Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

gjennom at fangen mister makten over sin egen situasjon, hvor handlingsfriheten og
selvbestemmelsen går tapt. Som Goffman (1981) påpeker, synes tapet av selvbestemmelsen å
bli gjort til noe seremonielt i konsentrasjonsleire, gjennom straffeeksersis, unyttig arbeid og
lignende. En av informantene, Fredrik, kaller straffeeksersisen de måtte gjennomgå
”systematisk fornedring”. Øystein snakker i intervjuet om at tyskerne kunne komme på
inspeksjon midt på natta, og påpeker at dette var et usikkerhetsmoment. ”Og du vet, når lyset
på slått på, så måtte jo alle ut av køyen og stå i grunnstilling ved køya si”. Han sier videre at
han tror grunnen til at tyskerne hadde slike inspeksjoner, rett og slett var for å plage fangene.
Fangene ble ofte utsatt for hendelser som var ment for å skremme. Joakim forteller om en
hendelse han ble utsatt for da han skulle løslates. Han fikk ikke et slag på seg så lenge han var
på Falstad, men han fikk likevel oppleve tyskernes maktdemonstrasjoner.
(…) jeg hadde den derre spesielle opplevelsen med Majavannskarene og sånn. (…)
måtte stå i stram giv akt der også. Hadde ikke noe lyskastere på oss da, men vi bare sto der
og hørte på Flesch hvor han utgytte seg om alt mulig rart, og som jeg bare oppfattet som en
eneste strøm av trusler og greier. Og du så på han… det var ikke så forferdelig lenge vi sto
der, men da kjente jeg også denne følelsen at nu er det like før beina detter fra hverandre. Og
vi ble ikke ført, og da skulle vi jo ut. Men da likevel følelsen av å stå foran… ja, det var… og
jeg skulle gitt mye for å ha sluppet den stunden.
Videre blir klientene i totale institusjoner påtvunget en viss talemåte, ved at de må snakke
korrekt til de ansatte. De blir utsatt for ydmykelsen ved at de må spørre om den minste ting,
som for eksempel å benytte toalettet. Slike krenkelser blir i konsentrasjonsleire praktisert
hovedsakelig av hensyn til deres krenkende evne (Goffman 1981). Klientene blir også
påtvunget sosiale relasjoner, både med sine voktere og sine medklienter. Dette er, som vi skal
se nedenfor, svært tydelig på Falstad.
At komme i fængsel, blive kontrolleret og begrænset, ikke have adgang til naturlig
behovstilfredsstillelse og færden, at blive adskilt fra mennesker og omgivelser man kender til,
og at blive frataget de sædvanlige ansvarsområder man varetager til daglig, er et pres, et
traume eller en krise (Koch 1983: 109)
109