Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

intervjumaterialet om både om ”arbeidsulykker” og skader som følge av straffeeksersis, som i
visse tilfeller førte til varige mén, og som i verste tilfelle kunne ende med døden.
Dagny, som satt på Falstad ved krigens slutt, forteller om hvordan de tilpasset seg hverdagen:
Det var, som jeg følte det, en veldig trygg stemning. Og i og med at ikke noen la seg
oppi oss på noen måte, så var det jo ikke noe vanskelig. Det var kjedelig om kvelden mange
ganger, for du hadde ikke nok å lese på. Men… nei, ikke var det noen vits i å gjøre noe
ulovlig heller, for… ja, om noen skulle hatt lyst til å stikke av, prøve det, så vet du, det ville
bare bli tatt represalier hos familien eller sånn som eventuelt var ute. Så det… nei da, så var
det vel sånn vakttårn og… Så hvorfor vi skulle stikke av for å… vi var jo ikke utsatt for noen
trussel, så det var i grunnen bare å høre nyhetene og vite at det stadig ble bedre og bedre.
Joakim forteller i intervjuet at han ikke mener at han forandret atferd mens han satt på
enecelle, og at han ikke opplevde ”noe slags sånne belastende forestillinger verken om det ene
eller andre”. Han reflekterer over oppholdet og mener at han tok det med ro og fatning, selv
om han registrerte mye brutalitet, blant annet at fanger ble skutt.
De psykiske påkjenningene fangene opplevde på Falstad, kunne også påvirke kroppen fysisk.
Som Åse forteller mistet hun menstruasjonen i fangenskap:
Men da va æ heldigvis så heldig at en sånn episode som det der i nervøs… sånn kritisk
eller hva æ skal kall‟ det… da stoppe menstruasjon, så den hadd‟ itj æ nå mer under hele
fangenskapet. Så sånn virke det på en kvinne det altså. Det var bort. Så det e heldig.
6.3 Isolasjon og deltakelse.
Som vist i kapittel 5, hadde de mannlige fangene større muligheter til å delta i ”samfunnet
Falstad”. Mens kvinnene hovedsakelig fikk sin informasjon gjennom mennene eller
observasjon, fikk mennene et nærmere møte med brutale hendelser og henrettelsene som
forekom på Falstad.
115