Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

Joakim satt i enecelle under den mest brutale perioden på Falstad, og han sier at ”sadismen
hos enkelte fikk slå ut i full blomst”. Dersom noen ble hentet fra cella så visste man aldri hva
som kom til å skje med dem, for de visste om at tyskerne skjøt fanger i Falstadskogen. Som
han sier, ”det hadde man jo forsonet seg med”. Fangene på enecelle hadde ikke noe kontroll
over sin situasjon, og Joakim sier at ”man satt jo der og var nokså hjelpeløs”.
6.2.1 Forskjeller mellom kjønnene
Koch (1983) hevder at kvinner og menn reagerer forskjellig og kjønnsspesifikt på stress og
press. Det vil i det følgende være interessant å se om dette også gjelder for fangene på
Falstad. Koch (ibid) hevder videre at menn og kvinner reagerer forskjellig på tvangen,
undertrykkelsen og innesperringen de opplever i totale institusjoner. Kvinner deltar mindre
enn menn, særlig i fritidsaktiviteter som tilbys i fengslene. De protesterer også sjeldnere enn
mennene, både individuelt og kollektivt. Mannlige fanger uttrykker sitt sinne og sin
utilfredshet mer direkte og åpent enn kvinnene.
(K)vindernes måde at klare situationen og løse konflikter på er som et skjult oprør, en
undertrykt protest i en belastet situation. Disse individualiserende private reaktioner og
«ensomme» løsningsmåder hænger sammen med kvindernes individualiserede forståelse af
hele deres situation (ibid: 110).
Dersom man ser Kochs påstand om deltakelse opp mot Falstad, viser det seg at mennene
deltar mer enn kvinnene. Mye av grunnen til dette kan være at mennene hadde større
muligheter til å delta i ulike aktiviteter. Mennene hadde også større muligheter til å gjøre
motstand mot leirledelsen, da det var mennene alene som representerte fangeadministrasjonen
i leiren og slik fikk autoritet til for eksempel å godkjenne rømninger og organisere illegal
matsmugling (jf. Nilssen og Reitan 2008).
6.2.2 Tilpasningsmåter
Klientene i totale institusjoner kan reagere på institusjonenes vilkår på ulike måter – gjennom
ulike tilpasningsformer. Goffman (1981) presenterer disse som tilbaketrekking – i
konsentrasjonsleire ofte i form av ”akut depersonificering” (ibid 51), ”den uforsonlige
holdning” (ibid: 51) – hvor klienten åpenlyst nekter å samarbeide med personalet,
111