Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

Kvinnene fikk kanskje en mer følelsesmessig kontakt med hverandre. Som Vegheim (1994)
skriver, er samholdet mellom kvinnene i fengsel viktig for fangene. Informantene hennes
vektlegger at ”de kan snakke med hverandre om det som opptar dem og plager dem, og at
kvinnene støtter seg til hverandre” (ibid: 65). Det ser ut til at kvinnene på Falstad, i likhet med
Vegheims (ibid) informanter, i stor grad snakket med hverandre, både for å få tiden til å gå og
for å få ”lettet på trykket”. Britt sier at hun syns samholdet mellom kvinnene var veldig godt.
Hun fikk også god kontakt med flere av sine medfanger:
(…) jeg hadde alltid den evnen da jeg var yngre, at folk betrodde seg til meg, og
derfor så fikk jeg høre så veldig mange historier av (…) ikke-politiske fanger. Om hvorfor de
var tatt og… og deres livs skjebner og sånne ting altså. Sånn interesserte meg veldig.
Flere av de kvinnelige informantene sier de snakket om familie med de andre fangene. Savnet
av familien var trolig stort, og det at man hadde noen å snakke med det om var sannsynligvis
til stor hjelp. Informantene i Vegheims studie (ibid) påpeker imidlertid at mennene ikke har
denne type samhold mellom seg, og at de ikke snakker like mye om problemene sine.
Vegheim (ibid: 150) finner at ”(k)vinner og menn støtter hverandre på to forskjellige plan.
Kvinnene gir hverandre omsorg og tør å vise følelser, mens menn holder sammen mot
systemet”. Dette ser ut til å stemme relativt godt med hvordan fangene knyttet seg til
hverandre på Falstad, selv om det også stedvis kommer frem i intervjumaterialet med
mennene at de også støttet seg til hverandre følelsesmessig. Dagrun forteller at hun fant stor
styrke i vennskapet med en medfange. Når de ble sendt til Grini ble de stilt opp mot en
murvegg og kroppsvisitert, noe hun opplevde som veldig skremmende. Hun forteller:
Og da… vet du hva, at da fikk jeg liksom… mens vi sto sånn, så husker jeg at jeg fikk
et sideblikk bort til (navn), sånn, og så smilte hun litt tilbake og sånn… og da kjente jeg
hvordan styrke det er å ha et menneske som gir deg noe trygghet, ikke sant. Jada. Så det var
for så vidt en veldig fin opplevelse liksom, midt oppi… for jeg var veldig redd da.
Dagrun vektlegger også samholdet mellom fangene som en viktig grunn til at hun kom seg
gjennom tiden i Ravensbrück:
(…) sånn som (navn) betydde veldig mye for meg. Og et var jo samhold da. Jeg syns jo
det. Og selv om det kunne kanskje… enkelte mener at det skortet litt på det (…) Men jeg syns
121