Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

De siste dagene leiren fungerte under tyskerne, gikk det rykter om at alle skulle skytes.
Fredrik forteller: ”Det gikk rykter om at det var en stående orden at alle fanger skulle skytes.
Det skulle ikke være noen som kunne berette noen ting om noen ting”. Iver snakker også om
hvordan de siste dagene på Falstad opplevdes:
klart at mange av oss, kanskje de fleste, lurte på hvordan i all verden går nå det herre
her, ikke sant. Kommer du hjem levende? For du visste jo det som hadde skjedd på Falstad
før, ikke sant. Folk var dumpa i sjøen og sånn. Og det var jo særlig reflektert hos de
utlendingene som var der da. Jeg tenker særlig på Ljuban som gjemte seg og sånn. Så vi var
litt spente. Men vi merka jo ikke noen aggressiv holdning eller mer aggressiv holdning fra de
vaktene. Det var jo mer liksom på en måte litt avslappende fra deres side, for de så vel også
frem til at krigen skulle bli slutt. Så for min del så var jeg i jobb hele tida da om natta, så vi
hadde jo ikke da så mye kontakt kanskje med andre, som de som var kanskje mere frie da. Så
det må jeg si at da vi så de første flagga kom opp, så skjønte vi at: Nå er det gjort liksom. Men
vi hadde vel kanskje fremdeles ikke så lett for å vise den store begeistringen, for vi var jo ikke
sikker på hvordan det herre her tross alt skulle gå da.
Det kommer tydelig frem i intervjumaterialet at det hersket mye usikkerhet blant fangene,
både blant kvinnene og mennene. Mange av dem satt uten dom, og viste ikke hvor lenge de
kom til å bli sittende på Falstad. Leirens nærhet til Falstadskogen og henrettelsene som
foregikk der, gjorde også situasjonen for fangene verre. De hadde selv observert på avstand
hva tyskerne var kapable til å gjøre. Som Joakim sier: ”du visste aldri hva som kunne skje, vet
du, om du skulle bli dratt ut på myra”.
6.6 Sosial avstand mellom vokter og fange
Goffman (1991) påpeker at det er et klart skille mellom personalet og klientene på totale
institusjoner, og det kan ofte være et ganske fiendtlig forhold – hvor personalet føler seg
høyerestående og rettferdige, mens klientene føler seg mindreverdige og svake. ”Den sociale
bevægelighed mellem de to lag er stærkt begrænset” (ibid: 14). Denne sosiale avstanden er
ofte foreskrevet ovenfra, hvor det kreves at personalet har et visst tonefall når de snakker med
klientene. Dette kommer til syne gjennom fangevokternes roping til fangene. Alle beskjeder
og kommandoer ble ropt ut, og et normalt toneleie ble sjelden benyttet. Ottosen (1991: 231)
skriver om toneleiet i Ravensbrück:
126