Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

at stort sett var det et bra samhold. Og vi fikk etter hvert pakker fra Røde Kors, og vi delte
med dem som ikke hadde råd til å få pakker, for det var NN-fanger…
Fangene satte stor pris på kontakten de klarte å opprette mellom kjønnene, og de kunne hjelpe
hverandre på flere måter, eksempelvis både ved å formidle informasjon og smugle mat.
Som Koch (1983) påpeker vil også samtaleemnene fort uttømmes når man sitter inne med de
samme menneskene over lang tid, hvor dagene er like og opplevelsene få. ”Fangerne har ikke
valgt hinanden. De er tilstedeværende imot deres vilje og ønsker sig væk. Det slår ind i de
sociale relationer” (Koch 1983: 107). Relasjonene er kortvarige og uvirkelige. ”Den gensidige
åbenhed og fortrolighed er begrænset. Kvinderne vælger en enkelt anden kvinde som de
betror sig til, hvis overhodet nogen. Tvangssituationen og det disciplinære system gør at «man
passer på hvad man siger» og «de andre skal ikke have noget på én»” (ibid: 107). Det vil være
interessant å se om fangene på Falstad også opplevde dette.
Flere av informantene fremhever at det ikke var alt man kunne snakke om, som for eksempel
deltakelse i motstandskampen og arrestårsak. Dette viser at fangene kanskje ikke alltid hadde
like lett for å stole på hverandre, og at de var redde for at noen skulle gå videre med det man
fortalte. Det var også en reell trussel, siden tyskerne kunne plante provokatører i leiren. Britt
forteller om en av de nye fangene som kom mens hun satt der, og at de ikke kunne stole på
henne. Hvor lenge fangene satt på Falstad vil også spille inn her, i forhold til å skape
tillitsforhold til hverandre. Det viser seg også, som vi skal se i neste kapittel, at flere av
fangene ikke har hatt noe særlig kontakt med medfangene i ettertid. Dersom relasjonene
mellom fangene ble opplevd som ”kortvarige og uvirkelige”, kan det kanskje forklare hvorfor
noen av fangene ikke har villet opprettholde kontakten.
Kommunikasjon var ikke alltid like enkelt. Lene bodde for eksempel på celle sammen med
kvinnelige polakker og serbere. På grunn av språkproblemer ble det derfor vanskelig å
kommunisere. Mennene som bodde på eneceller hadde heller ikke alltid like lett for å
122