Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

intervjuet om hva som skjedde: ”Og da mått’ vi legg’ oss ned og ta (…) og da mått’ vi rist’
resten av løvet på det, og så mått’ vi kryp’ i fra den ene sida med ett blad i munnen te ainner
sida. Og du kan jo tenk’ dæ kor mang’ gang’ vi gikk eller krøp over der”.
Noe av volden mot jødene førte også til store skader, men siden de ikke hadde tilgang til
verken sykestua eller sykehus fikk de dårlig 45 eller ingen behandling for skadene. Tre av
jødene ble ved et tilfelle hardt skadet under straffeeksersis, og fikk til slutt beskjed om at de
fikk dra på sykehus. Flesch hadde dessverre andre planer for dem, og bilen de ble ført inn i
kjørte i retning Falstadskogen i stedet for til sykehuset (Nilssen og Reitan 2008). Jacob fikk
høre om denne hendelsen gjennom Leo Eitinger, som hadde skrevet anbefalinger om
sykehusinnleggelser på de tre jødene. Det kommer også fram av intervjuet med Jacob at også
en fjerde eldre jøde ble henrettet sammen med de tre andre. Dagen etter henrettelsen måtte så
Leo Eitinger skrive en søknad om sykehusinnleggelse på den fjerde jøden, som da allerede
var skutt i Falstadskogen.
Selv om gislene i all hovedsak levde under rolige forhold på Falstad, finnes det unntak.
Avstanden mellom ”himmel og helvete” var ikke stor, og det skulle ikke mye til før tyskerne
beordret ekstra straff. Jacob ble arrestert som gissel i forbindelse med en større aksjon i
Trondheim 9. mars 1942. Han fungerte som leirlege fra han ble arrestert til krigens slutt, med
et avbrudd på våren og sommeren i 1942 – hvor han ble overført til straffekompaniet.
Grunnen til overførselen – forteller han i intervjuet – var en samtale med Flesch under et møte
med lærerne og gislene på Falstad angående lærerkonflikten. Flesch spurte hvorfor han ikke
deltok i diskusjonen, og Jacob svarte: ”(…) en diskusjon hvor den ene part er fanger, og den
andre part har konsentrasjonsleirer som sitt viktigste argument, det er en diskusjon som jeg
ikke er interessert i”. Dette tålte ikke Flesch, og på morgenappellen den påfølgende dagen
fikk Jacob beskjed om at han ikke lenger hadde status som gissel, at han ikke lenger skulle
fungere på legekontoret og at han var overført til straffekompaniet. ”(…) da hadde jeg særlig
de første tre ukene (…) en jævla tid. Særlig de første fjorten dagene trodde jeg at jeg skulle
stryke med”. Straffekompaniets arbeidsdager var harde og lange med mye tungt fysisk arbeid,
45 Leo Eitinger fikk fungere som leirlege for jødene, men hadde ikke mye utstyr å hjelpe seg med.
57