Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

fangenskap, i første verdenskrig. Likevel påpeker han at det var disiplin i leiren, ”(…) det var
kryping og… dukke ansiktet ned i søle og alt det herre”. Han påpeker senere i intervjuet at
han tror det var oftere straffeeksersis før hans tid i leiren. Kommandant Jeck hadde han
imidlertid ikke noe til overs for. ”(…)en Satan. Absolutt. Han hadde noen sjæfere som han
hadde dressert ganske ettertrykkelig”.
Øystein, som kom til Falstad i 1944, sier at fangevokterne var ”absolutt korrekte”, selv om de
selvfølgelig førte en hard disiplin og hadde strenge regler. ”Og æ kan ikkje huske at æ så at en
eneste av vaktmannskapan noen gang slo en fange eller anna mishandling der, det æ kunne
observere”. Selve sjefen, derimot, mener han var nokså slem, og de betrakta han som
uberegnelig. Det forekom også at voktere advarte fangene mot andre voktere som fangene
burde passe seg for og ikke si for mye til – da de gikk rett til kommandanten med
opplysningene.
Fredrik trekker frem en hendelse som skjedde på våren 1945, hvor fangevokterne viste sine
menneskelige sider og søkte kontakt med fangene.
Da var det en av de som hadde aftensinspeksjon, som da hadde oppdaget at jeg kunne
spille lite granne på gitar. Det var en (…) i fra Bodø-kanten som spilte mandolin. Og vi hadde
spilt lite granne sammen. Og dette hadde han oppdaget, så han kom… passet på å ta vår
brakke eller vår seksjon sist på kvelden, og da kom han inn, og så satte han seg ned, og så tok
han av seg lua og så sa han at nå kunne konserten begynne.
Oddbjørn forteller at Endelmann var en ganske real vokter. Han var riktignok ganske stygg i
kjeften, men det var bare for å imponere kommandanten. En dag hørte Oddbjørn og en
medfange et voldsomt leven på hjørnet av brakka, og de klatra opp på hemsen for å se.
Og da va det voldsomt te leven tå han Endelmann da, og da herja‟n med den polakken.
Vi trudd‟ jo itj at ‟n kom te å leva over denne den, for vi ha jo sjett så my‟. Men det vist‟ sæ
det at han satt på kanten på… gesimsen på brakka og åt sjokolade, og ‟n Endelmann herja for
sæ sjøl da. Men det va ingen som såg det i fra tårna da. Det hørdes jo da som han holdt på og
to‟ livet tå ‟n, men han satt jo der og åt sjokolade.
59