Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

Men da de åtte eller ni dødsdømte medlemmene av Rinnans bande ble skutt på løpende
bånd samme natt, det var litt av en påkjenning. Det likte jeg ikke. Og særlig ikke da den siste
ble skutt, som var så utslått av situasjonen at de måtte ta tau under skulderen her og faktisk
henge han opp på fengselsmuren for at han i det hele tatt skulle kunne skytes i oppreist
tilstand. Det syns jeg var jævlig.
7.2 I ettertid
Som Ericsson (2002) påpeker, får en fengselsstraff konsekvenser også i ettertid av straffen.
Mens man selv har vært innesperret, har livet utenfor gått videre, venner har fått seg nye
venner, kjærester har gått videre og barn har blitt eldre. Det kommer ikke frem i
intervjumaterialet at noen av informantene hadde barn mens de satt på Falstad, så tapt tid i
forhold til oppvekst vil ikke være relevant i denne sammenheng 59 . Dette kommer trolig av at
de var relativt unge under andre verdenskrig. Likevel vil det være relevant i forhold til venner
og kjærester. Selv om ikke alle i intervjumaterialet satt på Falstad over lengre tid, gikk de
uansett glipp av en periode hvor hverdagen for de utenfor leiren fortonet seg relativt
annerledes enn vanligvis. Ingen av informantene snakker om hvordan det var å møte familie
og venner etter løslatelsen. Trolig er dette også veldig individuelt. Siden de som satt som
fanger under krigen fikk en status som helter, som ofret seg for Norge, vil sannsynligvis en
straff i en fangeleir oppleves annerledes i ettertid enn en straff i fengsel. Mens fengselsfanger
ofte blir stigmatiserte etter løslatelsen og er nervøse for hva andre vil tenke og tro om dem i
ettertid (jf. Vegheim 1994), vil ikke dette være relevant for fangene fra Falstad.
De fleste informantene sier at oppholdet på Falstad har preget dem i ettertid. Fredrik påpeker
at han har blitt forferdelig følsom overfor ufred. ”Jeg reagerer skikkelig negativt på noen som
smaker av kommando. Jeg tåler ikke ufred altså”. Jacob derimot, føler at oppholdet har gjort
han mer ufølsom for mishandling av folk. ”Ubehageligheter og folk som er utsatt for sånn og
sånn, det gjør ikke noe inntrykk på meg lenger. (…) At jeg er sånn følelsesmessig avstumpet
til en viss grad, det tror jeg nok”.
59 Det må nevnes at mange innsatte i fangeleire i Norge og på kontinentet hadde barn, og at bekymringer for
disse preget mye av tiden deres, og at de gikk glipp av viktige deler av oppveksten på grunn av tid i fangenskap.
Flere kvinner var også gravide når de ble arresterte og fødte i fangenskap. De fleste av disse barna døde (Frogner
1995, Ottosen 1991).
132