Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

6.5 Bekymringer
Informantene i intervjumaterialet var relativt unge da de satt på Falstad, og det kommer ikke
frem i intervjuene at noen av dem hadde barn mens de satt der. Slik slapp de unna en stor
bekymring som mange fanger sliter med, både angående barn og ektefelle (jf. Vegheim 1994).
Hvorvidt bekymringer angående barn er mest belastende for kvinnelige eller mannlige fanger,
er det delte meninger om (jf. Hønsvik 2008). Det bør likevel påpekes at ansvaret for barn på
40-tallet, var noe annerledes enn i dag. Kvinnene var de som i størst grad hadde ansvaret for
barnas oppvekst, siden de hovedsakelig var de som var hjemme med barna. Åse sier:
det va jo mange fra Alta der som va eldre, og dem va jo så engstelig for menner‟n
sine, for det va jo mange av dem som satt der og. Så de va veldig alvorlig my‟… og spent, itj
sant. Og dem hadd‟ jo onga hjem og… Vi va jo forholdsvis ung vi i forhold te mang‟ av dem
andran, så dem tok det tyngre dem som va eldre altså… likevel.
Det kommer riktignok frem av intervjumaterialet at menn også opplevde tap av barn tøft. Dag
forteller at han satt på Falstad sammen med en fange som mistet ungen sin mens han var der,
og at han ikke fikk gå i begravelsen. Det gikk følgelig hardt innpå medfangen og ”både den
dan han fekk beskjed og ellers om dagan, han vart litt tammar han (navn). Han vart det”.
Bekymringer over barn, og ikke minst tap av barn, vil være en ekstra belastning og bekymring
for fangene – og vil oppleves som en ekstra straff (jf. Koch 1983).
6.5.1 Om å sitte i uvisse
De fleste fangene i intervjumaterialet fikk veldig lite informasjon om hva som ville skje med
dem, hvor lenge de skulle være på Falstad og hva som ville skje i ettertid. Som Marie sier:
”Fekk itj peiling på nån ting. Nei. Likens som den dan æ skull' kjøre te by'n igjen. Det va itj
halvtimen førri at æ skull' i vei at dem kom og sa det at æ skull' vær' med og kjør' bil. Mer va
itj det sagt det”. Mange hadde også saker som ikke var avgjorte før de havnet på Falstad.
Dette skapte en ekstra usikkerhet angående fremtiden. Som Britt sier fikk hun aldri følelsen
av at det hele var over, og fangene satt ofte med følelsen om at de skulle videre. Usikkerheten
rundt egen fremtid må kunne sies å ha vært en stor belastning for fangene.
125