Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

fryktelig spennende og kom inn i et miljø hvor liksom… ja, klinisk psykologi og hva fører til
hva, og barndomsoppleveleser og ungdom og… Sånn at jeg fikk liksom på en måte litt
plassert. Og angsten ble ikke sånn at den dominerte meg. Men samtidig så ble jeg jo veldig
opptatt av: Går det an å finne ut av at hvordan mennesker kan bli så vonde? Så til de grader
jævlige! Det var vel noe av motiveringen til å studere psykologi. (…) Men så da jeg var ferdig
med psykologien i -49, så begynte jeg nokså fort i psykoanalyse, jeg, og det har hjulpet meg
veldig, vet du. (…) det er jo mange som har fryktelig med psykiske vansker. Vi fikk jo ikke noe
hjelp, vet du. Det sto ikke noe krisepsykiatri til å ta imot dem, sånn som det gjør nå hvis du
har den minste opplevelse, holdt jeg på å si. Ja, jeg mener… det er sikkert bra nok at det er
det, men det var liksom ikke noe sånt noe.
På spørsmål om hvorfor hun tror hun kom seg så godt gjennom det uten noen spesielle mén,
svarer Dagrun:
Ja, jeg har Schjelderups erklæring på at jeg har en meget stor egostyrke. Det er jeg
glad for at han sa… terapeuter pleier ikke å si sånt. Men han hadde sittet inne selv, så vi ble
liksom litt sånn på talefot utenom det psykoanalytiske situasjonen. (…) Jeg har vokst opp hos
min bestemor. Jeg var veldig redd for at hun skulle dø. Jeg ville ikke til faren min… ja, det
ville jeg ikke. (…) Og da tror jeg nokså tidlig at jeg opplevde at jeg må stole på meg selv. Jeg
må bli sterk, fordi at jeg kan bli i den situasjonen. Så jeg tror nok det er noe i det. Det var
veldig mye usikkerhet i min barndom.
7.2.3 Fysiske problemer
Oppholdet på Falstad kunne også føre til fysiske problemer i ettertid. Flere av de mannlige
fangene forteller om varige mén de har slitt med etter krigen. Fredrik kom ut for en
arbeidsulykke mens har jobbet med å sette opp de nye brakkene på Falstad i 1943. Han har
blitt erklært 20 % krigsinvalid på grunn av ulykken, som ødela ryggen hans. Dag var plaget
med en fot mens han var på Falstad, og han plages fremdeles. Fangelegen, Jacob, ville sende
han til Levanger på sykehus, men fikk avslag på søknadene. Av den grunn fikk han ikke den
behandlingen han trengte.
Dagny forteller at hun har slitt med epilepsilignende anfall etter krigen. Første gangen hun
opplevde anfallet var like etter hun hadde vært inne til forhør på Misjonshotellet, hvor hun var
veldig redd for at de skulle bruke trusler om tortur mot faren for å få henne til å snakke.
136