Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

kommunisere med medfanger, selv om det kommer frem at de fant ulike metoder for å løse
disse utfordringene. Ingar forteller blant annet at de skar ut glasset til cellegangen slik at de
kunne snakke sammen.
Vegheim (1994) tar i sin studie opp negative sider ved å sone i et kvinnefellesskap. For
eksempel kan krangling og baksnakking bli et problem i en setting der man er tvunget til
samvær med andre. Vil dette også komme til syne på Falstad? Og vil det i så fall være mer
fremtredende hos kvinnene enn hos mennene?
Det snakkes lite om krangler i intervjumaterialet, både blant kvinnene og mennene. Likevel
kan en skimte uenigheter som oppstod blant fangene. For eksempel forteller Helga om at de
andre fangene var misunnelige på hennes mulighet til å forlate leiren gjennom sin jobb på
Skolehjemmet, og at de derfor mobbet henne litt. ”Og en dag jeg skulle legge meg, så hadde
de lagt et par mus i senga mi (…). Det syns jeg var grusomt”. Tyverier kunne også
forekomme blant fangene. Lene forteller for eksempel om at et garnnøste forsvant på hennes
celle. Jacob sier at samholdet mellom fangene stort sett var bra, men at det fantes visse
unntak:
Det var blant annet en kar som ikke hadde hatt noe med politikk eller noe sånt å gjøre,
men som ble satt inn på Falstad fordi det ikke var plass på noe annet fengsel, og så forsvant
det et par beksømstøvler som tilhørte en annen fange, og som det ble funnet ut at han hadde
stjålet og forsøkt å gjemme vekk for å ha med seg. Han ble dømt til 12 stokkeslag på rumpa.
Det var Ljuban som måtte utføre denne ubehagelige instans. Han ble etter den behandlingen
bare omtalt som «Ræva, ræva kjøttkak».
I sitatet overfor kan det se ut som at en fange ble satt til å straffe en annen fange. Hvorvidt
denne fangen ble dømt av medfanger eller av vaktmannskapet på Falstad, sier ikke Jacob noe
om. Slike hendelser kommer ikke frem noe annet sted i intervjumaterialet, og det blir derfor
vanskelig å si noe om dette var normal praksis innad i leiren.
123