Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

elativt fritt og uforstyrret liv, med lite påvirkning fra fangevokteren. Kontrollen av
kvinneavdelingen skjedde hovedsakelig gjennom isoleringen. Mennene som gruppe ble ikke
isolert på denne måten. De hadde større ”bevegelsesfrihet” enn kvinnene, til tross for at denne
bevegelsesfriheten var strengt regulert og tidvis ikke forbundet med frihet. Noen
fangekategorier av mennene ble isolert fra resten av fangebelegget, på egne avdelinger, som
for eksempel serberne og russerne. Jødene ble også isolert fra resten av belegget. Denne
isoleringen gjorde at kommunikasjonen med resten av fangene ble redusert.
Mange mannlige fanger ble isolert på eneceller. Dette var ikke vanlig på kvinneavdelingen,
hvor intervjumaterialet viser at kvinnene levde på celler sammen med flere andre.
Intervjumaterialet viser at kun en kvinne ble holdt isolert. Det ser ut til at mennene som ble
plassert på enecelle, ble plassert der på grunn av at de ble sett på som ”farlige fanger” av
tyskerne. Kvinnen som ble plassert på enecelle blir karakterisert som ”halvgal”, og vanskelig
å ha med å gjøre.
Ikke alle kvinnene levde like isolerte. Mens noen tilbrakte all sin tid oppe på
kvinneavdelingen, fikk noen av kvinnene arbeide. Å få muligheten til å arbeide var trolig
positivt for fangene, særlig i forhold til det å få tiden til å gå. Marie satt isolert oppe på
kvinneavdelingen når hun var på Falstad. Dette sier hun om hvordan dagene gikk: ”Det va
berre i sitt' på cella og få tida te å gå, snakk og prat. Vi ha itj nå å ta med hend' vi”.
Mennene kan sies å delta i større grad i leirens dagligliv både på godt og vondt. De hadde en
større kontaktflate, både med medfanger, vaktmannskapene i leiren og lokalbefolkningen.
Informasjonsstrømmen som gikk inn og ut av Falstad var til tider stor, og de mannlige
fangene var godt informert om krigens gang. Fredrik skryter av lokalbefolkningen rundt leiren
og sier at de var ”utrolige med hensyn til å informere og prøve å smugle inn varer og sånn”.
93