Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

Det må imidlertid fremmes at ikke alle mennene i intervjumaterialet står bak denne
antydningen. I intervjuet med Iver kan vi se en nedtoning av egen innsats, og at han også ikke
så det som like nødvendig å holde seg hard under avhør.
Jeg fikk ikke noe bank. Jeg ble ikke torturert i det hele tatt. Det hadde vel litt
sammenheng med kanskje at... jeg hadde, som jeg sa kanskje, jeg syns ikke det var noe særlig
fornuftig av meg... ja, en kunne risikere tortur hvis en stilte seg for avvisende og nekta alt
liksom. Det var jo ikke den helt store saken det herre her da. Det var jo ikke det egentlig da. I
likhet med veldig mange som jeg snakker med nå av fanger, ikke sant, vi gjorde jo ikke så
mye. Vi gikk jo med aviser og litt av hvert sånn et eller annet. Så det er langt derfra og til han
Sønsteby, ikke sant, som virkelig... og Max Manus, ikke sant, som gjorde en fenomenal
innsats, ikke sant. Så det var jo ikke store greiene, vet du.
5.9.4 Straff
Straffeeksersis forekom på Falstad gjennom hele leirens levetid, men forekom riktignok
hyppigere i den mest brutale perioden fra våren 1942 til våren 1943. Det var kun mennene
som ble ofre for straffeeksersis på Falstad, de kvinnelige fangene i intervjumaterialet ble ikke
straffet fysisk. Straffeeksersis ble ofte brukt som en kollektiv avstraffelse på fangene, som når
alle fangene på gymsalen ble jaget ut midt på natten etter at noen av mennene hadde lurt seg
inn på kvinneavdelingen.
Sett opp mot konsentrasjonsleire i Tyskland kan man også antyde at mennene, kanskje med
unntak av jødene og de utenlandske krigsfangene, hadde det bedre på Falstad enn i andre
leirer. Både kosthold og generell behandling av fangene spiller inn her. Selv om
Falstadskogen ble brukt som rettersted, vil ikke denne kunne sammenlignes med eksempelvis
gasskamrene i Auschwitz. Gasskamrene ble brukt flittig, og lå ofte plassert slik at fanger
kunne få med seg hva som foregikk. Som Paltiel forteller om i På tross av alt, ble flesteparten
av kvinner og barn sendt hit nesten med en gang de ankom leiren (Komissar 2004). Det
forekom også at fanger ble hengt i leiren til skrekk og advarsel for de andre fangene, som
Martinus forteller om fra erfaringene fra Sachsenhausen.
100