Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

nokså fritt mot slutten av krigen, i tillegg til at noen av mennene fungerte som ”Putzer”. Som
Martinus sier, levde han ganske så fritt på Falstad når han var ”Putzer”, og kunne dra nytte av
situasjonen til egen fordel.
De fleste fangene vil riktignok ikke kunne plasseres i kun en av disse tilpasningsmåtene. Som
Goffman (1981: 53) påpeker, vil
størstedelen af klientellet vælge den linje, som nogle af dem kalder at ”tage den med
ro og finde ut af den” eller ”være litt smart”. Dette omfatter noget opportunisk kombination
af sekundære tilpasningsformer, omvendelse, kolonisation og loyalitet over for klientgruppen,
således at klienten opnår en efter omstændighederne maksimal chanse for at slippe helskindet
du af det, så vel fysisk som psykisk.
Klientene vil, i følge Goffman (ibid), støtte de opposisjonelle atferdsmønstre når han er med
sine medklienter, og opptre medgjørlig når han omgås personalet. Dette er også hvordan
fangene på Falstad i stor grad opptrådte, gjennom å være opptatte av motstandskamp og
samhold blant sine medfanger, men samtidig ved å være lydige overfor fangevokterne når de
møtte dem. Dette gjaldt hovedsakelig de mannlige fangene, siden de kvinnelige fangene
hadde lite kontakt med fangevokterne og leirledelsen. Slik opprettholdt de mannlige fangene
riktig holdning overfor medfangene, samtidig som de slapp unna de verste avstraffelsene fra
fangevokterne. Øystein vektlegger det å være korrekt:
Så æ gjor aldri nå forsøk på å irritere nån av fangevokteran eller å smiske for dem
eller å gjøre et eller annet sånt. Æ va korrekt. Og det trur eg at alle de fangan som va korrekt,
de tjente på det også. Men samtidig... då tyskeran kom inn på okkupasjonen og det her... de
hevde jo at det va riktig det de hadde gjort, at de angrep Norge og okkuperte Norge... men
samtidig så æ for min del når de nevnte sånn, så sa æ det at: Vi e okkupert, og det må vi
akseptere. Men vi må også kreve at okkupasjonsmakten hold' folkerettens bestemmelser. Og
det trur æ va gunstig.
En vesentlig forskjell må nevnes mellom fengsler og fangeleirer når det gjelder viljen til å
gjøre motstand. I fengsler har fangene juridiske rettigheter, siden fengslene har lover og
retningslinjer de må følge. Dette er ikke tilfelle i fangeleirer, hvor fangene er rettsløse (jf.
Christie 1972). Der hvor et opprør kunne ført til en bedring i fengsler, ville trolig et opprør i
113