Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

Som sitatet overfor viser, vil opplevelsen av å være fange på en lukket institusjon være
vanskelig å meddele noen som ikke selv har erfart en slik påkjenning. ”Mennesker er
forskjellige, også menneskene som sitter i fengsel; ulik erfaringsbakgrunn og personlighet gir
seg utslag i høyst ulike måter å oppleve og takle fengselsoppholdet på” (Vegheim 1994: 47).
7.1 Tiden etter løslatelsen
Overgangen fra å sitte innenfor piggtrådgjerdet, strengt kontrollert, til å komme ut i frihet, og
kunne gjøre det en vil, er trolig stor. Som flere av Vegheims (1994) informanter påpeker, er
man vant til at man ikke har noe råderett over livet sitt, og det å kunne gå fritt rundt oppleves
som tøft. ”Nesten alle kvinnene forteller at de er redde for å komme ut og møte folk. For noen
er redselen (…) en direkte følge av isolasjonen” (ibid: 167). Dette viser seg hos Åse, som
forteller at hun var nervøs for å gå ut å møte mange mennesker etter løslatelsen. ”Vart såpass
my’ isolert at ’n vart litt folksky etterpå, syns æ”. Å reagere på denne måten når man har sittet
relativt isolert er forståelig. Ellers mener Åse at hun lærte mye av opplevelsen. ”Man har jo
lært at ’n behøv itj å dømme… man får itj te å dømme så veldig dem som va andre veien eller
sånn heller, sjø. De e så rart det der. Man va bare glad for at ’n va på rette sida, som vi si’”.
Åse sier også at hun gjerne skulle møtt flere av de andre fangene igjen, men at reaksjonen
etter krigen heller var at man ville glemme det som har skjedd – at man ville bli ferdig med
det. ”Den følelsen trur æ vi hadd’ de fleste. Bort med det altså”. Hun har hatt kontakt med
noen av medfangene, men det tok en tid før hun orka å ta kontakt.
Marie forteller at sambygdningene arrangerte fest for hun når hun kom hjem igjen. Når hun
ankom bygda var det stort oppmøte, med sang og diktning. ”Det va et underlig styr”, sier hun.
”dem dekta så my’ songa, og dem song, og vi heldt på heile natta ette æ kom heim. Ja, det va
triveleg altså”. Ellers sier hun at hun var veldig mye dårlig rett etter hun ble satt fri:
Nei, som sagt, ette æ vart fri da, så vart æ veldig my‟ dårlig da. Og de va vel at æ va
fysisk nedåt-bråtte. Kan vi kaill det det da? Og… ja, æ gikk no i hvert fall et halt år syk‟meldt,
kan du sei. Syk‟meldt og syk‟meldt… æ va no heim, det var no itj nå syk‟melding i den
forstand da. For æ bodd‟ no heim og det. Men dårlig va æ, ja, veldig dårlig og i i hvert fall et
halvt år. Men æ kom mæ no te att med det og da, sida så ha no dagen og åra gått sida. Æ kan
130