Fange på Falstad - Universitetet i Oslo
Fange på Falstad - Universitetet i Oslo
Fange på Falstad - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Som sitatet overfor viser, vil opplevelsen av å være fange <strong>på</strong> en lukket institusjon være<br />
vanskelig å meddele noen som ikke selv har erfart en slik <strong>på</strong>kjenning. ”Mennesker er<br />
forskjellige, også menneskene som sitter i fengsel; ulik erfaringsbakgrunn og personlighet gir<br />
seg utslag i høyst ulike måter å oppleve og takle fengselsoppholdet <strong>på</strong>” (Vegheim 1994: 47).<br />
7.1 Tiden etter løslatelsen<br />
Overgangen fra å sitte innenfor piggtrådgjerdet, strengt kontrollert, til å komme ut i frihet, og<br />
kunne gjøre det en vil, er trolig stor. Som flere av Vegheims (1994) informanter <strong>på</strong>peker, er<br />
man vant til at man ikke har noe råderett over livet sitt, og det å kunne gå fritt rundt oppleves<br />
som tøft. ”Nesten alle kvinnene forteller at de er redde for å komme ut og møte folk. For noen<br />
er redselen (…) en direkte følge av isolasjonen” (ibid: 167). Dette viser seg hos Åse, som<br />
forteller at hun var nervøs for å gå ut å møte mange mennesker etter løslatelsen. ”Vart såpass<br />
my’ isolert at ’n vart litt folksky etter<strong>på</strong>, syns æ”. Å reagere <strong>på</strong> denne måten når man har sittet<br />
relativt isolert er forståelig. Ellers mener Åse at hun lærte mye av opplevelsen. ”Man har jo<br />
lært at ’n behøv itj å dømme… man får itj te å dømme så veldig dem som va andre veien eller<br />
sånn heller, sjø. De e så rart det der. Man va bare glad for at ’n va <strong>på</strong> rette sida, som vi si’”.<br />
Åse sier også at hun gjerne skulle møtt flere av de andre fangene igjen, men at reaksjonen<br />
etter krigen heller var at man ville glemme det som har skjedd – at man ville bli ferdig med<br />
det. ”Den følelsen trur æ vi hadd’ de fleste. Bort med det altså”. Hun har hatt kontakt med<br />
noen av medfangene, men det tok en tid før hun orka å ta kontakt.<br />
Marie forteller at sambygdningene arrangerte fest for hun når hun kom hjem igjen. Når hun<br />
ankom bygda var det stort oppmøte, med sang og diktning. ”Det va et underlig styr”, sier hun.<br />
”dem dekta så my’ songa, og dem song, og vi heldt <strong>på</strong> heile natta ette æ kom heim. Ja, det va<br />
triveleg altså”. Ellers sier hun at hun var veldig mye dårlig rett etter hun ble satt fri:<br />
Nei, som sagt, ette æ vart fri da, så vart æ veldig my‟ dårlig da. Og de va vel at æ va<br />
fysisk nedåt-bråtte. Kan vi kaill det det da? Og… ja, æ gikk no i hvert fall et halt år syk‟meldt,<br />
kan du sei. Syk‟meldt og syk‟meldt… æ va no heim, det var no itj nå syk‟melding i den<br />
forstand da. For æ bodd‟ no heim og det. Men dårlig va æ, ja, veldig dårlig og i i hvert fall et<br />
halvt år. Men æ kom mæ no te att med det og da, sida så ha no dagen og åra gått sida. Æ kan<br />
130