Les Jubileumsskriftet for 25 år her - Malurtaasen Vel

MALURTAASEN VEL
GJENNEM 25 ÅR
UTARBEIDET TIL
VELLETS 25-ÅRS JUBILEUM 1 . FEBRUAR 1939
AV
GERH. THRONSEN
KIRSTES BOKTRYKKERI · OSLO
1939

På styremøte i vellet 28. april 1937 blev det vedtatt
nærmere bestemmelser om utgivelsen av en beretning
til vellets 25-års jubileum 1. februar 1939. På
anmodning av styret hadde jeg påtatt mig arbeidet og
med glede.
Eftersommeren samme år begynte jeg
forarbeidene, og i januar 1938 var materialer
innsamlet og lagt til rette, likesom en artikkel om
Vestbanens historie ferdigskrevet. Men i februar blev
jeg syk.
Først i september kunde jeg atter ta fatt, men for at
boken skulde bli ferdig til jubileet, måtte der hjelp til.
Da blev en redaksjonskomité nedsatt, bestående av
d’herrer kontorchef Bugge og ingeniør Holst, med
undertegnede som redaktør. Uten disse herrers
dyktige hjelp hadde ingen jubileumsbok blitt til.
Herrene Bugge og Holsi har således stått for
utformingen av vellets historie gjennem de 25 år - og
undertegnede, den tid som lå foran vellets stiftelse -
de to gårdsnummeres historie fra slutten av 1700årene
og til disse blev utparsellert, samt de 4 år under
«Velferdskomiteens ledelse».
I det jeg takker for den hyggelige redaksjonstid,
må jeg også takke alle dem som beredvilligst har
bidratt med oplysninger, billedmateriale og bidrag
både i dikt og prosa.
Malurtåsen 20. januar 1939.
Gerh. Thronsen.

I N N H O L D
Side
Malurtåsen, dikt av H. B. 7
Malurtåsen, nordre, historikk av Gerh.Thronsen 8
De 11 kjøpere konstituerer sig - og velger en
«velferdskomité», av Gerh.Thronsen 16
Malurtåsen, søndre, historikk av Gerh.Thronsen 26
Malurtaasen Vel, i hovedsaken ved J. O. B. og
L.H. 33
Barna og skolen, av H. B. 73
Vestbanen, historikk av Gerh. Thronsen 76
Statistikk 82
Styremedlemmer 1914 - 1939 83
Medlemsfortegnelse januar 1939 84
Annonser 87

Malurtåsen
Av villastrøk nær ved Oslo by
står Malurtåsen her høit i ry.
Fra alle veier,
vi utsyn eier
til bygd og by.
Fra toppen følger vi skuter, seil
i sommerdis over fjordens speil.
I alle bakker
er haven vakker,
om enn litt steil.
Vår jord er sparsom, mest stein og fjell;
her blomstrer, gror det allikevel.
Når vårsol flommer,
fiolen kommer
i bakkehell.
I vintertiden et paradis,
da jubler barna dens bakkers pris.
Og ut de farer
i glade skarer
til sne og is.
På åsen trives vi, alt går frem.
«For åsens fremskritt og fred» istem!
Vi vil den hedre,
der fins ei bedre.
Her er vårt hjem.
H. B.

Malurtåsen
Bærum ligger vakkert tel,
svære fjelde, bakkeheld,
skog og fjeld -
- sommer, vinter, like gjildt,
her er braadyp, brat og vildt,
der mer mildt -
Slik er Bærum!
Som et skjærom-
kranset lite Norge selv;
første skaala her ikveld,
det skal være Bærums held!
Bærums held, Bærums held!
Elling Holst (1899).
Navnet kommer av plantenavnet Malurt (Artemisia
ab-sinthium, L.), og av den bestemte form kan en se at
det ikke er svært gammelt, antagelig et par hundre år.
Der bodde folk her i flere plasser i 1700-årene og i 1801
er opført 3 husmannsfamilier. Gården opføres først i
matrikkelen av 1838 som eget bruk og hadde da nr. 45,
idet den kom sist i østre Bærum. (Ovenstående
oplysninger er hentet fra Bærumsboken,_bind_1.)
Hos herredsskriveren i Aker har vi innhentet
forskjellige oplysninger om de 2 gårdsbruk gjennem hele
det forrige århundre - oplysninger som er såvidt
interessante at de bør medtas_her. - Og vi begynner med
NORDRE_MALURTÅSEN
da utparselleringen her var en kjensgjerning allerede i
1910.
Det viser sig at Malurtåsen for over hundre år siden
var et slags underbruk av Vestre Skøyen inne ved Oslo
bygrense ved Frognerelvens utløp, før den renner ut i
Frognerkilen. Nordre Malurtåsen blev da nyttet som
seterbruk for Skøyen hovedgård, som den nå kalles. Hver
vår blev bølingen drevet ut til «Mellemsæteren» på
Malurtåsen, og når det led mot Sankthans
8

drevet videre til Svartorseteren i Nordmarka, som
dengang var Skøyengårdens sommerseter. Dette høres
idag idyllisk ut, men vi får huske på at den gang lå skillet
mellem land og by inne på Drammensveien ved Nils
Juelsgate (derav navnet Skillebekk). Seterbruket forfalt
efter_hvert_og_ophørte_engang_i_1860-årene.
Ifølge skjøte, som den nuværende eier (1939) av
Skøyen hovedgård har, solgte Carl Schøyen denne
sammen med den nevnte andel av Malurtåsen til student
Frantz Edvard Arentz den 12. januar 1837. Carl Schøyen
har efter navnet å dømme antagelig vært født på Skøyen
og drevet gården en gang fra 1700-tallets siste halvdel.
Student Arentz kjøpte antagelig eiendommen i
spekulasjonsøiemed, for ifølge skjøte den 11. januar
1838 og tinglest 12. januar s. å. solgte han Skøyen
hovedgård - altså bare ett år efter - til kjøpmann Nicolay
Andresen. Den nevnte student Arentz måtte ikke være
ganske ung, idet han i de dager drev sitt kjøpmannskap i
Christiania. Kjøpe-summen_var_7000_spesiedaler,
Malurtåsen_iberegnet.
I 1870-årene døde Nicolay Andresen, for det viser sig
at arvingene ifølge skjøte av 15. oktober, tinglest 17.
oktober 1873, solgte Nordre Malurtåsen til
høiesterettsassessor C. W. Andresen for 800 spesiedaler.
I assessorens tid var det 2 husmenn på Nordre
Malurtåsen. En av disse het Kristian Olsen. Han hadde
en sønn, født på åsen, som mange av oss kjente godt,
nemlig byggmester Kristiansen. Gjennem mange år var
han takst- og skylddelingsmann, og som sådan deltok
han også under skylddelingen på Nordre Malurtåsen
under utparselleringen i 1910. Da Kristian Olsen døde,
fikk assessor Andresen en husmann som het Ole A.
Solberg. Oprinnelig var han smed. Da assessoren var
død, kjøpte smed_Solberg Nordre Malurtåsen for 4000
kroner, og i skjøtet (8. januar 1884)
9

emerker selgeren «at der paa Eiendommen hviler en
aarlig Afgift stor 40 øre til Baron Harald Wedel Jarlsberg
- fordi en af Sælgeren anlagt Vei gaar over en af hans
Pladser». Det var den vei som fra Vollsveien førte over
Aspelund husmannplass. (Denne vei forsvant da godseier
Harald Løvenskiold i 1920 utparsellerte alle
husmannsplassene og Storengen gård. Det var efter fleres
mening et feilgrep når de 11 menn som overtok Nordre
Malurtåsen til utparsellering i 1910, ikke sikret
sig_denne_veien,_men_derom_senere.
Da Solberg efter 4 års besiddelse hadde hugget ut
skogen, solgtes eiendommen til kjøpmann O. A.
Hammerstad i Christiania, ifig. skjøte 6. juli og tinglest
13. juli 1888, for 5000 kroner. I parentes bemerket var
vel dette salget en pen gevinst, når en erindrer 80-årenes
lave jordpriser - først tømmersalget, så 1000 kroners
avanse_på_gårdssalget_i_løpet_av_4_år.
Hammerstad erhvervet vel gården nærmest med tanke
på et idyllisk sommersted for familien, likesom gårdens
avkastning - særlig av poteter, grønnsaker og frukt -
kanskje hadde sin sikre avtager i eierens
kjøpmannsforretning inne i byen. Da denne forretning,
som hadde sitt tilhold i Sjøgaten 10, i 80- og 90-årene
var en stor handelsvirksomhet, kan vi vel gå ut fra at ikke
så lite avfallsstoff fra melbinger og skuffer kom
husdyrene ute på eiendommen til gode - og dette var en
menneskealder før det nå så lovpriste «vekselbruk» innen
bondenæringen fikk hevd; for det var da et
slags_vekselbruk_dette_også.
Hvorledes så det ut den gang oppe på den idylliske
Nordre Malurtåsen? Vi lar en gammel fotvandrer
fortelle:
10

Hovedbygningen Nordre Malurtåsen.
Kom vi for en 30 år tilbake en vårblank dag sist i april
opover Vollsveien fra Lysaker, hørte vi, idet vi passerte
Granfoss Brug, fosseduren oppe ved Mustaddammen.
Her ved fossen tok en kronglet gårdsvei av til venstre. Vi
stopper litt og lar øiet gli nordover. På høire side langs
Vollsveien ligger to velstelte husmannsplasser. Det er
Sletta og Bakken med sine jorder hellende nedover mot
Lysakerelven. Rett overfor Bakken ligger Storenga gård,
som ikke kan sees herfra, men det var dengang en
passelig stor bondegård med eng og åkrer som strakk sig
langt vestover, hvor Storengveien ligger idag. Men vi
skal videre bortover den kronglete gårdsveien som fører
op til Nordre Malurtåsen. Vi passerer forbi en kjerrevei
som fører op til plassen «Gata». Gata minner litt om en
villa fra åttiårene med sine patinerte murstensflater. Så
går vi forbi et lite hus som ligger for sig selv. Det er en
gammeldags bakerovn med bryggerhus til felles bruk for
samtlige husmannsplasser. Derefter går veien gjennem
husene på Aspelund-plassen - fjøs og låve nede i det
hellende terreng, stuebygningen oppe
1l

på svaberget på den andre siden av veien. Så stiger veien
videre opover; det lukter av våt jord - og en liten bekk
høres nede i hasselkrattet_sulre_sin_monotone låt.
Vi passerer et gjerdedele med grindstolper, som
forteller oss at nå er vi inne på Nordre Malurtåsens
enemerker. Grinden er ikke påhektet ennu, det er jo ikke
mange ukene siden siste sneplogkjøring. Vi går forbi en
dam med snadrende ender som ligger og roter efter
næring nede på botn. Og opover mot vest stiger dalføret,
skravert med plogrenner fra høstens plogkjøring.
Gjødselhaugene var nok utkjørt før sneen gikk, kråkene
satt alt ivrig optatt med å hakke op det
gryende_liv_i_gjødselen.
En sidevei tar av bort til hovedbølet, som lå vakkert til
og bestod av hovedbygning, kuskebolig, låve og en
landsens potetkjeller. Husklyngen var Nordre Malurtåsen.
På sørsiden av hovedbygningen stod gamle frukttrær,
som rakk jamt med takmønet, og like ved kuskeboligen_et_stort,_vakkert_rogntre.
I denne milde aprildag hadde ikke solen enda maktet å
tine op nattefrostens issnerp i gropene, men alt tydet på
at vårvarmen var på innsig - skydottene høit oppe seg jo
nordover. Vi fulgte skogveien videre opover dalføret til
topps - og her i solskinnet fikk vi et rundskue fra den
nordligste åsrygg, som lå 10 meter høiere enn det
dyrkbare dalføre. Her var det mange skogkjemper både
av furu og gran, av løvtrær var det alle slag - også
eketrær. En liten lund med irrgrønn gressbunn fortalte
om gamle kullmiler. Blåveisen i sørhellingen stod i
knopp, og en sjelden venn hilste oss velkommen med
sine eiendommelige blomster på bar kvist. Den er alltid
den første som hilser våren.
12

(Daphne rnezereum, L.) Tysbast eller tyved kalles den
her på Østlandet. Dens rosenrøde, velluktende blomster
kommer frem ved påske, selv om denne kommer nokså
tidlig. Bærene er høirøde; barken inneholder et giftig
stoff, daphnin, av sterk brennende smak. Først senere ut
på våren utvikles de glatte, lansettformede blad. Her
oppe på Malurtåsens høieste punkt ser det ut som den
især har valgt den forvitrede silurjord. Ja, selv om det er
i_skyggen,_så_trives_den.
Og malurten gror alle vegne, i steinrøiser, på
veikanter_og_på_den_skrinneste_jord.
Men den aller vakreste skogblomst er her i hopetall
- liljekonvall. Somme steder tittet enkelte blad op
mellem_vissent_høstløv_og_kvist.
Her oppe er det en vidunderlig utsikt over hele byen,
fra Uranienborg kirke og helt bort til Ljanslandet. Og vi
ser Ekeberg hovedgård og småbebyggelsen nedover til
Kværner Brug. Midt i panoramaet troner Akershus, men
havnen ser vi ikke herfra; vi ligger for lavt med
våre_100_m.o.h.
Borte i en steinur av sundfrossen kalkstein ligger en
uttjent kaffekjele av blikk, forkullede rester efter siste
kaffevarme, sundslåtte drikkekar, et helt eggeglass, som
alt tyder på et søkt utfartssted. Gamle byggmester
Kristiansen betrodde mig på skylddelingsdagen at her
hadde han fått sitt første kyss. «Det var en sankthanskveld
- og jenta mi blei kona mi,» la han skøieraktig
til. «Og her hadde det vært dans og leik gjennem
ungdommens dager, især sankthanskvelden. Derfor kalte
vi det for St. Hanshaugen. Brant det i byen, løp vi herop
for å se hvor det var. Og skolebarna kalte den for 17.
mai-haugen. Ja, kjært barn har mange navn,» la den
gamle byggmester til.
13

For mange tusen år siden dekket havet Malurtåsen,
dengang Kolsås stakk op av sjøen som en liten øi. Og da
havet senere efter hvert sank eller kanskje landet som
steg, begynte vær og vind, understøttet av bekker og
elver, å lage til dalfører og åsrygger til beste for
menneskene, som senere smått om senn bosatte sig for å
dyrke jord, skog og drive husdyrhold. Det er dette
naturens vidunderlige arbeid vi i Bærum idag kan takke
for, når vi bor på utsiktsfine åstopper og terrasser med
hager nede i dalgropene, hvor muld- og silurjorden får
alt_til_å_gro_-_som_her_på_Malurtåsen.
Står vi så og ser vestover, følger øiet et vakkert,
skrånende dalføre ned mot Stabekk, mens åsryggene går
omtrent vannrett. Et herlig syn. Og her oppe på åsryggen
vil der nok komme hus efter hus med velstelte hager i
dalførene. På det høieste i dette dalføre, rett nedenfor
åsens høieste punkt, finnes en grus- og steinlinje som
kanskje tyder på en gammel strandlinje - et spadtak ned i
jorden følger også skjellrester med op i dagen. Det er
ikke vanskelig å finne forsteninger av
fortidens_dyr_heller.
På min vandring over den parallelt løpende åsrygg
treffer jeg på en skrøpelig kjerrevei som går sydover ned
hellet til planovergangen på jernbanelinjen. Mens rett
vest går en sterk sti, inne mellem trærne skimtes et lite
tjern. I dag går Åsveien ned til Stabekk her. Oppe ved
kjerreveien tar jeg nedover en vakker gangsti med
gjerderester_hist_og_her - grenselinjen mellem Søndre
og Nordre Malurtåsen. Her er vakker ungskog, med
gamle trær iblandt og i søråpninger frisk, grønn
gressbunn. I en åpning ligger en irrgrønn slette som igjen
forteller oss om en gammel kullmile. Sletten går under
navn av «Fålasletta». Stien går til slutt stupbratt ned, og
her støter vi på, i rett vinkel, en kraftig sti, det
14

er stien som fører bort til hovedbølet på Nordre Malurtåsen.
Denne stien var den rakeste veien til Lysaker
stasjon i gamle dager. Her mot nordøst går terrenget
stupbratt ned til Lillenga husmannsplass. Nede i denne
bratte ura vokste der dengang en såkalt bordgran, vel en
misdannelse, fordi skogen var tett og mørk og stor
snetyngde vinterstid kanskje hadde kuet den.
Men rundturen er ikke slutt før vi går stien videre
nedover til Marstranderveien. Den fulgte noenlunde
Liaveien av idag, men gikk mere rett nedover, tvers over
hvor hagen til Pande Rolfsen nå ligger, på skrå ned
gjennem den senere opførte villa «Vollsbekk», videre
nedover langs en bekk - den samme som gikk forbi
Aspelundplassen. Eiendommen Vollsbekk var dengang
en vakker hassellund, noenlunde plan - en vannåre kom
også op der, hvor ballblommen lyste op i
skogdunkelheten. Denne idyll burde vært tatt vare på.
Her kunde blitt et vannbaseng fra vannopkommet,
planering og benker opsatt - med andre ord en liten
«daddapark». Men den vakre plass forsvant - likeså
bekken - da bebyggelsen tiltok; for den blev lagt i rør og
gravlagt - og borte er idyllen, ender den gamle fotvandrer
med et hjertesukk.
Et gammelt kart av Nordre Malurtåsen.
15

De 11 kjøpere konstituerer sig
- og velger en «velferdskomité»
Da jobbetiden i Oslo ved slutten av nittiårene fikk en
katastrofal ende, falt også byggetrafikken i omegnen av
Oslo ned til et uanet lavmål, som vel ingen dengang
hadde drømt om. De som da hadde penger, fikk i de
årene billige villaeiendommer. Mens de som satt inne
med store arealer for utparselering, var uvillige til å selge
i påvente av bedre tider. Først omkring 1908 begynte det
å lysne, men enda var prisene på byggematerialer lave,
bare tomteprisene hadde en tendens til å stige. Den første
stigning i byggematerialene kom nøiaktig den 8. februar
1911. Det var særlig på dører og vinduer samt ovner,
som alt blev pålagt 25 %. Når dette kan dateres så
bestemt, skyldes det at en av parselleierne på Nordre
Malurtåsen undertegnet sin byggekontrakt 6. februar
1911. At byggmesteren kom tilbake med bønn om å
slippe byggingen, var forståelig, men den heldige
«byggherre»_sa_selvsagt_nei.
Det var derfor i rette tid da de 11 vordende eiere av
Nordre Malurtåsen utover vinteren 1909 og våren 1910
samledes og rådslo om tomtestørrelse, pris, beliggenhet
o.s.v. Og alle var samstemmige om at tomteprisene i
Oslo omegn nå fremover vilde gå opover igjen, hvorfor
de blev enige om kjøp. Imidlertid var hele herligheten
dekket av sne, hvorfor man blev enige om å vente med
de videre forhandlinger til marken blev noenlunde snebar
utpå vårparten; og dette gikk eieren med på.
16

Foreangsmannen var departementsassistent, ser- sjant
O, J. Damm. Damm hadde nemlig allerede i 1907 kjøpt
hovedbølet med 25 mål grunn og bodde således på
stedet. I herr Damm hadde man den beste primus motor
for en heldig utgang av saken. Han hadde allerede i 1909
reklamert for det store tomtekjøp på et møte i
Departementsforeningen visstnok også i Underoffisersforeningen.
At det ikke kom noe kjøp i stand efter
disse kunngjørelser, skyldtes vel intet annet enn at de
mulige reflektanter fremdeles trodde på synkende priser.
Kjøpmann Heier omgikkes nok også med en plan å kjøpe
det hele under ett for utparsellering til venner_og_kjente,_mest_blant_statsfunksjonærer.
I påsken, som det år kom 24. - 28. mars, var de fleste
liebhabere ute på åsen for befaring, men fremdeles lå
mesteparten av terrenget snedekket. Imidlertid kom
vårvarmen det år nokså brått, så en 3 uker efter påske
kom befaring i stand og grensepeler blev satt. Siden blev
det møter slag i slag med selgeren, premierløitnant
Hammerstad, på vegne av sin mor, enkefru Nelly
Hammerstad. Møtene holdtes i Oslo, blandt annet i
Underoffisersorganisasjonens hus i Wilsesgate. Der
skulde også det avsluttende møte med vedtagelse av
kjøpekontrakt m. m. holdes, men den kvelden, som var
en lørdag, var det intet værelse å opdrive, hvorfor møtet
blev henlagt til Martins Café i Grensen. Det velkjente
sted var i de dager stamkafé for byggmestre og
spekulanter, så vi kom i godt selskap. De 11 liebhabere
var alle møtt op og vedtagelsen av kjøpekontrakten tok
ikke lang tid. Det var lørdag den 7. mai_1910._
-_De_11_var_følgende:
Lensmann Broddvall
Hospitalsforstander O. J. Damm
Kjøpmann Joh. Heier
17

Departementssekretær Harald Henningsen
Skreddermester Haugen
Overbetjent P. H. Løfsgaard
Kontorbetjent Mathiesen
Fanejunker B. H. Sveen
Kaptein Søgaard
Redaktør Gerh. Thronsen
Kontorforstander S. Thrønder.
På et av de første møter efter overtagelsen av de
kjøpte parseller valgtes en «velferdskomite», bestående
av Damm, Heier, Henningsen og Sveen - og de fikk
nok_å_gjøre.
Det første og viktigste spørsmål var veier. Til de
utstukne tomter førte det ingen veier. Bruksrett til vei for
begge gårdsnummere var en eneste, nemlig den som gikk
over planovergangen, hvor Myrabroen ligger idag.
Denne vei var også den eneste som i sin tid førte fra
Søndre Malurtåsen til jernbanen via Stabekk stoppe-sted.
Hverken Nyveien eller Nordraaksvei eksisterte den gang,
så kjøretiden blev lang via Lysaker skole. Riktignok
eksisterte en årsbetalende vei som en tidligere eier av
Nordre Malurtåsen fikk lov å anlegge over
husmannsplassene forbi Aspelund, mot en årlig
avgift_av_40_øre.
Det var mange år efter at dr. Marstrander erhvervet
eiendommen Kjøia, som gikk helt ned til jernbanelinjen
og derved skapte sig en bekvemmere og kortere adkomst
både til Lysaker stasjon og hovedstaden (når
befordringen var hest og vogn) - og da blev Marstranderveien
anlagt. Den tidligere nevnte vei med planovergang
ved Myra stoppested var nærmest en kleiv å kalle; broen
av 1926 har jo eliminert stigningen betraktelig, så
nederste del i dag ikke er til å kjenne igjen. I 1937 kom
18

så den store utvidelse av_den_lange bakke fra broen og
Platåveien_frem_til_Åsveien, hvor Liaveien begynner.
Men_herom_siden.
Vi hadde riktignok allerede fra første stund opdaget at
en stasjon eller i nødsfall et stoppested ved den nevnte
planovergang vilde ha vært det mest effektive for
Malurtåsen. Og så tidlig som på eftersommeren 1911
hadde en av tomtekjøperne (Broddvall) tatt initiativet til
en felleshenvendelse til Norges Statsbaner, idet han gikk
fra hus til hus på begge sider av jernbanelinjen og samlet
underskrifter for et stoppested, men til ingen hjelp. Siden
tok Heier fatt, uten at det syntes å hjelpe; dog hadde vi
den glede dengang at Michelet som stortingsmann tok op
saken under behandlingen av jernbanebudgettet og talte
varmt om berettigelsen av denne sak - med like liten
virkning. Også under Finn Th. Skulleruds formannstid
blev_der_arbeidet_energisk_for_saken.
Vi forstod derfor allerede i 1910, da tilførselsvei til
Malurtåsen skulde planlegges, at vi måtte ta sikte på å
anlegge en vei som førte mest mulig direkte mot Lysaker
stasjon. Og da falt tanken selvsagt i første rekke på å
tilhekte en eventuell vei fra Marstranderveien der hvor
den_begynner_opstigningen_til_hovedbølet_på_Søndre_
Malurtåsen.
Dr. Marstrander hadde lovet fri grunn hvis denne trasé
blev valgt og ytterligere å delta med et anleggsbidrag på
kr. 400 i betraktning av at veien den hele strekning kom
til å gå over hans eiendom med lettsolgte_parseller.
Men terrenget var så bratt at ingeniør Heli, som stakk
ut veien, hadde sin store møie med å få det til slik at
stigningen ikke blev for sterk. Dette løste han dog til slutt
ved å lage en stor krøll på den, ca. 200 m oppe i bakken -
den sving som idag går under navn av cirkussvingen_-
_like_ved_øverste_stentrapp.
19

Utstikningen videre opover skapte ingen nevneverdige
vanskeligheter. Beregninger av fyllmassen så ut
til å bli tilfredsstillende og stigningen skulde bli 1 på 9
m. Så måtte et møte til. Det var vel det møte som holdtes
på skredderverkstedet til Haugen oppe i 5. etasje i
Akersgaten 16, Oslo. Her var stemningen både for og
imot den påtenkte vei over Søndre Malurtåsen. Der hevet
sig flere røster for å søke grunneieren til
husmannsplassenes vei forbi Aspelund. Kunde en få lov
til å forbedre denne vei, mente man å få en slakere
stigning_opover_Nordre_Åsen.
Resultatet var at en komite skulde søke eieren,
statsminister Carl Løvenskiold, på Vekkerø. Flesteparten
på møtet hin søndag mente at det lite nyttet å
spørre ham, da det alltid het at Løvenskiold bare kjøpte
og intet solgte. Stor blev derfor overraskelsen da
godseieren tvert imot var meget imøtekommende og
endog uttalte, at han syntes synd på oss som skulde legge
vei som den påtenkte over Søndre Åsen. Men da hans
forlangende noen dager senere forelå skriftlig, fant de
fleste at denne ikke blev billigere enn den annen.
Resultatet på neste møte blev at det første projekt blev
vedtatt.
Så kom spørsmålet om hvordan veianlegget skulde
finansieres. Flere forslag fremkom uten at noe vant større
tilslutning. Men da kom vår kloke og sindige Heier oss
til hjelp. Han mente at kanskje hans bankforbindelse i
Oslo kunde gi oss de nødvendige lånepenger, - og det
gikk i orden. Ved Heiers hjelp fikk vi et lån i Kristiania
Folkebank på kr. 3000. Dette var visstnok_våren_1911.
Og så begynte det å bli liv i åsen. Der gikk dynamittsalver
tidlig og sent, det besørget Afseth, som hadde
påtatt sig akkorden. Veien var på 570 meter à kr. 5.75 pr.
20

Heiers hus «Kveldsro» (bygget i 1911).
løpende meter og var kalkulert til ca. 3000 kroner. Men
da de 3000 var opbrukt, stod der enda noen meter igjen
øverst og nederst av anlegget - en slags «lås» om man
vil. Og den nøkkel som låste op var: mere penger! - og
Afseth fikk de forlangte 500 kroner. Atter hjalp Heier oss
ut av nøden, lånet blev forhøiet_til_3500_kroner.
Det var også på annen vis blitt liv på Malurtåsen
denne sommer. Det hamret og hakket, og når trær skulde
felles, bruktes ekkopatroner for å ruske op i skallfjellet
der hagene tenktes å bli. Det var nemlig allerede to
tomteeiere som var gått i gang med husbyggingen. Heier,
som alt på høsten 1910 tok ut hustomt, og Thronsen, som
fulgte efter i februar 1911. Åsveien var jo ikke blitt til
enda, da disse to optimister tok fatt med sine respektive
bygg. Marstranderkleiva og «gutua» forbi Dybwads hus
er det vel få av medlemmene som husker, eller kanskje
aldri har sett. Det var på en generalforsamling for ikke så
mange år siden,_da_nettop_denne_«veiantydning»
endelig skulle omskapes til en brukbar vei,
21

at en liten opposisjon forsikret at her op disse bakkene
hadde aldri noe ordentlig hestelass gått. Å jo, her gikk
det denne vinter og vår i teleløsningen 1911 lass på lass
av_trematerialer,_mursten,_sement_og_sand_o.s.v.
For å komme videre frem over åsryggen og innover
skogen blev der høsten 1910 lagt en nødtørftig vei frem
til Heiers byggetomt, så de 2 byggere kom frem. Og det
gikk da, for husene blev ferdig til rett tid; Heier flyttet
inn på «egen tuft» omkring flyttetid 1911 og Thronsen
midtsommerdag.
Mange vil idag spørre: Men gikk det an å leve der
oppe i villmarka. Tenk uten vei, lys og vannledning! Jo,
tenk det gikk - og det gikk fint. Vei op til åstoppen var jo
et tidsspørsmål på en 8 à 10 måneder. Og hvad lys, eller
rettere sagt elektrisk strøm, angikk, så var ingen av de «2
pionerer» bortskjemte. De forlot Christiania i parafinens
«oplysningsalder». Godt brønnvann var det jo i
nabolaget. Heier hadde forresten funnet vannåre, så
pumpeledning stod ferdig samtidig med at bygget blev
overtatt. Men Thronsen måtte bære vann, inntil han en
dag plutselig fikk en lys idé. Ved et tilfelle var han
kommet over en ordentlig brannslange, som blev tredd
inn i rennetuten og derefter ført inn i kjelleren, hvor der
fikst og ferdig stod store jerntanker. Så når det
velsignede regnet kom, tok det ikke lang tid å
opmagasinere 3000 liter rent, friskt vann, for der lå
glasert_sten_på_taket.
Om høsten kunde det føles noe avstengt, især om en
var så uheldig å være bortbuden, inn til Christiania - og
kanskje i øsepøse regnvær. Da var det fornuftig å velge
veien_over_Aspelund_forbi_bakerovnen.
Ja den bakerovnen gjemmer på mange minner fra de
første mørkeår. For her satte vi fra oss løkta og
piggstokken, når det var iset og glatt. Det blev til slutt
22

Thronsens hus «Maihaugen» (bygget i 1911).
den rareste garderobe under den gamle bakerovn, og når
våren kom, tittet det frem utrangerte kalosjer, brodder og
en broket samling av løkter. Slikt er almindelige
foreteelser når en nybebyggelse skal skapes.
Vintertiden var bedre, for da var alt renere - og
lysskjæret fra byens tusener elektriske lys hjalp godt.
Midt i dalføret gikk en fasttråkket, iset sti, holdt åpen
vinteren lang av lille Frida fra Solbakken, som dagstøtt
hentet melken fra Aspelundplassen. Et vittig hode døpte
denne «ferdselsåre» for «Melkeveien». Melkeveien forsvant
når våren kom og kom atter tilsyne med vinterværet
- for til slutt helt å forsvinne i sivilisasjonens
morgengry.
Og den første vår på egen tue var forgjettende. Fritt og
ugenert - ingen naboer å ta hensyn til, ingen gjerder. Så
begynte fuglesangen fra solen rant - og uglenes
kjærlighetsskrik lød når mørket kom. Endelig kom også
den første våronn - det blev nærmest potetsetting for å
23

ense jorden. Alt gikk så lett og sorgløst, man var ung
dengang - derfor kunde en rote i hagen til 12 om natten,
når_juni_kom.
Men vi hadde en velferdskomite som arbeidet, og
hver gang den var ferdig, blev møtet satt i et eller annet
skogholt, i regnvær på en veranda. Og gikk man trett og
mødig hjem efter dagens strev, satt en energisk mann på
en stubbe der hvor den første trapp idag går op på
Åsveien. Det var kassereren for månedsavdragene til
Åsenvei-lånet, og mannen het Harald Henningsen.
Dessverre solgte han og forlot oss nokså snart. B. Sveen
blev den som overtok innkasseringen. Om denne
foregikk pr. 14. dag eller pr. måned, tør ikke idag sies for
sikkert, men beløpene innløp uklanderlig. Og det var
ikke småbeløp, disse innbetalingene. Et par parselleiere
hadde således kjøpt sine 20 mål, to andre 7, en tredje 2
parseller på godt og vel 3 mål hver o.s.v. Bare 2 parseller
var på ca. 2 mål, ellers var de fleste på 3 til 6 mål.
Imidlertid var det 13 parseller. De 11 kjøpere måtte
således in solidum overta de tilovers-blevne 2 parseller.
Disse blev imidlertid nokså fort avhendet, idet Thronsen
solgte den ene (br.nr. 7) den 18. mai 1911 og Damm den
annen_(br.nr._6)_noen_uker_efter.
Prisene pr. mål var utregnet efter dyrknings-kvaliteten
- enten det var oparbeidet jord eller skogtomt og god
eller mindre god hvad beliggenhet angikk. Alt dette kom
selvsagt i betraktning ved utregningen. Laveste pris pr.
mål var kr. 100, høieste omkring kr. 400.
Dette var jo billige byggetomter, men efter hvert kom
jo utlegg til veier, vannledninger, og sist, men ikke
minst, stolpekurser m. v. til det elektriske veilys - men
derom_senere.
24

Den siste vei som blev anlagt under velferdskomiteens
funksjonstid, var første del av Hammerstadveien
fra Åsveien og bort til der hvor skibakken senere
kom. Det var Th. Andresen, Brække, Agathon, Thronsen
og Sveen som bekostet denne forholdsvis korte vei. Men
fortsettelsen (den lengste vinkelen) bekostet Henningsen,
på hvis eiendom veien sluttet. Det var svært lite plass for
en vei her oppe på den smale åsrygg, hvor terrenget bar
stupbratt nedover mot nord. Både Andresen og
Henningsen kjøpte derfor grunn av Løvenskiold for på
den måten å slippe å få veilinjen kloss op til husveggen,
så_for_disse_2_parselleiere_blev_veianlegget_nokså
kostbart.
I 1912 og utover i 1913 hadde følgende parselleiere
forlengst flyttet inn i eget hus: Thv. Andresen, Andreas
Brække, Harald Henningsen og G. A. Leffmann, samt de
før nevnte Heier og Thronsen. Med disse 6 ferdige
eiendommer var Nordre Malurtåsen blitt et lite samfund,
men ikke større enn at man på sporsneen om morgenen
med litt øvelse kunde finne ut hvem som hadde gått
nedover_til_Lysaker_stasjon.
I 1912 solgtes den første parsell på Søndre
Malurtåsen. Det var en ønskeplett i sørhellingen med
deilig utsikt over Bunnefjorden og Oslofjorden i ett
øiekast. Med skogstrær og hagejord. Her bygde
marinekaptein Niels Marstrander (doktorens sønn) en
rummelig villa med halv-valmet tak og med gode
proporsjoner (i 1939 i bokhandler Dybwads eie). I 1913
bygde doktorens eldste sønn, tannlæge Carsten
Marstrander, sin villa (i 1939 grosserer Pande Rolfsens).
I disse år tok den gamle tanke om å få i stand et vel
fastere former. Allerede så tidlig som i 1911 var dette
spørsmål oppe, men, som rett var, mente man at terrenget
først måtte få sine såre nødvendige hjelpemidler i stand,
25

med andre ord: veier og hus måtte bygges og der måtte
sørges for at elektrisk kraft og trykkvann snarest
blev_til_virkelighet.
Slik var det dengang da store arealer utparsellertes i
Bærum. Og meget blev syndet i ren ukyndighet med
stygge tettbebyggelser og tilfeldig valgte veiplaner. Det
hadde fra kommunalt hold helt fra århundreskiftet vært
ønskelig å gripe kontrollerende inn for å få hensiktsmessig
regulering, men først ved herredsstyrets vedtak
av 12. mars og kgl. res. av 15. november 1912 blev
bygningsloven gjort gjeldende, og dermed også reguleringstvang.
Malurtåsen var således et av de siste strøk
innen Bærum som ikke kom inn under det nye
reguleringspåbud. Antagelig var intet tapt for det. Tvert
imot, den regulering vi selv skapte, kunde vel neppe blitt
anderledes under offentlig kontroll. At velferds-komiteen
i disse årene hadde hendene fulle, er inn-lysende, så
tanken på oprettelse av et vel fremdeles måtte_utstå.
Før vi går videre i utviklingens gang, skal vi forsøke
å_gi_en_liten_historikk_av
SØNDRE_MALURTÅSEN
Den er fra langt ned i 1700-tallet opført under navnet
Malurtstuen, senere for Malurtåsen. Man må derfor anta
at den i lange tider i 1700-årene må ha vært enegård, og
det er naturlig å tro at gårdsdriften har vært liten, kanskje
en liten plass, siden den har vært kalt for «stue».
Og da er det også naturlig å tro at de ryddet nedover
sørhellingene for å avle korn og stråfor. Siden er vel
rotvekster kommet til efter som disse kom til Norge.
Således poteten, som innførtes til landet i siste halvdel av
1700-årene. Og dengang var vel hele Nordre Malurtåsen_gårdens_skog.
26

Senere, i 1700-tallets siste halvdel, er vel skogen også
ryddet der, hus kommet op og derefter skyldelt; for i
1838 er den ene halvdel av Malurtåsen påført romertallet
I - og det var da professor Maschmann ved
auksjonsskjøte datert 9. januar og tinglest 11. januar
1838 kjøpte Søndre Malurtåsen «sammen med en del av
Vestre Schøyen i Aker» for en kjøpesum av 4060 spd.
Her støter vi atter på det seterbruket som er omtalt i
historikken til Nordre Malurtåsen. Men da en av
arvingene efter kjøpmann Andresen på Schøyen
hovedgård solgte sin andel i Nordre Malurtåsen først i
1884, kan man vel gå ut fra at seterbruket aldri har vært
på søndre åsen, siden det intet finnes herom i
sorenskriverens_protokoller.
I skifteskjøte 16. oktober, tinglest 17. oktober 1862 i
boet efter professor og apoteker Hans Henrik
Maschmann og frue solgtes eiendommen til gartner
Magnus Jørgensen for en kjøpesum av 1850 spd. I
skjøtet var det påført: «Rett for eieren av Lysaker gård å
ta sten til opførelse av sin del av gjerde» - antagelig
grensegjerde mot nordøst. Major Rustad eide dengang
Lysaker gård og samtidig Kjøia. Det er derfor trolig at
Lysaker gård i sin tid ubrutt har strukket sig herop til
nevnte Kjøiaeiendom. For i 1872 kom Vestbanen, den
har så ekspropriert mellemstykket, og derved blev vel
nevnte_eiendom_adskilt.
_I 1878 skiftet Søndre Malurtåsen atter eier, idet den
ifølge skjøte datert 17. juli, tinglest 19. juli nevnte år,
solgtes til doktor Peter E. Marstrander for kr. 20 000.
Av en dom, tinglest 3. februar 1893, fremgår at eieren av
gr.nr. 39 II (Nordre Malurtåsen), som var saksøker, blev
kjent berettiget til bruk av en kjørevei og gangsti (den
27

Søndre Malurtåsen gård
gamle vei til Søndre Malurtåsen, videre op
Dybwadsbakken. Stien, hvor Åsveien går ned til
Marstranderveien) over gr.nr. 39 I (Søndre Malurtåsen).
Videre viser et skjøte tinglest 5. desember 1906 på gr.nr.
40 (Kjøia) at dr. Marstrander vedtar at der på gr.nr. 39 I
ikke må drives noenslags handel fra fast utsalgssted, - et
vedtak som spesielt tok sikte på den nettop da frasolgte
parsell_nede_ved_Vollsveien.
Den store utparsellering av Søndre Malurtåsen
foregikk_i_årene_1912_-_1917.
I boet efter dr. Peter E. Marstranders død i 1920 blev
ved skjøte 10. desember, tinglest 16. desember 1921,
tannlæge Carsten Marstrander eier av resten av arealet
med de påstående hus, for en kjøpesum av kr. 40 000, og
ifølge skjøte datert 27. august, tinglest 31. august 1923,
solgte tannlæge Marstrander ovennevnte areal, iberegnet
brandtomten til Østre Bærums Sognestyre, for kr. 25000.
28

før utparselleringen.
Doktoren måtte hatt stor kjærlighet til landbruksstell,
for han tok straks fatt med sitt gårdsbruk, for i denne
tiden kunde der stå en 16 à 18 kuer på båsen, samt
nødvendig hestemateriell til den ca. 60 mål store
innmark. Ved siden av drev han gartneri. Men omkring
1890 omla han driften til spesialisering i
gartnerbranchen. Det var i nittiårene at doktoren leverte
hagejordbær til A. Jensen & Co. i Torvgaten og de andre
store forretninger inne i Oslo. Det var noe nytt dengang
at dyrkingen foregikk under glass («benke-jordbær»), og
det vakte opsikt i landbruksspaltene i datidens presse. I
denne spesialiseringens gartnertid hadde gården av
dyrkbar mark 70 mål under kultur, like fra
kjøkkenprodukter til frukt, bær og især meloner, ja alt det
av hageprodukter som det var spurlag efter i de dager.
Da dr. Marstrander overtok eiendommen i 1878, var
hovedbygningen bare en stuebygning med nødvendige
uthus for dyr, redskaper og stråfor m.v., og familien
29

odde_da der ute bare i sommerhalvåret. Men da han i
1890 også overtok Kjøia og fikk lagt kjørevei til Lysaker
stasjon, residerte familien der ute året rundt. Begge
eiendommer fikk da et samlet areal på 214 mål.
Fra denne tid skriver sig den herskapsmessige gård
som vi kjente så godt til fra 1910 og utover. Ved til- og
utbygning fikk gården en prektig lengde på godt og vel
16 meter i to fulle etasjer. Høit under taket og store
værelser. Således målte storstuen sine gode 40
kvadratmeter og spisestuen noe mer, men var vakker og
tjenlig ved sin langstrakte form. Fra annen etasje virket
den deilige utsikt over Oslofjorden rent betagende. Og
den store gårdsplass fikk karakteren av et gammeldags
tun fra herregårdstiden, innrammet med de store
uthuslengder mot nord og prydbusker og blomster-
anlegg mot stupet nedover til jernbanelinjen. Mot
nordvest, like ved den gamle opkjørsel, lå barnas
dukkestue diskret skjøvet inn i skråbakken. Den ligger
der den dag i dag, men utbygd i lengderetningen og
frasolgt. Gartnerboligen eksisterer også, ligger høiere og
i ren vestlig retning (eies nu av dr. Hovland).
Da fruen og så doktoren døde, gikk det gamle hjem
over til den eldste sønn, tannlæge Carsten Marstrander,
og han bodde der et par års tid, inntil en ildebrand
hjemsøkte det store huskompleks. Det var den 20. april
1923. Intet blev spart, alt blev luenes rov, bare
«dokkestua» stod tilbake - som et minne om de
lykkelige, lengst forsvunne barndommens dager.
Brandtomten og den resterende grunn kjøpte
kommunen til kirketomt, men ombestemte sig siden.
Idag (1939) stikkes arealet ut til tre villatomter - og i
veien_graves_det_til_kloakkledning.
Det var så trist å komme ned der og se ødeleggelsen.
Hvor huset hadde stått, lå en forkullet haug, og hagens
30

frukttrær stod og sprikte med sine svarte grener op mot
vårhimmelen. Et lite minne fra Christiania omegns
såkalte «løkketid» hadde her fått sin avslutning.
Når en «i gamle dager» tok sig en sen eftermiddagstur
efter en varm sommersøndag nedover
bakkene forbi husene, var det som et deilig glansbillede
fra barneårene å skue. Sauene lå og hvilte i skyggen av
de høie løvtrær - en ensom tuppe hadde lurt sig gjennem
nettingen, gravde ivrig efter mark og hadde ikke stunder
å kakle over friheten. En hest gikk tjoret nede ved
jernbanelinjen og gresset. Og høit oppe i lia sang
småjentene_bro,_bro,_brille.
Idag er billedet «regulert»: Hus bak hvite
sprossegjerder, stenplantninger veksler med grupper av
deilige roser. Men husene virker så forlatt. Bare en
foxterrier gneldrer ilskt; for hele familien er i
Holtekilen_og_bader.
Utparselleringen på Søndre Malurtåsen foregikk som
før nevnt i årene 1912 - 1917 under et tempo som minnet
om amerikansk fart. Det ene hus efter det andre reiste sig
i løpet av noen måneder, så solgtes det og
kjøperen_flyttet_inn_straks.
Det var gjerne byggmestere som kjøpte parsellene og
bygget for salg, og det var ikke vanskelig å få solgt i
denne husnødens dager inne i Oslo. Vanskeligst var de
husfedre stillet som i denne tid fikk ansettelse inne i Oslo
i et eller annet departementalt kontor. Ja, det var de
departementer som kjøpte større villaer for å ta imot de
som fikk nyoprettede stillinger. På Kjøia erhvervet
Forsvarsdepartementet et hus og oppe på Nordenga (i
Åsveien) på Søndre Åsen erhvervet Landbruksdepartementet
det store huset som bokhandler Dybwad
hadde opført. (Dette er senere atter kom-
31

met på private hender.) Hadde man ikke gått over Søndre
Åsen på noen måneder, kjente man sig en vakker dag
ikke igjen - der lå Utsiktsveien flunkende ny og snorrett
med hus i hus bortover mot Stabekk, likedan med
Platåveien og Malurtveien. I tråd med dette blev kaptein
E._K._Marstrander_optatt_som_medlem_av_«Velferdskomiteen».
En stor dag var onsdagen før påsken 1913. Da tendtes
det elektriske lyset i alle hjemmene på Åsen. Det var et
godt arbeid av «velferdskomiteen» å få Kykkelsrudanlegget
til å føre op en stolpekurs - vi var jo i
1913 ennu så få - men det skulde gå både dager og år før
vi maktet å få i stand veilys. Imidlertid blev det av
«velferdskomiteen» henstillet til de eiendomsbesiddere
«hvis hus lå sådan til å la en lampe mot veien brenne i
den mørke årstid». Dette høres i dag kanskje litt
trangviksk ut, men enhver lysstripe ut til veien var nok
dengang til stor rettledning i nattens mulm og mørke.
Vi stod nu foran et systemskifte - velferdskomiteens
utmerkede arbeid gjennem 3½ år var snart slutt,
og_et_vel_skulde_overta_fortsettelsen.
Det var ikke lite denne midlertidige komite hadde
maktet å gjennemføre. Først den lange chausse på 570 m
og så et par biveier til, dertil forhandlinger o.s.v. med
Kykkelsrudanlegget vedrørende elektrisk kraft til
villaene, foruten alle de andre gjøremål, f.eks.
veivedlikeholdet både sommer og vinter, iberegnet
snebrøiting. Søndre Malurtåsens husmann med hest og
plog kom trofast hver gang sneen sa fra. Alt dette bør vi
takke_for_idag!
Den forsterkede velferdskomite tok i løpet av høst-
månedene 1913 for alvor fatt med forberedelsene til
organisering av et vel. Og straks over nyåret 1914 var det
hele ferdig.
32

Malurtaasen Vel
Den 1. februar 1914 holdtes så den konstituerende
genegodt ralforsamling i spisestuen hos kjøpmann Joh.
Heier,_villa_Kveldsro.
Følgende parselleiere fra Nordre og Søndre
Malurtåsen og Kjøia møtte frem: Kaptein E. K.
Marstrander, tannlæge Carsten Marstrander, assistent O.
J. Damm, vaktmester Joh. Larsen, overbetjent P. H.
Løfsgaard, fanejunker B. H. Sveen, redaktør Gerh.
Thronsen, byggmester Henr. Aanonsen, kontorforstander
S. Thrønder, politibetjent Andr. Brække, Karl
Larsen og Joh. Heier med fullmakt for
entreprenør_Gulbr._Pedersen.
Kaptein Marstrander fremla lovutkast på vegne av
velferdskomiteen.
Thronsen fremkom med en del velforeningers lover,
bl.a. Bestums, Nordstrands og Bygdø vel med forslag om
å ta lovforslaget under fornyet overveielse. Resultatet
blev at det valgtes styre (arbeidsutvalg) på 5 mann som
skulde utarbeide forslag til foreningens lover og
arbeidsplan for vellet. Disse konstituerte sig på et
umiddelbart efterfølgende møte: Formann E. K.
Marstrander, viseformann O. J. Damm, sekretær Joh.
Heier, kasserer Henr. Aanonsen og styremedlem Joh.
Larsen. Suppleanter: Tannlæge Marstrander, fane-
junker_Sveen_og_redaktør_Thronsen.
I løpet av tre uker hadde styret både lovutkastet og
arbeidsprogrammet klart. Dette program er bemerkelses
verdi på grunn av hvad det omfattet, og fordi det viser
33

at stifterne i høi grad var forut for sin tid. Det har i disse
forløpne 25 år skaffet de forskjellige styrer nok arbeide,
og allikevel har man praktisk talt ikke behøvd å gå
utenfor_dets_ramme._Vi_gjengir_det_derfor:
“1. Vedlikehold av de innen foreningens distrikter
befinnendes fellesveier, der ikke er overtatt av
kommunen.
Bestyrelsen søker å utvirke bidrag fra kommunen til
hjelp hertil. Herunder også innbefattet ryddiggjørelse
om_vinteren_av_fellesveier_og_stier.
2. Så snart foreningen makter det, å søke tilveiebragt
elektrisk_belysning_på_fellesveiene.
3._Arrangement_av_postordningen.
4. Arbeide for fremme av anlegg av stoppested ved
jernbaneovergangen ved dr. Marstrander ved Drammensbanens_overgang_til_elektrisk_drift.
5. Virke for forskjønnelse av foreningens distrikter.
6. Om noen rabatt kan opnåes ved felleskjøp av kull,
koks_og_ved.
7. Virke for kommunens overtagelse av veiene innen
foreningens distrikter samt den av kommunen påtenkte
forbindelsesvei mellem Lysaker og Stabekk legges om
åsen, så trafikken lettes for foreningens medlemmer.
8. Broovergang over jernbanelinjen ved «Dalabru».”
Den første ordinære generalforsamling blev holdt
allerede 5. april 1914, og den aller første sak som blev
behandlet, var at dr. Marstrander, eieren av Søndre
Malurtåsen (hvis tomter altså var blitt utparsellert,) blev
optatt som medlem av vellet og med en frivillig
kontingent av kr. 50 pr. år. Betydningen av dette
medlemskap_skal_senere_vise_sig.
34

DET FØRSTE STYRE
35

Navnet «Malurtaasens og omegns vel» blev dernest
enstemmig vedtatt. («Omegnen» gjaldt parsellene på
Kjøia.)
Lovene, som blev vedtatt i det vesentligste i
overensstemmelse med styrets forslag, gjengis her in
extenso:
§ 1.
Foreningen, der bestaar av eiendomsbesiddere og parceleiere inden
foreningens omraade, har til formaal at vareta deres fælles interesser i den
utstrekning, som foreningen maatte bestemme og forhaandenværende_midler_maatte_tillate.
§ 2.
Foreningens anliggender ledes av en bestyrelse paa 5 medlemmer
nemlig formand, viceformand, sekretær, kasserer og et styremedlem. For-
manden_vælges_direkte_av_generalforsamlingen.
Ingen gyldig beslutning kan fattes av bestyrelsen med mindre end 3
stemmer. Av bestyrelsen utgaar hvert aar vekselvis 2 og 3 medlemmer,
første gang 2 efter lodtrækning. Intet medlem er pligtig at fungere mere end
2 aar i træk og har ret til at undslaa sig for gjenvalg i et likesaa langt
tidsrum. Bestyrelsen har at vareta foreningens interesser og anvende dens
midler i overensstemmelse med_dens_love_og_beslutninger.
§ 3.
Ordinær generalforsamling avholdes to gange om aaret, i første halvdel
av november og mai. De berammes av bestyrelsen og bekjendtgjøres minst
2 uker i forveien ved skrivelse til hvert medlem med
angivelse_av_hvilke_saker,_der_skal_behandles.
Forslag, der ønskes behandlet paa generalforsamlingen, maa være be
styrelsen ihænde inden 14. april eller 14. oktober.
§ 4.
Ekstraordinær generalforsamling kan av bestyrelsen sammenkaldes,
naar den finder det nødvendig, likeledes naar mindst 10 medlemmer herom
sender skriftlig forlangende til bestyrelsen av, hvad der ønskes behandlet.
Indkaldelse sendes hvert medlem mindst en uke før generalforsamlingens
avholdelse. Bestyrelsen sørger for, at der ikke medgaar mere end 2 uker
mellem begjæring om generalforsamling og dens avholdelse, dog forutsat at
ordinær generalforsamling ikke er nær forcstaaende.
§ 5.
Paa_de_ordinære_generalforsamlinger_skal_der:
a) avgives beretning om foreningens virksomhet i det forløpne halvaar;
b) behandles saker, som av bestyrelsen med hjemmel i lovene forelægges
generalforsamlingen.
36

Paa_høstgeneralforsamlingen_skal_desuten:
a) fremlægges_aarsregnskapet_i_revidert_stand;
b) foretages valg paa bestyrelse med 3 suppleanter samt 2 revisorer.
Paa_vaargeneralforsamlingen_fastsættes_aarskontingenten.
§ 6.
Paa generalforsamlingene leder bestyrelsens formand forhandlingene,
likesom han i tilfælde stemmelikhet har den avgjørende stemme.
§ 7.
Den fastsatte aarskontingent indbetales forskudsvis i halvaarlige ter-
miner (1. oktober og 1. april). Budgettaaret regnes fra 1. oktober til den
30. september.
§ 8.
I generalforsamlingene har kun den stemmerett, som har betalt kon-
tingent for den forløpne betalingstermin og heller ikke staar til rest med
tidligere_kontingent.
Eier av bebyggede parceller har 1 stemme for hver av disse.
Eier av indtil 5 ubebyggede pareeller, hvorfor kontingent betales, har
en_stemme.
Over 5 indtil 10 ubebyggede parceller, hvorfor kontingent betales; gir
2_stemmer_o.s.v.
Intet medlem kan dog disponere mere end 5 stemmer og intet med-
lems samlede pliktige aarskontingent skal overstige det beløp, som svarer til
hans antall stemmer.
§ 9.
Forandringer i disse love kan kun ske paa ordinær generalforsamling
og maa forslag herom være indkommet til bestyrelsen mindst 4 uker i
forveien. For at forsamlingen skal være beslutningsdygtig til lovforandring,
maa der i avstemningen delta minst halvparten av foreningens
stemmeberettigede medlemmer. Til forandringens vedtagelse
kreves_2/3_av_de_fremmødte_stemmer.
I tilfælde foreningens opløsning, som paa samme maate kan besluttes,
blir i forbindelse hermed ved simpel majoritet at avgjøre, hvorledes
foreningens_mulige_aktiva_skal_disponeres.
I alle andre tilfælde kræves kun simpel majoritet, idet kun fremmødte
medlemmer har stemme. Medlemmer, som er forhindret fra at møte, har
ret_til_at_møte_og_stemme_ved_befuldmægtiget_repræsentant.
Kontingentspørsmålet var derefter oppe til behandling
og blev fastsatt til kr. 10 for bebygget og kr.
2_for_ubebygget_parsell.
37

Arbeidspianen blev likeledes godtatt og styret
med_suppleanter_og_revisorer_valgt.
Et vel er som en liten kommune innen den store, og
opgavene kan være vanskelige nok, især når man
betenker hvor liten makt og myndighet et velstyre har
over medlemmene. Pengemidlene som trenges til å
utføre de oftest sterkt påkrevde arbeider, er små og
myndighetenes interesse vanskelig å vekke. Også de
enkelte medlemmer er nu og da høist uvillige til å betale
sin andel i utgiftene - mens de er blandt de første til å
stille krav - så man skjønner at de menn som sitter i et
slikt styre, de må ikke bare ha egeninteresser, men også
samfundsinteresser. Mange ganger utfører de et
uegennyttig arbeide som det bør stå respekt av. De som
har sittet i et slikt velstyre, er de som best kan vurdere
dette arbeid og dets resultater - resultater som kanskje
først lenge efter viser sig. Den takk vi skylder disse våre
foregangsmenn, kan best vises ved å støtte dem i deres
arbeid. Husk at saklig kritikk gagner, mens
uvettig_og_uberettiget_kritikk_ødelegger.
Man må beundre dem som i 1914 satte sig som
opgave å lage et så velordnet lite samfund som
Malurtaasen Vel er idag. De satte sig store mål, og alle er
efter hvert blitt innfridd - og bedre enn man hadde ventet.
De begynte med «tomme hender», de var få og materien
ubekvem; de hadde mange «fiender» som skulde
overvinnes, og opgavene vokste. Men de forskjellige
styrer har vært sin opgave voksen, og med støtte av
medlemmene blev lasset smått om senn halt i land.
Først og fremst gjaldt det å få litt mere orden, og av
styreprotokollene sees at en av de første beslutninger var
å sette navn på de veier som fantes, så vel som på de
planlagte som man skjønte måtte komme. Blandt disse
var en vei til br.nr. 4 og 5. Den var planlagt
38

høsten 1913 og blev anleggsferdig mars 1914. Begge
disse parseller var oprinnelig henvist til å legge adkomstvei
over br.nr. 5 og 6 - følge disses nordgrense
frem til Hammerstadsveiens vinkelhjørne ved skibakken.
Men her var terrenget lite skikket, likesom
veikursen vilde blitt unødig lang med den store firkant
den hadde fått frem til Åsveien. Imidlertid tilbød Damm
eierne av disse 2 bruksnummer fri grunn over sine
erhvervede parseller ned til Liaveien, - og denne trasé
blev valgt. Veien, 210 m lang, utførtes av entreprenør
Gulb. Pedersen for kr. 4 pr. meter, tilsammen kr. 840, og
fikk navnet: Øvre vei. Hus
nr._1,_2_og_3_sokner_til_denne_vei.
Til å begynne med var naturligvis veiene smale og i
dårlig forfatning. Dr. Marstrander hadde sammen med de
første villaeiere anlagt et par, men den tunge trafikk ved
kjøring av materialer til byggene og til Christiania -
Drammen-banens ombygning - var selvfølgelig en hård
påkjenning for disse. I de første år gikk den meste
kontingent_til_utbedring_og_vedlikehold.
Belysning eksisterte ikke de første år. Man forhandlet
allerede høsten 1914 for første gang med «Kykkelsrud»
om veibelysning, men med ca. 20 medlemmer var jo
inntekten som en dråpe i havet. Det sees også at styret så
sig om efter medlemmer, idet det blev besluttet også å
opta leieboere mot halv kontingent. Man søkte
kommunen om bidrag, ja til og med Bærums Øl- og
Vinsamlag. Det første bidrag kom
fra kommunen i 1915 med kr. 100, og jernbanen bevilget
25 m 3 grus til utbedring av veiene, som
medgikk_til_den_bunnløse_Marstrandervei.
Helt til 1926 blev generalforsamling holdt 2 ganger
om året. Lovene blev da forandret, så der fra 1927 bare
er generalforsamling én gang om året. Samtidig blev
39

vellets navn forandret til: Malurtaasen Vel. Dessverre var
det ikke så mange som møtte på disse
generalforsamlinger den første tid, så det blev nærmest
som et utvidet styremøte, hvor arbeidsprogrammet for
kommende halvår blev diskutert og approbert. Riktignok
vokste medlemstallet efter hånden, men fremmøtet blev
ikke nettop prosentvis forbedret. Av styreprotokollen
sees «at der samtaltes om forskjellige spørgsmaal.
Saaledes henstilledes til bestyrelsen at arbeide for
vandledning til en del villaeiere paa Nordre Malurtaasen
- endvidere arbeide for veiforbindelse til Stabæk og
endelig arbeide for stoppested ved
Marstranderovergangen». Særlig den siste saken hadde i
årenes løp som det vil skjønnes voldt de respektive
styrer_meget_bry_og_arbeid.
Praktisk talt var hele åsens vann-nett elendig,
dimensjonene på rørene var altfor små, verre og verre
blev det efter hvert som alle parseller blev bebygget.
Vanntrykket var ofte så dårlig at flere hus om
sommeren_manglet_vann,_især_i_middagstiden.
Veiforbindelsen til Stabekk var et kapitel for sig - her
var det nabovellet som stilte sig så helt på bakbenene, og
først efter at vårt vel flere år hadde betalt
straffekontingent for 8 medlemmer, lyktes det, som annet
sted nevnt, å få kommunen til å overta denne trafikkåre.
Denne sak begynte henimot 1920 og varte et par år.
Vi lekte krig til slutt, idet nabovellet en vakker dag, eller
kanskje det var natt, gravde en løpegrav (av den sorten
som nede ved Verdun) - men vel å merke tvers over
veilinjen, akkurat som vi var to fiendtlige makter. Hvor
lenge denne «stillingskrig» varte, skal vi ikke si for
sikkert, men i sin nød måtte våre 8 velmedlemmer gå
over til fienden og be om fred, med andre ord de
40

Utsiktsveien, sett mot Oslo.
måtte inngå på de av nabovellet dikterte kontraktbetingelser
og på en slags måte også bli medlem av deres
vel - vel å merke uten stemmerett. Disse «8» medlemmer
plus familiemedlemmene så sig jo utestengt fra sin egen
bygd. Det vil si fra Stabekk stasjon og postkontor, fra
doktor, fra skole, fra kirke og kjøpmenn - inntil
fredsengelen kom - - -. Og da kommunen så kastet
løpegraven igjen, var det som et symbolsk tegn på at nå
skulde det aldri bli ufred mer. De to «fiender» blev
glade, for nå var både Øståsveien og Utsiktsveien blitt en
ubrutt chaussé fra øst til vest, og ikke bare det, men også
utvidet i bredden med et bastant kommunalt
kultlag_fra_bunn_av.
Ja, det var en krigersk tid med krigserklæringer i
avisene hver dag. Idag ser vi mere humoristisk på hele
saken.
Planovergangen på Marstranderveien var et langt
lerret å bleke. Sakens dokumenter, skrivelser, innlegg og
avispolemikk vilde samlet blitt et bindsterkt verk.
41

Saken hadde gått i mange år, da den i 1925 uventet blev
aktuell. Jernbanen truet nemlig med å stenge overgangen.
Vellets styre skrev den anledning et langt
innlegg til herredsstyret med anmodning om hjelp. Man
påpekte at veien hadde gammel hevd. Vellet hadde
foreslått at jernbanen skulde bygge bro over over-gangen
og samtidig anlegge stoppested, hvortil dr. Marstrander
hadde gitt fri grunn. Svaret fra Statsbanene gikk på at det
ikke manglet stoppested - vi trengte tilstrekkelig
veiforbindelse til stedet - og konkluderte med at de vilde
stenge den vei vi hadde (!). Med dette svar begynner den
siste etappe i løsningen av denne langvarige sak. Vellet
fikk til slutt kommunen interes-sert, og det blev kamp
mellem denne og Statsbanene. Kommunens standpunkt
blev kraftig støttet av vellet, som stadig holdt saken varm
- og kampen endte med at jernbanen bygget bro og
stoppested, mens kommunen bygget_adkomstveiene.
Efter hvert som vellet vokste, kom vei- og
veibelysningsspørsmålet også mer i forgrunnen. Villaeierne
hadde anlagt sine veier selv, terrenget var jo svært
bakket og vedlikeholdet derfor kostbart. I tråd med dette
blev på generalforsamlingen høsten 1916 kontingenten
forhøiet til kr. 15. Nybyggere måtte betale en
ekstrakontingent av kr. 10 en gang for alle for utbedring
av veier efter all materialtransporten, uansett om
vedkommende var medlem eller ikke. Beboerne av Kjøia
blev anmodet om å bli medlemmer, og der blev drevet en
intens agitasjon for å få alle på åsen med. Bestemmelsen
i dr. Marstranders skjøter gikk bl.a. ut på at kjøperne var
forpliktet til å være medlemmer av vellet eller å betale
sin tilsvarende del av omkost-ningene ved vedlikehold av
veier etc.
42

Åsveien - en farlig veisving.
I 1917 fikk man det første akseptable tilbud fra
Kykkelsrudanlegget på kr. 4 100, men først i 1919 blev
saken ordnet. Da kom imidlertid lyset på omkring det
dobbelte. Som et kuriosum kan tilføies at år 1913 var
selskapets_anbud_kr._972.
Den 15. april 1917 holdtes den første ekstraordinære
generalforsamling i vellet. Det gjaldt tilslutning til det
nettop stiftede: Fellesrådet for østre Bærums velforeninger,_hvis_formål_var:
a) at behandle de saker fra vellene, styret eller utenfra
der blir det forelagt og som er av direkte eller
indirekte interesse for samtlige eller de enkelte
tilsluttede_vel,
b) at tilveiebringe, tilrettelægge og opbevare statistisk
materiel_vedrørende_velorganisationen,
c) ved sit styre at administrere velforetagender der
maatte_bli_igangsatt_av_raadet.
Det blev enstemmig vedtatt å melde sig inn, og i flere
år fremover håpet man på ved denne større
sammenslutning som Fellesrådet representerte, at de
43

felles interesser lettere skulde la sig gjennemfore.
Fellesrådet fikk en god start, og det blev til en
begynnelse ikke utrettet så lite. Av forskjellige grunner
dabbet interessen for denne fellesorganisasjon av innen
de enkelte velforeninger - den ene efter den annen meldte
sig_ut,_og_nå_har_man_lenge_ikke_hørt_noe_til_den.
Vi var nå kommet inn i dyrtiden, og det blev stadig
vanskeligere å holde veiene i stand innenfor det regulære
budgett. Styret måtte skaffe sig penger utenom
kontingent og kommunebidrag, ved innsamling hos
medlemmene og ved frivillige ydelser. Samtidig blev
arbeidet lagt an på å hjelpe medlemmene ved et
fellesinnkjøp av brensel, et eksperiment som dessverre
endte med et tap på kr. 282, til tross for at man fikk
koksen for kr. 10.40 pr. hl, mens prisen vinteren 1917 -
18 var oppe i kr. 18. Styret kjempet med Kykkelsrud om
rimeligere priser på veilys og med Statsbanene om
billigere hverdagskort. Der blev på nytt henstillet til
jernbanen om å få en bedre togordning innenfor
Sandvika, et senere «nattog», et stoppested ved Myra og
en bro der. Videre blev det arbeidet energisk med
telefonordningen, postombæringen og apoteksaken. For
de påregnelige store utgifter til lysnett søkte man om lån
både_hos_kommunen_og_i_Bærums_Sparebank.
Vellets årlige bidrag fra kommunen var fremdeles
bare kr. 100, til tross for at det av årsberetningen
fremgikk at vellet hadde et medlemsantall av 74 med en
kontingent av kr. 832, og vedlikeholdt en veilengde på
2500 m. Dessuten arbeidet man med veibelysning,
opsetting av nye navneskilt, trygging av skoleveien for
medlemmenes barn over Marstranderovergangen og
oprettelsen av et midlertidig nødbrannvern på åsen o.s.v.
44

Styret merket at medlemmenes
interesse for vellet var i
avtagende, da de midler som
disponertes, ikke var tilstrekkelig
til å tilfredsstille de nødtørftigste
krav. Det gikk fremdeles smått
med velbidraget, og så var det
igjen å forhøie kontinggenten,
denne gang til kr. 20.00.
Styret gjorde sitt beste for mest
mulig å tilfredsstille medlemmenes
behov, således ansattes en vei- og trappepasser til
den_nye_trapp_i_cirkussvingen.
Der blev innledet et bedre samarbeid med kommunen
og samtidig valgt en lyskomité, som bestod av: redaktør
Gerh. Thronsen, disponent A. Larsen, løitnant L. B.
Heyerdahl, revisor E. Thorsen og grosserer Einar K.
Johansen - med den sistnevnte som formann. En
veikomité blev likeledes nedsatt, som bestod av: Ingeniør
Johs. Hall, operasanger R. Kaas og ingeniør S. Bay. Det
blev ordnet med sneplogkjøring for vinteren og med
sandstrøing av trapper og veier, likesom søppeltømning
blev ordnet for medlemmene. Et kart i stor målestokk
over vellet - forært av Thronsen - blev ophengt på
Lysaker stasjon. Samtidig blev jernbanen, Arbeidsdepartementet
og kommunen som vanlig «bombardert»
med skrivelser angående Marstranderovergangen. (Styret
hadde stadig artikler_i_lokalpressen_om_denne_saken.)
Et resultat av alt skriveriet var at pressen på første
generalforsamling - 18. mai 1919 - møter op for å
referere. Pressen har alltid god teft, den kommer hvor der
foregår noe - og styret hadde også god bruk for den.
45

Dette året hadde endelig Statsbanene besluttet sig til å
bygge bro over Marstranderovergangen. Dessverre
skulde der dog gå mange år ennu før denne bro blev til
virkelighet, men noe av det viktigste var opnådd. Vellet
hadde fått en fot innenfor døren, så nu skulde den nok
op. Lite ante man imidlertid hvilket arbeid der ennu stod
igjen. Broen ved Dalabru, nå Granfoss bro, var da på det
nærmeste ferdig. Også spørsmålet om bro over Lysakerelven_var_på_dagsordenen.
Lyskomiteen hadde arbeidet energisk. Penger var inn
samlet - hvert medlem gav kr. 100 - og et lån på kr. 3000
var optatt i Bærums Sparebank med styrets personlige
garanti, og endelig 8. november 1919 strålte det
elektriske lys på alle vellets veier for første gang. Det er i
protokollen betegnet som en merkedag i vellets historie.
Noe mer hendte i 1919. Vi fikk i mars måned dette år
den første ordentlige vannledning! Det var en 6-toms
rørledning fra Østernvannet. Og så merkelig det enn
høres ut, var det en kvinne utenfor styret som stod i
spissen. Det skyldtes i første rekke fru Eli Kaas,
sekundert av sin mann, operasangeren, og Gerh.
Thronsen, at Nordre Malurtåsen fikk rørledning fra
Østernvannet allerede i 1919. På Nordre Åsen hadde
inntil denne hendelsesrike marsdag ingen hatt en dråpe
kommunalt vann - og så kommer denne herlige
kraftstråle - ja, det blev fest både på kjøkkenene og i
badeværelsene. [Anlegget fra Østernvannet tok bare 3 år;
for i 1913 blev det oprettet kontrakt mellem kommunen
og eieren av vannet, statsminister Løvenskiold, om rett
til anlegg av vannverk, og 3 år efter: 17. mai 1916, sattes
vannet_på.]
Den gamle ledning fra Ståvivannet, som gikk over
Søndre Malurtåsen og som enkelte på Nordre Malurtåsen
også fikk vann fra, var svært tilgrodd. Og det skulde ikke
46

hjelpe på trykket at den var bare en 2-toms ledning.
Dessuten lå Ståvivannet på 111 m og de høieste punkter
på Nordre Åsen ca. 100 m o. h. - da var det klart at den
måtte gi sparsomt fra sig av det som kalles vann.
Bidraget fra kommunen 1920 var kr. 1000, hvorav kr.
800 til lys (ekstraordinært), samtidig som man fikk gratis
overlatt en sneplog sammen med nabovellet. Til å
begynne med hadde ingeniørvesenet forlangt kr. 250 for
en slik. En vognmann hadde forlangt kr. 200 pr. gang for
å brøite veiene - med egen plog slapp man med kr. 20.
En stige blev anskaffet til lyspasseren og spader, hakker
og koster til renhold av trapper, som det nu var to av, en
forbi_villa_Vollsbæk_og_en_forbi_villa_Rosendal.
Efter hvert blev fordringene til styret mangeartede.
Togtidene måtte revideres, postombæringen var stadig
aktuell, samtidig som der var et sterkt ønske om kirke på
Lysaker. Disse ting tok så styret op i Fellesrådet, som da
omfattet_14_av_Østre_Bærums_16_velforeninger.
I 1920 nedsattes en komité til å arbeide for bro og
stoppested ved Marstranderovergangen. Den daværende
overgang var livsfarlig. Trafikken over skinnene her var
ganske stor, blandt annet måtte skolebarna passere stedet.
Dette hadde også stor tiltrekning på småbarn som
lekeplass. Dr. Marstrander hadde plutselig funnet på å
trekke tilbake sitt løfte om gratis tomt her. Statsbanene
hadde imidlertid kjøpt grunn på den annen side. Tegning
til bro og prisoverslag forelå. Samarbeidet mellem
jernbanen og kommunen var dessverre ikke i orden;
jernbanen vilde bare bygge hvis kommunen anla
ordentlig veiadgang - og så stod saken igjen i stampe.
I 1920 nådde velkontingenten toppen med kr. 50 pr.
år, den høieste kontingent som noensinde har vært i
Bærum - men den trengtes. Verre var det å få den inn,
47

men også det gikk, for nettop da fikk styret en kasserer,
O. Frog, hvis evne til å få folk til å betale det går frasagn
om. Imidlertid blev det senere bestemt å avlaste
kassereren ved å engagere regningsbud. Dessverre har
dette system med regningsbud holdt sig helt til våre
dager. De omkostninger som er forbundet hermed burde
søkes_undgått.
I det hele tatt skortet det dog ikke på medlemmenes
velvilje både før og siden. Mange og store er de frivillige
bidrag som er ydet til vellet og dermed til det felles
beste. De få undtagelser kan ikke komme i betraktning.
Styret har alltid funnet det mest hensiktsmessig å fare
med lempe. Bare i et par tilfeller måtte der gåes til
rettslig inkasso. Stort sett kan man si at alle beboere på
Malurtåsen_nå_er_medlemmer_av_vellet.
Dessverre var fremmøtet på generalforsamlinger svært
dårlig, det hendte til og med at lovforslag ikke engang
kunde behandles, da det lovlige medlemsantall ikke var
til_stede.
Den 1. desember 1920 vil mange av oss nok erindre:
vi fikk jernbanestreik. I de siste 8 dager av november
skjønte vi nok at det bar mot streik. Hvad skulde styret
gjøre? De få som innen vellet var eier av en bil, lovte å
«ta op» de medlemmer de traff på, men det monnet så
lite. - Vi var mange «med ben», men få «med hjul».
Nestformannen den gang forteller: «Jeg husker godt
mandag den 29. november. Jeg satt og røkte min pipe
efter middagen. Plutselig fôr det ut av min munn:
Mustad-dammen! (De andre i stuen trodde jeg hadde fått
en skrue løs.) - Jo, sa jeg, kan vi få Mustad til å åpne den
låste døren over demningen, vil situasjonen være løst. Så
ringte jeg op formannen. Han ropte hurra, ringte derpå op
Holmvik. Denne ringte så op Mustad, og fabrikkeieren sa
ja. I dagboken står det 1. desember: «Idag streik på jern-
48

anen. Alt står - vi reiste inn med Lilleakerbanen.» - Den
2. desember: «Ved å få åpnet passasjen over
dambygningen hos Mustad er det snarere til Lilleaker
enn til Lysaker.» 6. desember: «Fremdeles stans på
jernbanen. Alt går uanfektet.» 7. desember: «Idag 11
kuldegrader - da smaker det forfriskende å gå innover til
Skøyen - så det gjør jeg imorgen også.» Lørdag 11.
desember: «Fremdeles streik; men nu har det begynt å gå
2 tog hver vei, men passer ikke min tid. Efter forlydende
er der god plass.» 13. desember: «Det spåes eneralstreik!
Mon de tør?» 15. desember: «Jernbanestreik, generalstreik
o.s.v. ser ut til å være bluff; for de streikende
ønsker møte med regjeringen.» 17. desember: «Så er da
den første jernbanestreik endt, med tap for de streikende.
Når blir så togene satt i gang?» Lørdag 18. desember:
«For første gang hjemover i tog kl. 2.35 em. Det mangler
meget på at alle tog er kommet i gang.» - Og endelig
dagbokens siste anmerkning om streiken, mandag 20.
desember 1920: «Idag reist med togene som om aldri
noen steik har eksistert. Så er det da atter fred.» Under
hele streiken var det omtrent ingen nedbør, som oftest
kuldegrader. Drammensveien så ut som et folk på flukt. -
Biler, sykler, hestekjøretøier og en endeløs karavane til
fots_og_alt_med_godt_humør. -
Utover høsten 1920 blev det samlet inn penger til et
plankefortau på Marstranderveien. Det innkom i alt kr.
2105 og medgikk kr. 1497.26 - et overskudd på kr.
607.74. I 1921 blev det foretatt en utlodning av et maleri
skjenket av Xan Krohn til inntekt for oparbeidelse av
Åsveiens rest mot veldelet. Den innbragte kr. 1512,
kommunen bevilget kr. 4500, beboerne langs veien
49

etalte kr. 2100. Veien kom på
kr. 7500 - overskudd kr. 612.
Begge disse overskudd blev satt
til side som fond, som senere er
blitt anvendt. Kommunen
bevilget i de neste to år kr. 35000
til istandsettelse og utvidelse av
Utsiktsveien, hvortil villaeierne
gav gratis grunn. Bare en mann
fra nabovellet var uvillig, så
kommunen måtte ekspropriere,
Den nedsatte veikomité med disponent Finn Th.
Skullerud som formann nedla i denne tid et
anerkjennelsesverdig arbeid. Efter hånden som veispørsmålet
blev løst, gikk man i gang med å plasere
benker på forskjellige steder. Lindetrær blev plantet
langs Marstranderveien under sekretærens ledelse,
redskapshus blev bygget efter tegning av arkitekt
Sønberg - medlem av vellet og formann i skjønnhetsrådet
- på en tomt som var skjenket av ingeniør A. Aamodt.
Nevnte skjønnhetsråd laget sin egen lov, men kom aldri
riktig i sving og blev noen år senere opløst. Styret hadde
møter med kommuneingeniøren i anledning bro og
stoppested. Efter dr. Marstranders død var vellet av
tannlæge Carsten Marstrander blitt overdradd hovedbølets
rettigheter overfor parselleierne, deriblandt
bestemmelsen om at alle må_være_medlem_av_vellet.
Efter en lengere korrespondanse med Statsbanene
lyktes det å få innmeldt vokterboligene langs
Marstranderveien_i_vellet.
I 1922 var det veinett vellet selv måtte bekoste
vedlikeholdt, det største vi har hatt, nemlig 4205 meter.
Medlemstallet 95 var likeledes det største vi har hatt.
50

Redskapsskuret.
I løpet av få år, fra 1919 til 1922, var det blandt
medlemmene samlet inn kr. 18000, som alt er gått til
veier og veibelysning. I løpet av disse 3 år hadde
dessuten styret klart å avbetale hele lånet i Bærums
Sparebank.
Til tross for alt arbeid som blev utført, manglet det
selvsagt ikke på klagemål. Således sendte 20 medlemmer
skriftlig klage over mangelfull sandstrøing. En krass
skrivelse, som formannen fant fornærmende for sig - og
nedla sitt hverv på stående fot. På styremøte 15. januar
1923 under ledelse av nestformannen besluttet de
resterende 4 styremedlemmer også å nedlegge sitt hverv,
samtidig som ekstraordinær generalforsamling blev
berammet avholdt den 24. januar 1923 på Lysaker skole.
Og her gikk det varmt for sig. Imidlertid gled dog saken
delvis over - en omgruppering av styret blev foretatt, og
så_fortsattes_arbeidet_som_før.
Veiforbindelsen med det nye (vordende) Jar Vel -
Løvenskiolds utparselleringer - måtte ordnes - og blev
det. Utgiftene blev påført vårt vel med en andel av kr.
1700, skjønt det egentlig var andre som skulde ha betalt
51

dette_store_beløp.
___Det var nå lykkes å bevege
kommunen til å etablere vakthold
ved_den_farlige Marstranderovergangen
(Revesaksen), inntil
den igangværende prosess
mellem Statsbanene og Bærums
kommune_var_avgjort.
___Som før nevnt brente
Marstranders gård den 20. april
1923 - og vi på åsen fikk da et
bedrøvelig bevis på manglene ved brandvesenet. Som
tidligere nevnt hadde vellet tatt op denne sak, og
Fellesrådet hadde også i flere år slitt med den.
Kommunen selv hadde gjort flere tiltak, således blev den
første komité nedsatt, den 22. mars 1916 kom den med
sin innstilling; den neste komité fremla sin innstilling 2.
juni 1919 og den tredje sin den 7. april 1921. Men
innstillingene var bare delvis blitt fulgt, og Norges
Brandkasse godtok fremdeles ikke de halve
foranstaltninger som var gjort. (Fellesrådets
årsberetninger.) En hydrant som bare lå 20 meter fra
brandstedet, kunde således ikke brukes, da kuplingene
ikke passet - og året i forveien hadde kommunen avslått å
legge en hydrant i Utsiktsveien, tross velstyrets
innstendige anmodning. Ved denne brand var
brandvesenet hurtig på pletten, men det viste sig at
brandvognene ikke kunde kjøre over den daværende
overgang, så man måtte snu og kjøre videre om Lysaker,
for over den nye Granfoss bro å komme til brandstedet.
Da så den ovennevnte hydrant viste sig ubrukelig, måtte
man benytte hydranten i Nordraaks vei - på den annen
side av jernbanelinjen - anvende over 400 meter slange
og grave ut plass under skinnene for å føre slangen frem,
52

hvorefter man endelig fikk en på grunn av terreng-
forholdene høist utilfredsstillende stråle. Alt dette
tidsspille og det dårlige resultat, lik null, bevirket at det
ikke blev stort annet for brandfolkene å gjøre enn å se på
at_gården_brente_ned_-_og_begrense_ilden.
Nå dukket også kloakkspørsmålet op. Det tynne
jordsmon som dekker søndre åsen, var på flere steder
ikke i stand til å absorbere tilsiget fra de mange villaer,
og vannet begynte å bre sig utover, enkelte
lavereliggende hus fikk det endog inn på gårdsplassen.
Styret tok op denne sak, og ved hjelp av de enkelte
medlemmers økonomiske støtte gikk det første
kloakkanlegg i orden i 1924 i Utsiktsveien. Det skulde
siden følges av flere, men fullt så glatt som dengang gikk
det_ikke.
Dette år fikk vi nye vannavgiftsberegninger - kr. 0.40
pr. kvadratmeter bebygget grunnflate - en beregning som
var mere rettferdig enn den tidligere, som var beregnet
efter_brandtaksten.
I disse år var vellets veier dyre å vedlikeholde. I 1923
hadde det kostet kr. 2900, et beløp som bokstavelig talt
blev bortskyllet av høstens voldsomme nedbør. Det var
derfor en velkommen avlastning at kommunen overtok
Utsiktsveien, en del av Åsveien og en del av Marstranderveien.
Beboerne av Kjøia meldte sig ut av vellet.
De mente sig tilsidesatt, og nå hadde jo kommunen
overtatt den del av Marstranderveien de hadde bruk for.
De har siden gratis kunnet «sole» sig i Malurtaasen Vels
flotte_veibelysning_på_denne_veistrekning.
Midt i arbeidet kunde så vellet 1. februar 1924 feire
sitt 10-års jubileum. Dette blev gjort ved en hyggelig
fest, hvor formannen Joh. Heier i sin tale rekapitulerte
det som var utrettet i disse år. Festen var meget
53

hyggelig og vellykket, og de tilstedeværende og innbudne
pressemenn fikk et inntrykk av hvad et slikt lite
vel kunde utrette. Deres festreferater var strålende og
fulle av respekt. Wesenberg hadde ansvaret for festen, og
en sang for anledningen fra hans hånd tar vi gjerne med.
54
Mel.: Den evigglade kobbersmed.
Idag er Vellet vores bleven 10 aars jubilant,
saalænge siden er det at de gode herrer fandt,
at Malurtaasen med sin omegn burde danne «Vel»;
thi alles interesser maatte varetages selv.
Malurtaasen, navnet for os har hjemlig klang,
la det derfor bli refrainet i vor sang.
Vi vil altid holde «Malurtaasen» frem
for at gavne og trygge alle vore hjem.
Den gang for 10 aar siden var det ikke rart bevendt
med stellet her paa aasen, men det blev snart endevendt;
der lagdes veier og bebyggelsen skjøt vældig fart.
Det skyldes væsentlig vor formand, som var meget smart.
Malurtaasen, navnet for o.s.v.
Utviklingen paa aasen vor gik stadig slag i slag.
Ja den har skudt saan kraftig vækst, at man den dag idag
kan tale om en kirke paa Marstranders brændte tomt;
og «Broen» vor, den kommer nok, er dette ikke gromt?
Malurtaasen, navnet for o.s.v.
Vi bænker har at hvile paa, naar vi er bleven træt,
et plankefortaug er der for at undgaa søleskvæt.
I skyggen av en fin allé vi snart kan vandre om;
Kortsagt, her er saa fint, at det kan staa for hver mands dom.
Malurtaasen, navnet for o.s.v.
Paa veiene har vi faat lys for vinterkvælden mørk
og ved de fleste villaer der hænger klær til tørk.
Om sommeren man travelt har at rote i sin jord,
de fleste har saameget, de har nok til eget bord.
Malurtaasen, navnet for o.s.v.

En villa har vi bygget, noen kaller det et skur,
men navnet skjæmmer ikke, hovedsaken at den du’r
Her opbevares Vellets eiendeler, stort og smaat,
og tomten fikk vi givendes av ingeniør Aamodt.
Malurtaaasen, navnet for o.s.v.
Dog her som ellers overalt der blir et litet «men»,
det er de misfornøiede, som styret gir et spænd.
De er saa kloke, at de tror forstaa alt bedre selv
end folkene som arbeider i «Malurtaasens Vel».
Malurtaasen, navnet for o.s.v.
Til slutning mens vi sitter her i hyggelig kalas.
for Malurtaasens Vel vi nu skal tømme vore glas;
for Vellet og dets medlemmer, en skaal for hver især,
for fremgang, mindre skatter, større løn med meget mer.
Malurtaasen, navnet for oss har hjemlig klang,
la det derfor bli refrainet i vor sang.
Vi vil altid holde «Malurtaasen» frem
for at gavne og trygge alle vore hjem.
Endelig blevbrosaken løst. 14. desember 1925
begynte kommunen med veitilgangene. Statsbanene
skulde_bygge_broen.
I den prosess som i 1925 blev ført på grunn av
Statsbanenes hårdnakkede vegring mot å bygge broen,
som skulde fjerne den stadig mere overhengende fare
ved ferdselen over Marstranderovergangen, optrådte
Bærums kommune som saksøker med advokat Jan
Helmer_som_sin_prosessfullmektig.
Saken blev til slutt hevet som forlikt, idet Statsbanene
endelig gikk med på å bygge broen, mot at kommunen
erklærte sig villig til å oparbeide veien på begge sider.
Men det er interessant å lese igjennem sakens dokumenter
og legge merke til det skarpe skyts advokaten
fant det nødvendig å anvende for å bringe
baneautoritetene_til_fornuft.
55

Søndre Malurtåsen
Efter en kort historisk redegjørelse, hvori han påviste
at veien med den farlige overgang «var en gjennemgangsvei
og en del av bygdens gamle veinett», og at
jernbanen ved grunnekspropriasjonen i 1870 ikke hadde
ekspropiert veien eller erhvervet sig noen som helst rett
til å stenge den, fremhevet advokaten i sitt hovedinnlegg
det efter hans mening «horrible» i motpartens påstand
om at de interesserte grunneiere selv fikk bekoste broen
og oparbeidelsen av veien - en utgift på tilsammen ca.
200000_kroner.
Efter videre ved eksempler (til dels hentet fra tidligere
rettssaker) å ha påvist den risiko som var forbundet med
den daværende overgang og Statsbanenes selvfølgelige
ansvar ved eventuelle ulykkestilfeller, uttaler han bl.a.:
«Det resonnement som min ærede motpart betjener sig
av, nemlig at strøkets beboere enten selv får opføre
overgangen, hvad de hverken har plikt, adgang eller
midler til, eller la sig overkjøre, virker på mig nærmest
som kynisk. Og Bærum herredsstyre anskuer saken på
samme_måte.»
56

utparsellert
Det er neppe tvilsomt at disse kraftige uttalelser må ha
gjort et visst inntrykk på vedkommende autoriteter.
I denne tid foregikk en energisk innsamling til utsmykking
av kirken på Marstrandertomten, som av kommunen
var utsett til byggetomt for denne. Beløpet var
kommet op i ca. 9000 kr., da kirkekomiteen plutselig en
dag viser sig i all stillhet å ha opløst sig. En ny blev
dannet (flere kom siden) - men med det formål å få
henlagt kirken til et annet strøk. De innbetalte penger var
innsatt i Klaveness Bank, og efter dennes sammenbrudd
6. oktober 1926 var beløpet smeltet betydelig inn, da
pengene endelig blev utbetalt av boet. De søkes i disse
dager (1939) overført til den vordende kirke på
Jordbærhaugen_på_Jar.
Tidene var heldigvis blitt rimeligere - kontingenten er
omsider kommet ned i kr. 20 - postboksavgiften fra kr.
10 til kr. 5 - alt pr. år. Styret passer nemlig godt på og har
alle medlemmers tarv for øie. En ting som tømming av
avfall blev kontraktmessig ordnet. De gamle tretrapper
blev tatt bort og sementtrapper kom i stedet.
57

Fra 1927 av het vellet «Malurtaasen Vel» — «omegn»
er jo ikke lenger med - og generalforsamling holdes bare
én_gang_om_året.
I disse år dukket det stadig op nye bidragsandragender
til vellet. Snart skulde en skole ha piano, snart en fane, så
skulde guttemusikkorpset ha nye instrumenter,
idrettsforeninger bidrag til skibakke og skøitebane - i det
hele tatt fikk man føle at vellet virkelig var en kommune
innen kommunen, slik vi også foran har forsøkt å
karakterisere_det.
Som et av de første innen de respektive velforeninger
tok styret op kampen mot ugressplagen og utgav et skrift:
«Den gule fare)), som endog vakte opsikt i Oslo-avisene.
Klorkalcium blev innkjøpt og strødd på veiene. Videre
fikk man Bærum Ingeniørvesen til gratis å opsette
jernstolper til veiskiltene og avgav en
«bemerkelsesverdig» uttalelse om håndverkslovens
innførelse_i_Bærum.
Da vellet i 1929 var meldt ut av Fellesrådet, måtte
styret - som forresten også tidligere i stor utstrekning
hadde måttet optre på egen hånd - gjøre direkte
henvendelser i alle anledninger til de forskjellige
myndigheter. Telefonsaken og postsaken var stadig like
aktuell. Og stoppestedet ved Marstrander bro blev der
arbeidet energisk med. Formann og sekretær reiste endog
helt bort til Drammen for ved en personlig konferanse
med distriktschefen mest mulig å påskynde saken. Først i
1931 gikk denne viktige sak i orden - og da takket være
rutebilene, den nye konkurrent Statsbanene hadde fått.
Det var særlig sekretæren, direktør Olav Hillestad, som
gjorde_sig_fortjent_i_denne_sak.
Det nye stoppestedet fikk først navnet Marstrander
Bro, men efter en kort tid blev navnet, mot protest fra en
del trafikanter, endret til Myra. Man mente at navnet
58

Myra stoppested. Broen til venstre.
Myra ingen berettigelse hadde, da de flate myrstrekninger
omkring den nye stasjon allerede i lengere tid
hadde_vært_drenert_og_dyrket_op.
«Ventehallen» ved det nye stoppested var bygget som
et åpent skur mot nord! - selvsagt en lite tilfredsstillende
ordning for det reisende publikum, når de ventet på
togene i ufyselig høstvær eller bitende vinterkulde. Til å
begynne med var også begge perrongene alt for korte,
slik at folk ofte hadde et svare bryderi med å komme sig
av eller på, hvis vognene ikke stanset ved selve
perrongen. Disse ulemper blev dog jernbaneautoritetene
nokså fort klar over. Perrongene er efter hvert blitt
forlenget, så de nå helt ut tilfredsstiller tidens behov.
Men klagemålene til jernbanen over mangelen på
venterum stoppet ikke op. Dette ordnet sig imidlertid av
sig selv, da postsaken kom så langt at Narvesens
aviskiosk overtok postekspedisjonen. Da blev 110
postbokser montert i skilleveggen mellem kiosken og
59

det «lille innelukke» mot vest. Og dette «innelukke» blev
øieblikkelig annammet i uvær og regn, mens vi ventet.
Men her burde det også vært plass til 110 lidende
menneskeskjebner.
Det nye brevhus, som styres av de elskverdige
kioskdamer, blev åpnet 1. januar 1934. Før saken kom så
langt, hadde der imidlertid av de foregående styrer vært
arbeidet på å bringe saken vel i havn. Postvesenet
forlangte garanti i 2 år fremover for at de 100 av
postboksene skulde bli belagt. Malurtaasen Vel gikk
sammen med Lysaker Vel om denne garanti, slik at
Lysaker overtok de 34 bokser, mens vårt vel garanterte
66 stykker. Det viste sig at samtlige 110 postbokser blev
optatt praktisk talt med det samme.
I 1934 blev det i forbindelse med Narvesens kiosk
innredet en automatisk telefonboks, slik at det lille
stoppestedanlegg på Myra idag alt i alt må sies å
tilfredsstille_publikums_krav.
Ved åpningen av det nye Myra stoppested var det til å
begynne med flere av lokaltogene som ikke stoppet her.
Dette blev det klaget sterkt over fra vellets side. I 1934
gikk jernbanen med på å la 2 tog i timen stoppe hver vei
ved Myra. Senere er opnådd en slik ordning, at samtlige
lokaltog stopper, undtatt «15»-togene fra Oslo, som går
direkte til Stabekk. Med den utvidelse av lokaltrafikken
man nå har i de travleste morgentimer og med den jevne
timeplan man for øvrig har fått dagen igjennem, må man
si at den trafikkmessige ordning for vårt vel idag er
tilfredsstillende.
Der har fra de forskjellige styrer vært underhandlet
om postombæringen i Østre Bærum. I 1931 fikk direktør
Hillestad spesielt i opdrag å konferere med postvesenet
om denne sak. Postvesenet fant at denne ordning blev for
kostbar, og man blev isteden stående ved ordningen.
60