Minner fra mitt liv.pdf - Malurtaasen Vel

Minner fra mitt liv på Malurtåsen
av Anders Grude Forfang
For meg som har bodd på denne åsen i snart 70 år er det mange minner som strømmer på.
Mange mennesker passerer revy i tankene når en skal fortelle noe om sine barne- og
ungdomsår her. De eldste generasjoner er nå borte.
På vellets 70 års fest kåserte jeg over dette emnet og jeg ble den gang oppfordret til å skrive
ned mitt stoff. Bedre sent enn aldri - her er noe av dette kommet på papiret.
Når det gjelder selve vellets historie gjennom de første 50 år så viser jeg til 25 og 50 års
beretningene. Den siste har alle husstander fått utlevert. Noe av dette vil naturlig bli tatt med
her likevel. De siste 25 år omtales i egen artikkel av Hans-Christian Vogt.
Når man leser i jubileumsbøkene om de første år av vellets historie, forstår en at det er stor
forskjell på den tids utbygging og slik det foregår i dag. Dagens byggefelt leveres fullt ferdig
med alle tekniske hjelpemidler til stede. De som den gang etablerte seg på åsen måtte nok
klare seg med meget mer primitive midler. Vi leser om at de hverken hadde vann eller
elektrisitet innlagt. Vann ble hentet i oppkomme eller de samlet regnvann. Det var bare den
gamle gårdsveien mellom gårdene Malurtaasen Søndre (MS) og Malurtaasen Nordre (MN)
som var anlagt. Denne veien gikk i store trekk fra Gamle Drammensvei ved Lysaker skole (nå
Fagerhøyveien), fulgte Marstranderveiens trasé over jernbanelinjen (grinder) og oppover
“Myrabakken”, forbi MS, som lå der hvor juletreet står, opp Dybvadbakken, Åsveien og ned
til Øvrevei. Denne fulgte her bunnen av dalen ned mot Aspelundveien over åsryggen og ned
til Vollsveien Dette var en gammel gårdsvei som kunne være temmelig sølete å forsere.
Fedrene måtte, i høstbløyte, skifte sko på toget til jobben.
Stor framgang ble det da Åsveien ble anlagt omkring 1912, denne forunderlige veien med sine
kroker og stigninger, der den strekker seg fra Marstranderveien til Stabekk stasjon. Traseen er
uforandret fra den tid. Svingen nedenfor trappen Liaveien - Åsveien ble døpt for
“Cirkussvingen” av folkevittigheten. Årsaken til denne uvanlige veitraseen var at eier av MS
(Marstrander) ga et bidrag til veiomkostningene på betingelse at den gikk mest mulig på hans
eiendom, slik at han kunne begynne utparsellering av gården. Han kjøpte også plassen Kjøya,
som lå i åsen mellom Vestre Kjøyavei og Granfossbakken. Dermed kunne Marstranderveien
anlegges med forbindelse til Lysaker stasjon.
Kort fortalt om de to gårdenes videre skjebne: MS brant ned i 1923. Bare dukkestuen, et
miniatyrhus i sveitserstil ble reddet. Det er nå ombygget og er Margit Waslers hus. Dengang
var veien mye smalere så det var en liten hage foran huset og hvitt stakittgjerde.
Hovedhuset på MN er ombygget og er Liaveien 22 (Naustdal). Denne var også i sveitserstil
med rikt utskårne verandaer. (Dette skal finnes under den nåværende panel.) Gartnerboligen

til gården er Øvrevei 9 (Holst/Jensen), dette også meget forandret. MS’ gårdsområde ble
liggende ubebygget til etter 2. verdenskrig. Tomten var i mange år utpekt til kirketomt og man
drev med innsamling av midler til dette. Så kom krakket i 1930 og Klaveness Bank gikk
overende og dermed forsvant alt det oppsparte. Planen ble senere omgjort da tomten var for
liten til formålet. Jar Kirke ble bygget i stedet.
Min familie kom til Malurtveien 1 i september 1914, noen måneder etter at vellet var stiftet.
Som et eksempel på hvor landlig det var dengang kan nevnes at huset var bygget til en
Oslomann, men hans frue nektet å flytte inn. “Det var så øde og langt ute i skogen”. Dette var
en lykke for oss, dvs. foreldre og 3 brødre. Men landlig var det, for mor fortalte at kuene fra
MS gikk ovenfor gjerdet og beitet det første året. Huset var ferdig, men tomten var skog og
masse stein. En onkel, som så tomten, utbrøt: “Det må skje et under hvis noe kan vokse her”.
Underet skjedde, men det ble nedlagt utrolig mye arbeid i hagene de årene. De mange murer
og planeringer vitner om det. Jeg kom til verden i 2. etg. i 1919. Dette synes dagens barn er
rart å høre. Selv om vellet vårt er lite i utstrekning vil de barndomsminner jeg nevner her være
preget av mine venner og det område vi underla oss. Andre som har hatt sin barndom på andre
kanter av åsen, har sine minner. Skriv de ned og la våre etterkommere få kunnskap om dette
Jeg tror det er av interesse.
I mine tidligste barndomsår var utbyggingen av Jar-området ikke kommet skikkelig i gang
dermed var lekeområdet stort for oss. Dertil kom alle de store hagene hvor vi fikk boltre oss.
Det var mange barn i den tiden, mest unge familier som det vanligvis er i nye strøk. I vår hage
var det en naturlig lekeplass og mine foreldre var åpne for ungdom. Men, min mor, som det
hagemenneske hun var, hadde nok sine bitre stunder når akkurat den sjeldne stauden, som
endelig blomstret, en dag hang med hodet pga. en fotball. Bare 14 dager om våren ble porten
stengt. “De må jo få lov å komme opp av jorden i fred” er en av hennes replikker. Stort sett
tror jeg det ble minimalt ødelagt. Unger den gang, som nå, har respekt for det som vokser. Det
har i alle år vært min erfaring, og den bygger på mange år med åpen hage for alle barn. Når
jeg tenker på lekeområder utenom hagene, må jeg nevne “Frogtomten” (Kjørrefjord,
Malurtveien 4), Hovindskogen (Utsiktsveien 2 langs Dybvadbakken) og Jarskogen rundt
skibakkene. Den gang hadde vi også Store Jar, hvor de tøffeste hoppet. Sletta var den gang
der Jarbanen nå er. Området langs åsen hvor Njålveien nå går var ubebygget til etter krigen.
Her gikk en gammel sti og der var det flere fine sletter. Også på toppen av Øvrevei, der Rolf
Sivertsen nå bor, hadde vi en yndet lekeplass. Derfra kan huskes leken “Snikende ullteppe og
rullende dasslokk”. Noe a’ la “Slå på boksen” i dag. Andre minner er blåveisen i Heiers skog,
plukking var vel ikke helt lovlig? Eplelukten fra Sveens fruktkjeller lokket. Han hadde vel den
største eplehagen på åsen (nå Åsveien 14 og Mølmens hus).
Vinteren var en herlig tid. Da var veiene vår lekeplass. Biler var meget sjeldne og de som
kom, gikk uhyre sakte oppover bakken. De som hadde biler brukte disse mest til søndagsturer.
Vi akte helt fra toppen av Åsveien og ned til Marstranderveien eller “Flaten” som den kaltes
før. Spark, kjelker og hjemmelagede skøytebiler av margarinkasser ble brukt. Ligge på magen
på lange fiskekjelker og styre med beina, det var moro! Kom det en bil hadde vi god tid til å
kjøre i grøften. Jeg hører enda ropet “Bil” som gikk oppover fra den ene til den andre.

Søndagsturene gikk som regel på ski helt hjemmefra og endte på Østernvannet hvor
appelsinen ble inntatt. Det var alltid skiføre på veien til Jar, derfra gjennom skogen til jordene
på Øvrevoll (galloppbanen i dag). Noe senere dro vi med tog til Billingstad og gikk til
Grønland etc.
Flaskebaner i snøen i hagene var uhyre populært. Det gjaldt å få den lengste banen med
svinger og hopp. Heldig var den som hadde en tung flaske fylt med snø, som gikk lenger enn
de andres. Av biler må nevnes gamle doktor Mørks lille bil, C9, som gikk så sakte at hans
fuglehund satt utenpå stigbrettet. Ja, doktor Mørk kom når du var syk. Han kalte alle gutter
Truls og jentene Trine. Grei måte å huske navn på!
I 30-årene hadde vi noen snebare, men kalde førjulsvintre, med verdens fineste is på fjorden.
Tusener av folk strømmet til Holtekilen. NSB satte opp ekstratog til Strand. Vi gikk utover
helt forbi Hvalstrand. I middelskoletiden var det populært å dra på aketur til Steinshøgda. Vi
gikk hele veien oppover, akte kanskje en tur til Bærums Verk og returnerte ned alle bakkene
helt til Stabekk Stasjon. Vågde en seg til å spørre en pike om hun ville sitte på din kjelke, var
saligheten der!
Bading foregikk mest på Strand. Der var det kommunalt badehus med adskilte avdelinger for
herrer og damer. Lå like nedenfor restauranten. 10 øre for 3 kvarter, så ble vi ropt opp av en
myndig dame som ingen våget å protestere imot. Veien hjem kunne bli lang for vi hadde jo
ikke sykler før i konfirmasjonsalderen Vi badet også i Lysakerelven. De tøffeste stupte fra
avsatsen i den øvre fossen, vi andre holdt oss på grunna nedenfor Jar skole. Men elven ble
tidlig forurenset, og først nå er den brukbar som badested igjen, men det tar sin tid å reparere
gamle ugjerninger! Som man forstår var behovet for barnehager minimale i de årene.
Speiderarbeidet var meget aktiv i mine guttedager. Mine eldre brødre var troppsførere og
derfor var det et naturlig sentrum hos oss. En ettermiddag i uken var det åpent hus og hele 2.
etasje var disponibel for trening og merketaking, så gangen nede var full av sko. Hendte det at
mor kom med kakao og boller, var jubelen stor! Senere kom speiderhuset ved Jarbakken. Ing.
H. C. Borchgrevink var med i utbyggingen av Sinsenområdet i Oslo. Stabburet på gården
måtte rives og vi fikk overta det rimelig. Under hans ledelse ble det med dugnads hjelp reist,
og det var stor stas da innvielsen ble foretatt. Jeg husker at Borchgrevink fikk en høy
speiderutmerkelse, Sølvulven, for sin store innsats.
Men, skoleårene kom jo også. Jar Skole åpnet i 1926 og jeg begynte da i 1. klasse hos Tora
Balke. Utbyggingen på Jar vokste raskt og da jeg var ferdig med “småskolen” som det het den
gang, var skolen sprengt og noen av oss gikk på oppfordring over til Lysaker Skole. Jeg fikk
med meg min gode venn Arnstein Kirste og da var det ikke leit å skifte skole.
Stabekk Gymnas, eller som det den gang het, Stabekk Kommunale Høyere Almenskole, var
startet i 1923, og der gikk vi 3 år i middelskole og 3 år i gymnas. Rektor Hertzberg og hans
pedagogiske ideer husker vi alle med glede.

Noe som nok mange ikke vet er at det i årenes løp var noen som hadde “bedrifter” på åsen.
Andrea Devold laget appelsinmarmelade i kjelleren i Liaveien 7 (Solstad) sammen med sine 2
døtre. Fru Piro i Malurtveien 9 (Lilledal Andersen) laget kunstferdige fiskepuddinger som
selskapsmat. Søster Julie drev barnehjem i Åsveien 13 (Haugnes) i noen år. I Platåveien nr. 6
(Christensen) var det en tid misjonsskole.
Når våren kom var alltid vellets styre på veibefaring. Jeg ser for meg de alvorlige herrer som
kom skridende. Huseierene passet ofte på å være ute i sine hager da, og komme frem med
eventuelle klager. Alltid var det bare menn, for damene fikk jo først stemmerett i 1938 på
initiativ av fru Thorsen. En god tradisjon var at alle ryddet i grøftene og rakte sammen løvet i
god tid før 17. mai. Alle hauger ble hentet av Røssum (Stabekk Ved og Kull) i mange år. En
tanke å ta opp igjen i den forsøplingstiden vi er inne i?
Noen ord om krigstiden. Her vil jeg nevne den store innsatsen på mataukens område. Åpne
arealer som Kirketomten, (MS), Jordbærhaugen (nå Jar Kirke) og
Hansajordet, ubebygget område mellom Storengveien/Trudvangveien og
Clausenbakken ble dyrket opp og mange trillebårlass med markens grøde ble fraktet hjem om
høsten. Merkelig nok, jeg husker ikke at noen stjal fra disse parsellene! Ellers kaklet det høner
i nesten hver hage, og noen hadde gris. Kaniner var det også mange som hadde. De tyske
forsyningsflyene kom hver ettermiddag i stort antall rett over hodene våre mot nord/sydbanen
på Fornebo. Vi snakket om “bølingen” som kom hjem. Når flyalarmen gikk måtte jeg løpe til
Jar skole hvor vi hadde luftvernstasjon. Men, vi slapp å få tyskerne i husene våre.
Freden kom og alle flaggstengene som vi tidligere hadde dratt snorene ut av, ble igjen gjort
klare og flaggene til topps! En ubeskrivelig følelse etter 5 lange og for mange vonde år.
Så kom etterkrigstiden og den første gryende utbyggingen av de store tomtene begynte. De
aller første delinger ble forresten foretatt i 30-årene.
Vår bestyrtelse var stor da Lindem i 1933 skulle bygge i hagen i Liaveien 91. Far, som ellers
var en fredens mann, hadde lange samtaler og oppmålinger før de to herrer forliktes og ble
gode venner. Tenk om pipen på Lindems hus hadde tatt noe av utsikten vår til
Lysakerfjorden!
Originaler har vi hatt, men den slags folk finnes vel ikke lenger nå. Eller kanskje er det noen
som vil bli husket for slike sider senere? Hvem vet - tiden vil vise!
Takk for meg.