Minner fra mitt liv.pdf - Malurtaasen Vel

til gården er Øvrevei 9 (Holst/Jensen), dette også meget forandret. MS’ gårdsområde ble
liggende ubebygget til etter 2. verdenskrig. Tomten var i mange år utpekt til kirketomt og man
drev med innsamling av midler til dette. Så kom krakket i 1930 og Klaveness Bank gikk
overende og dermed forsvant alt det oppsparte. Planen ble senere omgjort da tomten var for
liten til formålet. Jar Kirke ble bygget i stedet.
Min familie kom til Malurtveien 1 i september 1914, noen måneder etter at vellet var stiftet.
Som et eksempel på hvor landlig det var dengang kan nevnes at huset var bygget til en
Oslomann, men hans frue nektet å flytte inn. “Det var så øde og langt ute i skogen”. Dette var
en lykke for oss, dvs. foreldre og 3 brødre. Men landlig var det, for mor fortalte at kuene fra
MS gikk ovenfor gjerdet og beitet det første året. Huset var ferdig, men tomten var skog og
masse stein. En onkel, som så tomten, utbrøt: “Det må skje et under hvis noe kan vokse her”.
Underet skjedde, men det ble nedlagt utrolig mye arbeid i hagene de årene. De mange murer
og planeringer vitner om det. Jeg kom til verden i 2. etg. i 1919. Dette synes dagens barn er
rart å høre. Selv om vellet vårt er lite i utstrekning vil de barndomsminner jeg nevner her være
preget av mine venner og det område vi underla oss. Andre som har hatt sin barndom på andre
kanter av åsen, har sine minner. Skriv de ned og la våre etterkommere få kunnskap om dette
Jeg tror det er av interesse.
I mine tidligste barndomsår var utbyggingen av Jar-området ikke kommet skikkelig i gang
dermed var lekeområdet stort for oss. Dertil kom alle de store hagene hvor vi fikk boltre oss.
Det var mange barn i den tiden, mest unge familier som det vanligvis er i nye strøk. I vår hage
var det en naturlig lekeplass og mine foreldre var åpne for ungdom. Men, min mor, som det
hagemenneske hun var, hadde nok sine bitre stunder når akkurat den sjeldne stauden, som
endelig blomstret, en dag hang med hodet pga. en fotball. Bare 14 dager om våren ble porten
stengt. “De må jo få lov å komme opp av jorden i fred” er en av hennes replikker. Stort sett
tror jeg det ble minimalt ødelagt. Unger den gang, som nå, har respekt for det som vokser. Det
har i alle år vært min erfaring, og den bygger på mange år med åpen hage for alle barn. Når
jeg tenker på lekeområder utenom hagene, må jeg nevne “Frogtomten” (Kjørrefjord,
Malurtveien 4), Hovindskogen (Utsiktsveien 2 langs Dybvadbakken) og Jarskogen rundt
skibakkene. Den gang hadde vi også Store Jar, hvor de tøffeste hoppet. Sletta var den gang
der Jarbanen nå er. Området langs åsen hvor Njålveien nå går var ubebygget til etter krigen.
Her gikk en gammel sti og der var det flere fine sletter. Også på toppen av Øvrevei, der Rolf
Sivertsen nå bor, hadde vi en yndet lekeplass. Derfra kan huskes leken “Snikende ullteppe og
rullende dasslokk”. Noe a’ la “Slå på boksen” i dag. Andre minner er blåveisen i Heiers skog,
plukking var vel ikke helt lovlig? Eplelukten fra Sveens fruktkjeller lokket. Han hadde vel den
største eplehagen på åsen (nå Åsveien 14 og Mølmens hus).
Vinteren var en herlig tid. Da var veiene vår lekeplass. Biler var meget sjeldne og de som
kom, gikk uhyre sakte oppover bakken. De som hadde biler brukte disse mest til søndagsturer.
Vi akte helt fra toppen av Åsveien og ned til Marstranderveien eller “Flaten” som den kaltes
før. Spark, kjelker og hjemmelagede skøytebiler av margarinkasser ble brukt. Ligge på magen
på lange fiskekjelker og styre med beina, det var moro! Kom det en bil hadde vi god tid til å
kjøre i grøften. Jeg hører enda ropet “Bil” som gikk oppover fra den ene til den andre.