Geologisk Skrift - rådgivande agronomar as

planktoniske, noen viser bevarte flyteblærer,
og kan minne litt om maneter.
Etter hvert kom det inn mer og mer av
blekkspruter med kalkskall, med
sylindriske rør og spiralsnodde skall, og
dette har gitt navnet til de kjente
avsetningene ”Orthocerkalk.” I mellomordovicium
dominerte også trilobittene,
og det finnes en stor artsrikdom. Den mest
kjente ved Mjøsa er den flotte
”Totenprinsessen” (Ogygiocaris).
Det kom også inn flere kalkalger midt
i ordovicium.
Så i over-ordovicium inntraff den
midlertidige landhevingen, og derfor
mangler denne delen av lagpakken
i Furuberget.
Silur i Oslofeltet
Havet dekket nå på nytt Østlandsområdet,
og i dette silurhavet ble det særlig avsatt
kalk som vi finner som tykke kalksteiner
i dag. Disse framviser et utrolig rikt
dyreliv. En 40 meter tykk kalkstein er
nesten bare bygget opp av forsteinede
skjell. Disse kommer fra såkalte
brachiopoder eller på norsk armfotinger,
som satt festet til havbunnen med en fot.
De minner om dagens muslinger, men har
rygg- og bukskjell. De var der allerede fra
kambrium, men ble særlig tallrike i silur.
I dag er denne skjellbanken blitt til en 40
meter tjukk lagpakke av kalkstein som
strekker seg fra Langesund til Mjøsa.
Av andre arter finner vi sjøliljer, som
hadde en leddelt stilk som var festet til
bunnen ved ”røtter” (festeorgan). Disse
hadde også kalkforsterket stilk, som endte
i en begerformet krone med mangegreina
fangarmer. Det er som regel sirkelformede
tverrsnitt av stilken vi ser i kalksteinen.
I siste del av silur dominerte korallene.
De bygget opp svære korallrev ute i det
grunne og klare silurhavet som dekket
Østlandet på den tida. Korallene levde
enkeltvis eller i kolonier. Hornkorallene
minner om et krummet lite kuhorn, med
- 10 -
langsgående striper. Hos bikakekorallene
var de enkelte sekskantete beboelsesrørene
bygd sammen som en hvelvet bikake.
Kjedekorallene hadde rørene ordnet i
rekker, og i tverrsnitt i kalksteinen i dag
ser de ut som fine kjeder.
VULKANSK AKTIVITET
OG DIAGENESE
I ordovicium og silur var det en stor
vulkansk aktivitet, men opphavet er
usikkert, muligens fra områder som
i dag ligger langs det nordamerikanske
kontinentet. Det drev en gulaktig aske
utover silurhavet, og vi finner flere steder
denne som en forsteinet, men mjuk,
såpeaktig masse mellom kalksteinsbenkene.
I slutten av silur ble sandsteinslag av
seinprekambrisk alder (ca. 600 mill. år)
skjøvet sørover som en flere hundre meter
tjukk plate, og denne sparagmitten har en
sørlig grense i Trysilfjell, ved Elverum,
Høsbjørkampen nord for Hamar,
Randsfjorden mot Fagernes, og Gol.
Avsetningshastigheten av kalkmateriale
fra denne tiden har variert. Et grovt
gjennomsnitt kommer fram gjennom dette
tankeeksperimentet: Vi kan kalkulere med
1 mm seinere komprimert kalkstein pr.
1.000 år. De ordovicisk-silurske lagene
ved Mjøsa er ca. 100 meter tjukke,
og representerer en avsetningshistorie på
omtrent 100 mill. år.
I senere geologiske perioder har
magnesiumrikt porevann sirkulert
i kalkavleiringene under diagenesen
(bergartsdanning), og Mjøskalken er delvis
dolomittisert, varierende i området 5-30%.
I Furuberget er dolomittiseringsgraden på
ca. 8-10%, på Bøverbru ved Gjøvik 10-
15%, og i Vestre Gausdal inntil 30%.
Dolomitten finner vi som små korn
mellom lav-Mg-kalsitten, i Gausdal-kalken
som egne dolomittsoner.