Geologisk Skrift - rådgivande agronomar as

NORSK
KALKFORENING
MEDLEMSBEDRIFTENES GEOLOGI
Karbonatbergarter
og omgivelser
Akselberg ved Brønnøy, Hustadkalk AS (foto: Hustadkalk AS)
GEOLOGISK SKRIFT FRA NORSK KALKFORENING
NOVEMBER 2005

Den kaledonske fjellkjedefoldningen skjøv eklogitt innover marmorene på Nordmøre
(foto: Karl-Jan Erstad)
Ladning klar til skyting av marmor ”Nordisk Hvit”, Langnes Marmorbrudd ANS, Eide
(foto: Karl-Jan Erstad)
- 2 -

KARBONATBERGARTER – LIVETS STEIN
Det finnes karbonatbergarter av vulkansk
opprinnelse (kjemisk felling). Eksempel på
dette fra Norge er søvitt ved Ulefoss (Søve)
i Telemark.
Ellers er danning av karbonat knyttet til det
levende liv. En teknikk finner vi hos
mattedannende blågrønnalger allerede fra ca.
3,5 milliarder år siden. Disse medvirket til
inneslutning og kjemisk felling av CaCO3,
og vi ser også i dag disse bølgende, laminære
strukturene i subtropiske områder som
Florida og østkysten av Australia –
stromatolitter. Stromatolitt er navnet på
avsetningen/bergarten som er bygget opp av
matter med kalk og gjerne iblandet en del
andre mineraler som blir fraktet inn med
strømmer i grunne hav.
Med en artseksplosjon ved inngangen til
Jordens Oldtid for ca. 540 millioner år siden
fikk vi en fauna med mange ulike livsformer
som dannet kalkskall.
Den dag i dag dannes også karbonater ved
våre kyster og innsjøer som skjellsand, og i
mindre omfang som tynne avsetninger av
krittslam, som vi ser når fjordene våre farges
grønne av coccolith-alger på forsommeren.
Organisk danning av karbonat avhenger av
tilstrekkelig tilgang på Ca (kalsium), evt. litt
Mg (magnesium), passe tilgang til
karbonsyre (H2CO3) i vannmiljøet, og høy
nok pH. pH i havet bør være på minst 8,2,
og presses gjerne ytterligere opp ved
organismenes utskillelse av ammoniakk
(NH3). Dersom biosfærens økning av CO2
holder fram, eller vi kommer til å deponere
store mengder CO2 i havet som klimatiltak,
vil H2CO3 kunne senke pH til kritisk nivå 7,7
som vil hemme karbonatdanningen i havet.
Ved primær karbonatbygging har vi 2
krystallformer for CaCO3: kalsitt (kalkspat
mest vanlig term på norsk) og aragonitt.
Enkelte organismer bygger dessuten lav-Mgkalsitt
(Mg 50 o C) og trykk
(gjerne 300-1000 m under havnivå) under
diagenesen, og rikelig tilgang på magnesium.
Dolomittisering kan skje både i sterkt
saltholdige og i saltfattige miljø; blandingssoner
i kystnære områder ser ut til å oppfylle
sentrale kjemiske betingelser. De store og
rene dolomittmassivene i Nord-Norge har
blitt dannet ved en omfattende
gjennomsiving av magnesium, kanskje
med havet som hovedkilde, ned i karbonatenes
poresystem.
Karbonatgeologer studerer danning av
korallrev i varme områder av verden.
Beskrivelse av kalkdannende miljøer er
sentralt for den vitenskapelige forståelse.
Selv om det bare finnes et fåtall forskjellige
sedimentasjonsmiljøer, vil faktorer som
endringer i havnivå, artsevolusjon, erosjon,
avsetning av andre materialer, og
platetektonikk (metamorfose ved
jordskorpebevegelser) gi en stor variasjon
i sedimentasjonsmønstre.
I vårt land analyserer oljegeologer de yngre
karbonatavsetningene på den norske
kontinentalsokkelen, og gjør
sammenligninger på Svalbard, som er av
samme tidsperiode (Jordens middeltid).
De yngre avsetningene har den primære
porøsiteten intakt, og disse karbonatene er
reservoarbergarter for olje og gass. De eldre
avsetningene på det norske fastlandet har

porene fylt med sekundære karbonater, og
disse er temmelig massive. Kalkindustrien
vår driver på disse mer eller mindre omdannede
(metamorfe) kalkbergartene.
Karbonatene benyttes til ei lang rekke
formål: Sement (portlandskvalitet, med noe
- 4 -
leirmineral), landbruks- og vassdragskalk,
kalk til drikkevannsrensing, glassindustri,
filler til asfalt, mikroniserte produkter til
papir, maling og gummi, marmor til pryd
og fasade, dolomitt som kilde til Mg-metall.
Så direkte kunne kalksteinen (marmoren), med alderindikasjon 460-570 millioner år,
sitte på datidens havbunn, amfibolitt av alder 1500-1800 millioner år, Breivik Kalkverk AS.
(foto: Ivar Tangen, Breivik Kalkverk AS)
Krystaller av kalkspat fra marmor på Nordmøre (foto: Karl-Jan Erstad)

Ionebytte – magnesium mot kalsium ved høyt trykk og høy temperatur – har gitt oss
Nordlands store dolomittmassiver, her hos Hammerfall Dolomitt AS (foto: Tor A. Karlsen)
Dolomitt fra Norwegian Holding i Salten er fundamentet for Microdol hos Norwegian Talc
AS, OMYA, i Knarrevik ved Bergen (foto: Karl-Jan Erstad)
- 5 -

HOVEDTREKK I NORGES GEOLOGI
Norge består for det meste av metamorfe bergarter, som er harde etter røffe geologiske
påkjenninger. Etter landhevingen for 60 millioner år siden er inntil 2.000 meter fjell slitt ned,
mest langs kysten i vest, mot Nordsjøen og Norskehavet. Det er de eldre bergartene som står
igjen, fra Jordens Urtid (prekambrium) og Oldtid (kambrium-perm). De yngre bergarter
finner vi litt på Andøya, på Spitsbergen og ikke minst på kontinentalsokkelen.
- 6 -

Det meste av berggrunnen består av såkalte sure (dvs. silikarike)
bergarter: Gneiser, granitter og sandsteiner som kvartsitt. Disse gir
liten motstand mot forsurende prosesser, og naturen i Norge har
liten bufferevne – dens tålegrense er lav. I enkelte områder har vi
likevel næringsrike bergarter som leirskifer, glimmerskifer og
fyllitt. I noen soner og regioner finner vi karbonatbergarter, f.eks.
det minst omdannede Oslofeltet (Mjøsa-Oslo-Grenland), grunnfjellsområdene
på Nordvestlandet, kalksteinene ved Trondheimsfjorden,
og de store, metamorfe kalksteins- og dolomittfeltene
i Nord-Norge.
Blokkbrudd i Løgavlen Dolomitbrudd, Fauske, Norwegian
Holding (foto: Roar Hansen, Hammerfall Dolomitt AS)
Til venstre står tegnforklaringen som vil gå igjen i detaljkart utover
i dette geologiske skriftet.
- 7 -

OSLOFELTETS KARBONATER
DE FOSSILRIKE AVSETNINGER I SØRØST
Mjøskalken i Fureberget viser nederst en kraftig lagpakke fra mellom-ordovicium, så en
landheving som medførte at over-ordovicum og undre silur mangler – men så med øvrige silur
på toppen (foto: Karl-Jan Erstad)
GEOLOGISK
PROSESS OG EVOLUSJON
Jordens Oldtid består av kambrium (542-
488 mill. år), ordovicium (488-444 mill.
år), silur (444-416 mill. år), devon (416-
359 mill. år), karbon (359-299 mill. år) og
perm (299-251 mill. år), og er preget av
eksplosjonen av nye livsformer, sterkt
preget av overgang fra bare encella til
flercella organismer – ”med de flercella
kom døden inn i verden.” Det første livet
oppstod trolig for over 3,5 milliarder år
siden (prekambrium), og eukaryoter (celler
med egen cellekjerne) er minimum 1,2
milliarder år gamle, men de store
endringene i livsformer kom i begynnelsen
av kambrium. Det er sterkt omdiskutert
- 8 -
om det virkelig var en artseksplosjon,
eller om endringen skjedde gradvis fra vel
1 milliard år siden. Det er indikasjoner på
at den første primære deling av den
morfologisk enkelt bygde dyrerekka i
protostomer (bare én åpning for munn og
ekskresjon) og deuterostomer (tarmkanal)
inntraff for 1,2 milliarder år siden.
Derimot oppstod det et plutselig, flercella
og skalldannende artsmangfold i seneste
underkambrium (519-530 mill. år). Noen
arter av mark, svamper og mollusker
(muslinger) uten kalkskall finnes
imidlertid med en alder på inntil 600 mill.
år. De såkalte Ediacara-fossilene frå
sørlige Australia (600 mill. år) er derimot
ikke av dyrefauna, men lavarter med et

ytre av hard chitin som tålte senere
metamorfose på store dyp (5 km).
Utviklingen av dyrerekker i form av
planløsning i underkambrium var så
omfattende at mange forskere vil si det har
skjedd lite nytt siden den tid, med 2
hovedformer: radiærsymmetri og bilateral
symmetri. Først fikk vi ytre skjeletter
og seinere indre skjeletter, alt etter
samme konsept.
Biodiversiteten kan også ha ytre årsaker
i miljøet: Oppbryting av den store
platestrukturen (Pangea), med flere miljøer
for biologisk liv, økning av det tidligere
begrensende oksygeninnholdet i
atmosfæren, og en lang istid som har gitt
oppstrømming av næringsstoff i
havområder. Indre biologiske årsaker er
nevnt: Danning av foster for flercella
organismer i form av embryo, og den
evolusjonære utvikling av brytergen som
satte i gang prosesser for spesialiserte vev,
som for eksempel syn gjennom svært
spesialisert øye.
OSLOFELTET
– Mjøsa-Oslo-Grenland
Mot slutten av prekambrium var
grunnfjellet slitt ned til et sletteland, et
såkalt peneplan, og Skandinavia ble dekket
av et grunt hav der det ble avsatt tjukke lag
av sedimenter i kambrosilur.
I Mjøsområdet (og Oslo) finner vi i den
eldste lagrekken alunskifer som vitner om
avsetning av fint slam med mye organisk
materiale. Lagrekkene videre oppover
viser vekslende avsetninger av skifer,
kalkstein, knollekalk og sandstein (særlig
i silur) Det er en økende andel av
karbonatiske materialer utover i perioden.
Mjøskalken fra ordovicium har en
gjennomsnittlig tykkelse på 100 meter.
I Mjøsområdet oppstod det øygrupper
i over-ordovicium, og på disse stoppet
sedimenteringen opp. Først i midten av
- 9 -
silur kom disse under havet igjen som
ved Furuberget, og vi finner nye kalkavsetninger.
I denne perioden flyttet grunnfjellsskjoldet
Baltika seg nordover mot ekvator samtidig
som kontinentet roterte mot klokka. Det
ble et varmere klima, og det ser vi av de
fossilrike korallrev som ble dannet i varme
og grunne havområder fra den tiden.
Sent i silur og videre ut i devon kolliderte
Baltika med Laurentia (Grønland og Nord-
Amerika), og deretter ble kontinentene
liggende sammen helt til den moderne
Nord-Atlanteren åpnet seg for 55 millioner
år siden. Kollisjonen skapte den
kaledonske fjellkjeden som strekker seg
fra Irland og Skottland og gjennom hele
Skandinavia. Det finnes ikke bevarte
avsetninger fra øvre silur i Mjøsregionen,
men lengre sør i Oslofeltet finnes det
derimot tykke sandsteiner (Ringerikssandstein)
som er avsatt oppå de marine
avleiringene. Sanden kom fra elver som
rant sørover og kan komme fra nedslitning
av den kaledonske fjellkjeden som tårnet
seg opp. I Grenlandsområdet ble
kambrosilurlagene liggende ganske i ro
under kollisjonen, mens i Mjøsregionen
ble Hedmarksgruppen og den kambrosilurske
lagpakken tett sammenfoldet og
skjøvet i sør til sørøstlig retning. Dette
forklarer lagenes utstrekning i øst-vestretning
og de tallrike skyveforkastningene
i nord. Det er vurdert at lagpakkene ved
dagens Hamar opprinnelig hadde sin
avsetning på Dovre.
SPESIFIKKE KALKORGANISMER
Ordovicium i Oslofeltet
Under-ordovicium ble innledet med en
del kraftige lagpakker av leirskifer mellom
kalksteinslagene. I denne ganske mørke
skiferen finner vi graptolitter, som var
noen kolonidyr med kremmerhusliknende
beger, med greinliknende ”armer”,
og disse finner vi som en slags grove
fingeravtrykk i skiferen. De var

planktoniske, noen viser bevarte flyteblærer,
og kan minne litt om maneter.
Etter hvert kom det inn mer og mer av
blekkspruter med kalkskall, med
sylindriske rør og spiralsnodde skall, og
dette har gitt navnet til de kjente
avsetningene ”Orthocerkalk.” I mellomordovicium
dominerte også trilobittene,
og det finnes en stor artsrikdom. Den mest
kjente ved Mjøsa er den flotte
”Totenprinsessen” (Ogygiocaris).
Det kom også inn flere kalkalger midt
i ordovicium.
Så i over-ordovicium inntraff den
midlertidige landhevingen, og derfor
mangler denne delen av lagpakken
i Furuberget.
Silur i Oslofeltet
Havet dekket nå på nytt Østlandsområdet,
og i dette silurhavet ble det særlig avsatt
kalk som vi finner som tykke kalksteiner
i dag. Disse framviser et utrolig rikt
dyreliv. En 40 meter tykk kalkstein er
nesten bare bygget opp av forsteinede
skjell. Disse kommer fra såkalte
brachiopoder eller på norsk armfotinger,
som satt festet til havbunnen med en fot.
De minner om dagens muslinger, men har
rygg- og bukskjell. De var der allerede fra
kambrium, men ble særlig tallrike i silur.
I dag er denne skjellbanken blitt til en 40
meter tjukk lagpakke av kalkstein som
strekker seg fra Langesund til Mjøsa.
Av andre arter finner vi sjøliljer, som
hadde en leddelt stilk som var festet til
bunnen ved ”røtter” (festeorgan). Disse
hadde også kalkforsterket stilk, som endte
i en begerformet krone med mangegreina
fangarmer. Det er som regel sirkelformede
tverrsnitt av stilken vi ser i kalksteinen.
I siste del av silur dominerte korallene.
De bygget opp svære korallrev ute i det
grunne og klare silurhavet som dekket
Østlandet på den tida. Korallene levde
enkeltvis eller i kolonier. Hornkorallene
minner om et krummet lite kuhorn, med
- 10 -
langsgående striper. Hos bikakekorallene
var de enkelte sekskantete beboelsesrørene
bygd sammen som en hvelvet bikake.
Kjedekorallene hadde rørene ordnet i
rekker, og i tverrsnitt i kalksteinen i dag
ser de ut som fine kjeder.
VULKANSK AKTIVITET
OG DIAGENESE
I ordovicium og silur var det en stor
vulkansk aktivitet, men opphavet er
usikkert, muligens fra områder som
i dag ligger langs det nordamerikanske
kontinentet. Det drev en gulaktig aske
utover silurhavet, og vi finner flere steder
denne som en forsteinet, men mjuk,
såpeaktig masse mellom kalksteinsbenkene.
I slutten av silur ble sandsteinslag av
seinprekambrisk alder (ca. 600 mill. år)
skjøvet sørover som en flere hundre meter
tjukk plate, og denne sparagmitten har en
sørlig grense i Trysilfjell, ved Elverum,
Høsbjørkampen nord for Hamar,
Randsfjorden mot Fagernes, og Gol.
Avsetningshastigheten av kalkmateriale
fra denne tiden har variert. Et grovt
gjennomsnitt kommer fram gjennom dette
tankeeksperimentet: Vi kan kalkulere med
1 mm seinere komprimert kalkstein pr.
1.000 år. De ordovicisk-silurske lagene
ved Mjøsa er ca. 100 meter tjukke,
og representerer en avsetningshistorie på
omtrent 100 mill. år.
I senere geologiske perioder har
magnesiumrikt porevann sirkulert
i kalkavleiringene under diagenesen
(bergartsdanning), og Mjøskalken er delvis
dolomittisert, varierende i området 5-30%.
I Furuberget er dolomittiseringsgraden på
ca. 8-10%, på Bøverbru ved Gjøvik 10-
15%, og i Vestre Gausdal inntil 30%.
Dolomitten finner vi som små korn
mellom lav-Mg-kalsitten, i Gausdal-kalken
som egne dolomittsoner.

FRANZEFOSS KALK AS Avd. Sandvika,
Bærum i Akershus
VERDIFULL KALKSTEIN RETT VED BYEN
Franzefoss Kalk sitt anlegg ved Sandvika i Bærum ligger sentralt til ved de store ferdselsårer
og kan betjene store og sentrale kundegrupper (foto: Franzefoss Kalk AS)
Franzefoss Kalk AS, Avd. Sandvika, med sin start ved Franzebråten
i Bærum, vel plassert i silursk lagpakke
- 11 -
Denne forekomsten
er starten på
kalkdrift for
tidligere Franzefoss
Bruk. Kalksteinen
som brytes ligger i
hovedsak i de
silurske lagpakkene
øverst, men det
drives også utstrakt
i de ordoviciske
lagene under.
Kalken har mye
gått til landbruk,
kalk til kraftfôr,
asfaltfiller og
bygnings- og
anleggsformål.

FRANZEFOSS KALK AS Avd. Hole på Toten
KALKDOLOMITTEN VED TOTENPRINSESSENS HJEMSTED
Franzefoss Kalk sitt anlegg Hole på Bøverbru på Vestre Toten befinner seg i et av de rike
landbruksområdene og har spesielt bøndene som stor kundegruppe (foto: Franzefoss Kalk AS)
Franzefoss Kalk AS, Avd. Hole, ligger i de sterkt foldete ordovicisksilurske
lagpakkene på Bøverbru, Vestre Toten
Ved Vestre Toten finner vi forkastningssonen mot grunnfjellet i vest,
og langs denne som vestgrense har Oslofeltet med sine
kambrosilurbergarten sunket inn som en graben, inntil 2.000 meter.
- 12 -
Hole Kalk ligger i
en foldingssone der
det skifter mellom
kalkstein, skifer
og sandsteiner.
Området er svært
fossilrikt, og er
berømt for sine
store og fine
trilobitter -
deriblant ”Totenprinsessen.”
Mineralogisk er det
soner som er
punktdolomittiserte
– Holekalken
svinger mellom
kalkdolomitt og
kalkstein, men har i
hovedsak over 2%
Mg – grensenivået
mot dolomitt.

STEENS KALKVERK AS, Furnes på Hedmarken
SKATTEN I FURUBERGET
Staben ved Steens Kalkverk AS 2004 (foto: Steens Kalkverk AS)
Steens Kalkverk AS i ordovicisk-silurske formasjoner i Furuberget
ved Hamar
- 13 -
Steens Kalkverk
AS ligger på
Jessnes i Furnes,
tidligere Ringsaker
kommune, i 1992
regulert inn i
Hamar kommune.
Når det gjelder
fossiler, dominerer
her brachiopoder
(armfotinger).
Geologisk er
kalksteinen i denne
forekomsten viden
kjent for å vise
prosessene i
Oslofeltet gjennom
ordovicium og
silur: landheving i
over-ordovicium,
øydannelser,
nedsynkinger på
nytt i silur, brå
overganger mellom
kalkstein, lag av
skifer og soner med
kvartsitt. Derfor er
det også krevende å
kjenne, sortere og
styre kvaliteten ved
drift i forekomsten,
slik det alltid vil
være i variable,
sedimentære
kalksteiner.
Steenskalken
svinger mellom
kalkstein og
kalkdolomitt, men
har i det meste av
perioden vært i
underkant av 2%
Mg, altså er den en
kalkstein – med
punktvis
dolomittisering.

MØREKALKENE – MARMOR FRA JORDENS URTID
DET HVITE GULLET
Rett under regnbuen ligger det hvite gullet – fra Visnes Kalk AS (foto: Kai Helge Andersen,
Kristiansund)
GEOLOGISK PROSESS
De prekambriske bergartene på
Nordvestlandet og videre nedover i Sogn
og Fjordane tilhører alle Det vestlige
gneiskomplekset, bestemt ved
radiometriske målinger til en alder på
1460-1700 mill. år. Granittisk gneis ved
Molde er målt til 1508 + 10 mill. år,
migmatisk gneis ved Tingvoll til 1686
+ 2 mill. år.
Dette kalles den gotiske perioden, og
bergarter fra denne tiden kan følges fra
den svenske vestkysten (Götaland),
gjennom østlige Norge over til
Nordvestlandet.
Granittiske bergarter og amfibolitt/
eklogitt/gabbro (eruptiver) har i enkelte
områder kommet igjennom disse gneisene
i løpet av den svekonorvegiske
(svensknorske) bergartsdannelsen (900-1250
mill. år). De sistnevnte eruptivene antas å være
ulike metamorfe facies av havbunnsbasalt.
Disse dannet den havbunn som karbonatene ble
avsatt på. Sr/C-dateringer fra Visnes indikerer
alder fra 460-480 til 550-570 millioner år.
I en del eldre litteratur er lagpakkene kalt
Møre-suiten, og I. Hernes (1965) studerte
gneisene omkring den fingerformete utløper
fra Trondheimsfeltet mot vest, Surnadalssynklinalen.
Kalkforekomstene ligger alle
innenfor de bergartene som ble innskjøvet over
grunnfjellet i kaledonsk tid. De ofte omtalte
fingerformete utløpere fra Trondheimsfeltet er
tynne soner med skyvedekker som er foldet
ned i det underliggende grunnfjellet.
Først i senere år har de tidlige geologiske
vurderingene blitt avløst av radiometriske
metoder med eksakte aldersbestemmelser.
- 14 -

Geologi sentralt i Romsdal og Nordmøre, med de sentrale Møre-verkene i ”kalkklyngen”
- 15 -

Den påfølgende store geologiske begivenheten var Den
kaledonske fjellkjedefoldning, da Skandinavia kolliderte med
Grønland og Nord-Amerika (til sammen kalt Laurentia) for
ca. 400 millioner år siden. I dag ser vi rester etter denne
fjellkjeden fra Finnmark til Sør-Norge, og videre gjennom
Skottland og Irland.
Lukking av havet mellom Grønland og Norge førte til kollisjon
mellom kontinentene. I illustrasjonen er Baltikum (Baltiske
skjoldet) på venstre side og Laurentia på høyre side
av Iapetus-havet.
I denne prosessen ble Det baltiske skjoldet skjøvet under
Laurentia, og bergarten ble for en kort periode trykket dypt ned
i mantelen der vi fikk dannet den karakteristiske bergarten
eklogitt. Bevis for ekstremt høye trykk finner vi nå i form av
S
- 16 -
bevarte mikrodiamanter og
mineralet koesitt (en
høytrykkutgave av kvarts)
som er funnet flere steder i
Nordfjord og på Møre.
Kalksteinen i berggrunnen
ble rekrystallisert og
omdannet til marmor
(metamorfose) pga. av økt
trykk og (opp til 800 °C og
mer enn 20 kbar).
Sør-Atlanteren begynte å
åpne seg for rundt 100
millioner år siden, mens
Nord-Atlanteren åpnet seg
for omkring 55 millioner
år siden.
Samtidig hevet Norge seg
og fikk sin hovedform mot
det omkringliggende havet
slik vi kjenner det i dag.
Den kraftige hevingen,
påfulgt av erosjon har
brakt marmorlagene
tilbake til fjelloverflaten.
KALKORGANISMER
I motsetning til kalken i
Brønnøy-området ser
Mørekalkene ikke ut til å
være stromatolittiske, men
må være bygd opp av de
samme organismer som vi
finner i de kambrosilurske
områdene på Østlandet og
i Trøndelag: Blekkspruter
med kalkskall, trilobitter,
brachiopoder (på norsk
armfotinger), sjøliljer og et
utall av koraller
(hornkoraller, bikakekoraller
og kjedekoraller).
Det er ytterst sjelden vi
kan finne spor av
organismene etter
metamorfosen. Men
kvartskorn i marmoren gir
oss indikasjon på
minerogene (silikatiske)

avsetninger i området, og små mengder
grafitt (karbon) i marmoren viser også spor
av organisk liv.
METAMORFOSE
Kalksteinen inneholdt lite magnesium,
og under bergartsdanning (metamorfose)
i Den kaledonske fjellkjedefolding har det
ikke vært merkbar gjennomstrømming av
magnesium.
Derfor finner vi her ingen dolomittisering;
fysikalske og kjemiske betingelser har ikke
vært til stede.
All Mørekalken er derfor lav-Mg-kalsitt.
Rekrystallisering fører også til at urenheter
rekrystalliseres til større korn, som så kan
fjernes under industriell oppredningsprosess.
Dette kan være følgemineral (mørke sili-
- 17 -
kater, sulfider) og tungmetaller som anrikes
som tydelige prikker, bånd og soner, og som
greitt kan skilles ut.
På den andre siden får vi også fylling av
nesten alle hulrom (sekundær kalsitt),
porøsiteten er lav, og for reaktivitet må
marmor males finere enn ikke-omdannet
kalkstein. Men som monument blir marmor
langt mer bestandig mot vær og vind.
Enkelte steder har det vært noe jern, og vi
kan finne gulaktig og ofte vakker rosa
marmor. Hos Visnes Kalk er det litt karbon
(rundt 0,1 % C) i en del partier, og vi får da
blå til grå marmor, likeså hos Breivik
Kalkverk AS, der også rødlig marmor er
ettertraktet til fasadestein. Ellers er rein,
hvit marmor dominerende.
VISNES KALK AS, Lyngstad på Eide, Nordmøre
DEN STØRSTE MARMORPRODUSENT PÅ NORDVESTLANDET
Slippsonene og overdekning av eklogitt (omdannet amfibolitt) må sorteres ut, Visnes Kalk
AS (foto: Kai Helge Andersen, Kristiansund)
Som eneste kalkverk i Romsdal-Nordmøre
driver Visnes Kalk i dagbrudd. Et problem
er likevel overdekningene av eklogitt i
skyvedekket. Et eget selskap, Visnes
Eklogitt AS, er etablert for å finne bruks-
områder for dette materialet. Visnes Kalk
produserer landbrukskalk, vassdragskalk,
fôrkalk, asfaltfiller, kalk til drikkevannsrensing
og fasadeaggregater. Dessuten går
marmor til flotasjon hos Hustadmarmor AS.

Marmor og overdekning (eklogitt) som ressurs og ved dagens drift hos Visnes Kalk AS
(grafisk framstilling / blokkmodell: Consilium AS)
HUSTADMARMOR AS – HUSTADKALK AS,
Romsdal
HVITT PAPIRFYLLSTOFF SOM SPESIALITET
Kalkgruver i Tverrfjellet på Hustad (foto: Hustadkalk AS)
- 18 -

DRIFT OG HISTORIKK
Hustadkalk AS begynte sin drift i Ytre
Romsdal ved Tverrfjellet kort tid etter 2.
verdenskrig (1948). Bruksområdene for
marmorkalken var også mer tradisjonelle
i starten: Jordbrukskalk (dyrking av
Hustadmyrene), og til klassisk industri som
f.eks. cellulose og metallforedling. I 1978
ble Hustadmarmor AS dannet med det
sveitsiske OMYA-konsernet som deleier,
og det ble satset for fullt på produksjon av
drivende hvit, flytende kalsiumkarbonat,
- 19 -
produsert ved flotasjon. Det brukes som
fyllstoff og i bestrykningsmidler av papir.
I avispapir tilsettes 20-25% CaCO3, ved
bestrykning ca. 50%. Bedriften har vokst
sterkt, og har tatt ut det meste av nyttbar
marmor fra Tverrfjellet. De andre bedriftene
i området har levert til Hustadmarmor sin
produksjon. I tillegg har Hustadkalk åpnet
nye brudd ved Velfjord i Brønnøy
(Nordland), for skiping til Elnesvågen.
Disse bruddene er sterkt voksende som
råstoffleverandør.
HUSTADKALK AS – BRØNNØY KALK AS,
Brønnøy på Helgeland
DE STORE MARMORRESERVENE I NORDLAND
Forbergskog ved Brønnøy, Hustadkalk AS (foto: Hustadkalk AS)
GEOLOGISK OVERSIKT
Dagbruddene på kalk på Helgelandskysten
representerer en annen geologi enn på Møre,
men presenteres i dette kapitlet fordi
forekomstene sorterer under Hustadkalk AS.
Kalksteinsmarmoren i Brønnøy-området er
aldersbestemt til å være ca. 590-650
millioner år gammel (seinprekambrisk alder,
bygd opp av stromatolitter), men kan også
være litt yngre. De er dannet på

kontinentalsokkelen, før innskyving under
Den kaledonske fjellkjedefoldningen (ca.
400 millioner år siden). Ved denne prosessen
var temperaturen svært høy (inntil 800 o C),
likeså trykket (opptil 8 kbar), og sedimentær
kalkstein ble omdannet til marmor.
Det meste av Nordland utgjør altså en
kaledonsk geologisk provins, og av det
geologiske kartet over Brønnøy-området ser
vi at metamorfe leirsedimenter
(glimmerskifer), med innslag av amfibolitt
og litt grønnstein dominerer, i tillegg til de
mektige marmorene av kalkstein. Et viktig
- 20 -
trekk i Nordland er videre de store
granittiske massiver. Dette er kaledonske
granitter som har trengt opp gjennom
jordskorpa og krystallisert i over-ordovicisk
til under-silursk tid. De ble dermed dannet
før den kaledonske hovedfase, og utgjør en
del av et stort skyvedekke (Helgelandsdekket)
som ble skjøvet inn da Skandinavia
kolliderte med Laurentia.. Inn mot
riksgrensen finner vi også de andre kjente
”grunnfjellsvinduer” (bl.a. Børgefjell) der de
stedegne (autotoktone) prekambriske
bergarter bryter igjennom skyvedekkene.
Geologi sentralt i regionen omkring Hustadkalk AS – Brønnøy Kalk AS
Akselberg, Brønnøy, sett mot nordvest,
Hustadkalk AS (foto: Hustadkalk AS)

MARMORTYPER
- 21 -
Av hensyn til foredling er forekomstene
i Brønnøy nøye kartlagt og karakterisert.
Den prikkede marmoren til venstre har fått
sitt navn av de karakteristiske svarte
prikkene, som i mikroskopet avsløres som
små ansamlinger av grafitt.
Denne grafitten fjernes ved flotasjon.
Normalt er det over 95% CaCO3
i denne marmortypen.
Den båndede marmoren til venstre har
grafitt konsentrert i sjikt, og dette gir
marmortypen et karakteristisk båndet
utseende.
Generelt er CaCO3-innholdet på 90-95%,
og den går også til flotasjonsprosessen.
Denne marmortypen er uren med et høyt
innhold av silikater. Den er ikke brukar som
råstoff til flotasjon for papirfiller.
Vanligvis er CaCO3-innholdet under 90%.
Utskipningshavn Remman ved Brønnøy,
Hustadkalk AS, sett fra sørvest
(alle foto denne side: Hustadkalk AS)

GLÆRUM KALKSTEINSGRUVE AS,
Surnadal på Nordmøre
DEN BLÅAKTIGE MARMOREN PÅ INDRE NORDMØRE
Oversikt havn, siloer og produksjonsanlegg, Glærum Kalksteinsgruve AS
(foto: Geir Brauten, Glærum Kalksteinsgruve AS)
GEOLOGISK OVERSIKT
Marmorgruvene ligger i en sone der
selve karbonatbergarten er omgitt først
av amfibolitt og glimmerskifer, deretter
charnokittiske til anothosittiske dypbergarter.
Marmorsonen er relativt smal, men svært
lang, og dette er ganske typisk for
- 22 -
Mørekalkene. Marmoren har en blåaktig til
blågrå farge, og som fasadestein på
Kontinentet går den under varemerket
”Supergletscher,” Bedriften eies i dag av det
belgiske selskapet LHOIST, til liks med det
danske Faxe.
Geologi langs og nord for Surnadalsfjorden – Glærum Kalksteinsgruve AS

BREIVIK KALKVERK AS, Larsnes på Sunnmøre
MARMOREN I HAVKANTEN PÅ SØRE SUNNMØRE
DRIFT OG GEOLOGISK OVERSIKT
Det har vært kalkdrift på denne forekomsten
siden 1884, og i tidlig fase lå der her 3
bedrifter rett ved siden av hverandre. I de
første tiårene ble det levert mye brent kalk,
og fordi marmoren ikke hadde de beste
kalsineringsegenskaper, var dette et
omfattende manuelt håndverksarbeid.
Skipning som løs vare i båt var samtidig
forbundet med betydelig risiko.
Seinere fikk vi forbedret knusnings- og
formalingsteknikk, og produksjonen endret
karakter. Ett kalkverk ble til slutt igjen ved
utvikling og rasjonalisering.
Breivik Kalkverk AS driftes som dagbrudd
like ved kommunesenteret Larsnes i Sande
kommune på Sunnmøre. Bruksområde for
marmoren er landbrukskalk, fôrkalk og
aggregater til fasadestein.
Breivik-marmoren kan ha flere farger: hvit,
- 23 -
jevn svak lysegrå og svakt blågrå. I tillegg
forekommer det en 10-20 m bred rosa kalk
i nordre del av forekomsten, og denne er i
kontakt med et tykt bånd av amfibolitt.
All denne marmoren er grovkornet,
med 2-5 mm store kalkspatkrystaller.
Omgivende berggrunn er for øvrig
glimmerskifer og amfibolitt. Videre ut
i området dominerer diorittisk til granittisk
gneis, og migmatitt.
Nærheten til havet viser de sterke
utvaskingskrefter i den tertiære strandflaten.
Det fins flere grotteganger som er nøye
beskrevet av geolog Ulrik Søvegjarto.
Disse er fylt med leire og rullesteiner, og kan
forstås som et kalktap i forekomsten,
trolig på et par hundre tusen tonn.
Marmoråren fortsetter på øya Voksa i vest.
Skarp overgang fra marmor til amfibolitt og skifer, Breivik Kalkverk AS
(foto: Ivar Tangen, Breivik Kalkverk AS)

Marmorgang ved Larsnes, forlenget over Hallefjorden til øya Voksa – Breivik Kalkverk AS
VERDALSKALK AS, Verdal i Nord-Trøndelag
DEN RENE KALKEN VED TRONDHEIMSFJORDEN
Verdalskalk AS sitt anlegg i Tromsdalen utgjør sammen med Hylla-anlegget
produksjonsstedene i den svære kalkforekomsten i Verdal (foto: Franzefoss Kalk AS)
- 24 -

GEOLOGISK OVERSIKT
Kalkforekomstene i Verdal ligger i
Trondheimsfeltet, som har fått sin utforming
under Den kaledonske fjellkjedefolding.
Disse formasjonene innen denne kaledonske
provinsen er ganske komplekse.
Kalksteinene i dette området tilhører de
såkalte Hovin-gruppene. Alder er i hovedsak
ordovicisk. Avsetningene er beskrevet og
parallellført i den såkalte Horgsynklinalen
med utgangspunkt i Midtre Gauldal. I den
såkalte Hølonda-kalken er det i lite
metamorfe områder funnet mange lokaliteter
med stor rikdom på fossiler, spesielt
brachiopoder og trilobitter. I Verdal er
imidlertid omdanningen gått langt, og
utseendet kan veksle fra blekgrå organisk
kalkstein til stein av lys marmoraktig
karakter.
- 25 -
Bergarten er gjerne mellomkrystallin
(1-5 mm enkeltkrystaller).
Den øverste synklinal av sandsteiner og
svarte skifrer forløper som en skarpt
svingende fold på østsiden av Kjølhaugene
nord for Verdal, og her fant A. Getz i 1890
graptolitter som må parallelliseres med
Oslofeltets etasje 7, altså fra undre del av
silur. Dette er de yngste lag i den kaledonske
lagpakken i Trondheimsfeltet.
Kalkforekomstene som Verdalskalk driver
på, er svært reine, fullt på høyde med
Mørekalkene mht. innhold av CaCO3
(98-99%), og med svært lite Mg (0,2-0,3%).
Krystalliniteten gjør at de egner seg svært
godt til brenning, og det er kalk herifra som
i dag nyttes til produksjon av brentkalk, både
hos Verdalskalk og MoKaDo i Rana. Men
finfordelte urenheter hindrer oppredning.
Nordvest for Verdal Havn ligger Hylla på én kalksone, i sørøst Tromsdalen på en enda større,
begge som enheter i Verdalskalk AS

NORD-NORGE
– MARMORENS & DOLOMITTENES RIKE
DET VERDIFULLE MAGNESIUMET
GEOLOGISK OVERSIKT
Det meste av Nordland fylke utgjør en ny,
stor kaledonsk provins. Den typiske
Nordlandsutvikling brytes i Tysfjord-strøket,
der en ny korridor av prekambriske bergarter
går tvers igjennom de kambrosilurske
fjellkjedebergarter. I Nordland dominerer
metamorfe leirsedimenter klart over
sandsteiner og grønnsteiner, mens vi på den
annen side har mektige kalksteiner og
dolomitter i flere felt. Karbonatene er
hovedsakelig omdannet til marmor, og har
lokalt tykkelse opp i flere tusen meter. De
eldste er minst 600 millioner år gamle og til
silursk alder (yngst). Mot riksgrensen bryter
de såkalte grunnfjellsvinduer igjennom,
f.eks. ved Nasafjäll og Rombak.
Grunnfjellet er stedegent (autoktont),
mens de kambrosilurske bergarter er
langtransporterte dekker (alloktone).
Blokkbrudd i Løgavlen Dolomitbrudd, Fauske, Norwegian Holding
(foto: Roar Hansen, Hammerfall Dolomitt AS)
- 26 -
Hattfjelldal-Røsvatn-strøket har karakter
og facies av Trondheimsfeltet.
Nordenfor finner vi Dunderlandsdalen som
er så godt kartlagt p.g.a. jernmalmhorisontene.
Men hovedbergartene er her
glimmerskifere og marmorer.
I Salten kommer vi til Sulitjelma-lagfølgen,
Fauske marmorgruppe, og endelig den
øverstliggende enheten, Beiarn-dekket,
som også inneholder mektige marmorer.
Marmorene i Fauske er både av kalkstein og
dolomitt, og regnes for å være ordoviciske.
Lagrekken vestover til Bodø (mest
glimmerskifere) er en tektonisk overlagring
av Sulitjelma-lagpakken.
Tysfjord-Ofoten-Sør-Troms er et kaledonsk
nøkkelområde. Spesielt fremheves Håfjeldmulden,
synklinalen i Ballangen med så
mange lagpakker av karbonatbergarter.

NORWEGIAN HOLDING AS, Fauske og
Sørfold i Salten
DOLOMITTMARMOR I FLERE FOREKOMSTER
Hammerfall Dolomitbrudd, Norwegian Holding AS, i drift siden 1934 (foto: Roar Hansen,
Hammerfall Dolomitt AS)
GEOLOGI OG DRIFT I FAUSKE
Kalksteinsmarmor dominerer i Fauskeområdet.
Fauskemarmor har lenge vært
kjent, og denne drives stadig av ulike
kvaliteter, farge og struktur. Den rosa er
kanskje mest karakteristisk.
Norwegian Holding AS har lengst drevet
i Hammerfall i Sørfold, men har de siste
årene også gjenopptatt store uttak i
Løgavlen. Begge disse er dagbrudd –
Hammerfall de siste 5 år bare i gruve, og det
vil fortsette i nærmeste framtid. Kvitblikk
Dolomittgruve ble startet i begynnelsen av
1980-åra, men kom på det tidspunktet ikke
i varig drift, og representerer i dag en reserve
for framtiden. På basis av kartlegginger på
- 27 -
svensk side er karbonatene i Fauske-
området antatt å være av samme type som
Pieske-dekket øst for Sulitjelma, altså fra
underordovicium (Kautsky 1953).
Lagpakkene omkring karbonatene
inneholder en rekke ulike bergarter,
som glimmergneis, glimmerskifere,
metasandstein og amfibolitt. Der kan også
være næringsrike fyllitter med overgang til
glimmerskifere, så vel som ekstremt
næringsfattig kvartsitt. Røyrvasseidet,
med Sisodalen og Løytadalen,
består av kvartsdioritt.
Dolomitten i Fauske-området har svært stabil
kjemisk kvalitet, med et støkiometrisk 1:1-

forhold mellom Ca og Mg, en ideal dolomittstruktur.
Dette gjør den spesielt egnet til
produksjon av glass. Høy og stabil hvithet
- 28 -
gjør den egnet som filler for malingsindustrien
ved foredling (Microdol).
Omsvøpt av kalksteinsmarmor ligger bedriftene under Norwegian Holding AS på
forekomsten av dolomittmarmor: Hammerfall Dolomitbrudd, Kvitblikk Dolomittgruve og
Løgavlen Dolomitbrudd.
Boring av salve, Hammerfall Dolomitbrudd, Sørfold, Norwegian Holding
(foto: Roar Hansen, Hammerfall Dolomitt AS)

FRANZEFOSS KALK AS Avd. Ballangen
Dolomittbrudd i Ofoten
DOLOMITTFOREKOMSTENE VED OFOTFJORDEN
GEOLOGI OG DRIFT I BALLANGEN
Håfjellsmulden, med en mektighet på 7.000
meter, er den store synklinalen som
kulminerer mot sør. Det er en relativt typisk
Nordlandsutvikling med dominerende
glimmerskifere og noen store kalker, samt
mange tynne kalkhorisonter. Det er spesielt
Ballangen glimmerskifer med sine mange
lag av trondhjemitt, hornblendeskifer eller
amfibolitt, kislag og jernmalmlag som har
gjort at enkelte geologer har sammenlignet
denne med Støren-gruppen i Trøndelag.
Øst for denne synklinalen, ved Råna og
Arnesfjellet, finner vi ellers ultramafiske
bergarter (noritt og andre djupbergarter) og
malmer (nikkelanrikning i liggen av noritt),
der det inntil nylig var drift på nikkel og
olivin.
- 29 -
De tektoniske forhold i Håfjellsmulden er
meget kompliserte. Foldningen er meget
vekslende og stedvis intens. Minst to
foldefaser kan påvises, og lagrekken er
innskjøvet (allokton) over underliggende
prekambrisk Tysfjord-granitt. Det er flere
skyvedekker, øverst Niingen-gruppen, så
kalkene og Ballangen-gruppen, derunder
skifrene med noritt osv.
Da Franzefoss i 1970 ikke lenger fikk kjøpe
dolomitt av Norwegian Talc pga. ressursbehov
til egen formaling, fikk gamle
rettigheter i Ballangen ny aktualitet, og
prøvedrift ble startet i 1971. Fra 1980 kunne
det fullt utbygde anlegget levere dolomitt til
landbrukskalking, Mg-kilde i gjødsel, til
mikronisering for malingsindustri, Mgmetall,
glassprodukter m.m.
Drift på Hekkelstrand-dolomitten, Ballangen Dolomittbrudd, Franzefoss Kalk AS
(foto: Franzefoss Kalk AS)

Håfjellsmulden, med mektige kalksteins- og dolomittmarmorer – og Ballangen Dolomittbrudd
(Franzefoss Kalk AS) på Hekkelstranda.
Havneanlegg, Ballangen Dolomittbrudd, Franzefoss Kalk AS (foto: Franzefoss Kalk AS)
- 30 -

Formalingsanlegget Hustadmarmor
Elnesvågen
Anlegg for flytende kalk til papirproduksjon, det største anlegget i OMYA-konsernet.
(foto: Hustadmarmor AS)
Formalingsanlegget Hustadmarmor, Elnesvågen, ved natt (foto: Hustadmarmor AS)
- 31 -

NORSK KALKFORENING
PRODUSENTER AV BERGVERKSKALK I NORGE
Dette er en bransjeforening for kalkindustrien, der de fleste kalkbedrifter er medlemmer.
Pr. 2005 er følgende firma medlemmer: Franzefoss Kalk AS, Steens Kalkverk AS, Breivik Kalkverk AS, Hustadmarmor AS,
Visnes Kalk AS, Glærum Kalksteinsgruve AS og Hammerfall Dolomitt AS.
Sekretariatet holdes av Carl S. Østberg, Jessnes, 2320 FURNES.
Dette skriftet er forfattet av dr.scient. Karl-Jan Erstad, Rådgivande Agronomar AS.
Øystein Nordgulen ved NGU og Trond Watne ved Hustadkalk AS takkes spesielt for fagbidrag.
Gruvedrift i Tverrfjellet, Hustad, Hustadkalk AS (foto: Hustadkalk AS)
Dette skriftet er trykket på finsk Sappi-papir, som består av ca. 50% CaCO 3 fra Hustadmarmor AS
- 32 -