Last ned artikkelen her (pdf) - Om Mitochondria

Villdyret våkner... igjen!
Jeg mister nesten balansen, og er på vei til å smadre inn i mitt eget speilbilde.
Rebekka Nøkling: rebekka@mitochondria.no
Svetten renner, kinnene er mer røde enn ”lett kledelige roser i kinnet”, og maskaraen smøres
utover kinnet av det trange stoffet, som armene først smyger seg igjennom, og som jeg trekker
videre nedover ansiktet. Mister nesten balansen. Men jeg har overlevd to syvårskriser med
mannen min, så jeg godtar rett og slett ikke syv års ulykke på grunn av et knusende fall i det
klaustrofobiske rommet, som kun er omgitt av avslørende speil. Skjebnen står meg bi, og
sørger for at jeg uelegant deiser ut av prøverommet, som en innpakket vårrull, og faller foran
føttene til en sølvhåret mann i dress, som sitter og venter på noen.
– Trenger De hjelp? Lukten av ”Boss” etterbarberingsvann, slår mot meg, og hans betydelig
yngre og blonde kjæreste titter samtidig spørrende ut fra forhenget sitt. Men jeg er vant til å
reise meg, og gjør det nesten uanfektet – Nei takk, jeg har full kontroll, og minner meg selv på
at – Jeg tåler press, så lenge det ikke er stress, og puster samtidig bevisst med magen.
Oppdraget fortsetter, og jeg er nesten i mål. Trikset er å tre det trange skjørtet over hodet, og
dra det langsomt nedover, som et pølseskinn, over rumpen. Timeglassfiguren min, som
inkluderer det jeg foretrekker å kalle en bonusmage etter to barnefødsler, gjør det nemlig
umulig å få skjørtet opp nedenifra, over lårene og mine kvinnelige hofter.
– Ferdig! Jeg puster lettet ut, for at skjørtet til to tusen kroner ikke revner opp og påkaller
oppmerksomheten fra den unge ekspeditrisen, som ser ut som en vandrende kleshenger som
har gått seg bort fra catwalken.
Flere års erfaring kommer godt med når man skal shoppe effektivt, mellom kjøreøktene til
barnas aktiviteter, og deadliner som ikke kan feies under teppet i styrerommet. Jeg har bestemt
meg for å starte våren med å tenke positivt, og slår fast at jeg definitivt ikke trenger silikon for
å følge rumpetrenden som Beyonce heldigvis har startet, for kvinner som vil ha et naturlig og
sunt utseende. Joda, jeg ser at jeg fortjener akkurat dette skjørtet, og lengden og snittet er
perfekt for å skjule de tynne og sprukne blodårene som etterlater seg små spindelvev av blå
mønstre oppover lårene mine.
1

Solen skinner, og humøret er forsatt inntakt, så i et dumdristig øyeblikk, gjør jeg noe jeg vil
angre bittert på. Jeg bestemmer meg for å prøve årets bademote. Enhver kvinne med respekt
for seg selv, gjør aldri dette før man er godt i gang med vårens supereffektive trening. Valget
faller på en knallrød ”Baywatch” bikini, med push-up overdel, da ”blyanttesten” jeg leste om i
KK viser at det er riktig modell for meg. Den vandrende kleshengeren står rett utenfor, og
stikker hodet nesten inn til meg – Hvordan går det her inne? Sjokket er splintrende for kropp
og sjel! Huden er så blek at man skulle tro at kvinnen i speilet var et gjenferd, og ikke en
oppegående yrkesaktiv tobarnsmor på 38 år, som spiser sunn og økologisk mat. Stemmen min
dirrer, når jeg lyver tilbake – Det går fint, men fargen er ikke helt meg.
Er dette egentlig den indirekte finanskrisen, og selve symbolet på nederlaget for den
kjøpesterke kvinnemålgruppen, som markedet er helt avhengig av? Cellulittene er som
forventet, og kan sikkert wrappes inn i plastikk og krympes med noen urtekremer, på en
skjønnhetsklinikk. Men magen får meg faretruende til å se ut som en strandet hval, og de
snikende bestemorsvalkene på ryggen, kan da umulig være mine? Opprørt og som en del av
den ”unge 40 års-generasjonen”, finner jeg meg ikke i et slikt speilbilde. Jeg styrter ut av
butikken og lar både skjørtet og de grusomme bevisene av noen badeklær ligge igjen i et
fullstendig kaos.
– Jeg sa til meg selv: Dette er din siste sjanse, grip den, og begynn å trene med en gang,
fotograf Ann-Helen Hagh (44 år), tar av seg sine mørke solbriller, som matcher det velstelte
mørkebrune håret og den sorte jakken, og ser meg alvorlig inn i øynene. Vi har et kombinert
arbeidsmøte og lunch i kafeen på ROOM, i Oslo. Men samtalen har for lengst fått et mer
personlig preg, og Ann-Helen zoomer inn detaljene i sin krystallklare strategiplan, som er ny
av året, og hun fortsetter – Hver dag minner jeg meg selv på dette: Ann-Helen, dersom du
sprekker så får du aldri lov til å begynne på en ny slankekur igjen, da er det bare å sitte i
sofaen, spise hva du vil og være fet resten av ditt liv. Så smiler hun sjarmerende og
innbydende, som om det er en invitasjon hun har lagt frem for meg.
Jeg er imponert over hennes siste trekk, og vurderer om jeg skal kaste meg på samme plan.
Men jeg har fortsatt strategien til økonomiansvarlige i MaxManus, Anne-Marie Manus (43 år),
også kjent som Pøne, i hodet. Hennes taktikk er å ”ta opp stafettpinnen fra i fjor”.
2

– Nå har de åpnet en ny avdeling på Studioday, på Holmenkollen Park, med Spa og det hele,
og der kan vi trene døgnet rundt! Hun fortsetter entusiastisk – Nå kan vi også utvide trenings-
medlemskapet, slik at vi kan ta med en person gratis hver gang!
Jeg kjenner at det virker litt lettere og noe mindre bastant, enn Ann-Helens knallharde slagplan.
I hodet mitt dukker det opp glansbilder av hvordan jeg inviterer venninner til å være med på en
treningsøkt, istedenfor å ta et glass vin. Kanskje jeg også skal ta med mannen min, og ”slå to
fluer i en smekk”: kvalitetstid som samtidig øker sexappetitten, fordi alle som følger litt med i
tiden, vet vel at de glade endorfinene har den effekten?
Pøne og jeg snakker ikke bare
om trening. Vi har en lang og
felles treningshistorie, og sammen
med blant annet ernæringsprofessor,
Rune Blomhoff, så har
vi gått foran som gode eksempler
på folkemøter, rundt om i landet
vårt. Sammen ga vi inspirerende
råd om hvordan man legger om
livsstilen sin, for å bekjempe de
store folkesykdommene. Pressen
skrev at vi var den nye motstandsbevegelsen,
som hennes bestefar
Max ville vært stolt av.
Pøne er også den lyse og
blomstrende forsidepiken, på
helseboken ”Hjelp, jeg har fått
høyt blodtrykk! Hva nå?”,
Dagens motstandsbevegelse. Anne Marie Manus, også kalt Pøne (t.v.), og Rebekka Nøkling startet den nye
motstandsbevegelsen og reiste land og strand rundt med Norges toppforskere. Bildet er fra folkemøtet i
Bergen i 2008, hvor de fortalte om sine personlige opplevelser med å komme i gang med trening. Budskapet
lød optimistik – Kan vi, så kan du også! I bakgrunnen, på lysbildet, applauderer Kong Harald fornøyd.
3

utgitt av Birkeland Publications ved Universitetet i Oslo, med meg selv som redaktør.
– Vi deler også den samme personlige treneren, fortalte vi de fremmøtte på folkemøtene, og
avslørte videre – og han er verdt sin vekt i gull.
Marius Heitmann (33 år) er, sammen med Pøne, også avbildet på helseboken. En nesten to
meter høy, ung og usedvanelig veltrent mann i begynnelsen av tredveårene, som støtter oss
mye mer enn våre ektemenn. En god hjelper, som ikke minst, er fortåelsefull og oppmuntrende
optimistisk, når vi føler at kampen mot kiloene og tyngdekraften blir for tøff.
– Vi har alle våre bølgedaler. Vi må bare finne en bra slagplan som passer deg og dine mål!
Resultatet sist ble at mange kilo fett bare rant av oss, og hadde det ikke vært for høsten og julen
med alle dens fristelser, så hadde vi sikkert kommet inn i yndlingsjeansen fortsatt.
Den gode hjelperen. Pøne følger nøye med, når hennes personlige trener, Marius Heitmann, på
Studioday treningssenter i Oslo, viser henne hvordan øvelsene skal gjøres riktig. Flere og flere yrkesaktive
kvinner må bare innrømme at uten en personlig trener, som motiverer dem, men som også presser
dem, så er det lett å falle tilbake til gamle synder og vaner. Dette støttes av flere forskningrapporter,
som viser at personer som har en personlig trener, lettere kommer tilbake i god treningsform.
4

Mine dårlige unnskyldninger for at jeg ikke har trent siden i fjor høst, var en lettere
ankelskade på Rørosvidda, og standardkranglingen som alltid oppstår på hjemmebane, når
dosen av svigers blir for stor. Nederlaget var også komplett da mannen min valgte å legge en
ny terrasse på hytta, i de siste feriedagene, istedenfor å kaste seg over den veltrente og
nyutsprungete kjærlighetsgudinnekroppen min.
– Jada, i slike situasjoner blir ”Frustrerte fruer”, iskrem og
snacks, kvinnenes beste venn. Diamanter kan vi kjøpe selv
om vi vil.
Men jeg slapp likevel ikke treningsbåndet til Pøne helt, for
jeg trenger å leve i håpet, og har nylig rapportert at jeg nå er
sakte, men sikkert på vei tilbake.
– På en god dag knasker jeg bare i meg en Nutrilett sjokobar,
og fortsetter optimistisk – og jeg leste nettopp i bladet, ”I
form”, om noen fantastiske øvelser som gir deg en flat mage,
på bare fem minutter!
– Det er helt utrolig hvordan jaktinnstinktet på snop
våkner om kvelden, når mann og barn har lagt seg. Men nå
har jeg, som mentoren min har lært meg, ”hatt et styremøte
med meg selv”, og nå er det nok, Ann-Helen er fortsatt
kampklar over salattallerknen og ser utfordrende på meg. Jeg
trigges til å fortelle om min grusomme opplevelse med
badetøyet.
– Det var som å se en helt annen person i speilet, ikke det
bildet jeg har av meg selv i hodet, og jeg hvisker nesten
mens jeg erkjenner sannheten – men det er jo slik jeg ser ut
nå! Ann-Helen smiler varmt og inkluderende mot meg, og
det får meg til å si de magiske ordene som må til – Jeg
nekter å la meg knekke sammen av dette, så nå er jeg så
forbanna og så klar for et ”treningscomeback”!
Villdyret har våknet igjen!
Ann-Helen Hagh er kampklar,som
aldri før. Strategien for årets skippertak
er nøye planlagt. Hun har gitt seg
selv et ultimatum: Nå eller aldri!
Motivasjonen er på topp og selv om
humoren er råsvart, så er latteren
aldri langt unna.
5

Startskuddet er satt og jeg kjenner at følelsen av å være i et sterkt kvinneteam, gjør meg
seiersikker.
– Vi har da klart større utfordringer enn dette før?
Flere nakne sannheter legges ærlig og ubarmhjertelig frem på hver vår side av kafebordet, men
sjangeren går over fra å være trist til å bli selvironisk. Den svarte humoren har inntatt våre
fornuftige hjerner, og vi gapskratter så høyt at alle hodene i kafeen snur seg mot oss.
– Vi snakker bare om vårt nye treningsopplegg, forklarer vi lattermilde, og de salatspisende
damene rundt oss nikker forståelsfulle i takt, og her og der bryter det frem et smil. Solen titter
også frem igjen på himmelen.
På veien ut av ROOM møter vi en venninne, Camilla Reimers (40 år), og jeg proklamerer stolt
at vi har laget en målrettet handlingsplan.
– Ja, fra førstkommende mandag så starter vi! Etter hvert arbeidsmøte, skal vi la bilen stå og gå
helt opp til Studioday treningssenter, på Holmenkollen Park, hvor Pøne allerede er i gang. Der
skal vi, sammen med de hjemmeværende konene, som allerede er så tynne at de har blitt en del
av interiøret, trene supereffektivt, for så å gå ned igjen. Vi smiler og hopper nesten av glede,
for at den tøffe beslutningen ligger bak oss, og vi kan nesten ikke vente med å styrte av gårde.
Camilla utbryter spontant – Wow, jeg er imponert! Har selv brukte fire dager bare på å komme
over ”dørstokkmila”, for å begynne å sykle igjen, for første gang etter fødselen. Men i går var
jeg i gang, og nå føler jeg meg så mye sunnere og klærne sitter allerede løsere i dag! Vi ler og
nikker anerkjennende til Camilla, og gjenkjenner kvinnens perfekte evne til å bruke
tankekraften for å oppnå mirakler, helt uten hjelp fra Snåsamannen.
Livskunsten er å velge å starte på nytt igjen og ikke glemme å inkludere kvinnens viktigste
organ, hjernen, i treningsstrategien. Svart humor øker sjansen for å holde ut, og er kanskje den
viktigste ernæringen for dagens kvinnehjerner, i kampen mot kiloene og tyngdekraften? All
erfaring tilsier at det blir et helvete å komme i gang, men så vet vi at det går det lettere, og til
slutt blir vi raske og smidige løvinner. Joda, villdyret har våknet, og kvinnefellesskapet har fått
blod på tann, og vi er igjen klare for press, så lenge det ikke er stress!
6