Kampen for og mot kunsten

More documents

Recommendations

Info

Han har pushet grenser hele livet. En dag gikk det helt galt. Trøsten fant Nils Christian Moe-Repstad i poesien. Spør en hvilken som helst kunstner, og du vil få høre mye om hvor slitsomt det er å skape noe. Enkelte vil snakke om fysisk smerte. Om mental nedsmelting. Kunst koster noe. Det skal det gjøre. Og for noen koster det betydelig mye mer enn for andre. Nils Christian Moe-Repstad knytter Mont Blanc-pennen mellom fingrene. Mellom pekefinger og ringfinger på høyre hånd. Det tok flere år å lære teknikken. Men det fungerer. Det bare må fungere. Det er det som må til for å skape poesi. Men det er også resultatet av et liv, av en vilje. Resultatet av en ulykke som kunne endt alt, men som ble starten på et helt nytt liv. Ja, Nils Christian har store smerter når han jobber, og etterpå er han helt utslått, lenge. Det er en evig kamp for og mot kunsten. Det bobler og må ut. Selv sier han at han har plassert de vonde tingene i kjelleren. Han har funnet et sted der demonene kan være for seg selv. Det fungerer bra, til et visst punkt. I harde arbeidsperioder kommer det fremdeles gufs derfra, men de er iallfall håndterbare, og på mange måter også nødvendige. Men i dårlig stunder føles det likevel som om de blir verre og verre for hvert nye prosjekt – og det fra et utgangspunkt de aller fleste av oss ville ha kalt umulig. Man gidder bare ikke begynne på nytt etter alt dette, ville vi ha tenkt, enten vi er kunstnere, lærere eller journalister. Men Nils Christian Moe-Repstad begynner på nytt, igjen og igjen. Akkurat denne sene vinterdagen i Oslo er det riktignok ikke så ille, det er snarere litt kjedelig. Nils Christian Moe-Repstad er på sitt første årsmøte i Den Norske Forfatterforeningen. Femten år etter at han debuterte som forfatter. Seks bøker siden. Han er godt i gang med sin syvende og ryktet har spredd seg. Blant de mange som kommer bortom for å få ryktet bekreftet er kollegene Bjarte Breiteig og Cornelius Jakhelln. Kjente og ukjente, formenn og bakmenn kommer for å hilse på. De sier at årsmøtene var bedre før, som man gjerne sier til en førstereis. Nå er det tilfredshetsundersøkelser og selvhjelpskurs for skrivende, deretter arbeidsgruppe der det skal drøftes hvorfor forfattere trives bedre på små forlag enn på de store. Nils Christian er fornøyd med forlaget sitt, og alt det andre – økonomien, trange kår, kampen om stipendene – angår egentlig ikke ham. Nils Christian har en lav, men stabil inntekt – uavhengig av forfattervirksomheten. En ulykke kommer sjelden alene. I velferdsstaten kommer den i alle fall med en viss økonomisk trygghet. Her, i dag, slipper Nils Christian å snakke om det som gjør historien hans litt annerledes enn alle de andres. Her er han blant kolleger, og han er respektert for måten han behandler ordene på. Bare det, ikke noe mer. Her er han en av de store. En poetenes poet. Hans dikt handler ofte om smerte i både fysisk og mental forstand. Han skriver smerten inn i et poetisk «vi» som er bærer av håp og nederlag gjennom Oscar Danielson: Sveriges hemmelighet - side 4
historien. Med et øye mot inferno og et øye mot paradis. Sine egne smerter sammenlikner han med Dantes vandring gjennom helvete. En skog der det eneste som er verre er døden. Han kunne gjort det enklere for seg selv. Levd et friksjonsfritt og avslappet liv. Gjort minst mulig, sett på TV og holdt hvilepuls gjennom hele dagen. Slik folk flest gjør. Men Nils Christian har en bedre unnskyldning for slikt enn de fleste. Han klarer det ikke. Selv husker jeg han best fra biblioteket i Kristiansand på slutten av 90-tallet. Den velkledde, konsentrerte og samtidig litt mystiske mannen. Han var oftest alene, og helst mellom hyllene der jeg selv aldri beveget meg. Hyllene som rommet den oversatte litteraturen, lyrikken, klassikerne og de store verkene. Jeg brukte tiden på biblioteket på å kjempe meg gjennom norske samtidsromaner, i et forsøk på å forstå meg på kvinnen og mannens kamp på å forstå seg på henne. Samtidig brukte den mørke mannen i etasjene over meg tiden på å kjempe seg gjennom den historiske litteraturen: fra Dante og Shakespeare til T.S. Elliot. Jeg var bygdegutten som gikk på formgivningsfag for å bryte med hjemstedets forventninger om håndverkerframtiden. Han var bygutten fra en mer borgerlig bakgrunn som hadde oppdaget noe han ikke forsto, men samtidig var blitt såpass nysgjerrig på at han bare måtte knekke koden. Det var poesien. Ved et rent tilfelle, eller skal man si ren svin- del, var det nyromantikken som vekket interessen for litteraturen, etter at han leste en artikkel i lokalavisen som han siden nærmest ordrett leverte som en skoleoppgave til stor applaus fra læreren. Siden skulle Nils Christian grave seg lengre og lengre ned i ordene og språket med det målet å finne ut hvor grensene gikk. Han var et sjeldent tilfelle. En wonderboy var født. Biblioteket var et fristed der han kunne være for seg selv. Men han har også blitt forstyrret på biblioteket: Det var her han sjekket opp religionsstudinen Agnes, som siden skulle bli hans kone. Noe hun fortsatt er, til tross for at han måtte avbryte bryllupsreisen for å rekke sin første boklansering. Det var også på dette biblioteket han første gang møtte forlagsredaktøren sin, Torleiv Grue. Han som fant Nils Christian sitt manus i innsendingshaugen til det nyetablerte Kolon forlag, 8. februar 1996. Beskjeden fra Grue var at manuset måtte omarbeides. 14. mars kommer manuset tilbake, kraftig omarbeidet. 25. mars var han antatt. Et sjeldent tilfelle. En wonderboy var født. To måneder seinere skal Grue til Kristiansand i konfirmasjon og ønsker å møte Nils Christian. Grue lurer på hvordan han skal finne Moe-Repstad i mylderet. Om han har noe han kan gjenkjenne? «Det er nok ganske enkelt. Jeg er den eneste i caféen som sitter i rullestol», var svaret. Jeg møter Nils Christian Moe-Repstad for første gang i september 2010, i vår felles hjemby Kristiansand. Mitt første møte med hans forfatterskap er hans siste bok, «I hundevaktene», som kom ut våren 2009. Den fikk stor oppmerksomhet i rikspressen og mottok stort sett bare femmere og seksere på terningen. Det var først da jeg forsto at den velkledde mannen fra biblioteket var en høyt bejublet poet. Hundevakten er den tunge vakten til sjøs som varer fra midnatt til fire om morgenen. I boken tar Nils Christian utgangspunkt i skapelsesberetninger og skriver diktet videre helt opp til vår tid. Hele tiden er det havet og de som ferdes på havet som går igjen – havet er veien for oppdagere, handelsfolk og erobrere. Jeg leste boken første gang på Ryvingen fyr utenfor Mandal. Siden skulle jeg kjøpe og lese resten av hans forfatterskap. Fullt av strenge ord, vanskelig ord. Det er et forfatterskap det er vanskelig å gå i dialog med, men som fascinerer. Og nå er Nils Christian på vei, og jeg føler en slags ærefrykt. Nils Chistian Moe-Repstad, en gang den mystiske, velkledde mannen på biblioteket. Nå en modernist som stiller veldig høye krav til de som leser forfatterskapet hans, i følge eget utsagn. Endelig skal vi møtes. Nils Christian er fremdeles svært pent kledd. Kan- Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 5
Page 1 and 2: Kampen for og mot kunsten Nils Chri
Page 3: Et helt forfatterskap er skrevet me
Page 7 and 8: skje en litt forfengelig jålebukk,
Page 9 and 10: Nils Christian er evig takknemmelig
Page 11 and 12: stadig utforsker nye sjangere og tr
Page 13 and 14: gikk ganske kort tid før jeg var g
Page 15 and 16: tiden har det blitt seks bøker. En

Kampen for og mot kunsten

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?