Kampen for og mot kunsten

skje en litt forfengelig jålebukk, men ikke verre enn
at man blir misunnelig på Fred Perry-jakka eller de
kule solbrillene. Vel vitende om at begge deler mest
sannsynlig er kjøpt i utlandet. Slike butikker finnes
ikke i Kristiansand.
Han har den siste tiden jobbet med en utstilling
sammen med billedkunstneren Kjell Nupen.
Nils Christian har orginalskrevet en langtekst, den
er siden risset på 14 kobberplater. En møysommelig
prosess. Kobberetsing, på fagspråket. En 500 år
gammel teknikk.
- Jeg brukte lang tid på å finne riktig redskap
for å risse inn teksten. Ikke nok med at det er vanskelig
å skrive på kobberplater, så må man skrive
speilvendt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa
til Kjell; faen, dette går ikke. Hvorpå Kjell svarte;
du må lukke ute huet, tenke bilde ikke skrift.
Verket åpnet improvisasjonsfestivalen Punkt
i 2010, med en utstilling på Sørlandets kunstmuseum.
Arbeidet med utstillingen har allerede pågått
i noen måneder. Lokalavisen har satt av en dobbelside
og førstesiden på kulturbilaget, i tillegg til å
sende sin kunstanmelder.
Kunstmuseet har satt av et helt rom, og et
team som skal montere bildene på veggen. Museumsdirektøren
selv er tilstede for å oppvarte de to
mørkhåra kunstnerne. Kjell Nupen, en av Norges
anerkjente og mest innbringende billedkunstnere,
dukker opp halvannen time etter avtalen, går i slitne
jeans, en altfor stor sort skjorte med Eventyrblanding
i brystlomma, og store sorte solbriller.
Også Nils Christian da. Kledd, som vanlig, i sort,
håret perfekt lagt bakover.
- Kan bildene henge der? spør galleristen.
- Nei, det er altfor høyt, kommer det fra Nils
Christian i rullestolen.
- Det ser høyt ut fordi du sitter nede, svarer
Nupen.
Og sånn er kjemien. Svart humor. Brummende
latter. Men gjensidig respekt. Arbeidet har foregått
i Nupens atelier like utenfor Kristiansand sentrum.
Nils Christian fikk sin egen lille skrivekrok, mens
Nupen har opptatt mesteparten av gulvplassen med
sine monumentale malerier. Det har vært stille i
rommet mens arbeidet har pågått. Kunst er knallseriøst
og blodig alvor. Men nå som alt er over, kan
de fleipe.
Bildene blir montert i en høyde som er en mellomting
mellom Nils Christian og Nupens ønsker.
Et lett kompromiss. Da har kunstnerne allerede forlatt
lokalet.
Vi setter oss ned i museumskafeen for å gjøre intervjuet.
Får servert noe å drikke. En jordbærsmoothie
og et glass vann. Men i det diktafonen kommer på
bordet, må Nils Christian avbryte. Han er sliten.
Forberedelsene med utstillingen har tappet ham for
krefter. Han, som en gang hadde et enormt overskudd
av krefter. Men så var det denne ulykken,
da.
Nå må han hjem, fire kvartaler unna museet,
for å hvile. Sove mest mulig før vernissagen. Han
ankommer ti minutter før åpningen, hører Håkon
Kornstad spille et åpningsnummer i et lokale som
er så fult at Kornstad må gjenta seansen utenfor
museet for at alle skal få hørt, men da har en av
kunstnerne dratt hjem.
Nils Christian har jobbet hardt og lenge med
denne utstillingen. Men det er først når prosjektet
er ferdig, og han har brukt opp sine siste krefter på
å ferdigstille prosjektet, det er da han skjønner at
han har tøyd grensene for langt enda en gang.
Det går to måneder før jeg hører fra ham igjen.
Det er ikke lenger vanlig at poeter vies et portrett
av denne typen i norsk presse, utenfor litteraturtidskiftene.
For hvor står egentlig poesien i den norske
litteratur-virkeligheten? Vi har veteranene, de gamle
høvdingene: Jan Erik Vold, Andre Bjerke, Jens
Bjørneboe, Gunvor Hofmo, Olav H. Hauge og så
videre. Toneangivende navn i den norske poesiens
høydepunkt på 70-tallet, da poeten var en samfunnsdebattant,
en synlig refser i offentligheten.
Det var rivalisering og kamp om plassen. Tonen var
het. De fleste av disse høvdingene er døde nå, for
mange år siden.
I 2011 er det knapt en lyrikkbok å oppdrive.
Tre av hovedstadens bokhandlere selger Moe-Repstads
bejublede bok fra 2009. Lyrikkdebutanter får
notisplass i pressen, og de som debuterte for et par
år siden blir knapt nevnt. Forlagene betaler 20.000
kroner i honorar for en poesibok, og er poeten heldig
klarer han eller hun å selge 2000 eksemplarer.
Det er en massiv suksess.
Men så er heller ikke Nils Christian Moe-Repstad
Nils Christian Moe-Repstad: Kampen for og mot kunsten - side 7