PROSJEKTBESKRIVELSE. - NSDM

INNLEDNING.
Søker
PROSJEKTBESKRIVELSE.
Else - hjemme i verden". Undervisningsfilm 52 minutter.
Lege/stipendiat Eivind Merok, Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø.
Søkes om:
Det søkes om prosjektmidler for produksjon av en 52-minutters undervisningsfilm omkring helse- og
sykdomsforståelse i et kulturelt perspektiv innenfor en sjøsamisk/samisk kontekst.
Målbeskrivelse:
Filmen er tenkt å inngå i ulike pedagogiske sammenhenger innenfor helse- og sosialfaglige Utdanninger, videre- og
etterutdanning av helse- og sosialpersonell m.v. Målet er å tematisere forbindelsen mellom hverdagsliv og kultur på
den ene side og måter å forstå opplevelse, mestring og mening i forhold til helse og sykdom på den annen side.
Filmarbeidet er et samarbeidsprosjekt mellom en lege (EM) med 11 års erfaring som lege i Loppa og Hasvik, en
filosof med røtter i Nord-Troms og Vest - Finmark (Holger Hole) og en filmlærer ved Universitetet i Tromsø
(Rossella Ragazzi).
Problemstilling
Bakgrunn: Dette prosjektet har sin medisinske bakgrunn i min egen erfaring som kommunelege over en tiårs periode i
Hasvik kommune i Finnmark Jeg var lege og samfunnsmedisiner i denne kommunen fra 1986 til 1996. For meg var
dette et møte med en virkelighet der biomedisinske begreper og forståelsesmodeller ofte kom til kort for å kunne
forstå de plager, bekymringer, lidelser og smerter som menneskene fortalte om. Denne form for praktisk medisin i et
lite og oversiktlig samfunn gav en unik mulighet til å erfare sykdom, lidelse, død og kanskje helse også i et
hverdagslivsperspektiv. Pasientene trådte frem i ulike sammenhenger som sivile personer. I butikken, på kaien, i
fiskebåten, på rekefabrikken i bridgeklubben, på revyen, i kommunestyret, på fagforeningsmøter, på foreldremøter,
ved fiskevannet på fjellet osv. «Pasienten» slik han eller hun kan fremtre i en sykeseng på sykehuset, eller i
pasientstolen på kontoret, fikk identitet og liv i kraft av andre kontekster og situasjoner. «Pasienten» trådte frem som
en annen der han eller hun var hjemme, og legen den fremmede.
Det ble en påtrengende og tildels ubehagelig erfaring at det biomedisinske blikk» var et altfor fokusert blikk til å
kunne fange inn de sammenhenger som den enkelte pasient var vevet inn i. Det medisinsk-vitenskapelige blikk så tegn
og mønstre som passet til diagnostiske kategorier. Pasientens hverdagsliv og livsverden forble usynlig og stum for
dette blikk på dette øre. En rekke pasientmøter fortalte på overbevisende måter at hverdagslivsperspektivet
var nødvendig for å kunne ha mulighet for en dypere forståelse av sykdom, lidelse og død slik det enkelte menneske
opplever dette.
Den offisielle medisin, også kalt skolemedisin, bygger i hovedsak på en medisinskvitenskapelig forståelse av helse og
sykdom. Dette gjelder også for forebyggende medisin og helsefremmende arbeid. Menneskelivet kan forstås som et
kalkulerbart og manipulerbart prosjekt, der viten fra store befolkningsundersøkelser overføres til det enkelte liv.
Helseforståelsen risikerer å flytte sitt fokus fra det egne levde liv til et spørsmål om rett livsstil i
medisinsk-vitenskapelig forstand. Dermed trues den enkeltes kroppskompetanse og den egne dømmekraft i forhold til
hva som er bra for en selv. En tvinges dermed til stadig å søke forsikringer hos helseprofesjonene med sitt
teknologiske støtteapparat i forhold til egen kropp og egen helse.
Det blir derfor et poeng å studere hvordan helseforståelser oppstår, hva de består av og hvilke sider av kultur, sosialt
og individuelt liv de involverer. Alternative og levende helseforståelser, som står aktivt opp mot naturvitenskapelige
og mer sykdoms- og risikoorienterte, bør beskrives og analyseres. Et medisinsk helsebegrep som utelukkende relaterer
seg til naturvitenskapelig orientert kunnskap, vil måtte bli lukket overfor kulturelle egenarten. En slik helseforståelse
vil også stenge for en reell dialog med kunnskap som trekker på tradisjon, ritualer, erfaring og hverdagsliv. Dermed

isikerer det vitenskapsbaserte begrep å bli dominerende og marginalisere eller ekskludere alternative helseforståelser.
Medisinen blir således kulturskapende : Hverdagslivet kan bli et sunt hverdagsliv tømt for symboler, mening, ritualer
og livskunst.
Min eneste bekymring i forhold til helsa er de legene som alltid skal fortelle meg hvor syk jeg er Slik falt ordene
som gav det umiddelbare støtet til filmprosjektet «Else - hjemme i verden.» Else er en kvinne på snart 68 år. Hun lever
i en fjord på Sørøya i Vest-Finnmark. Hun har et lite småbruk med sauer, geiter og høns. Sønnen og hans ene
mannskap driver sjarkfiske og bor i huset. I tillegg bor en mann i slutten av femtiårene i huset som hjelper til med
tyngre forefallende arbeid i tillegg til at han driver litt fiske med egen båt. Else er av sjøsamisk slekt, foreldrene
hennes snakket samisk seg imellom, men norsk til barna. Else har tre kroniske lidelser. Hjertekrampe (angina
pectoris), sukkersyke og astma. Men hun føler seg i sitt eget hverdagsliv frisk, hun har ingen plager av sykdommene.
Hun har hett seg å innrette seg etter sykdommene, sier hun. Men hun er litt bekymret i forhold til legene som hver
gang hun kommer til kontroll, stadig forteller henne hvor syk hun er.
Elses fortelling er interessant, og kan si noe om at der kan være store forskjeller mellom
hvordan vi forstår sykdom og helse. For henne er helse og livsførsel, eller helse og livskvalitet, nærmest synonymt.
Det gode liv er et sunt liv, og et sunt liv er et sant liv. Men hva er så et sant liv? Et sant liv har med å forholde seg til
sitt hverdagsliv, sier hun. Det har med hvordan man forholder seg til tegn i naturen rundt seg, til dyrene, til
menneskene man sosialt er omgitt av, med hvordan man forvalter sin kunnskap og sin tradisjon.
Else er et talende «case» for hvordan helse og hverdagsliv er uløselig vevet sammen. Hun er i medisinsk-vitenskapelig
forstand syk, men ut fra sin egen opplevelse frisk. Hennes fortelling. er vanskelig å formidle. Antropologisk film er et
verktøy elter et metodisk grep for a få frem rikdommen i hennes verden. Filmen kan vise gjennom filmede dialoger
omkring helse ved kjøkkenbordet, gjennom hvordan hun forholder seg til dyr, mennesker og
natur, hvordan hun forvalter sin sjøsamiske tradisjon, at helse og levd liv kanskje er to sider av samme sak.
Problemstilling:
Hvordan skape en rik fortelling om Else, som fortelles innenfra fra hennes hverdagslivsperspektiv, og som samtidig
ivaretar hennes forbindelse til sjøsamisk kulturbakgrunn og samisk kultur gjennom svigerdatteren fra Kautokeino?
Filmfortellingen tematiserer hennes forhold til sine tre kroniske lidelser, som først kan forstås idet man ser dem i lys
av hverdagsliv og kultur.
Filmens intensjon er å fremvise hvordan det enkelte menneskes og den lokale kulturens helse og sykdomsforståelse
har avgjørende betydning for hvordan man kan leve med og mestre sykdom og dårlig helse. Den viser også at
kunnskap relatert til samisk kultur og den nære historie er avgjørende for at helse- og sosialpersonell skal kunne forstå
folks måte å forholde seg til sykdom og helse. Dette betyr en rehabilitering av et hverdagslivs- og kulturelt perspektiv
på helse og sykdom. I dette ligger det en appell om å ta folks kunnskap om disse spørsmål på alvor. Å forstå helse og
sykdom er altså ikke et ensidig medisinsk-vitenskapelig prosjekt, men en slik forståelse kan vokse frem i møtet med
kunnskaper knyttet til samisk kultur og hverdagsliv.
Gjennomføring:
I
Det har vært tre personer involvert i feltarbeid og filmopptak: Filmlærer Rossella Ragazzi, visuell antropologi,
Universitetet i Tromsø. Vit. ass. Filosof Holger Hole, Institutt for samfunnsmedisin, UiTø. Lege Eivind Merok
Institutt for samfunnsmedisin, UiTø I tillegg forholder vi oss til ulike samarbeidpartnere. Det foreligger allerede 25
timer råopptak med digital film fra disse feltarbeidene, og vi produserte i 1999 en 31-minutters undervisningsfilm til
bruk i legeutdanningen og annen helsefaglig utdanning.
Tromsø, 02.02.00