Fiskets Gang. Nr 11-12. 1995 - Havforskningsinstituttet

ning er av varmere karakter: det er mange kvinner!
Når det gjelder de langsiktige variasjonene i
plankton biomasse i Barentshavet i perioden
1930-70, fant Antipova, Degtyareva og Timokhino
(1974 ) en klar positiv sammenheng mellom
temperatur og biomasse. Det er også slik at det
ofte er en positiv sammenheng mellom konsen-
• trasjoner av plankton og sild, som forsvinner ved
kraftig beiting ( Manteufei 1941).
Bunndyrsamfunnet har forandret seg vesentlig
siden 1930, med en betydelig reduksjon i boreale
(nordlige) skjellarter til fordel for mer arktiske
arter. Bunndyrfaunaen er konservativ i forhold til
klima, og dette viser effekten av den langsiktige
nedkjøling av Barentshavet. (Antipova, Degtyareva
og Timokhina 1974)
Fordelingen og vandringen av feitsilda i
Barentshavet var gjenstand for store undersøkelser
av PINRO i 30-årene, spesielt i 1933 (Awerinzev,
se Marti 1956). Omfattende studier av sild i
torskemager var endel av disse undersøkelsene
(Zatsepin og Petrova 1939). Resultatene fra disse
undersøkelsene brukes i flerbestandsforskningen
i samarbeidsprosjekter mellom PINRO og Havforskningsinstituttet.
Regulært feitsildfiske ble drevet i de sydlige
deler av Barentshavet i 1938 og -39, østover mot
40-45 o E. I 1950-åra lå den sovjetiske feitsildfangsten
i Barentshavet på 10-15 tusen tonn i
året, men gikk ned til det halve begynnelsen av
1960-åra
Feitsilda konsentrerer seg langs Murmankysten
om sommeren, og den trenger langt innover i fjordene.
Den forsvinner fra kysten i løpet av september-oktober,
når nedkjølingen setter inn. Alderssamensetningen
varierer lovmessig i kystområdet,
med 4-5- åringer i august og etterhvert med
innblanding av 3-åringer.
Når kjønnsmodning inntrer vandrer den ut av
Barentshavet. Enkelte Murman-sild blir kjønnsmodne
som 4-åringer, de fleste som 5-åringer.
De sovjetiske forskerne har ikke bare beskrevet
naturhistorien til silda i Barentshavet, men som
vist ovenfor også sett den i sammenheng med
norsk vårgytende sild. Barentshavet er et viktig
oppvekstområde for norsk vårgytende sild , som
f.eks 1983-årsklassen som fikk den norske vårgyteren
på beina igjen. Det er verdt å merke seg at
den store sovjetiske forskninginnsatsen i 30-årene
på Murmansilda ikke resulterte i et omfattende
fiske på denne ressursen. (Marti 1956), i sin
omfattende oversiktsartikkel «Grunnleggende
etapper i livssyklusene til de atlantisk-skandinaviske
sild» ,oversatt av dr. Kristian Fredrik Wiborg,
kunne med god samvittighet fyre av av følgende
kraftsats:» Før i tiden, da fisket på atlantisk-skandinavisk
sild var lite utviklet, spilte ikke fisket av
noen hundre tusen hl småsild pr. år noen vesentlig
rolle. I dette deler vi fullstendig Leas synspunkt.
Men nå for tiden er intensiteten i fisket øket
brått, industrien krever å få maksimalt utbytte i fisket
på atlantisk-skandinavisk sild. Under slike forhold
vil borttakingen aven stor mengde ungsild
HISTORIKK
på et eller' annet trinn påvirke det totalt mulige
utbytte av sild. Derfor må spørsmålet om fangsten
av ungsild bli gjenstand for alvorlige undersøkelser.»
Sovjetisk sildefiske i Norskehavet i
19S0-årene
I trettiårene foretok man undersøkelser for å vurdere
utviklingen av et fiske etter ungsild i Barentshavet.
Det viste seg imidlertid at tilskuddet varierte
svært mye fra år til år, og dette fisket utviklet
seg ikke videre.
Rett før krigen startet derfor sovjetiske forskere
undersøkelser av vandringene til den voksne
atlanto-skandiske silden i Norskehavet. Men
først i 1950 begynte sovjetiske drivgarnsfartøyer
så smått å drifte i området Svalbard, Jan Mayen,
Island. Dette var i en periode med forholdsvis
liten totalbeskatning, og med stort innslag av
mange eldre årsklasser i bestanden. Utviklingen
i fangsten gjennom 50 og 60- årene er gitt i
tabellen. En merker seg den store totalfangsten i
midten av 50-årene da den rike årsklassen 1950
kom inn i fisket. Denne utviklingen er også et
resultat av den store økningen av norske snurpere,
som ble fulgt opp av Island, og utviklingen
av et omfattende, sovjetisk vinterfiske med drivgarn
i Norskehavet, (se tabell over antall fartøyer.)
Utover i 1950-årene ble de eldre årsklassene
kraftig desimert, og den sterke 1950-årsklassen
dominerte i fangstene. Det er viktig å være klar
over de forskjellige interessene til Norge og Sovjetunionen
når det gjaldt kvaliteten på fangsten:
sovjeterne ville ha stor sild til salting mens den
norske sildeindustrien ikke var så nøye med
råstoffet de kokte mel og olje av. Og islendingene
var vel interessert i begge deler.
Men alle var interessert i å fiske så mye som
mulig, og både investeringer i fangstenheter og
ny teknologi aksellererte i takt med fangstvolumet.
Slik er nå engang markedskreftene og kapitalismen.
I denne situasjonen med forskjellige interesser
mellom nasjonene og de nasjonale krav om øket
fiske sto forskerne, med forholdsvis lite utviklet
metodikk, men med et klart mål: følge med i
bestandsutviklingen. Til den tid hadde man trodd
at det var umulig å fiske ut de pelagiske fiskebestandene.
Det er klart at i en kritisk ressursutvikling
vil forskernes integritet bli stilt på harde prøver,
som vi skal se nærmere på utover i 60-åra.
Utover i 50-åra var man i Norge mest opptatt av å
bedre veiledningstjenesten for norske sildefiskere,
som hadde vært en brak-suksess siden 1950.
Men allerede tidlig kom det advarende røster
fra sovjetiske forskere, først og fremst J.J.Marty
(1959). Med den store innsatsen var han bekymret
for beskatningen i forhold til bestandsstørrelsen
. Den akustiske metodikken var ennå ikke
utviklet for bestandsmålinger. På dette tidspunkt, i
1957, forelå en beregning på totalbestanden
NR. 11/12
1995
41