OsloStudenten

10 magasin Oslostudenten nummer 4-2007
Oslostudenten nummer 4-2007
magasin 11
Torturdom
ryster
høgskolen
– Dette er en tragedie og
kom som et sjokk, sier
studieleder Lars Gule om
den tidligere SEFIA-forskeren
som er dømt for
grov mishandling av sin
kone.
TEKST: Knut E. Braaten
OSLO: Den 33 år gamle mannen,
som blant annet har undervist i likestilling
og forsket på mikrokredtitt,
er dømt for å ha hengt sin egen
kone opp i taket etter beina og/eller
armene, slått og sparket henne, og
ha tatt kvelertak på henne. «Fornærmede
er blitt utsatt for massiv
og torturlignende mishandling», heter
det i dommen. Kona ble hentet
hjem som tenåringsbrud fra Bangladesh
og skal ha blitt holdt innesperret
i parets leilighet i Oslo.
– Dette er en meget alvorlig sak
som åpenbart har rystet oss, sier
Lars Gule som selv var vitne i rettsaken
mot 33-åringen.
Politiet fattet mistanke mot den
respekterte forskeren etter en boligbrann
i ekteparets nabooppgang
i fjor. Mens resten av nabolaget evakuerte,
satt den unge kona igjen i
parets leilighet med klar ordre om å
holde seg innendørs.
Gule forstår at man lurer på om
fagmiljøet på SEIFA la merke til
noe mistenkelig med den dømte forskeren
da han var ansatt.
– Jeg festet meg ikke ved noe. Det
er en vesentlig forskjell på det og
omgås noen kollegialt og det å leve
tett innpå noen, avslutter Gule.
Etter domsavsigelse sa mannen
at han respekterte rettens avgjørelse,
men at han anså dommen var
urettferdig.
– Dere stoler mer på henne enn på
meg.
Ektemannen hevder at kona fant
på historien for å få opphold i Norge,
men ble ikke trodd av retten.
Mannen ble dømt til fengsel i to
år og tre måneder.
n knute.braaten@stud.jbi.hio.no
RYSENDE: Lars Gule.
KOKKEN JOHN: Den blide kokken John Riley skal slutte i Annas spiseri. Fra høsten av blir han kjøkkensjef på Kolvereid fjordhotell i Kolvereid.
Fra burger til
alá carte
John Riley (38) slutter i Annas spiseri for å bli kjøkkensjef på Kolvereid fjordhotell
30 mil nord for Trondheim. – Jeg blir nødt til å lære meg et nytt språk,
sier briten, som ikke forstår trøndersk.
TEKST: Kristian Mykleset
FOTO: Henrik Omtvedt Jenssen
FRYDENLUND: Kolvereid reklamerer
med at de er Norges minste by. John er
usikker på hva som venter så langt nord,
men håper på britisk vær med mye regn
og vind.
Penger og utfordringer
– Jeg tror det blir som å komme til et helt
nytt land. Tre og en halv time i bil nordover
fra Værnes er ikke akkurat småtteri.
Jeg har vært der oppe og kikka, og
det var ikke mye å se. Jeg gikk gjennom
storgata, og så var byen slutt, sier John
og smiler.
John kom flyttet fra England til Norge i
1997. Ved Rica hotell på Sjølyst traff han
Pelle Larsen som var sjef på kjøkkenet
der. Da hotellet ble lagt ned, flyttet Pelle
til OAS og Annas spiseri ved Høgskolen.
John fulgte med. Også denne gangen er
det Larsen grunnen til at John flytter på
seg.
– Pelle har kjøpt hotellet der oppe, og
ga meg tilbud om å bli kjøkkensjef. Vi
kjenner hverandre godt, og jobber veldig
bra sammen. Jeg har planer om å reise
tilbake til England om et års tid. Nå får
jeg muligheten til å tjene opp litt penger
før jeg reiser hjem, forteller han.
Vil save studentene
Minnene fra HiO er mange, så John gleder
seg ikke til å slutte i Annas. Spesielt
vil han savne den gode kontakten han
har studentene. Noen bedre enn andre.
Kjæresten sin traff han over disk i kantina.
– Hun var student her ett år, er fransk,
og bor nå i Paris. Avstanden er stor, men
vi har holdt sammen i to og et halvt år,
så jeg tror ikke vi vil ta skade av at det
blir noen ekstra titalls mil, sier John.
– Du vet, jeg er brite, og vi er trofaste
folk. Det gjelder både i forhold til jobb og
privatliv. Pelle trodde på meg og ga meg
jobb etter kun tre uker i Norge. Da han
nå spurte meg om å bli kjøkkensjefen
hans, så sier jeg selvfølgelig ja til det.
John går en ny kjøkkentilværelse i
møte. Fra å masseprodusere viltboller og
rosenkål, skal han nå servere gjestene
nøye utvalgte retter fra alá carte-meny.
Fish’n chips og helstekt gris
– Kvaliteten på maten her i Annas spiseri
er veldig bra, men det blir jo noe annet
når en skal lage én og én porsjon. Her er
vi avhengig av fryste råvarer. Der oppe
kan jeg ha mer ferske ting på kjøkkenet.
En ting jeg i alle fall skal ha på menyen
er fish’n chips, gliser han.
– Du savner tydeligvis England. Hvordan
blir det å flytte tilbake dit om et års
tid?
– Det gleder jeg meg veldig til. Da skal
jeg og kjæresten min flytte sammen, og
kanskje stifte en liten familie. Jeg har
som mål å starte opp en cateringbedrift
med barbeque som spesialitet, så kan
jeg invitere alle de norske vennene mine
på helstekt gris. Det blir snadder, sier
John.
n kristiang.mykleset@stud.jbi.hio.no
«Jeg har som mål å starte opp en cateringbedrift med barbeque som spesialitet, så
kan jeg invitere alle de norske vennene mine på helstekt gris»
John Riley
Hvem er best?
Oslostudenten har sammenlignet høgskolen med universitetet.
BLINDERN: I kantina på Samfunnsvitenskapelig fakultet
(SV) møter vi studentene Torstein Norendal og Harriet
Toft, som går på master i statsvitenskap, og Kim
Kantardjiev, som er historiestudent på bachelornivå. De
filosoferer rundt blinderntilværelsen over dagens lakserett.
– Det verste er at det er så stort. Man kan risikere å
surre rundt med sine egne ting i en evighet. Det er vanskelig
å komme seg vekk herfra, sier Torstein.
Harriet er enig i at man fort kan bli litt borte på Blindern.
– Det er dårlig kommunikasjon mellom professorer og
studenter, man blir bare én av mange, sier hun.
Hun trekker også frem de lange, triste korridorene opp-
over i etasjene som noe av det mest deprimerende med
universitetet.
– By i byen
Men de har mange lovord om stedet også.
– Blindern er som en liten by i byen. Man har alt man
trenger her, sier Torstein.
– Dessuten er det mye bra chicks.
Kim trekker frem at matautomatene kan by på muffins
som er laget av en viss Oatley Spunkmeyer.
– Det er jo et fantastisk navn. Dessuten er de saftige og
gode. Noe som i og for seg er skremmende, siden de ligger
i maskinene i ukevis, sier han.
Han påpeker også at det alltid er en åpen pub ett eller
annet sted, forutsatt at det nærmer seg kvelden.
– Dere slår nok HiO på åpne ølkraner, medgir vi.
– Men dere har jo Evergreen rett nedi gata, skyter Torstein
inn. Alle er enige i at det kan være et lite substitutt
for manglende studentpubflora på HiO.
– Blindern er skjellsord
– Jeg føler at HiO har en ”edge” på at dere ikke er så
”Blindern”, fastslår Kim.
– Er det positivt eller negativt?
– Tja, Blindern er jo et skjellsord for de som ikke går
der. Vi liker det godt, men andre gjør ikke det. Mange forbinder
det med for mye sofaraddiser og palestinaskjerf.
Harriet påpeker at det er lett å se hvem som kommer
fra de forskjellige fakultetene, ettersom hvordan de kler
seg. SV går for å være mest bertete.
– Bortsett fra de som studerer sosialantropologi, de er
litt utenfor SV-stilen.
– Men noe av det beste med Blindern, er jo at man kan
studere små og litt rare fag, sier Harriet, som nå lærer
seg persisk.
Det minner Kim på at han må komme i gang med en
oppgave om vertikal integrering i tysk bomullsindustri
på slutten av 1800-tallet.
Pelsvagina på HF
Vi føler det er på tide å bringe den gule kajakken som har
stått i kantina på HiO en stund inn i intervjuet.
– Har dere hatt noen kajakker i deres kantiner?
Gjengen rundt bordet uttrykker fascinasjon og forundring
over fenomenet.
– Jeg har aldri hørt om den kajakken, men nå ble jeg
ganske misunnelig, utbryter Harriet.
Men Kim aner råd for å forsvare Blinderns ære:
Vi har den store pelsvaginaen i gangen på Historiskfilosofisk
fakultet, sier han.
– Det er kanskje ikke like kult som en gul kajakk, men
fy faen så ekkelt. De har tatt den bort en stund, til rensing,
men nå er den tilbake. Det er et stort pluss for oss
her oppe.