OsloStudenten

18 kultur Oslostudenten nummer 4-2007
Oslostudenten nummer 4-2007
kultur 19
Computer-
fri magi
Maps
«We Can Create»
9/10
Det er sjelden det slippes mesterverk. I mangel
på et bedre ord er det nettopp det Maps’
debut, «We Can Create», er: et mesterverk.
James Chapman, det vil si Maps, har lagd en
magisk indierockplate helt uten bruk av computere
- spilt inn på 16 kanaler i hans soverom
i Northamptonshire i England (bare det i
seg selv lover bra).
FIre år har det tatt å realisere prosjektet,
og med seg på laget har Maps de anerkjente
produsentene Valgier Sigurdsson (Bonnie
‘Prince’ Billy, Björk) og Ken Thomas (Sigur
Ros, Hope Of The States).
Los Plantronics
«Rancho Notorious»
8/10
Det spiller liten trille hvor mange
Tex Mex dinner kits som forsvinner
fra hyllene til Rema 1000,
eller hvor mange kule mariachilåter
Quentin Tarantino bruker
i filmene sine: Mexico-inspirert
surfrock vil neppe få noe stort
marked her til lands. Dette gjør
at band som Los Plantronics etter
ti år med kritikerroste skiver og
drivende energiske konserter fortsatt
lusker rundt i underskogen.
Forhåpentligvis kan denne skiva
gjøre noe med det.
oslobanDet spiller rock som
henter sin inspirasjon fra 1950-
1960-tallets amerikanske rockabilly,
og har en vidåpen grenseovergang
til Mexico. Her sitter
gitarhelter som Link Wray og
Dick Dale i førersetet, mens tequilaen
sørger for drivstoffet og
de cruisende Ennio Morricone-inspirerte
«ville vesten»-melodiene
utgjør den eneste synlige koblingen
mot Europa. For dette bandet
har The Beatles ikke hatt noen
Resultatet er en svært ambisiøs plate helt
utenom det vanlige. Med sitt vidstrakte og
episke lydbilde spores påvirkning fra den
elektroniske musikken til Basic Channel og
Carl Craig, låtskriverkunsten til Postal Service,
Flaming Lips og Grandaddy og det euforiske
landskapet til Sigur Ros og My Bloody
Valentine. Referanser til tross, dette er en
høyst original og imponerende musikalsk
smeltedigel. Lydbildet og detaljrikdommen
er enorm og det uten en eneste computer.
Makeløst.
HøyDepunktene kommer som en perler
på en snor, fra åpningssporet «So Low,
So High» med sin raffinerte instrumentering
og slække vokal, til den herlig oppbygde avskjedslåta
«When You Leave». «Liquid Sky»
utmerker seg. Låta bruker litt tid på å synke
inn, men når det utsøkte refrenget kommer
Så mye mer enn taco
verdens ting å si. Los Plantronics
har pakket inn en usedvanlig
kruttsterk blanding av rockabilly,
skitten blues, country og spanske
rytmer på «Rancho Notorious’» 40
minutter.
åpnIngslåta «gooD tImes»
er egentlig noe misvisende
i forhold til resten av albumet, og
lurer deg til å tro at du hører på et
middelmådig bluesrock-band.
Men det er i det flamenco-rytmene
løftes opp av en hissig blåserekke
i andrelåta «Bobby Peru»
at man skjønner hva dette bandet
står for. Instrumentallåta er et galopperende
soundtrack til en cowboy-duell
– som en Morricone-låt
med fuzzpedalen i bånn.
«rancHo notorIous» er i
hovedsak en instrumentalplate,
hvor den syngende trommisen
bare slipper til med historier om
fyll og faenskap på fire-fem låter.
Allikvel er drivet i låtene, de episke
gitarriffene, den Bo Diddleyaktige
trommehamringa og blåserekka
fengende nok til at man
aldri tar seg i å savne noen vokal.
Bandet behersker sjangeren til
fingerspissene, og vet å putte inn
akkurat de rette elementene som
gjør produksjonen spenstig. Det
finnes mange band som har gjort
dette før dem, men takket være et
fengende driv i låtene, humor og
gode melodier, er de langt unna å
havne i hørt-det-før-båsen. Referansene
er tydelige som heroinsprengte
blodårer, men føles likevel
ikke påtatte.
blant De FIre coverlåtene
på skiva, er det psykedelia-klassikeren
«You’re Gonna Miss Me»
(av norgesaktuelle Roky Erickson)
og «The Good, The Bad &
The Ugly» Los Plantronics tilfører
mest. Førstnevnte har fått en
illsint punk-innpakning alá The
Stooges, og versjonen tittellåta fra
Eastwood-filmen fra 1966 oppsummerer
alt bandet står for, og setter
et verdig punktum for albumet.
Åpningslåta, et par andre små
dødpunkter og en litt unødvendig
Ramones-cover til tross: «Rancho
Notorious» bør bli stående som et
av høydepunktene når musikkåret
2007 oppsummeres.
Ole-Tommy Pedersen
fester det seg et bredt smil rundt munnen.
Forførerisk låtskriverkunst på høyden med
det aller beste innen indierocken. Genialt i
sin enkelhet. «Elouise» er en annen skikkelig
killer, en storslått electronica-låt som Sigur
Ros sikkert skulle ønske de hadde skrevet.
Det som imidlertid imponerer mest med «We
Can Create» er helheten og Chapmans kompromissløse
tilnærming til materialet – hans
evne til å la låtene utvikle seg på sine egne
premisser. Her virker ingenting tilfeldig eller
stressende. Maps har klart kunststykke
å skape en organisk plate som langt på vei
er «feilfri».
Dette er utvIlsomt en av årets debuter.
En perle som vokser ved hver gjennomlytting.
Det skal bli spennende å følge James
Chapman framover.
Knut Eirik Braaten
Monomen
«Monomen LP»
7/10
19-åringene fra Sørumsand har en del
å leve opp til når de etter to år med
hype skal gi ut debutskiva. Inspirasjonen
henter de hovedsaklig fra britisk
70-80-talls pop og rock, samt tysk elektronica
og kraut-rock. Kvartetten skjuler
ikke akkurat referansene, men er
langt fra noen kopimaskin. «Monomen
LP» har mindre gitar og trommer enn
tidligere utgivelser, og er mer i retning
av en elektronica-plate. De har grep om
både dansbare beats, catchy låtskriving
og pompøse utsvevinger, og skiva
har også flere elementer av Kraftwerks
minimalistiske eleganse. De har et modent
uttrykk både musikalsk og gjennom
vokalist Kristian Rangnes. Men
iblant blir Monomen litt for overmodige,
og svever i litt for mange minutter.
Men tross litt regiproblemer, er debuten
godkjent så det griner etter, og vi
venter allerede i spenning på hva disse
gutta kan komme opp med i framtida.
Ole-Tommy Pedersen
Crowded House
«Time On Earth»
6/10
Crowded House kom til verden i
Melbourne i 1985, og hadde sin første
globale superhit med låta «Don’t
Dream It’s Over» (1987). Det neste
tiåret fulgte hits som «Weather
With You», «It’s Only Natural» og
«Into Temptation». I 1996 takket
Neil Finn & co. for seg, men nå er
de gjenforent.
«Time On Earth» er en hyllest til
bandets opprinnelige trommis Paul
Hester, som døde i 2005 under tragiske
omstendigheter. Plata er et
bunnsolid stykke arbeid, men tross
store produsentnavn og gjesteopptredner
fra tidligere Smiths-medlem
Johnny Marr, er helhetsinntrykket
ganske forutsigbart og kjedelig. De
gode poplåtene glimrer med sitt
fravær, og Crowded House mestrer
ikke helt det mer introspektive de
forsøker seg på her.
Men både «Don’t Stop Now»
og «Silent House» er sterke låter.
Sistnevnte er platas beste. Den
dystre sangen er co-skrevet av Finn
sammen med Dixie Chicks, og er
også å finne på Dixie Chicks sitt album
«Taking The Long Way».
«Time On Earth» er en ålreit og
småfin popskive. Men med mindre
du er fan, ta heller en titt på bandets
backkatalog.
Knut Eirik Braaten
The Chemical Brothers
«We Are the Night»
8/10
Chemical Brothers har vist seg å
være bemerkelsesverdig overlevelsesdyktige
bidragsytere til klubbscenen.
Med sin sjette skive, «We
are the night», markerer de at de
ikke har intensjoner om å slippe
taket helt ennå. Som alltid, er det
en god gjeng med gjesteartister med
når gutta spiller opp til dans. Både
Midlake-frontmann Tim Smith, Ali
Love, Fat Lip og Willy Mason kommer
på besøk. Spennet i bidragsytere,
alt fra hiphop til singer-songwriters
og deppeband, viser duoens
evner til å inkorporere uvante stilarter
i sin musikk.
Å få med de unge jyplingene i
Klaxons på laget på låta «All rights
reversed», er nok et sjakktrekk. Det
viser at raveseniorene i The Chemical
Brothers ikke henger igjen i acid
house-bølgen på nittitallet, men
evner å oppdatere musikken og innlemme
nykommere i sitt univers.
Den første singelen, «Do It Again»,
kommer sikkert til å få mang en
klubbkid til å svinge ekstra raskt
med glowsticksene. Duoen smører
vanligvis tykt på med lag på lag av
samples og sjangre. Men her prøver
de seg på en mer minimalistisk produksjon,
kombinert med en poppete
vokal. Brillefint. Det spørs likevel
om ikke den nye skiva mangler en
like stor hit som elektro-indisk-hiphop-hybriden
«Galvanize» fra 2005.
Men det skal vi ikke holde mot dem.
Disse tolv låtene kommer til å akkompagnere
mye tansen und trinken
utover sommeren.
Hanne Danielsen
Ensom, tosom
I lIvet tIl en stakkars single jente er
det aldri rolig. Ta romjulen for eksempel.
Jeg og min venninne Maria var møkklei
av å tilbringe time etter time i selskap
med en eller annen tragedie vi hadde blitt
spleiset med. Derfor bestemte vi oss for å
lage et vanntett nyttårsforsett: innen året
er omme skulle vi være lykkelige eiere av
hver vår mann. (eller gutt) Jeg prøvde å
ta det rolig, bortsett fra når Maria og jeg
hadde våre svært gravalvorlige (og høylytte,
samt sprutrøde og ribbeinverkende)
samtaler. Maria kom svært så fornøyd
på jobben en lørdag, dunket den spretne,
lille stumpen sin inn i min og sa: Nyttårsforsettet
mitt er unnagjort. Tror du ikke
hun tok affære på selveste nyttårsaften?
På slaget tolv grep den lille divaen fatt i
en krøllhårete guttebass, tok på seg sin
mest bestemte mine og sa: Du var kjekk.
Kom her nå. Vi skal kline! Hvorpå den lille
søtnosen på bare 23 ikke turte noe annet
stakkars.
vel, klInIngs ble til rotings, rotings
ble til tafsing og etter en lang periode med
bare tafsing, fikk hun lokket ham i fella.
Og der satt han. Gutter fikser tydeligvis
ikke å holde seg til en. Denne lille hormonbomben
av en, ja, hva skal jeg si, mindreårig,
begynte å rive og slite. På samme tid,
kom en søt kløe inn i denne frøknas liv. En
1600 TALLS TEATER GJENOPPSTOD FRA DE DØDE: Skuelystne på Frydenlund
fikk med seg den gamle teatersjangeren comedia el arte da skuespillerne Simen
Hovd, Maren Ingeborg Hvamstad og Peter Lunga spilte den gamle italienske
formen for friteater hvor karakterene styrer spillests gang. Skuelyst publikum så ut
til å more seg over komedien til tross for at regnet falt etter hvert. FOTO: Henrik
Omtvedt Jenssen.
kjekk 21 åring bestemte seg for å dra frem
mannen i seg og sjekke meg opp. Desperat
etter å ikke våkne alene hver eneste søndag,
heiv jeg alle mine moralprekener og
strenge kjøreregler over bord. Dette virket
da både fint og flott. Begge snuppene hadde
fikset seg både parttime lover og kjæreste.
O’ lykke, o’ velstand. Camilla syntes
vi var blitt litt kjedelige og bestemte seg
for å tromme sammen til fest. På veien
hjem etter en forferdelig fuktig kveld på
byen, glemte hun vibratoren sin i drosjen.
Det ble Drama opp, ned og i mente av
to grunner 1 hva sier du til taxisentralen
hvis du har glemt din gull og sortbelagte
vibrator i taxien? De kom jo aldri til å tro
på at det var den bursdagsgaven det faktisk
var (vi later som i hvert fall) 2. hun
ville aldri i verden skilles fra den. Så etter
at en sprutrød Camilla hentet frem superkvinnen
i seg og ringte ned og sa at ”jeg
har glemt noe i taxien” og ”ja det er min
vibrator”, fikk hun den tilbake. Alle lo av
henne og en fyr viftet med den ut av vinduet
på sentralen.
mIDt mellom vIbratoren og min
utrolige 21 åring, ble den umodne apa av
en krølltopp litt for glad i andre jenter.
Men det hindret han ikke i å ta en svipptur
oppom Maria etter å ha dele seng med
en annen snuppelure et par timer før. Maria
fikk følgende sms: Spør kjæresten din
hva han og Lise gjorde forrige lørdag? Hun
spurte, og heiv han på dør. Han begynte
å angre stakkars. Så det kom et klissvått
og kleint brev i postkassen. Dessverre for
Maria, var ikke denne mannen noen poet.
For å si det sånn, overlesset språk har fått
en ny mening. ”Jeg fordømmer mine handlinger
og de handlingene jeg har begått.”
Du er så utrolig, jeg kan aldri tilgi meg
selv for det jeg har gjort mot deg. ”Sukk,
er det ikke til å grine av? Jeg kunne formlig
kjenne snørr og lattertårer presse på
da vi hadde høytlesning i et hjørne på jobben.
Med vilje så klart. Vi håpet jo at noen
skulle høre den lille talen. Hun fortalte at
fyren ikke gadd å spandere et frimerke en
gang, men hadde egenhendig lusket seg
rundt hushjørnet og lagt det der selv.
på Dette tIDspunktet bestemte min
21 åring seg for å kaste loss. Han skulle ut
på tokt igjen, slik disse ungsauene gjør før
de av og til slår seg til ro. Jeg sørget over
tapet av førsteklasses sex. Hvem er vinneren
her? Vel, Camilla klarte å ødelegge
vibratoren sin, etter at den ble pakket ned
i boden etter den pinlige hendelsen. Hun
er nå i tosomhet med sin nye ”venn”, Rolf.
Anne Victoria Frogner Bøen
Hvem får
hekke med
Anda?
Det pågår en intens
forplantningskamp på
Høgskolen i Oslo. To
herrer i grønt og hvitt
jakter daglig på uskyldige
Anda for å vinne
hennes møydom.
TEKST: Kristian Mykleset
FRYDENLUND: Oslostudenten har
mottatt en rekke tips om virile tilstander
på campus. Enkelte som
har kontakten redaksjonen har
satt både kaffe og baguette i halsen
i sjokk over åpenlys vralting på
skolens brostein.
Kjetil og Ketil
Det er i Bislettbekken endene møtes.
De tre fuglene har i følge studentavisas
kilder innvandret fra
St. Hanshaugen. Målet var havet,
men trivelig kebabsøl og krokus
fikk fuglene til å bli. I tillegg til
anda Anda er det brødrene Kjetil
og Ketil Stokkand som nå har inntatt
bekken. De skal ha rent rulleblad.
Nebbete kommentar
Oslostudenten har forsøkt å få den
lille flokken til å kommentere HiOstudentenes
sterke reaksjoner på
ivrig sexlyst og akt. Men med en
gang vi har nærmet oss med blokk
og kamera, har de ikke gjort annet
enn å bruse med fjærene og
å opptre nebbete. Sent en kveld i
forrige uke fikk vi derimot en kort
kommentar fra den eldste av de to
stokkendene.
– Vi må jo få oss noe før hun legger
seg på eggene og ruger en måned,
kvekket Ketil, og tok en dukkert.
Økt vakthold
Høgskoleledelsen har nå satt i
gang strakstiltak med tanke på
horden av fuglekikkere som er
ventet å innvadere skolen i løpet
av den kommende uken.
Høgskoledirektør Åsulv Frøysnes
sier til Oslostudenten at de
vil øke vaktholdet på campus, og
at det vil finansierers ved å innskrenke
åpningstidene på skolen.
Fra OAS meldes det at de mer enn
gjerne setter andestek på menyen i
Annas spiseri.
n kristiang.mykleset@stud.jbi.hio.no