Klikk her for å få opp boka! - Gullkorn fra Marcel Proust

«Ce qui justifiait du reste pleinement la curiosité ravie que la princesse
de Parme apportait chez la duchesse, c’était cet élément comique,
dangereux, exitant, où la princesse se plongait avec une sorte de crainte,
de saississement et de délices (comme au bord de la mer dans un de ces
«bains de vagues» dont les guides baigneurs signalent le péril, tout
simplement parce qu’aucun d’eux ne sait nager), d’où elle sortait
tonifiée, heureuse, rajeunie, et qu’on appelait l’esprit des Guermantes.»
«Det som for øvrig fullt ut rettferdiggjorde den begeistrete nysgjerrighet
prinsessen av Parma bragte med seg til hertuginnen, var dette komiske,
farlige, opphissende elementet som prinsessen kastet seg inn i med en
slags angst, anspenthet og fryd (som ved sjøen i et av disse
«bølgebadene» som badevaktene varsler om farene ved, fordi ingen av
dem selv kan svømme), og kom ut av forfrisket, lykkelig, forynget, og
som man kalte Guermantes-ånden.»
(Le côté de Guermantes, III)
Prinsessen av Parma var ikke spesielt oppvakt, og hun følte seg alltid litt
usikker hos hertuginnen av Guermantes, fordi hertuginnen i sine
salonger dyrket en litt avansert og ukonvensjonell intellektualitet (etter
aristokratiets neddempete målestokk). Prinsessen av Parma forstod ikke
alltid hva som ble sagt, men hun syntes det var veldig spennende, for de
tingene hun forstod var ofte litt i ytterkanten av hva som var aksepterte
tanker og idéer. Hun hadde følelsen av å være med på noe litt uskikkelig,
noe spesielt, men som likevel ikke gikk utover hva hennes oppdragelse
kunne godta.
98