NB21 nr.1 2010 - Nasjonalbiblioteket

NB21

2 

Bjørnsonåret 2010

Innhold 

Bjørnson for vår tid av Vigdis Moe Skarstein . . . . . . . . . . . . . 4 

Hilsen til Bjørnsonåret av Anniken Huitfeldt. . . . . . . . . . . . . . 5 

Kan Bjørnson leses? av Petter Aaslestad . . . . . . . . . . . . . . . 6 

Svaret er Bjørnson av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 

Dikter og aktivist av Arnfinn Åslund . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 

Norge er et diktet land av Tor Bomann-Larsen . . . . . . . . . . . 12 

Teaterreformatoren Bjørnson av Trine Næss . . . . . . . . . . . . 14 

Bjørnson på de italienske scener av Giuliano D’Amico . . . . . . 16 

Bjørnson i Shanghai av Edvard Hoem . . . . . . . . . . . . . . . . 18 

Bildeserie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20-29 

Den politiske Bjørnson - Bjørnson som politiker 

av Anders Ole Hauglid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 

Bjørnsons kamp for ytringsfrihet og menneskerettigheter 

av Knut Ødegård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 

Bjørnson og skandinavismen av Ruth Hemstad . . . . . . . . . . 34 

Venstremannen Bjørnson av Trine Skei Grande . . . . . . . . . . 36 

Nobelprisen til Bjørnson i 1903 av Eivind Tjønneland . . . . . . 38 

Dreyfus-saken av Marit Bjørnson Barkbu . . . . . . . . . . . . . . 40 

Bråkmakeren Bjørnson av Sverre Krüger . . . . . . . . . . . . . . 42 

Bjørnson på film av Bent Kvalvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 

Nærkontakt med Synnøve av Astrid Skår . . . . . . . . . . . . . . 46 

Fiskerjenten av Herborg Kråkevik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 

Utgiver: Nasjonalbiblioteket 

Utgave: Nr. 1–2010 

Ansvarlig redaktør:Tone Dahle 

Redaksjonen: Ingjerd Skrede og 

Merethe Myrvang 

Redaksjonen avsluttet 3. mars 2010 

Forsidefoto: Ketil Born 

Bjørnsons stemme av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . 50 

Bjørnstjerne Bjørnsons manuskripter 

og brev i Nasjonalbiblioteket av Sigbjørn Grindheim . . . . . . . 51 

Språkstrid og Riksmålsforbundet av Tor Guttu . . . . . . . . . . . 56 

Omfattende restaureringsarbeid på Aulestad av Kjell Marius 

Mathisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 

Verksoversikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 

«Ja, vi elsker» av Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad . . . . . 62 

Et postkort fra Bjørnsons begravelse av Anders Ole Hauglid . . 64 

Bautaen Bjørnson av Daniela Büchten . . . . . . . . . . . . . . . 66 

Bjørnsonåret, Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 

Bjørnsonåret, Aulestad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 

Bjørnsonåret, Bjørnsonfestivalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 

Bjørnsonåret, Nesset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 

Ingjerd Skrede er koordinator og 

journalist for Nasjonalbibliotekets 

fagmagasin NB21. 

Hun er redaktør for nettsidene 

www.bjørnstjerne.no 

Design: Melkeveien Designkontor AS 

Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS 

Opplag: 6 000 

Alle historiske foto, postkort, avisfaksimiler, 

håndskrifter o.l som er gjengitt i magasinet 

kommer fra Nasjonalbibliotekets samling med 

mindre annet er oppgitt i bildeteksten. 

www.nb.no

VIGDIS MOE 

SKARSTEIN 

Nasjonalbibliotekar 

4 

Bjørnson for vår tid 

I 2010 er det 100 år siden 

Bjørnstjerne Bjørnson 

døde. I den anledning har 

Kulturdepartementet bedt 

Nasjonalbiblioteket ta et sentralt 

ansvar for en markering. 

Departementet legger til 

grunn at Nasjonalbiblioteket 

planlegger og gjennomfører 

markeringen i samarbeid 

med andre institusjoner 

som er relevante i forhold til 

Bjørnsons liv og virke. 

På bakgrunn av dette 

har Nasjonalbiblioteket 

opprettet et prosjektforum 

bestående av representanter 

fra Maihaugen/Aulestad, 

Bjørnsonfestivalen i Molde 

og forskningsmiljøene. 

Målet for markeringen er: 

• Å skape interesse for, innsikt i og engasjement for 

Bjørnstjerne Bjørnsons dikting og samfunnsmessige 

innsats 

• Å gjøre Bjørnsons dikting mer tilgjengelig 

• Å aktualisere de verdier Bjørnson stod for som 

dikter og samfunnsaktør 

Med andre ord, vi er nysgjerrige på hva Bjørnson 

kan være for vår tid. 

Hvorfor Bjørnson? 

Da må vi spørre, som ved alle jubileer: hvorfor feire 

Bjørnson? Debatten har allerede startet om hans 

litterære kvaliteter, om hans forhold til Ibsen, om 

hans politiske synspunkter – ja om han er verdig å 

feires – i dag. 

Ved siden av sitt store forfatterskap var Bjørnson 

både en politisk tenker og aktiv i politikken. Han 

var en markant debattant i sin tid og markerte og 

engasjerte seg langt ut over Norges grenser. I det 

perspektivet var han så sentral at han er en viktig 

bærer av åndshistorie og vår politiske historie. 

Hvem var Bjørnson? 

For å svare på spørsmålet om han også er for vår tid 

må vi studere, helst oppleve, hvem han var. Gjennom 

jubileumsåret vil vi gjennom ulike innfallsvinkler 

få fram denne bautaen, rabulisten, sjarmøren, 

energien hans – og se på om det han stod for og 

måten han var på gir assosiasjoner til spørsmål og 

tendenser i vår tid. Han ytret seg blant annet gjennom 

i underkant av 10.000 brev. I dag ville han nok 

vært en ivrig tvitrer. Derfor formidler vi han gjennom 

det. Vi tror han ville ha deltatt aktivt i debatt 

om ytringsfrihet og kulturelt mangfold. Derfor blir 

det perspektiv i noen av arrangementene. 

Hvordan Bjørnson? 

For vi vil synliggjøre Bjørnson på mange måter 

for å vise flest mulig sider av denne mangfoldige 

personen. Analysere ham, vurdere, diskutere, finne 

ut hva han stod for. Vi vil at flest mulig skal ytre seg 

om ham slik han ytret seg om det meste. Bare da 

kan vi finne ut hvor verdig han er, hvor aktuell han 

er for vår tid. Ja, for å si det med Petter Aaslestad 

som har skrevet en av artiklene i dette magasinet: 

Vi vil filleriste Bjørnson. 

Det tror vi han hadde likt. 

Vigdis Moe Skarstein 

Nasjonalbibliotekar

Hilsen til Bjørnsonåret 

I 2010 markerer vi en av våre store forfattere fra den 

norske litterære gullalder, Bjørnstjerne Bjørnson. 

Prestesønnen, samfunnsdebattanten, radikaleren, 

forfatteren og lyrikeren Bjørnson står fram som en 

av de fineste representantene for norsk litteratur 

som vi har. Han regnes som en viktig nasjonsbygger 

og er derfor sentral i vår nasjons historie. Bjørnson 

skal markeres og minnes. Vi gjør det på grunn 

av hans fargerike personlighet og fordi kraften, 

friskheten og hans sterke politiske stemme er verdt 

å lytte til, også i dag. 

Bjørnstjerne Bjørnson begynte å skrive allerede 

i 10-årsalderen og 25 år gammel gav han ut Synnøve 

Solbakken, den første av en rekke bondefortellinger. 

Senere fulgte historiske romaner, dikt, sanger og 

skuespill. På et tidspunkt skjedde det en tydelig 

radikalisering av Bjørnsons forfatterskap. Han 

begynte å skrive realistiske og samfunnskritiske 

drama. Han utfordret konge og statskirke, kjempet 

for nasjonal vekking og var aktiv i unionssaken. 

Han agiterte for allmenn stemmerett og likestilling. 

Bjørnson var en usedvanlig produktiv forfatter, og 

en engasjert debattant. Opp imot 10 000 brev antas 

det at han skrev i løpet av sitt virke. I 1903 mottok 

han Nobels litteraturpris. Da han døde i Paris i 1910, 

ble han hentet hjem av et norsk skip. 

Bjørnson lever i dag gjennom det han etterlot 

seg i sin store litterære produksjon. Hans sterke 

hyllest til fedrelandet er i dag innvevd i vår kultur 

og mentalitet. Han gjorde en stor innsats for å utvikle 

og fornye norsk litteratur. Mye av det Bjørnson 

skrev i løpet av sitt liv kan i dag studeres og leses i 

Nasjonalbiblioteket, eller i digitalt format gjennom 

NB Digital. Det er derfor naturlig at det er nettopp 

Nasjonalbiblioteket som har ansvaret for å koordinere 

Bjørnsonåret. 

Den beste måten å feire et forfatterskap på, er å 

lese forfatteren. Jeg håper at mange nå vil gjenoppdage 

Bjørnson og de rike tekstene hans. 

Jeg ønsker lykke til med Bjørnsonåret! 

Anniken Huitfeldt 

Kulturminister 

Kulturminister Anniken 

Huitfeldt flankert av 

Nasjonalbibliotekar 

Vigdis Moe Skarstein 

og professor Petter 

Aaslestad. 

Foto: Jina Chang 

5

Petter Aaslestad i Bjørnson-rommet i 

Nasjonalbiblioteket. Foto: Anne-Tove Ørke

Kan Bjørnson leses? 

PETTER AASLESTAD, PROFESSOR I NORDISK LITTERATuR, NTNu 

«Det at jeg var med i livet, var viktigere enn å feste 

livserfaringene til papiret», skriver Bjørnson. Å 

dikte blir for ham å være menneske i livets ustadighet, 

skriver Petter Aaslestad. 

«Bjørnson for vår tid», som 100-årsmarkeringen 

i 2010 bruker som motto, betyr ikke å børste 

støv av forfatteren. Men kanskje lese ham? 

Lest Bjørnson? Dette enkle spørsmålet stilte 

jeg meg for et par år siden. Bakgrunnen var at det 

lenge hadde vært nesten helt taust om Bjørnson. 

Jeg leste meg gjennom hele det skjønnlitterære 

forfatterskapet, som ledd i en vanlig nysgjerrighetsdrevet 

grunnforskningsaktivitet. I bunnen lå 

det et minimumsmotto, lånt fra Samuel Becketts 

Den Unevnelige: «Det er ikke bare om å gjøre å 

holde kjeft, det kommer også an på hva slags kjeft 

man holder». Hvis vi i dag holder kjeft om Bjørnson, 

bør vi vite hvorfor vi gjør det. Det var mitt 

beskjedne utgangspunkt. Nå – to år etter – holder 

jeg ikke kjeft, og jeg vil her forsøke å antyde hvorfor 

dét ikke lar seg gjøre. 

En annen lesemetode 

Skal man komme noen vei med Bjørnson i dag, må 

man anvende en annen lesemetode enn den såkalt 

autonomiestetiske, som har vært nokså enerådende 

i akademia i hele min tid; der det litterære verket 

oppfattes som en helhetlig, lukket og selvstendig 

struktur. Bjørnsons forfatterskap kan nettopp vise 

seg som et særlig egnet sted å utforske relasjonen 

mellom tekst og de kontekster den inngår i; en problemstilling 

som i senere år har manifestert seg som 

en av de mest sentrale i litteraturvitenskapen. Jeg 

vil her forsøke å få frem at denne tekst/kontekstproblematiseringen 

også innebærer at man må innstille 

seg på en annen litterær estetikk enn den vi 

har tvunget oss selv til å betrakte som enerådende 

for det nittende århundret. 

Så tidlig som i 1870 skriver Bjørnson følgende 

verselinjer: 

Jeg levde mere end jeg sang; 

jeg tanker, harm og jubel slang 

omkring mig, hvor jeg gæsted; 

at være, hvor det netop gjaldt, 

det var mig næsten mer end alt, 

som ved min pen blev fæstet. 

Var med i livet 

Jeg levde mer enn jeg sang; det at jeg var med i 

livet, var viktigere enn å feste livserfaringene til 

papiret. Dette uttrykker Bjørnson nota bene i 

bunden form – i seg selv et fullkomment paradoks 

og en fascinerende poetikk. En slik poetikk er vi i 

dag uvant med: Vi kjenner oss svært komfortable 

i den store nordisk-protestantiske tradisjonen à la 

Ibsen-Strindberg-Norén-Fosse hvor det å dikte er 

å holde dommedag over oss selv. Dét liker vi, men 

Bjørnson har andre ambisjoner: Å dikte blir for 

ham å være menneske i livets ustadighet. 

Formfullendthet 

Vennen Jonas Lie mente Bjørnson skulle bedrive 

mindre politikk for derved å få til bedre verk, – og 

det hadde han utvilsomt rett i, hvis vi med gode 

7

8 

verk tenker på formfullendthet. I dramaet Over 

Ævne II legger Bjørnson inn noe helt overflødig 

om voldgiftsdomstol; det hadde intet med saken 

å gjøre og han ble da også kritisert deretter. Men 

Bjørnson selv var meget fornøyd med å få sagt noe 

for ham viktig fra de europeiske scenene. 

Så tidlig som i 1912 kritiserte historikeren Sars 

de mange som mente Bjørnson hadde sviktet dikterkallet: 

Sars fremholdt at diktningen til Bjørnson 

hadde vunnet i livsfylde, hva den kanskje hist 

og her hadde tapt på tekniske og formelle fortrinn, 

«hvorpå kunstfilisteriet setter en så overdreven 

høy pris». 

Livsfylden 

Selv tilhører jeg normalt kunstfilisteriet; jeg kan 

ikke få nok av tekniske og formelle fortrinn – men 

med Bjørnson utfordres man til å lytte seg frem til 

noe annet, kanskje nettopp det Sars kalte livsfylden, 

og godta at den umiddelbare formelle gleden 

reduseres. 

Videre bør vi minne oss selv om at Bjørnson ikke 

hører hjemme i et modernistisk paradigme. Den 

modernistiske tvilen til språkets referensialitet, som 

vi ellers vurderer så høyt, finnes ikke her. I den store 

episke monologen Bergljot – et av de fineste dikt i 

norsk litteratur – heter det i et vers at sanden fyker 

nedover veien. Og da – eiendommelig nok – ser 

og hører og kjenner vi sanden og at den fyker og 

gjør ingenting annet. Å lese Bergljot krever at man 

nettopp ikke hengir seg til spekulasjoner om betydninger 

bakenfor uttrykket. Denne enorme tiltroen 

til språket og rytmen er nok også hemmeligheten 

bak det allment aksepterte sangbare hos Bjørnson. 

Vi kan alle artikulere formuleringer som «reven 

lå under birkerot» – uten at det sjenerer oss at 

birkerot ikke lenger brukes i norsk. 

Selvmordsbomber 

Nettopp Over Ævne II kan tjene som eksempel på 

et verk der livsforståelsen står over det formfullendte. 

Stykket handler om en selvmordsbomber 

som er overbevist om det riktige i å sprenge seg 

selv og en rekke uskyldige mennesker i luften for 

å nå sine rettferdige mål. Stykket kan i høyeste 

grad forstås som aktuelt, og man kan la seg gripe 

av både medynk og redsel over hovedpersonen 

og hans logikk, men mye i stykket virker samtidig 

så forstyrrende i dag at en oppførelse er utenkelig 

uten bearbeiding av grunnteksten. 

Over Ævne I, med den legendariske Johanne 

Dybwad i hovedrollen, betraktes som et av Nationaltheatrets 

største suksesser noensinne. Men 

tragedien om den lamme sengeliggende Klara 

Sang, som etter ektemakens bønner og mirakeltro 

omsider kommer vaklende over scenen for å falle 

død om, fremføres aldri lenger. Bjørnson hadde, 

i likhet med Sigmund Freud, vært til stede på 

nevrologen Charcots berømte fremvisninger av 

hysterikere på Salpêtrière-hospitalet i Paris. Boken 

Over Ævne I slutter da også med en fotnote til 

Charcots verk. I dag kjenner vi ikke igjen Klara 

Sang. Min påstand er at Bjørnsons drama ofte 

hadde en så umiddelbar nærhet til det virkelige 

liv, at det ikke gir rom for virkelighetens senere 

forandringer. Men samtidig er vi jo i dag fortsatt 

omgitt av hysteri, og mer enn noen gang av mirakeltro. 

Kan ingen teaterfolk ta utfordringen å lage 

et Over Ævne I for vår tid? 

Børste støv av 

«Bjørnson for vår tid», som den nasjonale markeringen 

i 2010 bruker som motto, betyr ikke å 

børste støv av forfatteren. Å sjekke om alle komma 

i teksten er i overensstemmelse med originalmanus, 

er en meningsløs aktivitet i Bjørnsons tilfelle. Her 

må man gå attakkerende til verks for å finne det 

vesentligste, livsfylden om man vil. Jeg har brukt 

bildet «filleristing» heller enn «støvavtørring» 

– og jeg har merket at teaterfolk også tenker i de 

baner, om enn forbausende få har satt tenkningen 

om til praksis. 

Både nærheten til en mer shakespearsk estetikk 

(i dramatrilogien om Sigurd Slembe) og til episkbrechtsk 

teater avant la lettre (i Over Ævne II) 

hører til et estetisk repertoar vi for tiden er dårlig 

trent til å assosiere med norsk drama i det nittende 

århundret. Her har jeg antydet noe av bredden 

i Bjørnsons estetikk, men intensjonen er ikke et 

øyeblikk å benekte at forfatterskapet rommer mye 

uinteressant. 

Uansett har lesningen min av forfatterskapet 

overbevist meg om at det er vårt og ikke Bjørnsons 

problem om vi ikke lenger ser oss i stand til å lese 

ham. 

Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 31.01.10

Svaret er Bjørnson 

INGJERD SKREDE 

Dersom du ikke har peiling, så svarer du bare 

Bjørnstjerne Bjørnson, tipset en hjelpsom spørrekonkurransedeltager. 

I nitti prosent av tilfellene er 

Bjørnson rett svar. Hvem skrev romanen Synnøve 

Solbakken, hvem fikk Nobelprisen i litteratur i 1903, 

hvem har skrevet Norges nasjonalsang, En glad gutt, 

Ingerid Sletten, Brede seil over Nordsjø’ går, Killebukken 

lammet mitt? Romaner, noveller, skuespill, 

dikt og sanger. Bjørnson, Bjørnson og Bjørnson. 

Kanskje ikke like kjent i dag som da han i 1902 

fylte 70 år, og det ble utgitt et festskrift til ære for 

ham. Eller da han døde i Paris i 1910, hjemsendelse 

med panserskipet Norge, og storslått begravelse 

betalt av den norske stat. Og kanskje får du spørsmål 

om de fire store – Ibsen, Bjørnson, Kielland 

og Lie – som tilhørte samme krets som Knut 

Hamsun, Amalie Skram og Aasmund Olavsson 

Vinje. Folk han var venn med og uvenn med, for 

Bjørnson var visst ikke alltid så lett og omgås. Noe 

skuespillerinnen Karoline Reimers, som han giftet 

seg med og fikk seks barn med, fikk erfare. På tross 

av hans mange kvinnehistorier hoppet hun aldri 

fra verandaen eller noe annet sted, men ble hos 

ham til han døde. Og han var for kristendom og 

mot kristendom, mot monarki og for monarki, 

for landsmål og mot landsmål, støttet husmenn og 

fyrstikkarbeidersker, kjempet for dømte og undertrykte 

i landet, og utenfor landet. Han var opptatt 

av småfugler, insekter og størrelsen på pukken som 

ble brukt på veiene rund Aulestad i Gausdal hvor 

han bodde når han ikke var i Italia, eller var på reise 

i Frankriket, Amerika eller et annet sted. Og alt 

skrev han om. Bare i Nasjonalbiblioteket finnes 

tusenvis av brev og artikler. 

Og, vi leser til øyet blir stort og vått, og gjentar 

ordene kanskje uten å vite at de er hans; «Hvem 

teller vel de tapte slag på seierens dag», «Løft ditt 

hode du raske gutt» og «De gode gjerninger redder 

verden». 

Så svar «Bjørnson» dersom du ikke er helt sikker. 

Det er sannsynligvis rett. 

Ingjerd Skrede, 

redaktør for 

bjørnstjerne.no 

9

10 

Dikter og aktivist 

Han var den første nordmann som fikk nobelprisen i litteratur. 

Med «Ja, vi elsker» er han fremdeles på alle nordmenns lepper. 

ARNFINN ÅSLuND, DR.PHILOS 

Som femtenåring publiserte Bjørnson sin første 

tekst i Romsdals Budstikke: «Frihedens Tale til 

Moldenserne» sto å lese på forsiden 12. mai 1848. 

Dette er en allegorisk preget appell om å ta 17. maifeiringen 

på alvor. Dette var bare begynnelsen på et 

liv viet til litteratur og samfunnsengasjement. 

Etter flere år med journalistisk virksomhet og 

diverse skjønnlitterære forsøk, begynte han 1856 

å publisere fortellinger i Illustreret Folkeblad. Her 

gikk også Synnøve Solbakken som fortsettelsesfortelling 

før den ble hans debutbok i 1857. Den 

markerer noe nytt med sin objektive og sammentrengte 

stil, inspirert av eventyr og saga, men også 

av romsdalsdialekten, ifølge Bjørnson selv. 

På 1850-tallet utgjorde Ibsen og Bjørnson en fortropp 

for det som skulle bli den profesjonelle forfatterstand 

i Norge. Men, det er Ibsens produksjon 

som er blitt stående som Norges viktigste bidrag til 

verdenslitteraturen. I samtidens litterære utvikling 

var imidlertid Bjørnson den som ofte gikk foran. 

I dramatrilogien Sigurd Slembe (1862) ser vi 

hvordan Sigurds kall, hans rettmessige krav på tronen, 

fører ham ut i en selvødeleggende strid, som 

ender med hans grusomme død. Dette verket står 

som høydepunktet innen den nasjonalhistoriske 

dramatikken i Norge. 

I retrospekt kan vi fastslå at Bjørnson er treffsikker 

når han tar opp modernitetens utfordringer: 

Det første han vender seg mot, er medier og 

finans – med de to stykkene Redaktøren og En 

Fallit (1875). Han fortsetter å ta opp en rekke 

kontroversielle temaer. Han kritiserer monarkiet, 

forsvarer kvinnens rett til skilsmisse, kritiserer 

religion og kirke, tar opp spørsmål om seksualitet 

og klassekamp. 

I flere av sine verker viser Bjørnson stor forståelse 

for den usikre og unnvikende karakter. I kampens 

hete var han ikke selv like hensynsfull. Mange 

mente for eksempel at Bjørnsons frittalenhet var 

en medvirkende årsak til statsminister Ole Richters 

selvmord. I en tale gikk Bjørnson til kraftig angrep 

på regjeringen, og senere brukte han et personlig 

brev fra Richter som bevismateriale for sine påstander. 

Richter ble bedt om å søke avskjed, og tok 

senere samme år livet sitt på statsministerkontoret 

i Ministerhotellet. 1898 gav Bjørnson ut skuespillet 

Paul Lange og Tora Parsberg, der handlingen er 

delvis bygd opp over Richters siste dager. 

Bjørnson legger mindre vekt på lyrikken enn på 

sin fortellende og dramatiske diktning, men det er 

noe med den korte formen som passer ham. Hans 

kamplyst kan raskt få uttrykk i meislede linjer med 

agitatorisk kraft, en lyrisk stemning kan utvikles til 

en fullendt romanse over noen få strofer. Flere av 

diktene ble trykket i aviser og blader straks de var 

skrevet, andre gikk inn i fortellinger og skuespill, 

før de beste ble samlet i Digte og Sange, for første 

gang i 1870, men deretter i flere utvidede utgaver. 

Som tittelen på samlingen understreker, skriver 

Bjørnson gjerne sangbar lyrikk. Ved en rekke 

komponisters hjelp har han da også bidratt stort til 

norsk sangtradisjon.

Bjørnson klarte ikke å velge mellom litteraturen 

og politikken. 

Dette gir seg utslag i to strategier. På den 

ene side skriver han verker der han forsøker 

å gå direkte inn i den politiske strid, på den 

annen side trer han ut av litteraturen og tyr 

til avisene og talerstolen for å gjøre sin innvirkning 

gjeldende. Den første strategien 

medførte at flere av hans verker kanskje 

bærer et for tydelig preg av den aktuelle 

diskusjonen. Men hans taler og artikler 

øvde en sterk virkning. En av hans første 

seire var benådningen av den dødsdømte 

valdresbonden Arne Kulterstad (1860). 

Etter hvert som hans berømmelse vokste, 

skulle den eldre Bjørnson gjøre sin innflytelse 

gjeldende for utsatte enkeltmennesker 

og undertrykte folkegrupper over hele 

Europa. 

«Jeg levde mer end jeg sang», heter det i 

«Siste sang». Her berøres et problem som 

også gjør seg gjeldende når man forholder 

seg til Bjørnson i dag. Han var på ferde 

overalt. Man må bli imponert over hvordan 

han tok konsekvensen av sitt samfunnsengasjement, 

både nasjonalt og internasjonalt. 

Dette var så omfattende, og hans person var 

så allestedsnærværende og omdiskutert at 

det i ettertid har en tendens til å stille diktningen 

i skyggen. Bjørnson selv mente at 

hans politiske aktivitet ga lærdom og kraft 

som styrket diktningen. 

Sine siste ord skrev han på sykesengen 

i Paris 1910: «De gode gjerninger redder 

verden». Dette skulle være tittelen på et 

dikt «tilegnet de polske fabrikpiger» som 

hadde samlet inn gaver til dem som var enda 

vanskeligere stilt. 62 år skiller denne lille 

setningen fra «Frihedens Tale til Moldenserne», 

men ideene finnes i hele Bjørnsons 

produksjon. 

Femten år gammel fikk Bjørnson sin første artikkel på trykk i Romsdals Budstikke 

11

12 

Norge er et diktet land 

TOR BOMANN-LARSEN, FORFATTER 

Bjørnstjerne Bjørnson. Hvor finner vi Bjørnsons 

levende diktning? I bondefortellingene, dramatikken 

eller lyrikken? 

Svaret skal legge grunnlaget for en meningsfylt 

jubileumsfeiring. Og hvis ingen av diktverkene 

lever (det har vært antydet), så må vi nøye oss med 

å markere den historiske, den døde Bjørnstjerne 

Bjørnson. 

Tverrfaglig 

Edvard Hoem (godt han finnes) har svart at det er 

hele mannen som skal markeres, både dikteren og 

samfunnsbyggeren. Bjørnson var mildt sagt tverrfaglig. 

Å fatte hans format fordrer litteraturvitere 

med samfunnskunnskap og historikere med øye for 

litteratur. 

Et diktet land 

Mer enn noen kan Bjørnson lære oss at Norge er 

et diktet land. Som ingen annen skapte han – i 

skjæringspunktet mellom det fantaserte og det faktiske, 

det poetiske og det politiske – vårt nasjonale 

selvbilde. 

Mens Wergeland endte som arkivar på Akershus 

og Ibsen som administrerende direktør for sine 

dramatiske skikkelser, fortsatte Bjørnson utrettelig 

å forme folket. 

Han nøyde seg ikke med å dikte sitt eget liv, han 

ville dikte oss alle – i sitt eget bilde. Bjørnstjerne 

Bjørnson ville styre og regjere, men fremfor alt ville 

han dikte Norge. 

Verd å dø for 

Fedrelandet måtte gjenreises og befestes i forestillingenes 

verden som noe stort og betydningsfullt, 

verd å leve for, verd å dø for. Derfor skrev han 

bondefortellingene, sagadramaene og fedrelandssangene. 

Først måtte nasjonen formuleres for det 

indre øye, så kunne den realiseres i den ytre verden. 

Når Bjørnson – Harald Hårfagres ætling og 

Oscar IIs likemann – valgte skrivebord fremfor 

stortingssal eller regjeringstaburett, var det fordi 

diktningen i hans øyne var den viktigste arena for 

samfunnets utforming. Bjørnson var den overparlamentariske 

fanebærer for: «Et handlings-folk, et 

selvstyrt gå-på-folk!» 

Fiksjon 

Bevisst eller ubevisst lever vi fortsatt i forlengelsen 

av den bjørnsonske fiksjon, i hans gigantiske 

selvbilde. Fortsatt, i globaliseringens epoke, er 

nasjonen halvt en geografisk realitet, halvt en imaginær 

forestilling. I jubileumsåret må spørsmålet 

stilles om det kan finnes noe Norge uavhengig av 

Bjørnson, uten Ja, vi elsker? Og i så fall: Hvilket 

Norge skal det være, i hvis bilde skal det skapes? I 

økonomens, teknokratens eller kommunikatorens? 

Levende diktning 

Det er 100 år siden nasjonalskalden ble stedt til 

hvile. Hvis verket fortsatt lever, så finnes det ikke 

i bøkenes reoler, men i forestillingenes verden, 

i fiksjonen om Norge. Vi er Bjørnsons levende 

diktning. 

Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 26.01.2010

Postkort. Mittet & Co. 1914 

13

14 

Teaterreformatoren Bjørnson 

TRINE NæSS, NASJONALBIBLIOTEKET 

Bjørnson første skuespill heter 

«Mellom slagene», og er en 

middelalderhistorie med Kong Sverre 

i hovedrollen. Men, tittelen sier også 

noe om kampene som foregikk rundt 

teatret på den tiden. 

Da Christiania Theater begynte sin virksomhet, 

besto ensemblet av danske skuespillere, fordi det 

ikke fantes profesjonelle norske. Men litt etter litt 

begynte det å komme norske talenter, og teatrets 

ledelse lovet i 1853 at det ikke skulle ansettes flere 

danske. Allerede i 1850 hadde Bjørnson som student 

vært med på å pipe ut en ny dansk skuespiller. 

I 1854, det året han begynte som teaterkritiker, 

skrev han en artikkel i Krydseren hvor han kritiserte 

at den eldre danske Madam Schrumpf fikk 

roller som den unge norske Laura Svendsen (senere 

Gundersen) burde fått spille. Da en dansk skuespiller 

så ble engasjert – riktignok bare angivelig som 

gjest, ble det opphav til et nytt stort «teaterslag», 

som sto den 6. mai 1856. Da blåste – bokstavelig 

talt – Bjørnson til strid fra første rads snipplosje, 

signalet til at en øredøvende pipekonsert brøt løs. 

Lyset ble slukket, og politimenn strømmet inn 

mellom benkeradene med blendlykter. Under 

forsøkene på å fravriste piperne deres «instrumenter», 

kom det til håndgemeng. Slaget endte med 

at piperne toget jublende gjennom gatene med 

Bjørnson i spissen til Kristiania Torv hvor han 

holdt en flammende tale. 

Dagen etter sto det en artikkel i Morgenbladet, 

«Pibernes Program», hvor Bjørnson forklarte 

hvorfor man pep. Innledningsvis ga han uttrykk 

for takknemlighet overfor de danske kunstnerne 

som var blitt «akklimatiserede», men det var 

«nye Fremmede» man tok avstand fra. En avisdebatt 

fulgte, hvor noen ga uttrykk for at man heller 

ville se «en god Dansk, end en slet Norsk Skuespil- 

ler», slik det ble formulert i Christianiaposten den 

9. mai 1856. Uansett fortsatte fornorskningsprosessen. 

Noen oppfattet det som et «tilbakefall» da 

Christiania Theater i 1874 engasjerte en kunstnerisk 

leder som var svensk, Ludvig Josephson. Da 

ble det igjen voldsomme tumulter i teatret, som 

angivelig Bjørnson sto bak. 

Men stort sett kan man si at hans rolle i norsk 

teater fra og med høsten 1857 antok en mer konstruktiv 

karakter, idet han lot seg engasjere som 

kunstnerisk leder for Det norske Theater i Bergen, 

som Ole Bull hadde tatt initiativet til i 1850, som 

bare hadde norske aktører. 

Bjørnson tiltrådte etter en periode med bitre 

konflikter mellom Ole Bull og teatrets styre, og 

overtok et teater i krise. Men Bjørnson kom med 

nye ideer om spill og instruksjon, 

Han ville få skuespillerne bort fra den tradisjonelle 

dansk-inspirerte deklamatoriske, patospregete 

spillestilen. Han forsøkte å sette sammen et repertoar 

som var mindre basert på ren underholdning. 

Han ivret bl.a. for at teatret måtte ha en elevstokk. 

Skuespillerne skulle lære seg samspill, de skulle 

unngå å spille på tillærte floskler, og i stedet venne 

seg til en naturlig replikkføring. Det gjaldt ikke å 

satse på sterke ytre effekter, men å få frem det dramatiske 

i undertonene. Tragedier skulle fremføres 

«ædruelig norsk opfattet». 

Med sin fascinerende personlighet og sine talegaver 

kom Bjørnson et stykke på vei i sitt reformarbeid, 

men sluttet allerede sommeren 1859. 

I 1865 lot Bjørnson seg igjen engasjere som 

teaterleder, denne gang på Christiania Theater. 

Siden han opptrådte som kombattant der, hadde 

fornorskningen av ensemblet fortsatt, især ved at 

Det norske Theater i Møllergaten måtte opphøre, 

og skuespillerne herfra fikk engasjement på 

Christiania Theater. Nå fortsatte han sitt fornyelsesarbeid 

som instruktør etter samme prinsipper 

som i Bergen. Men som der, var det et problem at 

det faste teaterpublikumet utgjorde kun en mindre

krets. I Aftenbladet den 25. juni 1866 skriver Bjørnson 

en lang artikkel, «Vort Publikum», om denne 

problematikken, hvor han bl.a. hevdet at teatret 

ikke er blitt noen «Folkesag», fordi den egentlig 

er en innført kunstart. Men han håper og tror at 

det bare er en «Overgangstid», og siden vil alle 

komme med. 

Bjørnsons tid på Christiania Theater varte bare til 

sommeren 1867. Etter et par sesonger ble det ansatt 

en kunstnerisk leder der, som mange mente i for stor 

grad prioriterte dansk dramatikk. Noen av teatrets 

ledende skuespillere brøt ut, og under Bjørnsons 

ledelse spilte de i Møllergaten Teater i en periode fra 

1870 til 1872. Som teaterleder og sceneinstruktør var 

Bjørnsom både inspirerende og autoritær. 

I sine memoarer har skuespillerinnen Lucie Wolf 

gitt en begeistret beskrivelse av hans arbeid med 

skuespillerne. Hun forteller hvordan han kunne 

forklare en rolles karakter, hvordan han greide 

å få noe ut av selv de ubegavede og kunne gi en 

skuespiller et nytt og interessant syn på gamle roller. 

«Det var virkelig festdage at arbeide sammen 

med Bjørnson. Han viste os ikke bogstavelig det, vi 

skulde udføre i vore roller, nei, han talte kun med 

os; men paa en saadan maade, at der ligsom blev 

trukket et slør fra vort syn, saa vi tydelig og klart 

Lucie Wolf. Gravering av Albert Møller i 

Skilling-Magazin 6. juni 1891. 

Kobberstikk av Laura 

Gundersen fra Illustreret 

Nyhedsblad 1865 

Kongebrødrene – festforestilling på Nationaltheatret i 

anledning Bjørnson-jubileet i 1932 Foto: ukjent 

saa og følte, at saadan, og kun saadan var den rette 

maade at tage rollen paa.» 

Bjørnstjerne Bjørnsons eldste sønn, Bjørn, 

fulgte i farens fotspor som teatermann, og fikk stor 

betydning for utviklingen av sceneinstruksjon i 

Norge. 

Christiania Theater, 1860. 

15

16 

Bjørnson på 

italienske scener 

1878–2009 

GIuLIANO D’AMICO, STIPENDIAT I ALLMENN LITTERATuR- 

VITENSKAP VED INSTITuTT FOR LITTERATuR, uIO 

En mandagskveld i februar 1878 

gikk teppet opp som vanlig på Teatro 

Manzoni i Milano. Teaterplakatene 

annonserte La crisi, un classico del 

teatro norvegio, som, hvis vi skal tro 

anmelderne, neppe ble en suksess. 

Det ble altså ingen strålende start for Bjørnstjerne 

Bjørnsons skuespill på italiensk scene: man satte 

opp hans Fallit, som han hadde skrevet i Roma 

høsten 1874, med en annen tittel og uten å nevne 

forfatteren. Det er bare fra handlingsresymeet i 

anmeldelsene man forstår at bak La crisi egentlig 

ligger En fallit. Dette var typisk for den italienske 

teaterverden, for selv om den såkalte Bernkonvensjonen 

for internasjonal beskyttelse av åndsverk 

ennå ikke hadde blitt underskrevet, var det ikke 

uvanlig at teatertruppene betalte uformelle royalties 

til forfatteren. Bjørnson, som hadde flyttet tilbake 

til Norge tre år tidligere, hadde sannsynligvis ingen 

anelse om denne oppførelsen, som ble spilt kun én 

gang og forble ukjent fram til 2008. 

Det tok tid før Bjørnson ble en kjent forfatter og 

dramatiker i Italia, sine gjentatte opphold i landet 

til tross. Bortsett fra en bokutgivelse av Gli sposi 

novelli (De nygifte) i 1881, som ser mer ut som en 

tilfeldighet enn begynnelsen på en resepsjon, måtte 

man vente til slutten av november 1893 for igjen å 

se et stykke av Bjørnson på scenen. Det var flere 

grunner til Bjørnsons fremmarsj i Italia: under hans 

tredje opphold i landet (1893–95) ble han kjent i 

de romerske kretsene, samt at teaterkonjunkturene 

hjalp ham stort. Un fallimento ble nemlig spilt i 

kjølvannet av de første oppsetningene av Ibsens 

og Strindbergs stykker, som hadde vekket både 

applaus og oppstyr. Høsten 1893 hadde italienske 

teatertrupper turnert med Ibsens Bygmester 

Solness og Strindbergs Faderen, som samlet fiasko 

etter fiasko på grunn av sin «uklarhet» og sine 

«symboler». Da Un fallimento ble satt på scenen, 

med sin velsmurte struktur arvet fra den franske 

pièce bien faite og sin forsonende og nokså patetiske 

happy end, fikk Bjørnson en hyllest. Endelig var det 

slutt med denne nordiske tåken og disse kjedelige 

symboler, ropte kritikken, «denne Bjørnson er så 

naturlig og følsom som bare et latinsk menneske 

kan være». Riktignok hadde oversetteren gjort sitt 

for å hjelpe stykket til å vinne sin kamp på den italienske 

scenen. Gian Domenico Bartocci Fontana, 

en advokat bosatt i Roma, hadde oversatt stykket og 

tatt bort første akt, slik at handlingen ble kortere og 

mer oppsiktsvekkende. Til forskjell fra hva André 

Antoine hadde gjort på Théâtre Libre, der man kut-

tet den sentimentale fjerde akten, hadde Bartocci 

Fontana insistert på det patetiske ved stykket, ikke 

minst med å finne på en dobbel forlovelse i slutten 

(i originalen fantes det bare én). 

Un fallimentos suksess åpnet dørene til den italienske 

litterære verden for Bjørnson. I denne perioden 

ble han kjent med Ugo Ojetti, en ung forfatter 

og journalist som kom til å bli en av de fremste 

italienske intellektuelle i første delen av 1900-tallet: 

sammen oversatte de Over Ævne, som kom ut i 1895 

for toppforlaget Treves under tittelen Oltre il potere 

nostro. Dette ga resultater: da Bjørnson kom tilbake 

til Roma i 1898, var han blitt en kjendis – nordiske 

og italienske forfattere oppsøkte ham stadig for å 

få autograf eller anbefaling, og hans navn var ikke 

sjelden å se i romerske aviser. Etter nobelprisen i 

Scene fra Over Ævne, Nationaltheatret, 1918, fra venstre: August 

Oddvar som Elias, Aagot Didriksen som Rakel, Halfdan Christensen 

som Sang, Agnethe Schibsted-Hansson som Hanna Roberts og 

Johanne Dybwad som Klara Sang. Foto: ukjent 

1903 steg Bjørnsons berømmelse enda mer, og hans 

verk ble trykt fram til 1967; men til tross for dette 

ble hans navn mindre og mindre omtalt gjennom 

andre delen av det tjuende århundret. I de siste 

førti årene har Bjørnson praktisk talt forsvunnet fra 

bokhyllene; Claudio Magris skrev en lidenskapelig 

artikkel om ham i Corriere della sera sommeren 

1995, men den fungerte mer som en introduksjon av 

en hittil ukjent forfatter enn et forsøk på å ta opp en 

eksisterende litterær debatt. I 2009, 42 år etter hans 

siste italienske utgivelse, ble ett verk av Bjørnson 

publisert i en ny oversettelse (nok en gang En fallit), 

og våren 2010 blir han feiret i Roma, hans gamle 

bosted, med en rekke foredrag og en ny italiensk 

oversettelse av Over Ævne I. Man får håpe det blir 

begynnelsen på en ny bjørnsonsk vår i Italia. 

17

Foto: Ketil Born 

18 

Bjørnson i Shanghai 

EDVARD HOEM, FORFATTER OG BIOGRAF 

I Kina vart Bjørnsonåret 2010 opna på ein uoffisiell 

og uvanleg måte, da Teaterakademiet i Shanghai 

torsdag 4. desember 2009 hadde premiere på De 

Nygifte, Bjørnsons ekteskapskomedie frå 1865. 

For ein norsk observatør som har til gode å sjå De 

Nygifte på scenen i forfattarens heimland, var det 

underleg å vera vitne til korleis stykket engasjerte 

eit kinesisk publikum. Den unge Laura i stykket er 

også etter bryllaupet først og fremst dotter av sine 

foreldre, og det fører til smertefulle konfliktar da 

ektemannen Aksel forlanger at dei må få sin eigen 

heim og han ei sjølvstendig stilling. 

Tradisjonsbanda i norske borgarskapet for 

hundre og femti år sidan blir aktuelt teater for eit 

kinesisk publikum, og eit tankevekkande møte 

med nær fortid for oss. 

Den tjue år gamle tolken min forklarte engasjement 

rundt framsyninga ved å seia: Det handlar jo 

om oss! Ho viste til dei stadige tradisjonskonfliktane 

som oppstår når unge kvinner og menn gifter 

seg med ektefeller frå den kinesiske landsbygda. 

Kanskje kan framsyninga i Shanghai gi oss ei 

aning om kvifor Bjørnson i samtida framstod som 

ein makelaus fortolkar av livsrealitetar som vi har 

gløymt saman med De Nygifte? 

Framsyninga i Shanghai kunne varte opp med 

elghovud på veggen og Jesus-figur på stuebordet, 

men låg likevel eit stykke unna det ein i Vesten 

forbind med realisme. Da Aksels frustrasjon kulminerte, 

dansa han med stolane i svigerfarens hus. 

Det var ein storarta teatral augneblink. 

Kina vil omskapa det vestlege dramaet til noko 

som er vestleg, kinesisk og globalt på ein gong. 

Dagen før premieren på De Nygifte var underskrivne 

til stades på ei framsyning i Hanzhou, 

der Sofokles’s Kong Oidipus vart framført som 

Peking-opera. Peer Gynt er blitt Peking-opera 

tidlegare, Fruen fra havet er musikal, og no har 

dei tenkt å gå laus på Hedda Gabler. Jon Fosse 

spøker i framtidskulissane. Som leiaren for Teaterakademiet, 

professor Han Sheng uttrykte det: 

Vi moderniserer for på nytt å kunne oppdaga våre 

eigne skattar. 

Det er ikkje sikkert Norge heller treng meir vidløftig 

motto for Bjørnsonåret enn akkurat det.

Fra premieren 

på De Nygifte 

av Bjørnstjerne 

Bjørnson på 

Teaterakademiet i 

Shanghai.

På bildet ser vi Bjørnson 

Familien Bjørnson. Fra venstre: Dagny, Karoline, Bjørn, Einar, Bjørnstjerne Bjørnson (midten foran), Berglijot og Erling, 1882, 

Foto: ukjent 

Bjørnson fikk tatt en mengde bilder av seg selv og sine omgivelser. I tillegg 

til å vise Bjørnson selv, hans familie og omgangskrets, gir de en interessant 

tidskoloritt. I 1910, da Bjørnsons døde kropp ble fraktet fra Paris via 

København til Christiania, ble han fulgt og møtt av titusenvis av mennesker. 

Blant dem fotografer og filmteam. Noen av disse filmene er restaurert og 

digitalisert i Nasjonalbiblioteket og kan sees på Nasjonalbibliotekets nettside, 

bjørnstjerne.no.

Hos fotografen, 1862 

Foto: H. Mathaus (München) 

Portrett av Bjørnstjerne 

Bjørnson, 1875 – 1880 

Foto: H. Mathaus (München) 

1858: Teaterinstruktøren Bjørnstjerne 

Bjørnson forlover seg med Karoline 

Johanne Elisabeth Reimers 16. mai 

1858. 11. september samme år ble de 

viet av Peder Bjørnson i Søgne kirke. 

Foto ukjent. Eier: Gyldendal forlag.

Bjørnstjerne 

Bjørnson med 

skinnfrakk. 

Sannsynlig forlegg 

for Lenbachs 

senere tegning og 

maleri 1896

Bjørnstjerne Bjørnson på vei til barndomshjemmet Nesset prestegård. Bildet er tatt på en reise Bjørnson gjorde med sønnen 

Einar rundt i Romsdalen sommeren 1896. Foto: Einar Bjørnson (1864-1942) 

I Romsdalen ble det gjensyn med en husmann som var på Nesset prestegård da Bjørnstjerne Bjørnson var en liten gutt. 30. 

juli 1896. Foto: Einar Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson sammen med Alexander Kielland, 1896. Foto: Jacob Hegel (1851-1918)

Første møte i Den norske nobelkomite, 1897, Fra venstre: Bjørnstjerne Bjørnson, John Lund, Hans Horst, Jørgen Løvland, 

Christian Lange og Carl Berner. Foto: Ernest Rude (1871-1948) 

Bjørnstjerne Bjørnson ved skrivebordet Paris 1901. 

Foto ukjent.

Bjørnstjerne Bjørnson på verandaen sammen med barnebarnet Bjørnstjerne Albert Bjørnson Langen. Aulestad 1902-03

Bjørnstjerne Bjørnson sammen med datteren Dagny, tjenestepike og barnebarn. Nedre Aulestad ca 1903 

Amatørfotografi. Eier: Maihaugen.

Bjørnstjerne og Karoline i stua på Aulestad, 1908. Foto: Anders Beer Wilse (1865-1949) 

Karoline og Bjørnstjerne på vei ut av Larvik bad hvor han hadde oppholdt seg etter et slagtilfelle, sommeren 1909. 

Foto: Jacob Emanuel Ludwigsen (1869-1951)

Båre fraktes fra jernbanestasjonen til havna, København, mai 1910. Båren forbi Politikens kontorer, 

Foto: Holder Damgaard (1870-1945) 

Bjørnstjerne Bjørnsons båre fraktes med panserskipet «Norge» fra København til Kristiania. Fra innseilingen inn 

Oslofjorden. Akterdekket hvor Bjørnstjerne Bjørnsons båre sto. 1. mai 1910. 

Foto: Anders Beer Wilse (1865-1949) Eier: Nasjonalbiblioteket.

1908. 

Foto: Anders Beer Wilse

Den politiske Bjørnson 

– Bjørnson som politiker 

ANDERS OLE HAuGLID, MAIHAuGEN 

Bjørnson formulerer selv sitt politiske engasjement 

i poetisk form. Omformingen av det norske samfunnet 

var et program og et mål, der diktningen, 

poesien, dramatikken og fortellingene var midlene 

i kampen, ikke selve målet! Avisartiklene, talene, 

de mange tusen brevene til venner, bekjente og 

aktuelle politiske aktører viser en nesten altomfattende 

Bjørnson som ville alt, samtidig, – og av 

egen vilje og kraft. Dikterkollega Henrik Ibsen 

formulerte det slik i et brev ved 25-årsfeiringen av 

Synnøve Solbakken: «Du har en mektig begavelse 

for politikken og en ustyrlig trang til å lede den. Jeg 

har ikke engang anlegg til å være statsborger; jeg er 

fullstendig talentløs i den retning. Det er følgelig 

likeså naturlig for deg å stille deg i spissen som det 

er for meg å stille meg utenfor.» 

Bjørnsons engasjement i politikken var resultatet 

av et bevisst valg, han kunne ikke la være! Men 

manglende vilje, kanskje også evne, til å innordne 

seg andres regime, gjorde at Bjørnson ble oppfattet 

som «en løs kanon på dekk». Som folketaler og 

oppildner til kamp var han en ener. Han kunne 

begeistre massene og skape sinnsstemninger og vilje 

til handling hos tilhørerne. Under de dramatiske 

kampårene på 1880-tallet var Bjørnson agitatoren 

som reiste «som et danseband» omkring på 

Østlandet og samlet folket om sin talerstol. Helge 

Lervik har i forbindelse med sin hovedoppgave 

registrert at Bjørnson talte ved 23 folkemøter 

i valgåret 1882 i tidsrommet mars–juli. VG og 

Dagbladet er kildene for omtale fra møtene. Andre 

kilder vil kunne øke antallet møter. 

Men så avbryter Bjørnson sitt politiske engasjement 

og flytter utenlands, til Paris, innunder jul 

1882. Her forblir han i et frivillig eksil til høsten 

1887, da familien atter er tilbake på sitt kjære 

Aulestad. Fra Paris har Bjørnson fulgt forfatnings- 

kampen her hjemme og etter beste evne prøvd å 

påvirke den. Helge Lervik skriver: «Med sikkerhet 

kan man bare konstatere Bjørnsons heftighet og 

hans hang til å dramatisere sin rolle under forsøket 

på å påvirke avgjørelsene. Sammenfattende tør det 

nok sies at hans korrespondanse i utlendigheten i 

dobbelt forstand er et produkt av avstanden til de 

politiske begivenheters sentrum; den forteller mer 

om avmakt enn om makt.» 

Bjørnsons egenvurdering av handlingsforløpet 

er imidlertid: 

«Uten mine mangeårige foredrag om republikken havde vi 

ikke fåt flagfrykten; uten flagspetaklerne ingen store frisinnede 

valg i 1879. Uten store frisinnede valg i 1879 intet 

frygtens absolutte veto i 1880; uten dette ingen 9de juni, 

og sælv det sto en stun på vægtskålen; da husker du mine to 

æggende opsæt i ‘Verdens Gang’.» 

Kanskje er Dagbladets oppsummering og presisering 

i forbindelse med Bjørnsons store tale på 

Eidsvoll i juli 1880 betegnende for Bjørnson: 

«Enhver ved, og Bjørnson har selv sagt, at 

hva han siger og gjør, det gjør han for egen Regning: 

Han tilhører intet Parti i den Betydning, 

at han udtaler noget Partis Program. Skulde man 

indordne Bjørnson under den politiske Partistilling 

her til lands, maatte man strengt taget gjøre ham 

alene til et parti for sig selv ved siden af det bureaukratiske 

Parti og Folkepartiet.» 

Den tidligere redaktøren Hagbard Emanuel 

Berner ga Bjørnson dette råd: 

«Du skulle holdt dine taler på Lillestrømmen og 

Augedals Bro og saa gjort som Vor Herre; hvilet Dig 

og seet at det var godt gjort. Du maa give Folk Tid 

til at fordøie. Du er for urolig Kjære Bjørnson. Gi 

andre raad og Vink; men skriv ikke saa meget selv!» 

31

32 

Bjørnsons kamp for ytringsfrihet 

og menneskerettigheter 

INGJERD SKREDE 

Knut Ødegård er president for 

Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet 

som han startet i 2003. Akademiet 

viderefører Bjørnstjerne Bjørnsons 

arbeid for menneskerettigheter og 

ytringsfrihet. 

–En av hans store inspirasjonskilder i norsk litteratur 

var nok Henrik Wergeland – som ikke minst 

minnes for sin kamp mot den såkalte «jødeparagrafen» 

i Grunnloven, forteller Ødegård. 

Hvilke saker var han opptatt av? 

–Det er nesten lettere å nevne det han ikke var 

engasjert i enn å telle opp alle de sakene han sloss 

for. Og blant hans store saker kan nevnes kampen 

mot fattigdom og klasseundertrykkelse. For eksempel 

hans støtte til de streikende fyrstikkarbeiderskene, 

hans arbeid mot rasisme som var et tydelig 

element i Dreyfus-saken, arbeidet for de små nasjoners 

rett til selvbestemmelse som tydeligst kommer 

frem i hans engasjement for slovakenes sak og for 

kvinners likestilling. 

Hans kamp for ytringsfrihet ligger som et 

grunnleggende element i hele hans store engasjement 

– også ved at han selv påtok seg å være 

stemme for de som var fratatt sin talerett. I dag kan 

Bjørnson lett misforstås i retning av norsk selvdyrking, 

men da han diktet «Ja, vi elsker» og de andre 

nasjonale dikt og sanger, var det som talsmann for 

en nasjon som fremdeles var i en påtvunget union 

med Sverige etter århundrene under dansk styre. 

Hans kamp for Norge må forstås som del av hans 

totale engasjement for frihet for alle land og folk. 

Hva slags posisjon hadde han i sin samtid? 

–Hans posisjon i det norske samfunnet varierte 

fra å være den mest utskjelte og latterliggjorte i 

hovedstadsmiljøet til å være den mest elskede av 

alle nordmenn ved sin død. Tilmed Hamsun skrev 

beveget «når han tier, blir det tyst». 

Og, det er ingen tvil om at den eldre Bjørnson 

ble hørt og at hans ord hadde større vekt enn de 

fleste statsmenns, det gjelder særlig rundt århundreskiftet 

1800/1900, og med enda større tyngde 

etter at han fikk nobelprisen. 

Hva slag status hadde han utenfor landets 

grenser? 

–Dette var en norsk dikter som fikk førstesideoppslag 

i ledende europeiske aviser for sine artikler 

om små nasjoner og om justismord. 

Hvordan videreføres hans arbeid i dag? 

–Jo, som en impuls i en rekke organisasjoner og 

representert ved flere forfattere og andre intellektuelle. 

Lenge var det ikke på moten å nevne Bjørnson, 

han var ansett for å være både for nasjonal og for 

gammeldags både i sin direkte aksjonsvirksomhet 

og i sin litterære form. Men i akademia og i Bjørnsonforbundet 

stod først og fremst dr. Per Amdam 

utrettelig på for å vise frem den engasjerte Bjørnson 

og ikke minst den store lyrikeren. Bjørnson- 

Akademiet arrangerer årlig seminarer inspirert av

det bjørnsonske engasjement. Vi har hatt seminarer 

om så forskjellige temaer som brobygging mellom 

religioner i Egypt/Midt-Østen, sigøynerne som 

Europas største og mest undertrykte minoritet, den 

ny-gamle antisemittismen, om armenerne og folkemordet 

i Tyrkia, om poesien som erkjennelsesspråk 

og utrydningstruet genre og om yrtringsfrihetens 

vilkår i Russland. 

Av forfattere som er tydelig inspirerte av den 

bjørnsonske impuls, kan nevnes en lang rekke 

som kombinerer sitt forfatterskap med kamp 

for menneskerettigheter og ytringsfrihet, blant 

dem finner vi skjønnlitterære forfattere som for 

eksempel Thorvald Steen og Eugene Schoulgin, og 

faglitterære forfattere som Kari Vogt, Peter Normann 

Waage og Jahn Otto Johansen – alle aktive i 

Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet. 

Bjørnsons diktning og Bjørnsons politiske og 

sosiale virksomhet bør sees som en enhet: De er 

begge deler av det vi godt kan kalle «det bjørnsonske 

prosjektet». Det er først når vi ser disse dimensjonene 

i sammenheng, at Bjørnsons virkelige 

storhet går opp for oss. Han «skrev» jo også, og 

ikke minst, med sitt liv og sitt engasjement. 

Likestilling for kvinner 

var en av Bjørnsons 

kampsaker. Her 

sammen med Karoline 

på verandaen på 

Aulestad 1897 

Fotograf: Einar Bjørnson 

33

Bjørnson og skandinavismen 

34 

RuTH HEMSTAD, NASJONALBIBLIOTEKET 

Bjørnstjerne Bjørnson var både nasjonalist, skandinavist 

og pangermanist. Han var en drivende 

kraft i norsk nasjonsbygging, han trodde på en 

skandinavisk samling og han så for seg en større 

sammenslutning av alle germanere. Hvordan klarte 

Bjørnson å holde sammen disse tilsynelatende 

uforenlige posisjonene? 

Bjørnsons nasjonale program kom til uttrykk 

både i hans skjønnlitterære virksomhet, hans innsats 

for å bygge opp norsk teaterliv og hans virke 

som samfunnsdebattant og politisk aktør. Bjørnson 

ønsket å vekke og styrke en norsk nasjonal bevissthet 

i et Norge preget av tette kulturelle bånd til 

Danmark, og et politisk avhengighetsforhold til 

Sverige i den norsk-svenske unionen siden 1814. 

Men Bjørnson ønsket også at et nasjonalt mer 

selvbevisst Norge skulle inngå i et tettere samarbeid 

med sine skandinaviske naboland, og i perioder 

støttet han tanken om en nordisk politisk union. 

Pangermanismen var en videreføring av tanken om 

behovet for større sammenslutninger, begrunnet i 

felles opprinnelse og kultur og motivert med hensynet 

til bevaring av verdensfreden. 

Skandinavismen var en nasjonal enhetsbevegelse, 

en alternativ nasjonalisme, med en tettere 

Med setningen «Nu vi staa tre Brødre sammen/og skal 

saadan staa!» fra diktet «Ja, vi elsker», understreker 

Bjørnson tanken om brorskap i Norden. Tre soldater i 

svensk, dansk og norsk uniform, hver med sitt nasjonale 

flagg, rekker hverandre hånden.

forbindelse mellom de tre skandinaviske landene 

som mål. Den hadde en viss oppslutning midt på 

1800-tallet, mer i Danmark og Sverige enn i Norge. 

Skandinavismen ble ikke minst dyrket på de store 

studentmøtene, arrangert jevnlig siden 1843. 

Tusenvis av nordmenn, svensker og dansker samlet 

seg til fest og feiring av seg selv og skandinavismens 

ideer. Skandinavismen ble mer politisert i takt med 

eskaleringen av konflikten om det nasjonalt blandete 

grenselandet mellom Danmark og det tyske 

området – hertugdømmene Slesvig og Holstein. 

Etter to kriger, 1848–51 og 1863–64, tapte Danmark 

kampen om det danskpregede Slesvig. Skandinaviske 

frivillige deltok, men den forventede 

hjelpen fra norske og svenske myndigheter uteble. 

Krigen i 1864 ble raskt betraktet som skandinavismens 

dødsstøt, men skandinavismen levde videre 

som et kulturelt prosjekt og i form av skandinavisk 

samarbeid. Bjørnson var en av skandinavismens 

støttespillere i Norge, særlig i perioden 1856–1872, 

men også rundt 1900. 

Et sterkere Norge som kunne bidra til nordisk 

samhold, var Bjørnsons budskap også i 1905. I en 

tale i Aalborg understreket Bjørnson: «Jeg holder 

paa de tre Rigers Forening, men Foreningens Art 

er mig foreløbig ligegyldig. Kun maa vi holde 

sammen. Vi er bare 9 Millioner Mennesker, men 

af de bedste» (Berlingske Tidende 29.5.1905). Etter 

unionsoppløsningen mente mange fra svensk 

side at skandinavismen – som hadde hatt en 

viss gjenoppblomstring i årene rundt 1900 – nå 

definitivt var død og begravet. Men Bjørnson tok, 

i Samtiden i 1905, til orde for et norsk-svensk, eller 

nordisk, forsvarsforbund. Fremtiden var imidlertid 

et germansk forbund, helst med Storbritannia og 

Amerika involvert. Dette var «Nordens Fremtid», 

gjentok Bjørnson i sin tale på Skamlingsbanken i 

Danmark i 1906, heller ikke denne gang uten danske 

reaksjoner. Fire år etter ble Bjørnson begravet, 

og han ble hyllet som en nasjonalhelt – både i 

København og i Norge. 

For Bjørnson kunne nasjonal innsats, skandinavistisk 

orientering og pangermanske visjoner 

gå hånd i hånd, ikke som konkurrerende og 

motstridende, men som komplementære og utfyllende 

størrelser. I dette sammensatte bildet er det 

imidlertid den nasjonale Bjørnson som er blitt den 

mest dominerende i ettertid, og som også hadde 

størst gjennomslag i sin samtid. 

35

36 

Foto: Caroline Roka 

Venstremannen Bjørnson 

TRINE SKEI GRANDE, PARLAMENTARISK LEDER 

OG NESTLEDER I VENSTRE. 

For ett års tid siden markerte Venstre, som landets 

eldste parti, 125-års jubileum i Gamle Logen i Oslo. 

I forkant av denne markeringen var stortingsgruppa 

samlet til hyggelig lag på Engebret Cafe 

– stedet hvor Venstre ble stiftet i januar 1884. Det 

er ikke få Venstrefolk som i tidenes løp har vært 

innom Engebret, og en av de mest markante av 

disse er dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. 

Både som folketaler, skribent og ideolog var 

Bjørnstjerne Bjørnson med på å mobilisere folkelig 

deltakelse og å sette preg på Venstres politikk 

i begynnelsen av vårt partis historie, og jeg er på 

trygg grunn når jeg sier at Bjørnson ikke bare lever 

videre i litteraturen. 

Bjørnsons mest aktive politiske periode var fra 

omkring 1880 til begynnelsen av 1890-tallet. Fram 

mot valget i 1882 var Bjørnson en av de viktigste 

folketalere til det som ganske snart skulle bli 

partiet Venstre. Han tilhørte den radikale fløyen i 

Venstre, og holdt fram blant de «rene» etter partisplittelsen 

med de «moderate» i 1888. Utover på 

1890-tallet deltok Bjørnson i mindre grad i norsk 

politikk, før han i 1903 brøt med Venstre. 

Det politiske engasjementet til Bjørnson var 

preget av to hovedsaker: Kampen for demokrati, 

og kampen for nasjonal selvstendighet og likeverd i 

forhold til Sverige. Bjørnson hadde tidligere kjempet 

for «det rene norske flagg», og engasjerte seg fra 

slutten av 1880-tallet sterkt i spørsmålet om norsk 

utenriksstyre og likestilling i unionen. Bjørnson var 

en unionsradikaler, og på Venstres landsmøte i 1891 

gjorde han det klart at målet måtte være å få en egen 

norsk utenriksminister. Likevel mente han også at 

man måtte gå gradvis fram, og inntok etter hvert en 

mer pragmatisk holdning i dette spørsmålet. 

Ved siden av kampen for demokrati og unionskamp 

var Bjørnson republikaner. Han var også 

opptatt av kulturelle spørsmål – kanskje ikke så 

ulik dagens Venstre-folk. Bjørnson foreslo for 

eksempel, sammen med Jonas Lie, at Alexander 

Kielland skulle få diktergasje fra Stortinget i 1885. 

De «rene» ble imidlertid stående alene mot de 

«moderate» og Høyre i denne saken, og forslaget 

falt. Mens Bjørnson i ungdommen næret en viss 

sympati for målsaken, ble han gjennom årene stadig 

mer skeptisk. I 1899 gikk han åpent ut til kamp 

mot målstrevet og for riksmålet. Med det fjernet 

han seg også fra en av Venstres kjernesaker. 

La meg avslutningsvis peke på et annet område 

der den politiske Bjørnson satte sitt preg – ikke bare 

i forhold til Venstre, men også i forhold til politikken 

i vår tid. I forkant av Venstres landsmøte i 1889 

engasjerte nemlig Bjørnson seg sterkt for at Venstre 

skulle vedta et «detaljert program», og sammen 

med Dagbladets redaktør Lars Holst la han fram et 

eget programforslag. Bjørnson utfordret med dette 

det tradisjonelle synet om at det var en eller to merkesaker 

og allmenne mål som skulle markere partiet. 

Forslaget led mange nederlag, men på møtet 

hadde de likevel – som Leiv Mjeldheim skriver i 

Folkerørsla som vart parti – «greidd å slå ein bresje i 

den gamle programpolitikken: minimumsprogrammet». 

Det skulle bli styrende for årene som kom, 

og slike programmer er i vår tid «standarden».

August 1905. Foto ukjent. Eier: Maihaugen, Dikterhjemmene Aulestad og Bjerkebæk 

37

38 

© ® Nobelstiftelsen 

Nobelprisen 

til Bjørnson i 1903 

EIVIND TJØNNELAND, PROFESSOR I NORDISK LITTERATuRVITENSKAP 

Da Bjørnson mottok nobelprisen i 

Stockholm i desember 1903, var 

han 71 år, og kanskje den mest 

kjente nordmann overhodet 

– både nasjonalt og 

internasjonalt. 

Nobelkomiteen skriver i sin uttalelse 

fra 14.09. 1903 at man diskuterte 

å dele prisen mellom Ibsen og 

Bjørnson. Begge forfatterne sies å 

være for betydningsfulle for bare 

halve prisen. 

Komiteen fremhever at Bjørnson 

«är stor som episk och dramatisk 

skald; han är måhända än större som 

lyriker». Han er i «främsta ledet bland 

nutida folklifsskildrare». Bjørnson har i 

sin diktning «ställt sig i rena och upphöjda 

idéers tjänst», og at han «förenar etisk och 

poetisk hälsa». Han har skapt viktige verk «i 

idealisk riktning», som Alfred Nobel krevde i sitt 

testamente. 

Komiteen kommenterer avslutningsvis at Bjørnson 

ifølge noen avisnotiser har ytret ønske om at 

Ibsen burde få prisen i sin helhet – hvis man hadde 

hatt til hensikt å dele den mellom de to dikterne. 

Bjørnson hadde reagert på insinuasjoner om at hans 

endrede politiske stilling til Sverige var bestemt av 

tanken på senere å kunne motta nobelprisen. Han 

hadde tidligere samme år brutt med Venstre som var

motstandere av en union med Sverige. Komiteen 

ønsket av flere grunner ikke å forholde seg til slike 

rykter. Hvis Bjørnson skulle avslå prisen, hadde 

man bestemt seg for den franske poeten Mistral, 

som jo også faktisk fikk prisen i 1904. 

Torsdag 10. desember 1903 var det gråvær i 

Stockholm, men byen var kledd til fest, og det ble 

flagget fra offentlige og private bygninger. Prisutdelingen 

fant sted i Akademiens store sal, som var 

dekorert med girlandere og laurbærkranser. Salen 

var fylt til siste plass, og til stede var medlemmer av 

den svenske regjering og den norske statsrådsavdeling. 

Klokken halv åtte ankom de kongelige: Kongen 

sammen med prinsesse Ingeborg, kronprinsen 

sammen med prinsesse Therese og til slutt de to 

prinsene Carl og Eugen. 

Bare tre av nobelprisvinnerne reiste til Stockholm 

for å motta prisen personlig, nemlig Becquerel, 

Arrhenius og Bjørnson. Bjørnson mottok 

prisen som sistemann fra kong Oscar IIs hånd: 

Anvisningen på pengebeløpet, diplomet og Nobels 

store gullmedalje. Alle prisvinnerne fikk applaus, 

men da «Bjørnson sist av alle traadte frem voksede 

Applausen i Styrke og Vedholdenhet». Bjørnson 

hadde knapt satt seg igjen før «Ja vi elsker» tonet 

kraftfullt fra galleriet. 

I sin presentasjon av Bjørnson ved selve overrekkelsen 

gjentok Akademiens sekretær Wirsén 

poenget fra komitéuttalelsen om at «Bjørnson is 

so generally known and his works are so familiar 

to educated Swedes that it is unnecessary to give a 

comprehensive appreciation of his universally and 

gladly acknowledged merits». 

I takketalen konsentrerte Bjørnson seg om 

litteraturens rolle som en del av menneskehetens 

fremskritt. Det er nødvendig at «vi maa faa vort 

Mod paa Livet styrket, ikke minsket». I kunsten 

leter vi etter et meningsfullt liv. Dikterens ansvar er 

større enn andres fordi han leder utviklingens tog. 

Uten å nevne navn, avgrenser Bjørnson seg både fra 

Ibsen og Tolstoj, som begge hadde vært kandidater 

til prisen. 

Han avsluttet talen med å utbringe en skål for 

det svenske Akademis «Fremgang i alt, som gjør 

Literaturen sund og sterk». Talen ble fulgt av 

sterk og langvarig applaus. Bjørnson sluttet med et 

«leve!» det svenske Akademi, som ble etterfulgt 

av firedobbelt hurra. 

Bjørnson tar i mot nobelmedaljen fra Kong Oscar 

Tegning av Andreas Bloch. Eier: Gyldendal Norsk Forlag 

Nobeldiplomet 

Når det gjelder de senere vurderinger av tildelingen, 

så har man naturligvis vært skeptisk til at Ibsen 

ble forbigått. Spørsmålet om Bjørnsons endrede 

holdning til Sverige rett før han fikk prisen, har 

blitt stående åpent og sådd mistanke om Bjørnsons 

motiver. 

39

40 

Dreyfus-saken 

Dreyfus-affæren utspant seg fra 

høsten 1894 og ble avsluttet 

først sommeren 1906. Mange av 

åndslivets menn rundt om i Europa 

gikk i bresjen for den franske 

offiseren. Bjørnstjerne Bjørnson 

var en av dem. 

MARIT BJØRNSON BARKBu 

Av dem som kjempet for Alfred Dreyfus, var i 

første rekke Émile Zola, og ellers størrelser som 

Anatole France, Leo Tolstoi, Georges Clemenceau, 

Jean Jaurès, Guiseppe Verdi og altså, Bjørnstjerne 

Bjørnson. Også innenfor den franske hærs generalstab 

fantes mennesker med stort mot og godt 

utviklet rettferdighetssans, og særlig gjaldt dette 

oberst Georges Picquart. 

De argeste motstanderne av Dreyfus var oberst 

Joseph Henry, commandant du Paty de Clam, 

og generalstabsoffiser grev Ferdinand Walsin- 

Esterhazy som alle tilhørte hærens generalstab. 

Dreyfus, som var av jødisk ætt, hadde fra 1893 

arbeidet i etterretningstjenesten i den franske 

generalstab. I oktober i 1894 ble han anklaget for 

høyforræderi mot den franske stat. Årsaken var 

at han skulle ha tilbudt den tyske militærattaché 

å kjøpe militære topphemmeligheter. Forut for 

anholdelsen vurderte en ekspert på håndskrift det 

opprinnelige beviset, et dokument som gikk under 

navnet «Le bordereau». Dette var håndskrevet, og 

angivelig tilhørte skriften nettopp Dreyfus. Hans 

konklusjon var klar: Le bordereau var ikke skrevet 

av Dreyfus. Deretter ble en mindre kompetent 

mann innenfor militæret satt på oppgaven, og han 

kom da til motsatt resultat. 

Alfred Dreyfus 

Dommen Dreyfus ble idømt, bestod i offentlig 

degradering og deretter livsvarig opphold på den 

franske straffekolonien Djevleøya i Fransk Guyana 

i Sør-Amerika. Dommen ble satt i verk den 22. 

desember i 1894. 

Fra de før nevnte Dreyfusarder, og fra mange 

flere, ble etter hvert et massivt krav reist om å få 

saken gjenopptatt, både for å få Dreyfus frikjent, 

og for å finne den skyldige. Den som pekte seg ut 

som skyldig, var en annen generalstabsoffiser, grev 

Esterhazy. 

De som i første rekke kjempet for at Dreyfus 

skulle frifinnes, var oberst i generalstaben, Georges 

Picqart sammen med Émile Zola og Georges Clemenceau. 

Men dessverre førte deres fremstøt til det 

nedslående resultat at Picquart først ble forflyttet 

og siden utstøtt av armeen, mens Zola, etter sin 

svært modige og treffsikre artikkel 13. januar 1898, 

«J’accuse», ble stilt for retten og idømt fengselsstraff 

og en sviende bot. Prestisjen i saken spilte 

inn, og her fantes i tillegg et underliggende motiv, 

nemlig at Dreyfus var jøde. Grev Esterhazy ble riktignok 

stilt for krigsrett, men prosessen mot ham 

førte til full frifinnelse. Ikke desto mindre gikk grev 

Esterhazys anseelse nedoverbakke blant generalstabens 

offiserer, og det endte med at han ble avsatt. 

Bjørnson fulgte våkent med, og takket offentlig 

Zola for hans mot, der han blant annet skrev:

Høistærede Mester, som jeg nu misunder Dem! 

Hvor g jerne vilde jeg have været i Deres Sted; hvor 

g jerne vilde jeg have kundet yde Fædrelandet og 

Menneskeheden en Tjeneste så stor, som den De nu 

har ydet begge! I mars 1898 skrev han en ny artikkel 

om Dreyfussaken. Her plukker han fram tegn på 

tegn som viser at Dreyfus må være uskyldig. Han 

understreker at Dreyfus aldri, om han var skyldig, 

under degraderingen ville stått rank og stolt, slik 

han gjorde de ti uendelige minuttene overfor en 

rasende folkemengde som spyttet, skrek skjellsord, 

truet; folk var ustyrlige, mens Dreyfus uten stans 

ropte ut: «Je suis innocent! Vive la France! Vive 

l’Armée!» 

Bjørnson tok også for seg det opprinnelige beviset, 

Le bordereau, det håndskrevne dokumentet. I 

Bjørnsons artikkel føres detaljerte og omhyggelige 

bevis for at dette dokument bærer grev Esterhazys 

håndskrift. 

Dreyfus ble hentet hjem fra Djevleøya, og den 

9. september 1898 igjen stilt for retten. Nok en 

gang blir han dømt for høyforræderi. Dommen på 

ti års fengsel ble ikke iverksatt, og han ble tilbudt 

benådning, noe han nølende gikk med på. Først 

12. juli 1906 erklærte kassasjonsretten Dreyfus for 

uskyldig. Da hadde saken pågått i nærmere 12 år. 

Bjørnson skrev i disse årene etter hvert flere artikler, 

og han brevvekslet med Alfred Dreyfus i fengselstiden, 

og hadde kontakt med familien. 

I forbindelse med frifinnelsen i 1906 ble Dreyfus 

både tildelt den franske æreslegion og gjeninnsatt i 

hæren under æresseremonier. Ikke desto mindre var 

han en nedbrutt mann resten av livet, og motstanden 

mot seg som jøde, den følte han alltid. 

Alfred Dreyfus, ca. 1900 

Foto: William M. Vander Weyde Eier: George Eastman House Collection 

41

42 

Bråkmakereren Bjørnson 

SVERRE KRüGER, TV-PRODuSENT OG PROFESSOR VED 

NTNu 

Bjørnstjerne Bjørnson var en skikkelig bråkmaker 

når det gjaldt. Og det gjaldt ofte for ham. Ved 

inngangen av 1900-tallet ser han med bekymring 

at store nasjoner er i ferd med å valse over de små 

folkegrupper. Denne «kultur- assimilering», som 

prosessen ofte ble kalt, provoserte Bjørnson grenseløst. 

Fra de store nasjonene kom der ingenting, 

hevdet han. Det er først når de små nasjoner får frihet 

og selvstendighet at evnene deres kan utvikles, 

og derfor er det så viktig at stemmene deres blir 

hørt. For dem gikk Bjørnson villig på barrikadene - 

tross skrantende helse og med risiko for å tape både 

anseelse og marked som dikter. 

Slovakene var en folkegruppe som for tusen år 

siden hadde slått seg ned vest for Ukraina og sør 

for Polen - med eget språk og egne kulturuttrykk. 

Fra 1867 var de i dobbeltmonarkiet Østerrike- 

Ungarn blitt underlagt Budapest og madjarene der. 

I 1902 bestemte madjarene at skolene i de slovakiske 

områdene ikke skulle ha morsmålundervisning. 

Derimot skulle minst 2/3 av all undervisning 

dreie seg om fagene madjarsk skriving, lesing og 

konversasjon. Selv trommeslagere i musikkorps 

fikk ikke lov å tromme på slovakisk, het det. 

Frontfigur i denne storstilte madjariseringen 

var undervisningsministeren grev Albert Apponyi, 

som i disse årene ofte var å se på fredskongresser 

i Europa der han talte om fred, frihet og 

framskritt for alt folk. Dette er reneste humbug, 

skrev Bjørnson, og kalte fredskonferansene 

«Kongressturisme». 

Våren 1907 fikk Apponyi vedtatt en lov som sikret 

lærerlønningene i skolene - under forutsetning 

av at undervisningen ble gjennomført på madjarsk. 

Bjørnson reagerer kompromissløst, og legger all 

sin retoriske kraft inn mot denne madjariseringen. 

Fra Aulestad sender han ut sine anklager som straks 

trykkes i europeiske hovedstadsaviser. Grev Apponyi 

forsvarer seg med at han har god samvittighet 

og at han kan møte for enhver domstol med «oppreist 

hode». Med bitende ironi svarer Bjørnson i 

Neue Freie Presse i Wien: «Grev Apponyi har svart 

meg ’med oppreist hode’. Det å rive barn bort fra sitt 

morsmål, er jo som rive hungrige små barn bort fra 

deres mors bryst. Nettopp det er det grev Apponyi i 

denne lov står og befaler - med oppreist hode.» 

I denne og andre artikler river Bjørnson i filler 

Apponyis argumentasjon. Rett foran øynene på det 

intellektuelle Europa kler han av det feirede ungarske 

aristokrati. Ungarerne svarer tilbake med å kalle 

ham en «senil pensjonær fra Parnasset» - som ikke 

er ansvarlig for sine handlinger. Grev Apponyis forsvarte 

seg med å hevde at Bjørnson umulig kunne 

kjenne sakens klare fakta. Men en høstdag i 1907 

i Cernova - en liten landsby nord i landet, veltes 

det ungarske selvforsvar overende. Den 27 oktober 

1907 skulle den nye kirken i landsbyen innvies. 

Den slovakiske befolkning ville at deres egen prest 

Andrej Hlinka skulle foreta den høytidelige handling. 

Men mens Hlinka var på reise ble det brått 

bestemt at en madjarsk prest skulle dra til Cernova 

og foreta innvielsen. Sammen med ham kom politistyrker 

med skarpladde geværer. Den slovakiske 

lokalbefolkningen møtte opp og stengte gaten opp 

til kirken. Det endte med at 15 slovakiske sivile ble 

skutt og drept av de madjarske politistyrkene. 

Forfattere og intellektuelle i Praha varslet Bjørnson 

bare få dager etter massakren, og straks kastet 

han ut sin flammende kritikk mot de ungarske 

overgriperne. Han hadde åpne linjer til europeisk 

hovedstadspresse, og med kraftfull retorikk og bit-

Bjørnstjerne Bjørnson brukte all sin retoriske kraft når det var nødvendig. Her fotografert idet han taler for 12–15 000 

mennesker om Nordens fremtid på Skamlingsbanke, Danmark, 4. juni 1906. Foto: ukjent 

ende ironi, gjorde han både tragedien i Cernova og 

andre madjarske overgrep, kjent for hele Europa. 

Nå kunne ikke Apponyi lenger avfeie ham og hevde 

at han ikke var godt nok underrettet. 

Cernova ligger i utkanten av byen Ruzomberok 

helt oppunder Tatra-fjellene, ved grensen mot 

Polen. Borgermesteren i byen snakker i dag om vår 

norske nasjonalskald som en av byens store sønner. 

Ungdommer omtaler ham som en av deres idealer, 

og i byen finnes et eget Bjørnson-hus. Også i 

hovedstaden Bratislava er Bjørnsons navn å se. Han 

har fått sin egen gate, og rundt om i byen finnes 

inskripsjoner, sitater og utsagn av bråkmakeren fra 

Aulestad. 

43

44 

Bjørnson på film 

BENT KVALVIK, NASJONALBIBLIOTEKET 

Første gang man fikk se et filmatisert 

Bjørnson-verk på kino, for nitti år 

siden nå, skjedde det forunderlige, 

at en svensk film fikk avgjørende 

innflytelse på norsk filmhistorie. 

Svenskenes Synnøve Solbakken løste 

startskuddet for nasjonalromantikken 

i norsk film. 

Den svenske stumfilmen Synnøve Solbakken ble 

av naturlige grunner en formidabel suksess også 

i Norge, og norske filmskapere, som i de første 

pionérårene hadde rettet seg mer mot universell 

storbytematikk, skjønte plutselig hvilken dramatisk 

kraft som lå i norsk natur og fortellinger fra norske 

bygder, fjell og vidde. Slik kom Synnøve Solbakken 

til å løse startskuddet for nasjonalromantikken 

i norsk film, som startet allerede året etter med 

Rasmus Breisteins Fante-Anne. 

Selv om Synnøve Solbakken var en svensk film, 

hadde norske kinogjengere langt mer enn det 

litterære forelegget å kjenne seg igjen i. Eksteriøropptakene 

var gjort i vår egen Gudbrandsdalen, som 

seg hør og bør, og på rollelisten tronet blant andre 

Nationaltheatrets fornemme Egil Eide som Sæmund 

Granliden, og en annen talentfull ung norsk skuespiller, 

Einar Røed, som Aslak. Og ikke nok med 

det, filmen tok også i bruk tablået som bildeeffekt, 

blant annet med en scene der Adolph Tiedemands 

maleri Haugianerne er gjenskapt med imponerende 

detaljrikdom. Tablå-ideen ble også videreført i norsk 

nasjonalromantisk spillefilm, mest tydelig i Breisteins 

Brudeferden i Hardanger fra 1926. 

Men svenskene lot det ikke bli med Synnøve 

Solbakken. Allerede samme år, 1919, laget de en film 

basert på Bjørnsons lille to-siders novelle Et farlig 

frieri. Historien er egentlig bare en liten anekdote 

om en ung gutt som klatrer opp en fjellvegg for å 

komme usett opp på setra til kjæresten sin – og får 

svigerforeldrenes velsignelse, fordi han har vist seg 

så modig og sprek. Filmen bygget ut det klassiske 

motivet med gutt og pike som tilsynelatende ikke 

kan få hverandre, fordi foreldrene har andre planer, 

og denne gangen la de historien til Sørfjorden i 

Hardanger. Her skiltet de ikke med norske skuespillere 

på rollelisten, men også denne filmen gikk 

rett hjem hos folk på kino i Norge. 

Om lag ti år senere, da lydfilmen gjorde sitt 

ugjenkallelige inntog, ble igjen Bjørnsons diktning 

et brennaktuelt prosjektområde. Synnøve Solbakken 

var et av norsk films første ønskeprosjekter, 

men svenskene hadde fremdeles filmrettighetene 

til denne. Den første norske spillefilmen basert på 

et Bjørnson-verk ble derfor En glad gut i 1932. Det 

krediterte produksjonsselskapet het A/S National 

Tonefilm, men det nyopprettede Norsk Film A/S 

var også involvert. Produksjonsleder var Aud Egede- 

Nissen, som nylig var kommet hjem fra en ærefull 

stumfilmkarriere i Tyskland. Regien ble tiltrodd 

svenske John W. Brunius, som med så stor suksess 

hadde regissert Synnøve Solbakken i hjemlandet. I 

ettertid virker pussig nok filmen En glad gut mer 

primitiv enn den stumme Synnøve Solbakken, men 

grunnen er enkel: lydfilmen var ennå i sin barndom. 

Dialog og lydkontentum fungerte ennå ikke helt 

som det skulle. Publikumstilstrømningen var likevel 

upåklagelig også denne gangen; det var kjent og 

kjært materiale, og Tore Foss, som spilte tittelrollen, 

var en av tidens mest populære skuespillere. 

To år etter kom den første lydfilmversjonen av 

Synnøve Solbakken, laget av det svenske selskapet 

Ire-film. Norsk lydfilms første wonder-boy, Tancred 

Ibsen, ble engasjert til å regissere filmen. Manuskriptet 

var imidlertid ikke hans eget, og han gikk nok til 

oppdraget med en viss ambivalens, siden han åpenbart 

var engasjert mer eller mindre som en PR-jippo:

Fra 1934-innspillingen av Synnøve Solbakken. Fritiof Billquist som 

Torbjørn Granliden og Randi Brænne som Synnøve Solbakken. 

Torbjørn som barn ble spilt av Nils Granberg, mens Victor Sjöström 

spilte Sæmund Granliden. Regi: Tancred Ibsen. 

Bjørnsons dattersønn regisserer bestefarens bok! 

Etter dette gikk det mange år før Bjørnson ble 

filmaktuell igjen i Skandinavia. Tyskerne laget i 

1943 en filmversjon av hans siste skuespill, Når 

den ny vin blomstrer, med den legendariske Henny 

Porten i rollen som fru Arvik, men Wenn der junge 

Wein blüht ble ikke engang vist i Norge. 

Så, i 1957, var det igjen tid for Synnøve Solbakken 

på filmduken, fremdeles i svensk produksjon, 

fremdeles med eksteriører fra Vågå – og nå endelig 

i farger. I likhet med de tidligere filmversjonene 

valgte man også denne gangen litt norsk krydder i 

rollelisten; tittelrollen ble gitt til den nyutdannede 

norske skuespillerinnen Synnøve Strigen. I Gunnar 

Hellströms versjon (regissøren spilte også selv 

Aslak), ble historien flyttet til nåtiden, og intrigen 

ble utfylt med en kjærlighetshistorie mellom Aslak 

og Torbjørns lillesøster Ingrid (Harriet Anders- 

son). Motivet fra novellen Et farlig frieri ble også 

lagt inn mot slutten av handlingen. I Norge brakte 

filmen adskillig oppmerksomhet mot Synnøve 

Strigen, men ellers var den ingen stor suksess. Arne 

Hestenes’ dom over filmen er kanskje det som huskes 

best: «Dette er så fælt at Bjørnstjerne kunne ha 

likt det. Død og pine, Karoline!» 

I norsk film har en altså, bortsett fra det ene 

forsøket med En glad gut, holdt seg i tiår etter tiår 

langt unna Bjørnson som leverandør av filmforelegg, 

helt fram til Thomas Robsahms filmatisering 

av Fiskerjenten i 2001: Det største i verden – med 

Herborg Kråkevik i hovedrollen. Dette var en film 

som, etter manges mening, i lidenskap og fortellerenergi 

var langt på vei dikterhøvdingen verdig. 

45

46 

Nærkontakt med Synnøve 

ASTRID SKÅR 

I 1957 kom verden til Vågå i form 

av en gul sportsbil og skuespillere fra 

Sverige. Astrid Skår var ti år og midt 

i begivenhetens sentrum. 

I 1957 bodde jeg fortsatt i hjembygda mi Lalm, 

et lite tettsted i Vågå kommune. Vi hadde verken 

tv eller internett den gang. Nyheter ble spredt via 

radio (for de som hadde det) eller aviser. I tillegg 

var jungeltelegrafen en viktig kommunikasjonskilde. 

Derfor visste alle i bygda hva som skulle 

skje akkurat denne sommeren. Bjørnsons Synnøve 

Solbakken skulle filmatiseres – i bygda vår. Tenk 

det, en filminnspilling! 

Jeg var ti år gammel – og hva visste jeg om 

Bjørnson? Å jo, vi hadde en særdeles dyktig lærer. 

Vi hadde et bra skolebibliotek, og innen denne 

alderen hadde jeg faktisk fått lest samtlige av bondefortellingene 

til Bjørnson. Og så hadde jeg mor. 

Mor som trallet og sang bestandig. Vi kunne vel 

omtrent alt som var av Bjørnsons sanger i tillegg til 

salmer, skillingsviser, folkeviser … «Nu takk for alt 

ifra vi var små,» kunne ofte høres fra kjøkkenet der 

mor kokkelerte. 

Ettersom vi barna ikke kunne få underholdning 

på samme måte barn får i dag, måtte vi ta fantasien 

i bruk. Og en av beskjeftigelsene var å sitte i veikanten 

og skrive bilnummer. Jeg kan ikke huske at 

det var noen slags konkurranse forbundet med det, 

eller hva som i det hele tatt var hensikten. Trafikken 

og farten var ikke større enn at vi fint rakk å 

skrive ned numrene på de bilene som for forbi. Og 

denne sommeren fikk vi notert et spesielt nummer. 

Hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss, var det 

en gul sportsbil. I alle fall er det det jeg alltid har 

innbilt meg. Og registernummeret var svensk. 

Senere skulle vi oppleve å se bilen parkert i 

hjembygda vår, og få vite at den tilhørte Gunnar 

Hellström. Mannen som både spilte Aslak og som 

regisserte filmen om Synnøve Solbakken. Tenk, 

en ordentlig FILMSTJERNE! Og utenlandsk, 

attpåtil. Vi ville vel ikke ha vært stoltere om 

bilnummeret hadde tilhørt Esther Williams eller 

Clark Gable. 

Åstedet for innspillingen var den fredede gården 

Sandbu i Vågå, og med de ærverdige gamle husene 

og det smaragdgrønne Vågåvatnet kunne man ikke 

få et mer nasjonalromantisk bakteppe. Men det 

skjedde litt på Lalm også. Like ved Snerle stod et 

spesielt tre, kalt Bannlyubjørka. Den stod helt nede 

ved elva, og var et yndet fotomotiv. Her skulle det 

utspille seg en kjærlighetsscene mellom Synnøve og 

Torbjørn. 

Selvsagt var alle nysgjerrige på hva denne filmingen 

egentlig var. Vi var ikke akkurat bortskjemt 

med film og kino. Flere fra bygda var hyret inn 

som statister, blant annet min egen onkel, Jakop 

Skogum, som spilte fele. Vi andre fikk naturlig nok 

ikke komme særlig nær innspillingsområdet, men 

måtte nøye oss med å se det på avstand. Det var en 

magisk stemning i hele bygda mens dette stod på. 

Uansett om hukommelsen min svikter på 

enkelte punkter eller detaljer, så vil denne hendelsen 

være med meg – slik den er i mitt sinn – «opp 

mot de grånende dage».

Artikkelforfatteren Astrid Skår (lengst til høyre) avbildet en sommerdag i Lalm. Eventyret kom til Lalm den sommeren Synnøve Solbakken 

ble spilt inn i bygda. Her er Astrid sammen med søskenbarnet Ole (nummer to fra venstre) og søsknene Øystein, Ingrid og Mads. Foto: privat 

47

48 

Fiskerjenten 

HERBORG KRÅKEVIK, SKODESPELAR 

I 2001 blei boka Fiskerjenten filmatisert. 

Herborg Kråkevik spela huvedrolla som 

fiskerjenta Petra.

Då Norsk film skulle filmatisera Bjørnson-romanen 

Fiskerjenten, var eg så heldig at eg fekk spela hovudkarakteren 

Petra. 

Det viktigaste eg lærte av å spela Petra, var å 

koma nær att det barnlege i meg sjølv. Dei beste 

skodespelarane-og eg trur Petra vart nett ein 

slik ein- er dei som klarar å halda barnet inni seg 

levande heile livet. 

I den barnlege leiken spelar me jo ikkje-me 

ER. Me trur fullt og heilt på det me seier og 

gjer sjølv om me godt veit det er ein leik. 

Eg trur dikting handlar om det same; ein 

må vera så inni stoffet sitt at det karakterane 

skal seia og gjera kjem heilt av 

seg sjølv. 

Som forfattar må ein naturlegvis også ha uvanleg 

god sans for språk, struktur og det tekniske. For 

spelaren på ei scene er teknikken også viktig, men 

som for forfattaren er det den inderlege trua og 

innlevinga som er avgjerande. 

Avgjerande for om publikum skal tru på det 

som vert laga. På sitt beste klarte Bjørnson akkurat 

dette; å skapa karakterar og handlingar som me 

trur fullt og heilt på. For eksempel i bondeforteljingane 

og i Fiskerjenten. Bjørnson hadde nok stoff 

i seg til å verta ein stor skodespelar, men sikkert 

altfor stor; han ville ha sprengt scenerammene. Det 

hadde ikkje vore plass til medspelarar 

eller kulissar, det svære 

hovudet 

hans 

hadde 

pressa seg 

på oss og 

gjort det 

umogeleg å 

konsentrera 

seg om noko 

som helst 

anna enn han: 

Bjørnstjerne! 

Det vert sagt 

om Edith Piaf at ho 

var eit kraftverk. Ingen 

kom nær henne utan å 

verta stråleskadd. Slik trur 

eg kanskje Bjørnson var òg. 

Heldigvis brukte han 

evnene sine til å dikta, både på 

papiret og i livet. Saman med andre 

glødande kunstnarar på slutten av 

1800 talet dikta han fram eit nytt 

Norge, bygd på gammalnorsk arv og 

inspirasjon frå dei nye, store idèane ute i 

Europa. 

Diktinga var så sterk at folk trudde på det og 

slik fekk me ein heilt ny nasjon. Trua er livsavgjerande, 

ikkje berre for ein skodespelar eller ein 

diktar, men for alle menneske som vil noko med 

livet sitt og verda omkring dei. 

Foto:Cecilie N. Seiness 

49

50 

Det sies han var en dyktig taler med en fyldig tenor 

som bar godt, men hvordan hørtes egentlig Bjørnsons 

stemme ut? 

I Vidar Vanbergs bok om Norsk grammofonhistorie 

kan vi lese følgende: 

«I 1890-årene var Gjøvik-mannen Edvard 

Kyseth i Amerika og kom tilbake med en Edisonfonograf. 

Redaktør Filseth på Lillehammer, som 

var omgangsvenn med Bjørnstjerne Bjørnson, 

formidlet kontakt mellom Kyseth og Bjørnson 

for å få Bjørnson til å lese inn noe på fonografen. 

Kyseth dro opp til Aulestad og fikk Bjørnson til 

å lese inn to salmer. Den ene var «Ære det evige 

foraar i livet». Det er ikke kjent hvilken salme den 

andre var. Opptaket ble gjort på altanen på Aulestad. 

Kyseth ville komme tilbake til Aulestad for 

å gjøre flere opptak, men det satte sønnen, Bjørn 

Bjørnson, seg imot. Det ble derfor ikke noen flere 

opptak.» 

Bjørnsons 

stemme 

I 1928 eller 1929 ble rullene solgt til Emil Alfei 

på Løten, som i sin tur solgte dem til noen i Oslo. 

Hvem disse «noen» er, har ingen klart å finne ut. 

Det er altså helt sikkert at det er gjort opptak 

på voksrull ved hjelp av en Edison-fonograf. Men, 

hvor er voksrullen? 

Flere spør etter Bjørnson-opptakene, og 

Nasjonalbiblioteket har helt tilbake til 1927 fått 

henvendelser fra folk som ønsker å høre opptak av 

Bjørnstjerne Bjørnsons stemme, men voksrullen 

er ikke her. Nasjonalbiblioteket har snakket med 

samlere og tatt kontakt med andre som kanskje kan 

vite hvor rullene befinner seg, men uten resultat. 

Dersom du har informasjon om rullene, ta 

gjerne kontakt med bjornson@nb.no 

Mens vi venter på å finne igjen Bjørnstjerne 

Bjørnsons stemme kan vi lytte til det nærmeste vi 

kommer; stemmen til sønnen hans, Bjørn. Disse 

opptakene kan høres på bjørnstjerne.no.

Bjørnstjerne Bjørnsons manuskripter 

og brev i Nasjonalbiblioteket 

SIGBJØRN GRINDHEIM, NASJONALBIBLIOTEKET 

Nasjonalbiblioteket eier vel 800 manuskripter av Bjørnstjerne Bjørnson, 

nesten 6500 brev fra ham, rundt 12.000 brev til ham og 190 manuskripter 

om ham. Det aller meste er originaler. 

Ved siden av originalene er vel tusen av brevene 

kopier eller avskrifter av originaler som er oppbevart 

andre steder, særlig i utlandet. I tillegg har 

biblioteket en overveldende mengde hilsener til 

hans fødselsdager og ved andre anledninger. 

Det aller meste av originalmaterialet i Bjørnsonarkivet 

er donasjoner fra familien, fra Dagny 

Bjørnson Sautreau bl.a. i 1930, 1934 og 1937 og fra 

Karoline Bjørnson i 1930. I arbeidet med å sikre 

dette materialet for ettertiden spilte også Francis 

Bull og Øyvind Anker en sentral rolle, og det 

ble tatt initiativ til å opprette et Bjørnsonrom i 

Universitetsbiblioteket (nå Nasjonalbiblioteket) 

med egen innredning og møblement. Ankers søster, 

billedkunsteren Synnøve Anker Aurdal, bidrog med 

tekstiler. I hyllene står trykte bøker, småskrifter, 

oversettelser, bøker om Bjørnson og et utvalg fra 

hans egen boksamling på Aulestad. Rommet ble 

innviet 21. november 1934. Blant gavene fra familien 

ved åpningen var manuskriptene til skuespillene 

Paul Lange og Tora Parsberg, Naar den ny vin 

blomstrer, Kong Eystejn og flere andre, til operaen 

Olav Tryggvason og en rekke artikkelmanuskripter 

og brev. 

Rundt 1930 ble det satt i gang et arbeid med 

støtte fra Nansenfondet med sikte på å registrere 

og kopiere alle Bjørnsons artikler i aviser og tidsskrifter. 

Dette resulterte i en samling på omkring 

3000 artikler og taler, men dette er neppe det hele, 

bl.a. kan man ikke vite om man har funnet alle artikler 

i utenlandske aviser; likevel finnes det neppe 

en mer komplett samling av de trykte artiklene 

hans noe annet sted. 

Bjørnstjerne Bjørnsons arkiv, som er det største 

forfatterarkivet i Nasjonalbibliotekets håndskriftssamling, 

er et enestående rikt kildemateriale, ikke 

bare til hans eget liv og diktning, men også til 

norsk historie i de 60 årene han mer enn noen 

annen satte dagsorden i norsk offentlighet. Og 

man finner selvfølgelig mange spor etter hans 

internasjonale engasjement, i form av manuskripter 

og korrespondanse med intellektuelle, politikere 

og andre engasjerte personer i Europa og Amerika. 

Francis Bull sa i sin tale ved åpningen: «Hans 

hersker-røst lød noen til henrykkelse, andre til 

forargelse, – men ingen til likegyldighet» 

En del av brevene og manuskriptene lå i lukkede 

konvolutter den første tiden etter 1934, og 

heller ikke det andre originalmaterialet kunne 

benyttes uten tillatelse fra professor Francis 

Bull, som også måtte gi tillatelse til publisering. 

Francis Bull skriver til en som ønsket å se bl.a. 

Ellen Keys brev til Bjørnson: «Men vilkåret for 

enhver benyttelse av Bjørnsonarkivet er at jeg før 

en eventuell offentliggjørelse skal se hvad som 

aktes citert og referert. (Bestemmelsen er fattet 

for å hindre at privatissima om B.B.s familie o.a. 

skal serveres for publikum).» Nå er ingen brev 

fra og manuskripter av Bjørnson klausulert lenger. 

Hvor mange brev Bjørnson skrev i sitt liv, har vi 

ikke noe grunnlag for å beregne, men hvis vi for 

moro skyld gjør det tankeeksperiment at han i 

51

54 

gjennomsnitt skrev bare ett brev pr. dag i de mest 

aktive 50 år av sitt liv, kommer vi opp i et tall på 

over 18.000 brev; skrev han to pr. dag, ville tallet 

være over 36.000. I sin dagbok den 27. august 

1881 skriver huslæreren Paal Kahrs på Aulestad at 

Bjørnson sa «han havde besvaret 10 brever i dag, 

og havde ligemange igjen». Men vi må vel anta at 

dette var noe over gjennomsnittet pr. dag. 

I lange perioder var Bjørnstjerne og Karoline 

Bjørnson borte fra Aulestad. I desember 1882 slo de 

seg ned for lengre tid i Paris, og var der, med noen 

avbrudd, helt til 1887. Vinteren 1884–85 bodde 

også Christian Skredsvig i Paris, men reiste hjem til 

Norge om våren. På vei til et rekreasjonsopphold 

på Gausdal Sanatorium i juni fikk han og hans 

kone, Maggie, overnatte på Aulestad. I et brev 

St.Hans-dag 1885 har han laget en akvarell med 

utsikt fra Aulestad mot nabogården Bø, og han 

skriver begeistret til Bjørnson: 

Ja, her er vi, her, hjemme hos Bjørnsons! go Dag, go Dag 

og Tak for sist. Med Roser i Vinduerne og Slyngplanter om 

sorte Søiler i Dagligstuen er det et dejligt Hjem her, synes 

jeg og fra Balconen ejer man jo hele Bygden. Først kom 

Frøken Seeberg og spurgte om det ikke var os, og derover 

blev vi jo straalende; for det var saa rart at komme Fremmede. 

Saa sad Victor Hugo med fem fede Fingre paa hvært 

Knæ i Gangen – og en sentimental Gemsebuk over Døren.

Og et Soveværelse – ja det er for fint! med et prægtigt 

Ulveskind –. Digterværelset liker jeg bedst – Göhtebusten 

derover saa prægtigt – Min Compliment til Fru Bjørnson, 

som har havt en decorativ Finger med i Spillet. Fra de to 

Kjør paa det gule Bogskab skal jeg hilse saa flittig – Der var 

bare Sorg – og den store havde en Ultraad om Bagbenet –. 

Det er Sankthansdag idag, men graakoldt med lidt fin 

Regn af og til – men en slig en fin graablaa Ro – og en 

masse Markblommer og nysprungne Bregner paa Vejen til 

Solbakken. Alt staar saa saftig og friskt – Ja, her er overmaade 

vakkert – Det er lidt trist at al denne Skjønhed ikke 

bliver beundret af Jer nu! 

Vi bliver trakterte af Frk. Seeberg – saa mange dejlige 

Ornamenter jeg alt har faat i Maven. Goro mener jeg – 

En liden Hund av Finneracen kom springende, «det var 

en rap Hund det» sa jeg – «Ja, han hetter Rap og», sa 

Reimers – 

Brevet er gjengitt i sin helhet på side 52 - 53. 

Bjørnson samlet til å begynne med ikke på egne 

kladder og renskrevne manuskripter. Først fra 

begynnelsen av 1860-årene har vi bevart vesentlige 

mengder med manuskripter, bl.a. til dikt fra tiden i 

Roma. Fra samme tid er også diktet «Havet», dette 

er ett av tre manuskripter til diktet. Det var ferdig i 

1861 og hadde da tittelen «Længsel mod Havet». I 

noten nederst på manuskriptsiden blir det opplyst at 

diktet er «Af Eposet Arnljot Gelline» Alt i oktober 

1859 hadde Bjørnson planer om et slikt epos, men 

det skulle enda gå mange år før det ble fullført. Det 

gjengitte manuskriptet ble trykt separat i Aftenlæsning 

II, København 1861. Det inngår som femte 

sang med tittelen «Arnljots længsel mod havet» i 

det ferdige verket som først kom ut nesten ti år etter, 

i desember 1870. Disse og flere andre manuskripter 

og brev er vist på bjørnstjerne.no og vil bli supplert 

med andre utover i 2010. 

Sigbjørn Grindheim. Foto: Ketil Born/Nasjonalbiblioteket 

På et enkelt stort manuskriptblad står på hver 

sin side to av hans kjente dikt, det ene en erindring 

om hans ungdomskjæreste Augusta Mjøen, 

«Rejste forbi». skrevet etter en reise forbi hennes 

barndomshjem i Oppdal sommeren 1869, det 

andre et kjærlighetsdikt til Karoline, «Mit følge», 

skrevet samme sommer. 

Originalt brev- og manuskriptmateriale må 

brukes i bibliotekets Spesiallesesal. 

55

Paris, 1901. Foto ukjent.

Språkstrid og Riksmålforbundet 

TOR GuTTu, SPRÅKVITER OG RIKSMÅLSMANN 

Under dansketiden mistet vi norsk som skriftspråk, 

og det var bare lov å skrive dansk i offisiell sammenheng. 

I redsel for at det norske språket skulle 

forsvinne, samlet Ivar Aasen norske dialektprøver, 

og landsmålet ble en realitet i løpet av 1850-årene 

ved Aasens grammatikk (1848), ordbok (1850) og 

Prøver af Landsmaalet i Norge (1853). 

Noen bevegelse av betydning ble det imidlertid 

ikke før i 1877, da Arne Garborg gjorde seg til 

ideologisk leder for landsmålsflokken med skriftet 

Den nynorske Sprog- og Nationalietsbevægelse. I 

1880-årene satte Venstre målsaken på programmet. 

Deres politikk gikk ut på å erstatte landets skriftspråk 

med landsmålet. Bjørnson hadde selv bidratt 

til å lede skriftspråksutviklingen i norsk retning 

både stilmessig og ortografisk. Han var overbevist 

om at en fornorskning av dansknorsken var veien å 

gå, men at landsmålet var å gå for langt. 

Landsmålet var i langsom, men jevn fremgang. 

Målet var at det en gang skulle bli Norges eneste 

skriftspråk. 

I 1885 fattet Stortinget det såkalte likestillingsvedtaket, 

og landsmålet vant en rekke politiske 

seirer i 1890-årene. Det ble innført som fag i 

lærerskolen, Blix’ landsmålssalmer ble autorisert, 

skolestyrene fikk bestemme målformen i elevenes 

skriftlige arbeider, alle elever skulle lære å lese 

landsmål, den første lovteksten på landsmål så 

dagens lys og så videre. 

Språksaken ble en av Bjørnsons viktigste 

kampsaker i 1890-årene. Han skrev artikler og 

holdt foredrag og innarbeidet riksmål som navn på 

språket; tidligere hadde man blant annet omtalt 

det som «det skrevne Sprog» og «det almindelige 

Bogmaal». Han fikk i stand et stort møte i 

Kristiania i 1899, hvor det ble fattet en resolusjon 

til Stortinget og dannet en forening, «Norsk rigsmaalsforening», 

med professor Hjalmar Falk som 

formann. Bjørnson deltok ikke i foreningsarbeidet, 

men fortsatte å skrive og tale. Foreningen var aktiv 

flere steder i landet, men oppnådde lite; lovene 

og bestemmelsene fra 1890-årene ble stående. I 

1904 døde virksomheten ut, og i mars 1907 foreslo 

formannen å nedlegge foreningen. 

Men, da Noregs Mållag (stiftet 1906), fikk 

Venstre til å gå inn for tvungen skriftlig prøve i 

landsmål til examen artium, en ordning Stortinget 

vedtok 24. mai 1907, kom Riksmålforbundet på 

banen igjen. 

Gymnasiastene holdt et stort protestmøte i 

Akershus festnings gymnastikksal 7. april. Bjørnson 

var en av talerne. Etter møtet ble «Riksmålsforeningen» 

nystiftet, nå som landsomfattende organisasjon, 

og Bjørnson ble formann. I 1909 ble navnet 

endret til «Riksmålsforbundet». Etter Bjørnsons 

død ble skolebestyrerinne Ragna Nielsen formann 

(1910–11) og deretter stortingsmann og sogneprest 

Alfred Eriksen (1911–16). 

57

58 

Omfattende restaureringsarbeid 

på Aulestad 

KJELL MARIuS MATHISEN, ARKITEKT OG KONSERVATOR VED MAIHAuGEN 

Vinteren 2007 ble det avdekket store råteskader i hovedbygningen på 

Aulestad. Trolig skrev skadene seg fra taklekkasjer midt på 1800-tallet. 

Reparasjon av tømmerkonstruksjonen begynte på senvinteren 2008, og det 

meste av arbeidene sluttføres i løpet av 2010. 

Omkring 2000 ble det konstatert at det var bevegelser 

i tømmerkonstruksjonen i hovedbygningen 

på Aulestad. Bygningen ble undersøkt, men det var 

ingen synlige skader. Vinteren 2007 ble panelet 

omkring inngangssvalen demontert, og det ble 

avdekket store råteskader, spesielt i laftene. Dette 

var tørre råteskader som trolig skrev seg fra taklekkasjer 

midt på 1800-tallet. Reparasjon av tømmerkonstruksjonen 

begynte på senvinteren 2008, og 

det meste av arbeidene sluttføres i løpet av 2010. 

Aulestad gikk direkte fra å være Karoline og 

Bjørnstjerne Bjørnsons hjem, til å bli et statlig 

museum i 1935. Hus og inventar er derfor et av de 

best bevarte hjemmene i Norge. Hovedbygningen 

på Aulestad ble fredet i 1923 fordi det var nobelprisvinneren 

Bjørnstjerne Bjørnsons hjem fra 1875. 

Huset fungerte som bolig helt fram til Karoline 

Bjørnsons bortgang i 1934. Restaureringen foregår 

derfor slik at alle endringer fram til 1934 forsøkes 

bevart. Enkelte rom og overflater kan ha blitt endret 

i perioden 1910–1934. Fredningsintensjonen, som 

er knyttet til Bjørnstjerne Bjørnsons liv, åpner for at 

disse rommene kan tilbakeføres til 1910-situasjonen 

der hvor det finnes tilstrekkelig god dokumentasjon.

Slik ville den nye hovedbygningen sett ut dersom Bjørnsons planer om nytt hovedhus hadde blitt realisert. Den svenske 

arkitekten Victor von Gegerfelt tegnet huset. I 1874 var Gegerfelt stadsarkitekt i Göteborg. Han var blant de første til å 

anvende gammelnordisk ornamentikk i kombinasjon med moderne formspråk og byggeteknikk. Gegerfelts fornnordiske 

arkitektur regnes som forløperen til den norske dragestilen. Planene ble aldri realisert. 

Det ser imidlertid ikke ut til å ha skjedd vesentlige 

endringer i denne perioden. Enkelte inngrep utført 

i museumsperioden etter 1934 er derimot ønskelig å 

tilbakeføre. Ellers er hovedintensjonen å sette i stand 

interiøret til slik det var før reparasjonsarbeidene ble 

startet opp i 2008. Denne situasjonen ble dokumentert 

med foto og beskrivelse i oktober 2007. 

Årringsdateringer viser at tømmeret skriver seg 

fra tre ulike perioder, eller byggetrinn. Veggtømmeret 

i den østre halvdelen av huset ble datert til 1777 

og 1778. Det betyr at tømmeret her kommer fra 

en bygning som ble reist kort tid etter 1778. Tømmeret 

vest for midtgangen er noen år eldre. Disse 

trærne ble felt på vinterhalvåret 1761–1762, og byggingen 

av dette huset ble trolig påbegynt allerede i 

1762. Der er det imidlertid en del reparasjoner med 

nyere tømmer. Syllstokken under kjøkkenvinduene 

i veggen mot tunet, og tømmeret som er brukt til 

å tette gamle åpninger i vestveggen, ble datert til 

vinteren 1813–1814. Det samme gjelder for takkonstruksjonen 

som dekker hele midtgangsbygningen. 

De øverste omfarene i andre etasje, takåsene og 

veggene på loftet er fra vinteren 1813–1814. 

Fotografier fra 1870-tallet tyder på at bygningen 

ble lite endret fra 1850-tallet og fram til 

Bjørnstjerne Bjørnson overtok i 1874. Den første 

store endringen skjer i regi av Karoline Bjørnson 

mens mannen er på utenlandsreise i 1880–1881. Da 

får hun bygget den store verandaen rundt hele bygningen. 

Samtidig ble det også gjort mye innvendig, 

59

Den grønne silkedamasken i stua fra 1880 har holdt seg 

godt bak bildene, men er ellers preget av solbleking og 

mekanisk slitasje. Foto: Kjell Marius Mathisen 

Reparasjoner av store råteskader i stua ble utført ved å jekke 

veggen opp fra grunnmuren og overføre lasten av huset til 

innvendige stolper som ble boltet fast til tømmeret. Dermed kunne 

skadet tømmer fjernes og erstattes med nytt. I juli 2009 manglet 

fremdeles de to nederste stokkene i østveggen, og i slutten av 

august var tømmerreparasjonene fullført . Foto: Kjell Marius Mathisen 

60 

med fjerning av veggen mellom musikkværelset og 

stuen, nytt veggtrekk av silkebrokade i stuen og ny 

frisk grønnmaling i spisestuen. Et mer moderne 

preg fikk bygningen i 1900 da det gamle tegltaket 

med «vipp» ble skiftet ut med et plant skifertak 

med større takutstikk. Den siste endringen skjedde 

i 1904 da glassverandaen på den vestre gavlveggen 

ble bygget. Samtidig ble vinduene i stuen og 

spisestuen byttet ut. Til tross for disse endringene 

og andre moderniseringer, er vinduer fra sent 

på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet fremdeles 

på plass i bygningen. Vinduene og det intakte 

vekselpanelet gjør at hovedbygningen på Aulestad 

framstår som en midtgangsbygning med empirepreg, 

typisk for våningshusene på de store gårdene 

i Gausdal og Fåberg fra tidlig på 1800-tallet. 

Panel og vinduer ble reparert mens det var demontert. 

I november 2009 ble stuevinduer, listverk og kledning 

plassert tilbake nøyaktig i samme posisjon som før arbeidene 

begynte. Foto: Kjell Marius Mathisen 

I sørveggen er de fire nederste stokkene ved stua skiftet ut. Panel og vinduer 

måtte demonteres for å få utført reparasjonene. Foto: Kjell Marius Mathisen

Bjørnsons bøker utgitt i hans levetid 

1857 Synnøve Solbakken 

1858 Mellem Slagene 

1858 Halte-Hulda 

1858 Arne 

1860 Smaastykker (Innhold: Min første Fortælling 

[Thrond]; Mellem Slagene; Ei faarleg Friing; Faderen; 

Ørneredet; En glad Gut) 

1861 Kong Sverre 

1862 Sigurd Slembe 

1864 Maria Stuart i Skotland 

1865 De Nygifte 

1868 Fiskerjenten 

1870 Digte og sange 

1870 Arnljot Gelline 

1872 Sigurd Jorsalfar 

1872 Fortællinger (Innhold: B. 1: Arne; Synnøve 

Solbakken; Jernbanen og Kirkegaarden; Smaastykker; 

(Blakken, Thrond, Faderen, Ørneredet, 

Trofasthet, En Livsgaade, En ny Feriefart, Bjørnejægeren, 

Ej faarlig Friing, Et farlig Frieri), B. 2: En 

glad Gut; Fiskerjenten; Brude-Slaatten) 

1874 Redaktøren 

1874 En fallit 

1877 Kongen 

1877 Magnhild 

1878 Det ny system 

1879 Kaptejn Mansana 

1879 Leonarda 

1883 En hanske 

1883 Over ævne. Første stykke 

1884 Det flager i byen og på havnen 

1885 Geografi og kærlighed 

1887 Støv 

1889 På guds veje 

1888 Engifte og mangegifte 

1892 Fred! 

1894 Nye Fortællinger 

1895 Lyset 

1895 Over Ævne. Andet Stykke 

1898 Paul Lange og Tora Parsberg 

1901 Laboremus 

1901 To Fortællinger (Innhold: Støv, Ivar Bye) 

1902 På Storhove 

1904 Daglannet 

1906 Mary 

1909 Når den ny vin blomstrer 

Bjørnstjerne 

Bjørnson med 

familie på Aulestad, 

1897. 

Foto: Vinsnes & Dahl 

61

Rikard Nordraak døde 

ung, bare 23 år gammel, 

men rakk å utforme klare 

visjoner om hvordan 

norsk musikk burde 

utvikle seg. 

62 

«Ja, vi elsker» 

ANNE JORuNN KYDLAND, NASJONALBIBLIOTEKET OG VIGDIS YSTAD, PROFESSOR, uIO 

I anledning 50-årsjubileet for den norske grunnloven, 

17. mai 1864, ble «Ja, vi elsker» første gang fremført 

offentlig. 24 sangere fra Kristianias største mannssangforeninger 

opptrådteunder en høytidelighet 

i Eidsvollsbygningen. Senere på dagen holdt 200 

sangere festkonsert fra søylehallen foran universitetet 

i Kristiania. Sangpedagog og dirigent Johan D. 

Behrens (1820–90) ledet konserten som var svært 

godt besøkt. Den nye fedrelandssangen falt umiddelbart 

i god jord. Snart begynte gateguttene å plystre på 

melodien, laget av Bjørnsons 21-årige fetter, Rikard 

Nordraak (1842–66). Det tok ikke lang tid før «Ja, vi 

elsker» utkonkurrerte de to mest kjente fedrelandssangene, 

Den kronede norske Nationalsang, «Sønner 

af Norge», fra 1821 og Johan Nordahl Bruns drikkevise 

fra Det norske Selskab i København på slutten 

av 1700-tallet, «For Norge, Kjæmpers Fødeland». 

I kraft av sin popularitet fikk «Ja, vi elsker» med en 

gang status som selve fedrelandssangen. 

Diktet 

Diktet «Ja, vi elsker» er blitt til over tid, preget 

av ulike politiske situasjoner. Så vel tittel som tekst 

har endret seg. Den første versjonen ble trykt i 

Aftenbladet 1. oktober 1859 under overskriften 

Norsk Fædrelandssang, og var et leilighetsdikt til 

kong Carl 15. i anledning Stortingets åpning. På 

samme avisside sto en artikkel som oppfordret 

Stortinget til å sette seg imot svenske unionskrav. 

Selv om både artikkel og dikt var usignert, har vi 

bevis for at den 27-årige Bjørnstjerne Bjørnson var 

opphavsmannen. Han hadde nettopp fått stilling 

i avisen som politisk medarbeider. 20. desember 

1863 ble en omarbeidet versjon av diktet trykt i 

Illustreret Nyhedsblad. Da er diktet signert, og kong 

Carl er fjernet, både i tilegnelsen og i selve diktet. 

Utforming diktet fikk i Bjørnsons samling Digte og 

Sange fra 1870, er blitt stående som den endelige. 

Der har diktet åtte strofer og heter «Ja, vi elsker». 

Siste bearbeidelse fra Bjørnsons hånd ble trykt i 

Digte og Sange i 1904 under tittelen Sang for Norge. 

Slik sangen til slutt ble stående, rettes oppmerksomheten 

ikke bare bakover i tid og mot samtidens 

politiske forhold, men også mot fremtiden. Fokus 

dreies over på ansvars- og pliktfølelse og mot det 

allmenngyldige. 

Musikken 

Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk 

Fædrelandssang ligger i Nasjonalbiblioteket og 

stammer trolig fra høsten 1863, men strofe fem 

og seks kan ha kommet til senere. Komponisten 

har brukt den versjonen av diktet som sto trykt i 

Aftenbladet 1859, dog med noen små tekstlige avvik 

i radikal retning. 

Nordraak har ikke gitt «Ja, vi elsker» noen 

tempo- eller karakterbetegnelse. Det var Behrens 

som la inn anvisning om et marsjpreg i Nordraaks 

manuskript og i den trykte versjonen. Bjørnson 

selv kalte sin fedrelandssang en hymne, ja, han skal 

flere ganger ha protestert mot en hurtig fremføring. 

De små retningslinjer vi har fra Nordraak selv om 

foredraget, tyder på at han ønsket at sangen ikke 

skulle synges for hurtig og bastant. Kanskje han på 

denne måten snarere ville gi rom for ettertanke enn 

selvhevdelse? 

Nasjonalt symbol 

Det er tette bånd mellom grunnlovsdag og fedrelandssang 

i Norge. Dette kan bidra til å forklare 

hvorfor knapt noen har kommet på å foreslå en 

annen melodi til Bjørnsons tekst. Kun et par-tre 

ganger er det blitt lansert et nytt forsøk. Som Norges 

nasjonalsang har ingen annen tonesetting hittil 

maktet å gjøre Nordraaks melodi rangen stridig. Det 

har dertil bydd på problemer å gi sangen en parodisk 

gjengivelse. Når «Ja, vi elsker» i så stor grad har fått 

«være i fred», skyldes det, ifølge den utenlandske 

iakttaker, F. Gunther Eyck, at det var folket selv som 

gjorde «Ja, vi elsker» til sin nasjonalhymne: Folket 

identifiserer seg så sterkt med innholdet at sangens 

liv er uløselig forbundet med nasjonens liv.

Ved gode og tunge stunder har «Ja, vi elsker» vært en samlende hymne. Fra de fem tusen norske fangene på Grini som hadde 

stilt opp til appell for aller siste gang frigjøringsdagen 8. mai 1945, lød nok en gang Nordraaks melodi og Bjørnsons tekst. 

Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til 

mannskorsangen «Ja, vi elsker». Johan D. Behrens 

har eid manuskriptet og har notert i det både med 

penn og blyant med tanke på trykking. 

«Ja, vi elsker» spredde seg raskt. 

Snart kom den inn i allsangbøker 

og skolesanghefter. Også i Norden 

forøvrig ble «Ja, vi elsker» tidlig 

brukt som konsertsang. 

63

Et postkort fra Bjørnsons begravelse 

Postkort i privat eie. 

Dette er et postkort fra Bjørnsons begravelseseremoni 

i Trefoldighetskirken den 3. mai. Kortet 

er poststemplet i Kristiania 7.5.10, altså fire dager 

seinere, og datert dagen før, den 6/5. 

Kortet er et originalt fotografi som Mittet & Co 

har enerett til og som de må ha masseprodusert og 

fått ut i omløp umiddelbart. 

Teksten «Bjørnstjerne Bjørnsons Begravelse 3. 

Mai 1910.» er risset inn i emulsjonen i fotografiet 

med rissenål. Det er også «Enerett Mittet & co» 

sammen med et sekstall. 

Kortet er sendt til «Frøken Helga Mathiesen 

c/o Thv. Bjerknes Sarpsborg» med et 5 øres frimerke, 

et posthornmerke. Den øvrige teksten er 

som følger: 

«Kristiania 6/5 1910 

Kjære Helga 

Har modtaget pakken 

i god behold og tusind 

tak for naalen den 

var rigtig nydelig. Du 

kan tro her har været 

livlig i byen hele 

denne uge. Søndag 

var jeg ude paa fjorden 

og mødte liget til 

Bjørnson og i Onsdag 

aften var jeg paa 

Theatere og saa storken 

og hanen. Ja nu 

er jeg ogsaa Reiseferdig 

skal skrive naar jeg kommer 

over» 

Mange hilsninge fra Valbor»

Bautaen Bjørnson 

DANIELA BüCHTEN, NASJONALBIBLIOTEKET 

Elever ved Haugenstua skole, klasse 10 A. Fra venstre til høyre: Laksha 

Ranshon, Feven Yohannes, Shangave Balendran, Archana Ananthaharan 

og Jennifer Obeng. Foto: Daniela Büchten 

66 

Bjørnstjerne Bjørnson har i motsetning til Ibsen og 

Hamsun liten oppslutning. Bøkene hans blir lite 

lest og skuespillene sjeldent satt opp. Kontrasten 

til den triumfale begravelsesferden fra 1910, da 

titusener av mennesker kom for å ta avskjed med 

dikteren, kunne ikke vært større. Den gang sto 

Bjørnson fortsatt som bautaen i norsk og nasjonal 

historie. En rolle han fikk på bakgrunn av sin 

forfattergjerning, men like mye for sitt enorme 

samfunnsengasjement. 

Temaene i utstillingen er valgt med utgangspunkt 

i dette. Vi viser blant annet Bjørnson som 

forteller, lyriker, språkreformator og dramatiker, 

hans engasjement for kvinnesak og menneskerettigheter, 

for minoriteter i internasjonal politikk, 

hans rolle i prosessen for å utvikle en egen, nasjonal 

identitet og ikke minst Bjørnson som samfunnskritiker, 

som angriper kirken, kongen og økonomiske 

eliter. Bjørnsons iscenesettelse av seg selv og sin 

rolle i samfunnet som «dikterhøvding» står i sterk 

kontrast til hvordan de fleste forfattere oppfatter 

sin rolle i dag. 

Vi bruker deler av Nasjonalbibliotekets omfattende 

samling av bøker, manuskripter, noter, 

plakater, film og annet bjørnsonrelatert materiale 

sammen med nye intervjuer med kjente og ukjente 

som vises på skjermer i utstillingslokalet. 

Synnøve goes Bollywood 

Med utgangspunkt i temaene har vi lett etter 

Bjørnsons betydning for mennesker i 2010. Noen 

av funnene overrasket oss. Synnøve, den norskeste 

av alle litterære figurer, den skjønne søndagsdraktkledte 

fra seteren som pryder osten, er populær 

hos unge jenter med minoritetsbakgrunn. Hvorfor 

fascinerer denne blasse skikkelsen disse elevene? 

Fem femten år gamle jenter med bakgrunn fra Sri 

Lanka, Gambia og Eritrea fra Haugenstua skole i 

Oslo øst forklarer interessen med at Bjørnson tar 

opp temaer som angår dem: barneoppdragelse, 

sosial ulikhet, valg av ektefelle. Problemstillingene 

kjenner jentene igjen fra sin egen og sine foreldres 

virkelighet – og ikke minst fra Bollywood filmene. 

Jentenes velformulerte og reflekterte synspunkter 

kan sees og høres i utstillingen. 

Du kan se hvordan regissør, Pia Maria Roll, 

forteller om hvordan hun og Bjørnson ønsker det 

samme, et teater med samfunnsrelevans, og hva 

leder for Norsk språkråd, Sylfest Lomheim, mener 

om Bjørnsons rolle i språkdebatten. En debatt som 

er like aktuell i dag, bare med andre fortegn: Hvordan 

skal vi forholde oss til sms-språk, kebab-norsk, 

nynorsk, eller dialekter i NRK?

Bjørnson and all that jazz 

Bjørnsons sanger og dikt er høyst levende i hverdagskulturen 

uten at man nødvendigvis forbinder 

dem med Bjørnson. Diktene hans ble tonesatt av 

mange ulike komponister, noe vi viser i utstillingen. 

Når den unge skuespilleren og jazzsanger Nina 

Andreassen lar seg inspirere av blant annet Dulgt 

kjærlighet, er det uvant – men verdt å høre på. Kom 

og hør selv. 

Bautaen Bjørnson står som et minnesmerke som 

alle vet om, men få kjenner. Nasjonalbiblioteket gir 

deg anledning til å bli kjent med Bjørnson i 2010. 

Utstillingen «Bautaen Bjørnson. Stridsmann, 

fredsvenn, dikterhøvding» vises fra 26. april til 

2. oktober i Nasjonalbibliotekets utstillingssal. 

Et variert arrangementsprogram med foredrag, 

debatter og konserter ledsager utstillingen. Følg 

med på www.nb.no eller bjørnstjerne.no, eller 

abonner nyhetsbrevet vårt på nb.no/nyhetsbrev. 

For omvisninger etter forespørsel, ta kontakt med 

Liv Anniken Stavik, liv.stavik@nb.no. 

Utstillingen lages også i en web-versjon som 

finnes på bjørnstjerne.no, og som plakat-utstilling 

som institusjoner, skoler og biblioteker kan låne. Ta 

kontakt med Marte-Kine Sandengen, marte-kine. 

sandengen@nb.no. 

Plakat fra 1931. Illustratør Gustav Lærum (1870–1938) Plakat (Litografi etter oljemaleri av Peter Severin Krøyer 1851–1909.) 

Ca. 1910 

67

Åpningshelg for 

Bjørnsonåret i Oslo 24. april 

Nasjonalbiblioteket og 

Nationaltheatret vil i Oslo sammen 

markere 100-årsdagen for Bjørnsons 

død med åpning av en stor Bjørnsonutstilling 

i Nasjonalbiblioteket, 

etterfulgt av festforestilling i 

Nationaltheatret samme kveld. 

Visjonen til den nasjonale markeringen er Bjørnson 

for vår tid, og dette vil gjenspeiles både i utstillingen 

og festforestillingen, hvor man med moderne 

uttrykk skaper interesse for, innsikt og engasjement 

rundt Bjørnsons diktning og samfunnsmessige 

innsats. Samtidig søker man i markeringen å aktualisere 

de verdier Bjørnson sto for som dikter og 

samfunnsaktør. 

Utstillingen tar utgangspunkt i menneskers 

møte med Bjørnson i dag. Hvem leser hans verk og 

hvor blir teaterstykkene hans fremført? Hvorfor er 

det verdt å lytte til ham og hva kan vi gjenoppdage 

i hans litterære og dramatiske verker? I utstillingen 

vil du møte en Bjørnson som snakker til deg og 

som engasjerer mer enn du kanskje hadde trodd. 

Festforestillingen skal foregå på Nationaltheatrets 

hovedscene, men også teatrets hovedbygning 

tas i bruk i markeringen. 

Temaet «Bjørnson for vår tid» innebærer at 

forestillingen skal vise spennet i Bjørnsons liv 

og virke, og de mange motsetninger i mannen: 

Nasjonalisten – Skandinaven 

Hjemmekjær - Internasjonal 

Prestesønnen – Darwinisten 

Ektemannen – Rundbrenneren 

Patrioten – Nynorskhateren 

Republikaneren – Monarkisten 

Forbildet – Bråkmakeren 

Statsmannen – Høyforræderen 

Radikaleren – Teatersjefen 

Dramatikeren – Kritikeren 

Politikeren – Opportunisten 

Romantikeren – Modernisten 

Den refuserte – Nobelprisvinneren 

Det er Per Olav Sørensen som er engasjert av 

Nationaltheatret som konseptutvikler og regissør 

av forestillingen. 

Som regissøren selv uttrykker det: 

«Hvis man skal prøve å oversette dette spennet 

hos et menneske på en 100 minutters scenegalla/ 

produksjon så vil det nesten være en forbrytelse 

mot Bjørnsons minne og ikke forsøke å være 

moderne, uberegnelig, politisk, påståelig, fargerik, 

provoserende og internasjonal. Det vil også være 

en forbrytelse å ikke bruke Bjørnsons rike liv og 

enorme produksjon som en kilde.» 

69

70 

Bjørnsons stue på Aulestad. Foto: Jan Haug. Maihaugen 

Aulestad 2010 – et eventyrlig år 

Aulestad er en del av Dikterhjemmene/ 

Maihaugen. Bjørnsonåret 2010 

markeres både på Aulestad i Gausdal og 

på Maihaugen i Lillehammer. 

«Å som Aulestad nu er deilig som hus, som klima, 

som matbord, som vinfat, som lekestue for barn og 

barnlige sjeler, som skrivestue for meg» (Bjørnson 1900) 

Folkefest 

Den 15. mai 2010 gjenåpnes Aulestad i all sin 

bjørnsonske prakt. Ved siden av de faste og daglige 

opplevelsene som omvisninger og utstillinger, 

kommer det opplevelser i mange format på mange 

arenaer. Ute og inne. Konserter og opplesninger. 

Spesialomvisninger. Temaforedrag. Program under 

Norsk Litteraturfestival. De største arrangementene 

blir åpningsdagen 15. mai, 17. mai-feiringen og 

Aulestadspillet. 

Engasjement og informasjon 

Det er et glødende engasjement om Bjørnsons liv 

og litteratur i Gausdal, og Aulestad har et tett og 

godt samarbeid med Gausdal kommune på mange 

områder. Alle skole- og barnehagebarn leser og 

lærer og lar seg inspirere av den store sambygdingen. 

På Aulestad får vi se og høre resultatene i 

forestillinger og utstillinger. 

På Aulestads parkeringsplass nede ved riksvegen, 

RV255 – Bjørnsonvegen, har et helt nytt hus reist 

seg, Dikterportalen. Arkitektonisk er det inspirert 

av Bjørnsons vognskjul. Her vil alle gjester få god 

informasjon om regionens, bygdas og Aulestads 

tilbud. 

Bjørnsonåret på Maihaugen 

Den 15. mai starter feiringen på Aulestad og fortsetter 

på Maihaugen med festforestilling og åpning 

av utstillingen «Måneskinskåpen opunder pol». 

Borgny Farstad Svalastog er Maihaugens 

inviterte kunstner til Bjørnsonåret 2010. Hennes 

inntrykk av Bjørnsons litterære verk er klangbunnen 

for utstillingen som er et møte mellom 

Bjørnstjerne Bjørnson og kunstneren selv. 

Maihaugens årbok 2010 vil i sin helhet bli viet 

Bjørnstjerne Bjørnson og Aulestad. Den kommer 

ut i mai.

«Aulestadspillet – en vandring i Bjørnsons liv og litteratur» 

Kai Remlov som Bjørnstjerne Bjørnson. 

Foto: Kristoffer Øverli Andersen/Maihaugen

Festivalsjef i Bjørnsonfestivalen, 

Silje Engeness er glad for å ha 

med seg Henning Mankell og 

Edvard Hoem i programrådet. 

Foto: Bjørn Brunvoll, Romsdals Budstikke

Bjørnsonfestivalen i Molde og Nesset, 

29. august til 5. september 2010 

SILJE ENGENESS, FESTIVALSJEF 

Sammen med den nye festivalsjefen Silje Engeness, 

som tiltrådte 1. november 2009, skal Henning 

Mankell, Guri Sørumgård Botheim og Edvard 

Hoem utvikle programmet for festivalen i det 

nasjonale Bjørnsonåret 2010. 

Bjørnson var internasjonal, radikal, troende og 

gudløs, forkjemper for kvinnesaken og undertrykte 

minoriteter i Europa og han stod alltid på ungdommens 

side. 

En festival i 2010 må tørre å ta opp viktige spørsmål. 

Og vi må stille spørsmålet hvem Bjørnson er for 

vår tid og framtiden. Bjørnsonfestivalen jobber nå 

med å få inn aktuelle innledere fra Norge og verden. 

I anledning Bjørnsonåret 2010 blir åpningen av 

festivalen en festaften i Bjørnsonhuset søndag 29. 

august. Dette blir et stort arrangement i samarbeid 

med Teatret Vårt. Hele staben på teatret vil medvirke 

i produksjonen. I tillegg er det kontakt med 

nasjonale og internasjonale teaterkrefter. 

Musikalsk vil festaftenen legge vekt på Molde 

som jazzby. I samarbeid med Moldejazz vil det bli 

satt sammen et orkester med profilerte solister. 

Flere av de medvirkende på festaftenen vil også 

dukke opp i andre sammenhenger under festivalen 

senere i uka. 

Nina Andreasssen og hennes trio arbeider med en CD med 

ny musikk til Bjørnsons tekster. De vil medvirke på festaften 

som markerer åpningen av Bjørnsonfestivalen 2010. 

Foto: Bjørnsonfestivalen. 

73

Foto: Mimi Bang Foto: Opplysningsvesenets fond 

74 

Bjørnsonåret i Nesset kommune 

BJØRN ØLANDER , KuLTuRSJEF I NESSET KOMMuNE 

Bjørnstjerne Bjørnson kom til Nesset som fem åring 

og forlot kommunen då han var 20 år. Familien 

flytta då til Søgne i 1853 etter at faren Peder Bjørnson 

hadde vore gjennom ein opprivande strid med 

andre embetsmenn i bygda (Kapteinstriden). 

I denne perioden gjekk han óg på middelskole 

i Molde og var eit år i Kristiania på Heltbergs 

studentfabrikk, men her vaks han opp og her samla 

han inntrykk og haldningar som seinare kom ut i 

prosa, poesi og handling. 

Innbyggarane i Nesset er stolte av Bjørnstjerne 

og har eit omfattande program i samband med 

Bjørnsonåret 2010. Nesset kommune sitt slagord 

er: «Jeg velger meg Nesset» – etter diktet «Jeg 

velger meg april». 

Bjørnsonfilmen 

86 ungdomsskuleelevar frå heile kommunen har i 

samarbeid med Robert Hansen i Fargefilm AS laga 

film om Bjørnstjerne: «Jeg velger meg Bjørnson». 

Arbeidet med filmen starta hausten 2008 og hadde 

premiére 20. november 2009. 

Nesset Prestegard, museum og kultursenter 

Nesset kommune har i mange år brukt Nesset 

Preste gard til formidling av Bjørnson og prestegardshistorie. 

Etter to år med ombygging opna 

vi fjøsen på Prestegarden den 11. april 2010 som 

museum og kultursenter. Det er brukt om lag 7 

mill. på ombygginga. Fjøsen inneheld forsamlingslokale, 

formidlingsrom, kjøkken toalett og møterom. 

Det vert lagt vekt på web-baserte utstillingar 

og audiovisuelle formidlingsformer.

Nasjonalbibliotekar, 

Vigdis Moe Skarstein. 

vigdis.skarstein@nb.no 

23 27 60 01 

Direktør ved avdeling for informasjon, 

utstillinger og jubileer, 

Tone Dahle 

tone.dahle@nb.no 

23 27 60 86 

Rådgiver, 

Marte-Kine Sandengen 

marte-kine.sandengen@nb.no 

23 27 60 60 

Redaktør for bjørnstjerne.no 

Ingjerd Skrede 

ingjerd.skrede@nb.no 

23 27 60 38

Nasjonalbiblioteket, Postboks 2674 Solli, 0203 Oslo 

www.bjørnstjerne.no 

Vil du lese flere NB21? 

Gå til: www.nb.no/NB21 

ISSN 1890-7970 (online) 

ISSN 1890-3185 (trykt utg.) 

www.nb.no

NB21 nr.1 2010 - Nasjonalbiblioteket

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?