Last ned PDF - Næringsforeningen i Stavanger-regionen

Om tiggere og taggere KILDEN 4—5 Et forbud mot tigging vil hjelpe i kampen mot menneskehandel, mener dommer og menneskehandelekspert Hanne Sophie Greve. Leser vi i Rogalands Avis 12. desember 2009. Og: - Det er grunn til å frykte at tiggere vi har her er ofre for menneskehandel, sier hun. Meldingen står i grell kontrast til synspunktene fra framtredende sosialdemokrater i næringsliv og politikk i <strong>Stavanger</strong>: La tiggerne få være i fred. De gir byen et mangfold. Sier de. Og tankene går mot det visuelle mangfoldet som vi fraber oss våre egne taggere. TIGGING Tigging er ikke lenger forbudt. Det har våre folkevalgte sørget for. Så hva er vel da enklere for fattigfolk fra Sør-Øst-Europa enn å ta turen til sine rikere forbundsfeller EU og Schengenlandet Norge. Vi har nå fått fri bevegelse på tvers av alle grenser. Tiggere og trekkspillere kommer i hopetall til lille Norge. Sammen med asylsøkere fra fjernere strøk. For vårt nyrike land ynder å framstå som verdens dårligste samvittighet og fremste konfliktløser. Slik blir vi både rause og snille i andres øyne. Og sjeldne - for vi er ikke særlig mange. Nå høstes fruktene av foregående generasjoners arbeid. De som vokste opp i et Norge som den gang var ett av Europas fattigste land. For dem var arbeid i fellesskap nøkkelen til det gode liv. Med søndagsskole og Gerhardsen møtte etterkrigsgenerasjonen verden med solidaritet i blikket og deling i hodet. Tiggere hørte du om i bibelhistorien og fortellingene fra misjonsmarken. At vi hadde lite av det meste, visste vi ikke. Ingen skulle trenge å tigge. Målet var sosial rettferdighet og økonomisk trygghet. Tigging hørte historien til. Trygdeordninger skulle sikre folk et anstendig liv. Det gjaldt å ta vare på hverandre. TAGGING Først da velstanden kom, kunne vi se hvor lite vi hadde hatt. Men det hadde vært nok til å gi livet både mål og mening. Som ved å skille mellom arbeid og helg. Et skille som velstanden etter hvert skulle viske ut. Dongerien var arbeids- og ungdomstøyet som ble til fritidsklær. Frihet til helg ble frihet fra helg. Da foreldrene fikk råd til ikke å måtte vise at de også hadde helgeklær, trakk de på seg jeansen i helgene. Da beveget de seg inn på ungdommens enemerker. Protesten kom. Ungdommen signaliserte sin identitet og sin avstand til foreldrene. Og ble hørt. Snart var fabrikkvaskete og hullete jeans å få kjøpt – og det til langt høyere priser enn foreldrenes helge-jeans. Det var en protest mot det rene og hele. Mot skikkeligheten satt i system. De ville målbære sine meninger med sine uskikkelige stemmer. Denne protesten kan vi også lese av taggingen. Tilstedeværelsen skal også inn i offentlige rom: - Her er jeg! roper ungdommen gjennom tagging i sine mest fantasirike former – fra ren tilgrising til de flotteste grafittier. - Det er forbudt, sier vi unisont og kjeppjager disse ungdommene med loven i hånd. Respekten for offentlig og privat eiendom skal håndheves. Vi vil ha orden i våre felles rom uten å vise forståelse for taggerens egentlige prosjekt: protesten. Det er resultatet lovens lange arm heves mot. Og så er det slik at storsamfunnet aldri vil kunne makte å fange opp de indre kreftene som driver folk til å be om oppmerksomhet. Den forståelsen må ligge hos nærmiljøet. NAIV SNILLISME Tiggeren og taggeren ber om oppmerksomhet. Den ene om penger til sitt daglige brød. Den andre om oppmerksomhet i ”sin daglige nød”. Den første av fattigdom for å kunne holde seg i live. Den andre kanskje av en overflod som stjeler meningen med livet. Tiggerne kommer til oss. Taggerne har vi selv skapt. De er en del av oss som vi selv ikke setter pris på. Hvorfor tiggerne kommer til oss, er innlysende. Pengene. Men hvem er det som – bokstavelig talt - tar hånd om pengene? Er det organisert menneskehandel, som Hanne Sopihe Greve hevder, står vi overfor en skikkelig utfordring. Vi som for lengst hadde kvittet oss med tiggingen. For hvordan kunne ellers så mange ”elendige” innfinne seg i vår del av verden? Hvordan kom de hit? Hvor bor de? Hvem kjører dem rundt i byene våre? Tiggerne og trekkspillerne? Hvem organiserer rotasjonen mellom tigge- og spillestedene som de bruker? Hvem er det som til sjuende og sist stikker av med pengene? For snille og naive, som vi er, legges det penger i beger og bager. Uten spørsmål om hvorfor de er her, hvordan de arbeider og hvem de egentlig er. Ser vi paralleller mellom tiggerne og den invasjonen vi har hatt av horer de siste par årene? Alt det som vi gjennom en målrettet samfunnsutvikling skulle ha skrelt bort innenfra, legger seg utenfra ut på fellesskapet vårt i tjukkere lag enn vi noen gang har opplevd – i nyere tid. Framtredende folkevalgte snakker om mangfold. Slik fagfolk som Greve ser det, er det i beste fall uttrykk for politisk enfoldighet. I verste fall likegyldighet. Men slik er det ikke med taggerne. Her er det ikke snakk om snillisme eller likegyldighet. De skal tas, naturlig nok. Nå er de i gang med å tagge <strong>ned</strong> underganger og andre innretninger langs det nye dobbeltsporet mellom <strong>Stavanger</strong> og Sandnes. Og de er ”våre” hender… Som tagging svært ofte representerer visuell forsøpling, forsøpler tiggerne vårt organisatoriske fellesskap. Vi skal ikke tillate tigging fordi det er i strid med fellesskapets verdisyn. Som menneskehandel blir tigging dessuten kriminelt. Vi skal ikke tillate tilfeldig tagging i offentlige rom, fordi det bryter med vår eiendomsforståelse. Men vi har ikke lov til å være likegyldige overfor de kreftene som utløser taggelysten…