Utgivelser\BVpraxis nr 1 2005.pdf

Prosjekt R 

1/2005 – 2. årgang 

Ut ifra et ønske om å foreta en kritisk refl eksjon rundt vår egen praksis, 

ble prosjekt R opprettet. Målet med prosjektet er å få en helhetlig bevissthet 

over vårt arbeid i barneverntjenesten. Hva vi er fl inke til, hva vi kan 

gjøre bedre og på hvilke områder det er nødvendig å endre praksis. 

Erfaringer med staten 

Som advokat for barneverntjenesten i fl ere kommuner har jeg gjentatte 

ganger opplevd samarbeidet mellom kommunen og ”servicenivået”; 

tidligere fylkeskommunen, nå staten, som svært problematisk. I noen 

saker kommer dette klart på spissen, ved at prosessen i fylkesnemnda 

kan utvikle seg til å bli en tvist mellom kommunen og de private partene 

på den ene siden, med staten som motpart på den andre siden. Fokus 

for konfl ikten blir da uenighet om kvalitet og egnethet på det tilbudet 

staten kan gi en kommune som har spesifi kke krav og bestillinger. 

Barnevern og politi 

Januar 2004 startet Ski politistasjon og Ski barneverntjeneste et fast og 

regelmessig samarbeid etter sterkt ønske fra begge parter. Tidligere har 

samarbeidet i større grad vært bestemt av behov i enkeltsituasjoner. Noe 

av behovet for et tettere samarbeid var at både politi og barnevernet opplevde 

å få stadig tyngre ungdomssaker. 

Barnevern og psykiatri 

Barneverntjenesten i kommunene får stadig oftere kontakt med de barna/ 

ungdommene som har psykiatrilidelser i tillegg til vanskelige oppvekstbetingelser. 

I tillegg opplever vi at mange barn og unge står uten tilbud fra 

psykiatrien, eller at de får et tilbud som ikke svarer til deres behov. 

Ettermiddagshjemmet 

Ettermiddagshjemmet gir mulighet for systematisk arbeid med det enkelte 

barn og gode muligheter til å styrke sosial kompetanse og nye ferdigheter. 

Ettermiddagshjemmet i Ski ble etablert i 1992 på grunnlag av midler fra 

Barne- og familiedepartementet. Tiltaket har gradvis blitt utvidet og individuelle 

støttekontakter har blitt tilsvarende redusert. 

forts. s. 3 

forts s. 5 

forts s. 7 

forts s. 8 

forts s. 8 

Innhold 

ISSN 1504-2146 

Leder 2 

Prosjekt R 3 

Tema: 

Erfaringer med Staten 

• Fordeling av beslutningskompetanse 

mellom stat 

og kommune 5 

• Erfaringer med staten 

etter et år 6 

Tema: 

Tverrfaglig samarbeid 

• Barnevern og politi 7 

• Barnevern og psykiatri 8 

Ettermiddagshjemmet 8 

Ung i Europa - et tilbud 

til ungdom 9 

Fokus på det ytterste 

leddet 10 

Jusspalte: 

• Hjelpetiltak i medhold 

av barnevernloven 

§4-4,5.ledd 11 

• Ressursbruk og rettssikkerhet 

i 

Fylkesnemndene 12 

Tema: 

Tiltaksplaner 

• Planer for barn under 

omsorg 13 

• Intervju med Erling 

Høyem i Visma Unique 14 

Siste side 16

Redaktør: Ole Christian Aartun 

Redaksjonssekretær: Elisabeth Grøtteland 

Redaksjonen: Svanhild Widèn, 

Anders Brandt, Molly Solsvik, 

Kine Beate Olsen, Margaret Dirdal, 

Wenche Nilsen, Eva Jorunn Hauger 

Foto: Wenche Nilsen 

Layout: Øivind Sørensen, hustrykkeriet 

Fokus på 

førskolebarna 

Ski kommune 

Barneverntjenesten 

Postboks 3010 

1402 SKI 

Tlf. 64 87 84 12 

Fax 64 87 84 32 

Stadig mer forskning viser at det er viktig å nå utsatte barn og 

deres familier med tiltak i førskolealder. I det daglige barnevernsarbeide 

tar ungdom mye fokus. Det er utviklet mange tiltak 

overfor denne gruppen. Vi får et stadig økende antall sammensatte, 

alvorlige meldinger fra ungdom, foreldre og andre. 

Samtidig får vi få bekymringsmeldinger på førskolebarn. Slik 

har det vært i ”alle år”. Få meldinger kommer fra helsevesenet, 

primærleger melder svært sjelden. Av hensyn til barna og familiene 

kan det ikke fortsette slik. 

Vi etterlyser et stort nasjonalt løft overfor utsatte førskolebarn, 

en sentral handlingsplan med et nært samarbeid mellom sentrale 

aktører. Hvor barnevernet, helsevesenet og barnehager må stå 

sentralt. 

Hva skjer i det ytterste 

leddet? 

Barnevernet er ikke sterkere enn kvaliteten i de ytterste leddene. 

Vi har en dobbel utfordring, styrke de ytterste leddene og 

å bringe kunnskap om barneverntjenesten ut til folket, motvirke 

tabloidenes ensidige informasjon. Vårt inntrykk er at det gror i 

norsk barnevern. Det prøves ut nye metoder og tiltak. Brukerfokus 

står i sentrum. Vi ønsker et mer åpent barnevern, faglig 

sterkt og nedbyråkratisert. 

Kristiansand er en av mange kommuner med kreativitet og fagutvikling. 

Navnebytte fra saksbehandler til kurator er et signal 

på prioritering av mer systematisk, sosialfaglig jobbing. I sin 

artikkel i Norsk Barnevern nr. 4 tar Erik Larsen opp problemstillinger 

som gir inspirasjon og pågangsmot for videreutvikling 

av barnevernet. Barnevernets fyrvokter? 

redaksjonen@bvpraxis.no 

www.bvpraxis.no 

Om BV praxis 

Ideen om å gi ut et blad ved barneverntjenesten i Ski ble 

unnfanget 12. juli 2004. Hovedtanken er å utgi et blad hvor 

ansatte i barneverntjenesten i Ski kan dokumentere og drøfte 

praksisen sin. Vi er også åpne for annet stoff om barnevern, 

prinsipielle problemstillinger og kommentarer. BV praxis 

er for oss en måte å drive fagutvikling på. Også en måte å 

drive informasjon om barnevern på. Det er i første omgang 

et prosjekt på 1 år. Vi planlegger å gi ut 4 nummer. Vi ønsker 

å sette fokus på den daglige virkeligheten i det kommunale 

barnevernet. BV praxis skal være et åpent forum for de som 

ønsker å være med å bidra til det. 

BUP til BUFdir? 

Barnevern og familievernet havnet ikke i HELSEdir. Kan det 

være fornuftig at BUP kommer til BUFdir? Vi opplever at disse 

tre instansene har mye felles problematikk, metoder og mål. 

Familier i krise, barn og unge med spesielle problem, nettverks- 

og familieperspektiv. Alle tre instansene har føringer på å 

jobbe forebyggende mot aktuelle instanser i kommunen. BUP 

gjennom prioritering i psykiatrisatsningen får mer mulighet til 

å jobbe forebyggende tror vi gir et enda bedre grunnlag for et 

nærmere samarbeide. Ved å jobbe mer sammen og ved å lære 

av hverandre tror vi på en bedre samlet ressursutnyttelse. 

Å ligge i samme direktorat tror vi kan bidra til et bedre 

samarbeid lokalt. 

Hva prioriteres og 

hvem bestemmer? 

Vi kjenner oss igjen i artikkelen til Rikke Lassen. Vi har sittet 

med de private parter på den ene siden og med staten på den andre 

og ”kjempet” for at barn skal få beholde, etter vår vurdering, 

nødvendige men dyre tilbud. Vi støtter statens arbeid med å redusere 

et kostnadsnivå i private tiltak som er urimelig i forhold 

til tilbudet. Men vi støtter ikke et statlig barnevern som prioriterer 

økonomi framfor behovet til barna og deres familier. 

Vi ønsker å få vite i detalj hvem som bestemmer hva i relasjonen 

mellom stat og kommune og hva vi kan gjøre hvis staten 

overprøver våre faglige konklusjoner. Slik informasjon vil gjøre 

samarbeidet mellom kommunene og staten lettere. 

Ole Christian Aartun, Kine Beate Olsen, Margaret Dirdal, Anders Brandt, Svanhild Widén, Molly Solsvik, Eva Jorunn Hauger, Elisabeth 

Grøtteland, Wenche Nilsen. 

2

PROSJEKT R – et omfattende endringstiltak 

Den 21. og 22. oktober i fj or hadde vi et internt seminar med tittel ”raskt inn, riktig tiltak, raskt ut”. Forberedelsen 

til seminaret startet i august. Personalgruppen ble da delt inn i tre grupper og startet arbeidet med hvert av temaene: 

• Hvordan få meldinger raskt inn 

• Hvilke tiltak bidrar til at barn og familier får rett hjelp 

• Hvordan få barn raskt ut av barnevernet 

Gruppene kartla status i Ski kommune og var på ekskursjon til andre barneverntjenester. Den 20. og 21. september 

evaluerte vi hjelpetiltakene våre ut fra kategoriene endring, kompensering og kontroll. Arbeidet med de to seminarene 

resulterte i ”Prosjekt R” som startet 01.12.04. 

Raskt inn 

Gruppen besøkte barnevern- 

tjenesten i Lerkendal bydel i 

Trondheim kommune og innhentet 

informasjon fra Bærum 

og Øvre Eiker kommune. På 

bakgrunn av kontakten med disse 

barneverntjenestene ble gruppens 

bidrag til seminaret viktigheten 

av regelmessig samarbeid med 

aktuelle samarbeidspartnere. 

Riktig tiltak 

Gruppen besøkte 

barneverntjenesten i Drammen og 

Bærum (Rykkin). Konklusjonen 

etter disse besøkene var viktigheten 

av å prioritere endringstiltak 

og jobbe med nettverksmetoder 

både i undersøkelsen og tiltaksfasen. 

En forutsetning for gode 

tiltak er aktiv brukermedvirkning. 

PROSJEKT R Raskt inn, riktig tiltak, raskt ut, redusere tidsbruk, riktig brukerfokus 

Prosjektperioden 01.12.04 - 01.06.05 

Målsettinger 

1. Vi får meldinger til rett tid 

2. Vi jobber bare med barnevernsaker 

3. Vi har riktige tiltak 

Tiltakene i prosjektet 

A. Forbedre arbeidet i meldingsfasen 

Delmål: • Vi konkluderer med undersøkelse bare i saker som er 

barnvern. 

Tiltak: • Det skal utarbeides spørreskjema som saksbehandler 

bruker ved mottak av muntlige meldinger 

• Det skal vurderes å holde møte med familien og melder 

i meldingsfasen, det legges større vekt på å bruke uken 

etter mottatt melding til utdyping/avklaring. 

• Vi bruker fagmøter en gang pr. mnd. til å drøfte grensene 

for hva som er barnevern ut fra konkrete kasus. 

• Vi evaluerer alle meldinger som kommer inn i perioden 

01.12.04 - 01.06.05. 

• Rutinene for meldingsfasen evalueres. 

Raskt ut 

Gruppen hadde kontakt med 

barneverntjenesten i Skedsmo 

og Gamle Oslo. Konklusjonen på 

gruppas arbeid ble viktigheten av 

å være bevisst på ansvarliggjøring 

av familien og andre instanser. 

4. Vi har mer tid til prioriterte oppgaver 

5. Brukerne er fornøyd med tjenestene de får og 

måten de blir behandlet på 

B: Forbedre arbeidet i undersøkelsesfasen 

Delmål: • Vi konkluderer bare med å iverksette tiltak i saker som er 

barnevern. 

• Vi arbeider nettverksfokusert og ansvarliggjør foreldre og 

ungdom/barn. 

Tiltak: • I undersøkelsen skal det brukes startmøte og fl ipover- 

metode. 

• Vi evaluerer alle saker det er satt i gang undersøkelser i 

perioden 01.12.04 - 01.06.05. 

• Vi bruker fagmøter en gang pr. mnd. til å drøfte grensene 

for hva som er barnevern ut fra konkrete kasus. 

• Rutinene for undersøkelse evalueres. 

3

4 

C: Bruk av tiltak 

Delmål: • Vi har endringstiltak i alle saker 

• Vi arbeider nettverksfokusert og ansvarliggjør foreldre, 

ungdom/barn og samarbeidspartnere. 

Tiltak: • Vi lager rutiner for gode bestillinger av tiltak. 

• Vi evaluerer rutiner for iverksettelse av tiltak. 

• Vi evaluerer alle tiltak iverksatt etter undersøkelse i 

perioden 01.12.04 - 01.06.05. 

• Vi har kontinuerlig fokus på arbeid med tiltaksplaner. 

D: Nye tiltak og metoder 

Delmål: • Vi har tiltak og metoder som i større grad dekker 

behovene til brukerne. 

Tiltak: • Ansatte i avdelingen driver foreldrekurs. 

• Ansatte i avdelingen driver ungdomsgrupper. 

• Ansatte i avdelingen bruker nettverksmetoder. 

E: Kompetanseutvikling 

Delmål: • Vi har et godt nok tilbud til våre brukere. 

Tiltak: • Vi kartlegger kompetansebehovet i avdelingen og blant 

de ansatte. 

• De ansatte får mulighet for å jobbe med spesialoppgaver. 

• Vi får opplæring i og tar i bruk startmøter, LØFT og 

fl ipovermetoden. 

F: Forbedre samarbeid med andre 

instanser 

Delmål: • Vi mottar kun meldinger som fyller kriteriene i lov om 

barneverntjenester. 

• Vi har et godt samarbeid med våre samarbeidspartnere: 

• Begge parter opplever at de har en åpen kommunikasjon 

• Begge parter får dekket sine behov 

• Begge parter opplever gjensidig respekt for hverandres 

roller, oppgaver og ansvar 

• Partene tar opp uenighet og konfl ikter med hverandre 

Tiltak: • Vi vil etablere samarbeid med nye instanser. 

Møte 2x i prosjektperioden: Fastlegene 

Ungdomsklubbene 

• Vi vil utvide samarbeidet med følgende samarbeids- 

partnere. 

Samarbeidsmøte 1x per mnd: Skolene 

Barnehagene 

PPT 

• Vi vil undersøke mulighet for å etablere fast kontakt med 

frivillige organisasjoner. 

G: Forbedre informasjon om barnevern 

til våre samarbeidspartnere og til 

kommunens innbyggere 

Delmål: • Våre samarbeidsinstanser og kommunens 

innbyggere har god kjennskap til barneverntjenestens 

arbeidsoppgaver. 

Tiltak: • Informasjon om barnevern skal være på kommunens 

nettside innen 01.04.05. 

• Vi kontakter Østlandets Blad vedrørende aktuelt stoff. 

Fagleder har det overordnede ansvaret og kontakter en 

journalist med tanke på fast samarbeid 

• BVpraxis vil komme ut med 3 nummer i prosjekt- 

perioden. 

• Vi gir nødvendig informasjon om barnevern og hvordan 

vi jobber til våre samarbeidspartnere. 

• Det utarbeides en felles disposisjon for den informa- 

H: Rasjonalisering 

Delmål: • Vi bruker kun tid på det som er nødvendig. 

• Vi har mer tid til direkte faglig arbeid med barn og 

familier. 

• Vi har mer tid til fagutvikling og faglig oppdatering. 

• Vi har mer tid til forebyggende arbeid og informa- 

sjonsarbeid. 

Tiltak: • Vi registrerer tidsbruken vår en uke ved prosjektstart og 

en uke i mars/april. 

• Vi tilstreber å skrive referater rett etter møter. 

• Ved interne møter og møter med samarbeidspartnere 

skal vi vurdere å skrive referater direkte inn på pc under 

møtet. 

• Vi skal skrive korte, konsise referater og vedtak. 

• Vi skal ha effektive møter og telefonsamtaler. 

• En nedsatt gruppe går gjennom alt vi gjør med tanke på 

rasjonalisering. 

I: Brukerfokus 

Delmål: • Brukerne opplever at de blir tatt på alvor. 

• Brukerne opplever at de har innfl ytelse. 

• Brukerne opplever tilfredsstillende tilgjengelighet hos 

saksbehandler. 

• Brukerne får nødvendig informasjon. 

Tiltak: • Bruk av nettverksorienterte metoder. 

• Videreutvikle skriftlig informasjon rettet mot brukere. 

• Utarbeide prosedyrer for tilgjengelighet ved kontoret. 

Evalueringsplan: 

• Det utarbeides evalueringsredskaper for å evaluere alle 

tiltak. 

• Vi bruker ett fagmøte i februar og ett i mai på å evaluere 

meldingsundersøkelses- og tiltaksrutiner. 

• Alle meldinger kopieres og settes inn i en perm av kontor- 

fullmektig. 

• Det utarbeides et evalueringsskjema for meldinger og 

undersøkelser som fylles ut og legges i permen sammen 

med meldingen når man har konkludert. 

• Ett fagmøte i mnd brukes til å drøfte grenser for hva som 

er barnevern. Vi deler da personalgruppa i tre og disku- 

terer ut fra kasus, henholdsvis melding, undersøkelse og 

tiltak. Gruppene legger frem i plenum. 

• Vi bruker fagmøter til å evaluere referatskriving 

• Samarbeidet med våre samarbeidspartnere skal evalueres 

innen 01.06.05. Det vil blant annet skje på det årlige 

møtet med kommunale og statlige samarbeidsinstanser 

14.03.05. 

• To av saksbehandlerne vil lage et evalueringsskjema til 

samarbeidspartnere. 

Fra opplæring i ”startmøte” og ”fl ip-over” 4. januar 2005. 

Margaret Dirdal

Fordeling av beslutningskompetanse 

mellom stat og kommune 

– når det er behov for annenlinjetjenester 

i barnevernet. Herre og tjener, overordnet 

og underordnet, eller hund og katt….? 

Som advokat for barneverntjenesten i fl ere kommuner har jeg 

gjentatte ganger opplevd samarbeidet mellom kommunen og 

”servicenivået”; tidligere fylkeskommunen, nå staten, som svært 

problematisk. I noen saker kommer dette klart på spissen, ved 

at prosessen i fylkesnemnda kan utvikle seg til å bli en tvist 

mellom kommunen og de private partene på den ene siden, med 

staten som motpart på den andre siden. Fokus for konfl ikten blir 

da uenighet om kvalitet og egnethet på det tilbudet staten kan gi 

en kommune som har spesifi kke krav og bestillinger. Dette kan 

handle om hvilket institusjonstilbud som kan møte et utredet 

behov for behandling av en ungdom med sammensatt problematikk 

eller en helhetlig faglig ramme for en utfordrende tilbakeføringsprosess. 

Kjernen i konfl ikten ligger gjerne i kunnskap 

om at det ønskede tilbudet faktisk eksisterer, men at staten 

av økonomiske og administrative årsaker heller tilbyr en nestbest-løsning 

som staten allerede disponerer. 

Konsekvensen kan bl.a. bli at fylkesnemnda ikke fi nner tilbudet 

godt nok, eller at kommunen må forvalte en plassering og behandling 

som barneverntjenesten på faglig grunnlag i realiteten 

ikke kan å god for, eller at en ungdom utsettes for betydelige 

tilleggsbelastninger i form av en unødig geografi sk avstand til 

familie og øvrig nettverk. 

Nærmere om problemstillingen 

Kjernen i tvistene er ofte at ”service-nivået” ikke har institusjonsplasser 

å tilby, eller at tilbudet kommer i tolvte time og i 

realiteten ikke er et tilbud, men et ”take it or leave it”. Mange 

tvister handler også om hvilket tiltak som skal settes inn i den 

enkelte saken – og når. 

Ofte får man inntrykk av at tilbudet ikke kommer som følge av 

grundige vurderinger av hva akkurat denne ungdommen trenger, 

og deretter samvittighetsfull veiing av ulike tilbud opp mot hverandre,- 

men snarere konstatering av hvor det akkurat nå er ledig 

plass. Kommunene henvises til å ta det tilbudet de får, det er lite 

eller intet rom for faglige innvendinger, og mange kommunale 

barneverntjenester er henvist til å plassere ungdommer i institusjoner 

som de selv bare har helt overfl atisk kjennskap til. Mange 

kommuner har også opplevd og måtte plassere ungdom i tiltak 

som de har funnet lite faglig overbevisende. Problemstillingen 

har en vesentlig juridisk, barnevernfaglig og barnevernetisk side, 

ved at den ansvarlige kommunen til enhver tid må anses ansvarlig 

for å gi et kvalitativt godt og riktig tilbud til sine klienter, og 

at dette ansvaret ikke kan uthules ved at kommunen ”dessverre 

ikke rår over” hva man får tilbudt fra statens side, og så kan videreformidle 

til klienten. 

Problemet har også en større samfunnsøkonomisk og etisk side, 

ved at det foranlediger stor frustrasjon knyttet til at offentlige 

midler disponeres lite effektivt og hensiktsmessig, når staten 

jevnlig må betale overpris for private institusjonstiltak fremfor å 

disponere langsiktig ved å selv etablere tilstrekkelig antall insti- 

Advokat Rikke Lassen 

tusjonsplasser til en lavere kostnad. Etter en del års erfaring med 

behandling av sakene til ungdom med alvorlige atferdsvansker, 

er det ikke lett å akseptere at det statlige nivået ganske rutinemessig 

fremstår som uforberedt på den reelle etterspørselen etter 

egnede institusjonsplasser på relativt kort varsel. 

Er erfaringer med fylkeskommunene relevante etter den statlige 

overtakelsen av annenlinje-tjenestene? 

Min erfaring med barnevernssaker gjorde at jeg konstaterte med 

beklagelse at mange kommuner var prisgitt fylkeskommuner 

som hadde strenge budsjettrammer, og som ”valgte” tiltak til for 

eksempel ungdom med alvorlige atferdsvansker først og fremst 

utfra pris og utfra hvor det tilfeldigvis var en ledig plass. Med 

den nye organiseringen fra nyttår 2004, med statlig overtakelse 

av de fylkeskommunale tjenestene, var jeg spent på om dette 

ville føre til forbedringer i samarbeidet. Jeg synes det er beklagelig 

å måtte oppsummere at denne situasjonen i liten grad 

synes endret. 

I forbindelse med mange undervisningsoppdrag det siste året, i 

regi av ulike fylkesmannsembeter, har jeg truffet mange kommunalt 

ansatte barnevernpedagoger i kommuner spredt over 

hele landet. Jeg har spurt dem om deres erfaringer og inntrykk 

av samarbeidet mellom stat og kommune, og jeg konstaterer, 

igjen med beklagelse, at mine erfaringer kan være dekkende 

for et uheldig mønster mange steder, der det statlige nivået ikke 

oppleves som et tilgjengelig servicenivå, men heller et overordnet 

og lite tilgjengelig nivå som det ”søkes audiens” hos. Jeg 

understreker at jeg får beskrevet noen veldig hederlige unntak, 

hvor kommunene opplever stor grad av dialog og reell gjennomslagskraft 

når egnet tilbud skal defi neres og etableres, og hvor 

det beskrives en opplevelse av en reell servicefunksjon fra det 

statlige nivået. 

Hvem er det egentlig som bestemmer? 

Helt grunnleggende i tvister som de nevnte er behovet for å 

avklare hvem som i forholdet mellom kommune og stat egentlig 

har den formelle beslutningsmyndigheten når det gjelder valg av 

konkret tiltak, og tidspunkt for iverksettelsen av tiltaket. 

Er det tidligere fylkeskommunale – nå statlige, nivået strengt tatt 

overordnet kommunen? 

Og har staten noe hjemmelsgrunnlag for å overprøve de barnevernfaglige 

vurderingene som kommunens barneverntjeneste har 

foretatt ? 

Rettskildene fordeler beslutningsmyndighet og plikter et stykke 

på vei, men løser ikke kjernen i vår problemstilling. Etter lov om 

barneverntjenester er det statens oppgave å tilby institusjonsplasser. 

Loven defi nerer oppgaver som ulike forvaltningsnivåer har, 

og i noen sammenhenger defi neres også beslutningskompetansen, 

for eksempel slik at det fremgår klart hvilken beslutningsmyndighet 

fylkesnemnda har, og at fylkesmannen har avgjørel- 

5

sesmyndighet i klagesaker som ikke hører under fylkesnemndas 

myndighetsområde. 

Statens oppgaver vis-a-vis kommunene er beskrevet som ”oppgaver”, 

og det fremgår ikke av loven noen hierarkisk myndighetsfordeling 

i dette forholdet. Etter barnevernlovens § 2-3, 2. 

ledd litra a, skal statlig regional barnevernmyndighet ”etter anmodning 

fra kommunen bistå barneverntjenesten i kommunene 

med plassering utenfor hjemmet”. Etter lovens § 9-4 skal statlig 

regional barnevernmyndighet bære de økonomiske utgiftene ved 

slike plasseringer, men slik at staten etter § 9-5 kan kreve delvis 

refusjon fra kommunen i form av standardiserte egenandeler. 

Disse lovbestemmelsene regulerer imidlertid ikke nærmere 

hvilken plikt det ligger i å ”bistå”, eller hvilke krav det kan stilles 

til innholdet og kvaliteten i denne bistanden, utover at det 

følger forutsetningsvis av lovens kapittel 5 at enhver institusjon 

som benyttes skal være generelt godkjent etter nærmere angitte 

kriterier. 

Det er sikkert at staten er forpliktet til å stille en institusjonsplass 

til disposisjon der fylkesnemnda har fattet vedtak om slik 

plassering, og at plikten ikke kan nektes oppfylt under henvisning 

til manglende økonomiske rammer. Tilsvarende kan staten 

ikke overprøve kommunens vurdering av at barnet har behov for 

en institusjonsplass eller et tiltak rettet mot hjemmet, og statens 

plikt inntrer når kommunen har anmodet om bistand. 

Det reelle problemer er hvorvidt staten kan sies å ha oppfylt sin 

plikt ved å tilby en institusjonsplass eller et tiltak, når kommunen 

fi nner at tilbudet ikke dekker behovet i den konkrete saken, 

med den følge at kommunen må ”take it or leave it”, og eventuelt 

selv fullfi nansiere et tilbud som på faglig grunnlag er å foretrekke. 

Slik barnevernet er organisert i Norge, og med den budsjettering 

som følger av dette, er budsjettene til de kommunale 

barneverntjenestene ikke dimensjonert for egen fullfi nansiering 

av annenlinje-tjenester, og slike løsninger vil dermed gå utover 

kommunens økonomiske evne til å ivareta sine øvrige lovbestemte 

oppgaver. Til illustrasjon kan nevnes at en institusjonsplass 

i år 2000 i følge Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) gjennomsnittlig 

kostet kr. 945.000,- pr. år, mens den kommunale egenandelen 

det samme året beløp seg til ca. kr. 240.000,- årlig. 

Dersom uenighet om hvilket tiltak som er godt nok i en konkret 

sak løses ved at kommunen må fullfi nansiere en institusjonsplass 

kommunen mener er riktig og nødvendig, vil dermed 

belaste kommunens økonomi med i snitt kr. 700.000,- årlig, en 

utgift som det ikke er budsjettmessig dekning for. 

Øvrige rettskilder er etter min kunnskap utelukkende rundskriv 

om konkret inn- og utskrivning av den enkelte institusjon, samt 

betalingsrundskrivet av 22/12-92 (Q-0820), det siste har jeg 

fått opplyst av departementet at man arbeider med en revisjon 

av. Det kan ikke antas at regelverket omkring dette vil løse vår 

problemstilling. Etter betalingsrundskrivet, og med henvisning 

til lovens § 8-3 er fylkesmannen tvisteløsningsorgan for uenighet 

om betaling, men etter omorganiseringen er forutsatt at en 

eventuell uenighet kan løses av en overordnet statlig myndighet 

(Ot. prp. nr.9( 2002-2003, pkt. 10.1., merknad til § 8-3). 

Forholdet til den endelige og konkrete beslutningsmyndighet i 

den enkelte sak kan jeg ikke se regulert noe sted, og det må da 

legges til grunn at beslutningsmyndigheten i realiteten ligger hos 

staten, som kan tilby ett alternativ, og avvise å bidra til å fi nansiere 

et annet. 

På en måte kan man si at annenlinje-nivået etter den statlig overtakelsen 

er blitt ytterligere suverent, ved at omorganiseringen 

6 

førte til at fylkesmannens tilsynsansvar for den fylkeskommunale 

virksomheten (etter bvl. § 2-3) bortfalt, uten at dette tilsynsansvaret 

er erstattet av noen annen form for tilsynsfunksjon med at 

staten utfører sine oppgaver i henhold til det gjeldende regelverket. 

Hvis man legger til grunn at dette på samme måte som 

for betalingsansvaret forutsettes løst av ”en overordnet statlig 

myndighet” er det nærliggende å problematisere mangel på uavhengighet 

og habilitet i dette, idét staten selv har en økonomisk 

egeninteresse i å begrense sine egne kostnader. 

De viktige spørsmålene, behov for avklaring 

Det er nærliggende å forvente at det utarbeides et konkret regelverk 

som ivaretar behovet for ; 

• formaliserte saksbehandlingsregler for søknad om plass / tiltak 

og avgjørelse av dette 

• herunder tidsfrister for behandling av søknader 

• avklaring av formell beslutningsyndighet og krav til saklig 

begrunnelse 

• samt regler for klageadgang og klagebehandling der behovet 

for uavhengighet til statlige myndigheter og statlig økonomi er 

helt vesentlig. 

Veien videre 

Jeg vil anbefale alle kommunale barneverntjenester som opplever 

det ovenstående som problematisk å ta dette opp med departementet, 

i form av at man utber et regelverk som nevnt. 

Advokat Rikke Lassen 

Erfaringer med staten 

etter et år 

Vi er positive til at staten har overtatt administrasjonsansvaret 

for deler av barnevernet. Vi tror det er mye å hente både på bedre 

kvalitet og bedre ressursutnyttelse med staten som administrator. 

For å sitere Bufetat:

”Bufetats hovedoppgave er å gi barn, unge og familier som 

trenger hjelp og støtte tiltak med høy og riktig kvalitet uansett 

geografi sk plassering i Norge.” 

Barnevernlederne i Follo drøftet erfaringer med det lokale fagteamet 

i et møte 2.12.04. Det var fl ere områder hvor en ønsket 

en forbedring av tilbud og samarbeid. Det ble tatt opp i fellesmøte 

mellom barnevernlederne og representanter fra fagteamet 

5.01.05. Det ble da satt ned en arbeidsgruppe med medlemmer 

fra kommunene, fagteamet og Gullhella kompetansesenter som 

skal jobbe med å forbedre rutinene vedrørende plassering i fosterhjem.. 

I Ski er vi privilegert ved å ha fagteamet i 5 minutters gangavstand, 

en stor tidsbesparing i forhold til tidligere å måtte reise på 

møter til fylkesbarnevernet i Oslo. 

Vi opplever at fagteamet ønsker et nært samarbeid med kommunene. 

Representanter fra fagteamet er med på annethvert møte 

som barnevernlederne. Det er viktig å bygge opp personlig kontakt, 

ha mulighet til å utveksle synspunkter, drøfte tema og også 

samarbeide om tiltak og fagutvikling. 

Vår erfaring med fagteamet og staten kan oppsummeres i noen 

punkter: 

• Fagteamet har god tilgjengelighet 

• Lav terskel for å drøfte saker 

• Felles holdning til å jobbe effektivt, blant annet med telefon 

møter 

• De tar initiativ for å få til et konstruktivt samarbeid 

• Vi har i noen saker opplevd at det har tatt lang tid å få søknader 

behandlet og få tiltak. Rekruttering av fosterhjem er et 

eksempel 

• Fra i høst til over nyttår var det ikke mulig å få tilbud om 

MST 

• Vi har erfaring for at økonomi brukes som argument for valg 

av tiltak 

• Det er et press for kraftig å redusere tilbud ved fylte 18 år 

I kontakten med fagteamet og staten er følgende viktig for oss: 

Rutiner 

Vi savner rutiner og retningslinjer i samarbeidet mellom kommunene 

og staten. At det nedsettes en gruppe i vårt distrikt for 

å lage rutiner burde vært unødvendig. De viktigste rutinene og 

retningslinjene for samarbeidet mellom fagteamene og kommunene 

og mellom kommunene og staten burde etter vår mening 

vært på plass etter et år. 

Faglige argumenter skal bestemme valg av tiltak 

I mange saker opplever vi ikke noe konfl ikt mellom økonomi 

og fag. I noen saker har denne konfl ikten vært en belastning i 

samarbeidet. 

Beslutningsmyndighet 

Vi forventer at kommunen ikke skal bli overprøvd på faglige 

konklusjoner og forventer at det lages klare retningslinjer for 

fordeling av beslutningsmyndighet mellom stat og kommune. 

Tidsfrister 

Vi ønsker tidsfrister for når søknader skal være behandlet og når 

aktuelt tilbud skal foreligge. 

Ole Christian Aartun 

Barnevern og politi 

Januar 2004 startet Ski politistasjon og Ski barneverntjeneste 

et fast og regelmessig samarbeid etter sterkt 

ønske fra begge parter. Tidligere har samarbeidet i større 

grad vært bestemt av behov i enkeltsituasjoner. Noe 

av behovet for et tettere samarbeid var at både politi 

og barnevernet opplevde å få stadig tyngre ungdomssaker. 

Teamlederne fra Ski barneverntjeneste har møte 

med Tove Slyngstad og Thea Kaabbel ved Ski politistasjon. 

Første måneden var hyppigheten hver tirsdag fra 

08.30-09.00. Senere har frekvensen vært annenhver 

uke. Samarbeidet har blitt evaluert jevnlig. 

Dette er hva vi hittil har oppnådd: 

• Faste meldingsskjemaer ligger nå på alle politistasjoner i 

Follo, opplæring i utfylling foregår kontinuerlig. 

• Flere meldinger til barnevernet (tredobling fra 2003 til 

2004). 

• Vi har fått et forum for å drøfte hvilke saker som bør meldes 

til barnevernet. 

• Politiet i Follo har fått bedre ferdigheter i å skrive bekymringsmeldinger. 

• En ser nødvendigheten av et permanent samarbeid. 

• Taushetsplikten har så langt ikke vært til hinder for å drøfte 

saker. I saker der det ikke foreligger samtykke har vi drøftet 

anonymt, i saker der ungdommen/familien har samtykket 

til samarbeid, har vi drøftet åpent med politiet. 

• Politiet ønsker tilbakemelding om hva som skjer i saker de 

har meldt. Dette har de i stor utstrekning fått. 

Barnevernet har vurdert hva som er relevante opplysninger 

for politiet i den enkelte sak og gitt informasjon avhengig 

av foreliggende samtykke fra foreldre/ungdom. For eksempel 

om avslutning av undersøkelse, avslutning av tiltak, henlagt 

melding eller påbegynt undersøkelse. I noen saker har de 

fått mer konkret informasjon om hva slags tiltak som har 

vært igangsatt. 

Svanhild Widén 

Politiets opplevelse av samarbeidet med 

barnevernet 

Thea Kaabbel har ansvaret for straffesakene med gjerningspersoner 

under 18 år i Ski kommune. Tove Slyngstad har ansvaret 

for det forebyggende arbeidet i Ski kommune. Vi har sett behovet 

for et samarbeid da det er de samme ungdommene vi har 

kontakt med. Vi startet et samarbeid 1. september 2003. 

Thea Kaabbel (t.v) og Tove Slyngstad 

7

Vi deler kontor og er under kriminalavdelingen på Ski politistasjon. 

Vi har fortsatt det samme ansvarsområdet, men bistår 

hverandre. Eksempel på dette samarbeidet er at hver gang en 

person under 18 kommer i politiets fokus diskuterer vi sammen 

med foreldrene og barnet i ettertid av straffesaken. Vi kontakter 

barnevernet og har en åpen samtale om den aktuelle personen. 

Vi ser nytte av at det er de samme politifolkene som etterforsker 

ungdomskriminalitet slik at vi lettere kan fange opp fortsettelse 

av dårlig utvikling og vi får en trygg kontakt mellom ungdommen 

og politiet. 

Det tette samarbeidet med barnevernet gjør at vi føler oss trygge 

på at våre tilbakemeldinger om bekymringer blir tatt på alvor og 

vi får kunnskap om barnevernets muligheter til tiltak. 

Vi har kun positive erfaringer med at vi har et nært forhold til 

vårt lokale barnevern og håper at dette samarbeidet kan fortsette 

uansett hvem som sitter i de aktuelle stillingene. 

8 

Tove Slyngstad og Thea Kaabbel 

Barnevern og psykiatri 

Barneverntjenesten i kommunene og i bydelene får stadig 

oftere kontakt med de barna/ungdommene som har 

psykiatrilidelser i tillegg til vanskelige oppvekstbetingelser. 

I tillegg opplever vi at mange barn og unge står 

uten tilbud fra psykiatrien, eller at de får et tilbud som 

ikke svarer til deres behov. 

Barnevernansatte har gang på gang undret seg over argumentene 

som stadig brukes: ”Ungdommen var ikke motivert”. Eller: ”Vi 

har ikke plass.” eller: ” Det er venteliste, og 170 som står foran, 

som er enda sykere”. Eller: ”Hjemmesituasjonen må bli mer stabil 

før vi kan tilby behandling”. Kjenner du deg igjen? 

Mitt ønske er at psykiatrien kan tilby barn og unge et mer fl eksibelt 

og individuelt tilpasset behandlingsopplegg, ofte i kombinasjon 

med omsorg, enn de tilbys i dag. Jeg etterlyser den tverrfaglige 

tenkningen og samarbeidet som kunne gitt oss tilpassede 

løsninger og fått kreativiteten på banen i skjæringspunktet mellom 

barnevern og psykiatri. 

Barnevernsarbeidere opplever at psykiatrien vurderer seg bort 

fra å hjelpe barn og unge som har omfattende problematikk og 

som vi er sterkt bekymret for. Vi opplever at psykiatrien ikke 

føler noen ”plikt” til å hjelpe denne gruppen pasienter. Det er 

grunn til å refl ektere litt rundt dette fenomenet: 

Hvorfor går ikke BUP på hjemmebesøk? Hva gjør de for å motivere 

sine pasienter til å ta imot behandling? Hvilke metoder benytter 

de seg av i motiveringsarbeidet? Hva kommer det av at det 

ikke brukes mer tid på å motivere folk til å ta i mot behandling? 

Psykiatrien forbeholder seg retten til eksklusivitet, systemet 

velger selv hvem de kan gi hjelp. Min påstand er at barnevernets 

tilbud til sine brukere er mer kreativt og fl eksibelt til å fi nne løsninger 

som dekker det enkelte barns individuelle behov. 

Vi har eksempler på at psykiatrien har stilt diagnosen og behandlingstilbudet 

mangler. Barneverntjenesten ”tvinges” til å stille 

opp og fi nne tiltak, samt betaler hele kalaset. Tilbyr psykiatrien 

å spleise eller å overta regningen? Det er mulig at barnevernet 

har noe å lære og at vi er nødt til å bli fl i fl inkere til å ansvarliggjøre 

rett instans. Vi forsøker. Men når psykiatriens tilbud ikke 

passer i forhold til behovet er det ingen tradisjon på å snekre 

sammen tilbud. Da er det ikke tilbud. Når et barn/ungdom ikke 

lenger kan bo hjemme tvinges barnevernet til å fi nne løsninger. 

Vi er frustrert og bekymret for psykiatriens manglende evne til å 

ta sitt ansvar. 

Vi har alle – både psykiatri og barnevern – en plikt til å ta ansvar 

dersom folk har behov for vår hjelp innenfor våre respektive 

lovverk. En kan ikke skyve ressursmangelen foran seg som noe 

argument. Mangler ressurser har ledelsen i psykiatrien ansvar 

for å øve press oppover. 

Bidrar erfaringer med å fi nne individuelt baserte løsninger til at 

det skapes en kultur for kreativitet, når de på forhånd etablerte 

A4-løsninger ikke strekker til? 

Jeg opplever at barnevernsarbeidere i 1. linje blir tvunget til en 

prosessorientert innfallsvinkel til problemstillingene vi til daglig 

møter: Jeg oppfatter at psykiatrien er mer fastlåst og mer forsøker 

å få brukerne til å passe inn i eksisterende tilbud. 

Ettermiddagshjemmet 

Vi har i dag 30 deltakere i alderen 6–20 år, fordelt på 6 grupper. 

Gruppene har tilhold i SFO-lokalene på tre skoler. Hver gruppe 

består av 4–6 barn og har to ledere. Gruppene møtes en ettermiddag 

i uka i to og en halv time. 

Tiltaket har 9 fast ansatte. Lederne av de seks gruppene har sosialfaglig 

høyskoleutdanning. To jobber i tillegg som saksbehandlere. 

De ansatte har gruppeveiledning med ekstern veileder. 

Individuelle mål 

Det blir utarbeidet individuelle målsettinger/handlingsplaner for 

hvert enkelt barn. Eksempler på mål kan være følgende: 

• bryte ensomhet og isolasjon 

• gi økt selvtillit 

• utvikle sosiale og praktiske ferdigheter 

• styrke barnas tillit til voksne 

• hjelpe barn over i andre fritidsaktiviteter 

• gi stimulering ut fra det enkelte barns behov 

• lære demokrati, samarbeid og øke evnen til konfl iktløsning 

• utvikle toleranse 

• selvstendiggjøre og ansvarliggjøre 

• overføre positive erfaringer til andre arenaer, primært foreldre 

og skole 

Illustrasjonsfoto 

Svanhild Widén

Ettermiddagshjemmet er en sosial arena 

Aktivitetene er tilpasset det enkelte barnets utviklings- og mestringsnivå, 

og foregår både inne og ute. Et overordna mål er at 

barna trekkes med i planlegging av aktiviteter. Gjennom dette 

får barna erfaring med at det er mulig å påvirke situasjoner og 

de får trening i å inngå kompromisser og tilpasse seg fellesavstemninger. 

Hovedmålet er at aktivitetene skal fremme mestring. 

Det krever god planlegging og tilrettelegging. Vår erfaring er at 

det har stor betydning at metodene som anvendes er differensierte. 

Uten fl eksibilitet i valg av metoder kan vi miste muligheten 

til å imøtekomme det enkelte barnets og gruppas behov. 

Et felles måltid representerer omsorg og stimulerer den sosiale 

kontakten. Det virker samlende og gir gode muligheter for aktivitet 

og læring. Barna lærer bordskikk, vente på tur og får øvelse 

i når de skal ta ordet. I tillegg har barna mulighet til å snakke 

med en voksen alene om ting det er vanskelig å ta opp i samlet 

gruppe. 

Ferdighetstrening, ros og konsekvente grenser 

Vi erfarer at mange av barna i tiltaket opplever lite forutsigbarhet 

i sin hverdag og har behov for struktur og stabilitet. De har 

også varierte erfaringer med å få omsorg fra andre mennesker, 

noe som gjenspeiler deres evne til å gi og ta i mot omsorg fra 

andre barn og voksne i gruppa. 

Barna møter mye ros og anerkjennelse fra gruppelederne. De 

legger vekt på å belønne atferd som styrker barnas selvtillit og 

selvbilde. Mange av barna får negative reaksjoner i andre situasjoner; 

hjemme, på skolen og i fritiden. Derfor er det spesielt 

viktig at ettermiddagshjemmene har et positivt læringsmiljø. 

Grensesetting er en sentral del av ettermiddagshjemmenes 

arbeid. Gode grenser er med på å skape struktur, trygghet og 

forutsigbarhet for barna, noe som gir et godt grunnlag for læring. 

Vi erfarer at mange av barna lever i miljø med utydelige og 

inkonsekvente grenser og at de ofte kan være utrygge og usikre 

på hva som forventes i ulike sosiale situasjoner. I gruppa blir det 

lagt vekt på at grensene er konsekvente og forståelige for barna, 

samtidig som man fi nner alternative løsninger på uønsket atferd. 

Hvorfor ettermiddagshjem? 

Mange av barna deltar ikke på andre fritidsaktiviteter og noen 

har få venner og lite kontakt med jevnaldrende på fritiden. Dette 

kan blant annet skyldes manglende foreldreoppfølging, at barna 

ikke mestrer å delta i åpne fritidsaktiviteter, og at fritidsaktivitetene 

ikke har kapasitet til å møte disse barnas spesielle behov. 

Ettermiddagshjemmet er et trygt sted for barna og mange av 

barna trenger tilbudet over lang tid. Utfordringen blir å hjelpe 

barna over i åpne fritidsaktiviteter ut ifra den trygge basen som 

ettermiddagshjemmet representerer. Det vil si bidra til at de blir 

integrert i samfunnet. For å nå målsettingene i forhold til det 

enkelte barnet kreves et tett samarbeid mellom foreldre, saksbehandler, 

skole og eventuelt representanter for andre sosiale 

arenaer som barna er i. 

Anvendt litteratur: 

Ole Christian Aartun og Anne Nygård: ”Ettermiddagshjemmet- 

en arena for gode opplevelser”, Embla nr 8-2000. 

Molly Solsvik 

Denne spalten vil ta opp problemstillinger knyttet til utøvelsen 

av sosialt arbeid i barnevernet. Spalten er åpen for innlegg. 

Ansvarlig for spalten: Elisabeth Grøtteland, Margaret Dirdal 

UNG i Europa 

– et tilbud til ungdom i barnevernet 

UNG i Europa er EUs ungdomsprogram 

for ikke-formell læring. Programmet 

rommer mange muligheter for barnevernet, men er lite 

kjent. UNG i Europa gir fi nansiering, kontakter og opplæring for 

tiltak som ønsker å gi ungdommene i barnevernet en annerledes, 

internasjonal opplevelse. Programmet legger vekt på hvordan 

egenutvikling oppnås gjennom samhandling og kollektive aktiviteter. 

UNG i Europa administreres av Barne-, ungdoms- og 

familiedirektoratet (Bufdir). 

Hvem er programmet for? 

• Ungdom 15-25 år 

• Ansatte som jobber med ungdom 

Hva kan barnevernet få ut av UNG i Europa? 

• Gi ungdommer og ungdomsarbeidere internasjonale erfaring- 

er 

• Gi ungdommer sjanse til å få venner i andre land 

• Gi ungdommer mestringsopplevelser 

• Gi ungdommer og ungdomsarbeidere inspirasjon og økt kom- 

petanse 

• Gi ungdommer sjansen til å ha det gøy sammen 

Målsetningen for oppholdene som støttes av UNG i Europa er 

læring gjennom kulturmøter. I møte med ungdommer fra andre 

kulturer lærer man noe nytt, både om ”de andre”, men også om 

seg selv. Ved å bli kjent vil man ofte konfronteres med egne fordommer. 

UNG i Europa gir rom for spenning og mestringsopplevelser 

i organiserte og trygge rammer. 

Franske gutter skreller poteter på dekk. 

9

Barnevernet kan få støtte til: 

Gruppeutveksling 

Ungdomsgruppe fra Norge møter ungdomsgruppe fra et annet 

land i Europa, for å bli kjent og gjøre aktiviteter sammen. 

Oppholdene varer fra 6-21 dager, og er for ungdom 15-25 år. 

Den norske gruppen velger om de vil ta imot en gruppe i Norge, 

eller selv reise på besøk til en gruppe i utlandet. Ungdommene 

bestemmer aktiviteter og program sammen. Ung i Europa gir 

faste summer til opphold og aktiviteter, og dekker 70 % av reiseutgiftene. 

Eks: 8 ungdommer og ledere fra norsk ungdomshjem var på 

to-ukers seilas på en gammel seilskute sammen med ungdom 

og ledere fra Frankrike og Estland. Ungdommene fikk opplæring 

i sjømannskap og seilte skuta innom Sverige, Danmark og 

den norske sørlandskysten. Med et felles ansvar for skuta, ble 

ungdommene godt kjent og fikk bedre forståelse for hverandres 

kultur og levemåte. 

Frivillig arbeid i Europa – volontørtjeneste 

Ungdom 18-25 år jobber frivillig i et lokalt prosjekt i et annet 

land i Europa. Ungdommene kan være ute kortere (3 uker–6 

måneder) eller lengre tid (6–12 måneder). Arbeidsoppgavene 

kan være innenfor kultur, musikk, miljø, media eller sosialt 

arbeid med ulike grupper. Alle utgifter er dekket for ungdommen, 

og han/hun får lommepenger i stedet for lønn. Volontøren 

får praktisk språktrening, arbeidserfaring, sosial kompetanse, 

nye venner og blir kjent med en annen kultur. Han/hun får tett 

oppfølging både i arbeidstiden og i fritiden. Volontørtjeneste vil 

kunne bidra til at ungdommene blir mer selvstendige og ansvarlige. 

Tiltaket som sender ut en ungdom får tilskudd til utgifter. 

Eks: Gutt (18) under ettervern jobbet tre uker med restaurering 

av en fransk middelalderborg sammen med andre utenlandske 

ungdommer. Norsk barnevernsansatt fulgte opp gutten under 

hele oppholdet. 

Tiltak i barnevernet kan både sende ut norske ungdommer, og/ 

eller ta imot en utenlandsk volontør som kan arbeide frivillig i 

tiltaket. UNG i Europa gir støtte til utgiftene knyttet til volontøren. 

Kompetanseheving for barnevernsansatte 

UNG i Europa tilbyr ulike former for opplæring for de som jobber 

med ungdom. Internasjonale kurs, studieturer, hospitering og 

nettverksarbeid i inn- og utland er blant disse. Opplæringen vil 

gi barnevernsansatte økt kompetanse i internasjonalt ungdomsarbeid 

og prosjektstyring, og bidra til økt trygghet og kvalitet i 

arbeidet med internasjonale prosjekter. Utgifter til reise og opphold 

dekkes, egenandelen er på 1000 kroner. 

Eks: Ansatt ved langtidsinstitusjon deltok på seminar i Ungarn 

om utsatte ungdomsgrupper. Han fikk kontakt med aktuelle samarbeidspartnere 

i Portugal og Ungarn, og sammen la de planer 

for en sommerutveksling. 

UNG i Europa kan tilby 

• Finansiering av internasjonale prosjekter 

• Internasjonale kontakter 

• Opplæring og kompetanseheving for ansatte i barnevernet 

Er dette er noe for deg og ditt arbeidssted? Ta kontakt med oss i 

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), telefon 24 04 

40 00 eller e-post: post@bufdir.no. 

10 

Tekst og bilde: Tonje Sti, tonje.sti@bufdir.no 

Fokus på det ytterste 

leddet 

Erik Larsen har en viktig artikkel i Norges Barnevern 4/2004. 

Vår oppsummering av hans artikkel blir: 

Sørg for at det er nok ressurser til at barneverntjenesten kan 

hjelpe utsatte og sårbare barn og unge. 

Han har kritiske refleksjoner rundt temaene omorganisering, 

kompetanseheving, kunnskaper, praktiske ferdigheter, faglige 

holdninger og faglig og tverrfaglige nettverk. Sitat: 

”- Om omorganiseringen av barnevernet (kommunale og statlige) 

skal bli en reform må det skje en avbyråkratisering”. 

”- Skal omorganiseringen av barnevernet bli til organisasjonsutvikling 

og en reform , blir det grunnleggende spørsmålet hvordan 

man kan stimulere utviklingsarbeidet. Dette blir et sentralt 

spørsmål for alle i lederroller både sentralt, regionalt, kommunalt 

og i de ulike tiltakene. -” 

I sine avsluttende betraktninger sier han: 

”- Hvis den politiske oppgaven: Bedre kvalitative og mer 

differensierte tilbud skal kunne løses må barnevernet kunne 

stimulere og ”verne om” de medarbeiderne som arbeider med å 

omsette denne politiske oppgaven til faglige oppgaver til beste 

for utsatte og sårbare barn og unge-”. 

I samme nummer av Norges Barnevern har Jorunn Gjerdrem 

en artikkel om tiltaksplaner som vi opplever setter noe av Erik 

Larsen’s tanker ut i praksis. 

En setning i innledningen hennes synes vi er særlig interessant: 

”- I det følgende bruker jeg kurator eller sosialarbeider om saksbehandleren, 

fordi vi hos oss har endret fokus fra å drive (bare) 

saksbehandling til å drive mer med endringsarbeid. -” 

”Drive (bare) saksbehandling” og ”drive mer med endringsarbeid” 

virker ikke logisk men det er ikke vårt hovedpoeng. Ved 

å kalle de ansatte kuratorer har de satt fokus på det sosialfaglige 

arbeidet og det synes vi rimer godt med det vi opplever er 

en trend i førstelinjen. I artikkelen får vi en god beskrivelse på 

hvordan barneverntjenesten prioriterer det sosialfaglige arbeidet, 

den sosialfaglige prosessen, blant annet med henvisning til 

Pearlman og Schulman. 

Det virker som den sosialfaglige prosessen med barn og familier 

passer som hånd i hanske med den juridiske saksbehandlingsprosessen. 

Høyskolelektorene Randi Saasen og Trude Løkholm tegner i 

Norges Barnevern nr. 1 2004 et annet bilde. De har også fokus 

på det ytterste leddet, saksbehandlerne i barnevernet. Vi vil sitere 

et avnitt i artikkelen om i hvilken grad barneverntjenesten 

driver forebyggende arbeid og sosialt arbeid/sosialpedagogisk 

arbeid: 

”-I henhold til barneverntjenesteloven består oppgavene til 

barnevernet når det gjelder forebyggende arbeid hovedsakelig 

av å administrere hjelpetiltak som utføres av andre kommunale 

instanser eller privatpersoner. Med unntak av råd og veiledning 

utfører de ansatte selv lite arbeid som kan karakteriseres

som forebyggende arbeid. Stortingsmelding 40 (2001 – 2002) 

legger i liten grad opp til noen endring på dette punktet. Det 

presiseres i meldingen at forebyggende tiltak fortsatt må integreres 

i normaltilbudene, noe som tilsier at hovedoppgavene 

til barnevernet fortsatt vil være av administrativ karakter. For 

at barneverntjenesten skal oppnå legitimitet som forbyggende 

instans bør etaten fremstå som utøver av forebyggende arbeid på 

selvstendig grunnlag, ikke bare som administrator av hjelpetiltak 

som i hovedsak blir utført av andre. En grunnleggende forutsetning 

for å utvikle et faglig miljø er at de ansatte bruker hoveddelen 

av sin tid til å utføre sosialt arbeid/sosialpedagogisk arbeid, 

ikke til saksbehandling og administrasjon. Et høyt faglig nivå vil 

sannsynligvis også gi tjenesten høyere status og troverdighet. -” 

Vi opplever at barnevernloven ikke setter noen begrensninger 

i å drive forebyggende og sosialfaglig arbeid, tvert i mot. Vi 

kjenner oss ikke igjen i ovennevnte fremstilling av virkeligheten 

i barneverntjenesten. Vi er klar over at det er stor variasjon 

i hvordan de ulike barneverntjenestene jobber. Men vi opplever 

Denne spalten vil ta opp juridiske problemstillinger knyttet til fortløpende saker i 

barnevernet. Spalten er åpen for innlegg. 

Ansvarlig for spalten: Kine Beate Olsen 

Hjelpetiltak i medhold av barnevernloven 

§4-4,5.ledd. 

I barnevernlovens §4-4,5.ledd fremgår det at dersom ”det må forutsettes at foreldrene i 

lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, bør det likevel vurderes om det med en 

gang skal vedtas at barneverntjenesten skal overta omsorgen for barnet etter §4-12 første 

ledd, fremfor frivillig plassering etter denne paragraf”. 

Helt fra loven trådte i kraft har grensegangen vært diskutert. 

Grensegangen mellom §4-4,5.ledd og §4-12 annet ledd er også 

et tema som ofte er oppe til diskusjon i saker som behandles for 

Fylkesnemnda for sosiale saker. 

Vilkåret for plassering utenfor hjemmet etter §4-4,5 ledd er 

for det første at barnet må ha et særlig behov for hjelp. Et tilleggsvilkår 

er at behovene ikke kan løses ved andre hjelpetiltak 

etter §4-4. Det må foreligge skriftlig samtykkeerklæring, 

også fra barnet det gjelder dersom barnet har fylt 15 år. Det må 

være enighet mellom barneverntjenesten og foreldrene om alle 

forhold rundt plasseringen, slik som eventuell betaling, samvær 

osv. Det må også før plassering etter §4-4,5.ledd, være gjort en 

avgrensning i forhold til alvorlighetsgrad. 

I dette innlegget er det spesielt tidsperspektivet ved disse plasseringene 

jeg vil skrive noe om. Min erfaring er at barn ofte kan 

bli boende for lenge på 4-4,5.ledd og at foreldrene hevder at 

omsorgsovertagelse ikke er ”nødvendig”(jfr. §4-12,2.ledd) fordi 

foreldrene har samtykket til frivillig plassering. Da blir det viktig 

å vurdere tidsperspektivet for plasseringen, og det er ofte her 

uenigheten og vanskelighetene oppstår. 

Bestemmelsen tar i utgangspunktet sikte på formidling av plasseringer 

av kortere varighet. Dersom plasseringen antas å bli av 

lengre varighet skal vedtak om omsorgsovertakelse etter §4-12 

vurderes. 

at den daglige arbeidssituasjonen til saksbehandlerne både hos 

oss og i mange andre barneverntjenester, i stor grad preges av 

direkte forebyggende og sosialt arbeid; familiesamtaler, individualsamtaler 

med klienter, nettverksmøter, ”fl ipovermøter”, 

drøftinger i ansvarsgrupper, hjemmebesøk, ”startmøter”, veiledning, 

løpende kontakt med samarbeidspartnere, deltagelse på 

foreldermøter osv. Vi reagerer på at virkelighetsbeskrivelsen er 

gjort generell og uten nyanser, samtidig som det ikke går frem 

hvilken forskning de bygger sin fremstilling på. 

For oss er det viktig å ha fokus på det ytterste leddet, praksisen 

i barneverntjenesten. Vi inviterer både saksbehandlere, høyskolelektorer, 

forskere, klienter og andre til å komme med bidrag 

som kan nyansere virkelighetsbildet. Jobbes det sosialfaglig 

og forebyggende, og hvordan? Og ut fra hvilken defi nisjon av 

begrepene? 

Velkommen! 

Ole Christian Aartun 

Det er ingen tidsfrist for disse plasseringene, 

men utgangspunktet for 

lovgiver var at slike plasseringer var 

tenkt benyttet der foreldrene rent mid- 

Advokat Else S. Gjesti 

lertidig var ute av stand til å ta vare på 

barnet, for eksempel ved avgrenset sykdoms 

eller andre vanskeligheter av mer forbigående karakter. 

Da loven var ganske ny var det forskjellig forståelse av hva ”i 

lengre tid” betyr. Dette begrepet krever anvendelse av skjønn. 

Konkrete forhold rundt barnets situasjon, og barnets alder vil ha 

betydning. For eksempel tenker man at det er viktigere å raskt 

skape forutsigbarhet og stabilitet for et barn av lav alder, enn en 

ungdom. I denne sammenheng har det vært tenkt at selv noen 

måneder er ”lang tid” for et lite barn. 

På grunn av forskjellig bruk av bestemmelsen da loven var ny, 

ba Fylkesmannen i Oslo og Akershus om at alle vedtak truffet 

i medhold av bvl. §4-4.5.ledd ble sendt til Fylkesmannen. 

På grunnlag av innsendte vedtak, fant Fylkesmannen i brev til 

barneverntjenestene i kommunene i Akershus m.fl . grunn til å 

presisere følgende forutsetninger for å fatte vedtak med hjemmel 

i barnevernlovens §4-4,5.ledd: 

– Vilkårene i §4-4,2.ledd må være oppfylt. 

– Det må foreligge en avgrensning av alvorlighetsgrad, dvs. 

saken må være vurdert i forhold til §4-12 

– Man må kunne ”se enden på tiltaket”, for eksempel ved at 

11

man regner med at barnet kan flytte hjem etter en viss tid, evt. 

at saken skal legges opp for fylkesnemnda. 

– Det må foreligge skriftlig samtykkeerklæring. 

– Det må foreligge en tiltaksplan, jfr. §4-5. 

Man fant i brevet også grunn til å presisere at det for ungdom 

ikke i samme grad var grunn til å være tilbakeholdende med 

langvarige plasseringer og at barneverntjenesten ved disse plasseringer 

ikke hadde adgang til å begrense foreldrenes samvær 

uten i samarbeid og forståelse med foreldrene. 

Senere har denne grensegangen vært vurdert i en dom inntatt i 

Rettens Gang 1999 side 903. Her vektlegges mye av det samme 

som jeg tidligere har nevnt, og det presiseres at begrepet ”i 

lengre tid” krever anvendelse av skjønn og at det ikke oppstilles 

verken i lov eller forarbeider noen nærmere tidsangivelse. Det 

ble videre presisert at det må legges avgjørende vekt på hva som 

i det enkelte tilfelle vil være til barnets beste, jfr. §4-1. 

Ressursbruk og 

rettssikkerhet i 

Fylkesnemndene for 

sosiale saker 

Fylkesnemndene ble opprettet 1. januar 1993. Det har ikke vært 

gjort vesentlige endringer i fylkesnemndas prosessuelle regler 

etter oppstarten. 

Ved Kongelig resolusjon 18.06.04 ble det oppnevnt et tidsbegrenset 

utvalg (fylkesnemndsutvalget) Dette utvalget skal foreta 

en vurdering av fylkesnemndenes saksbehandling og rutiner i et 

ressursperspektiv, og hvor hensynet til berørte parters rettssikkerhet 

blir ivaretatt. 

Fylkesnemdutvalgets mandat er todelt: 

1. Uvalget skal utrede og komme med forslag til effektivitetsfremmende 

og kostnadsbesparende forenklinger i fylkesnemndssystemet, 

herunder forslag til lovendringer. 

2. Utvalget skal utrede og ta stilling til hvilke saksbehandlingsregler 

som skal gjelde for fylkesnemnda og komme med et 

helhetlig forslag til regler for å sikre en mer enhetlig saksbehandling 

på landsbasis. Utvalget skal herunder utarbeide forslag 

til lovendringer. 

Fylkesnemndsutvalget skal ta utgangspunkt i at fylkesnemnda 

opprettholdes som et forvaltningsorgan som skal arbeide etter de 

prosessuelle regler som gjelder for domstolene. 

1. desember-04 ble fylkesnemndsutvalget ferdig med den første 

delinnstillingen. Den andre delinnstillingen er planlagt å være 

ferdig 1. juni-05. 

Presentasjon av innholdet i første delinnstilling 

De vurderinger fylkesnemndsutvalget har gjort seg er bl.a. begrunnet 

i menneskerettslige prinsipp som hensynet til barnets 

beste, beskyttelsen av privat- og familielivet, og retten til en 

rettferdig saksbehandling. Utvalget har også vurdert problemstil- 

12 

Grensegangen har også vært drøftet i NOU 2000:12, Barnevernet 

i Norge. På side 237 foreslås det at plasseringen etter 

§4-4,5.ledd skal begrenses til 6 måneder. I stortingsmelding nr. 

40(2001-2002) side 120 drøfter departementet forslag om en begrensning 

på 6 måneder. Departementet konkluderer med at en 

tidsavgrensning i loven på 6 måneder vil bli for absolutt og ikke 

gi rom for nødvendig fleksibilitet. Departementet understreket 

likevel at barnevernet må sørge for at frivillige plasseringer blir 

brukt etter sitt formål. 

Min konklusjon og erfaring er at barn ikke bør være plassert 

på 4-4,5.ledd dersom situasjonen for foreldrene er slik at det er 

sannsynlig at de i løpet av 1-2 år ikke vil være i posisjon til å gi 

barna tilstrekkelig god omsorg igjen. Barneverntjenesten bør da 

vurdere om saken skal fremmes for fylkesnemnda. Den viktige 

veilederen blir, slik jeg ser det, at man må kunne ”se enden på 

tiltaket”. 

Else S. Gjesti 

esg@hastabell.com 

linger ut i fra et utviklingspsykologisk perspektiv, hvor kontinuitet 

og langsiktighet for barnet er tungtveiende. I det følgende 

presenteres noen viktige vurderinger som bunner ut i lovforslag. 

Den pågående moderneringsprosess for domstolene må også få 

virkning hos fylkesnemdene. Sammensetningen av fylkesnemnda 

i den enkelte sak, bør i størst mulig grad avspeile hva saken 

gjelder. I de mest krevende sakene som omsorgsovertakelse, 

tilbakeføring, tvangstiltak overfor ungdom med alvorlige atferdsvansker, 

bør sammensetningen være stor nemnd (som i dag). I 

de fleste andre tilfeller vil man kunne stille med vanlig nemd (tre 

stk.). Nemndsleder bør også kunne avgjøre saker på egenhånd 

(liten nemnd) i større grad enn det gjeldende rett tillater. 

Angående såkalte akuttvedtak etter Lov om barneverntjenester 

§§ 4-6 andre ledd, 4-9 og 4-25, foreslår fylkesnemndsutvalget 

at de private parter bør kunne kreve muntlig forhandling for 

nemndsleder. Hvor dette ikke kreves, blir etterprøvingen begrenset 

– som i dag, til en legalitetskontroll. 

Fylkesnemndutvalget mener det bør være en rasjonell grense 

mellom barneverntjenestens forberedelse av saken og den etterfølgende 

behandling i fylkesnemnda. Barneverntjenesten må 

følgelig sette fokus på de sentrale tema, og fylkesnemnda tillates 

å bygge sin avgjørelse også på det skriftlige i saken uten at dette 

må dokumenteres særskilt i forhandlingsmøtet. Denne planmessige 

og målrettede saksforberedelsen styres av nemndsleder. 

Fylkesnemndsutvalget mener at både muntlighet og umiddelbarhet 

bør inngå som ordinære ledd i fylkesnemndsbehandlingen. 

Det bør være frister for gjennomføringen av forhandlingsmøtet, 

utformet slik at alle møter skal holdes snarest. 

Det kan diskuteres i hvor stor grad gjeldende rett virker etter sin 

hensikt om å sikre barn stabilitet, langsiktighet og visshet om 

fremtiden. Hva som er til det beste for barnet kan diskuteres ut i 

fra ulike perspektiv. Det som er sikkert er at det ikke er til beste 

for barnet å være i uvisshet om bosted, hvor lenge det skal bo 

der osv. I en slik situasjon vil barnet ha en opplevelse av midlertidighet, 

uro og konflikt, opplevelser som igjen kan føre med seg 

ulike vansker for barnet. 

Foreldre og andre pårørte, har ingen økonomisk prosessrisiko, 

og mange opplever at de ikke har noe å tape på en omkamp. Det

skal ikke legges skjul på at det er unødvendig bruk av tid og 

ressurser på saker hvor det materielt sett ikke er noe å hente, og 

hvor alle parter hadde vært best tjent med at vedtaket ikke ble 

anket. 

I en undersøkelse over fylkesnemndsvedtak i tilbakeføringsaker 

(Havik, Hassel & Poulsson 2003) viste det seg at jo fl ere ganger 

barnet hadde hatt saken sin behandlet tidligere, desto større var 

sannsynligheten for at vedtaket igjen ble brakt inn for rettsapparatet. 

Saksbehandlingen ved fylkesnemndene må være slik at behovet 

for rettslig prøving begrenses i størst mulig grad. Fylkesnemndsutvalget 

foreslår at det i endringssaker bør være adgang til en 

enkel behandling, herunder slik at nemndsleder treffer avgjørelse 

alene og utelukkende etter skriftlig behandling. 

Videre mener utvalget at det bør være terskler for endringssaker. 

For saker om tilbakeføring av omsorg etter barnevernloven § 

4-21, bør sperrefristen for endringssak etter utvalgets syn, forlenges 

til 24 måneder, mot 12 måneder i dag. I saker der tilbakeføring 

tidligere er nektet under henvisning til tilknytningskriteriet 

i § 4-21 første ledd andre punktum, bør det bare være rom 

for endringssak der det først er dokumentert å ha funnet sted 

vesentlige endringer i barnets situasjon som tilsier at spørsmålet 

vurderes på nytt. Fylkesnemndsutvalget mener at det også er 

behov for sperrefrist for endringssaker i spørsmålet om samvær, 

og foreslår at en slik frist settes til 12 måneder. 

I dag er tingretten første ankeinstans for fylkesnemndas vedtak. 

BFD skal i nærmeste fremtid fremme lovforslag om at fylkesnemndenes 

vedtak prøves for lagmannsretten som første ankeinstans. 

Advokatkostnadene er betydelige, særlig når de ses i sammenheng 

med fylkesnemndas kostnadsbilde ellers. I 2003 var utgiftene 

til advokat omtrent like store som fylkesnemndenes totale 

saks- og driftsutgifter. 

Utvalget mener at det bør være advokatenes oppgave å være 

realistiske overfor foreldrene og saken, både av hensyn til forel- Kine Olsen 

Planer for barn under 

omsorg 

I midten av november måned i fjor, var Fylkesmannen på tilsynsbesøk 

i barneverntjenesten i Ski kommune i forbindelse 

med ”systemrevisjon”. Ved dette besøket var det blant annet 

fokus på om det forelå omsorgsplaner jfr. bvl. § 4-15, og tiltaksplaner 

jfr. bvl. § 4-5. Barneverntjenesten i Ski har hatt spesielt 

fokus på tiltaks- og omsorgsplaner, hvilke planer som kreves i 

henhold til lov om bv. og hva planene skal inneholde. 

Etter bvl. § 4-5, skal barneverntjenesten utarbeide en tidsavgrenset 

tiltaksplan når det er truffet vedtak om hjelpetiltak etter 

lovens § 4-4. Planen skal redegjøre for hvilke tiltak som er satt 

i verk, formålet med tiltakene og videre plan for oppfølging av 

tiltakene. Planen skal være tidsavgrenset, og bør derfor angi når 

tiltaket skal evalueres og på hvilken måte evalueringen skal skje 

(Retningslinjer for saksbehandling i barneverntjenesten, BFD). 

drene og barnets behov for avklaring og stabilitet. 

Utvalget nevner ellers at de er kjent med at rettshjelpslovgivningen 

er under vurdering, herunder forholdet mellom det vide 

partsbegrepet i barnevernsaker og en parts ubetingede krav på fri 

rettshjelp. Etter utvalgets syn er det nærliggende også å vurdere 

bruk av stykkprisordninger i saker for fylkesnemndene. 

Økonomiske virkninger 

Fylkesnemndsutvalgets forslag vil med utgangspunkt i tall fra 

2003, gi innsparinger på mer enn 15 millioner kroner, dvs. 18% 

av nemndenes samlede utgifter i 2003. På grunn av mer konsentrerte 

forhandlingsmøter og mer målrettet saksforberedelse fra 

barneverntjenesten og fylkesnemndene, vil advokatutgiftene gå 

ned. 

Fylkesnemndsutvalget har ikke grunnlag for å kunne si noe om 

de besparelser disse endringene vil kunne medføre for kommunene. 

De konkrete lovforslag i delinnstilling 1 har et visst foreløpig 

og isolert preg. Fylkesnemdsutvalget forutsetter at lovforslagene 

på ny gjennomgår en lovteknisk og innholdsmessig vurdering i 

delinnstilling 2. 

Fylkesnemndsutvalget vil i den forbindelse også drøfte spørsmålet 

om en særskilt lov for fylkesnemndene. 

Med bakgrunn i det overnevnte, anbefales ansatte i barneverntjenesten 

og evt. andre med interesse for fylkesnemndas virksomhet, 

å lese denne delinnstillingen. Den består i barnevernfaglige 

og juridiske vurderinger, som nå blir løftet opp og vurdert 

fra sentralt hold. 

For å se de konkrete lovforslagene og videre lesing, fi nnes den 

første delinnstillingen på: 

www.odin.no/bfd/norsk/dok/andre_dok/rapporter/bn.html 

Hvorfor er tiltaksplaner påkrevd i forhold til barn som har 

hjelpetiltak jfr. bvl. § 4-4? Øyvin Christiansen og Toril Havik 

(UIB) mener at tiltaksplaner er nødvendig fordi den bidrar til økt 

bevisstgjøring om hvordan en jobber med saken, den tydeliggjør 

kontakten med klientene og øker samforståelse mellom alle involverte. 

De sier videre at tiltaksplaner er nødvendig for å bedre 

kunne registrere effekten av den innsatsen som settes inn, og 

avklare ens egen rolle i saken. 

Når det gjelder barn som barneverntjenesten har overtatt om-sorgen 

for jfr. bvl. § 4-12 eller § 4-8 annet og tredje ledd, skal det 

utformes en plan for barnets omsorgssituasjon jfr. bvl. § 4-15. 

Denne omsorgsplanen skal angi hovedformålet med omsorgsovertakelsen, 

omsorgsovertakelsens forventede varighet, hvor 

barnet skal plasseres og hvilken kontakt barnet skal ha med 

foreldrene. Omsorgsplanen bør videre angi barnets behov for 

oppfølging, hjelp og behandling og på hvilken måte barnets 

behov er tenkt ivaretatt (Retningslinjer for saksbehanding i 

barneverntjenesten, BFD). 

Omsorgsplanen er ment å være et hjelpeverktøy for barnverntjenestens 

oppfølging, og barneverntjenesten bør påse at oppfølgingen 

er i samsvar med planen. Omsorgsplanen skal skrives 

kun en gang, senest innen to år etter fylkesnemdas vedtak, så 

fremt forutsetningene for plasseringen ikke endres. (Retningslinjer 

for fosterhjem). 

13

Plan for oppfølging av barn og ungdom under omsorg 

Barn som er under barnevernets omsorg, skal, som nevnt, ha en 

omsorgsplan som sier noe om forutsetningene for omsorgsovertakelsen, 

og mål med plasseringen. Omsorgsplanen omhandler 

ikke kortsiktig og målrettet jobbing i forhold til den helhetlige 

oppfølgingen av barnet/ungdommen i hverdagen. 

Institusjoner utformer ulike former for handlingsplaner i forhold 

til hvert enkelt barn/ungdom, ved siden av omsorgsplanen. Disse 

handlingsplanene er arbeidsverktøy som anvendes ved oppfølging 

og evaluering av plasseringen. Vår erfaring er at det i oppfølging 

av fosterhjem ikke er vanlig å lage tilsvarende konkrete 

planer. Vi mener at det bør være lovfestede krav om tiltaksplaner 

for alle barn barnevernet har omsorgen for. Dette kommer i tillegg 

til en omsorgsplan. Omsorgsplanen og tiltaksplanen vil ha 

to helt forskjellige funksjoner. Den første skal ivareta et langsiktig 

perspektiv og den andre skal være et verktøy for god oppfølging 

av barna som er plassert. Fylkesmannen i Akershus og BFD 

har begge uttalt at det ikke er noe krav om at barneverntjenesten 

skal lage en annen plan enn en omsorgsplan for barn under omsorg. 

I barneverntjenesten i Ski har vi tiltaksplaner i alle omsorgssaker 

selv om det ikke er et krav fra lovgivers side. Vi mener dette 

er nødvendig for å kunne følge opp barna på en tilfredstillende 

måte. 

I Kommunerevisjonens rapport om barn i fosterhjem (www.oslo. 

kommune.no), legges det stor vekt på at ivaretakelsen av tilsynsansvaret 

i dag ikke er tilfredsstillende, både hva angår hyppighet 

av tilsyn, og innarbeidelse av gode rutiner for oppfølging av 

tilsynsrapportene. Tiltaksplanen skal ivareta en helhetlig oppfølging 

av barnets daglige omsorg. Da vil det også være naturlig at 

det i tiltaksplanen er et egen punkt for oppfølging av tilsynet i 

fosterhjem. 

I Bvpraxis nr. 1/2004 hadde vi fokus på tiltaksplaner. Den kontorfaglige 

siden stilte spørsmål til Visma Unique om forbedring 

av tiltaksplanmodulen og fagsjef for barnevern i Visma Unique 

svarte på innlegget. Høyem skrev blant annet at arbeidet med tiltaksplaner 

er vanskelig fordi det tar tid i en ellers travel hverdag, 

og det er kjedelig. Dette var basert på tilbakemeldinger fra ulike 

saksbehandlere. Han skrev også at det er vanskelig å lage gode, 

operasjonaliserbare målsetninger. Jeg er til dels uenig i dette. 

Det er riktig at vi har en travel arbeidshverdag og at det er utfordrende 

og/eller vanskelig å lage gode målsetninger. Samtidig 

synes jeg det i utgangspunktet er morsomt og faglig utfordrende 

å jobbe med tiltaksplaner og det er en nødvendig oppgave. 

Tiltaksplanmodulen: 

Det jeg ønsker å fokusere på er den tekniske siden av arbeidet, 

dataverktøyet vårt, tiltaksplanmodulen i Bvpro. Mange ved 

kontoret vårt har slitt med å lage tiltaksplaner fordi de synes 

modulen er uoversiktlig og derfor vanskelig å arbeide med. 

Andre har mestret modulen godt, men synes likevel den har 

forbedringspotensiale. Høyem var også inne på dette i sin artikkel 

og skrev at de gjerne tar i mot endringsønsker og forslag. Vi 

tok ham på ordet og i et telefonintervju la vi frem de svakhetene 

vi opplever i modulen, samt våre ønsker og endringsforslag. 

14 

Juridisk talsmann ved BFD, avd. for barn og ungdom, uttalte 

at barn som bor i fosterhjem skal bli fulgt opp gjennom fosterhjemsavtalen 

og eventuelle tilleggsavtaler som er hensiktsmessig. 

Det er derfor ikke krav om noen form for plan, utover 

omsorgsplanen og fosterhjemsavtalen m/tilleggsavtaler, i forhold 

til barneverntjenestens oppfølging av barn i fosterhjem. En 

fosterhjemsavtale inneholder ingen mål verken langsiktige eller 

kortsiktige, ingen krav om evaluering, annet enn evaluering av 

eventuell forsterkningstiltak. Den inneholder ikke punkter om 

barnets status og ingen oversikt over nettverket rundt barnet. Om 

et barns foreldre eller et barns fosterforeldre (jfr. Fosterhjemsavtalen) 

har støtte og oppfølging fra barneverntjenesten, overflødiggjør 

det ikke etter vår mening en tiltaksplan. Avtalen mellom 

barneverntjenesten og fosterforeldrene (BFD, 1999, Q-0233) 

inneholder konkrete forpliktelser som begge partene har, men 

ivaretar ikke punkter som hører hjemme i en tiltaksplan. 

Konklusjon 

Barne- og familiedepartementet har fokus på fosterhjem som 

det beste plasseringsalternativet ved en omsorgsovertakelse. Det 

stilles stadig flere og nødvendige krav til oppfølging av barn i 

fosterhjem. Dette henger ikke sammen med at det ikke er noe 

krav fra lovgiver om noen form for helhetlig oppfølgingsplan av 

barn i fosterhjem. 

I dag foreligger det ikke noe påbud fra lovgivers side om et formelt 

verktøy for oppfølging av barn som er plassert i fosterhjem/ 

institusjon etter bvl. § 4-12 eller § 4-8, annet eller tredje ledd. 

For å etterstrebe statlige føringer, samt kunne utføre faglig 

forsvarlig arbeid i barnevernet, er det hensiktsmessig å ha en 

plan for oppfølging av barn og ungdom i fosterhjem/institusjon. 

Denne planen bør være regulert i Lov om barneverntjenester på 

lik linje med tiltaksplaner jfr. bvl. § 4-5. 

Kine Olsen 

Intervju med Erling Høyem, fagsjef barnevern i 

Visma Unique 

Intervju med Erling Høyem: 

–Vi synes den største utfordringen ved å bruke modulen er 

at den er lite oversiktig. La oss ta et eksempel: Når vi lager et 

delmål, så skriver vi noe om status i tekstboksen under lederteksten 

”delmål”. Dette virker ikke helt logisk. Er det noe i 

modulen vi har oversett? Hvordan har dere tenkt? 

– Vår intensjon var at når man oppretter ny plan i modulen, og 

kommer inn på hovedmål, så skriver man en overskrift for tiltaksplanen 

der det står ”overskrift”. Det kan for eksempel være 

”Plan for våren 2005”. I tekstboksen som har ledertekst ”Hovedmål” 

skriver man hovedmålet, for eksempel ”Bidra til økt sosial 

kompetanse”. I samme tekstboks, under hovedmålet, tenkte vi at 

man skal skrive litt om status i saken. Jeg vet at mange skriver 

bakgrunn for saken for eksempel i vedtaket, men for å gi en 

bakgrunn for utarbeidelsen av planen og for at dette skal være 

kjent for alle som har en rolle og ansvar i planen, mente vi dette 

kunne være nyttig. Noen har i den forbindelse ønsket at beskrivelsen 

fra vedtaket var mulig å kopiere inn i denne delen, noe 

som er fornuftig og som vi vil forsøke å tilrettelegge for i nyere 

versjoner. 

– Javel, men det er ikke lett å vite hva som skal stå hvor – når 

overskriftene er som de er. Vi savner mer selvinstruerende le-

dertekster/overskrifter og skulle ønske at vi umiddelbart visste 

hvor ting havner etter at man har flettet dokumentet. Er dette 

mulig? 

– Ja, ledertekstene er noe vi bør gå gjennom. Mange andre har 

også kommet med tilbakemeldinger om at vi må gjøre noe med 

det. Hva som skal stå hvor må bli mer oversiktlig. I tillegg jobber 

vi med at man skal kunne ha forhåndsvisning av dokumentet, 

slik at man kan se hvor de ulike opplysningene havner uten 

at man trenger å flette en ferdig plan. 

– Det høres veldig fornuftig ut. Og det er interessant å høre 

hvordan dere tenker at de ulike tekstboksene og punktene skal 

fylles ut. Hva tenker dere at vi skal skrive inn under delmål? 

– Som sagt var vår intensjon at status skulle skrives under hovedmål, 

og ikke under delmål slik som du forteller at dere gjør 

i Ski. Under overskriften ”delmål” skrives selve delmålet, og så 

skal delmålet konkretiseres i tekstboksen. 

– Hva med faner, som når vi skriver vedtak? Da kunne vi under 

hvert delmål hatt en fane for konkretisering av delmålet, 

og en for evaluering. Likeledes kunne vi under tiltaket hatt 

ulike faner for beskrivelse av tiltaket og oppfølging av tiltaket. 

Det synes vi hadde gjort det oversiktlig. 

– Det er kanskje en mulighet. Slike forslag kan tas opp i fagutvalget, 

og vi er åpne for endringer. 

– En annen ting vi kunne tenke oss er muligheten for å kopiere 

planen, for enklere å kunne lage ny plan dersom ikke alt 

skal forandres. Det er også praktisk å kunne kopiere til søsken. 

Er det mulig? 

– Ja, det er faktisk noe vi skal forandre på nå, slik at det blir mulig 

å kopiere. Vi har sett at det kan være nyttig. I løpet av 2005 

vil det bli mulig å kopiere tiltaksplan. 

Evaluering av tiltaksplan: 

– På kontoret har vi diskutert når vi skal lage ny tiltaksplan i 

en sak. Har du noen tanker om det? 

– Ideelt sett, og faglig sett bør det lages ny plan når forutsetningene 

for planen eller innholdet i den forandres. Eksempler 

på dette er når delmål er oppnådd eller det har skjedd vesentlige 

endringer i planen. Men praktisk sett blir dette kanskje for 

mye arbeid. Generelt vil jeg si at etter ett år bør det i alle fall 

lages ny plan. Dersom det i denne perioden evalueres og man 

forandrer på ett av flere tiltak, er det etter vår vurdering ikke 

nødvendig med ny plan. Det ville bli for omfattende å endre hele 

planen i en slik situasjon. En mulighet som trolig vil være en forbedring, 

er å kunne skrive ut en ny plan, hvor man ikke får med 

de delmål eller tiltak som ikke lenger er aktuelle. Dette skal vi ta 

med i vår evaluering av modulen. 

– Vi ønsker en evalueringsplan inn i tiltaksplanen. Er det mulig 

med en egen boks til dette? Nå skriver vi evalueringsplan 

inn i dokumentet etter fletting, og får problemer når vi gjør 

forandringer i planen og overskriver: da blir jo evalueringsplanen 

borte. 

– Ja det skulle være mulig med en egen boks til dette. Inntil videre 

får man bruke tekstfeltet i boksene. 

– Vi ønsker oss enda flere bokser. Er det mulig med en ny boks 

på slutten av planen for evaluering? 

– Ja, flere ønsker som dere å evaluere hele planen. Tanken vår er 

at man evaluerer hvert tiltak eller delmål for seg. Vi mener og at 

dette er riktig rent faglig. Men det er jo mulig å ha en fellesevaluering 

i tillegg. Hovedevaluering av hele planen høres fornuftig 

ut. Men når man foretar en slik evaluering vil det være naturlig 

å lage ny tiltaksplan. 

– Ja, det er det vi har tenkt på. Det er spennende å jobbe med 

tiltaksplaner. Vi har inntil videre bestemt oss for å ikke bruke 

modulen i Bvpro, men flette fra journal til en egen mal for tiltaksplaner. 

For øyeblikket er det mer effektivt for oss, siden så 

mange slet med å bruke tiltaksplanmodulen. 

–Ja, det er jo opp til dere hvordan dere gjør det. Det er jo også 

mange som vegrer seg for å lage tiltaksplaner fordi det er så 

vanskelig å lage gode mål. Når det er sagt er vi glade for alle 

gode innspill som gjør at modulen kan forbedres, og det er 

variasjoner fra kommune til kommune om hvor aktivt modulen 

benyttes. Vi har også mange kommuner som er veldig fornøyd 

med den og bruker den aktivt. Det har nok også sammenheng 

med hva man har vært vant til å bruke fra før. 

–Ja, å lage en tiltaksplan er ikke lett arbeid, men det er nettopp 

derfor vi er så opptatt av å ha gode verktøy. Dersom noen 

vegrer seg for å starte med en tiltaksplan, og i tillegg møter 

en rekke hindringer når de setter seg ned ved datamaskinen, 

blir arbeidet enda vanskeligere. Vi er opptatt av å effektivisere 

arbeidet vårt, og bare gjøre det som er nødvendig. Det er åpenbart 

nødvendig å lage gode tiltaksplaner, men det er unødvendig 

å irritere seg over verktøyene vi bruker. Vi er glade for 

at dere er åpne for forslag og for at det allerede er noen gode 

forandringer på vei. 

Margaret Dirdal 

Barneverntjenesten i 

Ski 

Ski kommune har 26 000 innbyggere. Barnevernet 

har 16 stillinger, 2 kontorfaglige og 14 sosialfaglige 

stillinger. Barnevernet er delt inn i 2 team, barneteam 

(0-12) og ungdomsteam (12-23). Teamene jobber etter 

generalistmodell. I ungdomsteamet sitter ettervernskonsulenten 

som har ansvar for oppfølging av ungdom 

18-23. I tillegg har vi tiltakskonsulent og fagleder. 

Per 31.12.04 jobbet barneverntjenesten med 215 saker, 

derav 39 barn som var plassert utenfor hjemmet og 

120 med hjelpetiltak i hjemmet. Barneverntjenesten har 

blant annet følgende tiltak: 6 ettermiddagshjem (støttekontaktgrupper) 

i SFO lokaler på 3 forskjellige skoler, 2 

mødregrupper, forelderkurs, næromsorgstiltak, miljøterapeut 

i hjemmet, støttekontakt, besøkshjem, støtte 

til fritidstiltak, barnehage, SFO. Barneverntjenesten er 

aktiv deltaker i ulike forebyggende nettverk i kommunen, 

blant annet SLT, (fagleder sitter i arbeidsutvalget) 

i FFFA ( forum for forebyggende arbeid, ungdom) 

som snart feirer 20 års jubileum. I 2003 hadde barnevernet 

registrert 120 meldinger, i 2004 mottok vi 182 

meldinger. Det har vært en jevn økning av stadig mer 

alvorlige meldinger de siste årene. Problemene er mer 

sammensatte og alvorlige og krever mer koordinerte 

og omfattende hjelpetiltak. 

15

SLT 

SLT (samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak) 

i Ski kommune er en edderkopp som favner over mange forskjellige 

type tiltak. Det som særlig er spennende for barnevernet 

er at SLT i Ski prioriterer tiltak for førskolebarna, er opptatt 

av overgangene barnehage–skole, mellom de forskjellige 

skoleslagene og ungdom-voksen. Barnevernet ved fagleder sitter 

i arbeidsutvalget i SLT, blant annet sammen med leder av PPT, 

Helsestasjon og barnehageetaten. Det er et meget spennende og 

kreativt samarbeid. 

MØTE I LEGERÅDET 

Som en del av prosjekt R har vi ønske om å få til et bedre samarbeid 

med primærlegene i kommune. Ønsket er å komme i 

en samarbeidsprosess hvor det er viktig å bli bedre kjent med 

hverandre blant annet ved å utveksle informasjon om hverandres 

arbeid og fi nne ut hvordan vi kan samarbeide for å kunne gi 

utsatte barn og familier et bedre tilbud. 

Fagleder ble invitert til møte i legerådet 19. januar og opplevde 

en god dialog. Legene har kanskje bedre muligheter for 

å bli kjent med utsatte barn og familier enn noen annen yrkesgruppe. 

Samtidig er det meget sjelden at de tar kontakt med 

barneverntjenesten for å søke konsultasjon eller melde bekymring. 

Det kan være mange grunner til det, manglende kunnskap 

om hvilke tilbud barnevernet kan gi utsatte barn/familier, redd 

for å komme i konfl ikt med foreldre, mangel på tid i en stresset 

hverdag, manglende avklaring og drøfting internt i yrkesgruppen 

om hvordan en skal forholde seg til barnevernstjenesten. Det kan 

også være at leger som andre i befolkningen har negative holdninger 

til tjenesten og av den grunn kan være usikker på hvor 

god hjelp det vil være for barna og deres familier. 

Ovennevnte var av det som ble berørt i møtet. Det ble også informert 

kort om noen av barnevernets tilbud og om prosjekt R. 

REDUSERE TIDSBRUK 

Systematisk arbeid med rasjonalisering og effektivisering startet 

sommeren 2003. Det ble da rettet fokus mot møteledelse og 

skriving. Det ble laget prosedyrer for møter, referater og vedtak. 

For at vi skal få mer tid til prioriterte oppgaver er det nødvendig 

med kontinuerlig fokus på hva vi bruker tiden vår til, og på 

hvilke områder det er mulig å rasjonalisere. Vi har nå valgt å 

foreta en kartlegging av hvor mye tid vi bruker på ulike arbeidsoppgaver. 

Alle saksbehandlerne har registrert tidsbruk i uke 4 og 

5 ut fra 4 kategorier: 

1. arbeid med saker 

2. opplæring, fag, organisasjonsutvikling 

3. forebyggende arbeid 

4. fravær 

Måling av tidsbruk skal gjøre oss mer bevisste og være et redskap 

for å bli fl inkere til å prioritere tiden. Vi har en egen intern 

gruppe, rasjonaliseringsgruppa (”rasgruppa”) som saumfarer 

organisasjonen etter nye områder hvor vi kan redusere unødvendig 

tidsbruk. 

16 

MØTER MED BUP 

Høsten 2004 etablerte vi faste møter med BUP. Formålet er å bli 

enda bedre kjent og ha gjensidig konsultasjon på saker. To fra 

hver instans møter og eventuelt saksbehandlere på enkeltsaker. 

NYE LOKALER! 

Barneverntjenesten fl yttet 17. og 18. januar inn i nye lokaler. Vi 

lånte den ”gule malerbilen” fra kommunen og tok all fl yttingen 

selv! Det gikk glitrende og ingen ble sykmeldt. 

I senere nummer 

kommer blant annet: 

· Næromsorgsarbeid, tilstrekkelig 

faglig og økonomisk kontroll? 

· Om brukermedvirkning 

· Brukernes oppfatning av barnevern- 

tjenesten 

· Intervju med BUP 

· Intervju om ”startmøter” 

· Barnevernvakta 

· Om begrepsbruk i barnevernet 

· Ønsker vi et delt barnevern? 

· Intervju med den kontorfaglige siden

Utgivelser\BVpraxis nr 1 2005.pdf

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?