Fosterhjem - BVpraxis

BVpraxis 1/2009
Fosterhjem - en søyle
i et barnevernsarbeid
Mange barn, unge og voksne kan takke et stødig fosterhjem for å
ha fått nye muligheter i livet. For oss som jobber i barnevernet er
fosterhjem en av krumtappene av hjelpetiltakene og som vi er helt
avhengige av for å hjelpe utsatte barn og unge.
Fosterhjem for våre
nye landsbarn?
Det er vanskelig å rekruttere gode fosterhjem, enda vanskeligere
å ”matche” dem i forhold til de barn som sårt trenger omsorgsfulle
og forstandige fosterforeldre.
Særlig utfordrende er jobben når vi ser at et barn fra en svært
annerledes kultur trenger en fosterfamilie.
Intervju med tidligere
generalsekretær i Norsk
Fosterhjemsforening,
Hege Sundt
"Fosterforeldre bør ha arbeidsbetingelser som står i forhold til den
viktige oppgaven de har. De bør ikke komme dårligere ut av det enn
i andre omsorgsyrker. Arbeidsbetingelser er svært viktig for å sikre
god rekruttering. Tidene har endret seg, det fi nnes ikke lenger ”hjemmeværende
bondekvinner”
Intervju med institusjonsplasert
ungdom
"Det var forferdelig å bli tvangsplassert. Det var pinlig å bli
fratatt rettigheter. Andre gikk inn i min sone uten mitt samtykke.
Jeg følte det som om jeg ble fratatt retten til å være menneske.
Behovet mitt for frihet var veldig stort, og det var vanskelig å bli
fratatt kontrollen. Ting som var kjent for meg ble borte, blant annet
rusmiljøet"
1/2009 – 5. årgang ISSN 1504-2146
forts. s. 3
forts. s. 6
forts. s. 8
forts. s. 10
Innhold
SKI KOMMUNE
Leder 2
– Barn i fosterhjem 2
– Tiltak for ungdom over 20 år 2
Fast spalte:
Førsteamanuensis Øyvind Kvello 3
– Fosterhjem en søyle i et
barnevernsarbeid 3
Fast spalte: Terje Galtung 6
– Fosterhjem for våre nye landsbarn? En
anmodning til vår nye barneminister 6
Fast spalte: BUFETAT 7
– Bufetat, region øst, satser sterkere
på fosterhjem 7
Intervju med tidligere generalsekretær
i Norsk Fosterhjemsforening,
Hege Sundt 8
Intervju med institusjonsplasert
ungdom 10
Fast spalte: Advokat Knut Lindboe 12
– Ettervern etter fylte 20 år 12
1

2
BV LEDER
Barn i fosterhjem
Er det noe barnevernets legitimitet er særlig avhengig av, er det
kvaliteten på tilbudet til barna vi har omsorgen for. De fl este
barna under barnevernets omsorg bor i fosterhjem.
I 2009, 5 år etter den statlige reformen, er det vanskelig å forstå
og akseptere de manglene som fortsatt er i fosterhjemssystemet.
Det er mangler vi mener først og fremst skyldes systemsvikt og
ikke svikt fra den enkelte saksbehandler og/eller fosterforeldre.
Vi som jobber i barnevernstjenestene gjør oss mange erfaringer
og tanker om hva som ikke fungerer og hvorfor. Vi vet mye om
hvordan fosterhjemstilbudet kan bli vesentlig bedre. Derfor er
det ille at stat og kommuner har gjort lite for å bedre tilbudet
både for fosterbarna, foreldre og fosterforeldre. Nødvendige
endringer i fosterhjemssystemet har tatt og tar fortsatt altfor lang
tid.
Det svikter på områder som handler om ressurser til forsvarlig
oppfølging av barn og fosterhjem fra barneverntjenestene, nødvendige
ressurser til rekruttering og veiledning fra staten. Det
handler også om å forbedre og effektivisere saksbehandlingen i
og mellom kommunalt og statlig nivå, heve kunnskapsnivået, ta
i bruk verktøy, metoder og kompetanse.
Det er fortsatt alt for mange fosterhjem som sprekker, slik at
barn opplever unødvendig mange brudd og fl yttinger. Slike
brudd kunne vært forhindret, hvis alle leddene i fosterhjemskjeden
hadde fungert bedre og ressurser til fosterhjemsarbeidet
hadde blitt prioritert høyere. Vi mener at ansvarlige myndigheter
ikke tar oppgaven alvorlig nok. Samtidig vet vi at det er mange
innenfor systemet som arbeider hardt for å forbedre tilbudene.
Resultatet av manglende prioritering og ressurser har fl ere
negative konsekvenser enn at fosterhjem sprekker. Fortsatt
plasseres mange barn etter omsorgsovertakelsen i midlertidige
beredskapshjem, i påvente av at et fosterhjem er rekruttert og
godkjent. Mange erfarer at tidspress vedrørende godkjenning av
fosterhjem stadig oftere fører til at plasserings- og fosterhjemskommunen
avtaler at plasseringskommunen selv skal godkjenne
fosterhjemmet med fare for en overfl adisk fosterhjemsgodkjenning
som senere kan vurderes som medvirkende årsak til en
fosterhjemssprekk. Det ser ikke ut til at Departement og Fylkesmenn
har noen innvendinger mot denne praksisen.
Politisering av barnevernet skjer blant annet med en statlig føring
for bruk av fosterhjem framfor institusjoner. Som Kvello
påpeker i sin artikkel må valg av type plassering skje ut fra en
faglig vurdering av det enkelte barns behov, ikke ut fra en generell
vurdering av type tiltak.
Skal barn sikres bedre tilbud må fosterhjemssystemet forbedres
og rustes opp på mange fl ere områder enn det vi har nevnt.
Fosterforeldre må få bedre betingelser for å kunne gjøre en god
jobb. Vi ser klare fordeler ved to-basemodellen som blant annet
Storåsen arbeider etter (se intervju med Hege Sundt) hvor ulike
behov blir integrert, som behov for veiledning, avlastning, opplæring
og tilhørighet i et sosialt og faglig felleskap.
Når det fattes et vedtak om omsorgsovertakelse av et barn i Fylkesnemnda
må det ikke herske tvil om at samfunnet har lagt til
rette for at barnet får god omsorg.
Margaret Dirdal
margaret.dirdal@ski.kommune.no
Ole Christian Aartun
ole-christian.aartun@ski.kommune.no
Tiltak for ungdom
over 20 år
Barnevernlovens § 1-3 sier at ”når barnet samtykker kan tiltak
som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes
av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet
har fylt 23 år”.
Vi er glade for utspillet fra barne- og likestillingsminister Huitfeldt
om en sterkere rettighetsfesting av ettervernet, men dette er
ikke nok for å sikre at ungdom får det ettervernet de har behov
for. Barnevernstjenestens ettervernspraksis varierer mye fra
kommune til kommune. Ettervernet blir mange steder en salderingspost
for å holde seg innenfor pålagte økonomiske rammer.
Det betyr at mye god investering går tapt fordi en ikke fullfører
løpet slik at ungdommer gis mulighet til å etablere seg som selvstendige
voksne individer.
Intervjuet med den institusjonsplasserte ungdommen viser et
eksempel på at en ungdom verken er "ferdigbehandlet" i barnevernet
når de er 18 eller 20 år. Ungdommen i intervjuet ble
plassert da hun var 17. Vi er skremt av den tankegangen og den
praksis som sier at løpet er kjørt for en ungdom som har blitt 17
år gammel. Utfordringen for barnevernet er å utnytte de 5 årene
med ettervern som loven gir muligheter til.
Et stort hinder for å utnytte dette potensialet er manglende
prioritering og ressurser både i stat og kommune. Et eksempel
på dette er at samarbeidet mellom statens barnevern og kommunene
rundt ungdom avsluttes når ungdommen blir 20 år. Tiltak
etter fylte 20 år blir da kommunens ansvar alene. Vi stiller oss
undrende til at det er mulig å sette en aldersgrense for når staten
ikke lenger skal være en samarbeidspartner for kommunene.
Intervjuet med den institusjonsplasserte ungdommen er tilstrekkelig
for å vise at 20-årsgrensen i hvert fall ikke er en akseptabel
grense. Og vi vet at det er mange tilsvarende eksempler. Vi opplever
at antall tungt belastede ungdom som kommer til barnevernet
i 16-17-årsalderen er økende. De representerer en økende utfordring,
særlig i forhold til det statlige og private institusjonsbarnevernet.
Og på tross av styrking av det statlige institusjonstilbudet
opplever vi økende vansker med å fi nne egnede plasser til
de mest krevende ungdommene. Det bør være en selvfølgelighet
at også samarbeidet mellom stat og kommune innenfor ettervernet
blir styrt av ungdommens behov og ikke av en tilfeldig
aldersgrense. En tilfeldig valgt grense vil bety at det er mange
ungdommer som ikke får den omfattende oppfølgingen de har
behov for. Og i de tyngste sakene er det en illusjon å tro at en
kommune kan bidra med nødvendige ressurser alene.
Advokat Lindboe skriver i sin artikkel at loven bør endres slik
hen at Staten i noen tilfeller dekker institusjonsopphold, som ettervern,
også ut over fylte 20 år. Vi oppfordrer statsråden til også
å vurdere statens rolle i ettervernet i sitt arbeid med å forbedre
ettervernet.
Margaret Dirdal
Margaret.Dirdal@ski.kommune.no
Ole Christian Aartun
ole-christian.aartun@ski.kommune.no

BV
FAST SPALTE
førsteamanuensis Øyvind Kvello
Fosterhjem – en søyle i
et barnevernsarbeid
Mange barn, unge og voksne kan takke
et stødig fosterhjem for å ha fått nye
muligheter i livet. For oss som jobber i
barnevernet er fosterhjem en av krumtappene
av hjelpetiltakene og som vi er helt
avhengige av for å hjelpe utsatte barn og
unge. Siden jeg mange ganger har fl agget
min tillit til fosterhjem som tiltaksmetode
og har mange positive opplevelser
fra veiledning med dem i saker jeg
har jobbet med, så velger jeg å undre meg og å være noe kritisk
til bruk av fosterhjem i denne artikkelen.
Mange grunner til plassering i fosterhjem
Fosterhjem som hjelpetiltak høres enhetlig, men innholdet i
hjelpetiltaket er meget varierende. Felles er at barnet eller den
unge har best av en ny omsorgsbase, men hva som er årsakene
til og prosessene i hjelpetiltaket, varierer sterkt. Det er fl ere
grunner til plassering av barn i fosterhjem når man skal gi barn
og unge en base utenfor hjemmet.
Noen av disse er:
– Omsorgen er ikke god nok og tiltak for å bedre den er enten
vurdert å ikke gi tilstrekkelig effekt, eller de tiltak som var satt
inn ga ikke ønsket effekt,
– foreldrene er ikke i live og barnet må gis ny omsorg,
– foreldrene makter ikke å ha barnet og krever det fl yttet.
Likeså kan det være fl ere mål med å plassere barn i fosterhjem:
– Plasseringen skal bli en ny base for barnet slik at det slår rot
der og får gode utviklingsbetingelser,
– å stoppe overgrep de er utsatt for ved å gi det en ny ikke-overgripende
omsorgsbase,
– å skape rutiner og utvikle mestringsstrategier som barnet kan
dra nytte av for videre utvikling.
Økt toleranse for hva barn skal tåle?
Kravene til hva som må foreligge av omsorgskvaliteter for at
barn skal gis en ny base er tydelig endret over de snart 18 årene
jeg har jobbet i feltet. Det er nok en god del saker jeg var med
å fremme som sak for fylkesnemnda for sosiale saker tidlig på
1990-tallet og fi kk medhold i plassering i annen base enn hos
biologiske foreldre, som jeg ikke tenker på å ta til nemnda i dag
fordi det er høyst sannsynlig at det kommunale barnevernet ikke
vil få medhold. Kravene for hva barn skal tåle av dårlig omsorg
synes å ha økt over disse 18 årene. Likeså oppleves også krav
til bevis/dokumentasjon for å få medhold i nemnda å ha økt.
Jeg har drøftet dette med en rekke fagfolk, og vi synes å enes i
at alvorlighetsgraden i sakene som føres for nemnda har økt og
likeså dokumentasjonskravet. Disse to forholdene synes ikke
å harmonere, og konklusjonen er en økt toleranse for hva barn
skal tåle av belastninger og overlast før man tenker at det bør få
en ny og bedre omsorgsbase.
Hva karakteriserer de plasserte barn og unge?
Barn som plasseres utenfor hjemmet har nesten uten unntak hatt
karrige omsorgsbetingelser. Hvordan vil de nyttiggjøre seg en ny
og adekvat omsorg? Er dette et egnet tiltak – eller rettere formulert;
når er dette et egnet tiltak?
Det er en god del utilsiktede brudd i fosterhjem og slitasjene
med å ha omsorg for krevende barn og unge er ikke vanskelig å
forestille seg. Hva går igjen som frustrasjonspunkter hos forsterforeldrene?
1) Utagering: Fosterbarnet er fysisk utagerende og er derved
fysisk truende og krenkende, hvor ønsket hos den utagerende
om å skape kontroll og respekt leder til krenkelse av
andre og derved en utfordring som må besvares. Måten den
besvares på avgjør i høy grad hva som skjer videre. Hyppig
utagering leder ikke bare til påkjenninger knyttet til selve
utageringen, men også en frykt for at utagering kan skje vil
tære på en og legge sterke føringer for hva man foretar seg
eller ikke.
2) Fosterbarnet knytter seg ikke emosjonelt til fosterforeldrene.
Noe av det som er motivet for og selve fundamentet
i gode mellommenneskelige relasjoner er å knytte seg til
andre på et dypere plan. Man kan tale om to hovedformer
for kontakt med andre: Sosial kontakt og dybdekontakt.
Sosial kontakt er å kunne omgås andre mennesker uten å gi
noe særlig av seg selv. Det er å kunne føre samtaler på et
overfl adisk nivå, men man legger ikke noe igjen av seg selv
og investerer lite i relasjonen. Dybdekontakt er å gradvis la
andre slippe mer inn på seg og bli kjent med den person man
er. Det er knyttet til selvavsløringer; altså å stå fram som den
man er med de sterke og svake sider man har og la andre bli
kjent med hele seg. Mange fosterforeldre ønsker å bli inngå-
ende kjent med det barnet de blir fosterforeldre for på godt
og vondt. En god del fosterbarn er imidlertid så relasjonsskadde
at de ikke evner dybdekontakt, bare sosialkontakt.
For fosterforeldre med evne til dybdekontakt kan dette bli
sårt og frustrerende: De føler å ikke slippe inn til den egentlige
personen de har hos seg i familien, men bare møter en
overfl ate av noe som ikke er den ekte personen. Det kan lett
lede til at man blir for pågående for å fi nne den ”kjernen” av
den person barnet er, hvor resultatet er at man blir anmassende
og konfronterende og derved mister kontakt med barnet
fordi det forstår at det burde gi noe annet enn det gjør, men
vet ikke helt hva det skal være, og vil trolig heller ikke evne
å gjøre det. Den andre uheldige strategien som kan komme
ut av denne frustrasjonen er fosterforeldre som resignerer
og skuffet, forvirret og såret trekker seg unna og investerer
mindre følelsesmessig i barnet.
3) Stadig tilbakevendende tema om hvor det skal slå rot og
hvor lojaliteten er. Barn har mange lojaliteter de forvalter.
Fosterhjemsplasserte ingen unntak i så måte, men deres lojaliteter
stilles på hardere prøver og blir derfor mer utpregede
tema i deres liv enn hos mange andre barn. Med mange anker
i rettssystemet, med mange motstridende forventninger,
krav og signaler om hvor de skal bo og regulering av kontakt,
blir det viktig for mange fosterbarn å lage seg liv hvor
de holder mange løsninger åpne. Å ikke lukke noen ”dører”
leder til ”gjennomtrekk” i livet, for å framstille det på en
metaforsik måte, altså en hvileløs vandring mot mange mål,
men hvor ingen føles å nås i form av slå rot og vite at her
skal man være, her hører jeg hjemme. Slik blir man rastløs
av og strever med å avklare det som er vanskelig å defi nere;
”Hvor skal jeg bo?” og ”Hvem skal jeg være mest glad i?”
etc.
4) Mangel på å vise glede og begeistring. Mange fosterhjemsplasserte
barn er personlighetsmessig skadet som hos
noen innebærer lite emosjonalitet, det vil si at de virker
3

følelsesmessig fl ate eller likegyldige. Mange fosterforeldre
ønsker å være en forskjell for fosterbarnet, altså la det få et
nytt liv med nye muligheter. Å legge sin energi i å skape et
godt liv for og å berike dem med mange opplevelser, leder
lett til skuffelse og resignasjon når det ikke synes å bli satt
pris på. Mangel på entusiasme fra fosterbarnet kan oppleves
som at det man gjør ikke har verdi og kan slite en ut vel så
mye som de hissige og utagerende.
5) Aktiv skjerming fra omgivelsene. Mange fosterhjemsplasserte
barn har overlevd på å stenge omverdenen ute for å
unngå å investere dypt i andre mennesker for så å bli skuffet,
og de stresses av forventninger om dypere relasjonell investering
fordi de ikke har de ferdighetene det krever. Man kan
derved koble ut omverdenen med å hyppig dagdrømme, eller
fysisk isolere seg ved å sitte på rommet med døren lukket eller
låst, eller man kan holde andre ute ved å spille musikk på
høretelefoner, se TV, spille spill og lignende slik at det blir
vanskelig å komme nær. Mange fosterforeldre kan oppleve
dette som en passiv avvisning og trekke seg tilbake.
6) Søker avvikergrupper. Mennesker er skapt til å søke andre,
og hvis man ikke føler at man kommer inn i vanlige miljøer
eller opplever seg selv som avvikende, søker man avvikermiljøer.
Deltagelse i avvikermiljø leder gjerne til at avviket
forsterkes og derved sklir man sterkere fra majoritetskulturen
og spranget tilbake synes stadig vanskeligere.
7) Skolefaglige problemer. Mangelfull stimulering, mishandling
og dårlig sosial arv (innebærer både genetikk og stigmatiserte
familierelasjoner) leder til skolefaglige problemer.
I tillegg preges en del av disse barna av lav motivasjon for
4
slike aktiviteter. Det krever intens jobbing med lekser, mo-
tivere for innsats og å drøfte med skole og pedagogisk-psykologisk
tjeneste om hva som er gode løsninger for å sikre
tilpasset opplæring eller spesialundervisning. Slikt slit med
lekser og skolefag kommer i tillegg til andre utfordringer.
8) Vansker med å strukturere seg selv og nyttiggjøre seg rutiner
og struktur. Ytre struktur i form av rutiner og voksenstyring
tenkes som forløperen til at man overtar disse rutinene
og styrer seg selv. Prosessen kalles internalisering; man
tar over de ytre rammer og gjør dem til sine egne. Mange
fosterforeldre opplever at deres strukturering ikke setter spor
i fosterbarnet, eller at struktureringen leder til mye opponering
og konfl ikter.
9) Selvstendighet. På tvers av kulturer synes selvstendighet å
være et tverrkulturelt mål for oppdragelsen av barn. Mange
fosterhjemsplasserte barn har mistet så mye i sin tidlige
utvikling, at de framstår som sosialt naive, har liten selvinnsikt,
lite planmessige, gir lett opp ved motgang, har få og
ofte uhensiktsmessige problemløsningsstrategier. Selv om
man jobber målrettet med dette i omsorgen av dem, framstår
likevel mange som lite selvstendige ved voksen alder og
mange kjenner på utrygghet i hvordan de vil klare seg.
Å ha omsorg for fosterbarn er derved en formidabel oppgave
med mange ulike mål som krever omfattende innsats for å nå
dem. Og tross omfattende jobbing, kommer disse barna ofte til
kort på en rekke områder videre i livet.
Mandatet om å reparere
Ideen om fosterhjemsplassering handler ikke bare om å beskytte
barn for overgrep og for mangelfull omsorg, ei heller kun om å
gi en ny start, men også ideen om å reparere det ødelagte og å
fremme de spirer som ikke har hatt grobunn tidligere. Er det realistisk?
Det er ikke mulig å bare svare et ”ja” eller ”nei” på dette
spørsmålet. Spørsmålet kan belyses av hvordan teorier og delvis
forskning har bølget fram og tilbake mellom mulighetene til å
reparere og det å ikke ha særlig tro på at man kan gjøre særlig
for å reparere et dypt skadet menneskesinn.
Fram til 1970-tallet rådet stadieteoriene grunnen med kunnskap
om at menneskers utvikling i barndommen gikk i klare utviklingsfaser.
I hver fase (eller trinn) så var det ett eller noen få
utviklingskonfl ikter som skulle løses. Dette kunne enten få en
overveiende positiv eller negativ utgang. Resultatene fra hvert
utviklingstrinn tok man med seg til neste fase/trinn. Jo tidligere
man fi kk en negativ utgang av en konfl ikt, desto verre ble en
persons utvikling fordi det ga et dårlig utgangspunkt for neste
utviklingsfase. Tanken om utvikling i trinn ledet til konklusjoner
om at en del kritiske perioder i utvikling som førte til at om man
ikke fi kk stimulering på dette stadiet knyttet til det sentrale utviklingstemaet,
ville man ikke nyttiggjøre seg stimulering på det
området senere. I denne perioden så man at en del ”tog” gikk, og
sjansene kom ikke igjen.
På 1970- og 1980-tallet modererte man sine teorier og i stedet
for utviklingsstadier fi kk man utviklingsperioder, i stedet for
kritiske perioder fi kk man optimale perioder for stimulering, i
stedet for å tale om å løse konfl ikter på hvert stadium, talte man
om å utvikle kompetanse. I en slik tenkning var det ikke så mye
som ble ansett som irreversibelt, man kunne ta igjen det tapte.
En optimisme rådet og hjelpetiltak skulle sikre at man fi kk en
ny sjanse. Man så for seg at det stadig gikk ”tog”, rakk man ikke
det første, så tok man det neste, for å framstille dette alvorlige
livstema og skjebne på en noe fl åsete måte.
Det siste tiåret har man moderert optimismen man hadde på
Det siste tiåret har man moderert optimismen man hadde på
1970- og 1980-tallet. Kunnskap om hvordan barn påvirkes under
svangerskap, hvordan de første levemåneder preger senere hjerneorganisk
og sentralnervesystemmessig utvikling og fungering
har redusert optimismen man hadde. En del kan ”repareres”,
mens annet ikke lar seg ”reparere”, men i alle fall kan man
”bøte” på mye. Likevel; det er forskjeller på folk som bunner i
hvordan den tidlige starten av livet har artet seg. Noen ”tog” går
og det er ikke fl ere avganger, mens andre ”tog” kan benyttes.
Man kan metaforisk og sjablongaktig framstille utvikling slik at
”hurtigtogene” i barns liv går ved seks til tolv måneders alder,
lokaltoget går ved 18 måneders alder. Deretter er det ”melkeruter”.
Målet med metaforen er å skape forståelse for at man ikke
har all makt til å reetablere, reparere slik at det virker som om
det ikke har vært skadet, når vanskene har vært omfattende og
tidlig i barnets liv. Valg av metafor kan imidlertid ikke bare virke
klargjørende, men også støtende fordi det både kan skape desillusjoner,
og et ubehag ved å sammenligne barns utvikling som
om det var snakk om infrastruktur og markedsstyrte tilbudsord-

ninger på forfl ytting av folk. Jeg håper at leseren holder fast ved
budskapet hvor tidlig en del muligheter forsvinner for oss mennesker
og at å skape dem senere ikke trenger å hjelpe.
De dypere tema
Det er viktig at barnevernet i veiledning av fosterhjem ser de
grunnleggende tema og framhever disse for fosterforeldrene,
framfor å veilede og prate om mer overfl adiske forhold. De
dypere tema er knyttet til tilknytning, lojalitet, utvikle tydelig
identitet, utvikle et positivt selvbilde, å forstå historie og å planlegge
framtid.
Jeg vil gjerne eksemplifi sere hva jeg mener med temaet tilknytning:
Sabina vokste opp hos en enslig, umoden mor. Faren så hun lite
til. Moren hadde mange samboere, fl ere av dem var voldelige
både mot moren og Sabina. Mange kjærester innebar også en
god del fl yttinger, så Sabina hadde bodd seks steder i fi re kommuner
da hun var syv år gammel. Barnevernet hadde aldri fått
jobbet godt i saken fordi mor var motvillig og hyppige fl yttinger
ledet til at saken ble overført til andre kommuners barnevern.
Omsorgen var jevnt over for dårlig, men det lyktes ikke å få
prøvd nok eller skaffet tilstrekkelig oversikt til at saksbehandlerne
følte å ha grunnlag nok å legge fram for Fylkesnemnda. Det
ble medhold i nemnda og plassering i fosterhjem da de endelig
gikk til sak. Sabina var da åtte år. Hun var en utrygg unge som
ikke søkte særlig kontakt – ikke engang når hun virket redd eller
når hun skadet seg. Hun avviste mange forsøk på andres kontakt
med henne, enten det var fosterfamilien, jevnaldrende eller ansatte
i skolen. Hun isolerte seg en del, syntes å ha lite behov for
sosial kontakt. De ganger hun fi kk kontakt med jevnaldrende,
kunne hun mobbe dem og være såpass ufi n at de trakk seg. Hun
syntes uberørt av både bruddene med dem og av at hun hadde
vært ufi n med dem. Da hun kom i pubertet var det mange spørsmål
fosterforeldrene tok opp på veiledning med barnevernets ansatt.
Sabina stakk av en del ganger (gjerne hoppet ut av vinduet
på kvelds- eller nattestid), man hadde sett at hun røykte, men
var usikker på om hun misbrukte rusmidler, hun skulket en del
på skolen og investerte nesten ikke noe i skolefagene og hadde
en rekke faglige huller i kunnskapen som ytterligere reduserte
hennes interesse av innsats, hun ville ikke bli med dem på ferier,
hun kunne låse seg inne på rommet for et par døgn i gangen etc.
Veiledningen av fosterforeldrene til Sabina kunne feilaktig bare
ha handlet om hva man konkret gjør ved slike situasjoner, altså:
”Hva er rimelige reksjoner?”, ”Hva skal man forvente ut fra alder?”
osv. Rådene kan bli feil hvis man ikke ser hvilke tema som
spilles ut. Ved å ikke adressere temaene hjelper man heller ikke
fosterforeldrene til å gjenkjenne dem og skjønne hvilke prinsipper
de skal bruke i omsorgen for henne. Om man ikke ser disse
temaene, vil man som fosterforeldre ha et ustoppelig behov for
stadige drøftinger om slike konkrete problemstillinger, som
man kunne ha funnet svar på selv om man hadde fått hjelp til å
framheve de prosesser slike konkrete handlinger gjerne uttrykker.
I Sabinas tilfelle handlet det om tilknytning, primært av type
A (den unnvikende). Derved distanserte hun seg fordi hun som
barn lærte seg å nedregulere egne følelser og trekke seg unna
fordi omsorgspersonene var insensitive, viste lite følelser og ga
lite fysisk kontakt. Målet for veiledning av fosterforeldrene blir
å vise dem hvordan symptomer er uttrykk for grunnleggende
tilknytning og at fokus er å hjelpe dem til svakt å overbetone
tilgjengelighet og forutsigbarhet. Man skal hjelpe fosterforeldre
til varsomt å utfordre barnets forventninger ut fra tilknytningshistorie
ved å ikke følge ens magefølelse for sensitivitet, men å
være fysisk og emosjonelt tilgjengelig, nærme seg og ikke la seg
avvise, men ikke være invaderende, for pågående eller over-
involverende. Det innebærer at man skal oppmuntre fosterforeldre
til å opprettholde omsorgsgivende og trøstende atferd selv
om fosterbarnet viser utrygg atferd i form av avvisning og ambivalens
– altså se det som barnet skjuler av livstema. For å ikke
frustreres av eller forstrekke fosterbarnet skal man veilede på å
se barnet ut fra sin tilknytningshistorie, og være moderat optimistisk.
Negativisme leder til videre skjevutvikling, urealistisk
optimisme vil kunne knekke både barnet og en selv.
For tilknytning type A vil fosterbarnet trenge hjelp til økt bevissthet
på egne emosjoner og opplevelser. Det trenger bistand
for å uttrykke dette. Likeså trenger det å erfare at det kan dele
emosjoner og erfaringer med fosterforeldrene. Slik vil veiledning
av barn i fosterhjem ideelt være ulikt alt etter om tilknytningsstilen
er av type A, C eller D. imidlertid er det ofte at
barn har blandingstyper mer enn rendyrkede former av utrygge
tilknytningsstiler, og det er ofte slik at selv ikke fagfolkene som
jobber med barnet vet helt hvilken type utrygg tilknytning barnet
har.
Vet vi hva vi gjør og vet de hva de påtar seg?
Noen ganger tar jeg meg i å tenke: ”Hvilken situasjon har vi satt
dem i?”, når jeg veileder fosterforeldre med meget krevende
fosterbarn. Er det riktig å gi dem slike utfordringer mange av oss
som veileder dem ikke vil påta oss og ikke ville ha maktet å leve
med? Tross stor respekt for disse forsterforeldrene, kan jeg ikke
fri meg fra å få slike tanker. I forlengelsen tenker jeg også: ”Visste
de hva de påtok seg?”. Jeg vet de er kurset og forberedt, men
mange ganger sier fosterforeldre at de ikke har fått informasjon
eller kunnskap om sentrale tema de står oppe i. Jeg vet at mange
ganger handler det om tema som er lagt inn i forberedelsene til
det å bli fosterforeldre. Å ikke huske dette handler om at iveren
etter å bistå er så stor at de ikke lytter til all slik negativ informasjon.
Når de står midt oppe i de vanskelige situasjoner er det
vanskelig å huske at de så vidt har hørt om temaet. Situasjonen
virker bare overveldende og skremmende.
Etter 18 år i feltet vet jeg veldig mye av hvordan fosterhjemsplasserte
barn fungerer. Jeg har inngående kunnskap om hvordan
ulike tidlige skader gir seg uttrykk i nye, tryggere omgivelser
ved enten stress (som stadige anker i rettssystemet, motstridende
informasjon, indusering av dårlig samvittighet osv.), eller når de
har bodd noen måneder i et fosterhjem eller kommer i tenårsalder.
Jeg spør meg stadig om det er god etikk å vite dette og ikke
makte å formidle det godt nok, og så vite at de sitter forpliktende
i situasjonen. Et godt hjertelag, pågangsmot og sosial forpliktelse
mange fosterforeldre har, leder dem til situasjoner jeg ikke
tror de kan foreskue, men jeg gjør.
Den negative vinklingen i avsnittet over skal ikke overskygge
alle gode erfaringer vi har fra plassering i fosterhjem. Vi har
mange historier å berette om vellykkede plasseringer, hvor fosterbarna
profi tterer på ny base og vokser seg til fl otte individer
hvor man bare trygt kan lene seg tilbake å tenke at man gjorde
det rette i å plassere dem og at fosterforeldrene maktet å gi det
livsnødvendige. Men jeg er i en fl ereårig fase hvor jeg ikke kan
fri meg fra å tenke på alle de triste situasjoner av dypt skadde
barn hvor vi som barnevern kom til for sent, om barn som fortsetter
en dyster utvikling og fosterforeldre som sitter utslitte og
forvirrede tilbake etter å ikke ha maktet den nær uoverkommelige
oppgaven de fi kk. Man skal selvsagt ikke legge skul på at
enkelte fosterforeldre slett ikke skulle ha vært godkjente og har
påført mer skade enn at de har bidratt til en ny start. Men for
tiden så er jeg mer fokusert på de gode fosterhjem som kunne
gjort mye, men som fi kk for store oppgaver.
5

Villedende reklame?
Utrygg tilknytning opprettholdes ved plassering om fosterforeldrene
ikke makter å bryte den etablerte tilknytningsstilen barnet
har med seg. Hva viser forskning om tilknytningsvansker hos
barn som er blitt fosterhjemsplassert? Jo selv ved normalt sensitive
foster- og adoptivforeldre fi nner man at barnet selv etter
fl ere år med denne omsorgen ikke har utviklet trygg tilknytning.
Flere forskere dokumenterer at fosterbarn som er over cirka ett
eller i alle fall halvannet år gamle, er svake til å utløse omsorg
og emosjonell nærhet, og til å ta imot og nyttiggjøre seg omsorg
i form av trøst og støtte.
Når man fra statlig hold søker etter fosterforeldre benyttes begreper
som at vanlige barn søker vanlige familier. Vel. Det er
vel ingen vanlige barn som plasseres i fosterhjem, og oppgavene
som fosterforeldre er så komplekse at det ikke er så mange vanlige
familier som makter å gjøre jobben. Man kan derved tale
om villedende reklame eller annonsetekst når man søker vanlige
familier som fosterforeldre for vanlige barn og unge. Det
kunne vært kjekt om departement, statlig og kommunalt nivå i
barnevernet og forskningen snakket med én tunge. Jeg kan i alle
fall ikke bekrefte å ha vanlige barn og unge i barnevernet (selv
om mange har normale reaksjoner på en unormal livssituasjon),
og de gode fosterhjem jeg har hatt gleden av å bli kjent med og
jobbe sammen med, er langt fra Hvermannsen!
6
BV
FAST SPALTE
psykolog Terje Galtung
Øyvind Kvello
kvello@svt.ntnu.no
Fosterhjem for våre
nye landsbarn? En
anmodning til vår nye
barneminister
Det er vanskelig å rekruttere gode
fosterhjem, enda vanskeligere å ”matche”
dem i forhold til de barn som sårt
trenger omsorgsfulle og forstandige
fosterforeldre.
Særlig utfordrende er jobben når vi ser
at et barn fra en svært annerledes kultur
trenger en fosterfamilie. Da står vi ikke
bare overfor å fi nne noen som passer
for dette barnet for en kortere eller lengre periode, men også
overfor spørsmålet om videreføring eller brudd med mange av
de kulturelle påvirkninger som barnet har fra sine foreldre. I det
videre forløp kan et brudd med den kulturelle bakgrunnen gjøre
tilbakeføring nærmest umulig.
Dilemmaet gjenspeiler seg i barnevernstatistikken. På den ene
siden viser denne at familier fra andre kulturer hyppigere enn
etnisk norske familier får bistand fra barneverntjenesten. Men
statistikken viser også at familier fra andre kulturer er underrepresentert
i forhold til etnisk norske familier når det gjelder
omsorgstiltak. For meg er den mest nærliggende fortolkningen
av dette at barnefamilier som skal etablere seg her i landet oftere
har problemer som medfører behov for bistand fra barnevernet.
Som med andre familier vil det her kunne være alle typer og
grader av problemer, og disse fører til ulike tiltak. Men når problemene
er store og vanskelige å avhjelpe med tiltak i familier,
blir vi svært nølende med å overta omsorgen for barnet.
Vi skal selvfølgelig være tilbakeholdende med å fl ytte barn ut av
sine hjem, det gjelder både etnisk norske barn og barn med annen
etnisk bakgrunn. Men også de sistnevnte barna har krav på
god nok bistand fra det norske barnevernet når de først bor her.
Det jeg er redd for, er at statistikken demonstrerer at barn med
ikke-norsk etnisk bakgrunn kan leve under langt alvorligere forhold
enn det vi aksepterer at etnisk norske barn gjør. I så tilfelle
er dette enda en konsekvens av vår ”snillistiske” politikk overfor
våre nye landsmenn og deres barn. Og omsorgssviktede barn
blir skadelidende av vår ”snillhet”.
Det er klart at vi savner gode fosterhjem som kan ta imot disse
barna. Men kanskje enda viktigere er det at barneverntjenester
ofte står rådville i spørsmålet om hvordan barn i etnisk ikke-norske
familier best kan hjelpes. Vår forståelsesfulle norske holdning
overfor våre nye landsmenn rommer mye akseptering, men
lite faglig, kulturell og menneskelig forstand. Når jeg erfarer hva
vi gjør med disse barna, mener jeg å se at vi de siste par ti-årene
ikke er blitt så mye klokere på hva som kan være lurt og mindre
lurt å gjøre overfor slike barn og deres familier.
Jeg ser eksempler på at våre velmente hjelpetiltak kan virke mer
uheldig enn hjelpende på barn og familier når de implanteres i
familiens kultur. Kanskje forvirrer og skader tiltakene mer enn
de gagner. Samtidig lar vi kanskje enkelte barn bli værende i
sine svært omsorgssviktende familier fordi vi ikke våger å ta
skrittet til en omsorgsovertakelse. Og når vi overtar omsorgen
for enkelte av disse barna, er vi i villrede om hvilke av barnets
særbehov som vi må ivareta.
Jeg møter stadig barnevernarbeidere som i sitt daglige virke
fortviler over at de ikke vet sin arme råd om hva de kan eller bør
gjøre. Dette er ikke sunt verken for barn, foreldre eller engasjerte
fagfolk.
Etter min oppfatning har vi altfor lenge innen barnevernet unnlatt
å rope høyt nok om vår mangelfulle kompetanse til å kunne
utrede, vurdere og fi nne adekvate tiltak overfor etnisk ikke-norske
barn som lider sammen med sine foreldre.
Kjære barneminister: sett i gang et prosjekt for å innhente kunnskap
og heve barneverntjenestens faglige kompetanse. Målet må
være at omsorgssviktede barn med etnisk ikke-norske bakgrunn
får like tidlig og adekvat hjelp som etnisk norske barn får.
Terje Galtung
tgaltung@online.no

Bufetat, region øst
satser sterkere på
fosterhjem
I Bufetats virksomhetsplan for 2008 står
det at dersom barn av ulike grunner ikke
kan bo hjemme, er vår primære målsetting
å skaffe til veie et familiebasert tilbud
til barna. For 2008 er økt rekruttering
av ”riktige” fosterhjem et viktig strategisk
satsingsområde, og det vil bli iverksatt
fl ere tiltak for å oppnå denne målsettingen.
Dette betyr i praksis at færre barn
og ungdom skal plasseres i institusjoner – og fl ere i fosterhjem.
Det betyr også at fl ere barn og ungdom med sosiale og psykiske
belastningsskader og store hjelpebehov tenkes plassert i fosterhjem.
Region øst møter nå denne situasjonen ved å satse fl ere ressurser
på fosterhjemsarbeidet.
Regionen har hittil hatt 4 fosterhjemstjenester plassert i fylkene
Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland. De 4 fosterhjemstjenestene
har betjent 6 fagteamområder. Det er nå i tillegg etablert
2 nye fosterhjemstjenester, som er plassert i fagteamområdene
Ski og Lillestrøm. Det er opprettet 12 nye stillinger til å beman- beman-
ne tjenestene. Dette innebærer at det er knyttet en fosterhjemstjeneste
til hvert fagteamområde. Det blir viktig at fagteam og
fosterhjemstjeneste samarbeider tett om å gi et godt tjenestetilbud
til det kommunale barnevernet.
Det er tidligere i 2006 og 2007 avgitt to rapporter fra arbeidsgrupper
som har gjennomgått og vurdert hvordan den framtidige
utviklingen av barneverntiltakene inkl. fosterhjemstjenestene bør
være i region øst. Den beslutningen som nå er iverksatt, imøtekommer
i stor grad de forslagene som er fremmet i rapportene.
Dette er et stort løft for fosterhjemsarbeidet i vår region og viser
at det nå er vilje til å satse på fosterhjem.
Det er dessuten igangsatt et prosjekt i regi av Fosterhjemstjenesten
fagteamområde Sarpsborg i samarbeid med utvalgte kommuner.
Prosjektet skal ha som formål å rekruttere fl ere forsterkede
fosterhjem til målgruppen barn/ungdom med store hjelpebehov.
Oppfølging av disse fosterhjemmene vil skje i nært samarbeid
mellom fosterhjemstjenesten og de aktuelle kommunene. Fosterhjemmene
vil få betingelser og oppfølging som er tilnærmet det
samme som de ”statlige” ungdomsfamiliene får, men de vil driftes
av kommunene. Prosjektet vil få 1 stilling som prosjektleder
og 2 halve stillinger som prosjektmedarbeidere som forankres i
utvalgte kommuner.
Et annet prosjekt som det er verd å nevne er et samarbeidsprosjekt
mellom Fosterhjemstjenesten i Hedmark, Fagteam Hamar
og 6 kommunale barneverntjenester i Hedmark fylke. Prosjektet
har handlet om å benytte familieråd som metode ved fosterhjemsplasseringer.
Dette har sammenheng med fosterhjemsforskriftens
§ 4 annet ledd hvor det står at barneverntjenesten
alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk
kan velges som fosterhjem. Prosjektets hovedmålsetting har
vært systematisk å øke bruken av familieråd der det er besluttet
at fosterhjem er nødvendig å fi nne. Bruken av familieråd har
hatt fokus på om det er muligheter for å fi nne en omsorgsbase i
barnets egen familie eller eget nettverk. Dette for bedre å kunne
ivareta barns tilhørighet og identitet knyttet til egen familie og
egen slekt, og for å ivareta de rettigheter som barn har når de
eventuelt må fl ytte i fosterhjem. Prosjektet er nå avsluttet, og det
er konkludert med at bruk av familieråd ved fosterhjemsplassering
har vært en suksess. Bruk av familieråd øker sannsynligheten
for at det blir en slektsplassering, og barna fl ytter i stor grad
til besteforeldre, fedre eller onkler og tanter. I de fl este sakene
har det vært avholdt fl ere familieråd, og det konkluderes med
at familieråd kan brukes i alle faser ved fosterhjemsplassering,
det være seg plassering, oppfølging av barn i fosterhjem og ved
utfl ytting.
For å oppnå den nasjonale målsettingen om å øke antall fosterhjemsplasseringer
i slekt og nettverk er det helt nødvendig at
fosterhjemstjenestene i Bufetat og de kommunale barneverntjenestene
utvikler et godt og systematisk samarbeid. Familierådsprosjektet
i Hedmark er et eksempel på dette, som forhåpentlig
vil kunne inspirere til liknende samarbeidstiltak i andre deler av
regionen. Barne- og likestillingsdepartementet har bestemt at
familieråd skal implementeres i alle landets kommuner som en
alternativ beslutningsmodell i barnevernet. Fagteamene i Bufetat
får ansvaret for implementeringsarbeidet. I region øst skal rådgiver
Lise Lundby fra Fagteam Hamar arbeide med implementeringen.
Til tross for stor aktivitet og fl ere ressurser til fosterhjemsarbeidet,
er det store utfordringer knyttet til dette arbeidet. Vi har hatt
en tendens til å rekruttere fosterhjem ved å si at vi er ute etter
vanlige familier, og at de fl este familier er gode nok. Jeg tror at
det er nødvendig å revurdere denne politikken. Barn og ungdom
som trenger fosterhjem i dag, har generelt større belastningsskader
enn tidligere, og dette vil stille andre krav til de omsorgspersonene
som skal ivareta barna. Jeg tror at et økende antall fosterhjem
vil påta seg fostehjemsoppdrag som alternativt arbeid, og
det offentlige må legge forholdene til rette for at dette kan være
mulig. Det innebærer bl.a. gode nok økonomiske betingelser,
gode oppfølgings- og veiledningssystemer og tilgjengelighet
utenom kontortid, slik at fosterforeldrene kan få nødvendig hjelp
og støtte når de trenger den. Jeg mener at det er på sin plass med
en ny gjennomgang av ansvarsforholdene mellom stat og kommune
for å utjevne de store forskjellene som fi nnes i dag mellom
kommunale fosterhjem og de spesialiserte fosterhjemmene som
har oppdragskontrakter med Bufetat.
Tom Bache-Gabrielsen
tom.bache-gabrielsen@bufetat.no
7

Intervju med tidligere
generalsekretær i Norsk
Fosterhjemsforening,
Hege Sundt
Hege Sundt var ferdig utdannet
sosionom i 1985. Hun har jobbet
på Barnevernkontoret i Oslo,
barnehjem, sittet i fylkesnemnda
og vært saksbehandler i Torshov
barneverntjeneste med fosterhjemssaker.
Der hadde hun også
ansvar for å utvikle en fosterhjemsplan.
I den forbindelse kom hun i kontakt
med Norsk Fosterhjemsforening. Hege Sundt har
vært generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening
fra 1. januar 1999 til 31. januar 2008. Hun satt i
Befringutvalget 1999-2000 (NOU 2000:12 Barnevernet
i Norge)
Hvilke fem faktorer ønsker du forandring på for å bedre ram-
mebetingelsene for fosterforeldre?
Veiledning
– Veiledningstilbudet må gis ut fra det enkeltes barns behov
og tilpasses fosterforeldrenes livssituasjon. Fosterforeldre må
sikres veiledning uavhengig av hvor de bor. Fosterforeldre som
bor på steder med store avstander må også sikres veiledning. Det
skal ikke være slik at veiledningstilbudet bestemmes av hvor du
bor i landet. Barnets tilknytning til fosterhjemmet må være et
sentralt tema for all veiledning.
Opplæring
– PRIDE er en grunnopplæring for fosterforeldre, og denne
opplæringen har fått positive resultater i evalueringen fra 2007.
Samtidig er det viktig med videre opplæring ettersom fosterbarn
kan ha ulike typer behov og problematikk. Kunnskap kan trygge
fosterforeldrene i deres omsorgsoppgave.
Arbeidsbetingelsene for fosterforeldre
– Det er viktig at de som er hjemme og er fosterforeldre på heltid
sikres en anstendig lønn som om de var i arbeid, samt rett til
tjenestepensjon og sykepenger fra dag en.
– Fosterforeldre bør ha arbeidsbetingelser som står i forhold til
den viktige oppgaven de har. De bør ikke komme dårligere ut av
det enn i andre omsorgsyrker. Arbeidsbetingelser er svært viktig
for å sikre god rekruttering. Tidene har endret seg, det fi nnes
ikke lenger ”hjemmeværende bondekvinner”. Samtidig er det i
Norge liten arbeidsledighet. De fl este familier baserer seg i dag
på to heltidslønninger. KS-satsene for arbeidsgodtgjøring er
langt under det som er rimelig å tilby i dagens arbeidsmarked. I
tillegg har ikke fosterforeldre rettigheter som tjenestepensjon og
sykepenger. Bedre arbeidsbetingelser vil gjøre det mer attraktivt
å bli fosterforeldre.
8
Avlastning
– Fosterbarn har ofte langt større omsorgsbehov enn andre barn.
At avlastningsbehovet blir dekket vil bidra til at fosterforeldrene
får mer overskudd til å ivareta fosterbarnets behov. Det betyr
også at de får mulighet til å ivareta parforholdet.
Oppfølging av fosterforeldrene
– Det er viktig for fosterforeldrene at de kan få jevnlig oppfølging
jf. fosterhjemsforskriften.
Hyppig saksbehandlerskifte er ikke gunstig. Det må også være
et mål at alle fosterforeldre har tilgang til drøftningspartnere 24
timer i døgnet av noen som kjenner til fosterhjemmet. God oppfølging
kan være med og forhindre en del utilsiktede fl yttinger.
Hvordan mener du at organiseringen rundt fosterhjemmene
bør være?
– I forrige Handlingsplan for Norsk Fosterhjemsforening var det
et mål at alle fosterhjemmene skulle være organisert av staten,
Bufetat. Dvs. mht kontrakt, rammebetingelser, veiledning og
opplæring. NFF fi kk ikke gjennomslag for det, så det er derfor
ikke tatt med i Handlingsplanen for 2007-2009.
NFF fryktet et skille i kvalitet mellom fosterhjem, at det skulle
bli A og B fosterhjem. Nå jobbes det for likeverdige vilkår og
rettigheter for alle fosterhjem. Det er fremdeles grunn til å være
bekymret for forskjellene på rammebetingelsene og oppfølgingen
av de kommunale og statlige fosterhjem. Noen av de kommunale
fosterhjemmene har også store omsorgsoppgaver og må
være ute av ordinært arbeidsliv i fl ere år.
To-base modellen
– I forhold til organisering har jeg tro på to-base modellen, som
er et samarbeid mellom fosterhjem og institusjon der fosterhjemmet
mottar omfattende veiledning og oppfølging. For
fosterforeldre er det positivt når de føler at de har en instans å
forholde seg til, hvor de kan få støtte og påfyll. To-base modellen
har fungert bra bl a på Storåsen Leirfjord i Nordland. Der
har tilhørighet og det kollegiale vært viktig.
Oppfølging fra barneverntjenesten
– Hvis den kommunale barneverntjenesten skal klare å følge opp
fosterforeldre på en tilfredsstillende måte, er det nødvendig å
se på ressursene. Barneverntjenesten har tross alt mange oppgaver
i det at de skal følge opp både foreldre, fosterforeldre og
fosterbarnet. De skal klare å være en støtte for både foreldre og
fosterforeldre samtidig som de ivaretar barnet. Ved oppfølging
av fosterhjem er det nødvendig med kompetanse på fosterhjemsarbeid.
Saksbehandlerne i barneverntjenesten må også ha tid til å
følge opp fosterhjemmet skikkelig.
– Hvis alt ansvaret for fosterhjemmene skal hvile på
barneverntjenesten, er det viktig å sikre gode rammebetingelser
for kommunene. Arbeidsvilkårene må bedres slik at de får
gjort jobben sin. Dette går på faktorer som lønn, bemanning og
opplæring. Det er stor ulikhet i oppfølgingen fra kommunene i
forhold til barn plassert i fosterhjem. Det handler både om ressurser
og erfaring, samt kompetanse og holdninger.
Akershus fosterhjemstjeneste (tidligere Helgerud
ressurssenter)
– Akershus fosterhjemstjeneste har fått gode skussmål fra fosterforeldre
for sitt veiledningstilbud og akutt beredskap. Minuset
kan være at barneverntjenesten da får lite kjennskap til fosterforeldrene
og prosessen de er i. Det er en utfordring å få til en god

kommunikasjon og møtepunkter mellom institusjonen, fosterforeldrene
og den kommunale barneverntjenesten.
– En annen ting som er positivt med veiledning og oppfølging
utenfor barneverntjenesten, er at fosterforeldrene i større grad
tør å åpne seg rundt det de synes er vanskelig uten at de opplever
å bli vurdert på egnetheten som omsorgspersoner. En saksbehandler
i barneverntjenesten har så mange roller i slike saker,
de skal forholde seg til alle parter. Solidariteten med foreldrene
kunne stenge fosterforeldrenes åpenhet i veiledning, og derfor er
det ofte et poeng å la en annen enn saksbehandler ta veiledningen.
– Nå er tilsvarende tilbud som det Akershus fosterhjemstjeneste
har, etablert i region vest. Dette må etableres over hele landet.
Samtidig må ikke de fosterforeldre som allerede har god oppfølging
og veiledningstilbud miste dem. Jeg vet om mange
fosterforeldre som får god veiledning fra kommunal barneverntjeneste,
Bup og habiliteringsteam. Oppfølging av et fosterbarn
må skreddersys, dvs. også det veiledningstilbud fosterforeldre
skal ha.
Hvilken type organisering ville du foretrekke til fosterfamilier
der fosterbarna har spesielle behov?
– Her tenker jeg at man må være fl eksible, og ha alternative løsninger.
Behov kan variere, ikke bare fra barn til barn, men også
avhengig av faser. I ungdomstiden kan nye behov dukke opp. Da
er det håpløst hvis vurderingen rundt for eksempel forsterking er
gjort en gang for alle, og så får ikke fosterforeldrene støtte etter
behov når de møter ny problematikk hos barnet.
Kommunalt og statlig ansvar
– Det er vanskelig å vite grensene for hva som skal være kommunalt
ansvar og hva som skal ligge under det statlige. Noen
fosterforeldre sier de opplever lav tilgjengelighet og dårlig oppfølging
fra barneverntjenesten. Andre fosterforeldre sier at de
opplever kontinuitet gjennom at de har vært heldige nok til å ha
den samme saksbehandleren i kommunen over fl ere år. Uansett
er det viktig å vite hvem som er ansvarlig og hvem man kan
forvente bistand fra når noe ukjent eller vanskelig oppstår rundt
fosterbarnet.
Ut ifra statistikk som blir presentert i Fosterhjemskontakt nr.
5 2007 ser vi at bare halvparten av fosterhjemmene er fosterhjem
med forsterkning. Samtidig opplever vi som jobber i
førstelinjetjenesten at problematikken i sakene vi får blir stadig
tyngre. Hva tenker du om det?
– I mange kommuner får ikke fosterforeldrene en godtgjøring/
utgiftsdekning som står i forhold til det krevende arbeidet de
har. Mange av barna har ”tung bagasje” med seg. De trenger
fosterforeldre som får en anerkjennelse for det viktige arbeidet
de gjør, og ressurser som gjør det mulig å følge opp fosterbarnas
behov på lang sikt. Mangelen på forsterking av fosterhjem
vil kunne føre til enda fl ere fosterforeldre må gi opp, og føre til
utilsiktede fl yttinger av fosterbarn. En må jobbe for at plasseringer
skal vare så lenge barnet ikke kan bo hos sine foreldre.
Hvordan tenker du at det er mulig å forhindre utilsiktede fl yttinger?
– Det handler om å få til et godt samarbeid mellom
barneverntjenesten, fosterforeldrene, foreldrene og fosterbarna.
Det er viktig å være i forkant, ikke hvile når alt går bra. Dette
går også på samarbeid. Spesielt ved milepæler i barnets liv, for
eksempel ved skolestart. Det skal være et godt fungerende samarbeid
der hele tiden, blant annet gjennom oppfølgingsplaner,
jevnlige evalueringer og informasjonsfl yt.
– Hvis fosterhjemmet har utilstrekkelige ressurser, og samarbeidet
rundt barnet fungerer dårlig, har fosterforeldrene ingen andre
sanksjonsmuligheter enn å ”si opp” barnet. Ved konfl ikt kan
de be om bistand fra fylkesmannen, men også her er det store
forskjeller i praksis. Noen fylkesmenn går aktivt inn og tilbyr
å bistå, andre avviser konsekvent med henvisning til at fosterhjemsavtalen
er av privatsrettslig karakter.
Hvorfor er det ikke slik at barneverntjenesten kan få mulkt når
de ikke følger opp barn i fosterhjem, på samme måte som de
risikerer mulkt når frister på for eksempel undersøkelse oversittes?
Samarbeidet mellom kommune og stat
– Regjeringen Stoltenberg har lovet bedre veiledning og bedre
rammevilkår for fosterforeldre. Stoltenberg skrev i Fosterhjemskontakt
nr. 3 2006 at veiledning er særlig viktig for å gi barn
trygg og god omsorg. Han skrev også at ”Regjeringen er i gang
med et omfattende arbeid for å sikre et likeverdig og godt fosterhjemstilbud
over hele landet”. Vi synes dette arbeidet går altfor
sakte.
– Ved etableringen av Bufetat i 2004 ble det sagt at det skulle
utarbeides like kontrakter for beredskapshjemmene, familiehjemmene
og ungdomshjemmene, og at dette skulle være ferdig
2. kvartal 2004. Ulike arbeidsgrupper har vært i sving, både i
Bufetat og Bufdir. Arbeidstakerstatus for disse fosterhjemmene
har vært utredet av tre departement inntil det i sommeren 2007
ble skrinlagt da det blant annet viste seg å være uforenlig med
arbeidstidsbestemmelser i norsk lov og i EUs arbeidstidsdirektiv.
Barne- og likestilingsdepartementet satte så ned en arbeids-
gruppe med Norsk tjenestemannslag, FO og Fagforbundet som
skulle utarbeide en standardkontrakt for statlige familiehjem og
beredskapshjem med sikte på at disse hjemmene skal få bedre
sosiale rettigheter og mer forutsigbarhet i sitt kontraktsforhold,
som det står i statsbudsjettet for 2008. Dette arbeidet skulle være
ferdig innen utgangen av 2007, men er ennå ikke ferdig. Det
snakkes om behov for en lovendring når det gjelder betegnelsen
statlige familiehjem og statlig tjenestepensjon for oppdragstakere
i staten.
– Det har også vært utsettelser på arbeidet med å sikre et kvalitativt
godt nok veiledningstilbud til fosterforeldre over hele landet.
I tildelingsbrevet fra BLD til Bufdir i 2007 står det at Bufdir
skal sende over en kartlegging og vurdering av veiledning og
nødnummer for fosterforeldre innen 1. tertial i 2007. Arbeidet
har vært utsatt gjentatte ganger, og noe konklusjon er ennå ikke
gjort kjent. Dette er for dårlig!
9

– Fosterhjemsavtalene mellom kommunal barnverntjenestene og
fosterforeldre er ennå ikke ferdig revidert, ennå den inneholder
henvisning til instanser og forskrifter som ikke lenger eksisterer.
Betyr det at kommunene, som er den viktigste aktøren i barnevernsarbeidet,
blir for lite hørt og prioritert både av Bufetat og
departementet?
Er det noe du vil si avslutningsvis?
– Stortingsrepresentant Mai-Helen Molvær Grimstad har
sammen med tre stortingskollegaer fremmet et dokument nr. 8
forslag for Stortinget 17.10.07. Det går ut på å bedre rammevilkårene
for fosterforeldre, øke rettsikkerheten for fosterbarn, og
lovfeste retten til ettervern etter barnevernloven. Dette var veldig
bra og det ble behandlet i vårsesjonen 2008. Det var stor enighet
om at fosterforeldre er en viktig gruppe som skulle sikres god
oppfølging og gode rammebetingelser. Men noe synlig bedring
på dette er ennå ikke å se!
– Det er nødvendig å stille spørsmål ved Statens sterke føringer
for å plassere barn i fosterhjem framfor for eksempel i institusjon.
Dette både ut ifra at det er grenser for hvilke barn som kan
nyttiggjøre seg fosterhjemstilbud, samtidig som en trenger et variert
hjelpeapparat hvor et differensiert institusjonstilbud fortsatt
vil være en viktig del.
– Til slutt vil jeg fortsatt fronte behovet for et statlig barneverntilsyn.
Det er generelt viktig for å sikre en effektiv kontroll og
oppfølging av alle sider av barnevernsarbeidet, men er spesielt
viktig for de barna som er plassert i tiltak utenfor hjemmet. I
dagens system savner jeg en instans som kan gå inn å vurdere
skjønnutøvelsen i de enkelte barnevernsaker.
Er det noe du vil fortelle fra tiden fra barnevernet fi kk første
melding i 2004 til du ble akuttplassert i mai 2005?
– Det er vanskelig å huske alt jeg tenkte og følte på den tiden.
Det føles så lenge siden.
Fortell om ditt første møte med barneverntjenesten.
– På det første og eneste møtet jeg var på, var jeg veldig usikker
og redd. Jeg turte ikke å si hva som var problemet. Jeg ville
ha hjelp, men var redd for konsekvensene av å få hjelp. Jeg var
redd for at det skulle settes inn tiltak som jeg ikke ønsket. Det
verste som kunne skje var å bli sendt bort. Jeg hadde hørt mye
dritt om barnevernet i det miljøet jeg gikk i. En del av det jeg
hadde hørt gikk på det å bli plassert, og om institusjonene. Jeg
ønsket ikke å slutte med rusen, og innså ikke at det kanskje var
rusen som bidro til angsten og de vonde følelsene inni meg. Jeg
ville ha hjelp som ikke gikk på å slutte med rus.
Hva ble resultatet av møtet?
– Jeg tenkte ikke på plassering utenfor hjemmet som en løsning.
Jeg ville ha multisystemisk terapi (MST) fordi det virket som
om jeg kunne få hjelp til å snakke om alt det vonde inni meg
10
Marianne Irene Bæver
marianneirene.baever@ski.kommune.no
Ole Christian Aartun
ole-christian.aartun@ski.kommune.no
Intervju med en
institusjonsplassert
ungdom
uten å kutte ut rusen. Jeg slet mye med dårlig selvfølelse og dårlig
selvtillit og ville ha hjelp til å snakke om de tingene.
Hvordan opplevde du det å bli tvangsplassert?
– Det var forferdelig å bli tvangsplassert. Det var pinlig å bli
fratatt rettigheter. Andre gikk inn i min sone uten mitt samtykke.
Jeg følte det som om jeg ble fratatt retten til å være menneske.
Behovet mitt for frihet var veldig stort, og det var vanskelig å
bli fratatt kontrollen. Ting som var kjent for meg ble borte, blant
annet rusmiljøet.
– Selve opplevelsen idet jeg ble tvangsplassert, var kaotisk. Jeg
fi kk panikk fordi jeg ikke hadde noe kontroll, og var veldig redd.
Tenker du at du kunne blitt hjulpet uten bruk av tvang?
– Nei, ikke i det hele tatt.
Du sa til mammaen din at hvis hun tvangsplasserte deg, så
var hun aldri mammaen din mer. Hvordan er forholdet ditt til
mamma nå?
– Jeg husker ikke alt jeg sa, men jeg var veldig sint så jeg kan
ha sagt det. Det er ikke slik det har blitt i det hele tatt. Forholdet
mellom mamma og meg er veldig bra nå. Vi har brukt god tid,
og ærlighet har vært viktig. Cirka et år etter tvangsplasseringen
hadde vi en oppklaringssamtale hvor vi snakket om det som
hadde skjedd. Jeg snakket om rushistorien min og var ærlig på
det. Det var jeg som ønsket den samtalen.
Hvordan var forholdet til mammaen din den første tiden etter
tvangsplasseringen?
– I den første tiden etter plasseringen var jeg sint, og snakket
ikke med mamma. Jeg opplevde at det var mamma som sto bak,
og ville hevne meg. Jeg skyldte på mamma. Jeg tenkte at jeg
ville komme meg fortere ut hvis det ikke var min skyld.
Når var det forholdet mellom deg og mammaen din endret seg
til det bedre?
– Det ble bedre da jeg forsto at rusen hadde vært et valg jeg
hadde tatt. Jeg innså at jeg ønsket å bli rusfri, og så at mamma
forsøkte å hjelpe meg.
Hvem eller hva var det som fi kk deg til å ta dette ansvaret selv?
– Jeg fi kk hjelp til å se dette i institusjonen. Jeg var på en innkjøringsleir
i to uker, og der skjedde det ting. Da skjønte jeg litt mer
av hva rusen hadde gjort med meg og de rundt meg.
Kan du si noe om de erfaringene du har rundt de institusjonene
du har vært på?
Mjøsvold
– Først var jeg på en åpen institusjon, det var dit jeg kom først.
Jeg tror det var i mai. Der var de lette å lure, jeg stakk to ganger
og ruset meg i den tiden jeg var der. Jeg likte meg ikke, følte
ikke at de voksne ga meg nok oppmerksomhet eller ivaretok
meg slik jeg trengte.
Sole
– Så kom jeg på en institusjon der jeg var innelåst, men allikevel
var det mer fritt inne. Jeg slet med abstinens etter rusen og et
dårlig selvbilde, men følte meg godt ivaretatt og likte meg der.
Der var jeg i tre uker. Det eneste jeg tok der var sovetabletter,
jeg likte å sove bort dagene.
Motivasjonskollektivet
– I Motivasjonskollektivet var de strengere. Jeg likte meg ikke i
begynnelsen, men det ble bedre etter hvert. Jeg ble tatt vare på
og fi kk prate ut. Da jeg var der fi kk jeg en telefon fra det gamle

miljøet mitt, rusmiljøet, om at de planla et rømningsforsøk for
meg. Det var da jeg sa nei til dette, at jeg hadde begynt på beslutningen
om å bli rusfri.
Fordelen med å være på dette kollektivet var at de så enkeltpersonene
framfor at man bare ble en i gruppen. De passet veldig
på meg, og ga meg mye skryt. Jeg var veldig redd, og selv om
jeg ikke trodde på alt de sa, var det fi nt å få skryt allikevel.
Ulempen med kollektivet var at fokuset lå mye på fasade. Reglene
man måtte innrette seg etter, gikk mye på det ytre, som for
eksempel hvordan man skal sitte i sofaen. Det gikk ikke på indre
endring. Det kan være fordi dette kollektivet driver med utredningsarbeid,
man skal være der maks tre måneder. Det er ikke et
sted hvor det er langtids opphold.
Måløykollektivet
Så langt borte fra alt det kjente ble familien veldig viktig for
meg. Jeg ønsket et bedre forhold til mamma og til familien min.
Da tenkte jeg at jeg måtte bygge opp ting fra bunnen av, og det
var da jeg tok initiativ til oppklaringssamtalen. Jeg pratet først
med mamma om ting som hadde skjedd. Etterpå deltok pappa
og søsteren min også.
Innkjøringsleir
Det var på innkjøringsleiren jeg begynte å se virkeligheten. Det
som var bra med innkjøringsleiren var at de var tydelige på hvor
de ønsket ungdommen. Jeg ble kjent med kollektivet før jeg kom
dit på den måten at jeg ble kjent med reglene og de voksne.
Samtidig var jeg veldig redd der oppe, jeg hadde på en maske.
Det var mange i gruppa, og færre i gruppa kunne kanskje gjort
meg tryggere. I ettertid så jeg at det var ok, at det funket slik
som det var.
Hvordan er det mellom deg og mamma idag?
– Nå er det veldig stabilt mellom oss, ting er i balanse. Jeg vet
alltid hvor jeg har mamma nå. Det er veldig godt. Mamma er
viktig, hun betyr mye for meg.
Hva tenker du om mamma nå?
– At mamma hadde det veldig vondt og vanskelig. Jeg satte
henne i en vanskelig situasjon, og jeg er glad hun ikke hørte på
meg. Mamma fi ghta veldig for meg, seg selv og hele familien.
Moren din sa noe om svakheter ved institusjoner. Har du noen
tanker rundt det?
– Det var forskjell på der jeg er nå og de andre. Det har vært et
bedre samarbeid med familien og mamma når jeg skal hjem her
jeg er nå. Da føler jeg meg tryggere. Familien får også råd og
tips fra institusjonen. De kan bli bedre på å vedlikeholde samarbeidet
og kontakten med familien over tid, i stedet for å tenke at
når noen har vært der en tid så er det ikke behov for det lenger.
Kan du si litt om framtidsplanene dine, for eksempel tre år
fram i tid?
– Hvis jeg får lov, blir jeg på Måløy i to år til. Så fl ytter jeg
nok til Bergen eller Oslo for å fortsette utdannelsen. Store byer
gir fl ere muligheter i forhold til utdannelse, interesser og det å
bygge et nettverk. Og så har jeg familie i nærheten enten det
blir Oslo eller Bergen. Jeg har lyst til å prøve to helt forskjellige
retninger, det blir enten bil eller interiør. Nå går jeg andre året på
videregående skole, allmenfaglig studieretning. Jeg har lyst til å
utdanne meg ferdig før jeg gjør noe annet.
Hvor er du nå i forhold til ditt eget selvbilde og i forhold til
rus?
– Jeg er motstander av rus, og ønsker ikke å begynne med rus
igjen. Jeg er trygg på at jeg ikke kommer til å gjøre det nå. Det
jeg er usikker på, er hva som vil skje når jeg må fl ytte fra kollektivet
og stå på egne ben. Hvis økonomien blir usikker, og det
sosiale blir vanskelig, da er tilbakefall veldig mulig. Når ting
ikke er på plass og jeg ikke ser løsninger, hvis ting blir kaos, da
vet jeg ikke hva som vil skje.
Føler du behov for fortsatt oppfølging?
– Ja. Jeg er ennå ikke så trygg på meg selv at jeg er sikker på å
takle presset fra hverdagen og samfunnet rundt meg. Til det har
jeg ikke fått nok øvelse, jeg føler meg ikke selvstendig nok. Jeg
håper å bli ferdig med videregående før jeg må fl ytte.
Hva i det opplegget du har nå tenker du er viktig for deg?
– Menneskene rundt meg som kjenner meg og som jeg kjenner.
Skolen. Og selve behandlingsopplegget, hvor jeg får bestemme
mye selv. Det er et samarbeid hvor jeg får være med og bestemme
hvor lang tid ting skal ta.
Hvor lang tid trenger du for å bli så trygg på deg selv at du
klarer deg på egen hånd?
– Det er vanskelig å si. Jeg kunne trengt tid til å øve meg på nye
settinger, for eksempel det å være i jobb. Men i hvert fall i to år
til, det viktigste er å bli ferdig med skolen.
Trives du på skolen?
– Ja, jeg liker meg godt på skolen. Jeg liker det å lære nye ting,
og så liker jeg det sosiale, selv om jeg er redd for det også. Før
jeg ble plassert, ble jeg mobbet på skolen. Da noen tok tak i det,
hjalp det i to-tre uker før det fortsatte. Ingen skoleansvarlige så
det, og det ble ikke satt inn nye tiltak. Mobbingen hadde preg av
utstøtning. Noen lærere burde ha sett noe på meg, på oppførselen
min.
Tror du at mobbingen er noe av årsaken til at du begynte med
rus?
– Ja, jeg tror det betydde mye, for det førte til at jeg ble ukritisk
til andre som tok kontakt med meg. Jeg var glad for å fi nne venner,
og tok imot alle som ville ha kontakt med meg. Jeg søkte
mot de som var motsatt eller annerledes fra de som mobbet meg.
Er det noe du er usikker på når det gjelder framtiden?
– Når jeg blir 20 år, trekker staten seg ut. Det er da jeg får vite
om jeg kan være så lenge på Måløy som jeg føler at jeg har
behov for. Da går ansvaret over til kommunen, og det er ikke
sikkert kommunen er så interessert i å bruke så mye penger på
meg. Jeg er veldig usikker på om jeg kommer til å motta ettervern
etter at jeg er 21 år. Ettervern er noe jeg kan få fram til jeg
er 23 år, men det er ikke noe jeg har krav på. Jeg har vært rusfri i
to år og så lenge jeg går på skole, som er i to år til, så holder jeg
meg rusfri. Nå tenker folk at det går så bra med meg at jeg ikke
lenger trenger støtte, men det gjør jeg! Jeg har veldig tro på at
barneverntjenesten vil hjelpe meg, men det er pengene det står
på.
Er det noe mer du vil si?
– Familien er min beste støttespiller!
Marianne Irene Bæver
marianneirene.baever@ski.kommune.no
Ole Christian Aartun
ole-christian.aartun@ski.kommune.no
Vi viser til intervju med moren i bvpraxis nr 5/2005
11

Da barnevernloven ble vedtatt i
1992 ble grensen for ettervern,
med ungdommens samtykke, satt
til 20 år. Ved lovendring i 1998 ble
adgangen til å opprettholde tiltak
ut over18 år hevet fra 20 til 23 år.
Utvidelsen ble begrunnet med i at
tidligere barnevernklienter ofte er i
en spesielt vanskelig og utsatt situa- situa-
sjon sammenlignet med barn som
har vokst opp hos biologiske foreldre.
Videre er det ikke uvanlig for
ungdom som vokser opp hos biologiske foreldre å bo hjemme
etter fylte 20 år.
For ungdom mellom 18 og 20 år kan i utgangspunktet alle typer
tiltak etter barnevernloven opprettholdes eller iverksettes.
Riktignok slik at en omsorgsovertakelse opphører ved myndighetsalder,
men plasseringen kan fortsette.
For ungdom over 20 år er situasjonen annerledes. Etter barnevernloven
§ 9-4 har ikke lenger Statlig regional barnevernmyndighet
økonomisk ansvar for ungdommene mellom 20 og 23 år.
Noe som i praksis innebærer at ettervern for ungdom over 20
år vil være begrenset til tiltak som hører under den kommunale
barneverntjenestens område, som plassering i ordinære fosterhjem
eller andre kommunale tiltak.
12
BV
FAST SPALTE
advokat Knut Lindboe
Ettervern etter fylte
20 år
Redaktør: Ole Christian Aartun
Redaksjonssekretær: Margaret Dirdal
Redaksjonen: Anders Brandt, Wenche Nilsen,
Marianne Bæver, Rannveig Lothe,
Layout: Øivind Sørensen, hustrykkeriet
Ski kommune
Barneverntjenesten
Postboks 3010
1402 SKI
Tlf. 64 87 84 12
redaksjonen@bvpraxis.no
www.bvpraxis.no
Ved lovendringen i 1998 ble det uttrykkelig avslått å lovfeste en
rett til ettervern for tidligere barnevernklienter. Begrunnelsen var
at dette ville gi kommunen større forpliktelser overfor ungdom
over myndighetsalder enn for barn under myndighetsalder.
Det foreligger imidlertid plikt for kommunen til å vurdere ettervern
når barn under omsorg, i fosterhjem eller institusjon, nærmer
seg myndighetsalderen. Og dersom ungdommen samtykker,
skal barneverntjenesten utarbeide en plan for ettervern, ifl g. §
4-15 fjerde ledd.
Og ungdom som får avslag på ønsket ettervern, kan klage til
fylkesmannen jfr. § 6-5.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus har i et veiledningsskriv av
13. mars 2000 gitt uttrykk for at uttalelsen i forarbeid om at
”Tiltak for ungdom over 20 år bør begrenses til tiltak som hører
under den kommunale barneverntjenestens ansvarsområde” ikke
er til hinder for at en ungdom som er på barneverninstitusjon
kan få opprettholde plassen på institusjonen, selv om kostnadene
ved en slik ordning i sin helhet må dekkes av kommunen fra
fylte 20 år.
Etter mitt skjønn bør loven endres slik hen at Staten i noen tilfeller
dekker institusjonsopphold, som ettervern, også ut over fylte
20 år. Noe stort antall saker vil dette neppe bli. Samtidig vil det
ofte i praksis være slik at hvis barnevernet sier nei så blir det
tilsvarende utgifter etter lov om sosiale tjenester. Det vil være
bedre med kontinuerlig og planmessig barneverntiltak til 23 år
enn å gjøre disse til sosialklienter, nærmest automatisk, fordi de
har vært institusjonsplassert og ennå ikke har etablert seg ute i
samfunnet.
Hvor uheldig det kan være å avbryte en plassering ved 20 års
alder fremgår av intervju med en institusjonsplassert ungdom,
på annet sted i dette nummeret av Bvpraxsis.
Om BV praxis
Knut Lindboe
klindboe@kindemco.no
Maleriene i dette nummeret er laget av barn på Ettermiddagshjemmet,
et hjelpetiltak drevet av barneverntjenesten i Ski.
BVpraxis ønsker å sette fokus på den daglige
virkeligheten i det kommunale barnevernet.
Spaltene er åpne for innlegg og artikler.