Fosterhjem - BVpraxis

More documents

Recommendations

Info

$Utgivelser\BVpraxis nr 1 2005.pdf$

2 BV LEDER Barn i fosterhjem Er det noe barnevernets legitimitet er særlig avhengig av, er det kvaliteten på tilbudet til barna vi har omsorgen for. De fl este barna under barnevernets omsorg bor i fosterhjem. I 2009, 5 år etter den statlige reformen, er det vanskelig å forstå og akseptere de manglene som fortsatt er i fosterhjemssystemet. Det er mangler vi mener først og fremst skyldes systemsvikt og ikke svikt fra den enkelte saksbehandler og/eller fosterforeldre. Vi som jobber i barnevernstjenestene gjør oss mange erfaringer og tanker om hva som ikke fungerer og hvorfor. Vi vet mye om hvordan fosterhjemstilbudet kan bli vesentlig bedre. Derfor er det ille at stat og kommuner har gjort lite for å bedre tilbudet både for fosterbarna, foreldre og fosterforeldre. Nødvendige endringer i fosterhjemssystemet har tatt og tar fortsatt altfor lang tid. Det svikter på områder som handler om ressurser til forsvarlig oppfølging av barn og fosterhjem fra barneverntjenestene, nødvendige ressurser til rekruttering og veiledning fra staten. Det handler også om å forbedre og effektivisere saksbehandlingen i og mellom kommunalt og statlig nivå, heve kunnskapsnivået, ta i bruk verktøy, metoder og kompetanse. Det er fortsatt alt for mange fosterhjem som sprekker, slik at barn opplever unødvendig mange brudd og fl yttinger. Slike brudd kunne vært forhindret, hvis alle leddene i fosterhjemskjeden hadde fungert bedre og ressurser til fosterhjemsarbeidet hadde blitt prioritert høyere. Vi mener at ansvarlige myndigheter ikke tar oppgaven alvorlig nok. Samtidig vet vi at det er mange innenfor systemet som arbeider hardt for å forbedre tilbudene. Resultatet av manglende prioritering og ressurser har fl ere negative konsekvenser enn at fosterhjem sprekker. Fortsatt plasseres mange barn etter omsorgsovertakelsen i midlertidige beredskapshjem, i påvente av at et fosterhjem er rekruttert og godkjent. Mange erfarer at tidspress vedrørende godkjenning av fosterhjem stadig oftere fører til at plasserings- og fosterhjemskommunen avtaler at plasseringskommunen selv skal godkjenne fosterhjemmet med fare for en overfl adisk fosterhjemsgodkjenning som senere kan vurderes som medvirkende årsak til en fosterhjemssprekk. Det ser ikke ut til at Departement og Fylkesmenn har noen innvendinger mot denne praksisen. Politisering av barnevernet skjer blant annet med en statlig føring for bruk av fosterhjem framfor institusjoner. Som Kvello påpeker i sin artikkel må valg av type plassering skje ut fra en faglig vurdering av det enkelte barns behov, ikke ut fra en generell vurdering av type tiltak. Skal barn sikres bedre tilbud må fosterhjemssystemet forbedres og rustes opp på mange fl ere områder enn det vi har nevnt. Fosterforeldre må få bedre betingelser for å kunne gjøre en god jobb. Vi ser klare fordeler ved to-basemodellen som blant annet Storåsen arbeider etter (se intervju med Hege Sundt) hvor ulike behov blir integrert, som behov for veiledning, avlastning, opplæring og tilhørighet i et sosialt og faglig felleskap. Når det fattes et vedtak om omsorgsovertakelse av et barn i Fylkesnemnda må det ikke herske tvil om at samfunnet har lagt til rette for at barnet får god omsorg. Margaret Dirdal margaret.dirdal@ski.kommune.no Ole Christian Aartun ole-christian.aartun@ski.kommune.no Tiltak for ungdom over 20 år Barnevernlovens § 1-3 sier at ”når barnet samtykker kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år”. Vi er glade for utspillet fra barne- og likestillingsminister Huitfeldt om en sterkere rettighetsfesting av ettervernet, men dette er ikke nok for å sikre at ungdom får det ettervernet de har behov for. Barnevernstjenestens ettervernspraksis varierer mye fra kommune til kommune. Ettervernet blir mange steder en salderingspost for å holde seg innenfor pålagte økonomiske rammer. Det betyr at mye god investering går tapt fordi en ikke fullfører løpet slik at ungdommer gis mulighet til å etablere seg som selvstendige voksne individer. Intervjuet med den institusjonsplasserte ungdommen viser et eksempel på at en ungdom verken er "ferdigbehandlet" i barnevernet når de er 18 eller 20 år. Ungdommen i intervjuet ble plassert da hun var 17. Vi er skremt av den tankegangen og den praksis som sier at løpet er kjørt for en ungdom som har blitt 17 år gammel. Utfordringen for barnevernet er å utnytte de 5 årene med ettervern som loven gir muligheter til. Et stort hinder for å utnytte dette potensialet er manglende prioritering og ressurser både i stat og kommune. Et eksempel på dette er at samarbeidet mellom statens barnevern og kommunene rundt ungdom avsluttes når ungdommen blir 20 år. Tiltak etter fylte 20 år blir da kommunens ansvar alene. Vi stiller oss undrende til at det er mulig å sette en aldersgrense for når staten ikke lenger skal være en samarbeidspartner for kommunene. Intervjuet med den institusjonsplasserte ungdommen er tilstrekkelig for å vise at 20-årsgrensen i hvert fall ikke er en akseptabel grense. Og vi vet at det er mange tilsvarende eksempler. Vi opplever at antall tungt belastede ungdom som kommer til barnevernet i 16-17-årsalderen er økende. De representerer en økende utfordring, særlig i forhold til det statlige og private institusjonsbarnevernet. Og på tross av styrking av det statlige institusjonstilbudet opplever vi økende vansker med å fi nne egnede plasser til de mest krevende ungdommene. Det bør være en selvfølgelighet at også samarbeidet mellom stat og kommune innenfor ettervernet blir styrt av ungdommens behov og ikke av en tilfeldig aldersgrense. En tilfeldig valgt grense vil bety at det er mange ungdommer som ikke får den omfattende oppfølgingen de har behov for. Og i de tyngste sakene er det en illusjon å tro at en kommune kan bidra med nødvendige ressurser alene. Advokat Lindboe skriver i sin artikkel at loven bør endres slik hen at Staten i noen tilfeller dekker institusjonsopphold, som ettervern, også ut over fylte 20 år. Vi oppfordrer statsråden til også å vurdere statens rolle i ettervernet i sitt arbeid med å forbedre ettervernet. Margaret Dirdal Margaret.Dirdal@ski.kommune.no Ole Christian Aartun ole-christian.aartun@ski.kommune.no
BV FAST SPALTE førsteamanuensis Øyvind Kvello Fosterhjem – en søyle i et barnevernsarbeid Mange barn, unge og voksne kan takke et stødig fosterhjem for å ha fått nye muligheter i livet. For oss som jobber i barnevernet er fosterhjem en av krumtappene av hjelpetiltakene og som vi er helt avhengige av for å hjelpe utsatte barn og unge. Siden jeg mange ganger har fl agget min tillit til fosterhjem som tiltaksmetode og har mange positive opplevelser fra veiledning med dem i saker jeg har jobbet med, så velger jeg å undre meg og å være noe kritisk til bruk av fosterhjem i denne artikkelen. Mange grunner til plassering i fosterhjem Fosterhjem som hjelpetiltak høres enhetlig, men innholdet i hjelpetiltaket er meget varierende. Felles er at barnet eller den unge har best av en ny omsorgsbase, men hva som er årsakene til og prosessene i hjelpetiltaket, varierer sterkt. Det er fl ere grunner til plassering av barn i fosterhjem når man skal gi barn og unge en base utenfor hjemmet. Noen av disse er: – Omsorgen er ikke god nok og tiltak for å bedre den er enten vurdert å ikke gi tilstrekkelig effekt, eller de tiltak som var satt inn ga ikke ønsket effekt, – foreldrene er ikke i live og barnet må gis ny omsorg, – foreldrene makter ikke å ha barnet og krever det fl yttet. Likeså kan det være fl ere mål med å plassere barn i fosterhjem: – Plasseringen skal bli en ny base for barnet slik at det slår rot der og får gode utviklingsbetingelser, – å stoppe overgrep de er utsatt for ved å gi det en ny ikke-overgripende omsorgsbase, – å skape rutiner og utvikle mestringsstrategier som barnet kan dra nytte av for videre utvikling. Økt toleranse for hva barn skal tåle? Kravene til hva som må foreligge av omsorgskvaliteter for at barn skal gis en ny base er tydelig endret over de snart 18 årene jeg har jobbet i feltet. Det er nok en god del saker jeg var med å fremme som sak for fylkesnemnda for sosiale saker tidlig på 1990-tallet og fi kk medhold i plassering i annen base enn hos biologiske foreldre, som jeg ikke tenker på å ta til nemnda i dag fordi det er høyst sannsynlig at det kommunale barnevernet ikke vil få medhold. Kravene for hva barn skal tåle av dårlig omsorg synes å ha økt over disse 18 årene. Likeså oppleves også krav til bevis/dokumentasjon for å få medhold i nemnda å ha økt. Jeg har drøftet dette med en rekke fagfolk, og vi synes å enes i at alvorlighetsgraden i sakene som føres for nemnda har økt og likeså dokumentasjonskravet. Disse to forholdene synes ikke å harmonere, og konklusjonen er en økt toleranse for hva barn skal tåle av belastninger og overlast før man tenker at det bør få en ny og bedre omsorgsbase. Hva karakteriserer de plasserte barn og unge? Barn som plasseres utenfor hjemmet har nesten uten unntak hatt karrige omsorgsbetingelser. Hvordan vil de nyttiggjøre seg en ny og adekvat omsorg? Er dette et egnet tiltak – eller rettere formulert; når er dette et egnet tiltak? Det er en god del utilsiktede brudd i fosterhjem og slitasjene med å ha omsorg for krevende barn og unge er ikke vanskelig å forestille seg. Hva går igjen som frustrasjonspunkter hos forsterforeldrene? 1) Utagering: Fosterbarnet er fysisk utagerende og er derved fysisk truende og krenkende, hvor ønsket hos den utagerende om å skape kontroll og respekt leder til krenkelse av andre og derved en utfordring som må besvares. Måten den besvares på avgjør i høy grad hva som skjer videre. Hyppig utagering leder ikke bare til påkjenninger knyttet til selve utageringen, men også en frykt for at utagering kan skje vil tære på en og legge sterke føringer for hva man foretar seg eller ikke. 2) Fosterbarnet knytter seg ikke emosjonelt til fosterforeldrene. Noe av det som er motivet for og selve fundamentet i gode mellommenneskelige relasjoner er å knytte seg til andre på et dypere plan. Man kan tale om to hovedformer for kontakt med andre: Sosial kontakt og dybdekontakt. Sosial kontakt er å kunne omgås andre mennesker uten å gi noe særlig av seg selv. Det er å kunne føre samtaler på et overfl adisk nivå, men man legger ikke noe igjen av seg selv og investerer lite i relasjonen. Dybdekontakt er å gradvis la andre slippe mer inn på seg og bli kjent med den person man er. Det er knyttet til selvavsløringer; altså å stå fram som den man er med de sterke og svake sider man har og la andre bli kjent med hele seg. Mange fosterforeldre ønsker å bli inngå- ende kjent med det barnet de blir fosterforeldre for på godt og vondt. En god del fosterbarn er imidlertid så relasjonsskadde at de ikke evner dybdekontakt, bare sosialkontakt. For fosterforeldre med evne til dybdekontakt kan dette bli sårt og frustrerende: De føler å ikke slippe inn til den egentlige personen de har hos seg i familien, men bare møter en overfl ate av noe som ikke er den ekte personen. Det kan lett lede til at man blir for pågående for å fi nne den ”kjernen” av den person barnet er, hvor resultatet er at man blir anmassende og konfronterende og derved mister kontakt med barnet fordi det forstår at det burde gi noe annet enn det gjør, men vet ikke helt hva det skal være, og vil trolig heller ikke evne å gjøre det. Den andre uheldige strategien som kan komme ut av denne frustrasjonen er fosterforeldre som resignerer og skuffet, forvirret og såret trekker seg unna og investerer mindre følelsesmessig i barnet. 3) Stadig tilbakevendende tema om hvor det skal slå rot og hvor lojaliteten er. Barn har mange lojaliteter de forvalter. Fosterhjemsplasserte ingen unntak i så måte, men deres lojaliteter stilles på hardere prøver og blir derfor mer utpregede tema i deres liv enn hos mange andre barn. Med mange anker i rettssystemet, med mange motstridende forventninger, krav og signaler om hvor de skal bo og regulering av kontakt, blir det viktig for mange fosterbarn å lage seg liv hvor de holder mange løsninger åpne. Å ikke lukke noen ”dører” leder til ”gjennomtrekk” i livet, for å framstille det på en metaforsik måte, altså en hvileløs vandring mot mange mål, men hvor ingen føles å nås i form av slå rot og vite at her skal man være, her hører jeg hjemme. Slik blir man rastløs av og strever med å avklare det som er vanskelig å defi nere; ”Hvor skal jeg bo?” og ”Hvem skal jeg være mest glad i?” etc. 4) Mangel på å vise glede og begeistring. Mange fosterhjemsplasserte barn er personlighetsmessig skadet som hos noen innebærer lite emosjonalitet, det vil si at de virker 3
Page 1: BVpraxis 1/2009 Fosterhjem - en sø
Page 5 and 6: ninger på forfl ytting av folk. Je
Page 7 and 8: Bufetat, region øst satser sterker
Page 9 and 10: kommunikasjon og møtepunkter mello
Page 11 and 12: miljøet mitt, rusmiljøet, om at d

Fosterhjem - BVpraxis

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?