Fosterhjem - BVpraxis

More documents

Recommendations

Info

$Utgivelser\BVpraxis nr 1 2005.pdf$

følelsesmessig fl ate eller likegyldige. Mange fosterforeldre ønsker å være en forskjell for fosterbarnet, altså la det få et nytt liv med nye muligheter. Å legge sin energi i å skape et godt liv for og å berike dem med mange opplevelser, leder lett til skuffelse og resignasjon når det ikke synes å bli satt pris på. Mangel på entusiasme fra fosterbarnet kan oppleves som at det man gjør ikke har verdi og kan slite en ut vel så mye som de hissige og utagerende. 5) Aktiv skjerming fra omgivelsene. Mange fosterhjemsplasserte barn har overlevd på å stenge omverdenen ute for å unngå å investere dypt i andre mennesker for så å bli skuffet, og de stresses av forventninger om dypere relasjonell investering fordi de ikke har de ferdighetene det krever. Man kan derved koble ut omverdenen med å hyppig dagdrømme, eller fysisk isolere seg ved å sitte på rommet med døren lukket eller låst, eller man kan holde andre ute ved å spille musikk på høretelefoner, se TV, spille spill og lignende slik at det blir vanskelig å komme nær. Mange fosterforeldre kan oppleve dette som en passiv avvisning og trekke seg tilbake. 6) Søker avvikergrupper. Mennesker er skapt til å søke andre, og hvis man ikke føler at man kommer inn i vanlige miljøer eller opplever seg selv som avvikende, søker man avvikermiljøer. Deltagelse i avvikermiljø leder gjerne til at avviket forsterkes og derved sklir man sterkere fra majoritetskulturen og spranget tilbake synes stadig vanskeligere. 7) Skolefaglige problemer. Mangelfull stimulering, mishandling og dårlig sosial arv (innebærer både genetikk og stigmatiserte familierelasjoner) leder til skolefaglige problemer. I tillegg preges en del av disse barna av lav motivasjon for 4 slike aktiviteter. Det krever intens jobbing med lekser, mo- tivere for innsats og å drøfte med skole og pedagogisk-psykologisk tjeneste om hva som er gode løsninger for å sikre tilpasset opplæring eller spesialundervisning. Slikt slit med lekser og skolefag kommer i tillegg til andre utfordringer. 8) Vansker med å strukturere seg selv og nyttiggjøre seg rutiner og struktur. Ytre struktur i form av rutiner og voksenstyring tenkes som forløperen til at man overtar disse rutinene og styrer seg selv. Prosessen kalles internalisering; man tar over de ytre rammer og gjør dem til sine egne. Mange fosterforeldre opplever at deres strukturering ikke setter spor i fosterbarnet, eller at struktureringen leder til mye opponering og konfl ikter. 9) Selvstendighet. På tvers av kulturer synes selvstendighet å være et tverrkulturelt mål for oppdragelsen av barn. Mange fosterhjemsplasserte barn har mistet så mye i sin tidlige utvikling, at de framstår som sosialt naive, har liten selvinnsikt, lite planmessige, gir lett opp ved motgang, har få og ofte uhensiktsmessige problemløsningsstrategier. Selv om man jobber målrettet med dette i omsorgen av dem, framstår likevel mange som lite selvstendige ved voksen alder og mange kjenner på utrygghet i hvordan de vil klare seg. Å ha omsorg for fosterbarn er derved en formidabel oppgave med mange ulike mål som krever omfattende innsats for å nå dem. Og tross omfattende jobbing, kommer disse barna ofte til kort på en rekke områder videre i livet. Mandatet om å reparere Ideen om fosterhjemsplassering handler ikke bare om å beskytte barn for overgrep og for mangelfull omsorg, ei heller kun om å gi en ny start, men også ideen om å reparere det ødelagte og å fremme de spirer som ikke har hatt grobunn tidligere. Er det realistisk? Det er ikke mulig å bare svare et ”ja” eller ”nei” på dette spørsmålet. Spørsmålet kan belyses av hvordan teorier og delvis forskning har bølget fram og tilbake mellom mulighetene til å reparere og det å ikke ha særlig tro på at man kan gjøre særlig for å reparere et dypt skadet menneskesinn. Fram til 1970-tallet rådet stadieteoriene grunnen med kunnskap om at menneskers utvikling i barndommen gikk i klare utviklingsfaser. I hver fase (eller trinn) så var det ett eller noen få utviklingskonfl ikter som skulle løses. Dette kunne enten få en overveiende positiv eller negativ utgang. Resultatene fra hvert utviklingstrinn tok man med seg til neste fase/trinn. Jo tidligere man fi kk en negativ utgang av en konfl ikt, desto verre ble en persons utvikling fordi det ga et dårlig utgangspunkt for neste utviklingsfase. Tanken om utvikling i trinn ledet til konklusjoner om at en del kritiske perioder i utvikling som førte til at om man ikke fi kk stimulering på dette stadiet knyttet til det sentrale utviklingstemaet, ville man ikke nyttiggjøre seg stimulering på det området senere. I denne perioden så man at en del ”tog” gikk, og sjansene kom ikke igjen. På 1970- og 1980-tallet modererte man sine teorier og i stedet for utviklingsstadier fi kk man utviklingsperioder, i stedet for kritiske perioder fi kk man optimale perioder for stimulering, i stedet for å tale om å løse konfl ikter på hvert stadium, talte man om å utvikle kompetanse. I en slik tenkning var det ikke så mye som ble ansett som irreversibelt, man kunne ta igjen det tapte. En optimisme rådet og hjelpetiltak skulle sikre at man fi kk en ny sjanse. Man så for seg at det stadig gikk ”tog”, rakk man ikke det første, så tok man det neste, for å framstille dette alvorlige livstema og skjebne på en noe fl åsete måte. Det siste tiåret har man moderert optimismen man hadde på Det siste tiåret har man moderert optimismen man hadde på 1970- og 1980-tallet. Kunnskap om hvordan barn påvirkes under svangerskap, hvordan de første levemåneder preger senere hjerneorganisk og sentralnervesystemmessig utvikling og fungering har redusert optimismen man hadde. En del kan ”repareres”, mens annet ikke lar seg ”reparere”, men i alle fall kan man ”bøte” på mye. Likevel; det er forskjeller på folk som bunner i hvordan den tidlige starten av livet har artet seg. Noen ”tog” går og det er ikke fl ere avganger, mens andre ”tog” kan benyttes. Man kan metaforisk og sjablongaktig framstille utvikling slik at ”hurtigtogene” i barns liv går ved seks til tolv måneders alder, lokaltoget går ved 18 måneders alder. Deretter er det ”melkeruter”. Målet med metaforen er å skape forståelse for at man ikke har all makt til å reetablere, reparere slik at det virker som om det ikke har vært skadet, når vanskene har vært omfattende og tidlig i barnets liv. Valg av metafor kan imidlertid ikke bare virke klargjørende, men også støtende fordi det både kan skape desillusjoner, og et ubehag ved å sammenligne barns utvikling som om det var snakk om infrastruktur og markedsstyrte tilbudsord-
ninger på forfl ytting av folk. Jeg håper at leseren holder fast ved budskapet hvor tidlig en del muligheter forsvinner for oss mennesker og at å skape dem senere ikke trenger å hjelpe. De dypere tema Det er viktig at barnevernet i veiledning av fosterhjem ser de grunnleggende tema og framhever disse for fosterforeldrene, framfor å veilede og prate om mer overfl adiske forhold. De dypere tema er knyttet til tilknytning, lojalitet, utvikle tydelig identitet, utvikle et positivt selvbilde, å forstå historie og å planlegge framtid. Jeg vil gjerne eksemplifi sere hva jeg mener med temaet tilknytning: Sabina vokste opp hos en enslig, umoden mor. Faren så hun lite til. Moren hadde mange samboere, fl ere av dem var voldelige både mot moren og Sabina. Mange kjærester innebar også en god del fl yttinger, så Sabina hadde bodd seks steder i fi re kommuner da hun var syv år gammel. Barnevernet hadde aldri fått jobbet godt i saken fordi mor var motvillig og hyppige fl yttinger ledet til at saken ble overført til andre kommuners barnevern. Omsorgen var jevnt over for dårlig, men det lyktes ikke å få prøvd nok eller skaffet tilstrekkelig oversikt til at saksbehandlerne følte å ha grunnlag nok å legge fram for Fylkesnemnda. Det ble medhold i nemnda og plassering i fosterhjem da de endelig gikk til sak. Sabina var da åtte år. Hun var en utrygg unge som ikke søkte særlig kontakt – ikke engang når hun virket redd eller når hun skadet seg. Hun avviste mange forsøk på andres kontakt med henne, enten det var fosterfamilien, jevnaldrende eller ansatte i skolen. Hun isolerte seg en del, syntes å ha lite behov for sosial kontakt. De ganger hun fi kk kontakt med jevnaldrende, kunne hun mobbe dem og være såpass ufi n at de trakk seg. Hun syntes uberørt av både bruddene med dem og av at hun hadde vært ufi n med dem. Da hun kom i pubertet var det mange spørsmål fosterforeldrene tok opp på veiledning med barnevernets ansatt. Sabina stakk av en del ganger (gjerne hoppet ut av vinduet på kvelds- eller nattestid), man hadde sett at hun røykte, men var usikker på om hun misbrukte rusmidler, hun skulket en del på skolen og investerte nesten ikke noe i skolefagene og hadde en rekke faglige huller i kunnskapen som ytterligere reduserte hennes interesse av innsats, hun ville ikke bli med dem på ferier, hun kunne låse seg inne på rommet for et par døgn i gangen etc. Veiledningen av fosterforeldrene til Sabina kunne feilaktig bare ha handlet om hva man konkret gjør ved slike situasjoner, altså: ”Hva er rimelige reksjoner?”, ”Hva skal man forvente ut fra alder?” osv. Rådene kan bli feil hvis man ikke ser hvilke tema som spilles ut. Ved å ikke adressere temaene hjelper man heller ikke fosterforeldrene til å gjenkjenne dem og skjønne hvilke prinsipper de skal bruke i omsorgen for henne. Om man ikke ser disse temaene, vil man som fosterforeldre ha et ustoppelig behov for stadige drøftinger om slike konkrete problemstillinger, som man kunne ha funnet svar på selv om man hadde fått hjelp til å framheve de prosesser slike konkrete handlinger gjerne uttrykker. I Sabinas tilfelle handlet det om tilknytning, primært av type A (den unnvikende). Derved distanserte hun seg fordi hun som barn lærte seg å nedregulere egne følelser og trekke seg unna fordi omsorgspersonene var insensitive, viste lite følelser og ga lite fysisk kontakt. Målet for veiledning av fosterforeldrene blir å vise dem hvordan symptomer er uttrykk for grunnleggende tilknytning og at fokus er å hjelpe dem til svakt å overbetone tilgjengelighet og forutsigbarhet. Man skal hjelpe fosterforeldre til varsomt å utfordre barnets forventninger ut fra tilknytningshistorie ved å ikke følge ens magefølelse for sensitivitet, men å være fysisk og emosjonelt tilgjengelig, nærme seg og ikke la seg avvise, men ikke være invaderende, for pågående eller over- involverende. Det innebærer at man skal oppmuntre fosterforeldre til å opprettholde omsorgsgivende og trøstende atferd selv om fosterbarnet viser utrygg atferd i form av avvisning og ambivalens – altså se det som barnet skjuler av livstema. For å ikke frustreres av eller forstrekke fosterbarnet skal man veilede på å se barnet ut fra sin tilknytningshistorie, og være moderat optimistisk. Negativisme leder til videre skjevutvikling, urealistisk optimisme vil kunne knekke både barnet og en selv. For tilknytning type A vil fosterbarnet trenge hjelp til økt bevissthet på egne emosjoner og opplevelser. Det trenger bistand for å uttrykke dette. Likeså trenger det å erfare at det kan dele emosjoner og erfaringer med fosterforeldrene. Slik vil veiledning av barn i fosterhjem ideelt være ulikt alt etter om tilknytningsstilen er av type A, C eller D. imidlertid er det ofte at barn har blandingstyper mer enn rendyrkede former av utrygge tilknytningsstiler, og det er ofte slik at selv ikke fagfolkene som jobber med barnet vet helt hvilken type utrygg tilknytning barnet har. Vet vi hva vi gjør og vet de hva de påtar seg? Noen ganger tar jeg meg i å tenke: ”Hvilken situasjon har vi satt dem i?”, når jeg veileder fosterforeldre med meget krevende fosterbarn. Er det riktig å gi dem slike utfordringer mange av oss som veileder dem ikke vil påta oss og ikke ville ha maktet å leve med? Tross stor respekt for disse forsterforeldrene, kan jeg ikke fri meg fra å få slike tanker. I forlengelsen tenker jeg også: ”Visste de hva de påtok seg?”. Jeg vet de er kurset og forberedt, men mange ganger sier fosterforeldre at de ikke har fått informasjon eller kunnskap om sentrale tema de står oppe i. Jeg vet at mange ganger handler det om tema som er lagt inn i forberedelsene til det å bli fosterforeldre. Å ikke huske dette handler om at iveren etter å bistå er så stor at de ikke lytter til all slik negativ informasjon. Når de står midt oppe i de vanskelige situasjoner er det vanskelig å huske at de så vidt har hørt om temaet. Situasjonen virker bare overveldende og skremmende. Etter 18 år i feltet vet jeg veldig mye av hvordan fosterhjemsplasserte barn fungerer. Jeg har inngående kunnskap om hvordan ulike tidlige skader gir seg uttrykk i nye, tryggere omgivelser ved enten stress (som stadige anker i rettssystemet, motstridende informasjon, indusering av dårlig samvittighet osv.), eller når de har bodd noen måneder i et fosterhjem eller kommer i tenårsalder. Jeg spør meg stadig om det er god etikk å vite dette og ikke makte å formidle det godt nok, og så vite at de sitter forpliktende i situasjonen. Et godt hjertelag, pågangsmot og sosial forpliktelse mange fosterforeldre har, leder dem til situasjoner jeg ikke tror de kan foreskue, men jeg gjør. Den negative vinklingen i avsnittet over skal ikke overskygge alle gode erfaringer vi har fra plassering i fosterhjem. Vi har mange historier å berette om vellykkede plasseringer, hvor fosterbarna profi tterer på ny base og vokser seg til fl otte individer hvor man bare trygt kan lene seg tilbake å tenke at man gjorde det rette i å plassere dem og at fosterforeldrene maktet å gi det livsnødvendige. Men jeg er i en fl ereårig fase hvor jeg ikke kan fri meg fra å tenke på alle de triste situasjoner av dypt skadde barn hvor vi som barnevern kom til for sent, om barn som fortsetter en dyster utvikling og fosterforeldre som sitter utslitte og forvirrede tilbake etter å ikke ha maktet den nær uoverkommelige oppgaven de fi kk. Man skal selvsagt ikke legge skul på at enkelte fosterforeldre slett ikke skulle ha vært godkjente og har påført mer skade enn at de har bidratt til en ny start. Men for tiden så er jeg mer fokusert på de gode fosterhjem som kunne gjort mye, men som fi kk for store oppgaver. 5
Page 1 and 2: BVpraxis 1/2009 Fosterhjem - en sø
Page 3: BV FAST SPALTE førsteamanuensis Ø
Page 7 and 8: Bufetat, region øst satser sterker
Page 9 and 10: kommunikasjon og møtepunkter mello
Page 11 and 12: miljøet mitt, rusmiljøet, om at d

Fosterhjem - BVpraxis

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?