Fosterhjem - BVpraxis

More documents

Recommendations

Info

$Utgivelser\BVpraxis nr 1 2005.pdf$

– <strong>Fosterhjem</strong>savtalene mellom kommunal barnverntjenestene og fosterforeldre er ennå ikke ferdig revidert, ennå den inneholder henvisning til instanser og forskrifter som ikke lenger eksisterer. Betyr det at kommunene, som er den viktigste aktøren i barnevernsarbeidet, blir for lite hørt og prioritert både av Bufetat og departementet? Er det noe du vil si avslutningsvis? – Stortingsrepresentant Mai-Helen Molvær Grimstad har sammen med tre stortingskollegaer fremmet et dokument nr. 8 forslag for Stortinget 17.10.07. Det går ut på å bedre rammevilkårene for fosterforeldre, øke rettsikkerheten for fosterbarn, og lovfeste retten til ettervern etter barnevernloven. Dette var veldig bra og det ble behandlet i vårsesjonen 2008. Det var stor enighet om at fosterforeldre er en viktig gruppe som skulle sikres god oppfølging og gode rammebetingelser. Men noe synlig bedring på dette er ennå ikke å se! – Det er nødvendig å stille spørsmål ved Statens sterke føringer for å plassere barn i fosterhjem framfor for eksempel i institusjon. Dette både ut ifra at det er grenser for hvilke barn som kan nyttiggjøre seg fosterhjemstilbud, samtidig som en trenger et variert hjelpeapparat hvor et differensiert institusjonstilbud fortsatt vil være en viktig del. – Til slutt vil jeg fortsatt fronte behovet for et statlig barneverntilsyn. Det er generelt viktig for å sikre en effektiv kontroll og oppfølging av alle sider av barnevernsarbeidet, men er spesielt viktig for de barna som er plassert i tiltak utenfor hjemmet. I dagens system savner jeg en instans som kan gå inn å vurdere skjønnutøvelsen i de enkelte barnevernsaker. Er det noe du vil fortelle fra tiden fra barnevernet fi kk første melding i 2004 til du ble akuttplassert i mai 2005? – Det er vanskelig å huske alt jeg tenkte og følte på den tiden. Det føles så lenge siden. Fortell om ditt første møte med barneverntjenesten. – På det første og eneste møtet jeg var på, var jeg veldig usikker og redd. Jeg turte ikke å si hva som var problemet. Jeg ville ha hjelp, men var redd for konsekvensene av å få hjelp. Jeg var redd for at det skulle settes inn tiltak som jeg ikke ønsket. Det verste som kunne skje var å bli sendt bort. Jeg hadde hørt mye dritt om barnevernet i det miljøet jeg gikk i. En del av det jeg hadde hørt gikk på det å bli plassert, og om institusjonene. Jeg ønsket ikke å slutte med rusen, og innså ikke at det kanskje var rusen som bidro til angsten og de vonde følelsene inni meg. Jeg ville ha hjelp som ikke gikk på å slutte med rus. Hva ble resultatet av møtet? – Jeg tenkte ikke på plassering utenfor hjemmet som en løsning. Jeg ville ha multisystemisk terapi (MST) fordi det virket som om jeg kunne få hjelp til å snakke om alt det vonde inni meg 10 Marianne Irene Bæver marianneirene.baever@ski.kommune.no Ole Christian Aartun ole-christian.aartun@ski.kommune.no Intervju med en institusjonsplassert ungdom uten å kutte ut rusen. Jeg slet mye med dårlig selvfølelse og dårlig selvtillit og ville ha hjelp til å snakke om de tingene. Hvordan opplevde du det å bli tvangsplassert? – Det var forferdelig å bli tvangsplassert. Det var pinlig å bli fratatt rettigheter. Andre gikk inn i min sone uten mitt samtykke. Jeg følte det som om jeg ble fratatt retten til å være menneske. Behovet mitt for frihet var veldig stort, og det var vanskelig å bli fratatt kontrollen. Ting som var kjent for meg ble borte, blant annet rusmiljøet. – Selve opplevelsen idet jeg ble tvangsplassert, var kaotisk. Jeg fi kk panikk fordi jeg ikke hadde noe kontroll, og var veldig redd. Tenker du at du kunne blitt hjulpet uten bruk av tvang? – Nei, ikke i det hele tatt. Du sa til mammaen din at hvis hun tvangsplasserte deg, så var hun aldri mammaen din mer. Hvordan er forholdet ditt til mamma nå? – Jeg husker ikke alt jeg sa, men jeg var veldig sint så jeg kan ha sagt det. Det er ikke slik det har blitt i det hele tatt. Forholdet mellom mamma og meg er veldig bra nå. Vi har brukt god tid, og ærlighet har vært viktig. Cirka et år etter tvangsplasseringen hadde vi en oppklaringssamtale hvor vi snakket om det som hadde skjedd. Jeg snakket om rushistorien min og var ærlig på det. Det var jeg som ønsket den samtalen. Hvordan var forholdet til mammaen din den første tiden etter tvangsplasseringen? – I den første tiden etter plasseringen var jeg sint, og snakket ikke med mamma. Jeg opplevde at det var mamma som sto bak, og ville hevne meg. Jeg skyldte på mamma. Jeg tenkte at jeg ville komme meg fortere ut hvis det ikke var min skyld. Når var det forholdet mellom deg og mammaen din endret seg til det bedre? – Det ble bedre da jeg forsto at rusen hadde vært et valg jeg hadde tatt. Jeg innså at jeg ønsket å bli rusfri, og så at mamma forsøkte å hjelpe meg. Hvem eller hva var det som fi kk deg til å ta dette ansvaret selv? – Jeg fi kk hjelp til å se dette i institusjonen. Jeg var på en innkjøringsleir i to uker, og der skjedde det ting. Da skjønte jeg litt mer av hva rusen hadde gjort med meg og de rundt meg. Kan du si noe om de erfaringene du har rundt de institusjonene du har vært på? Mjøsvold – Først var jeg på en åpen institusjon, det var dit jeg kom først. Jeg tror det var i mai. Der var de lette å lure, jeg stakk to ganger og ruset meg i den tiden jeg var der. Jeg likte meg ikke, følte ikke at de voksne ga meg nok oppmerksomhet eller ivaretok meg slik jeg trengte. Sole – Så kom jeg på en institusjon der jeg var innelåst, men allikevel var det mer fritt inne. Jeg slet med abstinens etter rusen og et dårlig selvbilde, men følte meg godt ivaretatt og likte meg der. Der var jeg i tre uker. Det eneste jeg tok der var sovetabletter, jeg likte å sove bort dagene. Motivasjonskollektivet – I Motivasjonskollektivet var de strengere. Jeg likte meg ikke i begynnelsen, men det ble bedre etter hvert. Jeg ble tatt vare på og fi kk prate ut. Da jeg var der fi kk jeg en telefon fra det gamle
miljøet mitt, rusmiljøet, om at de planla et rømningsforsøk for meg. Det var da jeg sa nei til dette, at jeg hadde begynt på beslutningen om å bli rusfri. Fordelen med å være på dette kollektivet var at de så enkeltpersonene framfor at man bare ble en i gruppen. De passet veldig på meg, og ga meg mye skryt. Jeg var veldig redd, og selv om jeg ikke trodde på alt de sa, var det fi nt å få skryt allikevel. Ulempen med kollektivet var at fokuset lå mye på fasade. Reglene man måtte innrette seg etter, gikk mye på det ytre, som for eksempel hvordan man skal sitte i sofaen. Det gikk ikke på indre endring. Det kan være fordi dette kollektivet driver med utredningsarbeid, man skal være der maks tre måneder. Det er ikke et sted hvor det er langtids opphold. Måløykollektivet Så langt borte fra alt det kjente ble familien veldig viktig for meg. Jeg ønsket et bedre forhold til mamma og til familien min. Da tenkte jeg at jeg måtte bygge opp ting fra bunnen av, og det var da jeg tok initiativ til oppklaringssamtalen. Jeg pratet først med mamma om ting som hadde skjedd. Etterpå deltok pappa og søsteren min også. Innkjøringsleir Det var på innkjøringsleiren jeg begynte å se virkeligheten. Det som var bra med innkjøringsleiren var at de var tydelige på hvor de ønsket ungdommen. Jeg ble kjent med kollektivet før jeg kom dit på den måten at jeg ble kjent med reglene og de voksne. Samtidig var jeg veldig redd der oppe, jeg hadde på en maske. Det var mange i gruppa, og færre i gruppa kunne kanskje gjort meg tryggere. I ettertid så jeg at det var ok, at det funket slik som det var. Hvordan er det mellom deg og mamma idag? – Nå er det veldig stabilt mellom oss, ting er i balanse. Jeg vet alltid hvor jeg har mamma nå. Det er veldig godt. Mamma er viktig, hun betyr mye for meg. Hva tenker du om mamma nå? – At mamma hadde det veldig vondt og vanskelig. Jeg satte henne i en vanskelig situasjon, og jeg er glad hun ikke hørte på meg. Mamma fi ghta veldig for meg, seg selv og hele familien. Moren din sa noe om svakheter ved institusjoner. Har du noen tanker rundt det? – Det var forskjell på der jeg er nå og de andre. Det har vært et bedre samarbeid med familien og mamma når jeg skal hjem her jeg er nå. Da føler jeg meg tryggere. Familien får også råd og tips fra institusjonen. De kan bli bedre på å vedlikeholde samarbeidet og kontakten med familien over tid, i stedet for å tenke at når noen har vært der en tid så er det ikke behov for det lenger. Kan du si litt om framtidsplanene dine, for eksempel tre år fram i tid? – Hvis jeg får lov, blir jeg på Måløy i to år til. Så fl ytter jeg nok til Bergen eller Oslo for å fortsette utdannelsen. Store byer gir fl ere muligheter i forhold til utdannelse, interesser og det å bygge et nettverk. Og så har jeg familie i nærheten enten det blir Oslo eller Bergen. Jeg har lyst til å prøve to helt forskjellige retninger, det blir enten bil eller interiør. Nå går jeg andre året på videregående skole, allmenfaglig studieretning. Jeg har lyst til å utdanne meg ferdig før jeg gjør noe annet. Hvor er du nå i forhold til ditt eget selvbilde og i forhold til rus? – Jeg er motstander av rus, og ønsker ikke å begynne med rus igjen. Jeg er trygg på at jeg ikke kommer til å gjøre det nå. Det jeg er usikker på, er hva som vil skje når jeg må fl ytte fra kollektivet og stå på egne ben. Hvis økonomien blir usikker, og det sosiale blir vanskelig, da er tilbakefall veldig mulig. Når ting ikke er på plass og jeg ikke ser løsninger, hvis ting blir kaos, da vet jeg ikke hva som vil skje. Føler du behov for fortsatt oppfølging? – Ja. Jeg er ennå ikke så trygg på meg selv at jeg er sikker på å takle presset fra hverdagen og samfunnet rundt meg. Til det har jeg ikke fått nok øvelse, jeg føler meg ikke selvstendig nok. Jeg håper å bli ferdig med videregående før jeg må fl ytte. Hva i det opplegget du har nå tenker du er viktig for deg? – Menneskene rundt meg som kjenner meg og som jeg kjenner. Skolen. Og selve behandlingsopplegget, hvor jeg får bestemme mye selv. Det er et samarbeid hvor jeg får være med og bestemme hvor lang tid ting skal ta. Hvor lang tid trenger du for å bli så trygg på deg selv at du klarer deg på egen hånd? – Det er vanskelig å si. Jeg kunne trengt tid til å øve meg på nye settinger, for eksempel det å være i jobb. Men i hvert fall i to år til, det viktigste er å bli ferdig med skolen. Trives du på skolen? – Ja, jeg liker meg godt på skolen. Jeg liker det å lære nye ting, og så liker jeg det sosiale, selv om jeg er redd for det også. Før jeg ble plassert, ble jeg mobbet på skolen. Da noen tok tak i det, hjalp det i to-tre uker før det fortsatte. Ingen skoleansvarlige så det, og det ble ikke satt inn nye tiltak. Mobbingen hadde preg av utstøtning. Noen lærere burde ha sett noe på meg, på oppførselen min. Tror du at mobbingen er noe av årsaken til at du begynte med rus? – Ja, jeg tror det betydde mye, for det førte til at jeg ble ukritisk til andre som tok kontakt med meg. Jeg var glad for å fi nne venner, og tok imot alle som ville ha kontakt med meg. Jeg søkte mot de som var motsatt eller annerledes fra de som mobbet meg. Er det noe du er usikker på når det gjelder framtiden? – Når jeg blir 20 år, trekker staten seg ut. Det er da jeg får vite om jeg kan være så lenge på Måløy som jeg føler at jeg har behov for. Da går ansvaret over til kommunen, og det er ikke sikkert kommunen er så interessert i å bruke så mye penger på meg. Jeg er veldig usikker på om jeg kommer til å motta ettervern etter at jeg er 21 år. Ettervern er noe jeg kan få fram til jeg er 23 år, men det er ikke noe jeg har krav på. Jeg har vært rusfri i to år og så lenge jeg går på skole, som er i to år til, så holder jeg meg rusfri. Nå tenker folk at det går så bra med meg at jeg ikke lenger trenger støtte, men det gjør jeg! Jeg har veldig tro på at barneverntjenesten vil hjelpe meg, men det er pengene det står på. Er det noe mer du vil si? – Familien er min beste støttespiller! Marianne Irene Bæver marianneirene.baever@ski.kommune.no Ole Christian Aartun ole-christian.aartun@ski.kommune.no Vi viser til intervju med moren i bvpraxis nr 5/2005 11
Page 1 and 2: BVpraxis 1/2009 Fosterhjem - en sø
Page 3 and 4: BV FAST SPALTE førsteamanuensis Ø
Page 5 and 6: ninger på forfl ytting av folk. Je
Page 7 and 8: Bufetat, region øst satser sterker
Page 9: kommunikasjon og møtepunkter mello

Fosterhjem - BVpraxis

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?