Singlish, Sling og Studier i Singapore(s 36.) - Gründerskolen

The Hellacopters
Air Raid Serenades
[Universal]
K1 K2 K3 K4 K5 K6 K7
Før eller siden vil alle band
gi ut en best of-samling.
Nå var det tid for The
Hellacopters. De svenske
rockerne har funnet plass til
hele 21 sanger og en video.
Og de er hederlige nok til
å gi ut en best of-samling
uten noen nye sanger slik
at de som allerede har alle
platene slipper å kjøpe en til
for å få tak i et par sanger.
Kred!
Og akkurat derfor fungerer
nok Air Raid Serenades som
en introduksjon til nye fans
og folk som ikke har hørt så
mye av The Hellacopters.
Og det er nok å ta tak i her.
Av de mest kommersielle
og lettlikelige kuttene har vi
”Toys and Flavors”, ”No Song
Unheard” og ”Carry Me
Home.”
The Hellacopters har nok
ikke nådd ut til så mange
som de burde tidligere, men
med litt promosjon er det
mulig at de endelige gjør
det. Bedre sent, enn aldri.
Deres litt for tøffe image
har nok skremt bort en del
potensielle platekjøpere,
men om de toner seg
ned litt kan nok denne
samleplaten føre til bedre
salg ved neste korsvei.
Andreas Bjørbak Alnæs
Elton John
The Captain & the Kid
[Universal]
K1 K2 K3 K4 K5 K6 K7
Elton John og Bernie Taupin
har virkelig funnet tonen. Nå
har de skrevet nok en plate
sammen, framført av Sir
Elton. Men det blir nok bare
det samme som før. De har
skrudd tiden 20 år tilbake
i tid, minst. Likevel blir det
ikke så bra som det burde
blitt.
Du kan banne på at dette
ikke blir den siste platen
fra Elton, men det burde
den forrige ha vært. Eller
kanskje den før det igjen.
Jeg vet ikke om dette
skal være en oppfølger til
konseptalbumet Captain
Fantastic fra 1975, men i
så fall går det virkelig galt.
Uansett, som alltid er
arrangementene og
melodiene klokkeklare. Det
fenger bare ikke like bra
som før. Produksjonen er
perfekt, og tekstene er fulle
av korrekte referanser.
”Postcards From Richard
Nixon” er platens beste
sang, og skal de komme en
singel må det bli denne.
Men Blomster-Finn vil nok
glede seg over dette, for
i bookleten er det mange
”gøye” briller.
Andreas Bjørbak Alnæs
Mastodon
Blood Mountain
[Reprise/Warner]
K1 K2 K3 K4 K5 K6 K7
Da Mastodon i forfjor gav
ut platen Leviathan, var det
til trampeklapp og unison
jubel fra alle kanter. Årets
Blood Mountain har også
blitt overøst med samme
mengde lovord (”metallens
fremtid”, ”årets plate”osv.),
så det er jo med en viss fare
for å fremstå som vrang og
sær at jeg proklamerer min
uenighet med bermen.
Mastodon gjør mye riktig
i sin teknisk briljante
småprogressive metalcore
med referanser til helter
som Neurosis, Converge,
Today Is the Day m.fl. Men
likevel er de middelmådige.
Intelligent metall er visst
dette her, i følge de som
liker bandet. Jeg er enig
i betegnelsen, men da
utifra en negativ tolkning:
Her er for mye intellekt,
for lite primal energi og
ubehag. For å spille metall
trenger man to ting:
Gode riff og en følelse av
kaos, at brødskiven faller
med syltetøyet ned osv.
Mastodon har tidvis bra
riff, men mangler fullstendig
evnen til å få en til å tro
at noe står på spill. Og et
band med den mangelen kan
egentlig like godt begynne
å spille covere av Stingsanger.
Jeg kan akseptere
Mastodon som en Litagoversjon
av andre storheter,
men årets metallplate?
Neppe, fordi a) se forrige
avsnitt b) Dødheimsgardplaten
kommer i oktober.
Magnus Reiten
Kelis
Kelis Was Here
[Virgin/EMI]
K1 K2 K3 K4 K5 K6 K7
For min del er en av dette
musikkårets store tragedier
at denne platen gjerne blir
overskygget av Beyoncés
plate. Ikke et vondt ord om
frk. Knowles, men Kelis
kunne lett ha banket opp
henne, Jay-Z pluss halve
Roc-A-Fella Records. Dette
er ganske enkelt fordi hun
er tøffest. Førstesingelen
fra Kelis Was Here,
”Bossy”, etablerer Kelis
som den mest brautende,
selvhevdende personen i
hip-hop, og hele resten av
platen handler i bunn og
grunn om å fortelle verden
at det er hun som regjerer
gatene. Uansett hva hun
synger om, er det som
kommuniseres følgende:
”Jeg har full kontroll, og
du kan bare drite i å tro
at jeg ikke kjører over deg
(bokstavelig talt) hvis du
kødder med meg.”
Musikalsk sett er Kelis Was
Here nokså schizofren, et
naturlig resultat av at den
på produksjonssiden er et
spleiselag mellom en haug
med svært distinkte hiphop-auteurer.
Neptunes er
ute siden sist plate, og inn
har det kommet folk som
Cee-Lo, Raphael Saadiq og
Scott Storch. Balladen ”Lil’
Star” og synth-utblåsningen
”Blindfold Me” er både
høyde- og ytterpunkter på
en eklektisk plate som trolig
hadde falt fra hverandre
med en annen hovedperson.
Kelis har som sagt kontroll.
Magnus Reiten
Johndoe
Dødvinkel
[JHND]
K1 K2 K3 K4 K5 K6 K7
Hvordan få Senterpartiet
under sperregrensen?
Svar: Spill Johndoes
Dødvinkel gjennom hele
valgkampen 2009. Dette
er en ærlig og vemodig
beskrivelse av distriktsnorge
som garantert vil
føre til velgerflukt og
massefraflytning.
Det blir ofte sagt om
Johndoe at de har hentet
mye av sin inspirasjon
fra The Clash og andre
pønkrockere. I tillegg
synger de på norsk og da
er det vanskelig å la være
og nevne Dum Dum Boys
og Raga Rockers når man
skal beskrive Trondheimsbandet.
Singelen Kjøtere og
Huggorm er rett fram
Johndoe på sitt beste,
men dessverre holder ikke
resten av albumet like høyt
nivå. Det blir for ensformig
og vemodig for min del.
Jeg savner de energiske
sangene som tidligere har
kjennetegnet bandet. På
denne platen virker som
om bandet har kommet i en
fase hvor de ønsker å finne
noe mer meningsfullt enn
rockebransjen. Jeg håper
de snart kommer seg ut
av ”hva skal jeg bli når jeg
blir stor/hva er meningen
med livet”-mentaliteten og
innser at de egentlig er mer
enn bra nok. Først da kan
Johndoe igjen lage Johndoerock
i kjent stil slik som
fansen liker den.
PS: Johndoe er kjent som et
av Norges beste liveband,
grip sjansen når bandet
kommer til Kvarteret 21.
oktober.
Andreas Bjørbak Alnæs
Anmeldelser
You’ve got mail,
Pia Haraldsen
To: pia.haraldsen@bimbo.no
From: mr@k7bulletin.no
Subject: hei pia:)
Kjære Pia,
Grunnen til at jeg skriver til deg, er
at jeg vil takke deg for at du valgte å
berike musikkverdenen med sangen din
”You Got It”. Har hørt på den lenge nå,
og den vokser og vokser hele tiden. Et
mesterverk:D Det er sikkert mange som
henger seg negativt opp i at beaten
høres ut som et preprogrammert
lydeksempel på et billig Casio-keyboard,
eller at du som vokalist virker like
engasjert som en tenåring (på opium)
i en religionstime på videregående.
Jeg skjønner derimot at beaten fra
din side selvsagt er ment som en
postmodernistisk betraktning rundt bruk
av samples og elektronikk i lydkunst,
samt at vokalen er et respektfullt nikk til
distanserte, men intense vokalister som
Joy Divisions Ian Curtis. Ikke sant?:)
En av dine styrker er nemlig å lure folk
til å tro at du er uintelligent. Skjønner
deg godt; hvis folk tror at du er dum,
slipper du hele tiden å måtte svare på
tidkrevende spørsmål om for eksempel
Midtøsten-konflikten, hvor mye klokken
er osv. Haha, du lurer folk trill rundt:
p Selv om man ser ut som en idiot,
oppfører seg som en idiot og snakker
som en idiot, trenger man nødvendigvis
å være en idiot? Både du og jeg vet
at svaret på det spørsmålet er ”Har
du sett den beige Vuitton-vesken min?
Jeg skal møte Dorthe Skappel om ti
minutter, vi skal på glamparty hos
Aylar.”
Men tilbake til sangen din. Liker spesielt
godt mellompartiet, hvor vokalen
plutselig øker så mye i volum at man
nesten lures til å tro at sangen er laget
av personer som ikke har peiling på
noenting. Herlig med alle de tingene
som sies om deg her, for eksempel ”she
goes to celebrity parties and poses for
the press”, ”bombshell” og ”so beautiful”.
Hadde det vært du som sa dette om
deg selv, kunne du fått på deg at du er
ekstremt overfladisk og selvopptatt.
Men dette unngår du lett ved å få andre
personer til å snakke, genialt!:D
Håper det kommer mer musikk fra deg.
Nå kan ingen lenger anklage deg for å
være kjendis bare fordi du er i slekt med
dronning Sonja og liker klær. Stå på:)
Mvh,
Magnus
magasinet 39