Nr. 1/2008 Mars, (30) Påske - Aurdal.no

OM SPOR OG LØYPEGLEDE: I avisa ’Valdres’ har det på debattsidene vært innlegg fra hyttefolk som uttrykker sterk misnøye over at
maskinpreparerte løyper ikke passer for fjellski, at sporene er for ”bredbente”, at løypemaskinen forstyrrer fjellfreden osv., det første med overskrift
”Finn to feil”. Det er faktisk blitt sutret sterkt i flere innlegg, og noen innsendere har skrevet at ”før sporene blir bredere vil jeg ikke betale for løypekjøring”...
En hytteeier på Aurdalsåsen, Gerda Grøndahl, skrev et motinlegg i avisen 24.januar til dem som sutret. Jeg synes det var så bra. Her er det:
Finn to feil – eller to rette?
”Til lags åt alle kan ingen gjera” – sto det i et innlegg i avisa ”Valdres” om temaet. Gjennom hele livet har vi stort sett minst to
valg på alt vi gjør. Også når vi går på ski i fjellet. Hvorfor ikke da velge det som passer best?
Jeg føler meg privilegert som har fått vokse opp i Aurdal, og med foreldre som bygde hytte på Aurdalsåsen. Det har gitt meg
nærhet til naturen og stor glede over å få benytte den. I mer enn 50 år har jeg stabbet på ski, løpt på ski, kost meg på ski,
frosset på ski, hatt bakglatte ski. I det hele tatt opplevd MYE! Men det har stort sett alltid vært mitt valg, og jeg ser med glede
tilbake på hver eneste tur. De første åra - ja helt fram til 70-tallet - gikk vi løyper sjøl på åsen. Da var en god dagstur
rundt 10 km lang. En eller to ganger i året gikk vi til Kruk, eller Nythun. Fra hytta på Aurdalsåsen var dette en tur hver vei på
ca 15 km. Det var som ”den store styrkeprøven” å regne. Noen ganger endte vi opp med å ta drosje fra Kruk – fordi det rett
og slett ble for strabasiøst å gå tilbake.
I dag har vi et løypenett på mer enn 100 km på samme åsen. Vakkert oppkjørt av løypemaskin og ihuga ildsjeler som gjør
dette for vår skyld . En tur til Kruk er ”peanuts” - og om jeg vil kan jeg gå til Beitostølen på ”trikkeskinner.” Utenom løypenettet
har vi tilnærmet uendelig med muligheter i ubrøytet terreng. Minst to valg, med andre ord. Det er ingen fornøyelse å gå
med ”trikkeskinneski” i terrenget. Nytt valg: Hvor mange par ski skal jeg ha? Jeg sier som Ole Brumm ”Ja takk, begge deler”.
Da kan jeg relativt enkelt bevege meg både i og utenom oppkjørte løyper. Jeg liker de oppkjørte best. Så godt liker jeg
de oppkjørte løypene at jeg har gjort et valg om å ikke brøyte vegen inn til hytta på vinteren. Da kan løypelaget fortsatt kjøre
løypemaskin opp hyttebakken. Og de slipper å ta valget ”Hvor skal vi legge løypa nå?” Men det var mitt valg.
Når valget står mellom å ergre seg over smale spor eller glede seg over skituren, burde det være et enkelt valg. Tusen takk
til alle som bidrar til at Aurdalsåsen er en perle på jord - med skimuligheter i og utenfor ”trikkeskinnene”. En spesiell takk til
alle som kjører løypemaskin: Lyden fra denne er som musikk og lysene om kvelden er som stjerner!
”Always look at the bright side of life”! Med skiglad hilsen Gerda Grøndahl
BRØYTING OG KRYSSENDE SKISPOR (ref. leserinnlegg side 2)
Jeg har snakket med tre av de mange dyktige ”brøytekara” på åsen. De har stor forståelse for problemet med kryssing av brøytede veger,
men svaret på ditt spørsmål var helt entydig hos alle tre. Jeg oppsummerer svaret her:
Det er intet teknisk problem for brøyterne å ”lette på stjerten” (dvs. fresen) når de kommer til et sted hvor løype krysser veg. Det gjøres
med en spak i styrehuset, og arbeidsmessig har ingen av dem noe imot å gjøre det, de kjenner stedene, og det tar ikke mye ekstra tid.
Det er dog et stort MEN: Dersom de gjør slik, vil det dannes en ”fartsdump” av snø på stedet. Denne vil ikke være vanskelig å forsere for
all slags biler så lenge temperaturen konstant holder seg langt under null, men i det øyeblikk solen begynner å skinne på disse stedene
med ”gadd” (som snølaget heter) - og når temperaturen går over nullpunktet - vil bilhjulene grave seg ned i gadden. Sporene vil bli dypere
og dypere, og til slutt vil hjulene bli stående og spinne på grusen mens bånnpanna ligger nedpå snøhaugen (det er en myte at alle her
har firehjulstrekkere med 18 cm bakkeklaring). Dette ville det blitt ekstremt mange redningsaksjoner av - og mye kjefting, ikke minst. For
skiløpere ville forøvrig gadden bli som en sørpehaug å forsere eterhvert (lik overvann). Slik sørpe forårsaker jo, som man vet, ising, kladding
og uønskede skrapestopp.
I dette spørsmål er det altså kun ”skitt og kanel” å velge mellom, og ingen - hverken biler eller skiløpere - vil ha noen av delene. Det er
vel viktigst at bilene kommer frem dit de skal på veiene, og så får vi skiløpere ta den tiden som trengs til å spenne av oss skiene når vi
møter grus. Da er det bra, tenker jeg ofte, at man med moderne skibindinger ikke behøver å bøye seg dobbelt men kan trykke på låsemekanismen
med stavtuppen.... Håper dette var nyttig info. Når sivilisasjon og naturglede møtes vil det ofte oppstå motsetninger. Vi skiglade
får ta denne med godt humør, samt glede oss over at vi kan gå milevis i fjellet uten å møte en eneste brøyta veg når vi kommer oss litt
bort fra hyttegrendene.
Jeg fikk forøvrig være med Bjørn Erik Bratteng på løypekjøring forleden. Han hadde kjørt fra kl.03 om natta men var like blid da han plukket
meg opp midt på dagen. Vi kjørte Binnhøvdsvegen-Engetjedn-Fræningen-Fjellstølfjell, videre Blå 2 retning Ølslykkja, men tok til
venstre mot Kivos i løypekrysset langt nede i bakkene (Grønn 9). Den løypa har jeg aldri gått. Fine, solfylte myrstrekninger nordvestover
før de lange brattbakkene ned mot Kivos. Kom til slutt opp forbi Fjellstølen, hvor jeg kjente meg igjen. Denne runden er nok
tøff å gå motsatt vei! Noen steder er traséen veldig smal og grankvistene slo speilene inn, det ryker noen speil i sesongen! Her trengs
det trefelling flere steder. Noen grunneiere tror det er nok med kvisting. Håper de tillater at laget feller en gran her og der når traséene
skal ryddes i sommer/høst. GPS’en falt ut store deler av denne runden, men laget håper det vil hjelpe med en utvendig antenne på maskinen,
slik at denne delen av løypenettet også kommer med i løype-trackingen på løypelagets nettsider.
Det var imponerende å se hvordan Bjørn Erik med små bevegelser av spaken og tastetrykk hele tiden justerte ”leamikken” foran og bak
maskinen for å få sporene i water. Siden dagen før var deler av traséen føyka helt igjen, og hardpakket ”melis” lå fonnet opp som skulpturer
der sporet skulle vært. Slik blir det på en times tid om det føyker i fjellet! Maskinen er utrolig sterk, og det er ikke rart dieselforbruket
utgjør en stor post i regnskapet. Maskinen kan ta 300 liter og tankes opp fra nedgravd anlegg ved løypelagsgarasjen.
Veldig morsomt å få være med, takk til Bjørn Erik!
4