Østarbeiderne – Ostarbeiter i Tyskland og Norge. Kort oversikt. - Home

Østarbeiderne – Ostarbeiter i Tyskland og Norge. Kort oversikt.
Ca. 130 av 1300 østarbeidere på Årdalstangen, Sogn og Fjordane.
Historisk bakgrunn
Det var over åtte millioner sovjetiske borgere som ble tatt som krigsfanger eller sendt
som tvangsarbeidere til Tyskland og dets okkuperte land i årene 1941-45. Ca. 5,7
millioner av disse var krigsfanger, av disse gikk ca. en million over i tysk
militærtjeneste. Ca 2,7 millioner var sivile som ble tvangssendt fra Sovjetunionen til
store deler av Tyskland og dets okkuperte land. Antallet sivile arbeidere som arbeidet
i Tyskland og dets okkuperte land var 8,4 millioner og de kom fra over 17 land i
Europa. De største gruppene kom fra Sovjetunionen, med 2,7 millioner, Polen med
1,6 millioner og Italia og Frankrike med en million hver. 1
Det ble brukt flere begreper om de sivile som ble sendt til Tyskland og dets okkuperte
land. ”Fremdarbeiter” var et begrep fra første verdenskrig om utenlandske arbeidere,
”zivilarbeiter” var et begrep om alle sivile fra både Sovjeunionen og Europa.
”Ostarbeiter” var en del av zivilarbeiter-gruppen, det var sivile fra Sovjetunionen som
fikk den betegnelsen. Blant de europeiske folkeslag var det både frivillige og
tvangssendte arbeidere. Blant østarbeiderne kunne det også være frivillige, men
vanligvis var de tvangssendt fra sitt hjemsted. Østarbeiderne er mer presist beskrevet
som hjemmeværende i Reichskommissariat Ukraine og den østlige del av
Reischskommissariat Ostland, det vil si boende i de områder som tilhørte
Sovjetunionen før 1939, med tillegg av de østlige deler av Polen.
1

Det var 1,2 millioner ukrainere, 900 000 russere og flere hundre tusen av andre
nasjonaliteter. Halvparten av alle østarbeiderne var kvinner. 2 Det må skilles på
krigsfangenes og østarbeidernes status i Tyskland og dets okkuperte land.
Østarbeiderne sto mer på linje med andre utenlandske arbeidere og hadde flere
bestemmelser som gav dem visse rettigheter. Men arbeiderne fra Sovjetunionen sto
nok nederst på rangstigen i forhold til både vestlige og polske arbeidere. Det er et
enda større skille mellom østarbeiderne og fangene i konsentrasjonsleirer.
Østarbeiderne kunne bli overført til slike leirer ved forseelser. Østarbeiderne ble
sendt til Tyskland og dets okkuperte land fra mars 1942, da det trengtes arbeidskraft i
store deler av Tyskland. Nazi-ideologien tillot ikke raseblanding, og en ville derfor
ikke ha sovjetiske borgere til Tyskland. Men behovet for arbeidskraft gjorde at både
krigsfanger og sivile ble satt i arbeid sammen med tyske arbeidere. Når det gjelder
østarbeiderne, arbeidet 40 % av dem i landbruket, 40 % i industrien, åtte prosent i
gruve- og byggebransjen, de resterende 12 % i ulikt arbeid. 3
Arbeitskort til en 15 år gammel jente, sendt til Tyskland 8. oktober 1942.
Østarbeiderne ble sendt til mange europeiske land. Blant annet fikk Frankrike, Belgia,
Romania, Italia og Norge mindre kontingenter med sivile. Antallet er usikkert, men
det er under 150 000. For Norges del, så kom det ca. 7000 sivile i perioden 1942-44.
Blant disse var det ca. 1300 kvinner og 400 barn. Marianne Soleim anslår i sin
doktorgradsavhandling tallet til litt under 9000, men bruker tall fra en britisk rapport
fra desember 1945. Der vil jeg påpeke at den gruppen på 9000 som hun nevner, ikke
består av sovjetiske arbeidere. Tallet må hentes fra et annet punkt i samme rapport,
fra det totale antall av sovjetiske krigsfanger. Dessverre har ikke britene skilt ut antall
sivile. 4 Mine tall er fra to ulike kilder. Interessant samstemmer tall fra en sovjetisk avis
fra 1946, dernest samme tall fra Pavel Polian, en russisk forsker i 2001. 5
I Tyskland døde 170 000 østarbeidere av totalt 2,7 millioner. 6 Basert på egne
beregninger av 7000 østarbeidere i Norge, døde ca. 80 personer, derav 17 kvinner i
2

perioden 1942-45. Det gir en dødelighet på 6,3 % døde i Tyskland i forhold til bare
1,1 % i Norge.
Forskningsstatus på østarbeiderne
Forskningen på området med de utenlanske arbeidernes innsats i Tyskland og dets
okkuperte land har vært liten før 1985. 7 Det var ikke sett på som et relevant tema og
industrien under krigen ble ikke sett på et instrument for nazi-kontroll. Det kom noen
forskningarbeider på 1950-60-tallet fra Øst-Tyskland. I Vest-Tyskland kom det så å si
ingenting før Ulrich Herberts bok om ”Fremdarbeiter. Politik und Praxis des
”Ausländer-Einsatzes” in der Kriegswirtschaft des Dritten Reiches” kom i 1985. Den
er blitt stående som den første grunnleggende forskning om de utenlandske
arbeiderne i Tyskland. 8 Etter Herberts bok begynte det å komme flere artikler om
temaet generelt og i 2002 skriver Thomas Urban at det er utgitt over et hundre
regional- og lokalstudier om den utenlandske arbeidskraften i Tyskland under andre
verdenskrig. Urban skriver at det ble en forsterket interesse på slutten av 1990-tallet
da mye historisk arbeid ble satt i gang på grunn av den økonomiske erstatningen
som skulle bli tildelt de utlendinger som hadde vært i tvangsarbeid i Tyskland og dets
okkuperte områder. Oftest er det informasjon om alle europeiske tvangsarbeidere i
disse bøkene. I alle bøker har østarbeiderne fått stor oppmerksomhet, men også
litteratur spesifikt om østarbeiderne er det kommet mer av, spesielt etter 2000. Minst
fem bøker er konsentrert om kvinnene og barna, halvparten av alle østarbeiderne var
kvinner. I Norge var det en femtedel av alle østarbeiderne som var kvinner. Barn ned
til 10 år var brukt til arbeid, men de som var yngre var tatt med i flyktninge-gruppen.
Når det gjelder forskningsarbeid på østarbeidere i Norge, eksisterer det lite materiale.
Mest sannsynlig er det bare på et par hundre sider. Ti sider av Marianne Soleims
doktorgrads-avhandling om de sovjetiske krigsfangene omhandler østarbeiderne i
Norge. Ellers så finnes det en del lokalhistoriske artikler og noen bøker som delvis er
forskningsbasert som omtaler østarbeiderne. Den første artikkelen som direkte
omhandler østarbeiderne, er fra Sauda sogelag i 1989. Det er først på slutten av
1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet at det kommer flere artikler som belyser
østarbeiderne. Sammenligner en med forskningsarbeid på de sovjetiske krigsfanger i
Norge, så er det skrevet mye mer. Størrelsesforholdet var da også på 93 000
krigsfanger i forhold til 7 000 østarbeidere i Norge. Men selv på det store
forskningsområdet med de sovjetiske krigsfangene er det ikke kommet flere enn tre
hovedfagsoppaver og en doktorgradsavhandling, den første kom i 1988. Noen
dokumentarbøker kom ut på midten av 1980-tallet.
Arbeidet i Tyskland og Norge
Når en sammenligner den type arbeid som østarbeiderne ble satt til, var den
noenlunde lik i Norge og Tyskland. Det var ikke militært arbeid, de arbeidet bare i den
sivile sfæren. Bjørn-Petter Finstad skriver om den tyske okkupasjonen av Norge, om
Norges bidrag i planene om den fremtidige økonomiske organiseringen og
integrasjonen av Europa under tysk ledelse. I denne ideologien, ”die
Grossraumwirtschaft”, (det store virksomhetsområdet) skulle hvert land ha forskjellige
roller knyttet til sine spesielle forutsetninger og ressurser. For Norges del gjaldt dette
fire områder: bergverks- smelteverks- og elektrokjemiske produkter og fiskeriene. 9
Østarbeiderne i Norge ble engasjert på nettopp disse fire områdene. I Tyskland var
3

de først og fremst i landbruket og ulik type av industri og få i bergverk. En direkte
sammenligning av type arbeid er ikke så lett, da østarbeiderne var engasjert i litt ulikt
arbeid i disse to land.
Fiskerinæringen
Den første gruppen av østarbeidere som kom til Norge, kom til Nord-Norge. De første
100 var kvinner og de kom den 22. juni 1942. Bjørn-Petter Finstad har skrevet en
hovedfagsoppgave om fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. Det tyske
fiskerifirmaet ”Nordsee” Deutsche Hochseefischerei Gesellschaft ble registrert i
Norge som A/S Fiskefilet. De etablerte to fiskefilet-fabrikker i Norge; i Trondheim og
Bodø. Et annet firma, Vereinigte Tiefkühlgesellschaften Lohmann & Co. etablerte seg
i Hammerfest. På alle fabrikkene arbeidet det ukrainske kvinner. Finstad har i tillegg
intervjuet og skrevet en artikkel om en ukrainsk kvinne som ble værende i Norge etter
krigen. Han skriver at arbeidet med å behandle fiskeråstoffet var viktig for Tyskland,
det var mangel på norsk arbeidskraft, selv det å tvangsutskrive nordmenn ga ikke
nok hjelp. Løsningen ble å importere ukrainske kvinner og menn. Til sammen 300
ukrainske kvinner ble sendt til Hammerfest, 900 menn og 100 kvinner til Bodø.
Høsten 44 ble fabrikken i Hammerfest flyttet til Svolvær og de ukrainske kvinnene
sendt etter. Ann-Chatrin Braseth og Astrid Borchgrevink Lund skriver om de
ukrainske abeiderne i Bodø. De intervjuer norske arbeidere som var på samme
anlegget.
Hanna Anny Koljada, Hammerfest.
Bygging av aluminiumsfabrikker
Rolv Petter Amdam, Dag Gjestland og Andreas Hompland har skrevet historien til
Norsk Hydros verk i Årdal. A/S Nordag (Nordische Aluminiumsgesellschaft) var et
tysk firma som i 1941 planla å bygge aluminiumsfabrikker på flere steder på
vestlandet og i Nord-Norge. Det var i Saudasjøen i Rogaland, Eitrheim ved Odda i
Hordaland, Årdal i Sogn og Glomfjord i Nordland fylke. Her var det mange norske
underfirma som engasjerte østarbeidere. I Årdal kom det ca. 1300 menn og 14
4

kvinner våren 1943. I 1944 ble arbeidet i Årdal stoppet, mange østarbeidere ble
sendt til andre steder for blant annet å utføre skogsarbeid. Til Saudasjøen kom det
østarbeidere på samme tid som i Årdal, i 1943 var det der 1000 arbeidere, derav ca.
50 kvinner. Dette arbeidet ble ferdig våren 1944 og her ble også arbeidere sendt til
andre steder, blant annet en del til Sandnes, Knaben gruver, Herøya, og andre
mindre steder på østlandet.
Else Farup skriver at også i Glomfjord arbeidet det østarbeidere senere i krigen.
Omtrent 70 arbeidet på Haugviks smelteverk i Glomfjord. 10 Ketil Gjølme Andersen
skriver i 2005 om østarbeiderne på Herøya ved Porsgrunn i Hydros historie 1905-45.
Han finner ingen primærkilder til omfanget av arbeidet av østarbeiderne på
byggingen av fabrikkanlegget som skulle produsere magnesium til bruk for det tyske
luftvåpenet. 11 Andersen bygger sin informasjon på muntlige kilder, på nordmenn som
arbeidet på anlegget. Noen østarbeidere fra Ukraina som flyktet fra arbeidet er en
bekreftelse på at de var der. Han skriver at sommeren 1943 var 25 % av
arbeidsstokken utenlandske tvangsarbeidere og krigsfanger. Hvor mange av disse
som var østarbeidere, kan han ikke fastslå. Andersen skriver at det var mange ulike
kategorier av tvangsarbeidere, franskmenn, jugoslavere, polakker, italienere og
andre nasjonaliteter fra Europa. En mindre gruppe østarbeidere var også i arbeid på
Mår-anleggene ovenfor Rjukan.
Bergverk
Østarbeidere ble også satt til gruvevirksomhet på Knaben gruver i Vest-Agder og i
Rendalsvik i Nordland. De ble sendt hit i 1944 da det viktige arbeidet med byggingen
av aluminiumsfabrikkene var avsluttet. I flere tidsskrifter og aviser blir det påstått at
Knaben gruver var den viktigste industrivirksomheten i Norge, fordi molybdenmalmen
var så viktig for rustingsindustrien. 12 Fra april 1944 var det 90, fra desember 1944 til
freden i mai 1945 arbeidet det 253 østarbeidere der.
Frivillige østarbeidere?
Ulrich Herbert skriver at i Tyskland kom det noen titusener frivillig våren 1942 helt til
det ble kjent i hjemlandet hvilke forhold de levde under. Siden kom det ingen frivillig
lenger. Herbert skiller ikke på tvangssendte og frivillige senere under krigen selv om
det i 1944 rømte hundretusener vestover til Tyskland for å slippe unna den
fremrykkende røde arme.
I Norge skriver Finstad at de ukrainske kvinnene i Nord-Norge var tvangssendt og
bygger det på intervju med en av dem. Den kvinnen forteller at de ble hentet på
skolen i landsbyen og sendt på toget til Tyskland. I Bodø forteller en nordmann at de
ukrainske mennene hadde fått et ultimatum i hjemlandet; enten reiste de til Norge,
ellers så mistet de brødrasjoneringskortene. Årdal sogelag kan i sine intervjuer i
Ukraina også bekrefte at disse ikke var frivillige. Andersen skriver at det kan ha vært
frivillige blant de ukrainske arbeiderne på Herøya, det vil si blant østarbeiderne. Han
bygger dette på generell informasjon fra blant annet Marianne Soleim, som skrev
doktorgradsavhandlingen om sovjetiske krigsfanger. I Ulateigs bok gjengis en
oversikt over hvor mange i en leir ved Moss som ville tilbake til Sovjetunionen i juni
1945. Bare 10 % av flere hundre vil hjem. 13 Etter dette blir det bataljer og et drap før
alle blir tvangssendt tilbake til Sovjet. De sivile i denne leiren hadde ved
5

fremrykningen av den røde arme i 1944, blitt presset til å dra eller frivillig reist
vestover inn i Tyskland. Så hadde tyskerne sendt dem til Norge. Egil Christophersen
som skriver om krigen i Vestfold har intervjuet flere nordmenn i Tønsberg-området og
det skal ikke ha vært noe piggtrådgjerde rundt leiren til de 181 sivile som var på Sem
ved Tønsberg. Østarbeiderne gikk der helt fritt etter arbeidstid og den besto blant
annet av hele familier. 14 Han skriver at etter krigen ble de kalt Vlasov-folk av den
sovjetiske øverstkommanderende for de sovjetiske fangene i Vestfold. Andrej Vlasov
var en russisk general som gikk over på tysk side for å kjempe mot Stalin og
bolsjevismen. Men tyskerne brukte ham bare til propaganda-formål og han hadde
bare en ”fantomhær” før han fikk to divisjoner i 1945. Christophersen tror at disse
østarbeiderne enten var tvangsutskrevne eller frivillige, men ikke tilhørende
Vlasovarmeen. En del ble også sendt til Høybuktmoen, flyplassen ved Kirkenes.
Mange ble også sendt til Ørlandet der de hadde det relativt fritt. Det var mange
kvinner og barn blant dem.
Hvordan var leveforholdene for østarbeiderne på arbeidet og i leirene i
Tyskland og Norge?
Arbeidsforhold, boforhold og kosthold
Finstad skriver at det var noenlunde gode forhold for de ukrainske kvinnene i
Hammerfest. De fikk lønn, men fikk trekk for kost og losji, og hadde en ekstra skatt
slik at de satt igjen med nesten ingenting. De bodde i brakker og det var
piggtrådgjerde med tyske vakter rundt. Men de kunne snike seg ut uten å få noe
særlig straff og de fikk gå i samlet tropp til kino på søndager. Hanna Anny Koljada
som intervjues av Finstad, forteller at de gikk til streik for å få bedre mat og de fikk
faktisk oppfylt sine krav. Ingen ble mishandlet der og bare en av dem døde. Braseth
og Lund skriver at ved fiskefilet-fabrikken i Bodø hadde østarbeiderne det noenlunde
bra. 15 Årdal sogelag har fra 1995 fått kontakt med flere østarbeidere. Etter å ha
intervjuet flere i Ukraina, kan de generelt konkludere med at forholdene hadde vært
noenlunde bra på Årdalstangen. Men det var hardt arbeid og lite mat selv om de fikk
litt mat av nordmenn. Årtuns intervju av en østarbeider i Ukraina 1989 viser at det i
Saudasjøen var samme forhold som i Årdal. Østarbeideren Mikhail Tarandusjko ble
ikke mishandlet, men det var lite mat. Det var også mulighet til lettere arbeid og da
fikk han komme inn til norske familier. 16 I en annen artikkel fra Sauda sogelag,
skrives det om en sykestue i Saudasjøen, der østarbeiderne ble innlagt, noen kom
også til norske sykehus. I Rendalsvik forteller Brattland at østarbeiderne fikk ekstra
mat i forhold til nordmennene og de fikk komme hjem til dem i helgene.
Mishandling, flukt og døde
I Bodø forteller en norsk arbeider at de tyske vaktene var greie nok, men da det kom
norske vakter som tilhørte partiet Nasjonal Samling, ble det mye verre. Flaa i
Fædrelandsvennen forteller om mishandling av østarbeidere ved Knaben gruver. Det
var en tysk arbeidsformann som utførte den og norske arbeidere turte ikke gripe inn 17
Urban skriver også om mishandling i gruvene i Ruhr-området, de ble utført av tyske
arbeidsformenn og som ikke medførte inngripen fra ledelsen. Kanskje på grunn av de
dårlige forhold var det mange som rømte fra østarbeiderleirene, både i Tyskland og
Norge. De var også lettere å flykte fra i forhold til krigsfangeleirene der vaktholdet var
strengere. Else Farup skriver at fra Haugviks smelteverk i Glomfjord i Nordland rømte
6

flere av østarbeiderne til Sverige. Amdam, Gjestland og Hompland skriver at også fra
Årdal rømte mange østarbeidere. 27 skal ha rømt fra Saudasjøen. En østarbeider
som rømte fra Knaben gruver ble gjemt hos nordmenn til freden.
Likskue i Saudasjøen. En østarbeider druknet i 1944.
I Årdal døde 13 østarbeidere mellom 1943-45, derav et par i ulykker, fire under et
britisk bombeangrep, en begikk selvmord men ingen ble drept. 18 I Saudasjøen døde
sju østarbeidere av ulike årsaker, blant annet druknet to, to begikk selvmord, en døde
ved et tyveri og en døde av forgiftning. I Bodø døde en mann og en kvinne i en
mineulykke, noen rømte og en av disse ble skutt. Urban forteller fra Kamener Zeche
Monopol i Ruhr at det der døde 117 østarbeidere fra 1942-45, blant annet 47 ved ulik
sykdom, 29 ved ulykker, ni ble skutt ved flukt og tre begikk selvmord. Dødsårsakene
ligner hverandre, men antallet er høyere på denne fabrikken. 19 For på de tre
arbeidsstedene i Norge døde ca. 25 av totalt 3000 østarbeidere, og så mange
arbeidet det ikke på Monopol-fabrikken. Sikkerhetspolitiet drepte ingen i Norge, men
sendte over 50 til Grini fangeleir og noen få til Tyskland, til konsentrasjonsleirene der.
I Tyskland ble noen skutt av Sikkerhetspolitet, de fleste ble sendt til
konsentrasjonsleirer, ofte for arbeidsnektelse, flukt eller annet.
Behandlingen av kvinner og barn
Ukrainske kvinner og menn bodde tett oppi hverandre i leirene i Norge og det førte til
at ca. 50 barn ble født i Bodø. Disse vokste opp i leiren og fikk babyutstyr av tyske
myndigheter. I Tyskland ble det fra juni 1943 opprettet egne barnehjem som barna
ble sendt til, der kunne dødeligheten være stor. 20 Barna ble fordelt i følge en
7

undersøkelse på deres verdi som innehaver av gode rase-elementer eller ikke. Det
ble ikke opprettet slike hjem i Norge, selv om diskusjonen var der.
I Rana Blad for 09.06.2005 intervjues en hviterussisk kvinne som var sendt til Mo i
Rana under krigen. Hun var 13 år og hennes søsken 11 og 15 år da de kom dit i
1944. De var ikke frivillige, men hadde gjemt seg hos partisanene i Hviterusssland og
tyskerne fant dem og sendte dem til Norge. De arbeidet på et tysk feltlasarett, det var
hardt arbeid og lite mat. Derimot hadde de lov til å gå på byen på søndager, slik som
arbeiderne i Hammerfest og Saudasjøen. Disse barna var altså for seg selv,
foreldrene var ikke med dem.
Sverre Rødder har en artikkel fra Stord der det fortelles om da britiske fly angrep
skipet ”Austri” 21.02.1945. Blant mange norske og tyske døde, omkom også 14
hviterussiske kvinner, bare to overlevde. 21 I Rødders artikkel diskuterer han om
kvinnene var fanger eller tyskernes ”selskapsdamer”. Han skriver at de fikk vite
sannheten etter krigen og han siterer så fra en avis i Bergen etter krigen der en
russisk major forteller om at de 15 unge russiske kvinnene der fikk like hard
behandling som mannlige fanger. Også i Bodø og i Sauda antydes det at kvinnene
som arbeidet hjemme hos tyske offiserer ytet dem seksuelle tjenester. Hos Ulrich
Herbert finner en at det var forbudt for tyskere å ha seksuelt samkvem med menn
eller kvinner av russisk eller polsk nasjonalitet. Straffen for seksuelt samkvem med
en russisk mann var hengning for den russiske part og konsentrasjonsleir i to år for
den tyske. 22 I Norge ser det ikke ut til at reglene ble fulgt. En russisk kvinne fikk et
barn med en tysk soldat. Også to barn ble født i Hammerfest, der mødrene hadde
hatt kontakt med tyskere. Disse ble ikke sendt til noen annen fangeleir. Men disse
mødrene ble utstøtt av de andre østarbeiderne.
Det ble født 129 barn mellom 1942-45. Så var det ca. 250 barn under 13 år som var
sendt hit sammen med familien eller alene.
De døde
Østarbeiderne døde på følgende steder, mange av disse er flyttet til andre steder
etter krigen:
Årdalstangen -3 døde
Austri-forliset ved Stord -14 døde. Kvinner.
Saudasjøen -7 døde
Knaben gruver -2 døde derav 1 etter krigen
Kristisansand -1 døde etter krigen
Sem -2 døde
Rygge -1 døde etter krigen
Horten -5 døde, derav 1 døde etter krigen
Oslo -1 død
Gardermoen -36 døde
Kvam i Gudbrandsdalen -3 døde. Rømt fra Årdalstangen.
Bodø -4 døde. En av disse var en kvinne.
Hammerfest -1 død. Kvinne.
Kirkenes -1 død. Kvinne.
Foreløpig tall på døde er 81, derav 17 kvinner.
8

Det er også sannsynlig at noen flere som rømte og ble skutt, var sivile.
Litteratur om tyske forhold
Herbert, Ulrich. Hitler´s foreign workers. Enforced foreign labor in Germany under the
Third Reich. Cambridge 1997. Opprinnelig publisert i Tyskland i 1985 under
Tittelen ”Fremdarbeiter. Politik und Praxis des ”Ausländer-Einsatzes” in der
Kriegswirtchaft des Dritten Reiches“. Sidene 1-26, 137-396.
Klussmann, Jan. Zwangsarbeit in der Kriegsmarinestadt Kiel 1939-45. Bielefeld
2004. 295 s.
Spoerer, Mark. Zwangsarbeit unter dem Hakenkreuz : ausländische Zivilarbeiter,
Kriegsgefangene und Häftlinge im Deutschen Reich und im besetzten Europa
1939-1945. Stuttgart 2001. 334 sider.
Urban, Thomas. Überleben und sterben von zwangsarbeitern im Ruhrbergbau.
Münster 2002. 178 sider.
Litteratur om norske forhold
1. Amdam, Rolv Petter, Gjestland, Dag og Andreas, Andreas (red). Årdal: verket
og bygda 1947-1997. Oslo 1997. S. 72-79.
2. Andersen, Ketil Gjølme. Flaggskip i fremmed eie. Hydro 1905-45. Oslo 2005.
S. 376-407.
3. Andreassen, Dag K. Firkantet fisk. Kjøle- og fryseteknologi blir fiskeindustri.
Fra Volund, årbok for Norsk Teknisk Museum 1996. 15 sider.
4. Bohn, Robert. Reichkommissariat Norwegen. ”Nationalsozialistische
Neurordnung” und Kriegswirtschaft. München 2000. S. 376-380.
5. Braseth, Ann-Chatrin og Lund, Astrid B. Sendt til fiendens leir- i Bodø. I: Årbok
for Bodø 1991. Side 71-76.
6. Brattland, Sigurd. Fra industristed til ødemark. Glimt fra Rendalsviks historie.
Meløy historielag 1994. S. 53-72.
7. Christophersen, Egil. Vestfold i krig. 1989. S. 54-56.
8. Farup, Else. Trekk fra Glomfjords historie. Meløy 1977. S. 145-149.
9. Finstad, Bjørn-Petter. Fiskerinæringen under okkupasjonen. Hovedoppgave i
historie Universitetet i Tromsø våren 1993. S. 133-135.
10. Finstad, Bjørn-Petter. Hanna Anny fra Ukraina- en pionér fra fiskeindustrien i
Nord-Norge. I: Gerrard, Siri og Balsvik Randi R.(red.) Globale kyster.
Kvinnforsk, Universitetet i Tromsø 1999. S. 36-44.
11. Hægebostad sogelag årsskrift 1998. S. 26-27.
12. Rødder, Sverre. ”Den vinteren ”Austri” ble senket i Sunnhordland. I: Årbok for
Sunnhordland folkemuseum og sogelag 1985. S. 114-123
13. Sogeskrift for Eiken 1985. S. 46-54.
14. Soleim, Marianne Neerland. Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 : antall,
organisering og repatriering. Doktorgradsavhandling Tromsø 2004. s. 215-
222.
15. Ulateig, Egil. Hjem til Stalin. Oslo 1985. Utdrag på 50 sider.
16. Undheim, Magnar. Øvre Sirdal under krigen 1995. To sider.
17. Ve, Søren. Bygdebok for Årdal. Årdal 1971. S. 925-943.
18. Årdal før og no. Blad utgitt av Årdal sogelag. Nr. 6-1996 og 8-1997. 10 sider.
19. Årtun, Tone. Møte med ein russefange. I: Årsskrift for Sauda sogelag 1989. 5
sider.
9

Aviser
20. Fædrelandsvennen 12.06.1945
21. Rana blad 09.06.2005
22. Ryfylke 19.06.1990
Noter
1 Spoerer 2001: 222f
2 Spoerer 2001: 94
3 Spoerer 2001: 225
4 Soleim 2005 56f, 215f og note 777
5 Soleim 2005: Pavel Polian 2001 og Nytt fra Sovjetsamveldet.
6 Spoerer 2001: 227f
7 Herbert 1997: 1ff
8 Spoerer 2001: 9 og Urban 2002:8.
9 Finstad 99:36f
10 Farup 77:147
11 Andersen 2005: 376f, 402
12 Hægebostad sogelag årsskrift 1998: 26f, Undheim, Magnar. Øvre Sirdal under krigen 1995 og
Fædrelandsvennen 12.06.1945.
13 Ulateig 1985: 75ff
14 Christophersen 1989: 54ff
15 Braseth og Lund 1991: 71ff
16 Årtun 1989: og Ryfylke 19.06.1990
17 Sogeskrift for Eiken 1985: 46ff
18 Årdal sogelag nr. 7-1996: 4
19 Urban 2002: 136f
20 Herbert 1997: 268
21 Sunnhordland. Årbok 1985: 118ff
22 Herbert 1997:166,269
Skrevet av Michael Stokke januar 2007
10