PROGRAM 1 2012 - Cinemateket USF

art theater guild of JaPan | norsk mot-kanon | anJa breien | dante ferretti | torsdagsfilmen 

C-kino Presenterer: | double bill | akademiet Cinemateket | moderne stumfilm | Programmets stumme 

Program 1 2012 

cinemateket usf februar–mars

[Les neiges du Kilimandjaro] 

En film av robert guédiguian 

WWW.ARTHAUS.NO 

WWW.FACEBOOK.COM/ARTHAUS.NO 

1992–2012 

20 år med de beste filmene fra hele verden!

PLANETENE 

Gustav Holsts mesterlige musikkverk «Planetene» i møte med de siste 

nye og spektakulære fi lmene fra NASAs utforskning av verdensrommet, 

som vises samtidig på stor skjerm over orkesteret. 

FREDAG 24. FEBRUAR KL. 19.30 I GRIEGHALLEN 

VOKSNE KR. 250 - 350, BT-KORT KR. 200-280 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50 HVERDAGER 10-17, LØRDAG 11-14 WWW.FILHARMONIEN.NO

4 

Program 1 2012 

cinemateket usf februar–mars 

Dag Dato Kl. Tittel regi, land, årstall Side 

ons 0102 19.00 Seremoniene Nagisha Oshima, Japan 1971 15 

21.15 Zigeunerweisen Suzuki Seijun, Japan 1980 15 

tor 0202 18.00 She and He Hani Susumu, Japan 1963 16 

20.00 akademiet Cinemateket: art Theater guild of Japan Foredrag av Dick Stegewerns 14 

21.00 Seremoniene Nagisha Oshima, Japan 1971 15 

søn 0502 18.30 Zigeunerweisen Suzuki Seijun, Japan 1980 15 

21.00 Pauline på stranden Eric Rohmer, Frankrike 1983 18 

tir 0702 19.00 Pauline på stranden Eric Rohmer, Frankrike 1983 18 

21.00 a man Vanishes Shohei Imamura, Japan 1967 16 

ons 0802 19.00 a man Vanishes Shohei Imamura, Japan 1967 16 

21.00 She and He Hani Susumu, Japan 1963 16 

tor 0902 19.00 Charade Stanley Donen, USA 1963 19 

21.15 The Future Miranda July, USA/Tyskland 2011 23 

fre 1002 19.00 The Future Miranda July, USA/Tyskland 2011 23 


lør 1102 19.00 The Future Miranda July, USA/Tyskland 2011 23 


søn 1202 19.00 The Future Miranda July, USA/Tyskland 2011 23 


man 1302 2100 The Future Miranda July, USA/Tyskland 2011 23 

tir 1402 19.00 Chinatown Roman Polanski, USA 1974 25 

21.30 L.a. Confidential Curtis Hanson, USA 1997 25 

ons 1502 19.00 L.a. Confidential Curtis Hanson, USA 1997 25 

21.30 Chinatown Roman Polanski, USA 1974 25 

tor 1602 19.00 The Last Waltz Martin Scorsese, USA 1978 19 

21.15 Fabel Jan Erik Düring, Norge 1980 29 

søn 1902 19.00 Fabel Jan Erik Düring, Norge 1980 29 

21.00 The Last Waltz Martin Scorsese, USA 1978 19 

tir 2102 19.00 Is-slottet Per Blom, Norge 1987 30 

21.00 Sweetwater Lasse Glomm, Norge 1988 30 

ons 2202 19.00 Sweetwater Lasse Glomm, Norge 1988 30 

21.15 Is-slottet Per Blom, Norge 1987 30 

arT THeaTer guILD oF JaPan 

seremoniene 

zigeunderweisen 

she and he 

a man vanishes 

12 

18 

TorSDagSFILmen 

pauline på stranden 

charade 

the last waltz 

ondt blod i amerika 

casablanca 

ro.go.pa.g. 

film fra kosmorama 

trondheim internasjonale 

filmfestival 

C-KIno PreSenTerer: 

the future 

DoubLe bILL 

chinatown 

l.a. confidential 

22 

24

tor 2302 19.00 ondt blod i amerika Sergio Leone, Italia/USA/Frankrike 1984 20 

søn 2602 19.00 ondt blod i amerika Sergio Leone, Italia/USA/Frankrike 1984 20 

tir 2802 19.00 Hodiak Hans Petter Blad, Norge 1994 31 

21.00 Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta + forfilmer Dag Johan Haugerud, Norge 2005 31 

ons 2902 19.00 Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta + forfilmer Dag Johan Haugerud, Norge 2005 31 

21.00 Hodiak Hans Petter Blad, Norge 1994 31 

tor 0103 19.00 Casablanca Michael Curtiz, USA 1942 20 

21.00 Silent movie Mel Brooks, USA 1976 33 

søn 0403 19.00 Silent movie Mel Brooks, USA 1976 33 

21.00 Casablanca Michael Curtiz, USA 1942 20 

tir 0603 19.00 Juha Aki Kaurismäki, Finland 1999 33 

21.00 Voldtekt Anja Breien, Norge 1971 38 

ons 0703 19.00 Voldtekt Anja Breien, Norge 1971 38 

21.00 Juha Aki Kaurismäki, Finland 1999 33 

tor 0803 19.00 Hustruer Anja Breien, Norge 1975 39 

21.00 arven Anja Breien, Norge 1979 39 

søn 1103 19.00 arven Anja Breien, Norge 1979 39 

21.00 Hustruer Anja Breien, Norge 1975 39 

tir 1303 19.00 Dante Ferretti: Scenografo italiano Gianfranco Giagni, Italia 2010 44 

20.15 gangs of new York Martin Scorsese, USA 2003 44 

ons 1403 19.00 gangs of new York Martin Scorsese, USA 2003 44 

22.00 Dante Ferretti: Scenografo italiano Gianfranco Giagni, Italia 2010 44 

tor 1503 18.30 ro.go.Pa.g. Rosselini, Godard, Pasolini og Gregoretti, It./Fr. 1963 21 

21.00 natten i Varennes Ettore Scola, Frankrike/Italia 1982 45 

søn 1803 18.00 natten i Varennes Ettore Scola, Frankrike/Italia 1982 45 

21.00 ro.go.Pa.g. Rosselini, Godard, Pasolini og Gregoretti, It./Fr. 1963 21 

tir 2003 19.00 Hamlet Franco Zeffirelli, USA 1991 45 

21.30 Helt normal galskap Marco Ferreri, Italia/Frankrike 1981 46 

ons 2103 19.00 Helt normal galskap Marco Ferreri, Italia/Frankrike 1981 46 

21.00 Hamlet Franco Zeffirelli, USA 1991 45 

tor 2203 19.00 Film fra Kosmorama vba 21 

21.00 generalen Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 49 

søn 2503 18.30 generalen Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 49 

21.00 Film fra Kosmorama vba 21 

tir 2703 18.30 rosens navn Jean-Jaques Annaud, Fr./V-Ty./It. 1986 46 

21.00 en vampyrs bekjennelser Neil Jordan, USA 1994 47 

ons 2803 18.30 en vampyrs bekjennelser Neil Jordan, USA 1994 47 

21.00 matteusevangeliet Pier Paolo Pasolini, Italia 1964 47 

tor 2903 18.30 matteusevangeliet Pier Paolo Pasolini, Italia 1964 47 

21.15 rosens navn Jean-Jaques Annaud, Fr./V-Ty./It. 1986 46 

26 

norSK moT-Kanon 

fabel 

is-slottet 

sweetwater 

hodiak 

thomas hylland eriksen og 

historien om origamijenta 

moDerne STumFILm 

silent movie 

juha 

anJa breIen 

voldtekt 

hustruer 

arven 

32 

34 

40 

DanTe FerreTTI 

dante ferretti: scenografo 

italiano 

gangs of new york 

natten i varennes 

hamlet 

helt normal galskap 

rosens navn 

en vampyrs bekjennelser 

matteusevangeliet

6 

Innhold 

4 | Programoversikt 

10 | Leder 

12 | art Theater guild of Japan 

ATG fungerte som den japanske filmens reddende engel i kriseårene 

mellom gullalderen på 1950-tallet og revitaliseringen som kom på 

tidlig 1990-tall. Les mer om hvorfor i Dick Stegewerns artikkel. 

14 | akademiet Cinemateket: art Theater guild 

Foredrag av Dr. Dick Stegewerns. 

18 | Torsdagsfilmen 

Vi gjør klassikere og nyere film tilgjengelige i det digitale 

kinoformatet. Ny digitalfilm hver torsdag klokken 19.00 – 

normalt med reprise påfølgende søndag kl. 21.00. 

24 | Double bill 

Vi vekker til live et av våre favorittkonsept fra Hollywood – the 

double bill. Hva er det? Les Sigurd Wik sin oppklarende artikkel. 

22 | C-Kino presenterer: The Future 

Kunstner, filmskaper og skuespiller Miranda July tok Cannes, 

verden og norske kinogjengere med storm da hun i 2005 

brakdebuterte med Me and You and Everyone We Know. Nå er 

hun tilbake med film nummer to – bare på Cinematekene. 

26 | en norsk mot-kanon 

De norske filmene som har gått mot strømmen siden 1980 viser at 

den som våger, vinner – på lang sikt. I de neste to programmene våre 

ønsker vi gjennom visninger av ti nyere, norske filmer velkommen 

til en moderne mot-kanon. Jon Inge Faldalen argumenterer. 

32 | moderne stumfilm 

24. februar har en av fjorårets store snakkiser premiere i Norge, 

stumfilmen The Artist. Som forkjemperen for stumfilmens renessanse 

følger vi selvfølgelig opp med ytterligere et par moderne stumfilmer. 

34 | anja breien 

Breien har i ti spillefilmer og enda flere kortfilmer vist at hun er Norges 

fremste nålevende aktive filmregissør. Jan Erik Holst argumenterer 

hvorfor i denne artikkelen. 

40 | Dante Ferretti – produksjonsdesigner 

Italienske Dante Ferretti regnes av mange som den fremste 

produksjonsdesigneren som arbeider i filmindustrien i dag, og har 

siden han begynte på midten av 1960-tallet samarbeidet tett med 

storheter som Pier Paolo Pasolini, Federico Fellini og Martin Scorsese. 

48 | Programmets stumme 

Også tradisjonell stumfilm må med. Denne gangen skal vi le. Og 

imponeres over en av filmhistoriens største filmskapere – uansett 

genre – Buster Keaton. Generalen lyser over lerretet, og Jørgen 

Larsson skal akkompagnere ablegøyene og de elleville stuntene. 

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 

med formål å fremme interessen for, og kunnskapen 

om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning 

i et film- og kulturhistorisk perspektiv. 

Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset 

USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen 

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid 

med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket 

(NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. 

Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 

for ikke-medlemmer. Medlemsskapet selges 

i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig 

til Bergen filmklubbs visninger. Medlemsskap 

gjelder for et halvår. Vår-medlemsskap kan kjøpes 

i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i 

perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemsskap 

kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig 

i perioden 1. mai – 31. desember. 

Kontor-/film-/visnings- og postadresse: 

Cinemateket USF 

Georgernes verft 12 

NO-5011 Bergen 

tlf.: 55 31 85 80 

e-post: post@cinemateket-usf.no 

nett: www.cinemateket-usf.no 

Ansatte: 

Ole Petter Bakken Daglig leder 

Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig 

Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist 

Aleksander Enoksen Kinomaskinist 

På forsiden: 

Casablanca 

Regi: Michael Curtiz 

USA 1942 

Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre 

Gustav Birkeland (leder), Marit Eikemo, Maria Ekerhovd, 

Dag Grønnestad og Aksel Kielland 

Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet 

(www.usf.no). 

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog 

og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket 

i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken 

(olep), der ikke annet er angitt. 

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. 

Trykk: Hurtigtrykk AS. 

Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. 

ISSN 1890-7555. 

Vi takker: 

- Jon Inge Faldalen for gjenbruk av artikkel om norsk 

mot-kanon. 

- Jan Erik Holst for gjenbruk av artikkel om Anja Breien. 

- Dick Stegewerns for fremskaffelse av filmer og artikkel 

om Art Theater Guild. 

- Hege Jaer og Jan Langlo ved Cinemateket i Oslo, Svein 

Inge Sæther ved Cinemateket i Trondheim, Arild Jørgensen, 

Håvard Oppøyen og Petter Bjørbu ved Nasjonalbiblioteket 

(NB) og Erlend Jonassen ved NFI/Torsdagsfilmen 

for utlån av filmkopier/importsamarbeid. 

- Bergen filmklubb, Norsk Filminstitutt, Bergen 

internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og 

Universitetet i Bergen for godt samarbeid. 

- Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand 

for godt samarbeid og utveksling av omtaler og 

artikler. 

- Våre annonsører. 

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er 

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

VESTNORSK JAZZSENTER 

Rabatt for BT-abonn. ved fremvisning 

av kort. Maks. 2 bill. pr. kort 

BERGEN JAZZFORUM VÅR 2012 

03.02 

LARRY CARLTON 

QUARTET 

10.02 

HELGE LIEN TRIO 

02.03 

KENNY GARRETT 

16.03 

TRONDHEIM 

JAZZORKESTER 

UTVALGTE HØYDEPUNKTER SARDINEN USF 

20.04 

BRIAN BLADE 

MAMA ROSA 

30.04 

MEDESKI, 

MARTIN 

& WOOD 

og mange, 

mange flere... 

oppdatert program 

og mer info: se våre nettsider 

www.bergenjazzforum.no 

Medlemskap Bergen jazzforum kr 250 pr. semester. Studenter kr.150,- • Billetter på Posten, Narvesen, 7-eleven, Grieghallen og Apollon 

Støttet av Norsk Kulturråd, Hordaland fylkeskommune Kulturseksjonen, Bergen Kommune Kulturseksjonen.

8 

alle filmene alfabetisk Side 

Tittel Side 

16 levende klisjeer 31 

a man Vanishes 16 

arven 39 

Casablanca 20 

Charade 19 

Chinatown 25 

Dante Ferretti: Scenografo italiano 44 

en vampyrs bekjennelser 47 

Fabel 29 

Fancine 16 

Future, The 23 

gangs of new York 44 

generalen 49 

Hamlet 45 

Helt normal galskap 46 

Hodiak 31 

Hustruer 39 

Is-slottet 30 

Juha 33 

L.a. Confidential 25 

Last Waltz, The 19 

matteusevangeliet 47 

natten i Varennes 45 

ondt blod i amerika 20 

Pauline på stranden 18 

ro.go.Pa.g. 21 

rosens navn 46 

Seremoniene 15 

She and He 16 

Silent movie 33 

Sweetwater 30 

Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta + forfilmer 31 

Voldtekt 38 

Zigeunerweisen 15 

Leie en kinosal? 

Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har 

nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar 

til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så 

høy billedoppløsning som alle andre eksisterende 

D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig 

oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og 

bildesystem til det beste som er å få tak i. 

Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm 

eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag 

og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil 

leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene 

sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens 

beste digitalfremviser klar til disposisjon. 

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss 

på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

På kino 10. februar 

På kino 24. februar

LeDer 

I MURPUSSENS RIKE 

et er støvete utenfor Cinemateket USF for tiden. Og det 

Dgår en dyp grøft tvers gjennom borgården, rett foran 

inngangsdøra vår, slik at billettsalget nå foregår inne i 

selve salen. Det kalles en byggeplass, og på dagtid får vi 

ikke lov å gå inn i salen vår uten hjelm. Selv vaske byrået 

vårt sliter med å få lov å komme inn for å gjøre jobben 

sin. Forhåpentligvis blir det bedre. De er snart ferdig med 

arbeidet i Borggården for denne gang, og da skal i hvert 

fall murpussen forsvinne. Og de har lovet at etter kl. 19.00 

skal alt støyende arbeid opphøre slik at våre regulære visninger 

skal få gå uforstyrret. Faktisk vil det på dette punktet 

være et fantastisk år for Cinemateket i Bergen; ingen 

tango-klubb som fullstendig ødelegger første visning 

på torsdag med sin ekstremt høye musikk, ingen metallkonsert 

i Røkeriet eller hoppende dansere fra Scene USF i 

etasjen over. Så om man bærer over med litt støv og skitt 

på veien ned til salen, vil opplevelsen om mulig være enda 

større inne i det deilige kinomørket i 2012. 

Først ut i det programmet du nå holder i hånden er fire 

filmer fra – og et foredrag om – Art Theater Guild i Japan. 

Inspirert av de alternative europeiske arthaus-sirklene, ble 

ATG opprettet i 1961, for å bøte på mangelen av visninger av 

utenlandsk kunstfilm. Da krisen i den japanske filmindustrien 

på 1970-tallet spredde seg, og de store studioene innførte 

ansettelsesstopp og begynte å si opp folk, fikk ATG 

en ny viktig funksjon. Det ble ett av få steder hvor unge 

filmtalenter kunne lære seg filmfaget. Filmkunstnere som 

Nagisa Ōshima, Kijū Yoshida, Shohei Imamura og Masahiro 

Shinoda for å nevne noen, fikk muligheten her. Det er 

med andre ord et særdeles viktig filminstitusjon i Japan vi 

her retter søkelyset mot. Husk å få med deg Dr. Dick Stegewerns 

foredrag 2. februar om ATG. 

Også i dette programmet har vi en «C-kino presenterer:» 

på plakaten. Og det med en godbit vi strengt tatt ikke 

trodde cinematekene skulle få ha norgespremiere på, men 

slik har det altså blitt. Miranda July debuterte som filmskaper 

med å ta hjem Camera d’Or i Cannes for Me And You 

10 

And Everyone We Know i 2005. Nå er hun tilbake med The 

Future, til store forventninger til mange som ble blodfans 

etter debuten. Det er en ganske så anderledes film – The 

Future er hakket pussigere og mørkere – men umiskjennelig 

Miranda July’sk likevel. Så alle fans kan glede seg; i 

begynnelsen av februar har vi ryddet plass til ikke mindre 

enn åtte visninger! 

Nytt av året er at vi vekker til live et av våre favorittkonsept 

fra Hollywood – the double bill. Selv om uttrykket 

opprinnelig hadde en annen mening enn slik det 

brukes i dag – det kan du lese om i Sigurd sin artikkel – så 

velger vi dagens tolkning: To filmer som har en del ting til 

felles, eller som rett og slett bare passer å vises sammen. I 

dette tilfellet er det to detektivfilmer lagt til fortidens Los 

Angeles befolket av litt for mektige gamle menn og litt for 

kjepphøye unge menn; Roman Polanskis Chinatown og 

Curtis Hansons L.A. Confidential. 

I høst arrangerte filmmagasinet Rushprint en avstemming 

blant et tredvetalls filmvitere, journalister, filmskribenter 

og alle cinemateklederne om hvilke ti filmer som 

fortjente plass i en norsk filmkanon. Resultatet av den kan 

dere google dere frem til, men vi her i Bergen har lenge 

hatt på blokka en serie med modige, norske filmskapere 

som har turt å gå sine egne veier, og lage film i opposisjon 

til mainstream-filmen. Når da Jon Inge Faldalen i en 

artikkel i nettutgaven av Rushprint nylig presenterte en 

norsk mot-kanon, hvor ni av ti filmer alt sto på vår liste, 

grep vi muligheten. Benytt anledningen til å se filmer som 

kanskje ikke er direkte mesterverk, men som er laget av 

modige filmskapere med et oppriktig formidlingsbehov, 

og som har klart å få laget filmen sin – sannsynligvis etter 

en lang og hard kamp mot det etablerte film-Norge. Få av 

disse er dessuten tilgjengelig på andre formater, så dette 

er virkelig en unik mulighet. 

24. februar har den franske stumfilmen The Artist – 

fra 2011 – premiere i Norge. Den ble den store snakkisen 

i Cannes i fjor, og er av mange regnet som en seriøs out- 

sider under årets Oscar-utdeling. Som den store forkjemperen 

vi tross alt er for å fremme interessen for stumfilm 

kan vi ikke la muligheten gå fra oss. Vi setter opp to andre 

«moderne» stumfilmer, Mel Brooks Silent Movie og Aki 

Kaurismäkis Juha. To av veldig få renskårne stumfilmer 

som er laget de siste åtti årene. 

Vi har også funnet plass til en miniserie viet Anja 

Breiens tidlige filmer. Hun er en auteur i ordets rette forstand, 

og er blant Norges fremste nålevende aktive filmregissør. 

Peter Cowie omtaler henne som dogme-regissør 

20 år før dogmen. Hun innledet den «nye» norske bølgen 

i 1970, 10-12 år etter den franske, med den gripende sosialt 

kommenterende filmen Voldtekt som ble tatt ut til Quinzaine 

des Réalisateurs i Cannes i 1971. Hennes neste film 

Hustruer høstet stor internasjonal anerkjennelse, og hennes 

tredje film Arven var i hovedkonkurransen i Cannes. 

Ikke mange norske regissører kan vise til det samme. Det 

er med andre ord tre internasjonalt anerkjente mesterverk 

vi kan presentere i denne serien. 

Den siste serien i programmet er viet den italienske 

produksjonsdesigneren Dante Ferretti. Han har arbeidet 

på nærmere 70 filmer i sin karriere, og samarbeidet tett 

med mesterregissører som Pier Paolo Pasolini (seks filmer), 

Federico Fellini (fem filmer) og Martin Scorsese 

(åtte filmer). Han har også arbeidet med kjente navn som 

Neil Jordan, Marco Ferreri, Terry Gilliam, Tim Burton, 

Jean-Jacques Annaud, Brian de Palma, Anthony Minghella 

og Claude Chabrol for å nevne noen. Mannen har 

åtte Oscar-nominasjoner og vunnet to. Så ja, han har noe 

å skryte av, og det med god grunn. Hans scenografi og 

arkitektoniske løsninger er virkelig unike. 

I tillegg kan vi by på ikke mindre enn ni torsdagsfilmer 

denne gangen, for ikke å glemme Programmets stumme. 

Denne gangen skal vi le, men også la oss imponere av et 

av stumfilmperiodens mest påkostede mesterverk. Buster 

Keaton er fortsatt en av verdens beste filmskapere, og 

Generalen regnes som hans kunsteriske høydepunkt. Jørgen 

Larsson skal akkompagnere det hele på vårt vakre 

piano fra 1916, så dette blir en kongelig festaften! 

Så velkommen til murpussens rike! 

Vi eimes i kinomørkret! 

Ole Petter Bakken 

Daglig leder

28.01–18.03.12 

SIGNERT 

INGER 

WAAGE 

KUNSTMUSEENE I BERGEN, SENTRUM 

Permanenten, Nordahl Bruns gate 9 

www.kunstmuseene.no

Fra innspillingen av A Man Vanishes 

DET EKSPERIMENTELLE 

FILMLABORATORIET: 

FILMER FRA ART THEATRE 

GUILD OF JAPAN

Dick Stegewerns har kuratert en 

lengre serie med filmer distribuert 

og produsert av det legendariske og 

betydningsfulle japanske filmstudioet 

ATG (Art Theatre Guild of Japan) for 

Cinemateket i Oslo. Fire av disse 

filmene – og Dick selv – finner turen 

til Bergen i begynnelsen av februar. 

Dette er en eksklusiv sjanse til å få sett 

filmer som er vanskelig tilgjengelig. 

På et tidspunkt da den japanske filmindustrien 

opplevde alvorlige tilbakeslag, ble ATG et alternativ 

til de etablerte filmkulturelle mekanismene. Som 

et møtepunkt for et nettverk av heterogene kunstneriske 

stemmer, begynte ATG med magnetisk styrke 

å trekke sammen talenter som var uønsket av studioene, 

men også folk som jobbet med dokumentar film 

og eksperimentell film og tv – og gjorde det mulig for 

dem å gå amok med sine ekspressive behov. Resultatet 

var en konsentrert periode der den uavhengige filmen 

gjennomgikk en vibrerende utvikling, fra slutten av 

1960-tallet til midten av 1980-årene. 

Inspirert av de alternative europeiske arthaussirklene, 

ble ATG opprettet i 1961, for å bøte på mangelen 

av visninger av utenlandsk kunstfilm. ATG 

begynte som et distribusjons- og visningsselskap og 

programmerte en rekke utenlandske og lokale titler 

som sjelden eller aldri før hadde blitt vist i Japan. I 

1967 begynte ATG å sørge for økonomisk støtte til 

lokale uavhengige filmskaperne, ved å co-produsere 

prosjektene deres med en garanti om total kunstnerisk 

frihet. Med Shohei Imamuras A Man Vanishes i 

1967 som den første produksjonen, ble ATG drivkraften 

bak et kreativt utbrudd som representerer det 

mest innovative og vågale arbeidet til en hel generasjon 

japanske filmskapere. 

Til å begynne med ble ATG den trygge havnen for 

bølgeregissører som Nagisa Ōshima, Kijū Yoshida og 

Masahiro Shinoda, som ikke lenger kunne lage sine 

kunstneriske og/eller politiske filmer innenfor studiosystemet. 

Men etter hvert ble ATG også brennpunktet 

i japansk kunst- og auteurfilm. På den ene siden 

fungerte det som det kunstneriske utløpet for etablerte 

studioregissører, slik at de kunne lage den ene 

filmen – om enn ekstremt lavbudsjett – som de alltid 

hadde hatt lyst til å lage, men som ikke lot seg gjøre 

innenfor de kommersielle studioene. På den andre 

siden oppfordret ATG aktivt andre frem ragende 

talenter innen media og kunst, slik som innen dokumentar- 

og eksperimentell film, teater, litteratur og 

poesi, til å bli involvert i (spille-)filmkunsten. Denne 

konsentrasjonen, kollisjonen og kryss-gjødslingen, 

kombinert med både begrensningene og friheten i 

lavbudsjettfilm, resulterte i en eksplosjon av energi 

i en filmindustri der uavhengig filmskaping hadde 

vært fullstendig fraværende siden 1930-tallet på 

grunn av studiomonopolet i filmdistribusjonen. Filmene 

som ble produsert og/eller distribuert er lett 

definerbare som den mest interessante og livskraftige 

delen av japansk filmproduksjon i denne perioden, 

og ble høyt verdsatt både i Japan og ved utenlandske 

filmfestivaler. 

Da krisen i den japanske filmindustrien på 

1970-tallet spredde seg, og de store studioene innførte 

ansettelsesstopp og begynte å si opp folk, fikk 

ATG en ny viktig funksjon. Det ble ett av i alt to steder 

– der mykpornoindustrien var det andre – hvor 

13

unge filmtalenter kunne lære seg filmfaget. Fra midten av 1970-årene ser vi 

at en ny generasjon i ATG, med en bakgrunn fra universitetsfilmklubber, tv, 

reklame, dokumentarfilm eller mykporno, (spille-)filmdebuterer. 

På denne måten fungerte ATG som japansk films reddende engel, både 

når det gjaldt kvalitet og utdanning, i tiårene med krise, og er den essensielle 

linken mellom gullalderen på 1950-tallet og revitaliseringen som kom på tidlig 

1990-tall på grunn av behovet for ny «software» i de nye medieformatene 

video, dvd og satellitt-tv. Mange av dagens store navn i japansk film begynte 

sin karriere i ATG. Og det er åpenbart at bølgen av japansk film som sveipet 

over filmfestivaler på 1990-tallet var tungt påvirket av stilen og tematikken i 

de senere ATG-filmene. 

Dessverre er de fleste ATG-filmene så godt som ukjent utenfor Japans grenser. 

Få finnes i tekstede versjoner og på grunn av deres opprinnelig begrensede 

distribusjon i Japan er de fleste av filmene kun tilgjengelig på 16mm. Selv om 

denne retrospektive serien er alt annet enn komplett, gir den Cinematekets 

publikum for første gang muligheten til å se noen av ATG-verkene, som har en 

så avgjørende rolle i den japanske filmhistorien. 

Dick Stegewerns 

14 

Hani Susumu. Fra innspillingen av She and He. 

FILmer Fra arT THeaTer guILD oF JaPan 

TORSDAG 2. FEBRUAR KL. 20.00 

AKADEMIET CINEMATEKET: 

ART THEATER GUILD OF JAPAN 

Foredrag av Dick Stegewerns. 

Gratis for medlemmer, kr. 50 for ikke-medlemmer. 

Varighet ca. 45 min. 

Foredrag om art Theater guild 

Dr. Dick Stegewerns er førsteamanuensis 

ved institutt for kulturstudier 

og orientalske språk ved Universitetet 

i Oslo og gjesteforeleser ved Universitetene 

i Kyoto og Osaka Sangyo i 

Japan. Han har spesialisert seg i den 

intellektuelle og politiske historien i 

dagens Japan og i japansk filmhistorie. 

Han er også delaktig i programmeringen 

av Rotterdam internasjonale 

filmfestival og har organisert 

denne retrospektiven av filmer fra Art 

Theater Guild i Japan. 

I 2010 besøkte han Cinemateket 

i Bergen med en forelesning om den 

japanske regissøren Kiju Yoshida. 

red.


SEREMONIENE 

et mesterverk av nagisa ōshima. 

ONSDAG 1. FEBRUAR KL. 19.00 


Geshiki. 

Regi: Nagisa Oshima. 

Japan 1971. 

Manus: Nagisa Oshima, Takeshi Tamura 

og Mamoru Sasaki. Foto: Toichiro 

Narushima. Medv.: Kenzo Kawarazaki, 

Atsuko Kaku, Kei Sato, Nobuko Otowa, 

Maki Takayama m.fl. Utleie: Japan Film 

Foundation. Japansk tale, engelske 

undertekster. 35mm, farger, 2t 3min. 

Med den luksus det var å ha i ATGs målestokk et stort budsjett – her skulle man 

feire det uavhengige selskapets ti års jubileum – var Ōshima endelig i stand til 

realisere sin ambisjon om å portrettere livet i Japan gjennom de første 25 år etter 

andre verdenskrig. 

Dette historiske epos sentreres rundt storfamilien ledet av den feudalistiske 

patriarken Kazuomi Sakurada, en familiestruktur som kompliseres gjennom 

hans incestiøse affærer. Kompleksiteten løses gjennom de mange seremoniene 

familien holder, hvor alle medlemmene ordnes i et strengt hierarki. 

Det er tydelig at Sakuada-familien er en stand-in for den keiserlige familie og derved 

et symbol på hele Japan. Ōshimas utlevering av sitt land og sin tid er streng, selv 

om han fokuserer på hvordan enkeltindividet blir tvunget inn i den kollektive familiestrukturen 

(landet) gjennom seremonier som bryllup, begravelser og feiringer. 

I skarp kontrast til de fleste andre japanske filmskapere adresserer Ōshima vanskelige 

spørsmål som ansvaret for krigen og Japans kolonialhistorie. Navnet på filmens 

sentrale skikkelse, barnebarnet Masuo, oversettes til «mannen fra Manchuria», 

selve kjernen i Japans kolonialrike og den avgjørende faktor i avgjørelsen om å 

starte en halsbrekkende krig mot Kina, senere USA og andre vestlige makter. 

Opprinnelig skulle den kjente forfatteren Yukio Mishima spille rollen som sønnen 

Terumichi, men dette ble forhindret av hans sensasjonelle selvmord ved seppuku. 

Akkurat som Mishimas utfordring, stiller Ōshima ambisiøse familie-epos spørsmål 

om hva det vil si å leve og å dø i etterkrigstidens Japan. Dick Stegewerns/CiO 

FILm Fra arT THeaTer guILD oF JaPan 

ZIGEUNERWEISEN 

en kultregissørs tilbakekomst 


SØNDAG 5. FEBRUAR KL. 18.30 

Tsigoineruwaizen. 

Regi: Suzuki Seijun. 

Japan 1980. 

Manus: Yôzô Tanaka, etter Hyakken 

Uchidas roman «Sarasate no ban». 

Foto: Kazue Nagatsuka. Medv.: Yoshio 

Harada, Naoko Otani, Toshiya Fujita, 

Michiyo Ōkusu m.fl. Utleie: Japan Film 


undertekster. 35mm, farger, 2 t 24 min. 

Regissør Suzuki Seijun er vel i dag mest kjent for kultklassikere som Tokyo Drifter 

(1966) og Branded to Kill (1967), og at han ble sparket av filmstudioet Nikkatsu som 

anså disse filmene for «uforståelige». Dette tvang Suzuki til ti års uvirksomhet. 

Zigeunerweisen var hans retur til filmen, og er et virkelig overveldende mesterverk. 

Her blir han gjenforent med sin scenograf Takeo Kimura og filmen bugner av den 

lovpriste «Suzuki-estetikken». Likevel var den langt i fra noen retur til de kjølige, 

fremmedgjorte yakuza-filmene fra gamle dager. I stedet fikk man den første installasjonen 

i Suzukis «Taishō-trilogi», som har sitt navn fra den Japanske mellomkrigstiden, 

husket som demokratisk, dekadent og romantisk. Filmen er mystisk, 

uforglemmelig, erotisk, melankolsk, forførende, teatralsk og estetisk slående. Den 

er også langt mer «uforståelig» enn hans siste filmer for Nikkatsu, der den beveger 

seg mellom virkelighet og fantasi, med en økende grad av avstikkere til det irrasjonelle 

og absurde. Suzuki øker bevisst mystikken ved å la Naoko Ōtani spille to roller, 

både som geishaen Koine og hustruen Sono, partnerne til den hedonistiske Nakasago. 

Hans gåtefulle vandringer og forhold blir fulgt av hans venn, den intellektuelle 

Aochi, som gradvis blir dratt inn i den merkelige, men forførende verden til 

Nakasago og hans kvinner. Dick Stegewerns/CiO/red. 

15

16 


SHE AND HE 

Starten på en ny bølge 



Kanojo to kare. 

Regi: Hani Susumu. 

Japan 1963. 

Manus: Kunio Shimizu og Hani Susumu. 

Foto: Juichi Nagano. Musikk: Tôru 

Takemitsu. Medv.: Sachiko Hidari, 

Eiji Okada, Kikuji Yamashita, Akio 

Hasigawa m.fl. Utleie: Japan Film 


undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 54 min. 

Naoko lever et stille forstadsliv som gift kvinne i et større leilighetskompleks. 

Etter en brann blir hun oppmerksom på den slummen hennes leilighet har utsikt 

til, og hun opplever en underlig dragning mot livet til de sosialt utstøtte. 

She and He er et sosialrealistisk drama fra den nyskapende regissøren Hani 

Susumu, som med sine dokumentarer og sin spillefilmdebut Bad Boys (1961) var 

en forløper til den japanske nye bølgen. Filmen er i stor grad gjort av folk med 

bakgrunn fra dokumentarfilm (inkludert Noriaki Tsuchimoto), noe som har 

resultert i et sterkt dokumentarisk preg og et svært renskåret, neste stillbildeaktig 

foto. Musikken er ved datidens mest kjente japanske komponist – Tôru Takemitsu. 

She and He er en av de få japanske filmene som ble internasjonalt distribuert 

under de første fem årene av ATGs eksistens, ofte satt i sammenheng med 

Andrej Tarkovskijs Ivans barndom (1962) og Ingmar Bergmans Det syvende 

innseglet (1957). Filmen fikk med seg tre priser fra Berlin filmfestival i 1964. 

Dick Stegewerns/CiO 


A MAN VANISHES 

metadokumentar 

TIRSDAG 7. FEBRUAR KL. 21.00 


Ningen johatsu. 

Regi: Shohei Imamura. 

Japan 1967. 

Foto: Kenji Ishiguro. Musikk: 

Toshirô Mayuzumi. Medv.: Shigeru 

Tsuyuguchi, Yoshie Hayakawa, Sayo 

Hayakawa m.fl. Utleie: Japan Film 


undertekster. 35mm, s/hv, 1t 48min 

Hvor objektivt sann er en dokumentarfilm? Shohei Imamura ga seg i kast med 

slike problemstillinger allerede på midten av 1960-tallet. 

A Man Vanishes starter med at Imamura skal lage en film om det japanske 

fenomenet johatsu, som går ut på at flere hundre mennesker hvert år simpelthen 

melder seg ut av samfunnet og bare forsvinner for godt. Vi møter Toshie – forloveden 

til en slik forsvunnet person – som blir intervjuet om forsvinningen, og 

hvordan det er å bli forlatt på denne måten. Filmteamet snakker også med andre 

som kjente forloveden, i et forsøk på å nøste opp i årsakene til at han forsvant, og 

kanskje til og med finne ham igjen. Snart blir det imidlertid klart at Yoshie har 

forelsket seg i personen som intervjuer henne. Det blir snart svært vanskelig for 

teamet å opprettholde sin status som nøytrale observatører. 

Denne eksperimentelle og nyskapende meta-dokumentaren blander fiksjon 

og virkelighet på mange plan. Yoshie er en virkelig person som opplevde at hennes 

mann forsvant, og det er ektemannen man leter etter i filmen; hans familie, 

venner og kollegaer intervjues. Samtidig ble Yoshie hyret inn som en skuespiller i 

en film. Hun møtte opp hver dag til innspilling som en hvilken som helst arbeidsdag. 

Reporteren er en innleid skuespiller, som spiller «reporter». Oshima gikk til 

opptak hver dag uten noe manuskript. Målet var å vise den objektive virkeligheten 

spunnet rundt en sann historie, men samtidig iscenesatt. Slik blir det vanskelig 

å skille mellom hva som er sant og hva som er fabrikert. red./CiO/olep

NYE USF 

Gode filmvenner 

I 2012 kommer dere til å merke at omgivelsene rundt 

Cinemateket forandrer seg. Store deler av USF blir 

bygget om for å bli byens nye og flotte arena for 

film, musikk og kunst 

De store konsertene i Røkeriet tar pause, men 

Cinematekets filmvisninger går som før, 

Kafé Kippers har åpent, og det vil være 

konserter og arrangementer som 

vanlig i Sardinen 

Nye USF står ferdig våren 2013 - bl.a. med 

bedre lydisolert kinosal. Vi gleder oss til å gi 

dere enda flere og bedre opplevelser! 

www.usf.no

18 

Hver torsdag viser alle de sju norske cinematekene i 

Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, 

Tromsø og Trondheim den samme filmen. Dette kan 

være en av de store klassikerne eller en mindre kjent film 

fra filmhistorien, som også dagens publikum fortjener å 

få se eller gjense på det store lerretet på kino og ikke bare 

på DVD. Omtrent en gang i måneden presenterer vi også 

en nyere film som vi mener er verdifull, men som ingen 

har satt opp på ordinær kino i Norge. 

Torsdagsfilmen er navnet på samarbeidet mellom 

cinematekene om digitale visninger. Samkjøringen startet 

i 2008 og var resultatet av et prosjekt som hadde til 

hensikt å gjøre også klassisk årgangsfilm tilgjengelig i det 

nye digitale formatet og på flere steder enn i de aller største 

byene. Alle visningene er i 2k eller 4k som er standard 

for all digital visning av film på kino – Norge ble ferdig 

digitalisert i fjor og snart følger resten av verden etter. 

Av og til vil det før visningen være en innledning, 

streamet til lerretet fra ett av cinematekene til de andre. 

Flere og flere av de store klassikerne fra filmhistorien 

kommer nå i det nye digitale kinoformatet, og vi kan de 

neste månedene presentere både nye og gamle slagere. 

Velkommen! 

red. 


PAULINE PÅ STRANDEN 

Sommer med rohmer 



Pauline à la plage. 

Regi og manus: Eric Rohmer. 

Frankrike 1983. 

Foto: Nestor Almendros. Musikk: 

Jean-Louis Valéro. Medv.: Amanda 

Langlet, Arielle Dombasle, Pascal 

Greggory, Féodor Atkine m.fl. 

Fransk tale, engelske undertekster. 

DCP, farger, 1 t 35 min. 

Pauline på stranden ble en av Eric Rohmers største suksesser og en film som ga 

ham Sølvbjørnen for beste regi og kritikerprisen på filmfestivalen i Berlin. 

Handlingen foregår ved et feriested i Normandie, hvor tenåringsjenta Pauline 

tilbringer ferien sammen med sin noe eldre og nylig fraskilte kusine, Marion. En 

dag møter Marion en gammel venn, Pierre, og hans venn, den selvsikre forfatteren 

Henri. Dette danner opptakten til filmens lille trekantdrama, som selvsagt 

ikke er helt ukomplisert. Pierre prøver seg på Marion, mens hun faller for Henri, 

som på sin side...? Pauline blir iakttager til det hele, mens hun selv opplever søt 

musikk med den jevnaldrende Sylvian. 

«[Rohmer] serves up this innocuous sex roundelay with exquisite control. 

It’s all low-key conversation, and there’s a thin veneer of chic over everybody.» 

(Pauline Kael) Jan Langlo/CiO


CHARADE 

«The best Hitchcock movie Hitchcock never made» 


Charade. 

Regi: Stanley Donen. 

USA 1963. 

Manus: Peter Stone. Foto: Charles 

Lang jr. Musikk: Henry Mancini. Medv.: 

Audrey Hepburn, Cary Grant, Walter 

Matthau, James Coburn m.fl. 

Engelsk tale, danske undertekster. 

DCP 2K, farger, 1 t 54 min. 

Da den norske filmprodusenten John M. Jacobsen ble spurt av Cinemateket i Oslo 

hvilken film han ville ha med på en øde øy, var svaret Charade: «På en øde øy vil 

jeg ha en film rik på humor og spenning og som vekker gode minner.» Romantisk 

komedie og spennende thriller i ett, og utført på stiligste hollywoodvis av Stanley 

Donen, hva mer kan en ønske seg. 

Dette var Audrey Hepburns og Cary Grants eneste film sammen – kjemien er 

førsteklasses og de kler hverandre godt til tross for 25 års aldersforskjell. Charade 

er på samme tid både en etteraping av Hitchcocks finurlige, ofte humoristiske 

spenningshistorier og en parodi på dem. Det hele er gjennomført med klasse og 

stil. Fra Maurice Binders hypnotiske åpningssekvens, som satte en ny standard 

for hva som kunne gjøres med fortekster, til filmens morsomme split screenavslutning 

stråler filmen av smittsom spilleglede og godt humør, naturligvis perfekt 

ledsaget av Henry Mancini på lydsporet. 

Handlingen er både enkel og innfløkt: Audrey spiller en ung amerikanerinne 

i Paris på flukt fra en trio durkdrevne skurker, som leter høyt og lavt etter en formue 

hennes nylig avdøde ektemann etter sigende stjal fra dem. Den eneste hun 

tilsynelatende kan stole på er den elegante herremannen hun nettopp har truffet 

– spilt av Cary Grant. Torsdagsfilmen 


THE LAST WALTZ 

Siste kveld med gutta 



The Last Waltz. 

Regi: Martin Scorsese. 

USA 1978. 

Manus: Geoffrey Chaucer. Foto: Michael 

Chapman. Musikk: Neil Diamond, 

Robbie Robertson m.fl. Medv.: 

Robbie Robertson, Eric Clapton, Van 

Morrison, Joni Mitchell, Emmylou 

Harris, Ron Wood m.fl. Engelsk tale, 

utekstet. DCP, farger, 1 t 57 min. 

Da The Band skulle spille sin aller siste konsert 25. november 1976 i San Francisco, 

bestemte de seg for å gå ned med flagget til topps. Ikke nok med at billetten til 

25 dollar inkluderte en full kalkunmiddag (det var jo Thanksgiving, tross alt), 

med seg på scenen hadde de et formidabelt knippe kolleger fra musikkbransjen, 

som ville være med og si et siste farvel. Størrelser som Eric Clapton, Joni Mitchell, 

Ringo Starr, Neil Young og Ron Wood var møtt frem for en siste vals med bandet. 

The Band var på dette tidspunktet en utkjørt gjeng, etter mange lange år med 

turnering på kryss og tvers av USA. 

Innimellom sangene får vi korte intervjuer med bandmedlemmene, og Scorsese 

makter å fremstille dem som melankolsk resignerte kunstnere heller enn 

slitne rockere, lettet over at det hele er i ferd med å ta slutt. I lett og ledig passiar 

behandles tema som damer, livet på veien, 1960-tallet som epoke, og den harde 

hånd-til-munn-tilværelsen som musiker på vei opp og frem her i livet. Hovedmann 

Robbie Robertson gis mest taletid, og senere skulle Robertson også samarbeide 

med Scorsese på filmer som Komediens konge (1983) og Den rasende oksen 

(1980). Bfk/red. 

19

20 


ONDT BLOD I AMERIKA 

Den definitive gangsterfilmen 



C’era una volta in America/ 

Once Upon a Time in America. 

Regi: Sergio Leone. 

Italia/USA/Frankrike 1984. 

Manus: Sergio Leone, Enrico Medioli 

og Leonardo Benvenuti, etter en 

roman av Harry Grey. Foto: Tonino 

Delli Colli. Musikk: Ennio Morricone. 

Medv.: Robert De Niro, James 

Woods, Elizabeth McGovern, Jennifer 

Connelly, Joe Pesci m.fl. Engelsk tale, 

utekstet. DCP, farger, 3 t 49 min. 

Ondt blod i Amerika er et gigantisk epos som strekker seg over nesten femti år. Den 

følger oppveksten, kameratskapet og splittelsen i en guttegjeng på Manhattan 

på 1920-tallet, og deres gjenforening tretti år seinere. Vi blir vitne til den unge 

guttegjengens stadig mer alvorlige forbrytelser, og hvordan de til slutt ender som 

gangstere – hele tiden under milde protester fra filmens hovedperson Noodles. 

Filmen er en ikke-lineær, fragmentert historie formidlet etter hovedpersonens 

eget minne. 

Settingen er perfekt for å fortelle historien om de mest dramatiske årene 

i 1900-tallets USA. Leone står som alltid på utsiden og betrakter landet han har 

valgt som sete for sin mytologi: «I can’t see America any other way than with a 

European’s eyes, obviously; it fascinates me and terrifies me at the same time.» 

Ondt blod i Amerika er storslått, vakker og berusende. De poetiske miljøskildringene 

og det fascinerende persongalleriet gjør det til en lek å sitte nesten fire 

timer i kinosalen. For ikke å snakke om den fantastiske musikken til Ennio Morricone, 

kanskje den beste filmmusikken som noen gang har blitt skrevet for en film. 

Ondt blod i Amerika er rett og slett den definitive gangsterfilmen. red./olep 


CASABLANCA 

Playing it again, and again and again... 

TORSDAG 1. MARS KL. 19.00 

SØNDAG 4. MARS KL. 21.00 

Casablanca. 

Regi: Michael Curtiz. 

USA 1942. 

Manus: Julius J. Epstein, Philip 

G. Epstein og Howard Koch. Foto: 

Arthur Edeson. Musikk: Max Steiner. 

Medv.: Humphrey Bogart, Ingrid 

Bergman, Paul Henreid, Claude 

Rains, Conrad Veidt m.fl. Engelsk 

tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 42 min. 

Casablancas trekanthistorie mellom nattklubbeieren Rick, hans tidligere elskerinne 

Ilsa og hennes nåværende mann Viktor står som et av de absolutte høydepunktene 

fra drømmefabrikken i Hollywood. Fortellingen om den umulige kjærligheten 

er for mange selve Kjærlighetshistorien. Musikken, intrigen, replikkene 

og ikke minst sluttscenen har vært med på å gjøre dette til en av tidenes desidert 

mest populære filmer, men ingenting var gitt på forhånd. Seks uker før innspillingen 

tok til hadde produksjonsselskapet Warner det meste på plass: en god 

regissør, dyktige fagfolk samt fortreffelige skuespillere. De manglet bare én ting 

– et manus. Det eneste som forelå var rettighetene til skuespillet «Everybody Goes 

to Rick’s» av Murray Burnett og Joan Allison. Med utgangspunkt i dette ble manuset 

skrevet etter hvert som innspillingen skred frem, og medførte i god moderne 

såpeoperastil at ingen kjente den endelige handlingen. Denne uvisshetsfølelsen 

smitter også over på filmens historie: Ville Rick og Ilsa være sterke nok til å ofre 

kjærligheten for Viktors posisjon i motstandssaken? 

Interessant nok hadde krigen så stor effekt i Hollywood at Humphrey Bogart, 

kjent for sine roller som den mest kyniske av alle filmdetektiver, ble forvandlet 

til et patriotisk forbilde i sin fremstilling av Rick: en desillusjonert mann med en 

samling bitende replikker, men samtidig villig til å ofre sitt livs kjærlighet for en 

annen manns liv. 

Casablanca er filmen som virkelig inneholder «alt» fra Hollywoods melodramatiske 

gullalder, og den ble i 1943 belønnet med de tre gjeveste Oscar-statuettene: 

beste film, beste regissør og beste manus. Så hva annet kan man si enn: 

«Play it, Sam!» olep/red.


RO.GO.PA.G. 

Tre mestre og en læregutt 



Ro.Go.Pa.G. 

Regi og manus: Roberto Rossellini, Jean-Luc 

Godard, Pier-Paolo Pasolini og Ugo Gregoretti. 

Italia/Frankrike 1963. 

Foto: Luciano Trasatti (Ro), Jean Rabier (Go), 

Tonino Delli (Pa) Conti og Mario Bernardo 

(G). Musikk: Carlo Rustichelli. Medv.: 

Rosanna Schiaffino, Bruce Balaban, Maria Pia 

Schiaffino (Ro), Jean Marc Bory, Alexandra 

Stewart (Go), Orson Welles, Laura Betti, Mario 

Cipriani (Pa), Ugo Tognazzi, Lisa Gastoni Riky 

Tognazzi (G), m.fl. Italiensk tale, engelske 

undertekster. DCP, farger og s/hv, 2 t 2 min. 

Ro.Go.Pa.G. er en episodefilm bestående av fire kortfilmer fra gigantene Roberto 

Rosselini, Jean-Luc Godard, Pier-Paolo Pasolini og den mindre kjente Ugo 

Gregoretti. 

Rossellini starter ballet med en farseaktig komedie om flyvertinnen Annamaria 

som strever med en amerikansk passasjer som ikke tar nei for et svar. Han tror alt han 

leser i Playboy, og har satt seg som mål å erobre flyvertinnen uansett hva hun måtte 

mene om saken. Deretter følger Godard sitt bidrag, en sci-fi-film om en mann som 

etter å ha sovet i to dager våkner for å oppdage at en atombombe har gått av 120 km 

over Paris. Alle forsikrer ham om at alt har gått bra og at ingen skade har skjedd, men 

etter hvert begynner han å få mistanke om at alt slett ikke er ved det samme. Mange 

ser bidraget som en skisse til hans film Alphaville som kom to år senere. 

Pasolinis bidrag er allment regnet som filmens mest interessante. Det var 

også denne – kanskje som ventet – som ga Ro.Go.Pa.G problemer med sensuren 

grunnet anklager om blasfemi. Her møter vi Orson Welles i rollen som filmregissør. 

Han sliter med umotiverte skuespillere og stabsmedarbeidere under opptak 

av en pretensiøs film om Jesus lidelseshistorie – et tema Pasolini selv visualiserte 

i Matteusevangeliet (se egen omtale) året etter. 

Sist ut er Gregorettis bidrag, et angrep på konsumersamfunnet fortalt gjennom 

en forelesning av en professor og historien om en familie på husjakt der faren – spilt 

av Ugo Tognazzi – føler at han blir bombardert av reklame fra alle kanter. olep 

TorSDagFILmen 

FILM FRA KOSMORAMA TRONDHEIM 

INTERNASJONALE FILMFESTIVAL 

Vil bli annonsert 



I samarbeid med Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival vil Torsdagsfilmen 

presentere en rykende fersk festivalfilm. Hvilken det blir vil annonseres 

senere, men festivalen satser på at regissøren til den utvalgte filmene vil være 

til stede ved visningen i Trondheim, slik at vi får direkteoverført en introduksjon 

fra vedkommende før vår forestilling på torsdag. 

Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival ble etablert i 2004 på 

initiativ fra Trondheim Kommune og arrangert for første gang året etter. Det er 

en regional fesival med målsetting å styrke filmmiljøet og filmen i Midt-Norge, 

samt bidra til nyskaping i skjæringspunktet mellom kultur og næring. I tillegg til 

å være en publikumsfestival, skal Kosmorama tilby besøkende spennende filmfaglig 

innhold for den produserende delen av norsk filmbransje. 

Hvilken film som blir vist vil bli annonsert på våre hjemmesider og gjennom 

nyhetsbrevene så fort festivalen har den klar. Du kan melde deg på nyhetsbrevene 

våre på våre hjemmesider, www.cinemateket-usf.no. olep 

21

C-KINO PRESENTERER: 

THE FUTURE 

Vanligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av 

arkiv-kopier), og det kan ofte være vanskelig å få med seg enkelte filmer 

dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle filmen 

vises. Med «C-KINO presenterer:» gir vi deg litt større frihet. Her skal 

vi trekke frem nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal vise dem 

mange ganger. Som en alternativ kino-oppsetning. 

På utenlandske cinemateker kaller man det «extended run» (London) 

eller «limited release» (Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte 

utgaver av klassikere til nye kvalitetsfilmer som ellers ikke blir vist på kino. 

Denne gangen har turen kommet til en film av konseptkunstneren 

Miranda July. Hun debuterte som filmskaper med å ta hjem Camera d’Or i 

Cannes for Me And You And Everyone We Know i 2005. Likevel tok det seks år 

før oppfølgeren kom – en tid hun har brukt til å gi ut en kritikerrost novellesamling 

og fortsette å arbeide med ulike kunstprosjekt. 

Når hun nå er tilbake med The Future, er det med en ganske så anderledes 

film enn enn debuten. Den er mer krevende for tilskueren, men er fortsatt 

en meget fascinerende film som merkelig nok ikke har fått en norsk 

kinodistributør. Men der de kvasi-kulturelle filmdistributørene svikter, tar 

cinematekene ansvar! Filmen hadde ti visninger ved Cinemateket i Oslo i 

januar – nå står åtte visninger ved Cinemateket i Bergen for tur! 

red./olep

C-KIno PreSenTerer: 

THE FUTURE 

Til meg, deg og alle vi kjenner, fra Cinemateket uSF 

Miranda July var allerede etablert som konseptkunstner 

da hun i 2005 stakk av med Camera D’Or 

i Cannes for sin første spillefilm Me And You And 

Every one We Know. July var veldig bevisst på ikke 

å stupe over film nummer to etter dette gjennombruddet, 

selv om det i manges øyne ville være det 

riktige. I stedet skrev July en bok og fortsatte å jobbe 

med ulike kunstprosjekt. Et av dem, kalt «Things 

We Don’t Understand And Are Definitely Not Going 

To Talk About», var en hel serie av performancer der 

publikum ble plukket ut til å spille roller. Etter hvert 

ble det klart for henne at hun ville bruke «Things We 

Don’t Understand» som utgangspunkt for sitt neste 

spillefilmprosjekt. 

Mens Me And You And Everyone We Know var forfriskende 

annerledes, er The Future hakket pussigere 

og mørkere, men umiskjennelig Miranda July’sk likevel. 

Sophie og Jason har vært kjærester lenge, så lenge 

The Future. 

Regi og manus. Miranda July. 

USA/Tyskland 2011. 

Foto: Nikolai von Graevenitz. Musikk: 

Jon Brion. Medv.: Hamish Linklater, 

Miranda July, David Warshofsky, Isabella 

Acres, Joe Putterlik m.fl. Utleie: Nonstop 

Entertainment, Sverige. Engelsk tale, 

svenske undertekster. DCP, farger, 1t 31min 


FREDAG 10. FEBRUAR KL. 19.00 OG 21.00 

LØRDAG 11. FEBRUAR KL. 19.00 OG 21.00 

SØNDAG 12. FEBRUAR KL. 19.00 OG 21.00 

MANDAG 13. FEBRUAR KL. 21.00 

at de har begynt å se ut som hverandre. Sammen 

har de satt voksenlivet på vent, i stedet lever de i en 

slags fri og umoden tosomhet. Men da de beslutter 

å adoptere en gammel katt, utløser det en overraskende 

krise. De innser plutselig at livet og tiden går 

sin (ubønnhørlige) gang og i en tilstand av skrekk og 

forventning beslutter Sophie og Jason å leve livet til 

fulle helt frem til den dagen katten skal komme hjem 

til dem. Det er en beslutning som skal lede til dramatiske 

omveltninger. 

Med utgangspunkt i en problemstilling mange 

kan relatere til, lager Miranda en helt særegen filmatisk 

historie, der følelser «settes ord» på gjennom 

uventede visuelle krumspring og tidenes pussigste 

voiceover får kommentere karakterenes eksistensielle 

famling. «The magical, metaphorical strain in «The 

Future» is what makes it powerful, unsettling and 

strange, as well as charming.» konkluderte A.O. Scott 

i The New York Times. Hege Jaer/CiO 

23

Cinemateket 

DOUBLE BILL 

– mEr av DEt gODE 

Vi Vekker til liVe et aV Våre faVorittkonsept 

fra Hollywood – tHe double bill 

The double bill har vært, om ikke død, så i alle fall 

dypt sovende i mange år nå. Vel prøvde Tarantino 

og Rodriguez så godt de kunne med Grindhouseprosjektet 

sitt for noen år siden, men det minnet mest 

om sjokkterapi på en komapasient. Så hva snakker vi 

om her da? 

Vi snakker om et konsept født i og av Hollywood, 

hvor nettofortjeneste og publikumsfrieri er både 

den nye og den gamle vinen. For kinoforestillinger 

har ikke alltid vært litt reklame, noen trailere og så 

en spillefilm. Double bill-konseptet ble født ut av 

tanken om å gi publikum mer. Rundt 1920 kunne en 

typisk filmforestilling bestå av en danseopptreden, 

en animert kortfilm, en kort komedie, en filmavis 

og så hovedfilmen. Under Depresjonen på 1930-tallet 

sank kinobesøket, og kinoeiere prøvde å gjøre enda 

mer ut av forestillingene sine. Dermed innførte man 

en B-film før hovedfilmen, der hovedfilmen gjerne 

var en såkalt A-film med større budsjett og større 

stjerner. Mange produsenter av korte komedier gikk 

24 

under som følge av dette, mens det sprang opp egne 

filmstudioer som spesialiserte seg på produksjon av 

B-filmer. Disse ble nedlatende nok kalt Poverty Rowstudioene, 

men man skal vite at vi hadde hatt en mye 

fattigere filmhistorie om ikke studioer som Republican 

og Monogram hadde eksistert. Etter hvert fikk 

også de store studioene øynene opp for at det var penger 

å hente i B-filmen, og dermed begynte de å lage 

sine egen billig-filmer, gjerne med bruk av kulissene 

fra en annen storfilm. 

The double bill fikk også fyr på bålet på grunn av 

noe vi kjenner fra dagens TV-verden, såkalt blockbooking. 

Det vil si at de store Hollywood-studioene 

krevde at kinoene kjøpte visse av deres B-filmer 

sammen med de attraktive A-filmene. Den viktige 

rettsaken mellom staten USA og Paramount Pictures 

i 1948, en sak som var begynnelsen på slutten for det 

mektige studiosystemet i Hollywood, gjorde praksisen 

med block-booking ulovlig. Til tross for dette 

holdt double bill-konseptet seg lenge. Det smått 

legendariske studioet American International Pictures 

(AIP) baserte seg på en ide om å tilby kinoene en 

double bill bestående av to B-filmer til en lavere pris 

enn én A-film. I lys av dette er det ikke veldig merkelig 

at AIP har stått for en høyst severdig samling rask og 

skrammel fra Hollywoods bakgård. 

Ved inngangen til 1960-årene var double bills stort 

sett forvist til drive-in-kinoer, hvor de holdt seg i 

mange år. Spredte forsøk på opplivinger har dukket 

opp med ujevne mellomrom, men i dag brukes begrepet 

stort sett slik vi gjør med Chinatown og L.A. Confidential 

(se egne omtaler): To filmer som har en del 

ting til felles, eller som rett og slett bare passer å vises 

sammen. I dette tilfellet er det to detektivfilmer lagt 

til fortidens Los Angeles befolket av litt for mektige 

gamle menn og litt for kjepphøye unge menn. Sånt 

blir det trøbbel av, og sånt blir det også svinegode filmer 

av når det håndteres så elegant som her. Det blir 

ganske enkelt mer av det gode. 

sw

DoubLe bILL 

CHINATOWN 



Chinatown. 

Regi: Roman Polanski. 

USA 1974. 

Manus: Robert Towne. Foto: John 

Alonzo. Musikk: Jerry Goldsmith. 

Medv.: Jack Nicholson, Faye Dunaway, 

John Houston, John Hillerman m.fl. 

Utleie: NB. Engelsk tale, norske 


«Want to guess what happens to nosy fellows? They lose their noses.» 

Vi befinner oss i Los Angeles i 1937. Eks-politimannen Jack Gittes livnærer seg 

som ikke spesielt modig privatdetektiv med utroskap som spesialfelt. En dag 

dukker en vakker blondine opp på hans kontor, og plutselig er han involvert i en 

komplisert og farlig korrupsjonssak. 

Med Chinatown fikk den amerikanske detektiv-filmen sin renessanse. Polanski 

følger de formelle kjennetegnene en film noir skal ha. Samtidig utfyller han de stiliserte 

rollene med psykologisk flerdimensjonale personer. Under en tilsynelatende 

enkel intrige utspilles et komplekst menneskelig drama. Gittes blir mer enn bare 

«another fast talking, hard drinking private eye». Faye Dunaway gjør rollen som 

femme fatal så stilfullt at hun vekker minner om film noirs gullalder. 

Chinatown har blitt utropt til en av de fortellerteknisk beste amerikanske filmene 

på 1970-tallet. Kombinasjonen av Polanskis håndverkmessige dyktighet og 

Robert Townes Oscar-vinnende manus, har skapt det som etter hvert er blitt en 

klassiker. Townes’ manus fremheves gjerne som eksempel på eminent dramaturgi 

med dets originale vendinger og overraskende avsløringer. Og med det vide 

cinemascope-formatet får man virkelig innblikk i den gjennomførte iscenesettelsen 

og scenografien. Filmen er bevisst holdt i en monokromatisk fargeskala, 

vel i tråd med dens dystre tema. red./olep 

DoubLe bILL 

L.A. CONFIDENTIAL 



L.A. Confidential. 

Regi: Curtis Hanson. 

USA 1997. 

Manus: Curtis Hanson og Brian 

Helgeland, basert på en roman av 

James Ellroy. Foto: Dante Spinotti. 

Musikk: Jerry Goldsmith. Medv.: 

Kevin Spacey, Guy Pearce, Russel 

Crowe, Kim Basinger, Danny DeVito 

m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske 

undertekster. 35 mm, farger, 2 t 15 min. 

Korrupsjon, sammensvergelser og moralsk forfall i L.a 1953 

L.A. Confidential er en dramathriller med tydelige paralleller til film noir-tradisjonen 

fra 1940- og 1950-årene. De stilistiske virkemidlene og karakterenes opptreden 

skaper en verden dominert av mørke, uforutsigbarhet og ikke minst kriminalitet. 

Alle karakterene bærer på et mysterium – man tror man vet hvem de er, 

men gradvis avdekkes andre sider ved dem. 

L.A. Confidential er en filmatisering av James Ellroys roman ved samme navn. 

Ellroy er kjent som en av de beste kriminalforfatterne i USA, men hans romaner 

har tidligere blitt ansett som for kompliserte og detaljorienterte til å kunne 

oversettes til filmlerretet. Curtis Hanson og Brian Helgeland har i manuset kortet 

romanens åtteårige tidsperiode ned til tre måneder, de har kuttet historier og 

karakterer, skrevet inn nye og laget en ny slutt. Resultatet er en film med solid 

struktur og sikker historie som fremstiller en bitterhet og moralsk kompleksitet 

man sjelden finner i Hollywood-produksjoner. Samtidig har filmen mye sannhet 

i seg: i begynnelsen av 1950-årene var Los Angeles en blomstrende by ute etter 

å befri seg fra småbystempelet. Media skapte et bilde av byen som et potensielt 

utopia, og sammen med etterkrigstidens befolkningseksplosjon fikk det mennesker 

til å strømme til byen. Virkelighetens L.A. var imidlertid ikke fullt så glamorøs 

– korrupsjon, svindel og annen kriminalitet gjennomsyret byen. L.A. Confidential 

fremstiller denne dobbeltheten i samfunnet. olep/red. 

25

EN 

NORSK NORSK 

MOT- MOT- 

KANON 

KANON 

De norske filmene som har gått 

mot strømmen siden 1980 viser at 

den som våger, vinner – på lang 

sikt. I de neste to programmene 

våre ønsker vi gjennom visninger 

av ti nyere, norske filmer 

velkommen til en moderne motkanon 

– fra Fabel til Mot Moskva 

– presentert av Jon Inge Faldalen. 

boka Den norske filmbølgen. Fra Orions belte til Max 

I Manus (Gunnar Iversen og Ove Solum, Universitetsforlaget, 

2010) beskriver filmprofessor Gunnar Iversen 

følgende nedslående faktum: «Noen tradisjon for 

filmatiske eksperimenter finnes så å si ikke i Norge 

(…) Spillefilm (…) har blitt ansett som et for kostbart 

medium for eksperimenter, og verken staten eller 

private produsenter har oppmuntret til filmatiske 

eksperimenter eller avvik.» 

Dette sørgelige faktum er tydeligere enn noen 

gang i dagens (post-)Giskewood, der gjeldende devise 

er «Den som intet våger, vinner». Både publikummere 

og kritikere strømmer til middelmådigheten 

som går under navnet nyere norsk film. Mens det fins 

enkelte skinnende steiner i den strie hovedstrømmen. 

Jeg vil lande på ti av dem. 

Det fins åpenbare eksempler som fortjener omtale, 

eksempelvis Bent Hamers Eggs (1995), Pål Sletaunes 

Budbringeren (1997) og Joachim Triers Reprise (2006). 

Men disse filmene utgjør kanon. Denne seriens sikte-

mål er derimot å anerkjenne de langfilmene som ikke 

har vært skoledannende gjennom umiddelbare etterfølgere, 

men i stedet djerve forsøk på reelle alternativ 

både hva gjelder fortelling, stil og tematikk – rett og 

slett enestående eksperimenter. 

Fabel-aktig 

Den første steinen er Jan Eriks Dürings gjenfortellingskubistiske 

möbiusbånd Fabel (se egen omtale) 

fra 1980 – etter Erik Løchens manus. Filmen ble alt 

annet enn toneangivende for åttitallet, som på mange 

måter staket ut nye retninger for norsk film, med 

kulminasjon i Norsk filmfonds institusjonalisering 

av kommersiell sjangerfilm på totusentallet. Thor 

Ellingsen i Dagbladet omtalte Fabel slik: 

«I vårt nærværende kino-klima og vår media-situasjon 

ellers, er det å lage en film som Fabel antakelig 

en heroisk handling. Men jeg vet ikke helt hvordan 

jeg skal forholde meg til slik heroisme. Jeg synes den 

er flott. Jeg synes også den er litt dum. Min påstand. 

Filmskaperens privilegium.» 

Kinoklimaet og mediesituasjonen i dag har forverret 

seg med hensyn til filmer som Fabel, der en tilsynelatende 

enkel historie om en ung kvinnes (Inger 

Lise Rypdal) påkjørsel av en hund med bilen åpner for 

problematiserende perspektivering gjennom en hel 

langfilm. 

Ingen norsk film siden 1980 har vært like eksperimentell 

i fortellestruktur, og få har lekt mer med 

forholdet lyd/bilde (hvem snakker? hvorfra?). Likevel 

forbigås heroiske handlinger som Fabel som regel 

urettmessig i omtaler av Løchens ellers kanoniserte 

Jakten (1959) og Motforestilling (1972). Men hvor er viddesynet 

i Dürings Knut Formos siste jakt (1973) (også 

etter Løchen-manus) og Fabel? Forvist til sjeldne 

cinematekvisninger for de spesielt interesserte. 

Hvorfor? Andre nasjoners kunstfilmer er jo ofte 

(dessverre, men dersom man skal være ærlig) båret 

kommersielt frem av kvinnekropper – Luis Bunuel, 

Ingmar Bergman og Lars von Trier holder som 

eksempler. Er vi i Norge så blyge at bevegelsesbilder 

av en ung, smellvakker og avkledd Vibeke Løkkeberg 

stanser en utgivelse av Pål Løkkebergs modernistiske 

perle Liv (1967) eller en nakenbadende Rypdal i skjærgården 

stanser en utgivelse av Fabel? Jeg tror for så 

vidt ikke det. Det er gjerne rettigheter og kommersielt 

potensial som stanser slike utgivelser. Men jeg tror at 

både Liv og Fabel ville solgt nok eksemplarer på DVD 

eller Blu-Ray og kapret nok klikk på nettet – av flere 

enn de drevet av drift. 

Vannsenger og frosne fosser 

Den neste steinen i bekken er Oddvar Einarssons X 

(1986), som i en urban jungel skildrer 13-årige Floras 

forhold til fotokunstneren Jon Gabriel. Per Haddal 

skrev i Aftenposten at «det er første gang minimalismen 

er forsøkt i en norsk spillefilm». Bjørn Granum i 

Arbeiderbladet mente at «Einarsson har snakket om 

‘å hvile i bildet’, men det kan bli for mye hviling også». 

Filmen mottok juryens spesialpris ved filmfestivalen 

i Venezia. 

Fortellingen har en fotoutstilling som løst mål, 

men fremstår episodisk og uavklart. Nylig avdøde 

fotograf Svein Krøvels innstillinger holdes ofte 

lenge, slik at de store utsnittene viser arkitekturens 

romlighet, enten en hverdagslig leilighet, en nattlig 

gatekonsert med bål og Backstreet Girls, eller et nedlagt 

fabrikklokale fylt av brennende bøtter og Andrej 

Nebbs støyrock. 

X er en kulturspesifikk film om kunst og alternativ 

kultur, en skildring av avvikere i Oslos undergrunn 

– de som ville sette naglene i vannsengene. Stilen er 

tydelig inspirert av Jim Jarmusch, men også fotokunstnere 

som Larry Clark, Nan Goldin og Sally Mann. Filmen 

skildrer nennsomt et stort tabu – tiltrekningen 

mellom en mann og en ung jente. Selv om filmen ikke 

egentlig er noen kjærlighetshistorie, hvisker Flora «jeg 

elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg» heftig og erotisk. 

X tør bli del av fenomenet under kritikk. 

Per Bloms sanselige kammerspill Is-slottet (se egen 

omtale) tematiserer også tabuet ved barns begjærende 

blikk. «No kler me av oss,» sier 11-årige Unn til 

venninnen Siss, før Unn faller ned i, vandrer rundt i, 

for så å stivne i en frosset foss. Et dristig tema skildres 

i en stil preget av mange nære og halvnære utsnitt, 

som tør dvele både i ansikter og is. Lyssettingen er 

ekspresjonistisk og lydbildet dronet av Bøhren/Åserud-synther 

som forsøker å dryppe som istapper. 

Per Haddal beskrev filmen som «et riktig respektabelt 

forsøk på å føle seg frem i livsalvoret», mens 

Ellingsen mener at «uttrykksregisteret blir smalt og 

replikkene ligger ikke riktig i munnen på dem». Ok, 

spillet er noe stivt og krøkkete i teatralt nynorsk alvor, 

En norsk mot-kanon består av ti filmer. 

Fem presenteres i dette programmet. 

De neste fem kommer i april/mai. 

Fabel (1980) Regi: Jan Erik Düring 

X (1986) Regi: Oddvar Einarsson 

Is-slottet (1987) Regi: Per Blom 

Hotel St. Pauli (1988) Regi: Sven Wam 

Sweetwater (1988) Regi: Lasse Glomm 

Stella Polaris (1993) Regi: Knut Erik Jensen 

Hodiak (1994) Regi: Hans Petter Blad 

Dis (1995) Regi: Aune Sand 

Mot Moskva (2003) Regi: Runar Hodne 

Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta 

(2005) Regi: Dag Johan Haugerud 

27

men nettopp det kantete og klønete ved leveringen 

understreker den paradigmatiske overgangen til voksenverdenen 

gjennom puberteten – der unge gutter 

og jenter føler gjennom kropper i ustødig forandring 

og snakker med et språk som (ennå) ikke er deres. 

Filmen beholder et undrende barneperspektiv på 

(det voksendefinerte) tabuet ved barns spede forsøk 

på utforsking av egen seksualitet (som da Siss drømmer 

om Unn og måler hennes nakne kropp langsomt 

med minneblikket). Norsk films brodd på dette området 

er borte. Hvor er de utfordrende barnerollene i 

dag? For alle oss som tilhører vanligst.no trengs også 

slike kroppslige filmeksempler. 

Den gode smak 

Norsk films mest voldsomme utfordring av den gode 

smak er Svend Wam og Petter Vennerøds Hotel St. 

Pauli (1988), der bygdekaren Morgan drar til København 

for å «ligge med ei hore». Harald Kolstad i 

Arbeiderbladet beskrev «dette ubeskrivelig latterlige 

oppkoket av bygde-genialitet og lavpannet sensasjonsmakeri», 

mens Ellingsen berømmet regissørene 

for å fly «i fleisen på den gode smak og den dannede 

omgangstone» og kalte filmen «deres beste ytelse til 

dato». Hotel St. Pauli strekker Wam & Vennerøds anarkistisk-karnevaleske 

filmstil til sitt ytterste gjennom 

seksualisert vold og kroppsvæsker. 

Neste film på listen er Lasse Glomms postapokalytiske 

klimaallegorien Sweetwater (se egen omtale) 

– som «tar kunstneriske sjanser» (Haddal) og bruker 

«bredformatet spennende og suggestivt» (Granum) 

– en audiovisuell attraksjonsorgie i dundrende lyddesign 

og fargesprakende bredbilder. Filmen er en postmoderne 

søppelkvern av åttitallsuttrykk, fra cyberpunk, 

Blade Runner, Dune og Mad Max til musikkvideo 

og reklamefilm. Og lik Amanda Ooms i Hotel St. Pauli, 

28 

sprader Petronella Barker baris: «Her kan vi sole oss 

hele dagen. Det er jo ingen som kan se oss her,» sier 

hun og setter muligens norgesrekord i umotivert 

nakenhet på film. 

Du skal ikke høre mye 

På 1990-tallet finner vi Stella Polaris (1993) av Knut 

Erik Jensen. Den er definitivt innenfor den gode smak, 

i det minste den høymodernistiske, noe Granum 

beskrev som «en litt småmuggen modernisme, med 

frie assosiasjoner og tilsynelatende umotivert scenerekkefølge» 

og Ellingsen kalte «dagsrevyprosaiske 

bilder og lyder». 

Men kompromissløse Knut Erik Jensen maner frem 

et fragmentarisk filmdikt om vær, fiske (særlig sløying 

i slow motion), okkupasjon, gjenoppbygging og avfolking 

– gjennom dvelende kamerakjøringer over mennesker 

og tomme rom, vekslet mellom farger og svarthvitt, 

mot en tilnærmet replikkløs lydside, der Arne 

Nordheims musikk regjerer. Stella Polaris våger stole på 

det audiovisuelt før- og utenomspråklige – med Anne 

Krigsvoll som skinnende stumt sentrum. 

Det audiovisuelle uttrykket i Hans Petter Blads 

lavbudsjettsfilm Hodiak (se egen omtale) kunne 

neppe vært mer annerledes – med svarthvite, kontrastfylte 

og kornete bilder – håndholdt av fotograf 

Thure Erik Lund. En slentrende stil og fortelling 

følger ikke-psykologiserte figurer dubbet med følelsesløse 

replikker, i et underliggjort og fremmedgjort 

Oslo, ikke sett siden X eller senere. 

Ellingsen kalte filmen «omfattende bedrøvelig» 

og mener den «burde forblitt det forsøket den er». 

Men filmens styrke er nettopp hva Espen Mineur 

Sætre i Arbeiderbladet omtaler som «et nesten surrealistisk 

virvar av undertekst». Hodiak er noe så 

sjeldent som en pastisj av både stumfilm, film noir, 

eksperimentell avantgardefilm, nybølge, amerikansk 

independentfilm og Aki Kaurismäki – filmvalutaer 

sjelden forsøkt vekslet til norske omgivelser og ord. 

Neste film ut er Aune Sands Dis fra 1995. Det er en 

middels film – midt mellom mester- og makkverk. 

Men mottagelsen var rimelig unisont negativ, med 

Arbeiderbladets anmelder Harald Kolstad i front som 

serverte terningkast null: «Dis er ikke en film i det 

hele tatt, selv ikke av laveste slag. Å gi Dis en «ener» 

ville være å innrømme produktet rett til vurdering 

qua film; dét er jeg ikke villig til. Derfor nullet.» 

I revurderingens lys vil jeg hevde at nettopp klarsynet 

resepsjonen savnet i filmen preger resepsjonen 

selv. 

Dis var vel inderlig og språkblomstrende for 

almuen, og for mange tilskuere splitter pine. Men 

det er vitterlig nærmest ingenting å le av, selv om 

enkelte fortsatt ikke kan la være. Føling i fjæra og 

hjerte/smerte preget også det såkalte ironiske nittitallet, 

både hos Frida – med hjertet i halsen, Vetle og Ari. 

Men midt-nittitalls var det likevel nærmest kriminelt 

å lage en umoden film av pretensjon, pomp og patos 

– og Dis forble derfor en enslig lysfontene i den norske 

Blødme 95-bevegelsen. Den nye sjampisen kom aldri 

i posisjon. 

Men å diskvalifisere Dis som film i det hele tatt – 

slik Kolstad forsøkte – er helt urimelig. OK: Dis er en 

keitete kunstfilm, over middels modig, men middelmådig. 

Men: I film helliger målet middels. 

Sands ambisjon var å skildre sine drømmer, og i 

hvilken grad han lykkes, blir dermed opp til ham selv. 

Men visjoner gjør ingen visjonær, og for oss andre 

er dette uholdbart. I «Close-Up» i Rushprint #3/2009 

undersøker jeg nærmere kvalitetene ved filmens første 

del som foregår i «Kairo, 7. november 1991». Hele 

analysen kan leses der, men konklusjonen er at det er

klisjépreget, javisst, men slettes ikke verst. Og med tankeeksperimentet: Hadde 

Dis vært s/hv, med italiensk eller fransk overstemme, eller skildring av en ung 

hongkonger, ville den vært i det minste en marginal favoritt blant yngre kunstfilmelskere. 

Dis er derfor ingen kalkun, men en fortjent kultfilm: inderlig og ektefølt, 

av, om og for kjærligheten. Fomlete? Ja. Flau? Ja. Film? Ja. 

Leken naivitet 

På totusentallet blir det lengre mellom eksperimentene. Men den komisk kaudervelske 

Mot Moskva av Runar Hodne og Jo Strømgren (2003) – en roadmovie om 

en kunstnertrupp med sukkersmugling som bigeskjeft – viser potensialet ved å 

involvere skapende krefter fra utenfor det sedvanlige: film, litteratur og drama. 

Jo Strømgrens dansekoreografi viser at film er kropper i bevegelse. Filmen 

har en relativt konvensjonell stil, men skuespillernes sprudlende spill skaper en 

tørr humor som treffer. Inger Bentzrud i Dagbladet mente filmen «sjarmerer på 

grunn av sin djervhet» og Haddal mener at et slikt prosjekt «har stor fallhøyde, 

og det er ikke alltid at filmmakerne lander støtt etter sine luftige sprang. Særlig 

mot slutten snubles det.» Men i en tid da norsk film retter seg mot Hollywood, er 

motbevegelser i seg selv verdifulle. Et fall eller to er det verdt. 

Den siste steinen jeg lander på er den lille filmen Thomas Hylland Eriksen og 

historien om Origamijenta av Dag Johan Haugerud (2005), som gjennom pseudodokumentarisme 

i svarthvitt og farger og animerte papirsekvenser skaper en tiltrekkende 

postmoderne selvrefleksiv naivisme. 

Til sist vil jeg gi hederlig omtale til forsøkene på eksempelvis crazykomedie 

(Prima Veras saga om Olav den hellige, Showbiz, Noe helt annet, Svidd neger, Brød og 

sirkus, Kill Buljo), roadmovie (Halvveis til Haugesund), skrekk (22), science fiction 

(Lies Inc.), kammerspill (Play), bibeleksegese (Asfaltevangeliet), flettverk (Sinus) og 

grindhouse (Hora). Filmene er alle svært lite vellykket, men de skal alle ha for forsøkene. 

For det er bedre å prøve og feile enn å ikke prøve og lykkes. 

Artikkelens ti utvalgte filmer viser at norsk film også kan glitre i sitt fravær. 

De fleste av dem er utilgjengelige på DVD eller Blu-ray, men der de kommersielle 

krefter svikter tar Cinemateket i Bergen ansvar. 

Jon Inge Faldalen 

– artikkelen er en redigert utgave av den som 

ble publisert i filmmagasinet Rushprint #2/2010. 

en norSK moT-Kanon 

FABEL 

Fabuleringer 



Fabel. 

Regi: Jan Erik Düring. 

Norge 1980. 

Manus: Erik Løchen. Foto: Harald 

Paalgard. Medv.: Inger Lise Rypdal, Tor 

Stokke, Bjarne Andersen, Helga Backe, 

Eva von Hanno m.fl. Utleie: NB. Norsk 

tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 13 min. 

Dette er kanskje en historie om en ung kvinne som er så uheldig å kjøre over en 

liten hund som løper ut i gaten. Grepet av panikk flykter hun fra åstedet og søker 

tilflukt i et nærliggende kunstgalleri. Eller kanskje det slett ikke var slik det hele 

begynte? Eller har det bare ennå ikke hendt? 

Fabel er Erik Løchens siste store filmeksperiment, og denne gang har regissør 

Düring i stor grad vært en ren videreformidler av Løchens ideer. I kanskje enda 

større grad enn tidligere er Løchen opptatt av å finne nye måter å fortelle historien 

på. Selve plottet er enkelt nok; en kvinne kjører på en hund og ulykken undersøkes 

av politiet. Kvinnen møter en mann i et galleri og de innleder et forhold. 

Bortsett fra denne simple historien er ingenting enkelt ved Fabel. Det er en 

absurd film, inspirert av Eugene Ionesco og Samuel Becketts absurde teater. Den 

har en sirkulær tidsstruktur der repetisjonene florerer, både på et lite og et større 

plan. Begynner filmen om igjen? Språklig og narrativt sett er den unnvikende – 

som en drøms mangel på logikk. Lite synes å ville forklares, og selv hovedpersonene 

har problemer med å forstå både hverandre og sin egen virkelighet. Og hva 

er det med hunde-temaet? Fabel er på sitt vis en forstyrrende film hvor virkeligheten 

ikke lenger kan fattes og hvor selve filmens form synes å gå i oppløsning. 

Hvordan bedre beskrive moderniteten? sw 

29

30 


IS-SLOTTET 

I kamp mot kulde 



Is-slottet. 

Regi: Per Blom. 

Norge 1987. 

Manus: Per Blom, etter Tarjei Vesaas 

roman. Foto: Halvor Næss. Musikk: 

Geir Bøhren og Bent Åserud. Medv.: 

Line Storesund, Hilde Nyeggen 

Martinsen, Urda Bratterud Larsen, 

Vidar Sandem, Sigrid Huun, Merete 

Moster m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, 

utekstet. 35mm, farger, 1 t 18 min. 

Is-slottet er en historie om to jenter på 11 år, Siss og Unn, og den intense kontakten 

som oppstår mellom dem. Forholdet mellom Siss og Unn er fylt av gryende forventning 

og lengsel etter varme og ømhet. En kveld de møtes, kastes de for første 

gang i sitt liv inn i en sterk, følelsemessig konfrontasjon. Dagen etter klarer 

ikke Unn å møte Siss, og alene begir hun seg inn i det kalde, ensomme landskapet 

hvor hun til slutt forsvinner inn i den forfrosne fossen, is-slottet. Siss ser aldri 

Unn igjen, og må kjempe mot frosten som biter seg fast dypt inni henne. 

Regissør Per Blom, som også har skrevet manus, har laget en stemningsfull 

film basert på Tarjei Vesaas’ roman av samme navn. Blom fikk følgende karakteristikk 

av Aftenpostens anmelder Per Haddal i 1987: «I denne kjappe yappetid 

er Per Blom merkverdig. Han lager innadvendte filmer om mennesker som ikke 

riktig får det til, fyller dem med livsalvor og en mollpreget drøm om forløsning, 

hvis nå en underholdningskåt samtid vet hva det er. [...] Det er uendelig enkelt 

å komme nær parodien i et slikt stemningsdestillat. Is-slottet har ikke hele veien 

sterk nok rygg til å bære riktig alt det som legges på den av regiløsninger, men 

den retter for det meste nakken, riktig stolt. Dette er Per Bloms beste film så langt, 

et riktig respektabelt forsøk på å føle seg frem i livsalvoret.» red./olep 


SWEETWATER 

Welcome to Wasteland! 



Sweetwater. 

Regi: Lasse Glomm. 

Norge 1988. 

Manus: Lasse Glomm og Petter Skavlan, 

etter Knut Faldbakkens roman «Uår». 

Foto: Philip Øgaard. Musikk: Stefan 

Nilsson. Medv.: Bentein Baardson, 

Petronella Barker, Alphonsia 

Emmanuel, Sverre Anker Ousdal, Bjørn 

Sundquist, Elsa Lystad, Sven Wollter, 

Morten Faldaas m.fl. Utleie: NB. Norsk 

tale, utekstet. 35 mm, farger, 1 t 55 min. 

Etter den store katastrofen er livet i byen ikke til å holde ut for Allan, Lisa og deres 

lille sønn Boy. De bryter opp og slår seg ned på den store søppelfyllingen som ligger 

som en fredelig ørken utenfor byens kaos. Den isolerte idyllen varer imidlertid ikke 

så veldig lenge. Det viser seg at også andre har trukket seg tilbake i ly av gammelt 

skrot og avfall. Denne gruppen av menneskelig rékved utvikler etter hvert en rekke 

forhold som stadig settes på prøve. Jakten på det nødvendige ferskvannet og trusselen 

fra byens vold, representert ved politiet og voldelige gjenger, skaper likevel et 

fellesskap som preges av medmenneskelighet og empati. Søppeldyngas trygghet 

viser seg snart å være en illusjon og gruppen må ta et vanskelig valg. 

Regissør Lasse Glomm og fotograf Philip Øgaard boltrer seg i eksotisk scenografi 

og heftige effekter. Knut Faldbakkens litterære forelegg «Uår» blir her skildret 

med brede pennestrøk og på samme tid med en raffinert sans for detaljer. 

Det visuelle står i sentrum og fortellingen er mer preget av bevegelse og flyktighet 

enn stram dramaturgi. Bildene fra søppelfyllinga er stiliserte og vakre, sitt 

ekle innhold til tross. Komposisjonene og klippingen henter inspirasjon fra 

musikkvideoverdenen og lydbildet er overveldende. Aftenpostens anmelder gikk 

så langt som å si det slik: «Lydmengdene spruter frem som et wagnersk valkyrieritt, 

flytende over sine musikalske bredder, så og si.» red./olep


HODIAK 

en filmdistributørs bjørnetjeneste? 



Hodiak. 

Regi: Hans Petter Blad. 

Norge 1994. 

Manus: Hans Petter Blad og 

Thure Erik Lund. Foto: Thure Erik 

Lund. Musikk: Ståle Caspersen. 

Medv.: Håkan Islinger, Guandaline 

Sagliocco, Anne-Mali Sæther, Terje 

Sødahl, Ivar Asheim, Øystein 

Caspersen m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, 

utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 10 min. 

Hodiak handler om Hilmar Hodiak som etter åtte år i utlandet kommer hjem for å 

spore opp kvinnen og barnet han forlot. Hun har selvsagt funnet seg en ny mann, 

som, nok en gang selvsagt, ikke liker at Hilmar kommer hjem. Dette utløser en 

rekke begivenheter som får katastrofale følger for dem alle. 

Hodiak er en uavhengig, norsk lavbudsjett – for ikke å si nullbudsjett – produksjon, 

fra celluloiddebutanten Hans Petter Blad. Han hadde laget en spillefilm 

før, med den noe pretensiøse tittelen I siste åndedrag, men da var mediet video, 

noe som selvsagt gjør landsdekkende omtale og distribusjon vanskelig. Alle aspirerende 

regissørers drøm ble for Blad oppfylt med produksjonen av Hodiak; å få 

lage film, ordentlig film, på sprø plast, med perforering og optisk lydspor. I følge 

selvskrytet er den en komedie («genre: komedie»), men «Svartsynt og kynisk 

komedie» vil nok være en bedre beskrivelse. 

Kritikerene var jevnt over sams om at filmen ikke var noe mesterverk. Samtidig 

var mange av dem også enig om at det var en forfriskene og modig film, og 

pyntet på slakten sin med formuleringer som «Denne anmelder føler seg både 

utfordret, irritert og forfrisket av den stedighet som ligger bak eksperimentet. 

Og anti-estetikken. Vi har altfor lite av slikt pågangsmot i norsk filmliv.», «... en 

norsk lavbudsjettfilm, full av lovende idéer, men ikke like elegant gjennomført.» 

eller «...en tilsynelatende kynisk film som har endt opp som en frisk liten avveksling 

i kinosalen.» Tfk/red. 




Thomas Hylland Eriksen 

og historien om Origamijenta. 

Regi og manus: Dag Johan Haugerud. 

Norge 2005. 

Foto: Askild Vik Edvardsen og Odd 

Reinhardt Nicolaysen. Medv.: Henriette 

Steenstrup, Jan Gunnar Røise, Thomas 

Hylland Eriksen, Silje Torp Færevaag, 

Anne Marie Jacobsen, Linn Skåber, 

Thorbjørn Harr m.fl. Utleie: NB. Norsk 

tale, utekstet. 35mm, farger, 51 min. 

THOMAS HYLLAND ERIKSEN OG HISTORIEN OM ORIGAMIJENTA 

En tragikomedie om papirbretting og markedsliberalismens forbannelse. 

Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta er en pussig og anderledes 

liten filmperle som fortjener oppmerksomhet. Filmens forteller – spilt av en 

navnløs Jan Gunnar Røise – sliter med å få laget en politisk film. Han forstyrres 

av at han blir mer og mer opptatt av origamijenta, som i sin jakt på mening 

plutselig oppdager at hun har et eksepsjonelt talent for papirbretting – alt mens 

sosialantropologen forsøker å forklare oss hvordan markedsliberalismen har 

kolonialisert underbevisstheten vår. 

Kritikerne var lettere forvirret i møte med filmen, men ga den jevnt over 

gode kritikker. Mode Steinkjer i Dagsavisen konkluderte med at det var «en liten, 

eksperimentell sak med et konkret intellektualisert innhold, i en forenklet og tilgjort 

amatørmessig innpakning». 

Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta er regissør Dag Johan 

Haugerud debut som spillefilmregissør. Han har også skrevet tre romaner – 

«Noe med natur», «Den som er veldig sterk må også være veldig snill» og «Hva 

jeg betyr» –og laget en rekke kortfilmer (bl.a. 16 levende klisjeer og Utukt som 

vant Gullstolen på Kortfilmfestivalen i 2001). Senere i 2012 kommer hans neste 

langfilm på norske kinoer, med foreløpig tittel Hjelp. red./olep 

forfilmer: 

16 levende klisjeer Regi: Dag Johan Haugerud. Norge 1996-98. 35mm, farger, 4 min. 

Fancine Regi: Dag Johan Haugerud. Norge 1998. 35mm, farger, 4 min. 

31

S elv 

32 

MODERNE STUMFILM 

om stumfilmperioden offisielt regnes som 

avsluttet med premieren av The Jazz Singer 6. oktober 

1927, fortsatte selv de store Hollywood-studioene å 

lage stumfilm noen år til. Innen 1930 var det imidlertid 

over for stumfilm på kommersielle kinoer – bortsett 

fra noen få unntak som for eksempel stabeisen Charlie 

Chaplin som hadde premiere på sin siste stumfilm 

i 1936. Selv om man etter dette har fått servert filmer 

uten dialog, er det påfallende hvor få filmer som i 

løpet av de snart åtti årene som har gått siden den gang 

kjører full pakke med mellomtekster, fullt symfoniorkester, 

gestikulerende kroppsspråk og melodramatisk 

skuespill. I Cannes i fjor ble imidlertid den store snakkisen 

en vaskekte stumfilm, den franske perlen The 

Artist. Mange regner den også som en stor outsider i 

Oscar-utdelingen som snart står på trappene. 

24. februar har endelig The Artist norgespremiere, 

og i den anledning har vi funnet frem to andre 

moderne, rene stumfilmer, Mel Brooks Silent Movie og 

Aki Kaurismäkis Juha (se egne omtaler). 

Det er fristende å si «de to andre» rene stumfilmene 

de siste åtti årene, for det er virkelig ikke mange 

av dem. Guy Maddin gjorde Brand Upon the Braid! i 

2006, og Rolf de Heer lanserte Dr. Plonk i 2007, men 

bortsett fra det finnes det knapt flere. Det finnes en 

del kjente filmer som har lekt med stumfilmkonseptet 

gjennom å kutte ut dialogen, som for eksempel 

Jacques Tati i Feriesabotøren (1953) eller Veit Helmers 

Tuvalu (1999), men disse har ikke mellomtekster samt 

at de benytter seg av reallyd. De kan derfor ikke helt 

regnes som genuine stumfilmer. 

I tillegg finner man flere hommager som i 

enkeltscener er rene stumfilmer, eller som tematisk 

hyller stumfilmperioden. En slik hyllest har også 

premiere denne våren. Martin Scorseses Hugo – som 

har norgespremiere 16. mars – har en karakter som i 

praksis fremstiller den store, franske filmpioneren 

Georges Mèliés. Blant annet er det lange scener fra 

hans legendariske filmstudio – for øvrig gjenskapt av 

produksjonsdesigneren Dante Ferretti som vi vier en 

helt egen serie til i mars (se egen artikkel). 

Cinemateket i Bergen har lenge ivret kraftig 

for stumfilmen gjennom å konsekvent ha minst en 

stumfilm akkompagnert av levende musikk i hvert 

program – i dette programmet har turen kommet til 

Buster Keatons mesterverk Generalen (se egen omtale). 

Forhåpentligvis vil suksessen til The Artist og oppmerksomheten 

rundt George Mèliés gjøre enda flere 

filmelskere nysgjerrig på denne fantastiske epoken i 

filmhistorien. For selv om filmene ikke er i farger, og 

selv om det ikke er lyd, kan perioden fremvise noen 

av de aller største mesterverkene i filmhistorien. Ta 

turen til Cinemateket i slutten av mars å få med deg 

Generalen, og du vil skjønne hva vi mener. olep 

Fra The Artist


SILENT MOVIE 

Stum av humor 



Silent Movie. 

Regi: Mel Brooks. 

USA 1976. 

Manus: Mel Brooks, Ron Clark, Rudy 

DeLuca og Barry Levinson. Foto: 

Paul Lohmann. Musikk: John Morris. 

Medv.: Mel Brooks, Marty Feldman, 

Dom DeLuise, Paul Newman, Marcel 

Marceau, Burt Reynolds, Liza Minnelli, 

James Caan, Anne Bancroft m.fl. Utleie: 

NB. Engelske mellomtekster, norske 


Silent Movie er en spesiell film. Enkelt forklart er det en film om en film som faktisk 

er den filmen filmen handler om. Om ikke det er kuriøst nok, er det til alt 

overmål en god gammeldags stumfilm, riktignok i farger, men fortsatt en god 

gammeldags stumfilm. Det lyder – og er – ganske vilt. 

Mel Brooks spiller Mel Funn, en berømt filmregissør som har ødelagt karrieren 

med for mye alkohol. En dag får han vite at hans gamle studio, Big Picture, 

sliter økonomisk og er i ferd med å bli kjøpt opp av gigantkonsernet Engulf and 

Devour. Han bærer imidlertid på en idé til en film som garantert vil redde studioet. 

Sammen med sine trofaste venner Marty Eggs og Dom Bell presenterer han 

ideen for studiosjefen: En multimillionerdollarstumfilm med Hollywoods aller 

mest berømte stjerner på plakaten. Sjefen er så desperat at han lar seg overtale til 

å gjøre et forsøk, og de tre vennene legger ut på en eventyrlig stjernejakt. 

Akkurat som karakterene i filmen oppfattet de fleste det som reinspikka galskap 

å lansere en klassisk stumfilm med mellomtekster, store fakter og bombastiske 

musikalske understrekninger i 1976. Riktignok hyllet Brooks stumfilmkomedien, 

noe som ga ham mulighet til å iscenesette det ene elleville påfunnet etter det andre. 

Mest uforglemmelig er kanskje scenen der en forundret Liza Minnelli blir vitne til 

de ødeleggelser tre menn i rustning klarer å påføre et kantineinventar. olep 


JUHA 

by og land, mann mot mann 

TIRSDAG 6. MARS KL. 19.00 

ONSDAG 7. MARS KL. 21.00 

Juha. 

Regi: Aki Kaurismäki. 

Finland 1999. 

Manus: Aki Kaurismäki, etter en roman 

av Juhani Aho. Foto: Timo Salminen. 

Musikk: Anssi Tikanmäki. Medv.: Sakari 

Kuosmanen, Kati Outinen, André Wilms, 

Markku Peltola m.fl. Utleie: Arthaus. 

Engelske mellomtekster, norske 

underekster. 35mm, s/hv, 1 t 17 min. 

Stumfilmen Juha finner sted på den finske landsbygda, og gir oss et innblikk i 

samlivet til de fredsæle kåldyrkerne Juha og Marja. De fører en sorgløs eksistens i 

de finske skogene, «Happy as kids», som en tekstplakat informerer oss om. Men 

idyllen trues snart av den sleipe byfanten Shemeikka, som strander i landsbyen 

med sin stilrene cabriolet. 

Urbanisten Shemeikka benytter muligheten til å forføre den vakre Marja 

mens den godtroende Juha reparerer kjøretøyet. Med Marja som lidenskapsobjekt 

aner vi en gryende konflikt mellom den enkle bonden og den trendy byboeren. 

Aki Kaurismäki laget med Juha den fjerde og beste filmatiseringen av Juhani 

Ahos roman ved samme navn, et av finsk litteraturs største verk, skrevet i 1911. Handlingen 

er lagt til 1970-tallet, men trekker filmhistoriske linjer tilbake i tid gjennom et 

stumt svart-hvitt uttrykk. Dialogen kommer til uttrykk hovedsaklig gjennom karakterenes 

kroppsspråk, og forsterkes gjennom Anssi Tikanmäkis filmmusikk, som er 

en sentral faktor i utviklingen av historien. Dette gjør Juha til en spesiell stumfilm, 

med et annerledes, mer samtidig uttrykk enn de klassiske stumfilmene fra filmhistoriens 

barndom. Den rendyrkede fortellingen spiller på den klassiske historien om 

kollisjonen mellom diametralt motsatte tankesett, og er strippet for unødvendige 

elementer som forstyrrer hovedkonflikten i fortellingen. olep 

33

34 

ANJA 

BREIEN 

Foto: Ida Meyn

Under et nordisk filmprogram på 

American Film Institute i 1982 

oppstod for første gang begrepet 

«Norway – the land of the female 

directors». Våre tre fremste 

kvinnelige regissører på det 

tidspunktet – Anja Breien, Vibeke 

Løkkeberg og Laila Mikkelsen 

– hadde presentert hver sin 

helstøpte film, nemlig Forfølgelsen, 

Løperjenten og Liten Ida året før. 

Tilfeldigheten ville at disse filmene kom samtidig. 

Breien var jo nesten som en veteran å regne, mens 

Løkkeberg og Mikkelsen slo ut i full blomst dette året. 

Spørsmålet ingen stilte var om de var kvotert inn, 

jamfør siste års debatt om kvinnelige regissører. Nå 

var kvinner kommet for å bli, i alle fall i politikk og 

kulturliv. Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1981 

med tre kvinnelige statsråder hadde gitt norsk samfunnsliv 

en kraftig vekker. Dessuten hadde viktige 

begivenheter som FNs internasjonale kvinneår i 1975 

satt sitt preg. De tre kvinnelige regissørenes premierer 

var således en integrert del av samfunnsutviklingen. 

Filmene var dessuten fortalt fra en kvinnelig 

synsvinkel, med kvinneskikkelser i hovedrollene. 

Anja Breien er en av de få nålevende europeiske 

filmkunstnere som har kunnet veksle mellom ulike 

genre og to såpass forskjelllige kunstarter som spillefilm 

og kortfilm. Hun er en auteur i ordets rette 

forstand, og praktiserer Alexandre Astrucs teori om 

kameraet som penn – det vil si å utforme film som et 

personlig uttrykk – og har i ti spillefilmer og enda flere 

kortfilmer vist at hun er Norges fremste nålevende 

aktive filmregissør. Mange rangerer henne på linje med 

Arne Skouen, Henning Carlsen, Risto Jarva og Vilgot 

Sjöman i Bergmans kjølvann. Peter Cowie omtaler 

henne som dogme-regissør 20 år før dogmen. Hun har 

skrevet mange av sine filmer selv, eller i samarbeid med 

medforfattere, og har også adaptert litteratur til film. 

Breien innledet den «nye» norske bølgen i 1970, 

10-12 år etter den franske, med den gripende sosialt 

kommenterende filmen Voldtekt (se egen omtale) 

som ble tatt ut til Quinzaine des Réalisateurs i 

Cannes i 1971. Og med kortfilmen 17 mai – en film om 

ritualer om feiringen av Norges nasjonaldag – en 

prisvinner i Oberhausen – i samarbeid med kollektivselskapet 

Vampyrfilm. Et forvarsel var allerede 

markert i episode filmen Dager fra 1000 år, som hun 

innledet med den suggererende kortfilmen Vokse opp, 

om svartedauden i Norge på 1300-tallet. Sin faglige 

bakgrunn hadde hun fra IDHEC (1962–64) og som 

regiassistent for Henning Carlsen på Sult (1966). 

Allerede i Vokse opp viste Anja Breien sin visuelle 

stil og fortellerteknikk, som kombinerte store oversiktsbilder 

med et distanserende blikk, som inviterte 

tilskueren til aktivt å delta i fortellingen. Tablåene i 

den norske naturen, ved siden av munnharpemusikken, 

gjorde denne kortfilmen til en liten klassiker, og 

trilogiens klart mest interessante film. 

35

36 

Fortellerteknikken ble utviklet videre i Voldtekt, 

som egentlig het Tilfellet Anders og ikke primært er 

en film om en voldtektssak, men snarere en kriminologisk 

studie av hva som skjer med en tilfeldig 

mistenkt, som heller ikke forstår hva som skjer med 

ham. Filmen er nærmest dokumentarisk, noe som 

understrekes av Halvor Næss’ s/hv-foto, et grep som, 

selv om det nok var mer økonomisk i 1971 enn farger, 

også krever tilskuerens aktive deltagelse. Filmen fikk 

også en spesiell autentisitet ved at forsvareren spilles 

av Olav Hestenes, en på den tiden meget kjent, brukt, 

og samfunnsmessig engasjert advokat. Voldtekt kom 

på denne måten til å innlede norsk ny-realisme ved 

inngangen til 1970-tallet, og satte rammene for denne 

type film i mange år fremover. 

I 1975 kom den første Hustruer-filmen (se egen 

omtale). Den var utviklet i det radikale tiår i kollektivets 

tegn og med klar inspirasjon fra John Cassavetes 

Husbands, både i stil, regi og emne. Filmen fikk 

stor internasjonal oppmerksomhet, med priser bl.a. 

i Locarno og Chicago. Hustruer fikk sine oppfølgere 

i 1985 og 1996 med de samme friske og frekke kvinnene, 

selv om tidens tann hadde dempet dem noe. 

Alle tre filmene er politiske i det at de tar stilling til 

kvinnenes kanskje mest fundamentale krav, å bli tatt 

alvorlig på egne premisser, ikke bare på mannens 

og samfunnets. Men Breien gjør det oppfinnsomt 

og med humor og frisk stil, særlig dialogene som 

er improvisert fram med god hjelp av de tre hovedrolleinnehaverne 

Anne Marie Ottersen, Frøydis 

Armand og Katja Medbøe. Gruppen hadde turnert 

med «Jenteloven», et teaterstykke med relatert tema 

i tiden før den første filmen, og diskutert innholdet 

med tilskuerne i salen etter hver forestilling. Utfra 

dette kom den daglige, praktiske kvinnesaken fram 

og dannet grunnlag for filmene. De er alle knyttet til 

høytider og har de tre skuespillerne som hovedperson 

i hver sin film. Spontanitet og ekte inspirasjon 

kjennetegner disse filmene, først og fremst takket 

være spill og replikker hos de tre hovedrolleinnehaverne. 

Det at også kvinner kan ta seg en rangel og bli 

borte fra mann og barn i flere dager, var definitivt 

filmens mest kontroversielle tema. Selv i dag er det 

en handling som i en mannlig sfære er nokså vanlig 

– og nærmest regnet som ekstra mandig – men på 

1970-tallet var det nærmest utenkelig. Hos kvinner 

førte dette til forargelse, men også ettertanke rundt 

fastlåste kjønnsrollemønstre. Breien fikk mange

godord for at hun ikke hadde laget filmer for den 

faste kvinnesaksmenigheten, men for de kvinnene 

som kanskje ikke er seg sin situasjon bevisst. 

Breiens hovedverk Arven (se egen omtale) kom i 

1979 og er et familiedrama i tradisjonell skandinavisk 

moralsk ånd med en intensitet som brakte filmen 

til hovedkonkurransen i Cannes. Der fikk den 

hederlig omtale av den økumeniske juryen. To år tidligere 

hadde hun overtatt registolen fra kollega Per 

Blom i det historiske dramaet Den alvarsamma leken, 

skrevet av Hjalmar Söderberg i 1912, og fått Silver 

Hugo Award ved Chicago International Film Festival 

for denne. 

På 1980-tallet kom såpass ulike filmer som Forfølgelsen 

(hederlig omtale på Venezia-festivalen) og 

Papirfuglen (Silver Hugo Award på Chicago International 

Film Festival), før hun presenterte den 

lekne og friske Smykketyven i 1990 med et godt grep 

på Don Juan-myten. Alle fire filmene dissekerer det 

borgerlige og/eller mannlige univers og forteller historiene 

med et kjølig, ofte distansert blikk selv om 

forankringen i den kvinnelige hovedrollen er tydelig. 

De er også samtidsaktuelle, selv om de foregår i 

en annen tid. Forfølgelsen er et drama om hekse jakt 

på 1600 tallet, men er like aktuell i dag med kvinners 

situasjon i Iran/Afghanistan som skremmende bakteppe. 

Disse fire filmene viser instruktøren Breien 

til fulle. Ikke bare er rolletypene som hentet fra et 

ibsensk univers, med personer som vil, handler og 

lykkes eller mislykkes. 

Valget av skuespillere og plassering i rollegalleriet 

er inspirerende og engasjerende filmkunst som tvinger 

tilskueren til aktiv deltagelse. Breien bruker ofte svenske 

skuespillere. Dette er et uttrykk for nordisk filmmiljøs 

bevisste satsning på et skandinavisk stjernelag 

som kan gå ut og inn av svenske, danske og norske 

filmer i og med at språket er praktisk talt det samme. 

Flere av hennes filmer er også co-produsert med 

Svenska filminstitutet, ikke minst takket være deres 

daværende kunstneriske direktør Bengt Forslund, som 

også var medforfatter på Den alvarsamma leken. Det var 

også dette instituttet som kjøpte Amanda-statuetten, 

som Anja Breien fikk for Hustruer – 10 år etter i 1986. 

Bakgrunnen for salget var regissørens forbitrelse over 

norske kulturmyndigheters kraftige reduksjon av filmbevilgningene 

i 1989 – statuen ble for øvrig tilbakeført 

til Anja Breien i desember 2005, som en filmmarkering 

i unionsoppløsningsjubileet. 

37

Anja Breien har alltid stått på barrikadene for filmkunsten. 

Med sin faglige bakgrunn, reflekterte holdning og solide posisjon 

blir hun alltid lyttet til. Opprinnelig skulle hun også ha regissert 

Trollsyn som hun skrev manus til, en langfilm basert på historien 

i Vokse opp, men denne ble overlatt til regi kollega Ola Solum. 

Innimellom og etter disse ti spillefilmene er hun som nevnt 

den regissør som oftest vender tilbake til kortfilmen. Allerede i 

1971 laget hun Ansikter – en film om Edvard Munch og i 1974 Mine 

søsken, goddag! – en film om grafikeren Arne Bendik Sjur. Det 

radikale, sosialt engasjerte filmarbeidet hun hadde presentert 

i Voldtekt ble videreført i kortfilmene Murer rundt fengselet (1972), 

Herbergister (1973) og Gamle (1975). Hennes to kortfilmer Solvorn 

(1997) og Å se en båt med seil (2000) ble begge tatt ut til Berlin-festivalens 

hovedkonkurranse, sistnevnte sågar nominert til Prix UIP 

i European Film Award. I 2006 deltok hun i de prestisjetunge 

Sundance- og Clermont-Ferrand-festivalene med kortfilmen Uten 

tittel (2005), som har vunnet flere priser ved andre festivaler. Så i 

2009 leverte Breien Yezidi, en dokumentar om en religiøs gruppe i 

Irak, samt Riss, som hun selv kaller en kort kortfilm eller et dokudikt, 

ytterligere et bevis på hennes evne og vilje til å utforske og 

veksle mellom ulike genre og formater. 

Jan Erik Holst – første gang trykket i 

Cinemateket i Oslos programkatalog 6/2010. 

38 

anJa breIen 

VOLDTEKT 



Voldtekt. 

Regi: Anja Breien. 

Norge 1971. 

Manus: Anja Breien og Per Blom, 

etter en ide av sistnevnte. Foto: 

Halvor Næss. Medv.: Svein Sturla 

Hungnes, Liv Thorsen, Anne Marie 

Ottersen, Olav Hestenes, Per 

Carlson m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, 

utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 36 min. 

«... nærme seg en norsk virkelighet uten å nøle» – Thor ellingsen 

I Voldtekt møter vi den unge veiarbeideren Anders, som er innflytter i en av Oslos 

drabantbyer. På hans gangvei til t-banen blir en husmor voldtatt en vintermorgen, 

mens en yngre kvinne blir utsatt for et voldtektsforsøk omtrent samme sted like 

etter. Anders skal ha blitt sett ved åstedet begge ganger, og han blir konfrontert av 

politiet. Ofrene mener også å gjenkjenne Anders, og politiet tiltaler ham for forbrytelsene. 

Anders hevder sin uskyld: Dette har ikke noe med meg å gjøre, sier han. 

Voldtekt er Anja Breiens første spillefilm, etter hennes halvtimesbidrag Vokse 

opp i den tredelte Dager fra 1000 år (1970), og den viser klart hennes påvirkning 

fra 1960-tallets samfunnsengasjerte europeiske filmbølger. I en asketisk s/hv blir 

det som etter hvert tar form som et rettsalsdrama fortalt i et ganske snedig retrospektivt 

formspråk. 

Breien gikk på filmskole i Paris sammen med blant annet Theo Angelopoulos 

på 1960-tallet, og det er interessant å se hvordan grekeren benytter seg av tilnærmelsesvis 

samme metode i sin debutfilm Reconstruction fra 1970. 

Voldtekt var en lovende regidebut, med fine prestasjoner av de unge skuespillerne 

Svein Sturla Hungnes og Anne Marie Ottersen, som begge kom tilbake 

i flere Breien-filmer utover tiåret. Fornøyelig er det også å observere daværende 

høyesterettsadvokat Olav Hestenes i rollen som forsvarsadvokat, en rolle han 

klarer med bravur. Cinemateket i Trondheim

anJa breIen • TorSDagSFILmen 

HUSTRUER 

Hva er Kaja uten mann? 



Hustruer. 

Regi og manus: Anja Breien. 

Norge 1975. 

Foto: Halvor Næss. Musikk: Finn Ludt. 

Medv.: Anne Marie Ottersen, Katja 

Medbøe, Frøydis Armand, Helge 

Jordal m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, 

utekstet. 35mm, farger, 1 t 24 min. 

Året er 1975. I en stue pyntet med ballonger og konfetti, gjenforenes en klasse for 

å se hva det har blitt av dem alle etter folkeskolen. Mellom nostalgiske sanger, 

nødrim og noen flasker vin finner tre bestevenninner sammen igjen: Kaja – som 

i årboka mottok verset «hva er bekken uten vann, hva er Kaja uten mann?» – er 

høygravid og fornøyd med å være kona til en advokat. Klassens spilloppmaker 

Mie har skaffet seg tre barn og en utro mann fra Flekkefjord, og Heidrun jobber 

på sjokoladefabrikk og slites mellom egne ønsker og samfunnets krav til en gift 

kvinne. Etter festen havner de tre venninnene på rangel i Oslos gater, og revurderer 

livene de mer eller mindre bevisst har skapt for seg selv. 

Anja Breien er en av Norges desidert mest bejublede regissører, og ble i 2005 

tildelt æres-Amanda for sin samlede filmografi. Hustruer og Arven (se egen 

omtale) regnes som hennes mest vellykkede filmer, og sistnevnte ble svært godt 

mottatt da den deltok på Cannes-festivalen. Hustruer var blant de viktigste kunstneriske 

bidragene til feministdebatten i Norge på 1970-tallet, og skulle få to oppfølgere. 

Filmen står seg uvanlig godt den dag i dag, mye takket være kjemien mellom 

de tre hovedrolleinnehaverne. De var alle blant tiårets største skuespillere da de 

ble valgt, og store deler av dialogen i Hustruer er improvisert fram. olep/red. 

anJa breIen 

ARVEN 

rederi ramponeres av griske gribber 

TORSAG 8. MARS KL. 21.00 


Arven. 

Regi: Anja Breien. 

Norge 1979. 

Manus: Anja Breien, Oddvar Bull 

Tuhus og Lasse Glomm. Foto: 

Erling Thurmann-Andersen. Lyd: 

Thomas Samuelsson. Medv.: Espen 

Skjønberg, Anita Björk, Hege Juve, Jan 

Hårstad m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, 

utekstet. 35 mm, farger, 1 t 25 min. 

En ung og barnløs forretningsmann dør, og den nærmeste familien er spent i forkant 

av arveoppgjøret. Ryktene forteller at alt er blitt etterlatt til Landsforeningen 

mot Kreft, men lettelsen brer seg i familien når testamentet leses opp. De skal 

likevel arve, men på én betingelse: Forretningen – et lite skipsrederi – skal drives 

videre av en samlet familie. Hvis ikke, faller arven bort. Slekten samles i avdødes 

hus for å fordele innbo og løsøre. Alt foregår i ordnede former, men snart tar 

griskheten overhånd. Familiebåndene forvitrer, gamle arr blottlegges og tause 

konflikter legges åpne. Hvem er det egentlig som har 

skapt verdiene de alle slåss om? Og hvem fortjener å arve dem? 

Arven vant den økumeniske prisen i Cannes og «hevder seg milelangt over 

den elendighet av spillefilmer vi er vant til å lide oss gjennom,» ifølge Morgenbladets 

Bjørn Brøymer. Filmen er en krass kritikk av middelklassens overfladiskhet 

og dobbeltmoral, og er overbevisende i sine miljø- og samfunnsskildringer. 

Den har høstet mange lovord for sin kanskje unorske profesjonalitet, både foran 

og bak kamera. olep/red. 

39

KUNSTEN MED 

PRODUKSJONSDESIGN 

DANTE FERRETTI 

40 

Hamlet: skisse og ferdig kulisse.

Tenk Cleopatra, 2001 – en romodyssé og 

Gangs of New York. Tenk så hva disse filmene 

hadde vært uten en god produksjonsdesigner. 

For i rekken av filmarbeider-funksjoner er nok 

produksjonsdesign både en av de mest betydningsfulle 

og en av dem man som publikummer 

tenker minst over. Det gjør vi noe med, og trekker 

frem kanskje den fremste produksjonsdesigneren 

som arbeider i industrien i dag – Dante Ferretti. 

Dante Ferretti designet sin første film, Pier Paolo 

Pasolinis Medea, for over 40 år siden. Han var en 

fan av film siden barndommen, og i en alder av ikke 

mer enn tolv år pekte han seg ut produksjonsdesign 

som yrke. «Jeg gikk for å se film hver eneste dag,» 

minnes han. «Vanligvis, når man er ung, vil man bli 

skuespiller. Jeg ville aldri det. Jeg har alltid elsket 

historiske filmer som Hercules (1958), Ben-Hur (1959) 

og Cleopatra (1963) og den type filmer. En dag oppdaget 

jeg ordet scenograf og tenkte «dette er det jeg vil 

gjøre». Så gikk jeg på kunstskole og ble ganske enkelt 

designer etter det. Jeg var svært heldig.» 

Med gode forberedelser kommer også flaks. I tillegg 

til å studere kunst studerte Ferretti også arkitektur. 

Ikke lenge etter at han forlot skolen fikk han 

jobb som assisterende produksjonsdesigner på Pier 

Paolo Pasolinis Matteusevangeliet. Dette innledet et 

samarbeid hvor han designet fem filmer for Pasolini, 

og den hyllede mesteren Pasolini ble en av to store 

på virkningskilder for Ferrettis karriere. 

«Jeg har to mentorer: Pasolini og Fellini. Pasolini 

var mer poetisk, han skapte en slags poetisk realisme. 

Av Fellini lærte jeg mer om design. Han skapte alltid 

sine verdener fra sine drømmer. Alt var litt stort med 

ham; aldri skalere, alltid litt større. Han lærte meg å 

tenke stort. 

Ferretti har fått åtte Oscar-nominasjoner – vunnet 

to – og har skapt verdener som står side om side med 

de epokegjørende drømmelandskapene til Walter L. 

Hall (Intolerance (1916)), William Cameron Menzies 

(Things to Come (1936), Tatt av vinden (1939)) og Cedric 

Gibbons (Julius Caesar (1953)) – legendariske håndverkere 

som i likhet med Ferretti lærte å lage filmsett 

som forteller en historie sammen med manuskriptet. 

Ferretti bygger ikke bare filmsett hvor en historie 

kan få utfolde seg, men hvor settet, som han sier 

det, «fungerer som en parallel til historien». Ferrettis 

krea sjoner hvisker en fortelling om filmens karakterer 

og deres verden, og illustrerer både karakter og historie 

uten å stå i veien for skuespillerprestasjonene. 

Ferrettis arbeider sammen med Federico Fellini, 

et samarbeid som talte fire filmer, nådde nye høyder 

med Og skipet går (1983). Etter å ha fullført arbeidet 

med Fellinis Ginger og Fred i 1986 tok Ferrettis karriere 

sats og brakte ham utenfor sin base i Italia. Først kom 

Jean-Jacques Annauds Rosens navn (se egen omtale), 

hvor Ferretti skapte et middelaldersk univers av upåklagelig 

autentisitet. Derifra gikk Ferretti til fantasysjangeren 

med Terry Gilliams Baron von Munchausens 

eventyr (1988), så til Franco Zeffirellis Hamlet (se egen 

omtale) og Neil Jordans gotiske En vampyrs bekjennelser 

(se egen omtale). Det var under denne svært internasjonale 

fasen at Ferretti begynte sitt samarbeid 

med Marin Scorsese. Sammen har de laget Uskyldens 

tid (1993), Casino (1995), Kundun (1997), Bringing Out 

The Dead (1999), Gangs of New York (se egen omtale), 

The Aviator (2004), Shutter Island (2010) og nå sist Hugo 

(2011), en film som ennå ikke har nådd norske kinoer. 

Ferrettis samarbeid med Scorsese har resultert i et 

svært potent filmatisk uttrykk, et uttrykk som kjennetegnes 

både av det ekstravagante og det troverdige. Til 

eksempel finnes det kun seks utsnitt i hele Gangs of 

New York som i hovedsak er basert på digitale bilder, 

resten er kulisser bygget i en skala som det er svært få 

personer forunt å få jobbe med. 

Martin Scorsese har også forordet i den varmt 

anbefalte praktboken «Ferretti – The art of production 

design» fra 2004. Vi trykker dette forordet her, og 

de fleste bildene i denne artikkelen er hentet fra denne 

boken. red. 

41

Jeg har aldri lagt skjul på min beundring for italiensk 

håndverk. Helt siden jeg var ung har det betydd noe 

spesielt for meg. Jeg husker at jeg så historiske epos 

laget i Italia på 1950-tallet, og innså da at filmene på én 

viktig måte var forskjellige fra filmer laget i Hollywood. 

Man kunne kjenne historien bak historien i disse filmenes 

produksjonsdesign – følelsen av dyktig håndverk 

som ikke bare hadde blitt tilegnet, men som hadde blitt 

videreført fra generasjon til generasjon i hundrevis av 

år. En enhetlig, delt visjon som et eller annet sted på 

veien fullstendig hadde visket ut skillet mellom håndverker 

og kunstner. 

Det synes fremdeles utrolig for meg at en av de 

beste artistene som noen gang har jobbet innen produksjonsdesign 

har blitt en av mine verdsatte samarbeidspartnere. 

Jeg har fremdeles vansker med å 

komme over det faktum at vi har laget seks filmer 

sammen. 

42 

I begynnelsen beundret jeg Dante Ferrettis verk 

på avstand gjennom filmene til Ferreri, Comencini, 

Cavani, Scola, Bellochio, Petri, Zeffirelli og Terry Gilliam 

i Baron von Münchausen. Jeg ble spesielt slått av 

hans samarbeid med Fellini og Pasolini, to enormt 

forskjellige kunstnere som begge påvirket og merket 

meg. Og Dante spilte en svært viktig rolle i å gi liv til 

deres visjoner. Den eldgamle verden i Pasolinis Trilogy 

of Life og det indre landskapet i Fellinis senere filmer, 

blant annet i hans kriminelt undervurderte siste film 

The Voice of the Moon, er landemerker for meg. De viser 

veien mot hva film kan gjøre og hvor film kan føre deg. 

Dante og jeg arbeidet for første gang sammen på 

Uskyldens tid. Jeg ønsket og trengte noe unikt for den 

filmen – et spesielt øye, ikke bare for skjønnhet, men 

for vektingen, tilstedeværelsen og teksturen av vakre 

objekter og overdådige omgivelser. Dette fordi dekoren 

betydde noe for denne historien, ikke fordi det var 

en såkalt historisk film (virkelig, er ikke enhver film 

en historisk film?), men fordi all den over dådigheten 

til slutt ble et fengsel for hovedkarakterene, spilt 

av Daniel Day-Lewis og Michelle Pfeiffer. Dante 

forstod dette umiddelbart og ga meg nøyaktig hva 

jeg ønsket. I hver film Dante og jeg gjorde sammen 

leverte han noe uvurderlig – en levende verden hvor 

hvert rom kjennes som om det har blitt gått gjennom 

talløse ganger, hvor hvert vindu har blitt sett ut av og 

hvor hver gjenstand har blitt brukt og husket. Disse 

verdenene har dybde, tetthet og absolutt prakt. 

Jeg kan ikke beskrive hvordan det var å se Dante 

konstruere en serie med tibetanske palasser i 

Morokko for Kundun, eller å spasere gjennom hans 

visjon av det gamle Five Points-nabolaget for Gangs of 

New York i Cinecittà-studioet. Det var kort sagt som et 

mirakel hver gang. 

Vi har nettopp gjort ferdig en annen film sammen, 

The Aviator, og min verdsetting av Dante og hans 

evner har bare økt. Hans usvikelige hengivenhet til 

sin kunst, hans alltid korrekte instinkt, hans alltid 

skarpe innsikt, hans ekstraordinære følsomhet… Jeg 

kan vanskelig se for meg hva jeg skulle gjort uten ham. 

Denne vakre boken, fylt av bilder fra Dantes arbeider 

og av hans intense, stille tilmålte ansikt, gir deg 

en idé av hans arbeidsmetoder, hans ufeilbarlige 

håndverk og gleden han finner i sitt yrke. Det er en 

glede som deles, kjære Dante, med dem som er så heldige 

å få jobbe med deg. 

Martin Scorsese, 2004

Rosens navn: skisse, modell og ferdig kulisse. 

En vampyrs bekjennelser: skisse og ferdig kulisse. 

Gangs of New York: skisse og ferdig kulisse. 

43

44 




Dante Ferretti: Scenografo italiano. 

Regi og manus: Gianfranco Giagni. 

Italia 2010. 

Foto: Alessio Gelsini Torresi, Alessio Iuso, 

Giuseppe Malpasso og Ugo Menegatti. 

Musikk: Riccardo Giagni. Medv.: Dante 

Ferretti, Martin Scorsese, Terry Gilliam, 

Leonardo DiCaprio, Guiseppe Tornatore, 

Jean-Jaques Annaud, Francesca 

Lo Schiavo m.fl. Utleie: Cinecitta 

Lune, Italia. Italiensk tale, engelske 

undertekster. Digital kopi, farger, 52 min. 

DANTE FERRETTI: SCENOGRAFO ITALIANO 

en mann for de store filmene 

I Dante Ferretti: Scenografo italiano møter vi en av verdens mest bejublede scenografer 

– eller Production Designer – som det heter på hollywoodsk. Filmen loser oss 

gjennom hele hans fantastiske karriere. Som assistent til scenografen i Pier Paolo 

Pasolinis Mattesuevangeliet (se egen omtale) gjorde han slik inntrykk på regissøren 

at han senere fikk mulighet til å være scenograf i seks av filmene hans. Det 

åpnet dørene til andre samtidige italienske regissører, og spesielt samarbeidet 

med Fellini ga Ferretti en velberettighet høy status. Fra hjemlandets regissører 

som Marco Ferreri, Marco Bellochio og Ettore Scola gikk ferden via Claude 

Chabrol, Jean-Jaques Annaud og Terry Gilliam til Hollywood med Franco Zeffirellis 

Hamlet (se egen omtale). Der traff han Martin Scorsese som siden har gjort 

ham til sin faste scenograf – selv om han de siste årene også har arbeidet med Neil 

Jordan, Tim Burton, Anthony Minghella og Brian de Palma for å nevne noen. 

I Dante Ferretti: Scenografo italiano stiller de opp nesten alle sammen – de som 

er i live i hvert fall – for å fortelle om sin erfaring med Ferretti og hans evner til å 

skape unike løsninger til filmene deres. Filmen hadde premiere under filmfestivalen 

i Venezia i fjor, og er en velfortjent hyllest til en stor filmhåndverker. olep 


GANGS OF NEW YORK 

oppgjør i new York 



Gangs of New York. 

Regi: Martin Scorsese. 

USA 2003. 

Manus: Jay Cocks, Steven Zaillian 

og Kenneth Lonergan. Foto: Michael 

Ballhaus. Musikk: Howard Shore. 

Medv.: Leonardo DiCaprio, Daniel 

Day-Lewis, Cameron Diaz, Jim 

Broadbent, John C. Reilly, Henry 

Thomas, Liam Neeson, David Hemmings 



Filmen begynner i 1846. Stedet er Five Points i New York, som på den tiden ble 

ansett for å være det farligste stedet i verden. Det raser en brutal gjengkrig mellom 

protestantiske innbyggerne og de mange katolske immigrantene som har begynt 

å strømme inn i byen fra Europa. Det er klart for det endelige oppgjøret, og de to 

fraksjonene står ansikt til ansikt, væpnet til tennene med kniver, økser og stokker. 

Leder for protestantene er William «Bill the Butcher» Cutting. Mot ham står den 

irske immigranten Priest Vallon i front for katolikkene. Den blodige slosskampen 

ender med at «Bill the Butcher» dreper Vallon. Vallons lille sønn Amsterdam får tak 

i kniven, og stikker avgårde med den. Etter å ha vokst opp på barnehjem kommer 

Amsterdam tilbake til Five Points femten år senere. 

Gangs of New York er først og fremst et fantastisk visuelt mesterverk. Regissør 

Martin Scorsese og scenograf Dante Ferretti blåste alle budsjettrammer for 

å gjenskape Five Points så tidsriktig som mulig. Blant annet så rekonstruerte de 

hele området i Cinecitta Studios utenfor Roma med bygninger – både eksteriør og 

interiør – og skip. 

Til tross for hele elleve Oscar-nominasjoner – blant annet Ferrettis sjuende 

nominasjon – vant ikke filmen en eneste en. De neste to nominasjonene har imidlertid 

Ferretti gått seirende ut av: Han vant Oscar for både The Aviator (2005) og 

Sweeny Todd (2008). olep


NATTEN I VARENNES 

«Sterke navn i en gedigen film» – Statens filmtilsyn 



La nuit de Varennes. 

Regi: Ettore Scola. 

Frankrike/Italia 1982. 

Manus: Sergio Amidei og Ettore Scola. 

Foto: Armando Nannuzzi. Musikk: 

Armando Trovajoli. Medv.: Marcello 

Mastroianni, Jean-Louis Barrault, 

Hanna Schygulla, Harvey Keitel, Laura 

Betti, Jean-Claude Brialy m.fl. Utleie: 

NB. Fransk og italiensk tale, norske 


I kjølvannet av den franske revolusjonen fosser en hestekjerre frem på landeveien 

med en merkelig last; den franske kongefamilien har flyktet fra fangenskap for å 

forene seg med de allierte. Fienden er i hælene på dem, men de er ikke de eneste 

som følger i den kongelige fluktens spor. I en annen vogn finnes en broget forsamling 

historiske figurer som alle representerer ulike deler av denne svunne tid – blant 

dem en aldrende Casanova, skandaleforfatteren Restif de la Bretonne, den revolusjonære 

Thomas Paine og den kokette grevinnen Sophie de la Borde. Samtalene 

mellom disse menneskene er ett av de bærende elementer i filmen (og hvilken dialog!), 

men Scola tar oss også med ut blant bøndene og inn på vertshusene, der Casanova, 

mett på kvinner finner sitt eneste resterende sensuelle utløp i mat og drikke. 

Det er overdådig så det forslår, fylt av liv, farge og dufter. Den dramatiske ferden får 

en brå slutt i den lille byen Varennes, der de alle blir innhentet av skjebnen. 

I de møtene og konfliktene som oppstår under reisen åpenbarer det seg et 

Frankrike i miniatyr. Noblessens savn etter fordums tider møter forakten og 

fremtidsiveren hos dem som fremdeles tror på revolusjonen. Og bak alt dette, et 

sultende folk, trett på krig og fattigdom. En fargesprakende skrøne om en brytningstid 

i vår historie. Solen går ned over dekadensens Frankrike, og etter den 

skjebnesvangre natten i Varennes gryr den Nye Verdens morgen. red. 


HAMLET 

Å være eller ikke være 



Hamlet. 

Rgei: Franco Zeffirelli. 

USA 1991. 

Manus: Christopher de Vore, etter 

et stykke av William Shakespeare. 

Foto: David Watkin. Musikk: Ennio 

Morricone. Medv.: Mel Gibson, Glenn 

Close, Alan Bates, Paul Scofield, Ian 

Holm, Helena Bonham Carter m.fl. 

Utleie: NB. Engelsk tale, norske 


William Shakespeares snart 400 år gamle drama om den danske kongefamilien 

har vært en gjenganger som tema i filmhistorien, så historien bør være kjent: 

Prins Hamlet sørger over sin døde far, kongen av Danmark. Han er overbevist om 

at kongen er blitt myrdet. I sin iver etter å hevne seg mister til slutt Hamlet alt; 

også kjærligheten til den vakre Ofelia. 

Franco Zefferelli er mest kjent for sin kritikerroste Romeo og Julie fra 1968 

som ble en stor publikumssuksess. I tillegg har han også to andre Shakespeareadapsjoner 

på samvittigheten, Taming of the Shrew (1967) og Othello (1986). 

Shakespeare-kjennere vil kanskje irritere seg over de relativt omfattende kunstneriske 

fri hetene Zeffirelli og hans manusforfatter de Vore har tatt seg. De har 

ikke bare kuttet mye fra stykket – det er vel strengt tatt bare Kenneth Branagh som 

har prøvd seg på en komplett filmatisering, og da ble filmen godt over fire timer 

– men også flyttet replikker til andre scener enn der de fremføres i originalverket. 

Dette gir imidlertid adapsjonen en mer filmatisk flyt, så som filmisk verk står 

Hamlet seg meget godt. 

Dante Ferretti fikk sin andre Oscar-nominasjon med for beste scenografi 

med Hamlet, men måtte i tapt for Richard Sylbert og Rick Simpson og Dick Tracy. 

olep/red. 

45

46 


HELT NORMAL GALSKAP 

Sex, livslede, humor, Ferreri, Ferretti og bukowski 



Storie di ordinaria follia. 

Regi: Marco Ferreri. 

Italia/Frankrike 1981. 

Manus: Sergio Amidei, Marco 

Ferreri og Anthony Foutz, etter en 

roman av Charles Bukowski. Foto: 

Tonino Delli Colli. Musikk: Philippe 

Sarde. Medv.: Ben Gazzara, Ornella 

Muti, Susan Tyrrell, Tanya Lopert 


undertekster. 35 mm, farger, 1 t 41 min. 

En rekke regissører har opp gjennom årene interessert seg for å adaptere Charles 

Bukowskis litterære univers til filmlerretet, kanskje fordi Bukowskis forfatterskap 

bestandig rommer ultimate anti-helter. Men de fleste forsøk har stort sett 

endt slik enkelte av Bukowskis fortellinger munner ut på det verste – med forfatteregoets 

fruktløse «vareopptelling» av knull og tomflasker. Marco Ferreris Helt 

normal galskap er en av de mest vellykkede filmatiseringen av Bukowskis forfatterskap, 

fordi Ferreris utpregede misantropi og absurde humoristiske sans har fått 

en sentral plass i filmens univers. På den måten kan filmen sees like mye som en 

komprimert utgave av Ferreris egen «livsfrise» som Bukowskis. En illustrasjon på 

dette er det faktum at Bukowskis faste alter ego fra novellesamlingen, forfatteren 

Chinaski, er byttet ut med poeten Charles Serkin, en omflakkende misantrop som 

lever en «down and out»-tilværelse i det solfylte California. 

Serkin bor i Los Angeles, der han stort sett drikker, skriver og nedlegger 

kvinner. Han søker i bunn og grunn kjærlighet, og i løpet av filmen forsøker 

han – om enn noe halvhjertet – å få bekreftet/avkreftet om kjærligheten har en 

lindrende funksjon. Typisk nok ender hans søken med et patetisk «stunt», hvor 

han forsøker å vende tilbake til stedet der «alt har sin opprinnelse»: En kvinnes 

skjød. CiO/red. 


ROSENS NAVN 

apropos å le seg ihjel 



La Nom de la rose/The Name of 

the Rose. 

Regi: Jean-Jaques Annaud. 

Frankrike/Vest-Tyskland/Italia 1986. 

Manus: Andrew Birkin, Gerard Barch, 

Howard Franklin og Alain Godard, etter 

Umberto Ecos roman. Foto: Tonino Delli 

Conti. Musikk: James Horner. Medv.: 

Sean Connery, F. Murray Abraham, 

Christian Slater, Ron Pearlman, Michael 

Lonsdale, William Hickey, Elya Baskin 



Rosens navn er en kriminalfilm om oppklaringen av en rekke dødsfall i et fjerntliggende 

nord-italiensk benediktekloster, i det Herrens år 1327. Flere av klosterets 

munker oppgir ånden på mystisk vis. For klosterbrødrene antar disse bisarre 

endeliktene apokalyptiske dimensjoner. Tilsynelatende er det bare den filosofisk 

velskolerte og nøkterne fransiskanermunken William av Baskerville som er av en 

annen oppfatning. Hans interesse rettes mot det skjulte liv, som foregår i klosterets 

imponerende biblioteks indre. 

Få hadde trodd at det skulle være mulig å filmatisere professor Umberto Ecos 

lærde og mangefasetterte middelalderroman «Rosens navn» fra 1980. Likefullt 

tok den ambisiøse franske regissøren Jean-Jaques Annaud på seg oppgaven. Det 

tok tre år å få ferdig manuset, og nærmere tyve versjoner ble skrevet av de fire 

manusforfatterne i samarbeid med Annaud. Under hele denne forberedelsesfasen 

konsulterte Annaud også Eco jevnlig. De diskuterte ikke så mye de tekniske aspektene 

og manuset, som filmens overbærende idé, de kulturhistoriske detaljene og 

tidskoloritten. For å ivareta den skitne, mytiske atmosfæren fra boken hyret de inn 

Dante Ferretti til å lage scenografien. Han konsentrerte sitt design rundt to bygninger, 

klosteret og tårnet som inneholdt biblioteket. Spesielt jobbet han mye med 

trappene i tårnet, for å understreke de labyrintiske og forvirrende utfordringene 

broder William sto overfor i sitt forsøk på å løse kriminalgåten. olep


EN VAMPYRS BEKJENNELSER 

Drink from me and live forever. 



Interview With The Vampire: The 

Vampire Chronicles. 

Regi: Neil Jordan. 

USA 1994. 

Manus: Anne Rice, etter hennes egen 

roman. Foto: Philippe Rousselot. 

Musikk: Elliot Goldenthal. Medv.: 

Tom Cruise, Brad Pitt, Kirsten Dunst, 

Antonio Banderas, Cristain Slater 



Vampyren Louis de Pointe de Lac forteller sin historie til journalisten Daniel Malloy. 

Ikke sin livshistorie, men vampyrens historie; om begjær, kjærlighet, lengsel, 

frykt og ekstase. 

Historien begynner to hundre år tidligere, og begynner med hans møte med 

Lestat. Vampyren Lestat har evig liv, en verden uten ende. Han nyter tilværelsen 

i New Orleans natteliv, hvor han benytter seg av prostituerte og andre kvinnebekjentskaper 

som ingen vil savne. Men han savner en ledsager og det er derfor han 

bringer Louis inn i den samme situasjonen, ved å gjøre ham til vampyr og protegé. 

Sammen møter de Claudia, en fattig jente som nettopp har mistet sin mor, 

og som kommer til å dø uansett. Så de gjør henne til vampyr og blir dermed en 

liten udødelig familie. Men Lestat nekter å fortelle sine to følgesvenner hvor de 

kommer fra og om det finnes andre som dem, og situasjonen blir etterhvert utålelig 

for Louis og Claudia. De kvitter seg med Lestat og reiser til Europa for å finne 

likesinnede. I Paris finner de en merkelig gruppe som holder til i Theatre des Vampires. 

Vampyrene der liker ikke de to nyankommede, men den meget elegante 

Armand, i Antonio Banderas skikkelse, trekkes mot Louis og forteller ham litt om 

vampyrenes bakgrunn. 

En vampyrs bekjennelser er basert på Anne Rices første bok i «The Vampire 

Chronicles», en serie på flere bøker som handler om vampyren Lestat. Filmen er 

laget med vakre bilder og utsøkte kostymer, og Dante Ferrettis spektakulære scenografi 

setter den perfekte ramme rundt det hele. CiTrh/red. 

TorSDagSFILmen • DanTe FerreTTI 

MATTEUSEVANGELIET 

evangeliet fortalt av en ikke-troende marxist. 



Il vangelo secondo Matteo. 

Regi og manus: Pier Paolo Pasolini, 

etter Matteusevangeliet. 

Italia 1964. 

Foto: Tonini Delli Colli. Musikk: 

Luis Enriquez Bacalov, med musikk 

av Johann Sebastian Bach, Sergei 

Sergeevich Prokofiev, Wolfgang 

Amadeus Mozart, Anton Webern og 

Odessa. Medv.: Enrique Irazoqui, 

Margherita Caruso, Susanna 

Pasolini, Marcello Morante 

m.fl. Italiensk tale, engelske 

undertekster. DCP, s/hv, 2 t 22 min. 

Dette er ingen konvensjonell bibelfilm. Den presenterer seg nærmest som Hollywood-produksjonenes 

distinkte motstykke: sterk, streng, realistisk og nesten 

dokumentarisk i stilen. I løpet av innspillingen utviklet Pasolini en cinéma véritéaktig 

stil med bruk av håndholdt kamera og zoom, for å gi framstillingen et preg 

av autensitet. Han streber likevel ikke etter likhet, men analogi: «I valget mellom 

en eksakt reproduksjon av Palestina for to tusen år siden og å nærme meg dagens 

virkelighet, ville jeg velge det siste.» Også fordi rekonstruksjon ved analogi har en 

mytisk skygge. 

Vår moderne forestilling om evangeliet er preget av malekunstens, musikkens 

og hele den kristne tradisjonens overleveringer. Derfor formidler Pasolini evangeliet 

gjennom nettopp disse forestillingene som tilhører den kristne mytologi: 

dialogen følger den noe arkaiske katolske oversettelsen, maleren Piero della Francesca 

(1416–92) ga snitt til fariseernes klær, Jesus-figuren har trekk av Georges 

Rouaults (1871–1958) Kristus-skikkelser og Pasolinis evangelium akkompagneres 

av blant annet Bachs og Mozarts musikalske tokninger av lidelseshistorien. 

Pasolinis analogi-metode finner ikke minst politisk relevans i Jesus-skikkelsens 

historiske rolle. Nettopp Matteusevangeliet ble valgt som grunnlag, fordi 

Pasolini så Matteus som den mest revolusjonære av evangelistene, den som var 

nærmest de reelle problemene i sin tid – Markus var for folkelig, Lukas for litterær 

og søtladen, og Johannes for mystisk til å filmatiseres. red./olep 

47

48 

STUMFILM MED 

LEVENDE MUSIKK 

Jørgen Larsson 

Cinemateket i Bergen har satt seg som mål å gjøre stumfilm sexy. Minst 

en gang i hvert program fremover skal vi presentere en stumfilm med 

levende musikk, og det skal bli et arrangement man rett og slett ikke kan gå 

glipp av om man vil påberope seg noen som helst film- eller kulturinteresse 

i denne byen. 

Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i 

pioner tiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god 

del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den 

informa sjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med 

mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke 

var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det 

være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 

80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de 

største kinoene. 

Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i 

dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen 

må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at 

man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er 

betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjernsynet – samme hvor stor 

skjermen din måtte være. 

Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen 

er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer 

lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting 

er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og 

de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i 

historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk 

og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere 

og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv 

med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble 

skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda 

større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. 

Vår eminente «husmusikant» Jørgen Larsson akkompagnerer filmen på 

piano også denne gang. Vi gleder oss allerede. 

olep

ProgrammeTS STumme 

GENERALEN 

Stumfilmkomediens monumentale mesterverk 

Generalen er basert på en sann historie fra den amerikanske 

borgerkrigen, nedskrevet av agenten William 

Pittenger. Sammen med tjue andre nordstatssoldater 

forkledd i sørsatsuniformer, stjal han i 1862 et 

tog langt bak fiendens linjer. Planen var at de skulle 

brenne alle broer og ødelegge kommunikasjonslinjer 

etter seg på ferden tilbake til nord. De hadde nesten 

kommet frem til egne tropper da besetningen på det 

stjålne lokomotivet tok dem igjen i et annet lokomo- 

tiv, og overmannet dem. Keaton gjorde imidlertid en 

viktig forandring fra boken; ved å rette fokuset mot 

den frastjålne lokfører, fikk helten muligheten til å 

vinne – fundamentalt for enhver komedie. 

Keaton søkte også å gi et optimalt autentisk bilde 

av perioden. På grunnlag av Matthew Bradys fotografier 

gjenskapte han perioden ned til minste detalj. 

Byer ble bygget fra grunnen av, kostymer, rekvisitter 

og scenografi generelt ble laget for å gi det riktige 

The General. 


Regi og manus: Buster Keaton og Clyde Bruckman, SØNDAG 25. MARS KL. 18.30 

etter en bok av William Pittenger. 

USA 1926. 

Foto: Bert Haines og J. Devereaux Jennings. Medv.: Buster Keaton, Marion 

Mack, Charles Smith, Frederick Vroom, Joe Keaton m.fl. Utleie: Arthaus. 

Engelske mellomtekster, norske undertekster. 35 mm, s/hv, stum, 2 t 15 min. 

tidsbildet. Dyrest ble scenen der han lot bygge en 

jernbanebro, for så å la det ene av hans to originale 

1860-lokomotiv styrte i elva da broen kollapset. Dette 

er det desidert dyreste og mest spektakulære enkeltopptaket 

i hele stumfilmperioden. Det ble til og med 

bygget tribuner for de flere tusen tilreisende som 

møtte opp for å se på da scenen skulle skytes. 

Opptakene foregikk dog ikke helt uten uhell. Blant 

annet i den storslåtte avslutningsscenen ble flere av 

soldatene skadet. Noen holdt på å drukne, andre falt 

av hester, snublet eller fikk brannskader. En av sistnevnte 

– etter eget utsagn – fordi han «sto for nær 

Buster Keaton». For den lille, modige regissøren var 

selvfølgelig sterkt delaktig i det velregisserte, tilsynelatende 

kaotiske slaget. 

I form og formidling finnes ikke Generalens like 

innenfor komediegenren. Den dramatiske handlingen 

og komikken er så til de grader flettet sammen at man 

aldri føler historien som et påskudd for komikk, eller 

at gagsene er påklistret historien. Keatons unike iscenesettelsestalent 

kommer virkelig til uttrykk i Generalen. 

Blant annet i scenen der Buster passerer fronten, 

og ender opp bak fiendens linjer. Mens han hogger ved 

til dampkjelen, ser vi hele sørstatshæren passere bak 

ham fra venstre mot høyre. Buster hogger ufortrødent 

videre. Noen hundre meter senere ser vi hele nordstatshæren 

bak ryggen hans, i marsj motsatt vei. Dette er 

genialt visuelt fortalt; lokomotivet befinner seg nå på 

fiendens territorium. Generalen kryr av lignende filmatiske, 

historiefortellende perler. olep 

49

VÅRENS PROGRAM FINNER DU PÅ: 

www.bergen-filmklubb.no 

Følg oss på twitter og facebook! 

@bergenfilmklubb 

/ 

BERGEN FILMKLUBB

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant 

av 200 titler i året, noe som er like mange filmer 

som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer 

filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; 

fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film 

som aldri har vært vist i Norge og klassikere som 

kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en 

vott. Du bør kunne finne noe av interesse her. 

Kinosalen Cinemateket USF ligger i 

kulturhuset USF Verftet på Nordnes. 

Billetter kr. 40/kr. 80 (medlemmer/ikke-medlemmer) 

Medlemsskap (vår/høst) kr. 100 per sesong. 

Gjelder også i Bergen filmklubb. 

For filmprogram, artikler og annen 

filminfo, se www.cinemateket-usf.no 

Velkommen!

DET DU IKKE VET, 

HAR DU VONDT AV! 

BESTILL NÅ: 

bt.no/student 

eller scann qr-koden. 

S T U D E N T t i l b u d 

BT AVIS + BTMagasinet + BTkortet 

99,- 

2 5 9 ,- 

per mnd.kortet 

bt.no/btkortet 

2012

PROGRAM 1 2012 - Cinemateket USF

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?