Last ned hele essayet som PDF-fil - Ida Cathrine Flaatedal Nilsen

Minatyrportrett og visittkort
– likheter og ulikheter
Ida Cathrine Flaatedal Nilsen | Fotografihistorie | 06HBMEDA | Høgskolen i Gjøvik

Innledning
Et maleri vil alltid kunne fortelle oss noe om perioden det ble malt på. Samfunn, kultur og politikk
virker inn på malerens oppfatning av hvordan et maleri skal se ut. Komposisjonen, koloreringen, og
det generelle uttrykket maleriet gir oss er ikke tilfeldig. Hvis vi går tilbake i tid var det visse regler og
normer som skulle følges, alt ettersom nye epoker dukket opp og dominerte samfunnet. Dette gjaldt
spesielt portrettene, da maleren ikke hadde like stor frihet til å uttrykke sine egne tanker og forestil-
linger. Dermed er det lettere å tidsbeskrive et portrett til forskjell fra for eksempel et landskapsmaleri.
Når det kommer til daguerrotypier som portretter, gjelder også det samme. Daguerrotypisten måtte
også her forholde seg til samfunnet rundt ham eller henne, og hadde ikke like stor valgmulighet i for
eksempel komposisjon og bakteppe, som fotografen har i dag.
I dette essayet skal jeg undersøke hvordan ulike typer portretter, det være seg malerier eller da-
guerrotypier, skiller seg fra hverandre, og hvordan de ble påvirket av datidens kultur og samfunn.
Utgangspunktet tar jeg i Johan Görbitz’ malte miniatyrportrett av Camilla Collet fra 1839, og Chris-
topher Figenbaums bilde – mest sannsynlig tiltenkt et vissitkort – av Julie Arenfeldt fra rundt 1870.
Miniatyrportrett
Minatyrportrett av Camilla Collett malt av
Johan Görbitz i 1839.
Johan Görbitz’ maleri av Camilla Collett er mer ledig og
flyten de i komposisjonen enn portrettene som ble tatt i
begynnels en av 1800-tallet, da embetsmennene og empiren
preget norsk kultur og samfunn. Dette satte da også sitt preg
på portrettenes utseende, hvor de fleste portretterte satt stive
og rake i ryggen, helt bevisst på hvem de selv var og sin egen
posisjon og verdi i samfunnet. Ofte var også bakgrunnen helt
nøytral i denne perioden. Utover på 1830-tallet gikk det over
til en litt mer avslappet epoke, hvor elementer av varme toner
ble mer sentralt.
Til tross for Görbitz’ miniatyrportretts noe nøytrale bak-
grunn, kan vi likevel si at det viker fra 1800-tallets tunge og
alvorlige portretter. Den røde sofaryggen bryter opp bildet
med en skråhet, og gir det mer liv. Collett selv er i tillegg
noe mer avslappet, og vi kan så vidt skimte et lite smil bak hennes ellers så stramme lepper. På denne
måten blir det litt mer lekende enn tidligere portretter. Maleriet viser også en mer «hjemmelig» side
av Collett sittende i en sofa, og vi får dermed ikke umiddelbart inntrykk av det fikserte studioet rundt
henne. Dette kunne like gjerne vært hjemme i Colletts stue eller en eksklusiv entré, og muligens er
det også det. Settingen er med andre ord mer naturlig enn det som var vanlig tidligere i århundret, og
bildet blir automatisk varmere og «snakker» til oss på en mer levende måte.
Linjene i maleriet er også mykere. Vi ser for eksempel kjedet hennes som går fra halsen til den
høyre hånden, og sjalet som ligger fint drapert rundt den ellers så tunge og mørke kjolen. Dette gjør

at portrettet brytes ytterligere opp, og vi kommer nærmere Collett. Miniatyrportrettet er nok mer av
det større slaget ettersom vi ser halve figuren til Collett, og var nok ment til å henge på stueveggen. De
aller minste miniatyrportrettene på denne tiden avbildet ofte kun et hode, som man gjerne bar med
seg i form av brosjer, medaljonger, ringer, etc.
Visittkort
Utsnitt av et visttkort fra 1800-tallet. Detter er
kun et eksempel på et visittkort og ikke det
visittkortet som diskuteres i teksten.
Christopher Figenbaums bilde av Julie Arenfeldt stammer fra
visittkortperioden, altså perioden etter 1860. Likevel s killer
komposisjonen seg fra andre visittkort tatt rundt samme
tidspunkt. På de tradisjonelle visittkortene stod gjerne den
avbildede rakt oppstilt i en entré, med brystet høyt hevet og
øynene på fotografen. Han eller hun viste seg dermed fra sin
beste side ved å uttrykke en viss anstendighet og verdighet.
Slik kunne man signalisere at man var av høy rang, og håpe t
at herskapet – som fikk visittkortet anbrakt av tjeneren –
derme d ville ta i mot ens visitt.
Bakteppet på portrettet av Arenfeldt er noe annerledes
enn for eksempel Marcus Selmers baktepper. Selmer brukte
som oftest det tidligere nevnte «entré-bakteppet» i likhet med
de aller fleste andre daguerrotypistene på den tiden. Bildet viser en tilsynelatende utendørs Arenfeldt,
sittende i en skråstilt posisjon hvor skuldrene henger ned og er skyvet forover slik at ryggen krumme s
noe. Skuldrenes plassering kan fort gi assosiasjoner til en forsvarende og innadvendt person, som
kvier seg for å konversere med andre.
Med hendene forsiktig samlet på fanget, hodet noe senket, og blikket oppover får vi inntrykk av en
betenksom, tilbakeholden og trist Arenfeldt, med andre ord en person det er vanskelig å bli kjent med
og å komme inn på. Arenfeldt kommer til kort når det gjelder å komme «ut» av bildet. Hun mister
dermed inntrykket av status og standhaftighet som vi finner igjen på andre visittkort, og herskapet
hadde muligens ikke mottatt Arenfeldt med samme positivitet som andre visiterende.
Likheter og ulikheter
Figenbaum og Görbtiz’ portretter skiller seg fra hverandre på mange måter. For det første er portrettet
av Arenfeldt et daguerrotypi tatt med tanke på visittkort, mens Görbitz’ maleri er et miniatyrportrett
av det noe større slaget, tenkt til å henge på veggen. I tillegg er Görbitz’ maleri noe mer preget av
varme og godhet enn det Figenbaums daguerrotypi er. Mal eriet av Collett er et mye mer «inviterende»
portrett som snakker til tilskuerne, i motsetning til Arenfeldts noe mer innadvendte og småarrogante
holdning. Samtidig er det viktig å huske – som nevnt ovenfor – at bildene er malt/tatt med tanke på
to helt ulike funksjoner. Colletts portrett skulle pryde stueveggen med sin varmhet, mens Arenfeldts
portrett var ment å skulle vise henne fra hennes beste side, slik at herskapet ville ta i mot hennes

visitt. Til tross for denne nokså vesentlige forskjellen i bruksområder, finner vi også noen likheter i
p ortrettene.
Både Collett og Arenfeldt har en nokså avslappende positur. Likevel kommer posituren ut på to
helt ulike måter. Mens Colletts avslappenhet gir oss en følelse av tilstedeværelse og trygghet, henger
Arenfeldts skuldre på en mer forknytt måte, og vi oppfatter henne som en mer tilbakeholden og sær
person. Arenfeldt er avslappet i den form av at hun ikke sitter rak i ryggen, men til forskjell fra C ollett
mangler hun den noe mer vennlige tonen, og avslappenheten kommer ikke ut på en positiv måte.
Man kan med andre ord si at Arenfeldt er avslappet dirkete i fysikken, mens Collett utstråler en mer
indre ro. En annen likhet i bildene er at de begge snur kroppen til høyre, dog Arenfeldt en del mer enn
Collett. Colletts øyne ser dirkete på oss og gir oss en følelse av nærvær og oppmerksomhet, i motset-
ning til Arenfeldt som vender blikket så vidt opp fra sitt senkede hode, og ut til høyre av bildet. I den
posisjonen Arenfeldt sitter ser hun faktisk rett opp og frem, men ettersom vi ser henne fra en ganske
så skråstilt vinkel, får vi ikke kontakt med øynene hennes. Collett derimot, sitter skrått til høyre, men
vrir noe på hodet slik at våres øyne møter hennes. Linjene i portrettene viker også noe fra hverandre.
Mens Collets portrett preges av myke og lekende linjer, har Figenbaum valgt å bruke litt mer enkle
og rette linjer i sitt portrett av Arenfeldt. Til tross for dette, virker ikke Figenbaums visittkort hardt
og stivt, som en jo skulle tro. Derimot er bildet preget av kaldhet og tristhet, i motsetning til Görbitz’
varme toner.
Maleriet av Camilla Collett er et portrett av miniatyrstørrelse som er malt med en utsmyknings-
funksjon. Görbitz’ tanke bak dette er at det skulle pryde stueveggen i diverse hjem, eventuelt Collets
egen stue. På bakgrunn av denne tiltenkte funksjonen er bildet varmt og innbydende. Collett viser
ikke en tung og alvorlig side av seg selv, men derimot en heller lett og lekende side. Hun leker med
beskuerne idet det lurer et lite smil om hennes lepper. Dette var noe som var meget vanlig på den tiden
portrettet ble malt. Miniatyrportrettene fra etter 1830-tallet skulle bære et preg av intimitet og nærhet,
og var ment for å nytes. Den klassiske stilen rundt om i samfunnet satte sitt preg på portrettene, og den
barske og harde stilen som dominerte i begynnelsen av årehundredet måtte vike for den mer rolige,
avslappede, og selvtilfredse stilen.
Når vi så sammenligner Görbitz’ malte portrett med Christopher Figenbaums bilde av Julie
A renfeldt fra ca. 1870, finner vi store ulikheter i både komposisjon og funksjon. Bildet var ment til et
visittkort og skulle – til forskjell fra miniatyrportrettet av Collett – ikke nytes, men derimot opplyse.
Linjene i bildet er rettere og den inviterende tonen vi ser i Görbitz’ maleri er borte. Visittkortene skulle
informere om den aktuelle personen og var dermed mer filtrert for bakomliggende budskap.
Avslutning
Mens vi ser på disse to nokså ulike portrettene, og bakgrunnen for de ulike komposisjonene, dukker
det opp nye problemstillinger som kunne være verdt å gå dypere inn i. Man kan undres om maleriene
fra 1830-tallet hadde noen som helst påvirkning på visittkortene, eventuelt om portrettmalerne selv
var med på utviklingen, da deres stilling ble noe svekket med innføringen av daguerrotypiet på slutten

av 1830-tallet. I tillegg må det nevnes at analysen av portrettene – av henholdsvis Collett og A renfeldt
– muligens viker noe fra måten de ble tolket på den tiden da de ble malt/tatt. Man kan dermed stille
seg spørsmålet om datidens inntrykk skiller seg fra hvordan vi oppfatter de aktuelle portrettene i
dag.
Som vi ser skjedde det store forandringer i portrettets komposisjon og uttrykk bare i løpet av 1800-
tallet. Mye skyldes nok utviklingen og innføringen av daguerrotypiet, og dets ulike funksjoner, men
dels også epokenes ulikheter innenfor kultur og samfunn. Frem til i dag har også utviklingen vært stor.
Dagens portrettfotografer lytter nok mer til kundens tanker og ønsker, enn å triumfere gjennom med
sine ideer fra samfunnet rundt, dog det trolig er mer påvirkning i dag enn det vi klarer å se fra vårt
subjektive standpunkt.
Kilder
Erlandsen, Roger. 2000. Pass nu paa! Nu tar jeg fra hullet!