Musikkterapi nummer 3 - 2005

4 

Musikkterapi 

ISSN 0800-2444 

Utgiver: 

Norsk Forening for Musikkterapi 

Postboks 440, Sentrum 

0103 OSLO 

Besøksadresse: 

Kirkegata 20, 

0153 OSLO 

Kontortid: 

Mandag, onsdag og torsdag: 

09.00 - 15.00 

Telefon: 22 00 56 45 

Redaktør: 

Ingelill Berger 

redaksjon@musikkterapi.no 

Redaksjon: 

Frode Aass Kristiansen 

Silje Dæhli 

Anna Claughton 

Stina Wichmann 

Abonnementsansvarlig: 

Kristian ULyses Andaur 

Telefon 22 00 56 45 

info@musikkterapi.no 

Forsidefoto: 

Terje Skåre 

Illustrasjoner: 

Karette Stensæth 

Sats: 

Kristian Ulyses Andaur 

Innlegg sendes pr post til: 

Musikkterapi, NFMT 


0103 Oslo 

pr e-post til: 

info@musikkterapi.no 

redaktør@musikkterapi.no 

På internett: 

www.musikkterapi.no 

Frister for innsending av stoff: 

1.februar 

1.mai 

1.september 

1.november 

Abonnementspriser pr år: 

Hovedmedlem: kr 300,- 

Husstandsmedl.: kr 100,- 

Institusjoner: kr 350,- 

Enkeltblad kr 60,- 

Annonsepriser: 

1/1 side kr 1 000,årsabonnement 

kr 3 500,- 

1/2 side kr 600,årsabonnement 

kr 2 000,- 

1/4 side kr 350,årsabonnement 

kr 1 000,- 

Musikkterapi 3-2005 

Styret i Norsk Forening for 

Musikkterapi: 

Trygve Aasgaard - leder 

Ingeborg Galaasen 

Kjetil Valldal 

Pernille Stangenes 

Signerte artikler står for bidragsyters egen mening, og er ikke nødvendigvis i samsvar med redaktør og/eller utgivers mening

Innhold 3-2005: 

REDAKSJONELT s 6 

FROM LULLABY TO LAMENT OG FRA 

METAANALYSER TIL EL-DIDJERIDU 

DEMONSTRASJONER s 7 

FRA KONTORET s 12 

MUSIKKTERAPISTUDIET FLYTTER 

HJEMMEFRA 

av Stina Wichmann s 13 

PRAKSIS I UTLANDET 

av Anna Claughton s.18 

HISTORIA OM FROSKEPRINSESSA - 

ELLER OM KORLEIS DET ER Å VERE I 

FORSKARPROSESSEN! 

av Karette Stensæth s 21 

NYTT FRA HØGSKOLENE 

av Gro Trondalen og Brynjulf Stige s 27 

BOKANMELDELS: SANGSKRIVING SOM 

METODE 

av Even Ruud s 29 

STAFETTEN 

av Solfrid Himle s 32 


5

6 

Redaksjonelt 

Kjære leser. 

Jeg holder på med en bok nå: ”Ekstremt høyt og 

utrolig nært” av Jonathan Safran Foer. Denne boka 

handler om en gutt som mistet sin far i terrorangrepet 

11.september. Det er selvfølgelig mye jeg kunne sagt 

om denne boka, men det er spesielt en detalj som 

jeg har hengt meg opp i: Av en eller annen grunn har 

denne gutten med seg en tamburin overalt hvor han 

går og denne spiller han på når han føler seg utrygg. 

Foreløpig har det ikke blitt forklart noe mer om hvorfor 

gutten bruker denne tamburinen, og kanskje blir det 

ikke forklart heller? Det er nesten så jeg håper at 

forfatteren ikke tar tak i dette tamburin-fenomenet, 

men bare lar det være et helt naturlig og selvfølgelig 

karaktertrekk ved hovedpersonen i boka. Eller kanskje 

til og med en selvfølgelighet som kan hjelpe alle og 

enhver, et slags husmorråd: Føler du deg litt redd og 

utrygg: spill tamburin! Så enkelt. Hvorfor ikke? Tenk 

om alt kunne være så enkelt? Tenk om faget vårt ikke 

trengte ytterligere forklaring, det forklarte seg selv? 

Vel, sånn er det ikke, og godt er det. Det er selvfølgelig 

mange grunner til at vi hele tiden jobber med å 

forklare, beskrive og legitimere det vi gjør som 

musikkterapeuter. Vi jobber gjerne i et system som 


krever at alle tiltak, behandlingsformer og tilbud skal 

grunngis. Det er en del av en kvalitetssikring. Våre 

målgrupper skal vite hva de blir tilbudt, hva de takker 

ja til og hva de får. Våre arbeidsgivere skal vite hva 

de betaler for. Alt dette (og mer til) gjør at vi stadig 

konfronteres med å måtte svare på et ”hvorfor?”. 

Heldigvis er det også andre type ”hvorfor” vi støter 

på. Disse stiller vi oss selv. De springer ut av vår egen 

nysgjerrighet, og vårt eget ønske om å finne svar på 

hvorfor musikkterapi er viktig for våre målgrupper. Det 

er disse ”hvorfor” som gjerne inspirerer oss til å skrive, 

til å formidle og til å forske. 

Dette nummeret av Musikkterapi handler i stor grad 

om det å stille spørsmål og finne svar. Vi får ta del 

i forskeprosessen, praksiserfaringer fra New York, 

Kongress i Australia – og vi får ta del i prosessen i å 

flytte et musikkterapistudie. Hvorfor ble det sånn? 

Ingelill Berger

Leder 

I stedet for en lederartikkel: 

Trygve Aasgaard 

Styreleder i Norsk Forening for Musikkterapi 

Vanligvis står det en leder på denne plassen i 

tidsskriftet, og det siste året har det vært mine 

betraktinger som her falbyes leserne. Denne gangen 

tror jeg at det er mer interessant å presentere 

kommentarer fra alle de fem norske deltagere 

ved den 11. verdenskongressen i musikkterapi i 

Brisbane, Australia mellom 19. og 23. juli. Den 

følgende mangefasetterte og flerstemmige, lille 

kongresskommentar tar utgangspunkt i hva hver av 

deltagerne synes er verd å skrive om. 

From Lullaby to Lament og fra metaanalyser 

til el-didjeridudemonstrasjoner 

Denne konferansen hadde omtrent 500 deltagere, det 

er færre enn i Oxford for tre år siden og langt færre 

enn i Washington i 1999, og det ble en usedvanlig 

velarrangert, interessant og, rett og slett, hyggelig 

begivenhet. Som forventet var årets arrangører, en 

stor gruppe australske musikkterapeuter, utrolig godt 

forberedte, grundige og vennlige. Vi var forskånet 

for kjendispregede åpningsshow som jeg etter hvert 

er blitt helt allergisk overfor; ikke mist siden fjorårets 

nasjonale konferanse i Austin, Texas, USA, der jeg (og 

noen hundre andre) ble overlevert et armbånd 


med inskripsjonen Necessary Angel av en tåpelig 

”countryartist” som ikke engang sang særlig bra. 

Hovedforelesningene i Brisbane hadde ofte et svært 

praktisk og jordnært fundament som flere ganger 

fokuserte på musikkens muligheter til å fremme 

læring, integrering og selvtillit, og da ikke kun i forhold 

til enkeltklienter: kulturelle, samfunnsorienterte 

perspektiver var et kjennemerke på mange av de 

sentrale innspillene på kongressen. 

Vi fikk demonstrert at livskvalitetsmålinger er klart 

på fremmarsj som forskningsredskap også innen 

områder som tidligere har vært hovedsakelig preget 

av beskrivelser av terapiforløp med enkeltindivider, 

for eksempel innen palliativ omsorg og geriatri. Det 

synes som at flere musikkterapiforskere nå også tar 

seg mer tid til å vurdere kritisk, og ikke kun bruke 

eller beskrive, ulike forskningstradisjoner. Det er 

gledelig at det kommer nye undersøkelser der man 

prøver å integrere resultatene flere studier omkring 

et tema (se f. eks. intervjuet med Christian Gold i 

Musikkterapi 2/05). På denne kongressen var jeg 

særlig imponert over Cheryl Dileo som presenterte 

en meta-analyse av resultater fra over 200 studier 

innenfor medisinske områder. Det synes som om at 

7

8 

From Lullaby to Lament 

både overfor personer med Alzheimer-sykdom, barn 

på sykehus og innen rehabilitering har musikkterapi 

ledet av musikkterapeuter klart større positive effekter 

enn ”hodetelefonmusikk” administrert av annet 

helsepersonell. Denne studien skal for øvrig publiseres i 

høst (Dileo & Bradt, in press). 

Den fengende, samfunnsorienterte foreleseren 

Carlos Caruso (!) fra Argentina beskrev fem ulike 

terapeutiske bruksmåter av tango som inkluderte 

tangodans for blinde og svaksynte, for barn med stort 

kriminalitetspotensial og, ikke minst, ”tango against 

madness”. Caruso understreket at ”tangoterapien” 

absolutt ikke kan erstattes av andre søramerikanske 

musikkformer som salsa/samba og lignende. På 

oppfordring demonstrerte han fenomenet ”tango” 

gjennom å danse og spille klaver, og på slutten 

av forelesningen var jeg overbevist om at denne 

mannen sikkert kan gjenopplive døde per tango. 

Og nok en gang erfarte jeg at det er først når 

musikkterapeutpublikumet opplever spontan, dyktig 

musisering at forsamlingen virkelig ”tar av” - slik er vi 

nok ganske like folk flest. 

Gro Trondalen - Førsteamanuensis 

Masterstudiet i musikkterapi og leder for Ph.D. 

utdanningen ved NMH 

Det er langt til Australia. Veldig langt. Skoene var ikke 

av på 30 timer, når jeg trekker fra de praktfulle 30 

minuttene med fotmassasje på flyplassen i Singapore. 

Da var det faktisk enda syv timer igjen med fly til 

bestemmelsesstedet på østkysten, Brisbane. Og det 

var verdt det – alt sammen! Australia, dette store 

og mangslungne kontinentet tok i mot oss med den 

glitrende opplyste byen langs eleven, og et mørke som 

senket seg ved 17 tiden. Det var jo vinter, må vite, 

midt i juli. 

Hver dag startet verdenskonferansen med å anerkjenne 

og ”pay respect to” den australske urbefolkningen, som 

bodde i – og bygget – dette landet først. Dermed var 

tonen satt. Her skulle det være plass for alle, og 


Gro Trondalen på stranden i Australia 

her skulle musikkterapiens mangfold respekteres på 

verdig vis. Det var ildsjeler som fortalte om møter med 

klienter de aldri kunne glemme. Andre benyttet seg 

av mer kjente vitenskapelig fremstillingsformer for å 

formidle sine forskningsresultat. 

Selv glemmer jeg ikke operasanger-musikkterapeuten 

som gav lyd og stemme til kreftpasienters opplevelser, 

mens pasientene bekreftet eller avkreftet underveis 

om det var slik deres egen følelsesmusikk hørte ut. 

Disse musikalske ord og uttrykk ble video-tapet 

og skrevet ned på partitur, før de ble gitt videre til 

profesjonelle operasangere. Et samarbeid mellom 

musikkterapeuten, sangerne og pasientene munnet 

ut i en operaforestilling. Det må ha vært en sterk 

opplevelse å overvære en musikalsk fremføring av sin 

egen sorg over datteren som nylig døde av kreft, mens 

hun selv gikk på cellegift. I hvert fall satte det spor hos

meg som tilhører. 

For øvrig er det helt klart powerpointens tid – på 

godt og vondt. Glitrende teknikere gjorde sitt til 

at musikken ikke druknet – men ble meget hørbar 

og tilgjengelig. Levende musikk var det heldigvis 

også mye av. Konferanselokalene var flotte og 

funksjonelle, og musikkterapifolket på vandring 

snakket sammen fra alle verdens hjørner. Selv 

internett-tilgangen var upåklagelig. 

Verdenskonferansen bød på lange dager og netter 

med faglige og sosiale møter på mange plan. 

Døgnforvirring og jet-lag til tross, etter konferansen 

la jeg til et par dager for å utforske flora og 

fauna, inkludert tur i regnskogen og vandring 

lands stranden Surfers’ Paradise på Gullkysten. 

Det ble også et bad i havet. Som nordmann var 

jeg jo vant til vintertemperaturer i vannet, eller 

sommertemperatur, som vi kaller det på våre kanter. 

En slik konferanse gir påfyll, som setter seg i kropp 

og tanke som livgivende minner. Med en levende 

erindring om sola som står i nord midt på dagen, og 

vannvirvlene som går feil vei ned i sluket i vasken, 

gleder jeg meg allerede til neste Verdenskonferanse i 

Buenos Aires i 2008. 

Brynjulf Stige, leder for 

musikkterapiutdannelsen ved HiSF, Sandane 

Det tar tid å bli ein god hybrid. – Det er ein tanke 

eg har hatt nokre gongar i det siste, m.a. i samband 

med at eg saman med kollegaene mine arbeider med 

planar for ei eventuell ny musikkterapiutdanning 

i Bergen eller Stavanger. I ein slik prosess – der 

opplegg og studieplanar igjen vert sett under lupa 

– blir eg enno ein gong minna om kor samansett 

og kompleks musikkterapikompetansen er. Det 

er ikkje berre snakk om musikalsk handverk, 

kommunikasjonsevne, tverrfagleg teoriforståing, 

etikk og forskingskompetanse; det er snakk om å 

kunne skape ein vev med haldbare strukturar og 



interessante mønster ut av alt dette. Kva har det 

å gjere med opplevinga mi av verdskonferansen i 

Brisbane i sommar? Det er vel slik at ikkje berre kvar 

enkelt av oss arbeider med å verte betre hybridar, 

også faget og profesjonen er inne i ein slik prosess. 

Og då vert det naturleg for meg å samanlikne denne 

konferansen med tidlegare verdskonferansar eg 

har vore på, frå og med Vitoria-Gasteiz i 1993. Eg 

meiner då å få auge på iallfall tre utviklingstrekk; 

kvaliteten på framlegga er jamnare enn før, forsøka 

på å integrere teoretiske refleksjonar og praktiske 

erfaringar er meir overtydande, og spennet i 

tematikk er vidare, m.a. av di kulturrelativ og 

samfunnsintegrert praksis er meir synleg enn 

tidlegare. Eg opplever nok at hybridiseringa haltar litt 

her og der enno, ved at fokus kan verte noko einsidig 

på den eine eller andre dimensjonen. Men, eg er 

ikkje heilt sikker. Av og til er det nettopp når vi vert 

heilt oppslukte at noko anna kan opne seg. 

Dag Stian Baltzersen, mastergradsstudent i 

musikkterapi, HiSF, Sandane 

G`day Mate, dette var utrolig festlig. 

Verdenskonferanse i Musikkterapi. Jeg grep sjansen 

og dro avsted til den andre siden av kloden. 

Det var fantastisk å få oppleve og å se ”live” 

pensumforfattere, for her var over halve pensumlista 

tilstede. I tillegg til mange inspirerende forelesninger, 

er det to ting jeg gjerne vil si: Det første er at på 

musikkterapikonferanser er det merkelig nok lite 

musikk å høre. Men jeg hadde tatt med meg fela mi, 

og var klar for å jamme litt i lunsjpausene. Dette 

var riktig så koselig, for det var flere som hadde 

instrument i baklomma, bl.a hadde Audun Myskja 

med seg et par munnspill. Dette ble mer og mer 

populært, og mot slutten av uka var det riktig moro. 

På bildet nedenfor ser vi Dr. Lovely Sharma på citer 

fra India, Stephen Malloch, Dag Stian Baltzersen og 

Phillip Hughes fra England. 

Den andre tingen jeg veldig gjerne vil fortelle om, var 

9

10 


mitt ønske om å få med meg workshop i didgeridoo. 

Det eneste var at dette bare ble avholdt tre ganger, 

med max. 20 personer pr gang. Og jeg trodde at 

reistreringen var tidlig om morgenen, passelig for 

minus A mennesker.. så jeg sto opp kl. 6 for å være 

klar kl 7, men da damen kom til administrasjonen 

en halvtime senere var meldingen at; I’m sorry- 

registration for the didge workshop is at morning 

tea time, 10.45. Hadde jeg vært våken, vet jeg ikke 

riktig hva som hadde skjedd… Så, senere på dagen 

ble jeg sittende i kø, en time før mornig tea- for å 

være helt sikker på å få være med... Workshopen ble 

holdt av William Barton, en av Australias beste didge 

spillere, og det var en fantastisk opplevelse, selv om 

vi til tider hørtes ut som en flok elefanter. 

Jeg var en tur oppe i Darwin i Northern Territory, 

hvor instrumentet blir laget, og kjøpte et utrolig fint 

instrument. Men dessverre kom den ikke frem. Den 

ville reise litt på egenhånd. Men nå hører jeg den 

komme(budbil fra Gardermoen) så nå kan jeg plage 

mor og far litt før jeg reiser tilbake til Sandane for å 

fullføre siste semester på masterstudiet. 

Audun Myskja Overlege, Fellow in Neurologic 

Music Therapy 

I forbindelse med prosjektet ”Musikk i siste livsfase” 

via Stiftelsen Kirkens Bymisjon støttet av Stiftelsen 

Helse og Rehabilitering fikk jeg anledning til å 

presentere prosjektets funn i Brisbane (Individualized 

Music – A Method for Integrating Music Therapy into 

Health Care Practices) 

Det er første gang jeg har vært på en 

musikkterapeutisk konferanse. Det var derfor 

naturlig å sammenligne med de mange medisinske 

møter, konferanser og kongresser jeg har vært 

på. En forskjell som slo meg var at ved de 

medisinske kongressene foregår aktiviteten i svært 

stringente former på dagtid, hvoretter dr. Jekyll 

ofte blir til Mr. Hyde på kveldstid, med god mat, 


vin og dans innabords. Slik sett var konferansen i 

Brisbane forskjellig. Et lite eksempel: Jeg slengte 

meg med på et munnspill jeg fant i vesken da jeg 

hørte norske Dag Stian Baltzersen gjøre en utrolig 

vakker improvisasjon over en norsk folkemelodi 

midt i lunsjpausen, sammen med en australsk 

musikkterapeut som spilte mandolin. Vi tre og et 

par andre fikk være med og ligge litt i bunnen da 

en indisk kvinne slo oss i bakken med sitt sitarspill 

på slutten av dagen en av ettermiddagene. Midt i 

lunsjpausen gikk tre australske musikkterapeuter 

på scenen og sang ”Wild mountain thyme”, så 

gåsehuden stod. Eneste forskjellen mellom dagtid og 

kveldstid var at PowerPoint presentasjonene forsvant 

på kvelden. PowerPoint presentasjonene fortjener 

imidlertid litt oppmerksomhet: 

Da jeg som 100% i lege og kliniker ble drevet 

av personlig interesse inn i møte med det 

musikkterapeutiske miljøet for 10 år siden, 

opplevde jeg at vokabularet og tilnærmingen til 

viten var svært forskjellige fra det medisinske 

miljøets tilnærming. Kontrasten mellom medisinsk 

biovitenskaplig tilnærming og den humanistiske 

og sosialpsykologiske vinklingen jeg fant i 

musikkterapeutiske tidskrifter, var betydelig. Jeg 

har selv tatt min musikkterapeutiske utdanning 

de senere år hos professor Michael Thaut ved 

Center for Biomedical Research in Music ved 

Colorado State University. Denne utdanningen 

har bygget på musikkterapiens biomedisinske og 

fysiologiske forandringer og bestrebelsen på å 

utvikle musikkterapeutiske teknikker på grunnlag 

av denne. På kongressen i Brisbane så jeg at Thaut 

ikke er alene. Tony Wigram, som vil være kjent for 

de fleste lesere, holdt et foredrag for fullstappet sal, 

om forholdet mellom musikkterapeutisk forskning 

og praksis. Dette er et av de foredragene som var 

en lise å høre, i og med at jeg selv ofte har følt 

at medisinske kongresser lett blir stående i en 

dominans av basalforskning med få tråder over i 

praksis. 

Tre kolleger hadde presentasjoner i Brisbane på

svært forskjellige måter. En russisk lege snakket 

like etter meg og beskrev et musikalsk system han 

hadde utviklet for å behandle ulike sykdommer og 

symptomer. Dessverre var foredraget preget av 

at han slet med datatekniske problemer, brukte 

størstedelen av foredraget på mislykkede forsøk 

på å spille sine stykker. Det er derfor et godt råd til 

musikkterapeuter som skal presentere sitt arbeid: 

Stopper teknologien dere, ta fram stemme og gitar 

i stedet. Alt over et minutts fomling med tekniske 

problemer ødelegger et foredrag. Slik er det 

dessverre bare. 

En indisk lege hadde noe av det samme konseptet 

og hadde stort oppmøte på sitt foredrag om 

Mikrotoner i indisk musikk og deres kurative 

virkning. Fra en vestlig tankegang steiler vi litt over 

de kraftige kurative påstandene, men jeg tror det 

er mer betinget i kulturelle forskjeller. Musikken 

han spilte var vakker, nyansert indisk musikk 

med tydelig aksentuerte forskjeller i rytmer og 

melodiløp. En eldre argentinsk lege som snakket om 

tangoens helsemessige betydning slo også meg i 

publikumsoppslutning: Det var stinn brakke da han 

snakket om sitt forhold til tangoen og vill applaus 

da han sa: ”It is not the opposite sex – it is the 

complementary sex!” på gebrokkent engelsk. Hans 

argumenter hadde kanskje mindre gjennomslagskraft 

enn hans egenkomponerte tangostykke spilt fra 

hjertet på et medbragt keyboard. 

For meg var likevel det personlige høydepunktet 

presentasjonen til den australske musikkterapeuten 

Emma O`Brien, som arbeider med kreftpasienter. 

Hun viste hvordan hun hadde satt opp en opera 

med noen av sine kreftpasienter. En opera som 

tok utgangspunkt i, og ble komponert ut fra deres 

livdshistorier, sorger, gleder, tap og lidelser. Jeg 

unner dere alle å se denne forestillingen - synd at 

hun bor så langt bort: Samme musikkterapeut holdt 

også en av de beste undervisninger i terapeutisk 

stemmebruk jeg har vært bort i. 

Summa summarum: Brisbane var fantastisk, 



jeg nøt vært øyeblikk av kongressen. For 

meg personlig var det en innvielse i det 

musikkterapeutiske faglige og sosiale miljøet, 

et møte som gir mersmak og inspirerer til 

å forsette å arbeide for å bygge bro mellom 

musikkterapeutisk og medisinsk teori og praksis. 

11

12 

Fra kontoret 

Fra kontoret 

Kjære medlemmer av Norsk Forening for 

Musikkterapi 

Det er nå gått nesten 2 år siden jeg sist skrev den 

faste spalten ”Fra kontoret” til ”Musikkterapi”. Siden 

den gang har foreningen flyttet til nye lokaler og fått 

nytt styre. Men fortsatt er Ingelill Berger redaktør 

av bladet og jeg må si at det har vært en glede og 

samarbeide med henne igjen. Til dette nummeret av 

”Musikkterapi” vil jeg kun komme med litt praktisk 

informasjon. 

Kontortid 

I den tiden Unn Christel skal være ute i permisjon 

vil jeg arbeide i 30 prosent stilling. Da det vil være 

behov for det vil jeg arbeide noe mer. Dette fører 

til at Norsk Forening for Musikkterapi vil ha en fast 

kontordag i uken, onsdag 09.00 – 17.00. Er det noe 

som haster veldig er jeg selvsagt tilgjengelig på 

telefon, 45 22 18 47. 

Kurs 

Jeg minner også om at Norsk Forening for 

Musikkterapi inviterer til BANDKURS med 

musikkterapeut Bente Mari Mortensen 22.oktober. Er 

du interessert i samspill og bruk av PA, meld deg på 

til info@musikkterapi.no (se også side 26). 

Bokanmeldelser 

Vi har fått inn to nye bøker til kontoret som vi 

ønsker at noen kan anmelde til neste nummer av 


musikkterapi. De som anmelder bøkene får selvsagt 

beholde dem. 

Music Therapy and Neurological Rehabilitation 

– Performing Health 

Edited by David Aldridge 

Roots of Musicality 

- Music Therapy and Personal Development 

Av Daniel Perret Ønsker du å anmelde en av disse 

bøkene er det bare å ta kontakt med kontoret, 

info@musikkterapi.no. 

musikkterapi.no 

I løpet av sommeren har vi laget en versjon av 

hjemmesiden til Norsk Forening for Musikkterapi. Vi 

har frisket opp designen og lagt inn noen nye valg. 

Det er blant annet mulig å søke på siden. Fortsatt 

er det slik at vi trenger innspill til saker, nyheter, 

ledige stillinger med mer. Send derfor inn ditt tips 

info@musikkterapi.no. Jeg anbefaler dere alle å ta en 

kikk på www.musikkterapi.no. 

Mailprobelmer 

Som kanskje flere av dere har merket har vi 

hatt problemer med e-posten, og på grunn av 

sommerferie tok det litt tid før alt kom på plass igjen. 

Nå skal alt være i orden, men hvis dere i fremtiden 

skulle få mailen i retur kan dere sende til følgende 

adresse, krisu-a@online.no. 

Ønsker dere alle sammen en strålende høst. 

Kristian Ulyses Andaur

Musikkterapistudiet flytter hjemmefra 

Av Stina Wichmann 

Det var med stor glede jeg så fram til fredag kveld 11.mars 2005, kvelden da den nye redaksjonen for 

musikkterapibladet skulle samles for første gang. Gleden fikk rask et skår da Ingelill slapp bomba: ”Musikkterapistudiet 

på Sandane skal legges ned. Studiet skal kanskje flyttes.” Over lenger tid har begrenset 

tilgang på studenter og en strevsom økonomi fått nedleggingsspøkelset på til å vise seg i gangene 

på Søreide, men at nedlegging virkelig skulle bli resultatet var vi vel få som trodde. Rett nok skal ikke 

studiet legges ned, men det skal flytte fra Sandane. I en slik sak er det viktig å få både fakta og følelser 

fram i lyset. Hvem andre enn Brynjulf Stige var det vel da naturlig å oppsøke. Musikkterapibladets 

representant for vestlandet tok turen til Sandane. 

En lang seilas i motvind 

Det er kaldt og det duskregner litt da jeg tusler 

opp i tunet mellom husa på Søreide. På Søreide har 

Søreide kompetansesenter og Høgskulen i Sogn og 

Fjordane, Studiesenter Sandane de siste 20 åra holdt 

hus. Før den tid var her spesialskole, så her er det 

hus med lang historie i veggene. Fra tunet er det 

utsikt mot Gloppefjorden som omkranses av høye 

fjell som denne dagen er dekket av et lavt skydekke. 

I tunet mellom husa er det helt stille, inntil Brynjulf 

kommer ruslende i regnet. Det blir klem, og etter 

hvert pulverkaffe som inntas i sofakroken til lærerne 

på musikkterapiutdanninga. En koselig setting for å 

snakke om noe som er ganske ukoselig. 

- Vi har vore optimistar lenge, samtidig som vi har 

vore bekymra veldig lenge. 

Brynjulf tenker tilbake og beskriver 

musikkterapiutdanningas tilblivelse og eksistens som 

en lang seilas med kastevinder fra den ene retningen 

til den andre – fra optimisme til pessimisme. - Vi har 

segla ganske mykje i motvind. Det har nok vore mest 

av det, men så har det vore nok medvind til at vi har 

orka å holde på. 

Nå har vinden stilna. Uten praksisplasser, lav 

studentrekruttering og en evig kamp om midler 

er det slutt på kreftene til teamet på Sandane. Nå 



er det ikke lenger liv laga for musikkterapiutdanning 

på Sandane. I løpet av det siste året har fagteamet 

på Sandane hatt prosesser som har ført fram til 

beslutningen om flytting – til Universitetet i Bergen eller 

Universitetet i Stavanger. Lokalisering er i skrivende 

stund ikke avgjort. 

The Essence of Time… Sandane har hatt si tid 

- Når eg tenker tilbake til midten av 80-tallet og 

oppstarten av utdanninga, ser eg at dette ikkje kunne 

ha skjedd noko anna sted enn på Sandane i Gloppen 

kommune. Her var fire stillingar og ei femte stilling på 

vei. Til samanlikning var det på dette tidspunktet to 

musikkterapeutar i Stavanger og ein i Bergen. Miljøet 

på Sandane var klart til å ta i mot ei nyetablering av ei 

musikkterapiutdanning, og politisk sett var det mogleg 

å tru på ei utvikling av utdanningstilbod i distrikta. Det 

var noko å byggje på og det var enno noko som heitte 

distriktspolitikk, forteller Brynjulf. 

Nå har rammebetingelsene endret seg. Alt har si tid. 

Utdanninga på Sandane hatt si tid. 

Mens det ennå var videreutdanning, var det hele tida en 

svak økning i søkertallet. Omleggingen av studiet i 2003, 

fra to- til treårig studieløp medførte nedgang i søkertallet. 

En evig kamp til tross - Brynjulf berømmer lærerkreftene 

som hele tida har vært - og fremdeles er sterke og aktive, 

også på forskningsfronten: 

13

14 


- Vi kan ikkje jobbe hardare enn det vi gjer no. Vi 

har nådd ei grense for kor langt det går an å strekke 

strikken innafor dei rammene og ressursane vi har 

her. 

Han mener musikkterapiutdanninga på Sandane 

har gode kvaliteter. Allikevel uteblir søkerne. 

Reduksjon i søkertallet førte til at høgskoleledelsen 

reserverte seg ved tildeling av midler. De nødvendige 

ressursene til å bygge ut og endre studiestrukturen 

etter omlegging fra to – til treårig løp, var 

begrensede. Problemene tilknyttet de økonomiske 

begrensningene, satte i gang en erkjennelsesprosess 

blant de ansatte på Sandane. 

Høsten 2004 oppsummerte og evaluerte teamet på 

Sandane situasjonen ved musikkterapiutdanninga. 

Denne prosessen førte fram til at teamet i januar 05 

bestemte seg for å legge fram ønsket om flytting for 

styret i Høgskulen i Sogn og Fjordane. 

Mange skjær i sjøen 

Brynjulf og resten av teamet på Sandane har ingen 

mal å gå etter når de nå skal pakke bøkene, rydde 

kontorpultene og fortsette videre på nytt sted i nye 

lokaler som om nesten ingen ting har skjedd. Et av 

spenningsmomentene i denne saken er at et fagmiljø 

med rot og topp nå skal på flyttefot. 

- Av den grunn har dette vore svært så 

nervepirrande, forteller Brynjulf. Han sammenligner 

med de beryktede skjær i sjøen for å beskrive det 

hele: - Det har vore mange skjær i sjøen, men med 

små marginar har vi klart å navigere unna. Der er 

enno nokre skjær å runde, men vi er over halvvegs 

no. 

Det første skjæret innebar at høgskoleledelsen 

kunne sette seg på bakbeina. De kunne sagt noe 

sånt som at dette er vår utdanning og den skal 

være her. Vil ikke dere være her, så henter vi inn 

nye folk! Høgskoleledelsen sa ikke det. De beklager 

at musikkterapiutdanninga ønsker å flytte, men 


ser samtidig at dette er en realistisk beslutning. 

Høgskolestyret skal ikke hjelpe til og være aktive i 

flyttingen, men legge til rette for en god prosess. 

Dette kommer fram i høgskulestyrets prinsippvedtak 

som kom 16.juni 2005. 

Både teamet på Sandane og høgskoleledelsen er 

enige om at det var kun to utganger av denne saken 

– flytting av et helt fagmiljø eller oppsmuldring av 

miljøet. I følge Brynjulf har høgskoleledelsen i Sogn 

og Fjordane forsonet seg med at utdanninga og 

fagmiljøet på Sandane skal flyttes, og han opplever 

at de føler et medansvar for at et fagmiljø de har 

investert i, ikke bare forsvinner. Brynjulf er fornøyd 

med at et samarbeid med ledelsen til tross for 

flyttinga, har vist seg mulig. 

Målet er flytting i løpet av 2005/06 og opptak 

av studenter ved nytt studiested i 2006, så tatt 

i betraktning at mottaker av musikkterapistudiet 

er trauste og litt seindrektige universitetet, går 

prosessen særdeles raskt. 

Som å flytte heimefra 

Brynjulf beskriver det hele: - Det blir nesten som å 

flytte heimafrå. 

Som når man flytter heimefra er følelsen av vemod 

sterk, samtidig som forventningene til de muligheter 

som kan åpenbare seg er store. Brynjulf sier at 

fokuset på mulighetene gjør de private omstillingene 

mer motiverende å gripe fatt i. 

- Det personlege og private er sjølvsagt ein viktig del 

av prosessen. 

Brynjulf har fire (musiske) barn som er født og 

oppvokst i Gloppen, fru Toril har nylig etablert 

stressmestringssenteret på Sandane, og hans 

engasjement i det lokale kulturliv knytter han 

naturlig nok sterkt til den lille, naturskjønne 

vestlandsbygda. Han peker likevel på at omstillingene 

for hans egen familie er små, sammenlignet med 

Randi Rolvsjord og mannen som må flytte med fire 

små barn.

Brynjulf er letta over at avgjørelsen om at studiet 

skal flytte nå er tatt. - Det er ei lette, for dette har 

vore ei bør og det har vore mykje motstand. 

Opprettelsen av utdanninga beskriver han 

som en løvetann som på tvers og på tross av 

høgskolesystemet fant skrinne, men dog levekår. 

- Fordi studiet tidlig begynte å slite med rekruttering, 

så har det vore ein kamp for å få ressursar. 

Brynjulf tenker seg litt om, og ser at studiet kan ha 

vokst og profittert på den evige kampen. 

- Den har vore skjerpande. Ein har hele tida måtta 

gjort så godt ein har kunna, og helst litt til. 

Teamet går for Bergen som nytt studiested 

En del av teamets prosess har bestått i å vurdere 

de aktuelle studiesteder ut fra ei liste med kriterier. 

Teamet har forsøkt å se på mulighetene i Bergen 

og Stavanger ut fra hvordan de ulike stedene kan 

gagne norsk musikkterapi, skape gode forutsetninger 

for forskning, skape grunnlag for gode og varierte 

praksisnettverk og gi økt rekruttering. De føler et 

ansvar for å lokalisere studiet der disse faktorene 

ivaretas best mulig. 

- Så langt ein kan sjå, har vi nådd eit mettingspunkt 

med to utdanninger. Av den grunn er det viktig at dei 

to utdanningene rekrutterer så godt som mogleg. 

Både Bergen og Stavanger er gode alternativ, 

men sett ut fra et faglig perspektiv går teamet på 

Sandane for Bergen som nytt studiested. Bergen er 

rett og slett større, og oppfyller lista med teamets 

kriterier bedre enn hva Stavanger gjør. Brynjulf 

trekker også fram hvordan forskningen ved studiet 

vil bli styrket med nye og bedre økonomiske rammer, 

og ved at interessante samarbeidspartnere som 

psykologisk og medisinsk fakultet er i geografisk 

nærhet. Sandenserane er visstnok allerede i gang 

med å bygge allianser! 

Oppstarten av musikkterapiutdanninga på Sandane 

På midten av 80-tallet blei det utdannet 6 

musikkterapeuter i året i Oslo. De fleste blei værende 

på Østlandet. En liten håndfull musikkterapeuter 



reiste til Sandane i Gloppen kommune i Nordfjord. 

Disse gjorde suksess, og der var på denne 

tida stor etterspørsel etter musikkterapeuter i 

Gloppen. Etterspørselen førte til leik med tanken 

om å opprette ei utdanning på vestsida av fjella. 

Brynjulf og flere i hans krets, tenkte tanken om 

musikkterapiutdanning på Sandane allerede i 1984. 

- Men…, sier han: - Vi var 26 år gamle og hadde eitt 

års erfaring som musikkterapeutar, og tykte kanskje 

isen var litt tynn. Vi heldt klokeleg kjeft til 1986, då 

det kom opp ein ny diskusjon om utviklinga av eit 

høgskulemiljø på Sandane. 

Ei prosjektgruppe hadde konstituert seg selv og 

Mette Kleive, Ingunn Byrkjedal og Brynjulf tok 

kontakt med prosjektgruppa. Trekløveret lanserte 

tanken om musikkterapiutdanning og forslaget fikk 

støtte! Så rettet de spørsmål til musikkterapimiljøet i 

Oslo, for å høre om de ville støtte forslaget om ei ny 

musikkterapiutdanning. 

- I ettertid skjønar eg ikkje korleis vi torde. Eg hadde 

nok synast det var mykje nifsare om eg skulle gjort 

det same i dag. Ungdommeleg dumdristigheit og 

optimisme kom godt med, sier han og ler. 

- Noen formalitetar har vi òg lært undervegs. Han 

minnes med stor humor at de i sin uvitenhet utelot 

en henvendelse til rektor ved konservatoriet i Oslo 

angående støtte til opprettelsen av utdanninga på 

Sandane. 

Da han sjøl var musikkterapistudent, var 

musikkterapien orientert mot institusjonene. Han 

hadde praksis på institusjon og litteraturen han 

leste, var basert på praksis ved institusjon. Dette ga 

få muligheter til å forberede seg på de behov som 

eksisterer utenfor institusjonskonteksten. - Å komme 

til Sandane og både sjå og oppleve at det gjekk an å 

jobbe utanfor institusjonane, var igangsettande. 

Konteksten på Sandane har for han skapt 

grobunn for tenkning omkring og skriving om 

samfunnsmusikkterapi. Det lille lokalsamfunnet 

omtaler han som si resonanskasse når han 

15

16 


skriver, men understreker at hans tenkning omkring 

samfunnsmusikkterapi er like aktuelt i by-sammenheng. 

- Dei første åra på Sandane da eg jobba tett saman 

med Ingunn (Byrkjedal, journ. merknad) var veldig 

formande for meg. 

Lokalt musikkterapiarbeid og reising på krunglete, 

smale veier i distriktet til nye plasser med nye folk, 

for å gi kurs og veiledning plantet interessen for 

det kultursentrerte. - Det er ei myte om Noreg at vi 

har berre har ein kultur, understreker han. Ingunn 

og Brynjulf var foregangsmann- og kvinne for de to 

stillingene som nå utgjør Fylkessenter for musikkterapi 

i Sogn og Fjordane. 

Brynjulf er takknemlig for det han har lært om musikkterapi 

ved å være her. - Sandane har vore ein fin plass å lære 

om musikkterapi, sier han. 

- Passe beskyttende? spør jeg. 

- Hehe…, veit ikkje om det er heilt riktig, men kanskje 

nettopp fordi det har vore for smått her har ein 

måtta gå utanfor grensene som finnast. Grensene 

har tvunge fram behovet for å tenke på tvers, slik at 

begrensningane også har blitt moglegheiter. 

Sliten og lei? 

Siden han nå resignerer og vil flytte til byen, må jeg spørre 

om han er trøtt og lei av å kjempe musikkterapiutdanninga 

på Sandane sin sak? 

- Eg har hatt ein finger med i ein utviklingsprosess som 

har vart siden `86. Å bygge opp noko nytt, betyr at ein blir 

lei og trøtt i periodar. Men innimellom de tunge periodane 

er det nokre utrulege løft, før nye motbakkar. Heilt sidan 

1986 har det vore sånn. Ein blir vel vant til motbakkene, 

men det er like tungt kvar gang dei kjem. 

Våren 2005 var en sånn tung motbakke. For Brynjulf 

har det vært tærende, vondt og vemodig å tenke på at 

utdanninga og fagmiljøet han i over 20 år hadde kjempet 

for, kunne gå til grunne. Nå er han forsonet med at 

saken kan ha ulike utfall og at mye ligger utenfor hans 

kontroll. 

Brynjulf er hele tida på vei videre, alltid nye prosjekter. 


Hvor henter han energien fra? Hva er det som nærer 

et så brennende engasjement for musikkterapien til 

tross for så mye motstand gjennom så lang tid, undrer 

jeg? 

- Det har vore mykje motstand, men så har det òg vært 

mykje støtte å hente. 

Brynjulf er takknemlig for all støtten fra Oslomiljøet 

i forbindelse med oppstarten av 

musikkterapiutdanninga på Sandane. Han framhever 

særlig Even Ruud og demonstrerer hvordan han 

i nordavind og regn fra alle kanter, med hendene 

beskyttende over hodet, nærmest krøp ut av 

twinotteren. Ved oppstarten i 88-89 kom han 

opp til 4 ganger i semesteret i twin otter (nå er 

det heldigvis dash!), for å hjelpe og løfte fram 

musikkterapiutdanninga på Sandane. Han trekker 

også fram all støtten fra teamet på Sandane. Han 

peker også noen tilfeldigheter og noen personlige 

kvaliteter: - Eg har vært på rett sted til rett tid. Eg 

som person, likar denne type utfordringar. 

”Eg såg lenge for meg at detta blir sikkert 2007”! 

Sånn blir det forhåpentligvis ikke. - Nå når beslutninga 

om flytting er tatt, er ikkje drøvtygging nødvendig, sier 

Brynjulf om at studentopptak høsten 2006, skjer etter 

all sannsynlighet på nytt sted. Raske beslutninger er 

bra for alle parter, også for HSF. 

Han hevder bestemt at om trekløveret med Mette, 

Ingunn og Brynjulf i 1984 eller i 86 hadde henvendt 

seg til universitetene, ville ei musikkterapiutdanning 

ved universitetet i Bergen eller (daværende) 

Høgskolen i Stavanger ha vært total uinteressant. 

Gledelig er det derfor at universiteta i Bergen 

og Stavanger og ved Høgskolen i Bergen i 2005, 

er svært positive til å få musikkterapi som et 

studietilbud, og det allerede fra 2006. Et sterkt 

ønske om å få musikkterapi i fagtilbudet har 

vist universitetenes evne til tempomobilitet med 

påfølgende besluttsomhet og Brynjulf er overraska

over dette: 

- Langtidsplanane til universiteta styrer verksemda. 

At universiteta har vist vilje til å endre kurs for 

å få musikkterapi inn på langtidsplanane, det er 

overraskande. Prosessen universiteta må inn for å få 

musikkterapi i studiekatalogen, er stor. 

På hvilke måter er det da blitt så interessant 

adoptere ei veletablert utdanning som 

musikkterapiutdanninga nå er? Brynjulf forteller om 

utfordringene utdanningsinstitusjonene har ved å 

skulle forene det praktiske, det teoretiske og det 

forskningsbaserte. Han tenker seg musikkterapifaget 

som interessant i så måte, nettopp fordi faget 

vektlegger både det forskningsmessige, det 

teoretiske og det håndverksmessige, og er på den 

måten brobygger mellom ulike fagtradisjoner. Både 

i Stavanger og i Bergen er det musikkutdanninger 

fra før, og musikkterapistudiet passer inn som en 

styrking av allerede etablerte musikkmiljøet ved 

universitetene. Videre er det et sterkt og godt 

fagteam som er aktive på forskningsfronten som 

følger med på flyttelasset. Brynjulf peker også på 

at samarbeidet mellom musikkterapifaget og de 

eksisterende musikkutdanninger ved universitetene 

kan gi næring til begge parter. Fagutveksling vil gi 

viktige tilskudd til behovet for å gå i ulike retninger 

innenfor ulike fagtradisjoner innenfor musikk 

(forskning, musikkpedagogikk, teori og innenfor 

håndverket). Det er altså tydelig at universiteta har 

håp om å profittere på å legge musikkterapien under 

sine vinger. 

Utfordringer for musikkterapiutdanninga 

Forholdet mellom det akademiske, teoretiske og 

forskningsmessige og praksisfeltet er en gammel 

debatt ved all utdanning. Ved å skifte adresse fra 

høgskole til universitet, får musikkterapiutdanninga en 

krevende utfordring i nettopp det å beholde nærheten 

til praksis. 

- Det gjenstår å sjå, det, kor krevjande det blir, sier 


Brynjulf. Det er beroligende når han sier at en av 

målsettingene i det videre arbeidet er å styrke praksis 

og å styrke relasjonen til praksis. Han er en av de 

som mener at mer forskning ikke skaper dårligere 

praksis og understreker hvor viktig det er at disse 

to grunnpilarene støtter opp om hverandre. I praksis 

betyr dette at praktikeren og forskeren har et gjensidig 

ansvar for å interessere seg for de ulike aspektene. 

Det nærmer seg slutten på en hyggelig prat. Brynjulf 

er optimistisk og tenker at for både universitetsmiljøet 

og musikkterapien vil aktivitet på felles arena være til 

gjensidig befruktning. Men ikke automatisk. Det må 

fokuseres på og jobbes med. Han er opptatt av å bli 

ferdig med vemodet om å flytte heimefra, sånn at de 

store mulighetene kan åpne seg! Med ny lokalisering, et 

større musikk- og forskningsmiljø og forhåpentligvis økt 

studentrekruttering ser Brynjulf for seg at alle studiets 

grunnpilarer vil bli styrka, et bedre studium og at norsk 

musikkterapi er styrket! 


17

18 

Praksis i utlandet 


av Anna Claughton 

Musikkterapiutdanningene i Sandane og Oslo har alltid lagt stor vekt på at studentene skal ha mye 

praksis i studietiden. Hver eneste musikkterapeut som blir utdannet i Norge må derfor gjennomføre flere 

praksisperioder sammen med en erfaren musikkterapeut før man kan få gå opp til eksamen. Tanken 

bak dette er at studentene skal få en forsmak på hva en hverdag som musikkterapeut kan innebære. 

Studenten skal få lov til å gjøre sine første kliniske erfaringer i en trygg ramme i sammen med en praksislærer 

som alt etter behov kan fungere både som veileder, inspirator, rollemodell og sikkerhetsnett. 

De fleste praksisplasser er i Norge, men noen 

studenter ordner seg på egen hånd en praksisplass i 

utlandet. Dette er noe som kan by på helt spesielle 

opplevelser og erfaringer: en annen kultur, en annen 

musikalsk tradisjon, faglige forskjeller, og ikke 

minst et annet språk. Det gir også muligheten til å 

sammenligne ulike kulturer, veksle erfaringer, utvide 

horisonter og skaffe seg utenlandske kontakter. 

Tre studenter fra Sandane, Dag Stian Baltzersen, 

Merethe Vadstein Welle og Veronica Slettebakk, var i 

praksis i våres på Beth Abraham sykehus i New York. 

Der er det ansatt hele fire musikkterapeuter for å 

jobbe med slagpasienter, yngre som har opplevd 

traumatiske volds- og ransepisoder, og demente. 

Vi ba disse tre studentene dele sine erfaringer og 

refleksjoner rundt den fire uker lange praksisen: 

- Min praksis var i Bronx, New York på sykehuset 

Beth Abraham, Institution for music and neurologic 

function. Her hadde jeg Dr. David Ramsey som 

veileder, han er rimelig behavioristisk orientert, 

men også veldig opptatt av samfunnsmusikkterapi, 

forklarer Dag Stian. Han var også med på et par 

gruppeveiledninger ledet av Benedickte Scheiby, 

en musikkterapeut innenfor en analytisk orientert 

tradisjon, som var praksislæreren til Veronica og 

Merethe. 

– Jeg merket mye til den analytisk orienterte 

musikkterapien, sier Merethe. – Det er spennende å 

gå dypere inn i arbeidet en gjør, og virkelig se etter 

temaer som kan ligge bakenfor det umiddelbare. Jeg 


har stor tro på mange elementer i analytisk terapi, 

for eksempel overføring og motoverføring, men siden 

jeg er vant til en ressursorientert tankegang fra 

Sandane har jeg noen kritiske innvendinger til den 

problemfokuserte måten å tenke på, som AMT etter 

mitt syn ofte er preget av. 

Veronica hadde merket seg at man på denne 

avdelingen kunne arbeide med musikkterapi på 

forskjellige måter og med forskjellige innfalsvinkler. 

– Musikkterapien var i utgangspunktet tett linket 

til trening av nevrologiske funksjoner, men det ble 

også arbeidet psykoanalytisk for bedring av miljø og 

trivsel, sier hun. 

Hva var det som gjorde størst inntrykk på 

studentene? 

- Den største opplevelsen fra praksis var å få styre 

en egen terapitime, forteller Dag Stian. - Jeg ble 

satt opp med en klient to ganger i uka i tre uker. 

Det var selvfølgelig en altfor kort periode til å se en 

prosess, men jeg satt igjen med en opplevelse av å 

ha hatt et sterkt musikalsk og personlig møte med 

et fantastisk menneske. En annen stor opplevelse 

fra praksisperioden, var å få besøke Nordoff- 

Robbinssenteret på Manhattan. Her ble vi invitert til å 

høre på en forelesning med Clive Robbins, som er en 

utrolig inspirerende og karismatisk mann. Clive holdt 

en forelesning om hørselshemmede og jeg ble fanget 

av hans engasjement, så mye at jeg kan tenke meg 

å gå inn i dette feltet. 

- Det som gjorde størst inntrykk på meg var

uten tvil de menneskene vi møtte; pasientene på 

sykehuset, minnes Veronica. - Disse menneskene 

hadde ikke en enkel hverdag, den var fylt med 

stress, smerter og ensomhet. Den velkomsten vi fikk 

og den takknemligheten de utviste for å få noen å 

snakke med og skape musikk sammen med, er det 

inntrykket som står sterkest igjen hos meg. 

Den varme mottakelsen fra pasientene er noe 

Merethe også husker godt. 

- Det var tydelig at beboerne på sykehuset var 

takknemlig for musikkterapi tilbudet. Det var veldig 

rørende å se hvordan pasientene opplevde musikken 

og hvor flinke de var til å uttrykke hva musikken 

gjorde med dem. Av og til spilte vi norsk musikk for 

pasientene og der var det mye tilbakemelding å få. 

Pasientene viste tydelig at de satte pris på det og 

at det gikk inn på dem på et dypere plan. For meg 

var det spennende å observere at musikken ikke 

trenger å være kulturspesifikk. Selv om den norske 

tonaliteten kunne være fremmed i et amerikansk 

tonespråk, nådde musikken vår likevel rett inn til 

dem. Jeg syntes det var vakkert å se at vi kunne 

møtes gjennom musikken. 

De tre studentene opplevde både likheter og 

forskjeller til det som foregår i musikkterapien her i 

Norge. Dag Stian merket at amerikanere ser ut til å 

like kategorisering, i motsetning til vår noe eklektiske 

tilnærming her hjemme. 

– Utdanningene i den amerikanske musikkterapien 

er enten Nordoff-Robbins inspirerte eller analytisk 

orienterte. Dette var tydelig på sykehuset hvor de 

forskjellige retninger ikke var blandet, men holdt 

hver for seg. Den største forskjellen slik jeg ser det 

ligger i den store vektleggingen av hva musikken 

kan gjøre. Musikkens fysiske virkning, og at den har 

større plass enn de relasjonelle aspektene. Men dette 

tror jeg kommer av at det er et nevrologisk institutt, 

klientene forventer fremgang, og da hjelper det lite 

å ha en utrolig god relasjon til terapeuten, når det er 

fysiske skader du ligger inne med. 

Merethe legger til, - Jeg var opptatt av at det 


Anna Claughton 

estetiske i musikken ikke var i fokus. Av og til savnet 

jeg MUSIKKEN i terapien, det estetiske som er svært 

viktig for Nordoff-Robbins tradisjonen, som jo står 

norsk musikkterapi nærmest. 

Dag Stian fortsetter, - Men metodisk sett var 

forskjellene ikke så store. Jeg kjente godt igjen 

oppbygningen med ”hallo-sang”, ulike aktiviteter og 

”ha det bra” sang. 

Alle tre opplevde et stort spekter av roller som 

student – observatør, co-terapeut, deltaker, assistent 

og terapeut – og Veronica forteller hvordan en 

av de største forskjellene var hvilken grad av 

selvstendighet ble forventet av studentene. 

- Den største forskjellen var for meg at de forventet 

at studentene skulle være mye mer initiativrike 

og pågående enn det jeg er vant med fra Norge. 

Vi ble tildelt flere oppgaver, konserter, grupper og 

individuelle konserter som vi skulle ha ansvaret for 

alene, uten direkte tilsyn. Vår veileder mente at 

den beste måten å lære på var gjennom erfaring, 

vi fikk derfor jobbe mye selvstendig. I begynnelsen 

opplevde jeg dette som ganske skremmende, men 

etter hvert som vi kom i gang, følte jeg at dette var 

den beste erfaringen jeg kunne fått. Jeg oppdaget at 

jeg kunne takle ulike musikkterapisituasjoner mye 

bedre enn jeg hadde trodd på forhånd, og det var en 

verdifull opplevelse å ta med seg. 

- Ellers lå det en liten utfordring i selve musikken, 

både i at vi ikke kunne alle de sangene de brukte, 

og i at de fleste av de yngre av klientene var mest 

glad i hiphop, en musikkstil som i hvert fall ikke jeg 

har så god kjennskap til. Kultursammensetningen 

ble også en utfordring. USA har som kjent veldig 

mange immigranter, og noen kulturer er sterkere 

representert enn andre. Musikkterapeutene måtte 

derfor beherske spansk, og kunne i tillegg en del 

latinamerikanske, jødiske og irske sanger. 

- Min veileder hjalp meg med å komme over den 

første panikken ved å skulle ha ansvaret for egne 

klienter. Hun sa at ved å sette av tid til klientene, 

høre på dem, snakke med dem og skape musikk 

sammen med dem, så hadde vi allerede gjort det 

19

20 


viktigste. Dette stemte overens med de erfaringene 

jeg gjorde meg. Teorier, metoder og teknikker 

kommer i andre rekke, det viktigste er å være til 

stede for klienten. 

Et viktig element i et opphold i utlandet er å kunne 

dele kunnskap med sine verter. Som student har 

man absolutt mye å lære, men man har vel noe å 

lære bort også...? 

- Det er vanskelig å svare på dette med 

utgangspunkt i bare et enkelt praksissted, men mitt 

inntrykk er at noe amerikanske musikkterapeuter 

kan lære av oss er å se seg om i verden etter gode 

innspill utenifra, sier Dag Stian. - Jeg opplevde en 

utrolig sterk referering til amerikanske pionerer og 

ofte litt gamle teoretikere, og da mener jeg i tid. 

Dette kan være gode teorier i seg selv, men det 

finnes en verden utenfor USA. Denne egenskapen, 

å ha stor tro på seg selv, sine landsmenn og det 

man holder på med, er noe vi lett kan forbinde med 

amerikanere, og det er noe som også kan være 

positivt. 

- Jeg opplevde at de hadde en veldig stor tro på 

musikkterapi, sier Merethe. Nesten romantisk. Et syn 

jeg liker, selv om uttrykk som ”music has power” er 

litt for pompøst for min smak! Men jeg liker tanken 

på at de virkelig brenner for arbeidet sitt. 

- Jeg synes de har en sterkere tro på musikkens 

kraft og virkning enn det vi har i Norge, tilføyer 

Dag Stian. - De var veldig bastante med uttalelser 

om musikken; jeg er musikkterapeut, og musikken 

virker sånn og sånn. Ofte opplever jeg at vi i Norge 

er litt mer forsiktig i uttalelsene, slik at det hele blir 

litt mer vagt. Dette bunner muligens i den sterke 

behavioristiske tradisjonen som finns i USA, sier han. 

Til tross for den nokså krevende opplevelsen av å 

være ”kastet ut på dypt vann”, synes Veronica at vi 

i Norge kan lære av den amerikanske ”learning by 

doing”- holdning. 

– At vi tør å kaste oss ut i ukjente situasjoner. Jeg 

føler at den generelle norske holdningen er preget 

av at man skal lære seg å svømme før man går ut i 

vannet... 


Verken Dag Stian, Merethe eller Veronica ville vært 

foruten sin erfaring fra praksis i New York og alle 

tre er enige at de kan anbefale praksis i utlandet 

til andre – både studenter og ferdig utdannete 

musikkterapeuter. 

- Jeg lærte enormt mye, fikk nye perspektiver på 

ting og økt motivasjon for å utvikle meg videre, sier 

Veronica. - Det er veldig interessant å se hvordan 

musikkterapeuter jobber i andre land, hva de legger 

vekt på og hvordan de begrunner sine valg. Det 

hjelper en også å få tenkt igjennom det som regnes 

som etablerte sannheter hjemme, og kanskje å få litt 

nye perspektiver på det en har tatt for gitt. I tillegg 

kan en utnytte en del andre muligheter. Vi fikk delta 

på en del forelesninger og workshops i New York og 

Philadelphia, med blant andre Clive Robbins, Alan 

Turry, Peter Jampel og Diane Austin. Og så har det jo 

vært vanvittig moro å få tilbringe en hel måned i New 

York! 

De andre to sier seg enig, mens Merethe legger til at 

New York strengt talt ikke tilbyr den største mulige 

kulturforskjellen. 

- Hvis man virkelig vil møte en annen kultur, også 

innenfor musikkterapien, er kanskje ikke New York 

det mest fjerntliggende stedet å reise til. Der har de 

nemlig mye av det samme tankefundamentet som 

i Norge. Men til tross for det har det vært nok til å 

starte en hel haug av tankeprosesser hos meg som 

jeg ikke var så bevisst på tidligere! 

Uansett hvor man reiser syns Dag Stian at 

absolutt alle bør reise rundt i verden og besøke 

andre musikkterapeuter, til tross for veldig gode 

praksisplasser her i Norge. Som han så klokt sier: 

- Du er nødt til å finne din egen måte å gjøre ting 

på, og andre musikkterapikulturer er perfekt for å 

sette i gang refleksjoner rundt egen praksis. Så, jeg 

anbefaler å reise rundt i verden og besøke andre.

Historia om froskeprinsessa 

- eller om korleis det er å vere i forskarprosessen! 

Av Karette Stensæth, 

Stipendiat Norges Musikkhøgskole 

Denne teksten er basert på Karette Stensæth sitt foredrag for nye og gamle studenter på 

åpningen av masterstudiet ved Norges Musikkhøgskole høsten 2005. (red.) 

Eg har fått i oppgåve å fortelje om det å vere i forskarprosessen. No viser det seg at kvar 

gong eg skal skrive omgrepet forskarprosessen, så vil pc`en min ha det til ”froskeprosessen” 

(nesten ”froskeprinsessen”!), så kvifor ikkje berre kalle det heile for froskeprosessen like godt. 

Det er jo trass alt ei form for utklekking eg skal snakke om. Eg blir altså, her, ein frosk - i ein 

froskeprosess. Ei presisering er på sin plass, derimot: Eg snakkar berre utifrå min froskeprosess. 

Eg er altså frosk og stipendiat som no er i gong med 

mitt tredje av fire froske(l)år. Mitt froskeprosjekt har 

eg kalla: 

Homo Inter Ludens: A Study on how Music 

Therapists perceive Clinical Improvisation. 

Ein vesentleg del av datamaterialet mitt er ein video 

som viser musikkterapeutisk improvisasjon mellom 

eit multihandikappa barn og ein musikkterapeut 

(; meg). Og eg har med video av fleire grunnar. 

Først og fremst for å minne meg sjølv på at det er 

min praksis som gjer det mogeleg for meg å vere 

forskar - det vere seg på fleire plan, anten det er 

suksesshistorier der musikkterapi verkeleg opna 

nye dører for klienten… eller til triste stunder som 

når klienten faktisk døyr midt oppi all vår prøving… 

til små men spesielle stunder (eller ”øyeblikk” som 

bokmålsfolket får kalle det). Det kan vere stunder 

spekka av glede, frustrasjon, latter, gråt, aggresjon 

osv. For det er slik at det er kjenslene, opplevingane, 

engasjementet, samveret og liknande som gjer det 

heile verd å halde på, også som froskar? 

Ved å bruke video som datamateriale ønskjer eg 

dermed å re-vitalisere mine argument for å drive 

med frosking. Eg vil re-vitalisere mi eiga forståing av 


praksis i praksis, så og seie. Og video er det næraste 

eg kjem praksis utan å eigentleg vere i den. I alle 

fall er det tanken når eg i min empiri gjennom 

denne (spesifikke) videoen utfordrar 12 – 15 erfarne 

musikkterapeutar verda over til å beskrive korleis 

dei oppfattar musikkterapeutisk improvisasjon 

(generelt). Eg trur dermed at eg slik skal kunne gå 

frå det spesifikke til det generelle, og omvendt (slik 

frosking skal); frå det generelle til det spesifikke 

- fram og tilbake, mange gongar sannsynlegvis. 

Dermed inneberer froskeprosessen det som kan ligge 

i det engelske re-search: å re-undersøke, undersøke 

på nytt, gjenfinne noko som allereie er oppdaga, 

for eksempel frå praksis. Det vil altså seie at det er 

mine erfaringar, mine utfordringar, mi prøving og 

feiling som musikkterapeut som er grunnen til at 

eg står her som frosk. Praksis dannar rett og slett 

erkjenningsgrunnlaget for min froskeprosess. 

Men spørsmålet var altså: Korleis er no det no å vere 

i denne froskeprosessen? 

Når eg kjenner etter (som vi terapeutar jo skal 

gjere), så trur eg at eg opplever froskeprosessen 

som ei slags form for innovervendt blotting, ein 

form for narsissisme, eller sagt på fagspråket; 


21

22 


introspeksjon. Og det å skulle drive med 

introspeksjon - i eigen improvisasjon - høyrest jo 

allereie ut som ein spalta greie… Eg skal på eit vis 

forstå eigne handlingar (introspeksjon) samtidig 

som eg ideelt sett bør vere tilnærma utilrekneleg 

i gjerningsøyeblikket 1 , i alle fall viss ein ideelt sett 

maktar å vere intuitiv, skapande (no snakkar eg om 

improvisasjon). Det er kan hende noko liknande ein 

medfrosk innan faget ymtar fram om i tittelen av sitt 

innlegg på konferanse i Finland i 2004: ”Why did I do 

what I did?” Kan hende at det er det froskeprosessen 

er; ein tilstand der ein er både med og utan 

medvit…? 

Men er det ikkje slik vi har det i praksis også? I 

så fall kan karakteristikkane mine her passe like 

godt for både praksis som for froskeprosessen (ja, 

kanskje livet til og med viss vi skal dra det langt, 

og det gjer vi vel gjerne..!). Praksisprosess liknar 

froskeprosess. Dvs praksis er frosking og frosking 

er praksis. Det er berre det at no (som frosk) får 

bjølla ein litt annan klang (froskar har bjøller dei 

også), i.o.m. at vi må omgi oss med ein viss stil og 

vitskaplege omgrep. Hermeneutikk, f.eks. er eit slikt 

eit. Hermeneutikk er fortolkingskunst og vedgår vår 

forståing av samanhangen mellom delar og heilskap. 

Hermeneutikk er å stille spørsmål. Hermeneutikk 

omgir oss som landskap. Og ved å flytte inn i 

dette landskapet så kan ein plutseleg diskutere 

høgdepunktsopplevingar 2 med andre froskar som 

(absolutt) ikkje er musikkterapeutar. 

Dermed blir også perspektivet utvida. Ein ting 

er jo at vi som froskar tileignar oss eit språk og 

ein terminologi som gjer det mogeleg for oss å 

snakke med andre fornuftige menneske utanfor 

faget (altså ikkje berre slike forsamlingar som den 

denne teksten rettar seg mot). På det beste gjer 

perspektivutvidinga det slik at vi tileignar oss ein 

måte å kommunisere på som gjer at Musikkterapien 

(stor M her) blir lytta til utanfor praksisromma og 

utanfor eigne forsamlingar. 

Det å vere i froskeprosessen er å leve midt inni 


det hermeneutiske landskapet, på godt og vondt. 

Det er å bu i midt oppi mange motsetningsfulle 

forhold, midt imellom: Draum – Røyndom og 

Himmel – Helvete. Det er å drive med ekstremsport 

og gå på bærtur samstundes. Det er å vere både 

innanfor og utanfor (utan heilt å vite når ein er 

kvar). Det er å vere både klok og dum. Det er å 

ha høgdepunktsopplevingar for i neste omgang å 

hamne i krise. Det er å få energi for så å kjenne at 

utmattinga tek overhand. Det er å oppleve både 

lukke og fortviling. Det er å gå frå orden til kaos (og 

frå kaos til orden, helst, til slutt i alle fall…). 

Dette er vel metaforar som eg kan tenke meg er 

felles for alle froskar. Heilt normalt altså. Måten vi 

møter desse utfordringane, derimot, er vel heller 

ulik. Nokre må tenke mykje først, må tenke ferdig 

tankane før de skriv dei ned. Andre tek til med å 

skrive og klarar først å føre ein dialog med seg sjølv 

når ideane visast på papiret. Enkelte blir rett og slett 

handlingslamma i utgangspunktet for så å oppleve 

ein påfølgjande særs produktiv periode. Andre igjen 

må skrive det dei må forkaste for å kunne gi rom for 

det eigentlege materialet. Eg trur vel eg opplever 

bitar av alle desse. Eg forkastar i alle fall mykje… 

Heilt normalt det også, sannsynlegvis… 

No har det seg slik at frosking innan musikkterapi er 

noko anna enn mange enn andre former for frosking. 

Vi driv ikkje med sokalla placebo der ei gruppe får 

musikkterapi medan ei anna ikkje får det, men trur 

dei får det! Det er heller ikkje vanleg med mus som 

forsøksdyr, (sjølv om vi frå praksis kan vise til fysmus 

og til ”musebestemora som sitter der og gynger 

på en stor potet”). Kvantitativt orientert forsking 

er det også liten tradisjon for, vel og merke her 

til lands. For vi har, etter det eg kjenner til, ikkje 

studie som viser til kor mange som på geriatriske 

avdelingar rundt om i landet syng ”Ja vi elsker” på 

17. mai eller for den del studie som peikar på kor 

ofte Tom Næss sin ”Nå må du og eg si ha det bra” 

blir brukt som avrunding på ein time (det er mange, 

forresten!). Nei, norsk tradisjon er å omfamne det

sokalla kvalitative: vi er liksom meir etisk medvitne, 

vi søker meininga i våre møter med enkeltmennesket 

(eller er det oss sjølv…?). Vi vil heller brette ut noko 

om korleis den gamla dama på rom 315 reagerer/ 

kjenner det når ho og vi syng nasjonalsongen, og 

korleis guten med Downs som einaste gong i løpet 

av timen deltar når vi kjem til ”Nå må du og eg si ha 

det bra” (obs, obs kan det vere at han endeleg deltar 

vel vitande om at dette er det siste han må gjere 

før han kan forlate musikkterapirommet endeleg…? 

Musikkterapi er ikkje alltid vellukka.) 

M.a.o., vi er som froskar prega av den tradisjon 

og det hermeneutiske landskapet vi vert klekte ut 

i og der vi til ei kvar tid er. Det gode (men av og 

til litt skuffande også) med froskeprosessen er at 

vi langsamt men sikkert innser at der er så veldig 

mange måtar å sjå på eit problem på, og at, ja, det å 

telle faktisk kan ha noko for seg av og til! 

Det var dette med perspektiv utvidinga igjen, - 

kanskje det ikkje er så dumt med frosking? 

Kravet er ufråvikeleg, anten orienteringa er 

kvantitativ eller kvalitativ, at all vitskapleg frosking 

skal vere objektiv. I mitt tilfelle blir då det eine store 

spørsmålet: 

Korleis gjere det subjektive objektivt? 

For meg omfattar altså froskekunsten ei evne til å ta 

med seg eigne subjektive og personlege erfaringar 

inn i ei objektiv undersøking. Når idealet er å 

objektivisere det subjektivite, som eg her er inne 

på, oppstår brått også ein fare å bli for lite subjektiv. 

”Kontrollert subjektivitet” er då løysinga hevdar 

froskekongen Even Ruud (og forslaget innrømmer 

han er lånt av Tüpker (Les ev. Ruud, 1998)). Men 

som sagt og obs.: Paradokset kan lure seg inn og 

paradokset er som kjent eit troll med to (til fleire) 

hovud. Eller som forholdet mellom det dionysiske 

og apollinske, eller som forholdet mellom musikk og 

vitskap: Av nokre definert som (nesten) uføreinleg 

(jf. Adorno, 1997), eit dilemma (jf. Ansdell, 1999), 

eit nødvendig vonde (jf. Stensæth… her og no…). 

(Hos mange halvslaffe studentar og froskar kan i det 


minste interesse for slike paradoks vere ein måte å 

skaffe seg eit interessant image på..!) 

Og her kjem det andre store spørsmålet mitt inn: 

Korleis gå frå motsetnadsfulle til det meiningsfulle? 

For problemet - eller utfordringa, heller - er det 

at musikkterapi omfattar alt dette, troll, kropp, 

hovud, musikk, kunnskap… Og som froskar innan 

musikkterapi må vi ta omsyn til alt det musikkterapi 

kan handle om. Slik hamnar vi (igjen) uti uføret, 

eller rettare sagt: Vi er tilbake i det hermeneutiske 

landskapet, midt mellom delar og heilskap osv. 

Froskeprosessen fordrar difor mest av alt ei evne til 

å kunne røre seg på ulike nivå av medvit, eller å vere 

på ulike ”levels of consciousness”, slik Bruscia (2000) 

omtalar det. Nokre gongar ligg ”løysinga” langt 

framme i pannebrasken, andre gongar er den veldig 

langt bak, og av og til er det faktisk tomt: Null! 

Ingenting å hente. Lyset er på, men ingen er heime! 

For min del er det altså presserande å ta vare på 

ein slags praktisk integritet oppi all froskinga. Dvs 

at eg tillet magekjensla å sette an tonen med håp 

om at meininga skal openberra seg etterkvart. Eg 

trur dermed på at meininga vil vakse fram, eller det 

som Gadamer (1960,om hermeneutikk) kallar: the 

emerging into something! For viss ein har alle svara 

på førehand, kvifor treng ein då stille spørsmåla? 

Å froske blir då å hoppe frå stein til stein einstad 

mellom spørsmåla og svara, kanskje? 

Det er her eg vil kome inn med ei oppfordring (og 

den gjeld like mykje meg sjølv som for andre): 

Følg magen, 

ta med hovudet 

– og sett strek! 

Det kan forresten vere smart å ha med notisblokk 

rundt omkring når man froskar. Ein kan alltid 

komme på noko og glupe tankar glipp fort. Som 

nevrologilærar Hans Borchgrevink stadig seier om 

minnespennet hos homo sapiens: Det er i grunnen 

ikkje så imponerande (berre 7 einheitar om gongen, 


23

24 


vel og merke kanskje 8 hos Hans…)! Og det er så 

forbaska å miste små gullkorn. Så når du kjem 

heim til datamaskina: Plasser ideane inn i katalogar, 

for eksempel i ein om musikk, helse, estetikk, 

improvisasjon, Ruud, psykologi, vitskapsteori, 

Bruscia, nevrologi osv. Få det inn! Og sjølv om det er 

ein prosess (eit ord det kanskje har gått vel mykje 

inflasjon i hos oss musikkterapeutar?) som sikkert 

kan fortsette i det uendelege, så sett strek! Lukk 

døra på eit visst tidspunkt (mi står enno på gløtt, 

riktig nok, for den ER vanskeleg å lukke; der er alltid 

nokon eller noko meir som vil inn). Froskeprosessen 

handlar dermed å handle om det å ta både dei store 

og mindre grepa! 

Til slutt, eg sa vel også at froskinga må komme 

klienten til gode? (Eller gløymde eg det…?) For det 

er vel klienten si stemme eg vil vere? Dermed kjem 

eg ikkje utanom definisjon av fenomenet vi omtalar 

(sjølv trur eg at all frosking er ein dekkoperasjon 

for spørsmålet om kva musikkterapi er): Kva er 

det no med denne musikkterapien? Korleis heng 

den saman? Og korleis fungerer den for klienten? 

Når Bruscia (1998) hevdar at musikkterapi er å 

”promote health” hos klienten, så er vi med på det, 

men kanskje like mykje fordi vi ikkje har noko betre 

forslag? 

Dessutan er det vel slik at musikkterapien 

”promotar” terapeutane si helse også. For, oppriktig 

talt; er det ikkje både ein helsegevinst og eit privilegi 

for oss froskar og musikkterapeutar å holde på med 

så mykje interessant og meiningsfullt? Dermed kan 

eg endeleg kome med eit siste råd: 

Ver audmjuke! 

Vi er ikkje klientane her, vi er heldige, privilegerte. 

I det store og det heile har vi vel lite å bekymre oss 

over: Vi har både mat og klede, vi har pengar og er 

tryggare enn så mange andre her i verda. Det kan 

høyrest naivt ut. Likevel: vi er trass alt berre små 

og grøne (froskar) i ein større (froske-) samanhang. 

Dessutan: Frosking gjer oss ikkje nødvendigvis til 

betre musikkterapeutar! Men når den gjer det, er den 


god, spør du meg. Eg vil difor tilbake til dette med 

magekjensla igjen og til alle desse karakteristiske 

og meiningsspekka opplevingar i musikkterapien. 

Det høver difor å avslutte med følgjande sitat 

som tilhøyrer Edward Tolman (behaviorist av alle 

”ting”) og som Kenneth Aigen har med ein stad i si 

dr.gradsavhandling (Aigen, 1991): 

…the best that any individual scientist can do 

seems to be to follow his own 

gleam and bent, however inadequate they 

may be. In fact, I suppose that actually 

this is what we all do. In the end, the only 

sure orientation is to have fun. And I 

have had fun. 

Litteratur: 

Adorno, T.W. (1997) Aesthetic Theory. (Ed.) Adorno, Gretel 

and Tiedemann, Rolf and trans. Robert Hullot- 

Kentor.: University of Minnesota Press, Minneapolis 

Aigen, K. (1991). The roots of music therapy: Towards 

an indigenous research paradigm, New York 

University. Ann Arbor, Mich.: Umi. 

Ansdell, Gary (1999) Music Therapy as Discourse & 

Discipline, A Study of “Music Therapist’s Dilemma, 

Thesis for Degree of Doctor of Philosophy, City 

University, London, Dep. of Music 

Bruscia, Kenneth E. (1998) Defining Music Therapy, 

Barcelona Publishers, USA 

Bruscia, Kenneth E. (2000) interviewed by Brynjulf Stige 

“The Nature of Meaning in Music Therapy” in Nordic 

Journal of Music Therapy, 9 (2) 

Gadamer, Hans-Georg (1960) Wahrheit und Methode, 

Grundzuge einer philosophischen Hermeneutik, 

Mohr, Tubingen 

Ruud, E. (1998). Music therapy: improvisation, 

communication, and culture. Gilsum, NH: 

Barcelona Publishers 

Fotnoter 

1. Her har vi dette øyeblikks-omgrepet igjen: Øyeblikket 

legg ein skugge over oss som kjem frå Jakob Sande land! Vi 

har jo ingen øyeblikk, i alle fall ikkje som metaforar! (Men 

jammen har vi mykje anna fint, som kjærleik, for eksempel 

og Grender som det lyser stille i…) 

2. Også omtala som høgdepunktsøyeblikka…

Supervisjon / veiledning 

for musikkterapeuter gitt av musikkterapeuter 

i Oslo, lørdag, 29.okt. 2005 kl 12 - 17 

Ønsker du deg supervisjon/ veiledning av en musikkterapeut der det brukes musikk 

og andre kreative metoder? Vi er to musikkterapeuter som holder på å avslutte en 

masterutdanning i supervisjon/ veiledning. 

Vår fokus er systemisk, ressursorientert og opptatt av å kunne ta inn flere perspektiver i 

forhold til musikkterapeutens og klientens problemer. Til dette er veiledning i gruppe den 

beste forutsetningen. Vi kan bruke hverandres resonans og erfaringer og innfallsvinkler og 

vi søker innsikt i nyere forskning. 

Supervisjon er en effektiv læreprosess i forhold til vår profesjon og vår personlighet. 

Vi vil kunne se musikkterapeutens rolle i en større sammenheng (kontekst, kultur, 

samfunn, institusjon). 

Vi ønsker å få i stand en gruppe med maks 8 – 10 personer. 

Etter den første samlingen er det muligheter for å fortsette i kommende kurs. 

Se også innlegg i bladet ”Musikkterapi”, nr 2-2005 

Pris: kr 600 

Informasjon og påmelding til 

Ruth Eckhoff: mob 90 15 37 74, e-post: ruth@musikk-og-bevegelse.no 

Silvia Breuss Grøndahl: mob 95 11 15 92 silviagr@online.no 



25

26 

Norsk Forening for Musikkterapi inviterer til: 

BANDKURS 

Kursholder: Bente Mari Mortensen, musikkterapeut 

Kurset vil omhandle blant annet: 

- Hvordan skape forhold som innbyr til samspill? 

- Hvordan legge til rette for samspill hvor alle kan delta? 

- Hvordan skape et inkluderende fellesskap? 

- Hvilke låter egner seg best? 

- Hvordan komme i gang? 

- Tekstskriving 

- Akkordrekker 

- Bruk av PA 

Påmelding innen 08.10.2005 til: info@musikkterapi.no 

Kurskomiteen i Norsk Forening for Musikkterapi 


Tid: Lørdag 22.oktober 2005 Kl. 

10.00-16.00 

Sted: Rosenhoffgt 14, Oslo (nært NMH`s 

lokaler på Carl Berner) 

Pris: kr. 350,- for medl. 

kr. 400,- for ikke-medl. 

kr. 300,- for studenter

Nytt fra høgskolene 

Åpning masterstudiet i 

musikkterapi august 2005 

- EN INSPIRERENDE ”SEREMONI”! 

av Rita Strand Frisk 

Norges Musikkhøgskole 

rsf@nmh.no 

Å inspirere studenter (og lærere) var min hensikt da 

jeg skulle sette sammen et program for den formelle 

åpningen av masterstudiet i musikkterapi denne 

høsten. 

Det ble en høytidelig markering for gamle og nye 

masterstudenter og lærerne ved musikkterapistudiet. 

Studentene Eivind Lien og Leif-Magnus Lilleaas 

var, uten å nøle, villige til å ta ansvar for de 

musikalske innslagene. Temaene for dagen var 

musikkterapeutens identitet, musikkterapeuten 

som kliniker og musikkterapeuten som forsker, 

presentert av professor Even Ruud, 1. amanuensis 

Gro Trondalen og stipendiat Karette Stensæth. Det er 

ikke min hensikt her å gi full anmeldelse fra de ulike 

fremleggene, men heller si litt kort om hvordan de 

kan inspirere oss framover. 

Musikken 

Slik jeg oppfattet det ble musikken laget/komponert 

til anledningen. Musikerne valgte å ikke si noe om 

musikken verken før eller etter gjennomføring. Det 

ble en musikkopplevelse med vakre klanger og 

melodier formidlet på el-gitar og klaver. Senere et 

musikktykke 


der el-gitaren og saksofonen fikk hovedrollene. To 

meget inspirerende kunstneriske innslag som vi på 

musikkterapistudiet må gjøre mer av. 

Musikkterapeutens identitet 

Even Ruud reflekterte rundt forskjeller mellom 

musikk-og-helsearbeideren og musikkterapeuten. 

Han betonet utfordringen hvorvidt disse konkurrerer 

med hverandre eller om det er plass til begge 

ute i felten. Jeg bet meg spesielt merke i at han 

trodde at en vesentlig forskjell mellom disse 

musikkarbeidergruppene var kompetansen til å se og 

observere, og at musikkterapeuten er mer utdannet 

til å se i sitt arbeid med klientene. 

Et inspirerende fokus som jeg synes vi bør ta med 

oss i den kliniske opplæringen. 

Musikkterapeuten som kliniker 

Her valgte Gro Trondalen en presentasjon i ord og 

bilder, og hun minnet oss på hvor viktig det praktiske 

arbeidet vårt er. Det er i møte med klienten alt 

starter. Hun påpekte at musikkterapeuten er som 

en bevegelig medvandrer, men som samtidig må 

passe seg for å ikke ”flyte” (confluent) med klienten. 

Videre at vi må tørre å la oss berøre for å få til 


27

28 


relasjoner og at musikkterapien gir en endringspotent 

erfaring, eller som hun avsluttet med ”Gode fagfolk 

vokser ikke på trær, de er som trær, de vokser.” En 

inspirerende metafor som minner meg på hvor viktige 

våre praksislærere er i utdanningen. 

Musikkterapeuten som forsker 

Karette Stensæth startet temaet med noen 

utvalgte videoklipp fra egen musikkterapipraksis, et 

skoleeksempel på hvordan musikkterapi vitaliserer. 

Å forske på egen praksis er utfordrende, men 

forskerprosessen beveger seg over mange plan, med 

store og små grep. Karette la stor vekt på at det er 

ulike måter å komme seg fram på og at det er korte 

intervaller mellom frustrasjon og glede. En lang prosess 

mot det endelig produkt og hvor hun inspirerte oss til å 

1) Bruke magen 2) Ta med hodet og 3) Sett strek 

Tilbakemeldingene fra noen av studentene bekrefter 

at en formell åpning som setter musikken i fokus og 

musikkterapifaget i forskjellige perspektiv, inspirerer til 


å komme i gang med musikkterapistudiene. For noen 

av lærerne ble de ulike temaene en bevisstgjøring av 

og inspirasjon til egen virksomhet innen for fagfeltet. 

Innholdet i den formelle åpningen kan videreføres inn 

i de ulike undervisningsfag og derigjennom inspirere 

til god musikkterapifaglig dialog mellom studenter og 

lærere. (se også artikkel på side 21, red.) 

Antall studenter 

Denne høsten tok Norges musikkhøgskole opp 9 

heltids- og 7 deltidsstudenter. Vi har nå totalt 29 

studenter på masterutdanningen i musikkterapi. Med 

14 studenter på heltid 15 studenter på deltid har vi 

dette studieåret fylt opp 22,5 studieplasser. Detter er 

vi godt fornøyd med. Studieopplegge opplever jeg er 

forutsigbart. 

Ønsker alle et inspirerende høstsemester! 

Rita Strand Frisk 

studiekontakt

Bokanmeldelse 

Sangskriving som 

musikkterapimetode 

En anmeldelse av Felicity Baker og Tony 

Wigram (red.) ”Songwriting. Methods, 

Techniques and Clinical Applications for music 

Therapy Clinicians, Educators and Students”. 

Jessica Kingsley Publishers, London 2005 (juli), 

279 sider. 

Anmeldt av Even Ruud 

(Vi gjør oppmerksom på at anmelderen også har 

skrevet forordet i boka,red.) 

Noen ganger må vi bare innse at det som synes mest 

opplagt og aller nærmest blir liggende i skyggen av 

det litt fremmede og eksotiske. At sang og sanger 

er viktig i musikkterapien er jo ingen nyhet. Det 

å skrive sangene sammen med klientene er nok 

heller ikke ukjent for de fleste. Men har vi gitt dette 

den plass det fortjener blant musikkterapeutenes 

metoderepertoar? 

Vi finner ganske mye litteratur om sanger og 

sangleker, lytting, rammeaktiviteter, lydleker og 

samspill. Framføring av musikk – performance – ser 

vi blir løftet fram i lys av samfunnsmusikkterapien. 

Tony Wigram har også akkurat gitt ut en lærebok 

i improvisasjon (som ble anmeldt i et tidligere 

nummer av Musikkterapi). Nå er turen altså kommet 

til sangskriving, og sammen med Felicity Baker 

(som vi jo kjenner fra hennes år på Sandane) har de 

invitert et knippe musikkterapeuter fra hele verden til 

å fortelle om og systematisere sine erfaringer med å 

skrive sanger for klienter. 

Nå er Norge godt representert i denne antologien 


Bokanmeldelse - Even Ruud 

– Randi Rolvsjord og Trygve Aasgaard har gitt to 

solide bidrag til denne boka – henholdsvis sett fra a 

arbeidet i voksenpsykiatrien og i arbeidet med 

alvorlig syke barn på sykehus. Trygve Aasgaard 

løftet også fram ”songwriting” som metode i sitt 

doktorgradsarbeid 

– og i den sammenhengen han nå skriver, blir dette a 

(ytterligere) en internasjonal validering av hans 

svært viktige arbeid. Vi kjenner også fra Trygve 

Aasgaards perspektiv, at han gir sangen som han 

og barna skriver og komponerer fram et lengre 

liv og et betydnings fullt liv ved å la sangene 

sirkulere både i barnets nettverk og inne på 

sykehusavdelingen. Med andre ord tilfører han 

sangskriving et økologisk perspektiv – eller lar den 

blir en del av en ”environmental therapy”, som han 

skriver. Randi Rolvsjord setter sangskriving inn i sin 

ressursorienterte musikkterapi i voksenpsykiatrien, 

og har slik sett en tilleggsdimensjon i arbeid med 

sangskriving som går videre enn å bearbeide følelser 

og livserfaringer. Den historien får vi høre mer om 

når hennes doktoravhandling blir ferdig. 

29

30 

Bokanmeldelse - Even Ruud 

Det er vel få kulturelle eller kunstneriske former 

vi har et så nært og hverdagslig forhold til som 

”sanger”, ”låter”, ”popsanger”, ”ballader”, ”rap”, 

”blues” eller hva vi i dette sjangermangfoldet velger 

å kalle det. Radiokanalene sprer sanger over oss 

hele døgnet: livsfortellinger, beretninger om verden, 

og private følelsesmessige reaksjoner. Singersongwriter 

rollen er vår tids helterolle, med om mulig 

en enda høyere status enn å vinne ”Idol”. Vi som 

ble musikalsk voksne på sekstitallet ble foret både 

med svenske visesangere og amerikanske politiserte 

sangskrivere som for eksempel Bob Dylan. Når jeg 

skriver dette vet jeg at Dagbladets Lørdagsmagasin 

har en reportasje om en norsk populærartist som 

forteller om hvordan han tok sorgarbeidet gjennom 

å skrive og utgi sanger etter at datteren døde. 

Låtskrivere er med andre ord kronikører både overfor 

eget personlig liv og en større politisk virkelighet. 

Derfor er det lett å se at veien fra det å skrive 

sanger til å bearbeide, uttrykke, få innsikt i eget liv 

er kort. Tony Wigram skriver også i sitt bidrag at 

musikkterapien aldri kommer nærmere kunstterapien 

enn gjennom sangskriving. Sangene blir også 

produkter som inngår i klientenes portefølje og som 

kan dokumentere en utvikling, en prosess mot helse 

og et selvforvaltet liv. Eller som jeg forstår det: 

sanger blir selvobjekter som støtter oss og danner 

kontinuitet og sammenheng i livet. 

I alt inneholder boka ti fortellinger om hvordan vi 

skriver sanger sammen med klienter, og hva dette 

betyr for deres helse og utvikling. Her er rikelig 

med små case-illustrasjoner som tar oss med inn 

i terapirommet. Vi får tallrike praktiske eksempler 

på hvordan vi kan bruke forskjellige teknikker for 

å lage sanger. Noen ganger improviseres de fram, 

andre ganger er utgangspunktet en kjent sang som 

endres litt, eller pasienten kommer med musikalske 

innspill som terapeuten videreutvikler. De fleste 

forfatterne har sin egen ”stadieteori” – og det kunne 

nok innvendes at man mot slutten av boka blir litt 

vel overstimulert med ”stages” og ”steps” i prosessen 

fram mot den endelige sangen. Men Tony Wigram 


oppsummerer de forskjellige bidragene ved å foreslå 

en modell for hvordan vi kan skrive sanger – en slags 

musikkterapiens ”singer-songwriters tool-box” som 

kan være god å ty til. 

Det blir også tydelig hvordan det å skrive sanger 

hører hjemme i de fleste musikkterapeutiske 

kontekster. Felicity Baker rapporterer om hvordan 

mennesker med traumatiske hjerneskader kan få 

problemer med pragmatiske aspekter ved språk 

og kommunikasjon. Gjennom rehabiliteringen 

kan de øve opp samtaleevnen ved å utvikle 

slike pragmatiske ferdigheter. Denne kognitive 

tilnærmingen danner en god motvekt til de mange 

psykoterapeutiske fortellingene om sangskriving 

som middel til å skape innsikt i eget liv, uttrykke 

følelser og danne relasjoner. Det synes for eksempel 

påfallende hvordan flere forteller at mange bare kan 

uttrykke tunge og vanskelige temaer gjennom å 

formulere det i en sang. Sangen gir en kontekst, en 

”leke”-ramme som tillater (allow) – altså ikke bare 

tilbyr (afford) - det å utfordre egen sårbarhet. 

Gjennom eksemplene blir det også tydelig hvordan 

sangskriving blir uavhengig av teoriretninger. Her 

er nevnt hvordan du kan bruke metoden både 

innenfor kognitiv terapi, psykoanalytiske teorier, 

et ressursorientert perspektiv eller en økologisk 

tilnærming. 

Samtidig blir det gjennom bidragene tydelig 

hvordan valg av sjanger er viktig og ikke minst 

hvor dyktige musikkterapeuter er blitt til å utnytte 

populærkulturens store repertoar av temaer, 

musikalske formler etc til å formulere seg igjennom 

og kommunisere med. Her kunne også trekkes 

fram bidraget til Cheryl Dileo og Lucanne Magill 

som skriver ut fra et flerkulturelt perspektiv, og 

som viser hvordan forskjellige musikkulturelle 

former kan ”tilby” ulike muligheter. Bluesformen 

har for eksempel muligheter (og tradisjon for) korte 

”statements” og en spenningsoppbygging som gjør 

dialog og spørsmål og svar mulig. I høyeste grad en 

nyttig bok for alle musikkterapeuter!

Stafetten 

Av Solfrid Himle 

Det byrja allereie på gymnaset. Eg slutta på 

allmennfag etter eitt år og byrja på musikklinja. 

Kanskje ikkje det mest populære i min sports- og 

friluftslivsinteresserte familie, men heilt klart det rett 

valet for meg. Med dyktige og inspirerande lærarar 

som Per Indrehus og Grete Hovland, visste eg i alle 

fall at eg skulle jobbe med musikk i framtida. Etter eit 

par rastlause år der eg lurte på kva eg skulle bli, byrja 

eg på barnevernspedagogutdanning i Volda. Eg tenkte 

at det var ei anvendeleg utdanning med høve til ulike 

arbeidsområde. At det vart Volda, var tilfeldig. Og det 

er det som har prega mi korte musikkterapikarriere 

også, - tilfeldigheiter. 

På ei gjesteforelesning i Volda, dukka Solgunn opp 

med gitar og djembe. Livet mitt fekk ei ny vendig 

att. Eg hadde aldri høyrt om musikkterapi, og etter 

timen med Solgunn og ”Grisen Tor”, visste eg at eg 

skulle bli musikkterapeut. Min fyrste praksisperiode 

på barnevern førte meg til Vestnes kulturskule 

og Solgunn. Me var 3 studentar saman, og me 

hang etter Solgunn som eit slips i vinden, frå 

skular til barnehagar, fritidsklubb til aldersheimar, 

aktivitetsgrupper til enkelttimar. Høgt tempo og høg 

arbeidsglede! 

Ved å spela i høgskuleorkesteret i Volda, kom eg 

i kontakt med musikkterapeut og fiolinist Øystein 

Salhus. Og med slik og sånn, fekk eg delta i 

babymusikkgruppene hans. Nok ein faktor som gjorde 

meg trygg på kva eg skulle bli. 

Eg byrja straks å abonnere på Nordic Journal, lånte 

mange bøker av Solgunn, og kunne nesten ikkje 


Stafetten - Solfrid Himle 

vente til opptaksprøven på Sandane. Den gjekk bra, 

og eg flytta til Sandane og kjellaren til Annbjørg i 

Evebøvegen. Eg hadde praksis hos Mette Kalleberg i 

Sandnes, og Viggo Krüger i Bergen/Øygarden. Samt 

hos Lena Nettum på Gloppen Aktivitetssenter og 

eigenpraksis i Furustubben barnehage. Med desse 

praksisplassane fekk eg dekka det meste innan born 

og ungdom. Frå to-åringar i barnehage på Sandane 

til sterkt rusbelasta ungdom i Bergen. Eg nyttar 

med dette høvet til å takka Mette, Viggo, Lena og 

medstudent på eigenpraksisen, Ina Therese, for 

utruleg lærerike og trivelege praksisperiodar. 

Ved sida av studiet var eg også heldig å få vera 

vikar på babymusikkgrupper på helsestasjonen 

på Sandane. Eg jobba også som mange andre på 

Gloppen kulturskule. Trass i at eg hadde tverrfløyte 

som hovudinstrument, hadde eg bass-elevar og 

rockeverkstad der… Utruleg kjekt og gjevande arbeid! 

Etter Sandane flytta eg Voss, heimbygda mi. Før 

eg flytta sende eg brev til alle etatar i kommunen, 

samt at eg ringte og styra, utan å klara å få 

nokon litt interesserte i musikkterapi. Eg fekk ein 

ungdomsarbeidarjobb i nabokommunen Granvin, 

der eg hadde ansvar for tilrettelegging av tiltak for 

ungdom. Etter eit år delvis der, i kulturskule og i 

rusomsorgsarbeid, ville eg jobba med musikkterapi. 

Eg starta opp babymusikkgrupper på Voss, og 

det har eg fortsatt med (alltid med ventelister, 

noko som seier ein del om marknaden…). Vidare 

31

32 

Stafetten 

gjekk eg på etablerarskule og etablerarkurs på 

Voss og i Hardanger, og starta eit tenestebasert 

enkeltpersonføretak med sal av musikkterapitenester 

til skular og barnehagar, samt babymusikkgrupper, 

privatelevar og kursverksemd for 

barnehagepersonale. (www.abcmedmusikk.no) Det 

er ikkje med god smak i munnen eg må innrømma 

at for å få kommunen til å kjøpa tenester hos meg, 

måtte eg nytta foreldre som pressmiddel. Eg fekk 

også høve til å presentera faget på ei samling for alle 

rektorar og barnehagestyrarar på Voss. Lokalavisa 

har vore gode støttespelarar, og slik marknadsføringa 

meir eller mindre gått av seg sjølv. Eg har prøvd 

lenge å få Voss kulturskule til å oppretta gruppetilbod 

til menneske med særskilde behov (noko som står i 

planen deira at dei skal ha), og no i skrivande stund 

ser eg eit lite lys i den tunnelen. 

Kvifor vil eg absolutt vera musikkterapeut på Voss, 

når eg kan jobba 100 % som kulturkonsulent eller 

som miljøterapeut i rusomsorg? Fordi til dømes det å 

sjå reaksjonar i mønster med musikk hos ein 4-åring 

utan føresetnadar for å i det heile teke reagere på 

noko som helst, gjer noko med meg. Det gjer noko 

med meg, det gjer noko med foreldra og det gjer 

noko med andre som arbeider med dette barnet. 

Difor er det verdt alt byråkratiet, alle ekstratimane 

og bekymringar for faget si framtid på Voss. 

Eg ser at etterspørselen etter musikkterapi på Voss 

aukar sakte, men sikkert. Ikkje fordi det er større 

behov no enn før, men fordi fleire kjenner til yrket 

og muligheitene som ligg i det. Med full stilling 

som kulturkonsulent i nabokommunen, går det på 

hengande håret no med alle timane eg har rundtom. 

Målet mitt er at Voss kommune skal oppretta ei fast 

musikkterapistilling. Oppgåver og utfordringar er 

det nok av i kommunen, samt ressurspersonar som 

Grethe Skarpeid og Endre Furu! 

Det er 2 år sidan eg gjekk ut frå Sandane. Eg har 

ei god kjensle av at musikkterapi er kome for å bli 

på Voss, og eg vonar at eg med tid og stunder kan 

utvide tilbodet til kommunane ikring også. Tusen 


takk til Solgunn, ikkje berre for at du gav meg 

stafettpinnen, men fordi eg er ein musikkterapeut i 

dag! Takk også til gjengen i lokallaget i Bergen for at 

eg blir dratt med på møter, festar og kollegabasert 

veiledning! Stafettpinnen sender eg med øst-vestekspressen 

over til Øydis Strandgård i Skien. Øydis 

gjekk i mt-klassa mi og jobbar med noko heilt anna 

enn eg gjer…


33

Returadresse: 

Norsk Forening for Musikkterapi 


0103 OSLO 

From lullaby to lament og fra 

metaanalyser til el-didjeridudemonstrasjoner. s. 7 

Musikkterapistudiet flytter hjemmenfra s. 13 

Praksis i utlandet s.18 

Historia om froskeprinsessa - eller om korleis det er å vere i 

forskarprosessen! s. 21 

Bokanmeldelse: ”Sangskriving som musikkterapimetode” s. 29

Musikkterapi nummer 3 - 2005

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?