Pdf-fil - Bærum bibliotek

Nasjonalbiblioteket 

Oslo 

86G008445

HUSTRUDRAPET I RISFJELLKASTET

STEIN RYAN 

HUSTRUDRAPET 

I RISFJELLKASTET 

Om Peter Olsen Ringeneie 

En kriminalhistorie fra Bærum 

1846 

1989

Utgitt av 

ln 

Grafisk produksjon GPG Sats & Trykk as 

Innbinding Kristoffer Johnsen, Skien 

ISBN 82-992016-0-8

INNHOLDSFORTEGNELSE 

Forord Side 7 

Kapittel 1: FORBRYTELSEN " 11 

Kapittel 2: I LENSMANNSARRESTEN " 19 

Kapittel 3: RETTSSAKEN " 23 

Kapittel 4: HENRETTELSEN " 38 

Kapittel 5: EPILOG " 59 

Vedlegg, dokumentasjon 61 

Kildehenvisninger 78

6 

Prost og sokneprest Alexander Lange etter maleri 

som henger i formannskapssalen i Asker Rådhus.

FORORD 

Håndhevelse av lov og rett forteller nokså meget om et samfunn, 

både om samfunnets menneskesyn og de sosiale forhold. Den fortel 

ler også om menneskenes syn på autoriteter, enten det er de verds 

lige: lensmann og foged, eller de geistlige: prest, prost og biskop. I 

dagens samfunn hvor respekten for autoriteter er dalende, kan det 

være interessant å gå 140 år tilbake i tiden for å se hvorledes dati 

dens samfunnsborgere opplevde forhold som sett med våre øyne 

kan synes virkelighetsfjerne. 

Alexander Lange, sokneprest i Asker og Bærum 1839-61, har i et 

lite skrift: «Om Peter Olsen Ringeneie - Hans beredelse til døden 

og hans henrettelse», gitt en inngående skildring av en straffesak 

fra 1847 og sin sjelesorg i forbindelse med denne. Saken gjelder et 

brutalt konedrap som fant sted i nærheten av Risfjellkastet i Vest 

marka måndag 23. november 1846. Alexander Lange har ikke et 

terlatt seg mange skrifter. Omfanget og innholdet i denne beret 

ningen på i alt 61 sider, røper at saken og sjelesorgen for en ulykke 

lig drapsmann, må ha opptatt meget av prestens tid og oppmerk 

somhet. Gjennom skriftet får vi også inntrykk av hvor nær presten 

stod småkårsfolk i de tider, og hvilken makt kirken hadde over 

menigmanns hverdag. 

Alexander Lange ble født på Akershus Festning den 5. juni 1792. 

Hans far var magasinforvalter Christopher Andreas Lange. Lange 

var en av de siste teologene som tok eksamen ved Universitetet i 

København. Etter eksamen ble Lange prest i Stavanger, hvor det 

religiøse åndsliv blomstret på denne tiden. I 1839 ble han utnevnt 

til sokneprest i Asker. Overgangen fra Stavanger til Asker kan nok 

ha vært hard for ham. Askerbøringene viste liten interesse for reli 

giøse spørsmål, og kirken var dårlig besøkt. I særdeleshet ansa 

7

Lange bæringene for å være meget ugudelige. Lange ble av mange 

ansett for å være en hard og refsende predikant, og han kom etter 

hvert på kant med Thranitterbevegelsen som mente at han tok for 

høye sportler og embetsavgifter. Tatt i betraktning at Lange hadde 

kone og 14 barn å forsørge, kan det vel være forståelig at han måtte 

passe på å ha jevne inntekter. Lange engasjerte seg sterkt i Asker 

bygdas offentlige liv, og var dens ordfører fra 1842 - 53. Lange var 

en avholdt og aktet samfunnsborger med høyt utviklede admini 

strative evner. Forfatteren Alexander Kielland er Langes datter 

sønn. Alexander Lange døde som pensjonist i Christiania i 1867. 

Han ligger begravet på Asker Kirkegård. 

Vinteren 1986 ble det gamle arkivet til Bærum Lensmannskon 

tor overlevert Statsarkivet. Arkivet inneholdt dokumenter helt til 

bake til første halvdel av forrige århundre. I en av protokollene er 

den nevnte forbrytelse omtalt i korte og nøkterne ordelag. Dette 

var foranledningen til at jeg, av en av dem som hadde gjennomlest 

dokumentene, ble gjort oppmerksom på denne saken. Jeg fattet 

interesse for den, og har siden dengang foretatt en nokså omfatten 

de innhenting av kildemateriale. Som politimann og tidligere kri 

minaletterforsker, har det vært av særlig interesse å se hvorledes 

etterforskningskritt og påtalemessige funksjoner ble ivaretatt på 

denne tiden. Det er verdt å merke seg den aktive rolle presten 

spilte ved selve oppklaringen av forbrytelsen. Tro om gjernings 

mannen ville ha kommet med en så rask tilståelse hvis det ikke 

hadde vært for prestens sterke personlige påvirkning? Dette er en 

kjent og meget anvendt metode som i stor grad også benyttes av 

kiminaletterforskere i dag, og som jeg i mitt arbeide flere ganger 

har benyttet med hell. 

Saken endte med den siste henrettelsen som ble utført i Asker og 

Bærum. Denne fant sted på et løkke i nærheten av Østre Jong Gård 

fredag 22. oktober 1847. Også her spilte presten en betydelig rolle i 

det blodige drama som utspant seg foran øynene på en skrekksla 

gen folkeskare. Det skinner, etter min mening, også igjennom at 

presten benyttet den anledning som en henrettelse var, til å få en 

del folk i tale, som ellers ikke oppsøkte kirken. Så vidt jeg har 

forstått, var det denne talen, som er gjengitt i kapittel 4, Lange ble 

oppfordret til å skrive ned og utgi, sannsynligvis av flere bevegede 

tilhørere. Jeg må innrømme at den også har grepet meg. 

Jeg har laget dette lille resymé av egne betraktninger som en 

bakgrunn for de tanker du seiv kan gjøre deg ut fra utdragene av 

Alexander Langes skrift og andre kilder jeg har benyttet meg av. 

8

i 

Kanskje fornemmer du, som jeg, noe av den stemningen som må ha 

hersket på retterstedet fredag 22. oktober 1847. Jeg vil underveis 

komme med en del opplysninger av topografisk og annen art, og om 

personer som er omtalt. 

Skriftet, som finnes i lokalsamlingene i Asker og Bærum Biblio 

tek, gir også et godt bilde av forhold de lavere sosiale lag av befolk 

ningen levde under i de tider, og om den makt kirken hadde - en 

makt som ikke sjelden bidro til å opprettholde den sosiale forskjell 

som hersket. Man skal imidlertid passe seg vel for å bedømme dati 

dens forhold med nåtidens mål. 

Jeg har også forsøkt å belyse saken ut fra andre kilder; selve 

straffesaken, kirkebøker, avisoppslag og diverse korrespondanse. 

Ved en tilfeldighet kom jeg over en saksmappe i Statsarkivet som 

inneholdt hittil ukjente opplysninger om saken. En del av kildema 

terialet kan du finne som vedlegg til min fremstilling. Denne saken 

har tydeligvis opptatt andre skribenter før meg, og jeg vil i den 

forbindelse nevne Henrik Haugstøls bok: «I Diligencens glade tid» 

fra 1944, hvor han i et kapittel: «Øie for øie», i romans form skildrer 

noen fremstående Kristianiaborgeres reise fra Kristiania til Sand 

vika for å overvære selve henrettelsen. Forfatteren har også tyde 

ligvis blitt inspirert av Langes skrift, og har åpenbart hentet de 

fleste opplysningene derfrå. 

Jeg håper at denne boken vil bidra til å kaste nytt lys over en 

liten, men ikke uvesentlig del av vår lokalhistorie. 

Stein Ryan 

9

Kapittel 1 

FORBRYTELSEN 

Gården Ringi er en av de eldste storgårdene i Bærum, dens historie 

strekker seg trolig tilbake til den eldre jernalder (ca. år 500 f.k.). 

Fra midten av 1600 tallet har Ringi vært lensmannsgård. Lens 

mannsstillingen i Bærum, senere også i Asker, har gått i arv innen 

Ringislekten i over 200 år. Lensmannsstillingen var dengang et 

kongelig ombud som ble gitt på omgang blant de gjeveste bøndene i 

bygda. 11840 årene var Østen Østensen bonde på Øvre Ringi. Han 

var kjent som en myndig, men også driftig gårdbruker. Ringi var 

en stor gard etter datidens målestokk, med mange tjenestefolk. Til 

gården hørte også flere husmannsplasser. Å få kontrakt på en slik 

husmannsplass var en måte å livberge seg på for den som ikke 

arvet en gard. Husmannen måtte yte pliktmessig arbeide på går 

den samtidig som han drev jordbruk for egen livberging på hus 

mannsplassen. Mange bønder benyttet seg i urimelig høy grad av 

husmennenes arbeidskraft. Hverdagen for en slik husmann kunne 

derfor til tider være full av slit og savn. Denne boken handler om 

en slik husmann som i året 1844 etablerte seg som husmann på 

plassen Haugsvollen under Østen Østensen på Øvre Ringi. Hans 

navn var Peter Olsen Ringeneie. Navnet Ringeneie fikk han etter 

gården han tilhørte. 

Asker og Bærum var på denne tiden ett lensmannsdistrikt under 

lensmann Lyth Ørum, Østen Østensens svoger, som bodde på Ned 

re Sem i Asker. Han hadde overtatt stillingen -og gården etter sin 

svigerfar, «gammellensmannen» Jon Østensen i 1826. 

Peter Olsen ble født på Kjørbo den 15. august 1820. Foreldrene 

var husmann Ole Hansen og Berthe Rolfsdatter. Senere flyttet de 

til plassen Kleven 1 under Billingstad i Asker, og her vokste Peter 

opp. I følge soknepresten skal foreldrene ha levd et «Ueningt og 

11

Motiv fra Holtskleven (Tanumvn. 58) hvor Peter og hans foreldre bodde. Det hvite 

huset er bygget på tuftene til den gamle husmannsplassen. Den gamle Tanumvn. 

kan ennå sees i haven nedenfor huset. 

Motiv fra Haugsvollen. Dette er trolig tuftene til det hus hvor Peter Olsen og hans 

familie bodde i. 

12

uchristeligt liv», og Peter skal ha fått en meget dårlig oppdragelse. 

Peter skal ha vært en oppvakt gutt, og fikk gode karakterer ved 

konfirmasjonen. Samme år kom han i tjeneste på gården Butterud 

og senere på Vestre Aas. Mens han gjorde tjeneste på Aas, ble han 

kjent med piken Anne Larsdatter fra husmannsplassen Jammer 

dal 2 under Bjørum som gjorde tjeneste på Tanum, og den 5. juni 

1843 giftet han seg med henne. Den første tiden av ekteskapet 

bodde ektefellene hver for seg, han på gården Ringi hvor han hadde 

fått ny tjeneste, hun på husmannsplassen Jongsaasen hos enken 

Ingeborg Olsdatter. Den 10. juli 1844 fødte Anne en sønn, Olavus 

Petersen. Senere fikk Peter plassen Haugsvollen under Øvre Ringi, 

og han og hans familie flyttet dit. På Haugsvollen måtte han imid 

lertid dele husrom med enken Kari Hansdatter og hennes 13 årige 

sønn Ole Hansen. Peter og Anne levde tilsynelatende bra sammen, 

men Peter gikk for å være nokså hard mot sin kone. Hun gikk for å 

være en trofast og snill hustru. 

Det som videre skjedde er omstendelig beskrevet i de rettsbøker 

som senere ble nedtegnet. Jeg vil imidlertid benytte meg av sokne 

prest Langes beskrivelse fra hans skrift «Om Peter Olsen Ringe 

neie - Hans Beredelse til Døden og hans Henrettelse», som etter 

min mening gir en mere velformet og malende situasjonsbeskrivel 

se enn de omstendelige og tørre rettsbøkene: 

«Pladsen ligger yderst eensomt oppe i Skoven, omtrent 1/4 Miil 

fra Gaarden, hvor Angjeldende daglig var i Arbeide, hvor han 

ikke sjelden blev natten over, hvor Tjenerne sjelden eller aldrig 

søgte Kirken, og hvor ond Tale og Forargelse synes i sørgelig 

Grad at have fundet sted. Om høsten 1845 kom her i Tjeneste en 

Pige ved navn Birgit Aslesdatter fra Hallingdal, et høist uviden 

de og letsindigt Menneske, med hvem han, vistnok ikke uden 

Oppmuntring, efterhaanden kom i et fortroligere Forhold, der 

udviklede sig til et liderligt Samlevnet, der fremkaldte, maaske 

først, om ogsaa uvitterligen, foranlediget af Birgit, Tanken og 

Ønsket om at blive af med sin Hustroe ved Skilsmisse, eller nåar 

dette ikke lod sig gjøre, ved Gift eller Mordvaaben. Planen mod 

nedes, det sidstnævnte Middel valgtes, Mandags Morgen den 

23de Novbr. f.A. (1846) kl. 8 begave Ægtefællene sig sammen fra 

deres Huus, han med Øxe paa Nakken i den, ogsaa forud for 

Husbonden angivne, hensigt at bringe Ved sammen til Vinte 

ren, hun for at besøge deres Barn, der Løverdagen forud var 

bleven efterladt hos hendes Forældre i den omtrent 1/2 Miil 3 fra 

13

14 

Hougsvold beliggende Plads Jammerdal. Underveis talte de 

sammen om ligegyldige Ting. I den lille Kiev4 gik Konen foran, 

og nu bibragte han hende med Øxhammeren et saa voldsomt 

Slag i den høire Tinding, at Hovedet spaltedes, og hun sank ned 

med de Ord: «I Jesu Navn nu da!» Han traadte foran hende, og 

gav hende endnu et Slag, tog derpaa hendes Haand; men ilede 

ogsaa nu skyndsomt bort fra Stedet. Fra Høiden kastede han 

endnu et Blik tilbage, men dreves igjen hurtig afsted. Han ud 

førte sit Arbeide med at samle Ved; kom Kl. 2 E.M. tilbage til 

Hougsvold, gik derfrå til Ringen, hvor han forblev til næste Lø 

verdag den 28de November om Formiddagen, uden at Nogen 

mærkede eller anede Noget. Hjemkommen da til Hougsvold yt 

trede han for en der tilhuseværende Kone Forundring over, at 

hans Hustroe endnu ikke var kommen hjem, og sendte hiin Ko 

nes Søn til Jammerdal for at spørge efter hende. Da Budet kom 

tilbage med den Besked, at Anne Larsdatter ikke havde været 

paa Jammerdal siden den foregaaende Løverdag, yttrede han 

under tilsynelatende stor og voldsom Sorg, at hun vist maatte 

have gaaet sig bort i Skoven. I Forening med ovennevnte Kone 

og hendes Søn samt en nærboende Huusmand, hvem han under 

Graad og Jamren anmodede om at være med, begav han sig 

strax ud i Skoven for at lede efter sin Kone, i hvilket Øiemed 

Angjældendes Svoger samtidigen havde begivet sig ud fra Jam 

merdal. Konens Lig blev nu fundet i en Snees Skridts Afstand 

fra den omtalte lille Kiev. Hvorledes Legemet er flyttet fra det 

Sted hvor Mordet udførtes, er og bliver en Gaade. Angjældende 

har stadigen benægtet i Mellemtiden at have været paa Stedet. 

Ved Synet av Liget fornyede Angjældende sine heftige Yttringer 

af Sorg. Han rørte dog ikke ved det døde Legeme, hvilket han 

heller ikke paa Svigermoderens Oppfordring vilde see, medens 

det henlaae i Pladsen Jammerdal, hvorhen han imidlertid hjalp 

til at bringe det paa en Baare, strax efterat det var fundet. 

Om Angjældende havde aldrig Nogen, saavidt jeg har kunnet 

erfare, tilforn hørt noget egentlig Ondt, og Mistanke var saa 

fjernet fra ham, at Alle, som vare med da Liget fandtes, vare 

enige med ham, at Konen maatte være falden i Kleven, og have 

slaaet sig ihjel. Heller ikke hos Svigerforældrene opkom nogen 

Skygge af Mistanke, og Angjældende gjorde alle Forberedelser 

til at faae Liget begravet ved Tanums Kirke den følgende Søn 

dag. Pastor Gislesen, som boede i Bærum 5 , hørte snart tale om

det Forefaldne, kaldte strax Angjældende til sig, trængte alvor 

lig ind paa ham, meddelte ogsaa Lensmanden, der just var i 

Nærheden, Underretning, hvorefter Lensmanden anstillede et 

foreløpig Forhør, men uden at finde Noget, der kunde begrunde 

nogen egentlig Mistanke. Torsdags eller Fredags Aften modtog 

jeg fra Gislesen Tidende om Dødsfaldet, og at man agtede at faae 

Liget begravet den følgende Søndag. Uvidende om, hvad der af 

Lensmanden imidlertid var foretaget6 , tilskrev jeg ham strax, 

kaldte tillige Angjældende til mig. Han kom Løverdags Formid 

dag, og jeg talte længe med ham.» 

Etter at Peter hadde anmeldt dødsfallet, begynte det å versere en 

del rykter om at han hadde vært nokså hard mot sin kone og at det 

var han som hadde tatt livet av henne, og at dødsfallet ikke skyld 

tes at hun hadde falt i den bratte kleven. Lensmannen foretok et 

foreløpig forhør uten at dette bragte noe resultat. Liket av konen 

ble bragt til Christiania for nærmere undersøkelse. Den 13. desem 

ber ble Peter arrestert og anbragt i lensmannsarresten på Sem. 

Lange fattet mistanke til Peter, og oppsøkte ham i arresten for om 

mulig å få sannheten ut av ham. Om dette skrev Lange en «attest» 

som ble innført i rettsboken som bakgrunn for den uforbeholdne 

tilståelse som Peter senere avgå. Denne attesten lyder slik: 

«Høiligen havde jeg ham mistænkt, og nøie iagttog jeg ham; 

men han vedligeholdt en høist mærkelig Rolighed. Det var kun 

ved et plutselig tilkastet Spørgsmaal: «havde Du Øxe med?» at 

jeg bemerkede nogen Famlen og Forvirring, hvilket jeg strax 

meddeelte Referenten i Sagen, der uden Henstand besørgede 

den Øxe, for hvilken Angjældende syntes at have saamegen Res 

pect, i Rettens Hænder. Saasnart Angjældende var arresteret, 

besøgte jeg ham. Det var min Hovedhensigt, ved at erkyndige 

mig om hans Christendomskundskab og Forstandsevner, at fin 

de en Ledetraad for mine yderligere Forhandlinger med ham, og 

jeg begynte derfor med at lade ham læse den Iste Troesartikel 

for mig. Det vilde ikke have undret mig, om han sletikke havde 

kunnet det; men til min Forundring og Glæde læste han den 

med Luthers Forklaring fuldstændig og tydelig, hvorpaa jeg 

samtalende gjennomgik den med ham, udviklende isærdeleshed 

for ham Guds Hellighed og Retfærdighed; men fremfor alt hans 

Alvidenhed og Allesteds-nærværelse. Hans Svar røbede stedse 

god Forstand og Tænksomhed. 

15

16 

Naturligen lededes jeg nu over til Bibeihistorien, og spurgte 

ham navnligen om han kjendte Cains og Abels Historie. Han 

svarede ikke alene Ja, men sagde mig ogsaa, at han allerede i 

Arresten havde læst denne Historie i Bibelen. Det var mig nu 

klart, at den rette Ledetraad i Forhandlingerne med ham var 

mig given. Jeg bad ham fortælle mig denne Skrækkelige Begi 

venhed, og overtyde mig om, at han tilfulde forstod Alt. Jeg 

udmalede for ham saa levende, som jeg formaaede, den hele Sce 

ne mellom de paa Marken med hverandre værende, af intet 

Menneske seede Brødre, lod ham høre den uskyldige Abels Blod 

raabe til Himlen om Hævn, og see Cains Samvittigheds Uroe og 

Elendighed efter Mordet. Pludselig lagde jeg nu min haand fast 

paa hans Skulder, og sagde: «Du er Cain! som han sin uskyldige 

Broder, saa har du myrdet Din uskyldige Hustroe, og hendes 

Blod raaber om hævn over Dig». Hans hele Legeme skjalv under 

min haand, og han forblev aldeles stum. Jeg trængte heller ikke 

ind paa ham om nogen Bekjendelse nu; men sagde ham kun, at 

han heller ikke skulde finde nogen Fred hverken Nat eller Dag. 

førend han tilstod sin Brøde, at jeg vilde stadigen bede Gud ikke 

forinden at unde ham Roe, og at jeg vist haabede den Bøn skulde 

opfyldes. Til Bestyrkelse herfor fortalte jeg ham endnu om en 

Forbryder i lignende stilling, som jeg i tidligere Dage ligeledes 

havde maattet forlade, uden at høre hans Bekjendelse; men som 

efter en frygtelig Nat kaldte mig om Morgenen, og afgav sin 

Bekjendelse for Retten. Derpaa forlod jeg ham, og nogle Dage 

hengik, uden at jeg hørte Noget. Ved min Hjemkomst en Etter 

middag fra Christiania erfarede jeg, at Lensmandens Betjent 

havde efter Angjældendes Begjæring været i mit Huus, for at 

bede mig komme til ham. Jeg reiste uden Henstand, og erfarede 

til min Glæde, at han, da han ikke kunde faae mig i Tale, paa 

Lensmandens Oppfording allerede havde afgivet en uforbehol 

den Bekjendelse. Sandelig, et stærkere Beviis paa hvad Guds 

Ord formaaer seiv over det meest forhærdede Hjerte, har jeg 

ikke lettelig oplevet. Jeg tilbragte nu et Par Timer med ham, 

under hvilken han fortalte mig hele Sagen saaledes, som han 

har forklaret den for Retten. Han græd og jamrede, sagde mig, at 

han atter og atter havde læst Cains og Abels Historie, og at han 

virkelig ikke havde havt Fred. Hans Bedrøvelse syntes mig at 

være dyb og opriktig o.s.v. -Han græder let og meget, nåar jeg 

taler og beder med ham; men hvorvidt dette Alt er en ret Be 

drøvelse efter Gud, en sand, gjennemgribende Omvendelse, der

i 

2 

3 

4 

5 

6 

har fremkaldt eller kan ventes at fremkalde en virkelig Sinds 

fornyelse og Gjenfødelse hos ham, drister jeg mig ikke til at sige. 

Jeg har lært at være mistroisk i dette Stykke. Han kan, eller vil 

ikke uopfordret tale synderligt om sin Sindstilstand. Det er kim 

paa directe Spørgsmaale derom at korte, lidet oplysende, Svar 

erholdes. Jeg tør saaledes kim haabe det Bedste for ham, og maa 

ialfald opsætte min Dom om hans Angers og Omvændelses 

Sandhed til en Sildigere Tid.» 

Plassen Kleven eller Holtskleven er nåværende Tanumvn. 58. Eiendommen er i 

dag bebygget med en sveitservilla fra ca. år 1900. På denne tiden ble også Ta 

numvn. lagt om til oversiden av husene, der den går i dag. Den gamle veien gikk 

på nedsiden, og kan ennå tydelig sees. Uthusene står urørt. Den omtalte villa er 

bygget på grunnmuren av det gamle våningshuset, grue m.v. skal i følge den 

tidligere eier ennå kunne sees i kjelleren. 

Husmannsplassen Nordre Jammerdal. Stedet heter i dag Solstad, adresse Jo 

marvn. 21, Skui, og eies av Per Skalleberg. Det gamle våningshuset er flyttet og 

restaurert. 

1 gammel norsk miil er 11,3 km. Avstanden Haugsvolden Jammerdal er ca. 6 km. 

Det stemmer bra. 

Stedet er kaldt «Peterskleiva» og ligger ca. 3 km. fra Haugsvolden langs stien over 

Breimåsan ned mot Risfjellkastet. Det er den siste bratte kleven ned mot Ris 

fjellkastet eller «Skoslitern». Stedsnavnet «Peters Kiev» står på et skilt i stidelet 

ved stien mellom Persbråten og Svartvann. Åstedet er nokså inngående beskrevet 

i rettsboken, se side 27. Ut i fra beskrivelsen skal man kunne fastslå stedet nokså 

nøyaktig. 

Gislesen bodde på kapellansgården Bjerke, nå Bjerketun, som ligger bare noen 

stenkast fra gården Ringi hvor Peter arbeidet. 

Lensmanden havde imidlertid gjort Indberetning om Sagen, Lægen havde besigti 

get Liget, og dette var ført til Christiania. 

17

Den gamle 

Lyth Ørum, lensmann i 

Asker og Bærum. 1828-68. 

Foto av maleri i. privat eie i 

Asker. Bildet er malt i 1847, 

samme år som henrettelsen 

fant sted. 

18

Kapittel 2 

I LENSMANNSARRESTEN 

Fra det tidspunkt Peter ble arrestert, besøkte Lange ham i arresten 

på Sem en eller to ganger i uken. Han forteller om den gamle 

fangevokteren Kristian Olsen som etter Langes karakteristikk 

var: «en mere enn almindelig alvorlig og velsindet Mand, som lader 

det være sig om at gjøre, at virke for den ulykkeliges aandelige 

Bedste, og som flitteligen formaner ham, læser og synger for ham». 

Peter blir i en periode alvorlig syk, og Lange frykter for at han skal 

dø. Lange innrømmer at det for hans egen del kanskje hadde vært 

det beste om så hadde skjedd, men med tanke på at Peter på denne 

måte aldeles uforberedt skal møte døden, skyver han dette fra seg. 

Da Peter kommer seg etter sykdommen, ser Lange dette som et 

tegn på at muligheten for omvendelse og forberedelse er tilstede, og 

han lover seg seiv å satse maksimalt på den sjelesorg han nå skal 

utføre, eller som han seiv uttrykker det: 

«Mod Alles Forventning kommer han sig nu ogsaa, og det er 

øiensynlig Guds faderlige og naadige Hensigt endnu at give ham 

nogen Tid og nye Oppfordringer til Beredelse og Omvendelse. 

Gud give mig nu ogsaa Wiisdom, Naade og Velsignelse til at 

arbeide og bede for ham og med ham. Gud give ham Omvendelse 

og Troe til Syndernes Forladelse og Salighed for Jesu Christi 

Skyld. Gud hjælpe mig, at jeg, i hvordan det gaaer, maa udføre 

en Sjælesørgers Arbeide med Troskab og Nidkjærhed, at jeg kan 

være angerløs». 

Fra den 13. september 1847, skriver Lange ned alt som skjer under 

de besøk han avlegger Peter. I alt besøker han Peter 24 ganger i 

denne perioden. Lange har nå fått brev om at det ved Kgl. Resolu 

19

sjon av 19. august er besluttet at straffen skal fullbyrdes. Fogden og 

Amtmannen har overlatt til Lange å bestemme når Resolusjonen 

skal forkynnes for den dømte. Lange rådfører seg med legen, batal 

jonslege Lie, som på grunn av Peters helsetilstand fraråder forkyn 

nelsen på det daværende tidspunkt. I indirekte ordelag gjør Lange 

det likevel kjent for Peter at dommens fullbyrdelse er bestemt. På 

grunn av nye utsettelsesargumenter fra legen, blir ikke Resolusjo 

nen forkynt før 25. september. Fra dette tidspunkt, bærer Lange 

sin prestekjole når han besøker Peter, dette for å understreke al 

voret i at han i egentlig forstand forbereder ham på døden. 

Under besøk hos Peter 9. oktober er Lange av lensmannen blitt 

forevist et brev fra Fogden om at henrettelsen skal foregå innen 14 

dager fra 6. oktober. Han skjønner at den gjenstående tid må benyt 

tes godt. 

Ved sin hjemkomst etter å ha besøkt Peter lørdag 16. oktober, 

mottar Lange brev fra Amtmannen om at henrettelsen er fastsatt 

til fredag 22. oktober kl. 1100. Etter avsluttet gudstjeneste ved ho 

vedkirken søndag den 17. oktober var det pastor Gislesen som avla 

Peter besøk. Lange var vel da kanskje for deprimert til å besøke 

ham? 

Når Lange møter Peter neste gang, måndag 18. oktober, slår det 

ham at det er skjedd en betydelig bedring i Peters helsetilstand, og 

han slutter seg til at dette er skjedd etter at han mottok sakra 

mentet. Etter å ha snakket med Peter en stund, kommer Lange inn 

på at bestemmelsen om hans dødsdag snart er forestående, og han 

spør om Peter blir engstelig med tanken på dette. Han svarer, at 

han er forberedt på at dagen ville komme i slutten av denne uken, 

og at han ved Guds hjelp er forberedt på å møte denne meddelelse 

med stor ro. Lange finner ingen grunn til å utsettelse denne medde 

lelsen lenger: 

20 

«Jeg grep hans Haand, og sagde, uden at jeg kunde hindre min 

egen Stemme fra noget at skjælve: «Nu vel, saa vil jeg sige dig, 

at din Død er bestemt til Fredag Formiddag kl. 11»» 

Peter tok nyheten om henrettelsesdagen med stor ro. Lange la mer 

ke til at han leste i en liten bok da han kom inn. Dette var Wexels's 

Bog, en liten bok skrevet av presten Wilhelm Andreas Wexels og 

som beskriver hans sjelesorg ien sak tilsvarende Peters 7 . Fange 

7 En liten bok skrevet av presten Wilhelm Adreas Wexels 1797 - 1866: «Mine For 

handlinger med Postrøveren og Morderen Martin Petersen» Christiania 1841.

vokteren Kristian var også enig med Lange i at det var skjedd en 

stor forandring med Peter, og også han mente at dette var skjedd 

etter at han hadde mottatt sakramentet. 

19. oktober gjennomgår Lange og Peter hva som skal skje på 

henrettelsesdagen. Lange ber om at engstelser ikke skal overman 

ne ham, og han siterer fra Wexels's bok. Sammen gjennomgår de 

alle de spørsmål Lange kommer til å stille Peter på retterstedet. 

Lange legger ikke skjul på at dersom han svarer overbevisende på 

disse spørsmål, vil dette kunne ha stor betydning for de som er 

tilstede. Lange spør også om det er noe han burde si til de tilste 

deværende. Peter sier at han skal be dem ta skrekk av hans eksem 

pel, og fortelle dem at han dør uten å bære nag til noe menneske. 

Peter, som på grunn av sin sykdom har vært meget dårlig til 

bens, er nå blitt mye bedre, og lensmannen har skaffet tilveie et 

par myke og rommelige sko som han nå har på seg. Peter ber også 

om å få sakramentet en gang til før han går bort. Lange mener at 

tiden kan bli noe knapp den morgen henrettelsen skal foregå, men 

de blir enige om at dette kanskje er den beste ordningen. Lange ber 

om at han skal sove godt denne natten. 

20. oktober oppsøker Lange Peter påny. Han har sovet meget 

godt og virker tilfreds. Peter kommer nå inn på hva som skal skje 

med hans legeme etter at henrettelsen har funnet sted. Han har 

sikkert hørt både det ene og det andre om at henrettede i de dager 

ofte ble benyttet til anatomisk forskning. Lange kan imidlertid 

berolige ham, og opplyser at han vil på vanlig måte bli begravet på 

Tanum Kirkegård. Tidligere har Peter bedt fangevokteren Kris 

tian sørge for at det blir lagt godt med høvelflis i kisten hans. I det 

hele tatt ser det ut til at han har vært nokså opptatt av disse rent 

praktiske ting. 

21

Søren Anthon Wilhelm Sørensen 

f. 1793 d. 1853, sorenskriver i 

Aker 

22 

Ole Elieson Gjerdrum 

politimester i Christiania 1823-31. 

Foged i Aker og Follo 1831-58

Kapittel 3 

RETTSSAKEN 

En studie av de foreliggende rettsdokumenter, på over 100 sider, 

har gitt meg et godt bilde av rettsvesenet på denne tiden. Amt 

mannen var øverste myndighet både for domstolene og påtalemyn 

digheten innen Amtet. Under seg hadde Amtmennene fogder, og i 

de større byene Politimestre. Under fogdene var lensmennene. 

Asker og Bærum ble i 1778 ett lensmannsdistrikt, og lensmannen 

var underlagt Fogden i Aker og Follo. I 1847 var det Ole Elieson 

Gjerdrum. Referent (aktor) under rettsmøtene var cand.jur. Jørgen 

Gjerdrum, en nevø av fogden. Forsvarer var dengang et ukjent 

begrep. Etterforskningen ble foretatt av domstolen seiv, under 

sorenskriverens ledelse sammen med laugrettemenn (rettsvitner). 

Retten reiste ut og foretok de nødvendige etterforskningsskritt på 

åstedet for forbrytelsen. Lensmannens rolle ser ut til å ha vært noe 

mer beskjeden. Den begrenset seg stort sett til å skrive de første 

innberetninger om saken, samt å forkynne stevningene, tiltalebe 

slutningen og dommene. Lensmannen ble benyttet som laugrette 

mann under det første rettsmøtet. Laugrettemennene, som hørte til 

bygdas solide klasse, var fra gammel tid bøndenes talsmenn på 

bygdetingene, og dømte i tviste- og straffesaker. Etter ene 

veldets innførelse i 1660, oppnevnte kongen edsvorne soren 

skrivere for å sikre seg makten over rettsvesenet. Disse var ene 

dommere i de fleste saker. Laugrettemennenes rolle ble nærmest 

redusert til rettsvitner eller bisittere. De deltok i skylddelingsfor 

retninger, eiendomsoppganger m.v. Sorenskriveriets dom kunne 

ankes til høyere rettsinstanser som var Stiftsoverretten og Høyes 

terett fra 1815. 

Den nevnte rettsordning bryter med flere prinsipper som i dag 

anses som fundamentale innen rettspleien, blant disse, kravet til 

23

ettens nøytralitet, Retten avsa nemlig dom ide sakene den seiv 

foretok etterforskning i. 

24 

Eric Rønng Møimchen f. 1797 

d. 1875, Amtmann i Akershus 

1843-55. 

Den rettslige undersøkelse mot Peter Olsen Ringeneie ble etter 

ordre fra amtmann Erik Røring Møinichen 8 , ledet av Sorenskrive 

ren i Aker, Søren Anthon Wilhelm Sørensen 9 , etter at Amtet hadde 

mottatt lensmann Ørums innberetning om saken av 2. desember. 

Første rettsmøte ble holdt i gårdbruker Østen Østensens hus på 

Ringi, hvor Peter var husmann, den 17. desember 1846. Tilstede 

som rettsvitner var Lensmann Ørum og Peder Østensen, lensman 

nens svoger. Til rettsmøtet var foruten Peter seiv, stevnet 11 vitner: 

8 Født 1797, kopist i Justisdep. 1827, fullmektig 1829, byråsjef 1831, amtmann i 

Akershus 1843, ordfører i Christiania 1842 og 43, Stortingsmann 1851, justisminis 

ter 1855, vekslet deretter om embetet som justis og finansminister til han gikk av i 

1869, bosatte seg så i Dresden hvor han døde i 1875. 

9 f. 1793, Stortingsmann fra 1830, Justisminister 1848, Stortingspresident 1830 og 

1839 samt en rekke høye tillitsverv. Representerte Liberale Venstre og var en 

glødende forkjemper for opphevelsen av «Jødeparagrafen» i 1845. Døde som et av 

de første offrene for en koleraepidemi i 1853.

1. Ingeborg Olsdatter Jongsaasen, 64 år, enke. Peter og Anne 

bodde hos henne i ett år før de flyttet til Haugsvollen. I Inge 

borgs hus ble deres sønn Olavus født den 10. juli 1844. Inge 

borgs datter Anne er en av barnets faddere. Hensikten med å 

innstevne Ingeborg som vitne, må vel være å kaste lys over 

ektefolkenes samliv. 

2. Kari Hansdatter, 43 år, enke, som sammen med sin sønn bodde 

hos Peter og Anne på Haugsvollen. De to deltok i ettersøk 

ningen etter avdøde og var tilstede da hun ble funnet. De ble 

også sikkert innstevnet for å forklare seg om ektefolkenes sam 

liv. 

3. Ole Hansen, 13 år, sønnen til Kari 

4. Hans Larsen Rolighullet, 54 år, husmann på naboplassen 

Rolighullet. På Peters oppfordring var han med i ettersøknin 

gen etter avdøde og var tilstede da hun ble funnet. 

5. Hans Larsen Jammerdal, 22 år, avdødes bror, deltok i etter 

søkningen og fant avdøde liggende i en bratt Kleiv ved Ris 

fjellkastet, i dag kalt «Peterskleiva». 

6. Elling Larsen Jammerdal, 19 år, bror av avdøde, deltok i etter 

søkningen sammen med sin eldre bror. Da avdøde ble funnet, 

ble han sendt tilbake med bud til Jammerdal. 

7. Birgithe Aslesdatter, 23 år, tjenestepike på Ringi. Et rykte 

ville ha det til at Peter hadde lagt sin elsk på henne og var sin 

kone utro. Hun ble senere etter at Peter avgå sin uforbeholdne 

tilståelse, siktet som medskyldig og arrestert. 

8. Anne Christine Christensdatter, 19 år, tjenestepike på Ringi. 

Hadde hørt Peter gi uttrykk for at han ville bli kvitt sin kone. 

9. Gudbrand Pedersen, 26 år, husmann under Ringi. Bevitnet at 

Peter var unødig streng mot sin kone. 

10. Lars Hansen, 18 år, gårdsgutt på Ringi. Kunne også bevitne at 

Peter flere ganger hadde gitt uttrykk for at han ønsket å bli 

kvitt sin kone. 

25

Fra Petersklewa. 

26

11. Anders Jørgensen, 20 år, forklarte det samme som den for 

anstående. 

Før retten gikk i gang med avhør av vitnene, foretok den en befa 

ring på åstedet sammen med Peter seiv og de vitnene som var 

tilstede da avdøde ble funnet. Beskrivelsen som er foretatt under 

denne befaringen er meget deltaljert, og jeg har på grunnlag av 

denne forsøkt å stedfeste åstedet nøyaktig. Senere oppvokst veg 

etasjon, gjør imidlertid at man ikke kan klare dette med tilstrekke 

lig sikkerhet. Stien de to fulgte den skjebnesvangre dagen, må ha 

vært den stien som går fra Ståvivollen langs vestsiden av Breimå 

san og kommer ned til Urselven noe ovenfor toppen av Risfjellkas 

tet: 

«Veien til Stedet qvæstionis gaaer over en meget høi Fjeldstræk 

ning, Romsaas kaldet, paa hvilken Angjældende Peter Olsens 

Bolig er beliggende i en Afstand fra Retsstedet af 1/4 Miil. Der 

frå skulle Angjældende og Konen efter den Førstes Forklaring 

have fulgtes ad omtrænt 1000 Skridt, hvor fra han vil være gaa 

et i Høire til et saakaldet Kjernøjstykke 10 her at opsamle Bræn 

de, hvorimod Konen fortsatte veien gjennom Fjeldstrækningen 

lige i Nord omtrent 174 Miil fra deres Bopæl til det Sted, hvor 

hun er fundet liggende. 

Nogen banet Vei gaaer ikke gjennom denne Fjeldstrækning, 

men forskjellige Stier efter Qvæg og Mennesker, hvoraf dog for 

medelst et tyndt Snelag nu ingen mare at see. 

Den ommeldte Kiev er en langstrakt, i flere større Afsatser 

nedadgaende Bjergheldning eller Vei, der ikke kan siges at være 

steil eller vanskelig at passere. Den nederste større Afdeling 

calculeredes at kunne udgjøre en Strækning af circa 50 Skridt, i 

hvilken Afdeling igjen ere forskjellige mindre Afsatser eller 

ujevne trappeformige Afdelinger og den nederste, nærmest den 

underliggende Jordflade antages at kunne falde 3/4 a 1 alen i 

Høide. Paa høire Side af dette underste Trin er en Steenblok 

med nogle Spidser i en Afstand fra ommeldte Trin af 1 a 2 alen: 

Lige i Nærheden heraf fandtes en tom liden Pose, som Afdøde 

havde medbragt og ligeledes Bunden af en tom Kurv, hvorimod 

den øvrige Deel af Kurven laae længere nede et Stykke fra Kle- 

10 må være området i nærheten av tjernet «Tjernøyet» som ligger på toppen av 

Ramsaasen mellom Breimåsan og stupet ned mot Ståvivannet. 

27

28 

ven eller ommeldte nederste Trin. Begge Dele, saavel Kurven 

som Posen forklaredes at være medbragt af den Afdøde, tomme, 

for at overleveres i hendes Forældres Huus. 

Stedet, hvor den Afdøde var forefundet, befandtes at være 20 

skridt nedenfor det ommeldte nederste Trin af Kleven, Stedet 

ligger saa aldeles øde og afsondret, saa at noget Skrig ikke der 

frå kan høres til nærmeste Menneskebolig omtrent 178 Miil.» 

Etter befaringen vendte retten og de øvrige tilbake til Ringi ca. kl. 

1500. Obduksjonserklæringen ble først gjennomgått med Lagrette 

mennene, og deretter begynte vitneavhørene. 

Obduksjonserklæringen fastslo at den avdøde var påført dødelige 

skader i begge tinningene og at det derfor var utelukket at døden 

kunne være forårsaket av et fall i den bratte kleven slik som vit 

nene hadde antatt. Alle opplysningene i obduksjonsrapporten pek 

te derfor i den retning, at Annes død var forårsaket ved en forbry 

telse. 

Av vitneforklaringene fremgikk det at Peter hadde vært nokså 

streng mot sin kone ved flere anledninger, og at han også i flere av 

vitnenes påhør hadde uttalt at han gjerne ville bli kvitt henne, og 

at han gjerne ville bli enkemann. 

2. vitne, Kari Hansdatter, forklarte at hun i to år sammen med 

sin sønn Ole, 13 år, hadde bodd sammen med Peter og Anne på 

Haugsvollen. Hun opplyste at Peter nok kunne være stri mot sin 

kone, men hun mente at forholdet dem i mellom den siste tiden, var 

blitt bedre. Avdøde var meget føyelig og snill. Avdøde hadde over 

for Peter gitt uttrykk for at hun mistenkte ham for å være utro mot 

henne, at han stod i forhold til en pike ved navn Birthe (Birgitte) 

som arbeidet på Ringi, men Peter hadde hele tiden benektet dette. 

En pinseaften for to år siden, var de to blitt skikkelig uvenner. 

Anne hadde sendt en gutt til byen for å handle, og på byturen var 

gutten blitt bestjålet. Peter klandret Anne for denne hendelsen, 

fordi han hadde insistert på at Anne seiv skulle foreta denne by 

turen. Peter trodde at det ikke var noen andre tilstede i huset da 

denne tretten skjedde, og han truet konen med at han ville drepe 

henne. Vitnet som lå i sengen sin, begynte nå å gråte, og da Peter 

merket at hun var der, stoppet han med å true sin kone. 

Peter hadde arbeidet på Ringi hele denne høsten. Derfor ba hans 

kone ham om å være hjemme å samle ved for vinteren. Dette var 

foranledningen til at han om morgenen den 23. november skulle 

følge sin kone et stykke på vei mot plassen Jammerdal hvor Annes

Det gamle våningshuset på Jammerdal (nå Solstad). Huset er flyttet fra området til 

venstre for det hvite huset som nå er bebygget av en større moderne enebolig. 

foreldre bodde og hvor hun helgen i forveien hadde etterlatt barnet 

deres. Vitnet som hadde avtale med Peter og Anne om å hjelpe til 

med innsamling av ved til felles oppvarming av huset, spurte om 

hun ikke skulle være med ham for å hjelpe til. Imidlertid svarte 

Peter at han ville gå alene til «Kjernøjstykket» hvor han skulle 

hugge ved, men at hun heller kunne samle sammen ved fra skogen 

i nærheten av plassen. Noe hun sa seg villig til. Vitnet synes dette 

var påfallende, men tenkte ikke nærmere over det. 

Ca. kl. 0800 om morgenen gikk Peter og Anne fra Haugsvollen, 

han med øksen på nakken, og Anne hadde med seg en pose og en 

kurv. Ca. kl. 1400 om ettermiddagen kom Peter tilbake fra skogen, 

uten at vitnet kunne merke noe spesielt med ham. Han spiste og 

drakk kaffe, og gikk siden til Ringi hvor han arbeidet resten av 

uken. 

Neste lørdag kom Peter tilbake fra Ringi, og da han fikk høre at 

Anne ikke var kommet tilbake fra Jammerdal, ble han meget uro 

lig. Han filosoferte over om konen eller barnet, eller begge, kunne 

ha blitt syke eller at det kunne ha skjedd henne noe på veien. 

Vitnets sønn ble nå sendt til Jammerdal for å spørre etter Anne. 

Etter noen timer kom sønnen tilbake og kunne fortelle at Anne 

29

ikke hadde vært på Jammerdal siden den helgen hun leverte bar 

net. Foreldrene ba om at det straks måtte settes igang ettersøkning 

etter henne. Annes brødre, Hans og Elling, var allerede sendt ut for 

å søke etter henne på veien fra Jammerdal mot Haugsvollen. Peter 

ble nå meget nedfor, og ga uttrykk for at han fryktet at Anne hadde 

slått seg i hjel i skogen. 

De begynte nå ettersøkningen mot Jammerdal, men først gikk de 

innom naboplassen Rolighølet og fikk med seg husmannen der, 

Hans Larsen Rolighullet. Sammen søkte de på forskjellige stier 

over Ramsåsen, helt til de møtte Annes brødre som heller ikke 

hadde sett noe til henne. Like etter at de møtte hverandre, fikk 

imidlertid broren Hans øye på kurven som lå i stien like ved foten 

av en bratt kleiv, og like etter fant de Anne som lå ca. 20 skritt på 

nedsiden av stien. Anne var død, og de kunne se at hun var blodig 

under nesen og i munnen. Alle de som var tilstede antok at Anne 

hadde falt i kleiva og hadde slått seg ihjel. Etter at Anne var fun 

net, hadde Peter grått og klaget som det er naturlig å gjøre ved en 

slik anledning. Vitnet hadde imidlertid lagt merke til at han ikke 

hadde tatt i den døde. Den omkomne ble først båret til den nærmes 

te plass, Kastet, og deretter til Jammerdal. 

De øvrige vitnene som var tilstede, forklarte seg stort sett over 

ensstemmende med Kari. Hans Jammerdal kunne imidlertid legge 

til at da Anne lå på likstrå på Jammerdal og hans mor spurte Peter 

om han ville se henne, så avslo han dette. Vitnet Birgitte Asles 

datter, den tjenestepiken på Ringi som Peter angivelig skulle stå i 

forhold til, benektet med bestemhet at dette skulle være tilfelle. De 

øvrige vitner som tjenestegjorde på gården, kunne imidlertid be 

krefte at Peter hadde et godt øye til henne. Det kom senere for 

dagen at Birgitte og Peter skulle ha barn sammen. De grundige 

vitneavhørene tok lang tid, så retten ble hevet kl. 2130 uten at 

Peter ble avhørt. Nytt rettsmøte ble berammet følgende lørdag den 

19. desember kl. 1000 på Bærums Tingsted, Andreas Walles hus i 

Sandvika. 

På det ovennevnte rettsmøte ble det først fremlagt en del nye 

saksdokumenter, nemlig et brev av 18. desember fra distriktslege 

Thorstensen, utfyllende opplysninger til den obduksjonsrapport 

som ble fremlagt på det første rettsmøtet. Brevet inneholdt skisser 

av avdødes hode. På skissen av venstre side av hodet er omrisset av 

den øks som Peter hadde med seg, inntegnet. Omrisset passet nøy 

aktig i bruddet i venstre tinning. På grunnlag av denne under 

søkelsen fant man det sannsynlig at det var denne øks som var 

30

enyttet til å påføre avdøde de skadene hun hadde, og at det var 

sannsynlig at Peter hadde tatt livet av sin kone. 

Deretter ble det foretatt avhør av Peter. 

Han forklarte: at han ikke har avtjent militær verneplikt og at han 

tidligere ikke er straffet. I sin kone fant han et tappert, arbeidsomt 

og etter egen mening, et skikket menneske som han hadde det godt 

sammen med. Hun hadde ingen tilbøyelighet til drikk, noe som 

også gjaldt for ham seiv, seiv om han enkelte ganger godt kunne ta 

seg en «dram». Konen var også snill mot deres barn, seiv om hun av 

og til kunne tukte det, men ikke mer enn det som var rimelig. 

Konen besøkte av og til sine foreldre på plassen Jammerdal. Hun 

har fortalt at hun vanligvis gikk veien over Kastet og Ståvivolden 

som også går forbi Rolighølet. Denne veien til Jammerdal har han 

seiv ikke gått, men konen fortalte ham, at dette var den korteste 

veien. Han har tidligere ikke vært i den kleiva hvor konen ble 

funnet. Om den bratte kleiva sier han: «at man ved å falle i den nok 

kunne miste livet». Søndag kveld den 22. november, avtalte de at 

avdøde skulle gå til sine foreldre, og det var meningen at hun skul 

le komme hjem igjen ved middagstider neste dag. Hun spurte ham 

om han ikke kunne være hjemme denne dagen for å samle sammen 

ved for vinteren, men han svarte at han måtte arbeide på Ringi. 

Det ble likevel til at han gikk med på å bli hjemme og sanke ved. 

Mellom kl. 0800 og 0830 gikk de sammen fra Haugsvollen, og han 

fulgte henne noen 100 skridt på veien. De skilte nå lag, og han gikk 

til et skogstykke som er kalt «Ralleren» som ikke ligger langt fra 

Haugsvollen. Etter han hadde avsluttet sitt arbeide denne dagen, 

gikk han til Ringi, hvor han arbeidet resten av uken. For øvrig var 

Peters forklaring i full overensstemmelse med vitne nr. 2 og de 

øvrige. 

Peter ble foreholdt legeerklæringen som gikk ut på at det med 

stor sannsynlighet kunne påvises at den øks han hadde med på 

vedhugst den dagen han gikk fra Haugsvollen sammen med Anne, 

var den gjenstand som hun var påført de dødlige skadene med. 

Øksehammeren passet nøyaktig til bruddet i den venstre tinnin 

gen. Han ble også formant til å tilstå forbrytelsen dersom han var 

gjerningsmannen. Peter gjenkjente straks øksen, men fastholdt sin 

forklaring, og forsikret at han hadde fullstendig god samvittighet. 

Under denne del av forklaringen begynte han også å gråte. Soren 

skriveren bemerket til dette hvor betydningsløs denne gråten var. 

Da man ikke kunne frembringe flere opplysninger, ble rettsmøtet 

hevet. 

31

Carl Heltzen, lensmannens 

svigersønn og laugrettemann 

under rettssaken. Ble senere 

lensmann i Asker og Bærum og på 

Nesodden. Maleri i privat eie i 

Asker. Malt 1847. 

Neste rettsmøte ble satt på Asker Tingsted, Lensmannsgården 

Sem i Asker den 9. januar 1847 i nærvær av rettsvitnene C. Heltzen 

og J. R. Fleischer. 

Peter har nå overfor lensmannen og hans kontorbetjent tilstått 

at han har forøvet den forbrytelse han er mistenkt for. Han forkla 

rer videre at det er tjenestepiken, Birgithe Aslesdatter, som har 

forledet ham til denne forbrytelsen. Lensmannen arresterer Birgit 

he samme dag som mistenkt for medvirkning til drapet. 

Tilståelsen kom, som tidligere nevnt, etter Sokneprest Langes 

samtale med Peter som nevnt i kapittel 1. 

Peter fremstilles, og avgir ny forklaring for retten: 

Han opplyser at den forklaring han avgå i retten under hovedfor 

høret den 19. desember, er uriktig. Han erkjenner at han har drept 

sin kone med den øks han hadde med seg den dagen da de sammen 

forlot Haugsvollen. Han opplyser at hans forhold til 7. vitne, Bir 

gitte Aslesdatter, er den direkte foranledning til forbrytelsen. Han 

forklarer videre at han har stått i forhold til Birgitte siden en seter 

32

tur de to hadde sammen til Stovivollen sist sommer, og at det var 

da han første gang han hadde samleie med henne. Det ser ut til at 

Peter prøver å skyve noe av skylden for drapet over på Birgitte ved 

å påstå at det var hun som indirekte foreslo at de skulle ta livet av 

Anne. Dette skulle ha skjedd på den nevnte setertur ved at hun 

fremkastet følgende bemerkning: «Vi får nok se å få pillet livet av 

hu Anne så vi kan beholde Peter». Dette skulle ha skjedd i nærvær 

av seterpiken Margithe. Samme kveld som drapet var utført, for 

talte Peter det til Birgitte, men hun ville til å begynne med ikke tro 

det var sant. Grunnen til at han nå vil tilstå sin forbrytelse, er 

forårsaket av forskjellige ting som har fått ham til å gå i seg seiv 

som: det at han ble arrestert og lenket til veggen, lesning i gudelige 

bøker, især Cain og Abels historie og et besøk av presten. Han avla 

imidlertid sin tilståelse før presten kom tilbake igjen. 

Birgitte Aslesdatter ble nå fremstilt, og hun forklarte at hun har 

vært meget fortrolig med siktede Peter Olsen. Under en setertur 

sist sommer var det at hun hadde samleie med ham. På denne 

turen var det verken tanke eller tale om å drepe Peters kone, de 

snakket heller ikke om noe ekteskapelig forhold mellom henne og 

Peter Olsen. Først en tid etter denne turen var det at Peter erklær 

te sin kjærlighet til henne, og uttrykket et ønske om å søke skils 

misse fra sin kone så han kunne gifte seg med henne. Hun sa imid 

lertid til Peter at en skilsmisse ikke nødvendigvis ville gi ham noen 

rett til å gifte seg med henne. Hun påstår at hun lenge forsøkte å 

stritte i mot, men etter gjentagende kjærlighetserklæringer fra 

hans side, ble hennes gjenkjærlighet vakt. Peter fortalte henne 

først at han hadde tenkt å ta livet av sin kone med gift. Dette 

skjedde en aften på Ringi, uten at hun kan angi noe nærmere tids 

punkt. Hun sa da til ham at det ville være umulig å skjule en slik 

gjerning. Giften måtte hentes i byen, og hvis konen døde kort tid 

etter at han hadde vært der, ville alle straks bli mistenksomme. De 

snakket flere ganger om denne drapsmetode, men hun fastholdt 

hele tiden at den var for risikabel. Hun benekter å ha oppmuntret 

Peter til å slå ihjel sin kone på et ensomt sted, derimot var det 

Peter som under et møte mellom dem i Ringenmarken søndag et 

termiddag den 22. november, dagen før drapet, fortalte henne at 

han og konen dagen etter skulle gå sammen mot Jammerdal, og at 

han under denne turen ville benytte anledningen til å slå henne i 

hjel. Til dette sa hun at når det var hans bestemmelse å utføre 

denne gjerning, så var det best at det skjedde før det ble oppdaget at 

hun var gravid. Hun kan ikke huske at hun under dette møtet 

33

snakket noe om hva de skulle gjøre med konens lik. Peter Olsen 

forlot henne etter å ha sagt at hun neste kveld skulle få vite hvor 

dan det var gått. Måndag kveld kom han også og fortalte at han nå 

hadde drept sin kone. Da hun stilte seg tvilende til dette, gjentok 

han at det var sant. Da konens lik senere ble transportert til Chris 

tiania for obduksjon, ble de meget redde for at saken skulle bli 

oppklart. Særlig Peter var redd for dette, og da han fredag før han 

ble arrestert ble innkalt til presten, sa han at han ikke mer kom 

tilbake til Ringi. Hun forstod disse ordene slik at han tenkte på å 

begå selvmord. Han lovet henne da at han skulle komme tilbake. 

Den uken som konens lik lå i skogen, fortalte Peter henne at hun lå 

på samme sted, og hun sa da til ham at han fikk se til å få begravet 

liket, slik at forbrytelsen ikke ble oppdaget, men han svarte at han 

ville ha konen begravet på en skikkelig måte. Hun fastholder at 

hun står i kjærlighetsforhold til Peter Olsen. Det var omtrent en 

uke før drapet at hun fortalte Peter at hun var gravid. 

Peter Olsen ble nå fremstilt, og de to ble konfrontert for å av 

klare en del uoverensstemmelser i deres forklaringer. Peter fast 

holder at Birgitte under den nevnte seterturen skulle ha nevnt at 

de fikk se «å pille livet av hu Anne». Birgitte opplyser at hun ikke 

kan huske å ha sagt noe slikt. Peter fastholder videre at de snakket 

sammen om å bringe Anne til et ensomt sted for der å slå henne i 

hjel. Birgitte innrømmer muligheten av dette, men det var ikke 

henne som fremkastet ideen slik han påstår. 

De avsluttende rettsforhandlinger ble innledet på Bærums 

Tingsted, Andreas Walles hus i Sandvika den 3. mars 1847.1 tilsva 

rende straffesaker i dag vil det alltid bli foretatt en personundersø 

kelse av de tiltalte. Dette ble faktisk også gjort i denne saken, med 

den forskjell at det var soknepresten som utførte den funksjon som 

rettspsykiateren fyller i dag. Sokneprest Lange ga en utførlig utta 

lelse hvor han også kommer inn på hva det var som fikk tiltalte til 

å tilstå forbrytelsen. Dette for å underbygge tiltaltes endelige for 

klaring. Den del som angår selve tilståelsen er i sin helhet sitert i 

kapittel 1, men jeg vil her sitere den del av uttalelsen som gjelder 

den generelle bedømmelse av deres oppvekst og personlighet: 

34 

«Peter Olsen er efter Ministerialbøgernes Udvisende, født paa 

Kjøboeie af Forældre Ole Hansen og Hustru Berthe Rolfsdatter 

den 16de august 1820, døbt i Tanums kirke den 3de september 

s.a. og confirmeret i Asker Kirke af Pastor Bjørn den Ude april 

1839 med Vidnesbyrd: »God Christendomskundskab, meget godt

Forhold«. Jeg har vel ikke behørlig kjendt ham, førend i den 

allersidste Tid; men han har upaatvistelig havt en siet Opdra 

gelse, da hans Forældre efter hva jeg har erfaret, skulle have 

ført et temmelig uenigt og lidet christeligt Liv. Kirken har han 

meget sjelden besøgt, uden nåar han har været tilalters, hvilket 

sidst var Tilfeldet 3. tjente Søndag 1846. Lidet godt har han 

sansynligvis havt for sig baade tidligere og i den Sidste Tid, i 

hvilken han med Undtagelse af Helligdagene almindelig levede 

hele Ugerne borte fra sit huus og sin Kone mellem Tjenestefol 

kene af begge Kjøn paa Ringi. Naar hertil kommer sterke Liden 

skaber og dyriske Drifter, saa er det vel ikke underligt, at hans 

Gemyt omsider kunde antage en Vonde og Gremmelse, som den 

hans skrekkelige Gjerning synes at forutsette.» 

«Birgithe Aslesdatter har jeg, saavidt jeg veed, aldrig kjent fø 

rend i Arresten, og det som mere er; hun forsikrer aldrig at have 

seet mig, hvilket imidlertid er forklarligt, da hun skjønt Ringi er 

lige ved Tanums Kirke, erklærer ikke at have været i Kirken 

mere end 2de Gange, ved hvilke Anledninger Gislesen forrette 

de Tjenesten der. Jeg har fundet hende yderst uvidende i Chris 

tendommen. Hva hun deraf i Barndommen maatte have læret, 

synes hun aldrig at have fattet og saagodtsom ganske at have 

glemt; om Bibelhistorie synes hun neppe at have hørt tale. 

Upaatvistelig har hun fra Naturen ringe Aandsevner, og disse 

ere blevne saagodtsom ganske uudviklede. Saaledes er hun 

kommen ud i verden, jeg vil gjerne tro temmelig übekjendt med 

den og dens Laster; eller med sterke sanselige Drifter. Efter 

hendes Paastand havde tjent, hvor hun kjente, hverken til Guds 

Huus eller Ord, hvorimod der herskede stor Løshed og usømme 

lighed baade i Tale og Adferd, og saaledes er den sandselige og 

hendsetlige Qvinde falden dybere og dybere. Hun paastaaer at 

hun ikke førend nu indseet, at hun med sin stunden om og sine 

samtaler med Peter Olsen angaaende det Mord, han vilde udføre 

paa sin kone, gjøret sig delagtig i hans Misgjerning. Det er 

maaskee ikke umuligt, at hun har Ret i denne Paastand; men 

det er da tillige et nyt Bevis paa hendes fuldkomne Mangel af 

christlig Forstand. Hun angiver at hun ved St. Hansdags - Tider 

forrige Aar var tilalters i sin Hjembygd og - at hun, efterat 

Mordet var udført, ifjord før afledne Juul ogsaa har været til 

alters her i Tanums Kirke. Skjønt hun ikke havede antaget 

blandt Communicanderne, vil jeg dog tro, at hun uantaget har 

35

36 

blandet sig imellem disse; thi hvo sige, »at hun tænkte, det dog 

kunne hjelpe lidt, nåar hun hersteds kom tilalters, og med den 

Hensigt bad Gud om Tilgivelse« atter et stort Vidnesbyrd om 

hendes Blindhed og Vankyndighed. - Hendes omforklarede sto 

re Kjærlighed til Peter kan efter alle Omstendigheder at dømme 

neppe været andet, end den groveste Sandselighed, og at de efter 

Mordet, førend den myrdede Kones Lig endnu var i Jorden, have 

søgt hverandre til fortsettelse af deres Horeri, synes meg der 

imod at vidne om en Forstokkelse for Begge (men især for Man 

den), der nesten forekommer meg nepologisk. Jeg har foreholdt 

dem det, og de synes at være blevne forfærdet derover. Begge ere 

de ikke alene meget stille; men ogsaa, som det synes, saare ind 

tagne og bedrøvede. De græde let og meget nåar jeg taler og 

beder med dem; men hvorvidt dette alt er en ret Bedrøvelse efter 

Gud, en sand, gjennomgribende Omvendelse, der har fremkaldt 

eller kan ventes at fremkalde en virkelig Sindsfornyelse og 

Gjenfødelse hos dem, drister jeg mig ikke til at sige. Jeg har lært 

at være noget mistroisk i dette Stykke. Ingen af dem vil uopp 

fordret tale synderligt om deres Sindstilstand. Det er kun paa 

directe Spørgsmaale derom at forte, lidet opplysende, Svar kun 

ne erholdes. Jeg tør saaledes kun haabe det Bedste for dem; og 

maa ialfald opsætte min Dom over deres Anger og Omvendelses 

Sandhed til en sildigere Tid.» 

Ved ytterligere avhør av de tiltalte, forsøkte man å oppklare den 

omstendighet at den døde måtte være flyttet etter at døden var 

inntrådt. Begge de tiltalte fastholdt imidlertid sine tidligere avgit 

te forklaringer, og nektet bestemt at noen av dem hadde flyttet den 

døde. Den kjennsgjerningen forble derfor et uoppklart mysterium, 

men Peter utelukket ikke muligheten for at han kunne ha tildelt 

avdøde et slag med øksen også i den venstre tinningen. 

Saken ble nå tatt opp til doms, etter at referenten hadde nedlagt 

sin påstand om straff. For Peters vedkommende var det ingen tvil, 

han måtte dømmes til «at have sit liv forbrudt», d.v.s. dødsstraff. 

For Birgittes vedkommende hadde referenten et noe mildere syn på 

hennes medvirkning til forbrytelsen enn det retten viste seg å ha, 

og han innstilte henne til en straff på 10 års straffearbeide. 

Dom i saken ble avsagt i et rettsmøte på Sorenskriverkontoret i 

Christiania den 11. mars 1847, og dommens slutning lyder:

THI KJENDES FOR RET: 

Arrestanten Peter Olsen Ringeneje bør for Mord paa sin Huustroe 

at have sit Liv forbrudt. Arrestantinden Birgithe Aslesdatter bør 

for Delaktighed i hiin Forbrydelse at hensættes til Strafarbeide for 

Livstid. Saa bør de angjældende tillige at udrede samtlige med 

deres Arrest og Sagen forbundne Omkostninger, de første hver for 

sig, men de sidste i Fællesskab hvorunder til Stiftsoverrettspro 

curiator Rasch som tilkjendt Salarium for Møde under Thingsvid 

net af 2den Februar sidstleden i Christiania 2 Spd., men forøvrigt 

efter af Amtet approberede Regninger. 

At fuldbyrdelse ved Øvrighedens Foranstaltning under Adfærd ef 

ter Loven. 

S. Sørensen 

Hans Soelberg Christen Løkeberg Hans Løkeberg Lars Aannerud 

Dommen er i sin helhet gjengitt som eget vedlegg. Dommen ble 

anket først til Stiftsoverretten og senere til Høyesterett. Christia 

nia Stiftsoverrett avsa dom 12. april, og denne stadfestet Sorenskri 

verens dom. Endelig dom ble avsagt av Høyesterett 3. juni. Høyes 

terett stadfestet dommene ved de to underrettene. 

Dommene gjenspeiler tidens meget strenge strafferettspraksis. 

Spesielt virker den straff Birgitte ble idømt, meget hard og grusom 

tatt i betrakning den form for medvirkning som ble avdekket, hen 

nes unge alder, hennes manglende opplysning og dårlige åndsev 

ner. Disse forhold har retten lagt liten eller ingen vekt på. Før 

innføringen av den nye kriminallov i 1842, foretok retten straffeut 

målingen nokså skjønnsmessig og uten hjemmel i noe lovverk. Det 

te ga seg ofte utslag i vilkårlige og ofte uforholdsmessig strenge 

straffereaksjoner. Den nye straffeloven samlet og systematiserte 

alle definerte straffebud og vilkår for straff. Selve saksbehandlin 

gen forble imidlertid ved det gamle, så det tok tid før loven fikk den 

tilsiktede virkning. Dommen mot Birgitte Aslesdatter bærer utvil 

somt preg av dette. 

37

38 

Kapittel 4 

HENRETTELSEN 

Ved Kgl. resolusjon av 19. august 1847 undertegnet av Kong Oscar 

den 1., ble det besluttet at den idømte dødsstraff skulle fullbyrdes. 

Henrettelsen skjedde på en løkke i nærheten av husmansplassen 

Jongsåsen fredag 22. oktober 1847 ca. kl. 1100. Slike hendelser var 

dengang ikke noe sensasjonsstoff for avisene. Vi finner innrykket i 

Morgenbladet 21. oktober en liten notis under nyhetsstoff fra Kris 

tiania: 

«Husmand Peter Olsen Ringeneie af Asker, 

der i fjor dræbte sin kone, skal henrettes fre 

dagen den 22de kl. 11 Formiddag paa Jongs 

aasen ved Sandviken.» 

it.m.Mi. 

iipng, >»rt;ljt>fm Itøflrtrfi I 1845 

niob Q3ofcG*)ft£ tyr fQ 

famtt løelabtc, übrit titifte Qmforg-:for'bfrffl ©InbétUflanb. 

. -+~ >§uuBmanb (Ccter Clfcn -jlfngmtfe> af 2ljTa, brr ifjor Lftgd'' 

brctbir.fin Stcnt, fTal tjenrettrS ftmagmi b

finnes det for eksempel i Oslo navn som Galgeberg, Tjuvholmen og 

Steilene. På landet derimot overlot man til lensmannen å finne et 

passende sted for henrettelsen, og etter gammel tradisjon valgte 

han vanligvis det sted hvor den aktuelle forbrytelse var begått. Jeg 

kan nevne en henrettelse som fant sted ved gården Rødnes ved 

Randsfjorden i 1833, hvor en mann som hadde tatt livet av 8 men 

nesker og deretter brent ned huset for å skjule forbrytelsen, ble 

henrettet på selve branntomten. I dette tilfellet ble lensmann 

Ørum i brev fra fogden den 15. september, bedt om å komme med et 

snarlig forslag til sted for henrettelsen: 

«I Anledning af den forestaaende Fuldbyrdelse af Dødsdommen 

over Peter Olsen Ringeneiet skal man tjenstligt have Lensman 

den anmodet om hurtigst mulig at gjøre Forslag til Fogderiet om 

det Sted som Henrettelsen saasandt synes at kunne foregaae. 

Herved bemerkes, at Retterstedet bør være av den beskaffenhed, 

at der kan blive Adgang for Folk til at overvære og iagttage 

Executionen, at her ønskes et fridtliggende eller et fladt og 

aabent sted. Man har tenkt sig enten en af de frie Pladser mod 

Tanum Kirke eller en af Fladstrekningerne mod Udløbet af 

Sandvikselven. Ved siden heraf vilde Lensmanden henvende 

Dem til Eierne af de Steder, som de maatte finde anbefalelses 

værdige og tilspørge disse, om de ere villige, og i saa fald for 

hvilken Godtgjørelse at afhende antagende Grund til Executio 

nen. - Skulde ingen Privat Mand være villig til at gjøre nogen 

Comision i denne henseende findes der maaske mod Tanum Kir 

ke enda saa megen Plads af det Offentliges Grund, at Executio 

nen der kunde foregaae, hvorom Underretning imødesees, lige 

som man i Fald har det expedient, at sette Retterstedet i den 

offentlige Landevei, og da maaske erholde adgang til at legge en 

midlertidig vei ved siden mod Godtgjørelse; og som herom for 

venter Instilling og Forslag fra Lensmanden i fornødent Fald. 

Sagens Expedition bedes paaskyndet saameget som muligt.» 

Lensmannens svarbrev av 21. september viser at denne har hatt et 

svare strev med å finne en egnet plass, og ikke minst med å få 

grunneierens tillatelse. Han har undersøkt på i alt 9 steder, men 

bare to grunneiere var villig til å avstå grunn: 

«Ifølge Fogderiets Skrivelse av 15de d:md: har jeg reist om paa 

flere Pladser for at udsee Plads for Peter Olsen Ringeneies Hen 

rettelse, og Udfaldet meddeles herved saaledes: 

39

40 

1. Paa Thore Tanums Grund ere en Braate mod nogle Bjergfor 

høininger og fri for Trær, men er beliggende tæt indmod 

Tanum Kirke, og formodeligt i denne nære Beliggenhed 

mod Kirken ere Præsterne aldeles imod dette Steds afbenyt 

telse; desuden ere ei heller Thore villig til at afstaae Plad 

sen. - 

2. Paa samme Mands Gaard ere af det Offentlige tilhørende 

Jordstykke, kaldet Schia11 ; dette er beliggende noget afsides 

i west fra Kirken imod Kapellangaarden Bjerke og Ringes 

Eiendele; Adkomsten god nedover Thores Jorde, og der gaa 

er kun en gangsti over Schia, den har en jævn og lidet fal 

dende Beliggenhed paa den søndre del og Høider i Baggrun 

den eller på østre og nordre Side. - Thore Tanum ere ei 

heller villig til at afstaae dette sit Bygselgods. - 

3. Paa Martin Tanums Grund ere et Jordstykke kaldet Krog 

løkken 12 , med passende Heidning og med Udsigt henad den 

Skogstrækning, hvor Mordet skede, ere beliggende nær ved 

den offentlige Landevei nære Tanum Kirke, og jeg antager 

omtrænt 1000 Skridt fra Kirken; men Martin ere ikke villig 

til i Mindelighed at afstaae Jordet til det omhandlede brug- 

4. Bent Jonasen har en liden Andel af Tanum; et Jorde af den 

ne Del ere han villig til at overlade til Rettersted imod Er 

statning 5 a 6 Spd.; men dette Jorde ere ei ganske beqvemt 

formedelst Grøfter og noget Fuktighed; desuden maatte 

man for en Anden tilakkordere sig vei for at gjøre adkoms 

ten beqvem, og denne Mand ere aldeles herimod. 

5 

6 

Andreas Walle i Sandvigen vil ei afstaae nogen Plads. 

Den af Fogderiet paapegede Tange eller Jordstykke imellem 

Søen og Elven mod Sandvigen, da Søen undertiden gaaer 

langt oppover Jordstykket, og da saadant kunne muligens 

skee Executionsdagen ere Stedet saaledes ei beqvemt. - 

11 Jordstykke eid av det offentlige, opprinnelig en ødegård kalt Schia eller Schide. 

Tilhørte fra gammel tid Asker Prestegard og ble av sokneprestene bygslet bort til 

Tanum, Gnr. 45. Er senere lagt inn under Tanum. Navnene Schismyra og Schis 

marka brukes om området i dag. Se «gamle Bærumsboka», bind I og «Asker og 

Bærum til 1840» side 130. 

12 Jordstykke tilhørende Søndre Tanum som ligger i hellingen nord for den store 

eika som er fredet - Krokeika. Herfrå er det utsikt mot Ramsåsen.

7. Peter Westbye har en liden Andel i Sandvigen, efter Opp 

givende af 8 Maals Størrelse, men hvis Fladeinhold jeg an 

slaaer af Størrelsen 4 a 5 Maal, beliggende på vestre Side af 

Hovedveien fra hans hus og henad Elven.-Dette Jordstykke 

ere han villig til at afstaae imod Erstatning for Afbenyttel 

sen 20 Spd. - 

8. Østen Ringe ere helder ikke villig til at afstaae nogen 

Plads.- 

9. Hans Staver ligesaa. - 

Efter disse Undersøgelser troer jeg, at man bør efter Taxt tåge 

til Afbenyttelse enten Stederne No. 2 eller 3 som de beqvemste 

for Executionen eller antage Stedet No. 7 for Erstatning 20 Spd, 

og dette overlades saaledes til nærmere afgiørelse . - Sluttelig 

tillader jeg mig at bemerke, at efter hvad jeg har hørt, pleier det 

ved saadanne Executioner benyttes militair Assistanse, som 

isaafald formentlig maatte forberedes. 

Semb den 21de September 1847 

Ærbødigst 

L. Ørum 

S:T: 

Ager og Follaug Fogderi !» 

Som vi ser har Fogden vært inne på å benytte det område som 

senere er blitt kalt Kadettangen, men lensmannen forkaster dette 

forslag på grunn av at sjøen ofte såtte området under vann. Den 

andre grunneieren som var villig til å avstå et område mot godt 

gjørelse, var fisker Petter Westbye i Sandvika. Denne ville leie ut 

sin have i Sandvika. Grunnen til at han var villig til dette skal 

være at hans økonomi på denne tiden var meget dårlig. Beboerne i 

Sandvika reagerte meget skarpt på at det på denne måten skulle 

skje en henrettelse like utenfor deres stuedør. Dette resulterte i et 

klagebrev til Amtmannen: 

«Til: 

Det høie Agerhuus Amt! 

Undertegnede Indvaanere i Strandstedet Sandvigen Østere 

Bærums ere blevne underrettede om, at Fisker Petter Westbye 

har uden opfordring erklæret, at vilde bortleie sin have til Ret- 

41

42 

tersted for den dømte Forbryder Petter Olsen, for der at halshug 

ges. I denne Anledning tillade vi os Samtlige at henvende os til 

det høie Amt med gunstig anmodning om at denne handling 

ikke effectueres mit i Strandstedet, omringet paa alle kanter af 

huuse, og Mennesker, eftersom at i hvor ved et saadant Foreta 

gende efter den mere og synes omdømme, ikke kunde synes at 

have noe paa sig, dog vil have en indgribende og sørgelig Ind 

flydelse paa Alle Qvinder og Børn, ja end og saa Mænd i den hele 

omkreds, da ved en saadann handling særlig den Plads, hvor 

Handlingen ere efektueret, vil i en lang Fremtid virke i den 

grad, skrekkelig saa at hvor hvem Qvinder Børn ei tøer vove om 

Aftenen at gaa fra sit Hjem, hvilket paa et sted, hvor Manden 

særlig ere arbeidende som Sømænd og Fiskere, vil have den übe 

hageligste følge og blive til en Plage for mange. Det Høie Amt 

vil sikkerlig seiv erkiende at vi nu engstes, hvor da er saa man 

ge Mennesker befindende, vil selve Handlingen saa og røren i 

dette samme Øieblik den effectueres virke skadelig paa mange 

Mennesker som ikke taale Tanken om den, lang mindre selve 

Gjerningen, lige ved sin Stuedør; at denne elendige Indvaaner, 

har tilladt dette tvertimod sin Families Willie, ere, fordi hans 

Finansier ere yderst fornullede, og saaledes ligegyldig hvad der 

foregaaer, om end ogsaa til skade for sine Naboer og gjenboer.- 

Vi haabe, og anrobe det høie Amt, om at afverge den Ulykke fra 

vores Strandsted, da det sikkerlig gives mange Pladse i Ting 

Lauget hvor den kan foregaae, uden midt iblandt en heel Kreds 

af befindende Mennesker. - Vi troer til Exempel under Jongs 

aasen hvor der for gammel Tid siden ere bleven en Retted, om 

ikke handlingen kunde skee der hvor Forbryderen har sit hjem 

sted nemlig paa Ringie Eie. - eller hvor Gjerningen ere forøvet. I 

det vi haabe at deres Høivelbaarenhed vil Bønhøre vores ærbø 

digste Andragende. - 

J. Waller 

C. Hansen 

Ole Rolfsen m.p.p. 

Sandvigen, d. 25de September 1847 

allerærbødigste 

K. Ramstad Andreas Walle 

Jahn C. Ringi Jens William Westbye 

Niels Christoffersen»

Hvem kan så denne herr Petter Westbye være, som til de grader la 

seg ut med sin familie og sine naboer? Det må være Petter Peder 

sen Westbye, sønn av gjestgiver Peder Westbye i Sandvika som i 

1806 trakk seg tilbake og overlot Gjestegiveriet til Christen Ander 

sen Ramstad. Petter Westbye må ha vært en nokså velhavende 

mann, for i 1822 kjøper han Sandviksgrunnene, området i Sandvi 

ka på østsiden av Sandvikselven mellom Engervannselven og sjø 

en, altså nåværende Sandvika sentrum og Kadettangen, av stats 

minister Peder Anker. Westbye hadde hus og have ned mot elven 

vest for gågaten og mellom Kinogt. og Sandviksvn. Hans fmanser 

må virkelig, som yttrykt i brevet, etterhvert ha blitt «yderst for 

nullede», og hans forhold til familien meget dårlig, for tre år etter 

henrettelsen ble han umyndiggjort og hans eiendom solgt til kjøp 

mann Nils Haslund. På et kart over Sandvika fra 1870 er eiendom 

men inntegnet. 

For å løse den vanskelige situasjon som var oppstått, har Bæ 

rums første ordfører Elias Smith samt en Peder Larsen Windern, 

eier av Kjørbo 1832-53, engasjert seg i saken. Windern sier seg 

villig til å stille til disposisjon et jordstykke kalt «Mikkels Løkke» 

på Jongsåsen. På dette sted skal tidligere, en annen forbryter, Mik 

kel Hønsgården ha blitt henrettet, så det var vel ingen grunn til å 

frykte for stedets renome, det var allerede dårlig nok. Windern 

avgir en erklæring, og lensmannen lager en skisse som viser ste 

dets beliggenhet. Ved hjelp av denne skisse må man anse stedets 

beliggenhet som dokumentert. Skissen er vist på neste side. Stedet 

er høyden nordøst for gården Søndre Jong, tidligere husmannsplass 

Jongsaasen. Walther Guriby, nåværende eier av Søndre Jong, født 

1924, kan fortelle at han som 12 åring av Christian Helleruds sønn 

Valdemar, f. 1873, ble vist nøyaktig hvor henrettelsen fant sted. 

Stedet som dengang kaldtes «Løkka» ligger i haven på nåværende 

Damvn. 18. I haven står det to store, meget gamle furutrær, like 

østenfor disse trærne skal skafottet ha stått. På stedet skal det 

tidligere ha stått en galge. Dette stemmer bra med skissen. Stedet 

lå også like ved den gamle hovedveien som gikk etter nåværende 

Solhaugveiens trasse ned Snippebakken til Slependen. Den vei som 

følger nåværende Jongsåsveiens og jernbanens trasse frem til Snip 

pen, er altså en nyere hovedvei. At stedet kom til å ligge like ved 

den stue den myrdede bodde da hun fødte deres barn Olavus, kan 

derfor ikke ha noe med stedsvalget å gjøre, noe jeg først trodde, 

men man må si det er et merkelig skjebnens sammentreff. Ord 

førerens brev til Amtmannen lyder således: 

43

44 

/'?/- - < /" '' '« / "éy *u~Jd \ 

Skisse over retterstedet laget av lensmann Ørum 

Sondre Jong i dag. Her la den gamle husmannsplassen Jongsåsen. Omtrent fra 

dette sted ma Alexander Lange ha betraktet plassen under sin tale på retterstedet 

og pekt det ut for tdhørerne.

«Høistvelbaarne Hr. Amtmand Møinichen. 

Foranlediget med Hr. Peder Winderns Henvendelse til mig i 

dag, for at avtale det sted som den dømte Forbryder Petter Olsen 

skal henrettes, sagde han meg; at Fogden havde været hos ham, 

og udseet et Sted lige mod Sandvigen, strax man kommer over 

Jernbroen, men efter at have spurgt mig som Hans naboe fremdt 

jeg derimod kunde have noget at indvende, sagde jeg ham, at jeg 

hellre vilde betale hin af min egen Lomme hvad Han derfor af 

det Offentlige havde betinget sig, end at en saadan Handling 

forøves lige ud for min Eiendom; han erklærede mig derfor at 

han seiv allermest havde fundet flere Betænkeligheder mod at 

lade en saadan handling foregaae paa en del af Hans Eiendom, 

hvor han seiv og alle hans Folk jevnlig har arbeide og Syssel 

sættelse, og anmodet mig om at tilskrive Dem, og erklærede at 

han ikke vilde tillade Halshugnings Udførelse paa den omhand 

lede Plads. - 

Derimod forekommer det mig, at den Plads der forhen inden 

Justitsen paa Winderns Eiendom, nemlig paa Jongsaasen, på 

det saakaldte Mickels Løkke, har været afbenyttet til Avret 

tingsplads for en Forbryder nemlig Mickel Hønsgaarden ere et 

særdeles bekandt Sted, der ligger også ved Byvn, og paa en høide 

- Denne Plads er allerede i den almindelige Mands Opinion be 

rygted, som et sted der ere übehageligt at komme, og har saale 

des engang erholdt et Renome der for den mindre oplyste, har 

noget afskrækkende ved sig. 

I henhold til P. Winderns Andmodning, tillader jeg meg fore 

slaa for deres Høivelbaarenhed, at bemerkte Plads maatte afbe 

nyttes hvortil Eieren intet har at indvende. 

med høieste Agtelse deres 

Ordf. E.Smith» 

På grunn av de foran omtalte komplikasjoner ble den endelige be 

stemmelsen om henrettelsens tid og sted foretatt av Amtmannen 

først den 18. oktober: 

«Akershus Amt har under 16de dennis bestemt, at Fuldbyrdel 

sen af den Peder Olsen Ringieie tilfundne Dødsstraff skal fore 

gaae fredagen den 22de dennis kl. 11 Formiddag paa det af Amt 

manden i Forening med Undertegnede under 14de dennis ud- 

45

46 

jfiTar£ ouer Jongskollen. 

Sirkelen viser retterstedets nøyaktige 

beliggenhet. 

førlig fra Lensmanden sjiserte Sted. Idet man herledes anmoder 

Herr Lensmanden under egen eller Betjents Ledsagelse at for 

anstalte Angjeldende Transporteret til Retterstedet, saa at han 

saavidt muligt - fremmøder der precis til det anførte Klokke 

slett, - man maa bede saasandt, at Angjeldende ikke uden ved 

Sognepresten, om denne skulde finde det hensigtsmessigt blive 

gjort bekjendt med Tiden for Straffens Execution, før den samme 

Dags Morgen, da han skal transporteres til Retterstedet.-»

Selve avrettingen ble utført av daværende skarpretter for Bergen 

hus Stift Samson Isberg som i 1849 ble skarpretter for hele landet. 

Den siste skarpretteren i Christiania, Guttorm Anton Lædel var 

avgått ved døden i august 1846, og ingen ble senere ansatt i denne 

stillingen. Familien Lædel var trolig av tysk herkomst, og skap 

retterstillingen i Christiania hadde siden 1749 gått i arv innen 

denne familien. Skarpretteren ble på denne tiden kaldt «Mester 

manden». Den øks som ble benyttet ved anledningen, arvet Isberg 

etter skarpretter Johannes Muehlhausen i Bergen som Isberg var 

assistent for til dennes død i 1836. Den finnes i dag på «Politimuse 

et» i Oslo. I tidsrommet 1844 til 1876 ble 15 mennesker henrettet 

med denne øksen. Familien Lædels redskaper er gitt til Oslo By 

museum. Dagen før henrettelsen oppsøkte Lange skarpretteren på 

retterstedet for å være forberedt på det som skal skje dagen etter. 

Han beskriver skarpretteren som en meget alvorlig mann. Beskri 

velsen samsvarer godt med den beskrivelse av Samson Isberg som 

politimester Julius Fredrik Olsen i Bergen 1893-1905 har gitt i sin 

bok «Bergen 1814 - 1914»: 

47

48 

«en høi meget mager mand, alltid velklædt med hvit halsbind, 

meget stilferdig og altid gående alene påfallende blek i sit ansigt 

og meget melankolsk utseende, hans ansiktsuttrykk var så dypt 

alvorlig, at det gjorde indtryk av aldrig mere at kunde frem 

bringe et smil» 

Retterstedet på Jongskollen, i hagen til Damvn. 18. Midt mellom de to gamle 

furutrærne skal skafottet ha stått.

En militærvakt på 58 mann av det Egerske Kompani assisterte 

lensmannen med vakthold på retterstedet. 

En av militærvaktene, Tor Pipenhus fra Sørkedalen, har fortalt 

at flere, etter at øksen var falt, løp til med kopper for å samle opp 

blod fra den henrettede, det skulle være helsebringende å drikke 

dette. Lange nevner i sitt skrift også: «et afskyelig syn udenfor 

Skafottet, et Syn som jeg dog kun halvt blev meg bevidst, rystede 

mig uvilkaarlig og truede med at overvælde mig». Det er vel grunn 

til å tro at Lange her sikter til det samme som Pipenhus. 

Det var en alminnelig oppfatning på denne tiden, at det å se en 

henrettelse skulle ha en positiv og oppdragende virkning på de 

tilstedeværende. Alle som kunne «krabbe og gå» skulle derfor være 

tilstede. Det bærer preg av ren folkeforlystelse. Så det er grunn til 

å tro at det sjelden hverken før eller senere har vært så folksomt i 

Sandvika. Så folksomt må det ha vært, at grunneieren, Peder Win 

dern på Kjørbo, forlangte 5 Spd. i ekstra erstatning for skade som 

var påført eiendommen. Erstatningskravet ble imidlertid omgåen 

de avvist av amtmannen. Fra byfogden i Bergen mottok fogden i 

Aker og Follo en regning på 122 Spd. og 29 sk. for skarpretterens 

arbeide og utgifter. 

Dikteren Bjørnstjerne Bjørnsson ble som 8-9 åring (1840-41), av 

sin myndige far, presten Peder Bjørnsson, tvunget til å overvære en 

rettssak og henrettelse som fant sted ved Nesset i Romsdalen. Fa 

ren mente dette ville ha en positiv virkning på den unge villstyrin 

gen Bjørnsson. Hendelsen er beskrevet i en av hans fortellinger «Et 

stygt barndomsminne» fra 1889. Hendelsen merket den unge 

Bjørnsson, og hele livet følte han den største avsky for dødsstraffen. 

11859 såtte han seg i spissen for et opprop i forbindelse med at Arne 

Kulterstad fra Valdres ble dømt til døden for drap og skulle henret 

tes. Oppropet ble undertegnet av Henrik Ibsen og flere av tidens 

notabiliteter, og førte til av straffen ble omgjort til livsvarig fengsel 

like før den skulle eksekveres. 

Om selve henrettelsen, vil jeg i sin helhet gjengi Langes beskri 

velse og tale. Det var vel først og fremst på grunn av sin gripende 

tale at Lange ble oppfordret til skrive ned og utgi i bokform sin 

befatning med denne saken. Ved å lese hans beskrivelse, kan man 

fornemme noe av stemningen som må ha hersket på retterstedet: 

«Morgenen var lys og skjøn. Kl. 8 traadte jeg ind til ham. Ogsaa 

denne sidste Nat havde han nydt uforstyrret Hvile og Roe. Han 

var aldeles fattet, og jeg syntes sandelig mere at behøve at styr- 

49

50 

kes end han. Jeg talte nogle faa Ord om den Fred, hvormed 

Jesus døde, og om hans tilsagn: Fred giver jeg eder, min Fred 

lader jeg Eder, Eders hjerter fortrædes ikke og frygte ikke, troer 

paa Gud og troer paa mig; og Gud gav mig nu ogsaa ret inderlig 

at bede om denne fred for ham. Jeg forehold Frelseren, at han 

hadde innbuden til sig alle dem, som arbeide og ere besværede 

og trængte til Vederqvægelse; hvorledes denne vor Broder be 

høvede Qvægelse; hvorledes jeg var kaldet og sendt, at forkynde 

den Botferdige Syndsforladelse; bad, at jeg nu ret kunde for 

kynde den, og at han vilde stadfæste den i hjertet ved sin Hel 

ligaand, og efter sit Ord vederqvæge denne Synders Sjel; lade 

ham ret annamme hans Legeme og Blod til usvigeligt Pant paa 

Freden, og derved Styrke ham baade paa Sjæl og Legeme den 

sidste Strid. Jeg forkyntdte ham Forladelsen; meddelte ham, 

velsignede ham og forlod ham, for at vi begge kunde have en 

halv Times rolighet. 

Kl. 10 kjørte Vognen for Fængselsdøren. Gislesen og jeg traadte 

ind og fandt Peter staaende fuldt færdig, iført den kappe, Lens 

manden hadde laant ham til Beskyttelse mod Indflydelsen af 

den frie Luft, hvori han nu paa saa lang Tid ikke havde været. 

Vi ledede ham til Vognen, såtte oss hos ham og droge avsted. 

Underveis tiltalte især Gislesen ham av og til, og oppmuntrede 

ham ved Bibelsprog og Psalmevers, og begge bestræbte vi oss for 

at hjælpe ham ikke at forstyrres, men stadigen at vende sit Sind 

til Gud. Han græd engang ret hjerteligt, og jeg bad ham endelig 

ikke skamme sig over Taarerne; de klædte ham vel, og vilde 

lette hans Bryst. Jo nærmere vi kom Stedet, desto piinligere 

blev det ved den stedse tiltagende Sværm av Mennesker. Vog 

nen kunde til Slutning vanskelig komme frem. Endelig holdt 

den ved Skafottet. Vi stege ud. Seiv spurgte han, om han ikke 

skulde lægge Kappen av sig her. Jeg lod Christian tåge den med, 

om Peter skulde komme til at fryse. Gislesen og jeg ledede ham 

hen til en Lænestol, som var anbragt for ham, og hvori han såtte 

sig. Over Bedeskamlerne var ved Øvrighedens Omsorg utbredt 

et sort Klæde. Da Fogden traadte frem, reiste Peter sig, og stod 

med blottet Hoved fast og rolig under Opplæsningen af Domme 

ne. Jeg lod ham derpå sætte sig, og tiltalte ham saa:

«Vi have hørt din Dom paa jorden, lad os nu ogsaa høre, hvorle 

des du mottager den, i hvilken Troe og med hvilket Sindelag Du 

forlater verden. 

At Du kjender Troens Artikler, det veed jeg, og har fuldeligen 

overbevist meg herom. Svar meg nu trøstig for Guds og Mennes 

kers Aasyn tydeligen paa følgende Spørgsmaale: 

1. Troer Du af ganske hjerte paa den treenige eneste Gud, Fa 

der, Søn og Hellig Aand, i hvis Navn Du er døbt? - Ja. 

2. Erkjender Du af ganske Hjerte, at Du er en grov synder 

baade for Gud og Mennesker? - Ja. 

3. Angrer Du af ganske Hjerte alle dine Synder og navnligen 

den Misgjerning for hvilken Du nu skal lide Døden? - Ja. 

4. Har Du af ganske Hjerte forladt og tilgivet alle Mennesker, 

uden Undtagelse, hvad de kan have syndet imod Dig? - Ja. 

5. Troer Du af ganske Hjerte, at alle dine Synder ere Dig for 

ladte af Gud? - Ja. 

6. Paa hvem bygger Du dette dit visse Haab om Syndsforladel 

se og et evigt Liv? - Paa Jesus Christum. 

7. Vil Du nu i Troen paa den treenige Gud, Fader, Søn og Hel 

lig Aand, gaae til Døden? - Ja. 

- Han svarede høit og sikkert, især udtalte han ogsaa nu svaret: 

«Paa Jesus Christum» med oppløftet røst. 

Vel, bliv fast derudi indtil Enden!» 

51

52 

Nu vendte jeg meg til Forsamlingen, og sagde: 

Tegning av Øyvind Sørensen 

«Forsamlede Skårer! Det er et sørgeligt syn, I ere udtagne at 

See. En Mand i hans Alders bedste Kraft skal her døe for Eders 

Øine. Gud har været god mot ham, som han er det mod Alle, og 

meente ham det vel. Han gav ham et sundt, endog ualmindelig

stærkt Legeme og Kræfter, ved hvis rette Anvendelse Meget 

kunde være udrettet. Han gav ham ikke alene en sund Forstand, 

men ganske vist endog mere end almindelige Aandsevner; optog 

ham ved Daaben i Pagt med sig; lod ham undervise, om hvad 

han skulde troe og gjøre, for at blive lykkelig på Jorden og salig i 

Himmelen; han gav ham en af Jordens bedste Skatte, en trofast 

og brav Hustroe, hvem alle og meest Manden seiv giver et godt 

Vidnesbyrd; han gav ham et velskabt og kjært barn, dagligt, om 

tarveligt, Brød. O! hvor meget havde han at leve og arbeide for? 

hvor lykkeligt kunde han have levet? levet her, ja just her, i 

hiint huus, hvor, som jeg hører hans Barn er født! Hvor meget 

Godt kunde han have virket i den forgangne Tid, hvor meget 

endnu i lang fremtid! Det er Alt forspildt. Sundhed og Kræfter 

misbrugte og bedbrudte, den hele Livbane forfeilet og forvendt, 

al Lykke voldsomt dræbt, alle Forhaabninger for dette Liv ud 

slukte, Livet forspildt. Her! her skal det ogsaa voldsomt afskjæ 

res og endes. O! sørgelige syn! 

Det er et oppvækkende og afskrækkende Syn, I ere udtagne at 

see; thi hvorfor er han her? hvorledes er han kommen hid? hvor 

for skal hans unge Liv saaledes endes? O! hører det dog, og læg 

ger det paa Hjertet; Synden er Skyld deri! Fordi han vendte sit 

hjerte fra Gud og sin Pagt med ham; fordi han rev sig løs fra 

Samfundet med sin himmelske Fader og sin Frelser, og gik bort 

fra ham paa Syndens Veie. Fordi han ikke vaagede og bad, men 

udslukkede den Hellig-Aand, med hvilken han i Daaben var 

beseglet; ikke tjente og erkjendte sit eget Hjertes Fordærvelse, 

ikke sine aandelige Fiender og Fristere; fordi han ikke holdt sig 

flittig til Guds Ord og Guds Hus; kort, fordi han levede uden Gud 

i Verden, derfor blev hans Hjerte mere og mere aabent for alt 

det, som Ondt er; derfor dunkledes mere og mere Lyset i For 

standen til at tjene Godt og Ondt, indtil han omsider ansaae det 

Værste for godt; derfor bøiedes hans Villie mere og mere til det 

Onde, indtil han valgte det Værste; derfor voxte han Lidenska 

ber og onde Kiøds Lyster ham mere over Hovedet, og tog ham 

omsider ganske fangen; derfor blev Forargelsen og de slette Ex 

empler og de Ugudeliges Tale ham Stedse farligere og farligere, 

indtil han forførtes; derfor indslumrede Samvittigheten dybere 

og dybere, indtil den var som død; derfor fik Djævelen stedse 

mere og mere Rum og Magt, drog ham stedse dybere og dybere, 

indtil han kunde indflyde ham endog de rædselsfuldeste og blo 

53

54 

digste Tanker, og føre ham til en Gjerning, han tidligere vilde 

have anseet umulig, den gruelige Misgjerning, for hvilken han 

nu skal døe. O, oppvækkende og afskrækkende Syn! Han har 

bedet mig vise Eder det; han har ønsket og bedet, at hans Exem 

pel maatte vække og skrække Alle; han har udtrykkelig bedet 

mig at stille Eder dette hans Exempel for Øie, Advarsel og Af 

skrækkelse. O! at jeg kunde gjøre det ret! O! at jeg dog seiv og 

Alle, som høre mig, maatte advares og afskrækkes! O! at jeg 

kunde raabe det ind i ethvert øre med en Røst, som aldrig hørte 

opp at lyde, og skrive det i ethvert Hjerte med en Ildskrift, som 

aldrig kunde udslukkes: Baager og beder, at I ikke skulde falde i 

Fristelse. Gjennem Letsindighed, Forglemmelse af Gud og Pag 

ten med ham, Forsømmelse af Bønnen, af Guds Ord og Guds 

Huus, gjennem Hjertets Forvildelser og formeentlig übetydelige 

Afvigelser gaaer Veien til Synden, Lasten, Forbrydelsen og Dø 

den! Hvo som indbilder sig, at han staaer fast, han see vel til, at 

han ikke falder. Vi kunne Alle, Alle uden Undtagelse, falde, ja 

falde lige saa dybt, som denne vor Broder er falden. Ingen ophøie 

eller hovmode sig over ham. Sikkerhed og hovmod staaer for 

fald. Ja vi ere Alle mere eller mindre afvegne og faldne. Lader os 

opstaae og vandre i et nyt Levnet; lader os ile og søge Herren, 

medens han endnu findes, kalde paa ham, medens han endnu er 

nær! Hver Letsindig og Ugudelig forlade sin Veei og hver Uret 

færdig sine Tanker, og omvende sig til Herren, saa skal han 

forbarme sig over ham, og til Gud, Thi han er meget rund til at 

forlade! O! maatte det skee! O! maatte ret Mange, maatte dog 

nogle, maatte, om det saa var blot een Eeneste her oppvækkes og 

omvendes fra sin Veis Vildfarelse og søge Herren! Hvilken glæ 

delig Tanke for denne vor Broder midt i Døden, hvilket herligt 

haab, hvilken lys Udsigt for ham i det meget Mørke, om han, 

som har forarget saa meget i sit Liv, torde håane og troe, endnu 

her i sin Død ved sit Exempel at kalde Nogen til Omvendelse, og 

visset en gang at kunne møde Nogen, som sagde ham: Ved dit 

Exempel vaktes jeg ; ved din Død stak det mig i Hjertet, og jeg 

spurgte alvorlig: Hvad bør mig at gjøre, at jeg kan blive salig? og 

jeg fandt Veien, og er salig! Hvilken Glæde siger jeg? Ja her er 

dog, Gud være lovet, ogsaa ellers Glæde og Trøst midt i al denne 

Sorg og Skræk; thi se denne dybt Faldne har igjen reist sig; 

denne forlorne Søn er igjen kommen til sig seiv og er vendt til 

bake til sin Fader. I have seiv hørt hans Bekjendelse, I have hørt 

ham erkjende, anklage og dømme sig seiv som en grov Synder,

erkjende sin Dom retfærdig, og sig vel at fortjene den forsmæd 

elige Død, han nu skal lide. Men I have ogsaa hørt, at han angrer 

sin synd og Misgjerning, ja at han troer alle sine Synders For 

ladelse hos Gud for Jesu Christi Skyld; at han bygger Tilgivel 

sens og Salighedens haab alene paa Jesus Christus, og nu vil døe 

i den Troe, i hvilken han er døbt, i Troen paa Faderen, Sønnen og 

den Hellig-Aand. I have hørt det, og ganske vist er hans Be 

kjendelse og Troe sand og opriktig. Ja jeg, vi, som have været 

med ham i hans Fængsel og sidste Dage, vi have det faste Haab, 

ja nu den fulde Forvisning, at hans Anger og Omvendelse er 

sand. Vi trøste os til at vidne for Eder, at saavidt som Mennesker 

kunne Kjende et Menneskes hjerte og Hjertes Tanker, saa har 

denne vor Broder ikke alene søgt den Herre, som søgte ham, 

men ogsaa fundet Naade hos sin Gud og Frelser. Længe, jeg skal 

ikke dølge det, længe syntes vel os hans Hjerte at være haardt og 

koldt; men den Hellig-Aand havde ganske vist sin Gjerning deri, 

forborgent og skjult for vore Øine. Gjennem Fængsel og Lænker, 

gjennem Sykdom og Lidelser, ved Guds Ord og fremfor Alt ved 

Sacramentets Brug fuldkommedes endelig Gjerningen og blev 

synlig aabenbar ogsaa for mig, Tvivlende og Bekymrede, og den 

naadige Gud gav god Fortrøstning til at forkynde ogsaa denne 

min Broder alle hans Synders naadige Forladelse. Jeg har atter 

idag forkyndt ham den, og rakt ham Jesu Christi hellige Legeme 

og Blod til Pant derpaa. 

Han har den visselig; han har Fred med Gud og haaber nu 

forvist, frelst ved Jesu Blod at gaae ind til en forsonet Fader, en 

naadig Gud til ufortjent evig Salighet. O! Glæde! O! Herlighed! 

Ja lover Herren med mig for hans Miskundhed, lover hans Navn 

nu og altid! - løvrigt Medkristne! beder, ja beder Alle for Eder 

seiv, at denne Dag og dens Begivenheder aldrig maae gaae Eder 

af Minde, at de maae blive os Alle til Omvendelse og Salighed! 

men beder ogsaa nu isærdeleshed for denne Eders Broder og 

Medforløste i Christo, nu i Sorg og Forsmædelse, men snart, 

meget snart, det haabe vi vist, i Glæde og Herlighed. Beder stille 

og andægtigen i Eders Hjerter, at Herren, som har tåget ham til 

Naade, nu ogsaa vil styrke ham til at gaae de sidste Trinn, vil 

holde Angst og Forfærdelse borte fra ham, give ham Samling og 

Kraft til at holde fast ved sin Frelser til Enden, befale sin Sjæl i 

hans Hænder og døe med Fred til Salighed. Ja barmhjertige 

Gud! vi bede Alle derom i Jesu navn. Lad det skee! Amen! Det 

skal skje! Amen!» 

55

56 

Derpaa traadte jeg atter hen til Peter, som strax reiste sig, greb 

hans haand og beholdt den medens jeg sagde: 

«Og nu da min Ven! i Jesu Navn Farvel! Tak for den tid, vi have 

været sammen. Den har ved Guds Naade været gavnlig for oss 

begge, og vil med Jesu Hjælp blive oss begge til Salighed. Hos 

ham ville vi mødes og sees igjen med stor Glæde. Vær nu stærk i 

Herren og i hans Styrkes Magt! Han væbne Dig seiv med Troens 

Skjold, Rettferdighedens Pantser, Salighedens Hjelm og Aan 

dens Sværd, som er Guds Ord! Han iføre dig sin fulde Rustning, 

at Du vel kan gjennemkjæmpe din sidste Strid og beholde 

Seier!» 

Han havde Kraft til at sige mig nogle Ord igjen, men jeg havde 

virkelig ikke Evne til at fatte dem. Med nogle hjertelige ord 

sagde også Gislesen ham Farvel, og Christian var heller ikke 

stum, da han tok ham i haand til Afsked. Jeg saae, at han nu 

blev overordentlig bleg; men hvor lidet Fatningen forlod ham, 

det viste han, da jeg vilde lede ham frem, og han ved tydelige 

Miner gjorde mig opmerksom paa, om han ikke skulde klæde sig 

af. Han trak seiv Kjole og Vest af; jeg tog Halstørklædet, løste og 

bøiede Skjortekraven. Medens vi derpaa, ledede ham de faa 

Skridt frem til Blokken, sagde jeg: 

«Vi ville nu føre Dig, som den Værkbrudne, hen for Jesu Fødder, 

bringe dig, som den fortabte, men igjenfundne Søn hen til Døren 

af din Faders Huus. Frygt ikke for Mørket udenfor Døren! 

Ængst Dig ikke for det, som er på denne Side! Tænk kun på det, 

som er indenfor. Faderen vil seiv komme Dig imøde, tåge Dig i 

sine Arme, give Dig nye Klæder paa og føre Dig ind i sit Huus, 

og der skal Glæde over Dig for Gud og alle Engle og alle Salige. 

Herre Jesus! vi føre ham til Dig! annam hans Aand!» 

Vi hjalp ham at knæle ned, og, beundringsværdige Fatning! han 

foldede sine hænder og løftede det blege Aasyn med klare Øine 

mod Himmelen og bad høit. Jeg hørte han anbefalede Jesus sin 

Sjæl. 

Man bandt ham et Tørklæde for Øinene. Det troer jeg neppe han 

blev sig bevidst. Han lagde sig ned med disse inderlige Ord: 

«I Jesu Navn»

13 

- Skrækkelige Øieblikk! man rettede paa hans Hoved, nedbred 

tede hans Halskrave, lagde hans Hænder paa hans Rygg, og han 

laae stille som et Lam *). Vi kastede os imidlertid ned ved Bede 

skamlerne og begynte høit at læse «Fader vor» - jeg saae Intet 

tydeligt, jeg saae ingen Menneskearm, men jeg skimtede et 

bredt, blankt Staal, som hævede sig langsomt. I det jeg havde 

udsagt Ordene: 

«Forlad os vor Skyld, som vi forlade vore Skyldnere» 

faldt Staalet med en overordentlig Kraft og Sikkerhed. Dette i 

Forbindelse med et afskyelig Syn udenfor Skafottet, et Syn, som 

jeg dog kun halvt blev mig bevidst, rystede mig uvilkaarlig og 

truede med at overvælde mig13 . Herren gav dog Kraft til at fuld 

ende Bønnen. Det blege, ingenlunde stygge, hoved laae der. Jeg 

betragtede det nogle Øieblikke. Gislesen og jeg trykkede tause 

hinandens Hænder, og jeg ilede bort i en Stemning, som jeg ikke 

kan beskrive; men det veed jeg, at aldrig har jeg mere trængt til 

Roe og Styrke fra Gud. 

Medkristne! Alt ligger nu her aabent og uforbeholdent for Eder, 

Gid det maatte blive til Nytte! Dømmer og bedømmer Alt skaan 

somt! Gud være lovet, at det er overstaaet; han skaane mig naa 

digen for at oppleve noget lignende! 

*) Det er mig berettet av Øienvidner, at han endnu, medens 

hans Hoved lagdes tilrette over Blokken, sagde: «Gud hjælpe 

mig nu!» Men dette hørte jeg ikke. 

Lange sikter her trolig til at flere av de tilstedeværende umiddelbart etter at 

øksen var falt, skal ha løpt til med kopper og kar for å samle opp den henrettedes 

blod. Det skulle angivelig være helsebot i å drikke dette. Tor Pipenhus fra Sørke 

dalen, som var tilstede som militærvakt, har fortalt dette. 

57

Fra Tanum kirkegård. Peter Olsen er trolig gravlagt på området mellom kirken og 

den gamle kirkegårdsmuren til høyre i bildet og mellom vannpumpen og 

kirkegårdsmuren i bakgrunnen. 

Tukthuset i Christiania lå der hvor Brogt. munner ut i Storgt. og Storgt. 33 nå 

ligger. Bygningen ble revet i 1938. 

58

Kapittel 5 

EPILOG 

Peter Olsen ble gravlagt på Tanum kirkegård slik som Lange had 

de lovet ham, på et lite område bak kirken. Forbrytere ble i tidli 

gere tider gravlagt utenfor kirkegården, men etter den nye krimi 

nalloven av 1842 ble det lovfestet at slike begravelser skulle skje på 

kirkegården. Et øyenvitne kan også bekrefte at så skjedde. På vei 

en til kirkegården ble han kjørt like forbi sitt barndomshjem, 

Holtskleven, hvor hans foreldre fremdeles bodde. 

Birgitte Aslesdatter's straff, straffearbeid på livstid, ble ved Kon 

gelig resolusjon av 19. august 1847, beordret fullbyrdet. Den 16. 

juni samme år hadde hun født en sønn, Asle Martin, som to dager 

senere ble døpt i Asker Kirke. Den 27. august ble hun transportert 

fra lensmannsarresten på Sem til Tukthuset i Kristiania hvor hun 

tilbragte de neste 20 år av sitt liv. I 1858, 1860 og 1863 søkte hun 

regjeringen om benådning, men disse søknadene ble resolutt av 

slått. Først etter søknad i 1867, ble hun løslatt den 1. april. Ved 

løslatelsen står det det kort anført at hun fikk utlevert en Wexels 

andaktsbok. Peter og Annes sønn, Olavus, vokste opp hos sine bes 

teforeldre på plassen Jammerdal. Et merkelig sammentreff er det 

at begge de to barna er oppført som barn nr. 125 i kirkeboken i 

henholdsvis året 1844 og 1847.1 kirkeboken for 1866 opplyses det at 

ungkar og tjener Olavus Petersen bosatt på Jammerdal er blitt far 

til et uegte barn, Anton (Olaussen) f. 22.12.1865. Barnets mor er 

Pigen Marte Arnesdatter Hornieie, losjerende på plassen Persbrå 

ten ikke langt fra Jammerdal. Det ser ut som om han senere har 

blitt inngiftet i en solid bondefamilie i Lommedalen og er opphavet 

til en slekt der. Også den andre sønnen, Asle Martin Pedersen, er 

oppvokst hos sine besteforeldre, Asle Tollefsen og Margith Knuds 

datter fra plassen Moen under Kolsrudeie (Kolsrudmoen) i Flåa i 

59

Hallingdal. Han ble den 06.07.1862 komfirmert og den 27.12.1867 

gift med Ingeborg Olsdatter fra Flåa. Ekteparet fikk to piker, Bir 

git f. 11.11.1868 og Ingeborg f. 03.03.1870. At hans førstefødte er gitt 

navnet Birgit, som hans mor, tyder på at han må ha satt sin mor 

høyt og at han har hatt forbindelse med henne. Det ser ut som om 

hans slekt senere er utvandret til Amerika. Ble hans mor med på 

Amerikalasset? Mange ting tyder på det. 

60

Innberetning av 2. desember 1846 fra lensmann Lyth 

Ørum angående Husmannskonen Anne Larsdatters 

dødsfall. 

Foranlediget af et Rygte om, at en funden død Huusmandskone 

Anne Larsdatter Ringi Eie i Vestre Bærum muligens var ihjælsla 

get af sin Mand Peter Olsen, har jeg idag indhentet følgende Opp 

lysninger, som jeg ei vil undlade at meddele for det Tilfælde, at det 

Høie Amt skulle ansee det fornødent at anstifte videre rettslig Un 

dersøgelse. - 

Afdødes Mand har forklaret Klokken 8 a 9 Formiddag den 23de 

November sidstleden gik hans Kone fra deres Bopel Pladsen 

Hougsvolden for at gaae omtrent 1/4 Miil til sine Forældre på Jam 

merdahl; han fulgte med hende et Stykke henover Skoven og skild 

tes fra hende for at gaae for at sammenlegge Weed, imedens hun 

derpaa gik en Stivei nedover gjennom Skoven til Jammerdahl; 

samme Dags aften gik han til Gaarden Ringe, 1/8 Miil omtrent fra 

Pladsen, for da følgende Dage af Ugen at arbeide dersteds; han blev 

der som sædvanligt Dag og Nat indtil om Morgenen den 28de No 

vember, da han gik Hjem og erfarede da af den i Huuset hos ham 

værende Enke Kari Hansdatter og 14 Aars gamle Søn Ole Hansen, 

at Konen ei endnu var hjemkommet, og hvorfor Ole afsendtes til 

Jammerdahl for at spørge efter hende. Ole kom tilbake og meldte, 

at Konen ei havde været i Jammerdahl, hvorpaa han, Kari, Ole, 

Hans Larsen Ringe Eie og Konens Brødre Hans og Elling Jammer 

dahl samme Dags Eftermiddag søgte efter Konen, som da endelig 

fandtes liggende død omtrent Midtveis til Jammerdahl, hvor hun 

laae med Ansiktet imod Jorden og med begge Hender under Brys 

tet ved nogle Ohretræer lidt nedenfor en Bjergklev med store og 

smaae Stene, hvilken Kiev hun skulde passere; det Tørklede hun 

61

havde haft på Hovedet og en liden Kurv, hun havde med sig laae i 

bemeldte Kiev lidt ifrå hinanden og ovenfor det Sted Konen laae; 

det befandtes, at hun var noget blodig under Næsen og i Munden, 

og at hun havde faaet et Stød pa den ene Tinding. - 

Den 23de var Marken fri for Snee og det var ei heller glat af 

Frost, men inden hun fandtes var det kommen noget Snee, og no 

gen blodig Vei kunne saaledes ei sees efter hende. - Han antager 

det for utvilsomt, at hans Kone har faldt og slaget sig i Kleven, og 

derpaa i Dødskampen arbeidet sig lidt nedenunder Kleven. - Han 

paastaaer at have levet godt sammen med sin Kone, nåar undtages 

en enskilt Gang at der kan have indtruffet lidt utilladeligt Kjæg 

leri, men dog ei nu i lengere Tid, og er han bedrøvet over Tabet af 

sin Kone, samt forsikrer bestemt, at han ingensomhelst Deel har i 

hendes Død. - 

Kari Hansdatter og Søn forklarer, at Peter Olsen og Kone afgik 

som anført, at de levede venskabeligt sammen og at det iøvrigt er 

foregaaet som af Peter forklaret. - 

Hans Larsen Ringe Eie har ogsaa angaaende Konens Gjenfindel 

se forklaret sig som anført, - og nærer ingen af disse siste Personer 

nogen Tanke om, at Peter, har ihjelslaget Konen, man antager det 

sandsynligt, at hun har faldt og stødt sig i den ujevne Kiev. - 

Den afdøde Kone er henliggende paa Jammerdahl, der er en Deel 

af Gaarden Bjørum i vestre Bærum, og hvortil man reiser, for det 

Tilfelde nogen Læge afhentes om Sandvigen og og Wøyen. - 

Det omhandlede Rygte er udentvivl fremkommet derved, at man 

har hørt noget om det af Manden yttrede Kjegleri med Konen, samt 

et Rygte om formeentlig at have været utro imod hende. 

Semb den 2den December 1846 

Ærbødigst 

L. Ørum 

Afdøde agter man at begrave paa Søndag. 

S. T. (sendes til) 

Agershuus Amt ! 

62

Domsprotokoll nr. 2 

Side 539 

Akers Sorenskriveries Dom av 11. Marts 1847 nr. 62 

Aar 1847 den lide Marts blev ekstraræt sat paa Agers 

Sorenskriveries contoir i Christiania, administreret af So 

renskriveren og i Overvær af underskrevne Rætsvidner: 4 

Meddomsmænd ; Hans Soelberg, Christen Løkeberg, Hans 

Løkeberg og Lars Aannerud. 

Da; I Justitsiesagen imod Peter Olsen og Birgithe Aslesdatter - 

blev afsagt saadan 

DOM: 

Ved Agerhuus Amts Actionsordre af 14de Januari D.A. tiltales de 

angjældende Peter Olsen Ringeneie og Birgithe Aslesdatter af As 

ker Præstegjæld, hiin for at have myrdet sin hustroe og Denne for 

Delaktighed i hans Forbrydelse. 

Efter at de angjældende under Forhør den 17de og 19de December 

f.a. havde benægtet al Skyld i den her omhandlede Forbrydelse, 

haver de senere først for Lænsmanden i Asker under 6de Januari 

D.A. og siden under et Continuationsforhør af 9de Januari og frem 

deles under Sagen afgivet fuldstendige Bekjendelser, som fuldkom 

men samstemmer med sagens øvrige omstendigheder, og saaledes i 

det væsentlige maae erkjendes for sandfærdige, og hvorefter begge 

de tiltalte ere skyldige efter Sigtelsen. 

Angjældende Peter Olsen har nemlig vedgaaet, at han efter truffet 

Overlæg med Tiltalte Birgithe Aslesdatter, med hvem han fra for 

rige Aars Sommer stod i et fortroligt Bekjendskab, hvorefter hun 

befandt seg Svanger, havde Søndagen den 22de November sistl. 

fattet den Plan næste Dag at myrde sin Huustroe Anne Larsdatter, 

hvilket han ogsaa udførte, idet han, medførende en almindelig 

Hugøxe, hvormed han skulde hugge Brænde i en noget fraliggende 

Fjeldskrænt, om Morgenen den 23de November sistl. forlod sin Bo 

pel Pladsen Hougsvolden under Gaarden Ringe i Bærum for at 

ledsage Konen, der for en Deel skulde vandre samme Vei for at 

besøge deres Barn, der opholdt sig hos hendes Forældre i Plads 

Jammerdal, omtrent 172 Miil fra Hougsvolden. Konens Tour gik 

over en vidtløftig og øde Fjeldstrækning, hvorigjennem Angjælden 

63

de, som han siger paa en Maade foranlediget af Konen, vedblev at 

følge hende indtil de kom til en Kiev, da han med Øxen bagfra 

bibragte hende et Slag i den ene Tinding, hvorefter hun faldt om 

kuld, hvorpaa han envidere gav hende endnu et slag i Hovedet 

samt forlod hende og ilede afsted til det Hugstarbeid, han havde at 

udføre. 

Under den 28de Novbr. næstefter paa Angjældendes Foranstalt 

ning af Naboerne anstillet Undersøgelse i Skoven fandtes Konens 

Liig henliggende i en Afstand af omtrent 20 Skridt fra Kleven og 

antoge de i Undersøgelsen Deltagende, at Konens Død var bevirket 

ved et Fald i Kleven, men ved Ligets Obduktion viiste sig den 

særdeles tænkelige Omstendighed, der gjorde det mindre Sandsyn 

ligt at Konen skulde være død efter et Fald som foregivet, at hendes 

Legeme var frie for Contutioner undtagen i begge Tindinger, hvor 

hun var truffet af absolut dødelige Beskadigelser. 

Ved at sammenholde den af Tiltalte Peter medhavde Øxe fandtes 

denne at passe fuldkommen til Beenbruddet i den venstre Tinding, 

hvilken Oplysning i Forbindelse med den i sig mindre betydelige 

eller vanskelige Klevs Beskaffenhed maatte hæve al moralsk Tvivl 

om, at Angjældende Peter var Gjerningsmanden, Noget som nu ved 

hans egen Bekjendelse er juridisk vist. - Angjældende er 26 aar 

gammel, Huusmand paa anførte Plads Hougsvolden under Ringe i 

Bærum, hvor han af et 4re aarigt Ægteskab med afdøde Anne Lars 

datter havde tilbragt de 2de sidste, uden at han nogensinde har 

været tiltalt eller straffet. Hans Forhold imod Konen har været 

maadeligt, medens hun saavel efter Angjældendes som alle andres 

Vidnesbyrd har været en i alle Henseender brav kone. - Angjæl 

dendes Straf er bestemt ved Cr. Lo 14 - 1. 

- Betreffende Tiltalte No. 2 Birgithe Aslesdatter da har hun ved 

gaaet fra Sommeren 1846 at have staaet i et utilladeligt Kjærlig 

hetsforhold til Medtiltalte samt at der under deres Sammenkoms 

ter gievnligen har været handlet om at bringe Anne Larsdatter af 

Dage for at bane Vei for et Ægteskab imellem de Angjældende. De 

ere enige om at Peter Olsen har yttret sig om at ville ombringe sin 

Hustrue med Gift, men hvilken Idee paa Berthés 1 Forestilling om 

Vanskeligheden med dens Udførelse blev opgivet, fremdeles at det 

ogsaa har været handlet om at ombringe Anne paa et eensomt Sted 

samt isærdeleshed, at medtiltalte Søndagen den 22de Novbr. om 

1 Feilskrift av Birgithe. 

64

ettermiddagen meddelte denne Angjældende den da af ham fattede 

Beslutning næste Dag at ville myrde sin Hustrue paa hendes 

Vandring til sine Forældre og hvilken Plan Birgithe tildeelte sit 

Bifald, idet hun seiv siger ved denne Leilighed at have yttret, at 

nåar det var hans Bestemmelse at ville udføre denne Gjerning, saa 

var det bedst at det skede førend det aabenbaredes at hun var 

frugtsommelig, men hun nægter derimot at det forholder sig som af 

Peter paastaaet, at hun, Birgithe, under en Tour med Peter til 

Sætren Staavivolden i Sommer for at Besøge en qvindelig Bekjendt 

af den Første og under hvilken Tour de Angjældende ere enige om, 

at de førstegang havde legemlig Omgang, skal have yttret sig om, 

at de fik see til at pille Livet af hun Anne, saa at de «kunne beholde 

Peter», med hvilken Yttring denne paastaaer, at den første Mord 

tanke gjennemfoer hans Sjæl. Men ligesom denne Yttring, der for 

øvrigt efter Peters Foregivende skulde være fremført i Galskab el 

ler Lystighed, ikke er bemærket af den eneste tilstedeværende Per 

son Pigen Margith Torstensdatter, der er afhørt under et Things 

vidne i Christiania og saaledes er wiist, saaledes benægter ogsaa 

Angjældende Birgithe paa anden Maade at have fremkaldt Medtil 

taltes forbryderske Beslutning. 

Efter Rettens Formening kan Angjældende Birgithe Aslesdatter 

saaledes ikke blive at ansee som Anstifter af det iværksatte Mord, 

hvorved hendes Forbrydelse saaledes som af Referenten indstillet, 

formeentlig indgaaer under Cr. Lo. 5 Litr. c. 

Vel har Tiltalte Peter i Sagens sidste Passion forklaret sig, at han 

vilde afstaaet fra Forbrydelsen, nåar Birgithe havde afholdt sig, fra 

at oppmuntre ham til dens Iværksættelse, men foruden Peter vist 

nok i saa Henseende er en upaalidelig Dommer, saa vilde det dog, 

seiv Riktigheden af denne hans Formening forudsatt, ikke gjøre 

Birgithe til Forbrydelsens Anstifter eller første Ophav, at hun har 

bevirket et allerede fattet Forsets Udførelse. 

Referenten har indstillet denne Angjældende til at ansees med 10 

Aars Strafarbeide, hvorved er tåget Hensyn paa den ene side til 

hendes særdeles Interesse og Virksomhed for at Befordre Forbry 

delsen og paa den andre Side til hendes unge alder af 23 Aar, ringe 

Oplysning og mindre gode Aandsevner. Følgelig har Referenten af 

de 3de Grader, hvorimellem han haver Vælget, nemlig af Straf 

arbeide i Ite, 2den og 3die Grad, valgt Mellemgraden og af denne 

en Mellemstraf. 

65

Retten troer ikke at kunne tiltrede den saaledes foreslaaede Straf, 

men finder derimot i de almindelige for Straffers Udmaaling i Cr. 

Lo. 6 - 1 oppstillede Regler, anvendte paa nærværende Sag, over 

veiende Grunde til at ansee Angjældende med Strafarbeide i første 

Grad, hvorved kan sammenholdes Høiesteretsdom af 16. October 

1845/: Retstidende p. 735 - 736 - og p. 761 - 763. 

Med hensyn til Sagsførelsen bemærkes alene, at Justitsvarslet af 

15de Januari og Lensmand Ørums Paategning af 23de Januari 

sistl. oplyser at en Passion er bleven Spildt formedelt Mangel af 

Varselets Forkyndelse, men da hermed ikke er paaført det Offentli 

ge Udgifter, og Sagen, om den var bleven fremmet i sin tilsigtede 

Passion, dog ikke tidligere kunde være undergiven Dom, fmdes 

ikke Grund til i Anledning heraf at drage Nogen til Ansvar. - 

THI KJENDES FOR RET: 

Arrestanten Peter Olsen Ringeneje bør for Mord paa sin Huustroe 

at have sit Liv forbrudt. Arrestantinden Birgithe Aslesdatter bør 

for Delaktighed i hiin Forbrydelse at hensættes til Strafarbeide for 

Livstid. Saa bør de angjældende tillige at udrede samtlige med 

deres Arrest og Sagen forbundne Omkostninger, de første hver for 

sig, men de sidste i Fællesskab hvorunder til Stiftsoverrettspro 

curiator Rasch som tilkjendt Salarium for Møde under Thingsvid 

net af 2den Februar sidstleden i Christiania 2 Spd., men forøvrigt 

efter af Amtet approberede Regninger. 

At fuldbyrdelse ved Øvrighedens Foranstaltning under Adfærd 

efter Loven. 

S. Sørensen 

Hans Soelberg Christen Løkeberg Hans Løkeberg Lars Aannerud 

66

LITT OM SKARPRETTERVESENETINORGE PÅ 

1800 TALLET 

Under Kong Christian den 2. (1481-1559) ble det fastsatt at hver 

kjøpstad skulle ha sin Bøddel og sin Rakker (søpplemann). Jobben 

ble ikke sjelden kombinert, og hadde en lite anerkjent status. Rak 

keren fungerte også som grise-, heste- og kattegjelder. 11688 under 

Kong Christian den 5. (1646-99), ble bøddelstillingen omgjort til 

kongelig ombudsmann og fikk betegnelsen «Skarpretter». Skarp 

retteren ble utnevnt av Stiftamtmannen. 

På slutten av 1700 tallet hadde man skarprettere i følgende distrik 

ter: 

Christiania: 

Som militær skarpretter og for Christiania by ble i 1749 ansatt 

Franz Gotschalk Lædel, trolig av tysk opprinnelse. Skarpretteren 

eller «mestermanden , som han også ble kalt hadde inntekt av 

sportler etter følgende tariff fra år 1706: 

Henrettelse med sverd 

Henrettelse ved hengning 

Brennemerking eller pisking 

Henrette og brenne på bål 

Brenne levende på bål 

Halshugge og steile 

Avhugge en hand 

Avhugge en finger 

5 Rdlr. 

10 Rdlr. 

4 Rdlr. 

16 Rdlr. 

16 Rdlr. 

16 Rdlr. 

4 Rdlr. 

2 Rdlr. 

Etter en injuriesak, ble han entlediget fra stillingen som miliær 

skarprettter. Stillingen som skarpretter for Christiania By hadde 

67

han frem til sin død i 1799 da den ble overtatt av sønnen August 

Anton Lædel. Sistnevnte hadde fungert i stillingen, også som mili 

tær skarpretter, allerede fra 1886 på grunn av farens høye alder. 

Som en kuriositet kan man nevne en episode fra krigen med Sveri 

ge i 1788, den såkalte «Tyttebærkrigen». Den unge Lædel var da 

med i felttoget i egenskap av militær skarpretter. Hans redskaps 

kasse ble fraktet på det norske trenet pr. skip. Skjebnen ville at 

trenet ble oppbragt av svenskene og ført til Marstrand. Svenskene 

fant Lædels redskapskasse, inneholdende bøddeløkser, sverd og 

tenger for brennemerking etc. Svenskene gjorde et stort nummer 

av hva slags torturinstrumenter dette kunne være, og hva slags 

barbarer nordmennene var som kunne finne på å benytte seg av 

slike. Saken ble benyttet som svensk krigspropaganda. Trenet og 

alt utstyret ble senere utvekslet med et krigsbytte som nordmenne 

ne hadde sikret seg under slaget ved Kvistrum bro i Båhuslen, 

krigens eneste slag, som nordmennene vant. Lædel fikk da sin kas 

se tilbake. Skarpretteren ble nå også ansatt på fast årlig lønn: 

68 

Årlig lønn 

Husleie 

Andre godtgjørelser 

Samlet lønn 

16 Rdl. 

12 Rdl. 

30 Rdl. 

58 Rdl. 

Lædel søkte i februar 1832 om at hans sønn Guttorm Anton Lædel 

måtte bli «adjungeret», ansatt som medhjelper, i stillingen. Lædel 

var nå nesten 80 år gammel, og følte seg vel ikke helt kompetent til 

å utføre denne krevende jobben. Brevet er åpenbart ført i pennen 

av hans sønn, men underskriften viser tydelig alderdomsskjelving. 

Han måtte allikevel utføre to henrettelser før sønnen fikk overta 

stillingen. Ved den siste henrettelsen som han utførte den 7. sep 

tember 1833 (Nils Narumsbakken), skalv han, og hadde han så 

liten kraft i armene at han måtte hugge 4 ganger og skjære med 

økseeggen for å få hodet skilt fra kroppen. Tildragelsen er blitt 

betegnet som den blodigste og avskyligste hendelse i norsk krimi 

nalhistorie. Han ble nå avløst av sønnen, som foretok sin første 

henrettelse (Ole Olsen Sevle) den 16. desember 1834. August A. 

Lædel døde i april 1836, og Guttorm A. Lædel ble fast ansatt i 

stillingen etter faren. Stillingen skulle da omfatte ansvaret for å 

utføre avrettinger i hele Akershus og Christiansand Stift unntatt 

Stavanger Amt. Han satt i stillingen til sin død den 21. august 

1846. Stillingen hadde således gått i arv innen samme familie i 100

år på 3 år nær. Skarpretteren i Bergenhus Stift, Samson Isberg, ble 

nå konstituert i stillingen frem til 23. juni 1849 da han ble utnevnt 

til skarpretter for hele landet. 

Christiansand: 

I Christiansand Stiftamt ble den siste skarpretteren, Froeholdt, 

ansatt den 14. juni 1797. Etter hans død i 1824 ble det ikke ansatt 

noen ny, men ansvaret ble overført til skarpretteren i Bergenhus 

Stift (for Stavanger Amt) og Christiania for resten av amtet. 

Bergen: 

I Bergen by var Johannes Myhlhausen ansatt som skarpretter tid 

lig på 1800 tallet. Ved dennes død i 1836 ble underinspektør på 

Bergen Tukthus og Myhlhausens bøddelknekt, Samson Isberg, be 

skikket i stillingen. Ved Kgl. Res. av 12. mai 1838 ble stillingen 

utvidet til å omfatte hele Bergenhus Stift og Stavanger Amt av 

Christiansand Stiftamt. Isberg måtte ved ansettelsen forplikte seg 

til å betale Myhlhausens enke 50 spd. pr. år i pensjon. Samson 

Isberg er født i Hardanger i 1795. Hardanger Sogelag har utgitt en 

meget omfattende artikkel om ham i sin årbok, bind II 1953-57, 

side 212 (finnes på galleriet over lesesalen på Deichmann). 

Trondheim: 

I Trondheim Stift ble Erich Petersen ansatt som skarpretter den 

22. februar 1793. den 24. april 1833 ble stillingen utvidet til å om 

fatte Nordland og Finmark. Christian Aas fungerte i stillingen 

inntil mars 1838, da rådhusvaktmester Lars Hytt ble ansatt. Hytt 

sto i stillingen til 1848 da han ble utnevnt til «Favnsetter» i Trond 

heim by. Etter Lars Hytt, ble børsemaker Jacob Ferdinand Øyen 

konstituert i stillingen. Justisdepartementet gikk da inn for at det 

skulle være to skarprettere i landet. En for Sør-Norge og en for 

Nord-Norge. Riksstyret gikk imidlertid inn for at det kun skulle 

være en skarpretter for hele landet. Øyens konstitusjon falt derfor 

bort da Samson Isberg ble ansatt som skarpretter for hele landet i 

1849. 

Nord-Norge: 

På begynnelsen av 1800 tallet var Svend Dale ansatt som skarp 

retter for Helgeland og Saltens Fogderier. Han døde den 4. mars 

1822 og Carl Wenberg ble beskikket i stillingen. Fra 1832 fikk han 

også ansvaret for Tromsø Stift. Wenberg døde den 4. mai 1845 etter 

69

at han falt i vannet og ble forkjølet under hjemreise fra en henret 

telse han hadde utført i Foldenfjord (Peder Larsen Sydfjordskar). 

Enken søkte om pensjon fordi han var død av årsaker påført under 

en tjenestereise, men søknaden ble avslått fordi hans tjenestefor 

hold hadde vært «misligt». Ingen ble senere ansatt i stillingen. 

Fra begynnelsen av 1800 tallet var Sivert Tollefsen ansatt som 

skarpretter for Tromsø, Senje, Vest- og Østfinnmark. Han døde i 

begynnelsen av året 1832, og ingen ble senere ansatt i stillingen. 

Ansvarsområdet ble deretter overtatt av Wenberg i Helgeland og 

Salten og Erich Petersen i Trondheim. 

Ved Kgl. Res. av 23. juni 1849 ble Samson Isberg beskikket som 

skarpretter for hele landet. Det ble nemlig ikke tilsatt nye skarp 

rettere andre steder i landet etter Guttorm Lædels død i 1846. Is 

berg satt i stillingen som skarpretter for hele landet til i 1865 da 

han ble løst fra ombudet. Han døde i Bergen den 25. april 1873, 78 

år gammel. Betjent ved Rikshospitalets Patologiske Avdeling, The 

odor Larsen, ble i 1868 antatt til å utføre en henrettelse (Olaus 

Andersson), og han ble den 1. januar 1869 beskikket som landets 

siste skarpretter. Han utførte i alt 4 henrettelser, den siste, 20. 

november 1875 på Elverum (Christian Nilsen Grindalen eller 

Svartbækken). Theodor Larsen døde den 16. mars 1892. 

Etter den nye straffeprosesslov av 1887 476, skulle livsstraff ut 

føres med falløks: 

70 

«Der skal gives den, som skal udstaa livsstraff, en passende Tid 

at berede sig til Døden, efterat Spørgsmaal om Benaadning er 

afgjort. 

Livsstraffen fuldbyrdes om dagen i et omsluttet Rom ved Hals 

hugning med Faldøxe i Overvær av Statsadvokaten, Underdom 

meren, Politimesteren, en Lege og en Præst samt af Formand 

skabet i den Kommune, hvor Henrættelsen foregaaer. Dessuden 

har den Præst, som har beredt Domfeldte til Døden, og hans 

Forsvarer Adgang. Statsadvokaten kan også tillade andre voks 

ne Mænd at være tilstede.» 

Protokoll over Handlingen føres av dommeren.

Saafremt den Henrettedes Paarørende forlanger det, overlades 

det Dem at foranstalte Begravelsen. I ethvert Tilfælde sker den 

ne i Stillhed.» 

Man innhentet opplysninger om den nevnte falløks gjennom am 

bassadene i Tyskland og Frankrike. Fra Frankrike kunne man få 

kjøpt en slik øks, en Giljotin, for 3 500 franc. Noen giljotin ble 

heldigvis aldri innkjøpt. I nabolandet Sverige derimot, gikk man til 

slik anskaffelse. Da giljotinen skulle innføres i landet, blandet 

imidlertid tollvesenet seg inn i saken. Det skulle betales toll. Dette 

resulterte i at giljotinen i mange år ble stående på tollboden og ble 

aldri benyttet. 

Stillingen etter Theodor Larsen ble lyst ledig etter dennes død 16. 

mars 1892. Det meldte seg i alt 30 søkere til stillingen. Ingen ble 

imidlertid ansatt, og livsstraffen ble endelig avskaffet i Norge i 

fredstid ved den nye straffeloven av 1902. Søkerlisten er meget 

interessant: 

SØKERE TIL SKARPRETTERSTILLING 1893 

1. Slagter Lars Johan Andreassen, Stavanger. Søknaden ved 

lagt attester fra 2 pølsemakere. 

2. Lærer Torgeir Vaa, Vikersund, født i Fyresdal. Asker semi 

nar med gode karakterer. 

3. Gardsarbeider M. B. Storm, Ermesjø i Frogn. Sønn av lens 

mannen i Næs. Søker under mottoet «Leve Kongen og Fedre 

landet»! 

4. Kavalerist Lars Olsen Lundgaard, gårdbruker, Furnes. 

5. Tidl. undervagtmester på straffeanstalt, trolig Jæderen, nå 

tømrer i Sandnes, S. R. Svihus. 

6. Gårdbruker Erling Wager, Norderhov, Ringerike. 

7. John Eriksen Gåsvand, underoffiser, Rindalen, Nord-Møre. 

71

8. Aslak G. Haugen, snekker, tømmermann og kirketjener i 

Hol i Hallingdal. 

9. Carl Johan Lindstrøm, født Sødermannland i Sverige, bo 

pel Siljer i Øvre Telemark. Vil ta jobben 200 kr. under fast 

satt betaling. 

10. Arie Tøger Mathisen, Rakkestad. 

11. 

72 

Aslak B. Bakkegard, 53 år, korporal, fra Hol i Hallingdal, 

uten fast inntekt, dødssyk kone (kreft), 9 barn. Stod som mili 

tærvakt 6 alen fra skafottet da Priess og Simonsen ble henret 

tet på Etterstadsletta uten at dette affiserte ham den minste. 

12. Ole Larsen Stregerud, gårdbruker, Rakkestad. 

13. 

14. 

Politibetjent Berg Joachim Petersen, Sandeford, mange fi 

ne attester. 

Gårdbruker Anton Olsen Sverstad, Sverstad i Rakkestad. 

15. Johan Petter Hansen, Finnestad i Rakkestad, underoffiser 

og gardsarbeider hos sin far. 

16. Ole J. Sofienlund, Nord-Aurdal i Valdres, evt. villig til å 

fråtre uten pensjon. 

17. 

18. 

19. 

20. 

21. 

Ivar Gulbrandsen Lie, konduktør ved NSB, artillerist, 

Kristiania. 

Ole Joh. Rugaard, Trøften i Gudbrandsdal, sanitetskorpo 

ral. 

Erik Andreass Solberg, Helgelandsmoen, sersjant i 2. lan 

devernskompani, bopel Hurdal. 

Erik Bjerck, tidl. slutter ved fengslet i Haugesund, nå sam 

me stilling i Drammen. 

Lars Tørressen Ormhaug, sersjant ved 2. kompani av 

Trondhjems Linjebataljon, f. 1857.

22. M. Kalleberg Svarstad, Kalleberg i Lardal. 

23. Slagter S. Olsen, Høllen i Søgne, f. 1855, tidl. sjømann. 

24. Sigurd Jørstad, Østre Slidre. 

25. Christian Hansen Sandrum, portør og sporskifter ved Heen 

stasjon i Ådalen. Gjort tjeneste på Rikshosp. i 6 år. 

26. Hans Heide, Moss. Fint trykt brevark. 

27. O. Guetteberg, 30 år, arbeider hos kjøpmann A. O. Berg, 

Brogt. 3, Kristiania. 

29. Kristen Jacobsen Lie, Svarstad pr. Holmestrand, 31 år, 

underoffiser, oppsynsmann i Fiskerioppsynet. 

30. A. Arneson, Sundet pr. Tjøtta. 

Nedenstående søkte stilling som bøddelknekt for Theodor Larsen i 

1875: 

1. Tharald Hansen, Florø, telegrafbud og slagter. 

2. Jørgen Jensen, Helgerud i Bærum, 54 år. 

Livsstraff (dødsstraff) ble på 1600 og 1700 tallet utført ved heng 

ning eller halshugning med sverd eller øks. Under Struensee 1780- 

82, ble det gjennomført «humane» endringer i kriminallovgivnin 

gen. All livsstraff skulle deretter utføres med øks. 

Kong Carl Johans Kriminallov av 20. august 1842, den første lov 

som såtte straffereaksjonene i system, ga påbud om hvorledes livs 

straffen skulle utføres: 

«Den der skal udstaae Livsstraff, gives en passende tid til at 

forberede sig på Døden. Livsstraffen fuldbyrdes offentlig om da 

gen ved halshugning med Øxe. 

Den henrettedes legeme skal i stillhed, dog med Jordspaakastel 

se, paa Kirkegaard begraves2 . 

2 Før denne tid ble henrettede vanligvis begravet utenfor kirkegården. 

73

74 

Livsstraff fuldbyrdes ikke paa frugtsommelige Quinder, men 

udsættes, indtil Barselsengen er overstaaet.» 

Samson Isbergs skarpretterøks finnes på Politimuseet i Oslo. 

Familien Lædels redskaper finnes på Oslo Bymuseum. Lars Hytts 

redskaper skal finnes på Trondheim Bymuseum. 

Fra året 1832 og frem til 1876, da den siste henrettelsen fant 

sted, ble i alt 23 mennesker henrettet 

Brev fra Aker og Follo Fogderi til Sokneprest Lange 

den 25. august 1847. 

Sendes Hr. Sogneprest Lange, som tjenestlig anmodes om, en med 

Deres Velærværdighed finder at Angjældende er tilstrækkelig for 

beredt til at mottage Underretning om forestaaende Konglige Re 

sulution, der at tilstille Lensmand Ørum nærværende Skrivelse, 

for at den officielle Kundgjørelse med Stævnevitnerne kan fore 

gaae. Med hensyn til Angjeldendes Helbredsforfatning henstilles 

det til Lensmanden at henvende sig herom til Districtslegen, som 

jævnlig tilseer den Syge. 

Brev fra Aker og Follo Fogderi til Distriktslege 

Torstensen den 25. august 1847. 

Under 19. Dennis har hans Majestet Kongen resulveret, at den 

Peter Olsen Ringeneiet ergangne Høiesterettsdom af 3de Juni 

sidstl., hvor efter han haver sit Liv forbrudt skal fuldbyrdes uden 

Forsinkelse. Da Executionen imidlertid ikke kan iverksettes saa 

lenge Angjeldende lider af den sykdom der for tiden har angrebet 

ham, maa man tjenstlig have Dem anmodet om hertil at meddele 

Underretning om denne Sykdoms Characteer og fremt Udsigt der 

kan finnes til hans Forbedring, samt dernæst, saa fremt Forbed 

ring er indtraadt, hvorvidt at Executionen kan forberedes, snart 

muligt at meddele Fogderiet saadant for at de foreløbige Foran 

staltninger til Executionenen kan træffes. Ved siden heraf skulde 

man have Dem anmodet om at bistaae Lensmand Ørum med de 

fornødne opplysninger om nåar den faldende Resolution uden Ska

de for Angjeldendes Helbred, kan blive ham communiseret, i hvil 

ken Anledning man ogsaa under Dags Dato har tilskrevet Sogne 

præst Lange. - 

Erklæring fra P. Windern av 2. oktober 1847 angående 

grunnavståelse til rettersted. 

Undertegnede erklærer sig herved villig til mod Godtgjørelse af 20 

- tyve - Spd. at afstaae til Benyttelse som Rettersted for Delin 

qventen Peter Olsen Ringenejet et stykke af min Jordvei, beliggen 

de mod den Drammenske Landevei umiddelbart vestenfor Jernbro 

en i Sandviken, cfr. vedlagte Plan. 

Kjørbo i Bærum d. 2 October 1847 

P. Windern 

Til vitterlighed 

Soelberg N. Schøyen

76 

Brev fra lensmann Ørum av 19. oktober 1847 til Aker 

og Follaug Fogderi angående militær assistanse. 

Med expresse til Ager og Follaug Fogderi modtaget dettes Skrivel 

se av Dags Dato angaaende Foranstaltning til Qvarterer for 58 

mand af Egerske Kompagniet, der skal assistere ved Exekutionen 

paa Peter Olsen Ringen Eje Henrettelse den 22de dennis. 

Semb den 19de October 1847 

Paa Lensmand Ørums Vegne 

I hans Sygefravær 

A. Bay 

Presteattest fra sokneprest Kjelstrup i Nes i Hallingdal, 

av 14. februar 1847, angående Birgitte Aslesdatter. 

Preste, Attest 

I Næs Prestegjelds Ministerialbog sees der antegnet, at Pigen Bir 

githe Aslesdatter Ringen af Flaae, nu efter Opgivende opholdende 

sig paa Ringen i Bærum er født Anno 1823 - attenhundrede tre og 

tyve - den 2. anden - Februar af Forældrene Husmand Asle Tollef 

sen og Margit Knudsdatter og døbt den næst paafølgende 16. seg 

stende - Marts samme Aar. Hun blev confirmeret i sin daabs- Pagt 

i Flaae Annexkirke Aar 1842 - attenhundrede to og firti- den 10. 

tiende Juli med maadeligt Vidnesbyrd for Kundskaber og derimod 

godt for Opførsel. Hun var første Gang en Gjest ved Herrens Bord 

her i Menigheten den 11. juli 1842 - attenhundrede to og firti. Hun 

er ikke hersteds bunden end noget offentligt Ægteskabsløfte, og 

angaaende hendes moralske Forhold meddeles hende det Vitnes 

byrd at hun stedse i sin Hjembygd har opført sig vel, uagtet hun 

ikke - saavidt meg bekjendt - skal have nyt den beste Opdragelse 

hos Forældrene. Hendes Aandsevner antages at være ringe. 

Næs den 14. Februar 1847 

Kjelstrup 

Forelagte Attest giver jeg meg herved den Ære at tilstille deres 

Velerværdighed med Tilføielse, at det ikke har været meg muligt, 

paa grunn af den lange Afstand mellem min Bolig og Flaae Annex 

6 miil - at kunne udferdige denne Attest før nu; hvortil kommer

at jeg tilbringer mæste Tid paa Reiser i Embedsanliggende i Præs 

tegjældet Goel og Næs, der tilsammen haver en Udstrekning fra 

Syd til Nord af 18 Miile med en Folkemengde af omtrent 1000. Jeg 

er nemlig for Tiden forrettende Prest ogsaa i Næs, under Vacancen. 

Goel d. 15. Febr. 1847 

Ærbødigst 

Kjelstrup 

77

78 

KILDEHENVISNINGER 

ASKER OG BÆRUM HISTORIELAG Skrift nr. 11, Presteskapet i Asker og Bærum, 

H. Chr. Mamen 1968, side 64. 

ASKER OG BÆRUM HISTORIELAG Skrift nr. 7, Prost Alexander Langes opp 

tegnelser 1839 - 1863, H. Chr. Mamen 1964, side 144 og 145. 

ASKER OG BÆRUM HISTORIELAG Skrift nr. 10, For lenge lenge siden, Anton 

Brask Rustad 1967, side 320. 

ALEXANDER LANGE, «Om Peter Olsen Ringeneie, hans beredelse til døden og 

hans henrettelse» finnes i Asker Bibliotek. 

HØYESTERETTSDOM av 3. juni 1847. Advokat Homan mot Peder Olsen Ringeneie 

og Birgitte Aslesdatter. Norsk Rettstidende 1847 side 361. 

ASKER OG BÆRUMS BUDSTIKKE, nr. 70,1917. Artikkel: «Fra forgangen tid. En 

henrettelse ved Jongsaasen den 22. oktober 1847». 

ARNE MOHUS, «Stedsnavn i Bærum» og «Husmannsplasser i Bærum 

AKER SORENSKRIVERI, Dom av 22. mars 1847 mot Peter Olsen Ringeneie og 

Birgitte Aslesdatter. Riksarkivet. 

CHRISTIANIA STIFTSOVERRETT, Dom av 13. april 1847 mot Peter Olsen Ringe 

neie og Birgitte Aslesdatter. Riksarkivet. 

LENSMANNEN I ASKER OG BÆRUM, Dødsmeldelsesprotokoll nr. 1, 1842 -1856, 

Riksarkivet. 

AKER SORENSKRIVERI, rettsbøker av 17. og 19. desember 1846, 9. og 27. januar 

3. og 11. mars 1847, Riksarkivet 

JUSTISDEPARTEMENTET, saksmappe, «Ansøkning til stilling som skarpretter 

m.v. 1830 - 1947». Riksarkivet. 

MORGENBLADET, 21. oktober 1847, nyhetsstoff fra Kristiania. 

LENSMANNEN I ASKER OG BÆRUM, transportprotokoll, nr. 22, 1847. Riksarki 

vet. 

CHRISTIANIA TUKTHUS, Domsakter I 262, 1847, mneholdende rettsbøker, Kgl. 

Resolusjon og diverse korrespondanse. Riksarkivet. 

WILHELM ANDREAS WEXELS, «Mine forhandlinger med Postrøveren og Morde 

ren, M. Petersen», Christiania 1841. Universitetsbiblioteket.

VEDLEGGSFOR TEGNELSE 

1. Innberetning fra lensmann Ørum Side 61-62 

2. 

Dom Aker Sorenskriveri 63-66 

3. Litt om skarprettervesenet på 1800 tallet. 67-74 

4. 

5. 

Brev fra Aker og Follo Fogderi til Sokneprest 74 

Lange av 25. august 1847. 

Brev fra Aker og Follo Fogderi til Distriktslege 

Thorstensen av s.d. 

" 74-75 

6. Erklæring av 2. oktober 1847 fra Peder Windern 75 

8. Brev fra lensmann Ørum til Aker og Follo 

Fogderi av 19. oktober 1847. 

9. Presteattest fra sokneprest Kjelstrup, Nes i 

Hallingdal. 

76 

" 76-77 

10 Kildehenvisninger 78 

79

JBTk 

at ''HHr - 

flVf 

9l r

STEIN RYAN 

Stein Ryan (47) er Bæ 

rumsgutt som er lomme 

kjent i bygda og spesielt i 

Vestmarka. Han har vært 

politimann i Sandvika i 24 

år. Da det gamle lens 

mannsarkivet i Bærum 

skulle flyttes til riksarkivet, 

ble han gjort oppmerksom 

på saksdokumentene til 

den siste drapssaken i 

Bærum som førte til hen 

rettelse. Ryan har forsket 

meget grundig rundt den 

ne saken og kommet over 

dokumenter som kaster 

lys over deler av vårt sam 

funn for snart 150 år siden. 

Historielaget utgir boken 

fordi vi mener stoffet er av 

almen interesse. 

Formann 

Asker og Bærum Historielag 

sE? 

KW 

fø» 

lOdoi *°\

Pdf-fil - Bærum bibliotek

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?