Trykk på linken for katalogtekst - Black Box Teater

Pia Maria Roll & Marius Kolbenstvedt
Over Evne III
Ons 20. – søn 24. og ons 27. – søn 31. januar kl. 19.00
Store og lille scene. Kr. 220/140
Every morning when I wake up, I feel like shooting a
corporate leader, but it usually wears off by lunchtime
– fra Over Evne III
Pia Maria Roll & Marius Kolbenstvedt
i samarbeid med Finn Iunker og Drude von der Fehr presenterer:
OVER EVNE III
inkludert Cirka pari av Finn Iunker
I 1895 skrev Bjørnstjerne Bjørnson norges første selvmordsbomberdrama
som åpningsforestilling til Nationaltheatret. Stykket beskriver
en streikekonflikt i en liten norsk industriby. De utsultede
arbeiderne ledes av den intellektuelle prestesønnen Elias Sang.
Fabrikkeier Holger innkaller landets 100 mektigste fabrikkeiere
til møte i sin private middelalderborg. Nå skal direktørene, bak
lukkede dører, danne en mot-organisasjon, og for all framtid
knuse arbeidernes opprør og krav. Da smeller det. Hundre år etter
Bjørnsons død har vi gleden av å presentere oppfølgeren.
De lukkete rom
av Christian Borch
Er makten slik innrettet at Bjørnstjerne Bjørnsons konflikt i ”Over
Ævne II” blir like aktuell i hver eneste generasjon fremover?
”Politikere duger ikke til å styre kapitalister”,
sa Kåre Willoch, ”de blir blendet av dem”. Han
burde vite hva han snakket om. Da han dannet
regjering etter valget i 1980 la han ut på
den kursen Margaret Thatcher hadde staket
ut et knapt år tidligere. Den førte Vest-Europa
inn i et nytt politisk landskap, der kreftene ble
samlet i nye, fornuftsbaserte sentre. Offentlig
styrte samfunnsinstitusjoner ble bygget ned.
Den faktiske makten kom mer og mer i hendene
på markedets operatører. Det var vanskelige å
kjempe mot. Den nye kapitalismen hadde sin
egen dynamikk. Den lot seg ikke stagge. Vekst
og velstand innbyr ikke til motforestillinger.
Og det var en ny form for kapitalisme.
Konservativ ideologi har et filosofisk og moralsk
utgangspunkt og en sosial målsetting. Den nye
kapitalismen, derimot, var renset for slike tanker
og prinsipper. Den fungerte best uten innblanding.
Og det ble akseptert. Folk flest ble rikere og
rikere, mindre og mindre kritiske. Slik unndro
den nye kapitalismen seg politisk kontroll og
samfunnsstyring. Den fikk langt på vei fastlegge
sine egne betingelser.
Fremfor alt fikk den full anledning til å
definere seg selv. I velstandens kjølvann vokste
det frem en sivil hær av manipulatorer. Godt
betalte agenter infiltrerte samfunnet. Umerkelig.
Deres våpen var et språk som forsvarte det
meste. Det som måtte være igjen av motforestillinger
ble nedkjempet i stillhet. Etter hvert ble
grunnleggende normer omdefinert. De færreste
så ut til å forstå hva som skjedde.
*
Da finanskrisen inntraff i 2008, brast en boble.
Keiseren var naken. Det manipulerte virkelighetsbildet
stemte ikke. Strukturene som snedige
markedsoperatører hadde fått politikere og folk
flest til å tro på, var uten bærekraft. Samfunnets

styrende organer hadde ikke fungert som de
skulle. Borgerne som trodde de var beskyttet,
fant seg plutselig foran en høyst usikker fremtid.
Samfunnsforskere, filosofer og økonomer
i Europa og USA peker på at kapitalen og
det politiske lederskap spiller hverandres spill i
vestlige demokratier. Neokapitalismens grunntese
er at staten skal blande seg minst mulig
inn i næringslivet. Det er i praksis akseptert. Slik
har det økonomiske kriterium fått styrket sin status
som ledemotiv på bekostning av det sosiale
kriterium. I stedet for å utøve styring på basis av
prinsipper, engasjerer staten seg i et matnyttig
samspill med kapitalen. I praksis er det kapitalen
som fastlegger samspillets regler.
Richard Sennett, en av vår tids mest
innflytelsesrike samfunnsforskere, er full av
undring. Han pendler mellom to professorater, et
i London, et i New York. ”Det ville vært naturlig
å gå ut fra at den neokapitalistiske kulturen
utviklet nye politikere – ledere som ønsket å
mene noe om tingenes tilstand, ta ansvar og
opptre i tråd med endringene. I stedet ser vi
at de tilpasser seg tidens tone, inngår taktiske
allianser og justerer seg inn mot markedets definerte
preferanser. De selger seg og politikken
sin som merkevarer. Vår tid har visst ikke bruk for
idealister”, sier han.
En av de mest tankevekkende nyhetssakene
i dette århundre, er historien om Tore Tønne,
Røkke-konsernet og advokatfirmaet BA-HR. Den
administrative lederen i advokatfirmaet nektet
å betale en regning på 1.5 millioner kroner til
Tore Tønne fordi hun mente det dreide seg om
ulovlig hvitvasking av penger. Hun fikk sparken.
Pressen grep saken og kjørte den som et
nervepirrende dokudrama. Stoffet var eksplosivt.
Ikke minst skapte det mistanke om et nettverk
med forgreninger langt inn i regjeringen. Det ble
antydet et dubiøst samspill mellom turbokapitalisten
Kjell Inge Røkke, LO og regjeringen, med
det velrenommerte advokatfirmaet som tilret-
telegger og troubleshooter. Samspillet dreide seg
om Røkkes personlige overtakelse av Kværnerkonsernet
i 2001.
Første akt endte med at Tore Tønne
tok sitt eget liv. Noen antydet at han ble drevet
til det av pressens råkjør. Antydningene skulle
åpenbart tjene den hensikt å avlede oppmerksomhet
fra sakens kjerne, nemlig at det ble foretatt
bevisste disposisjoner ”for å skjule samrøret
mellom landets øverste industriherre og det
øverste nivået i norsk politikk”, som en kommentator
uttrykte det.
Andre akt artet seg nærmest som
en fotnote. Den utspant seg i 2007, da staten
kjøpte seg inn i Aker-Kværner for rundt fem
milliarder kroner. ”Den eneste forklaringen er
at de svært så tette bånd mellom politikere og
næringsliv er like fast knyttet i 2007 som de var
ved Røkkes overtakelse av Kværner i 2001”, skrev
juristen som hadde utløst skandalen –nemlig
Kari Breirem, direktøren i BA-HR, som nektet å
signere regningen på konsulenthonoreret fra
Tønnes firma på 1.5 millioner kroner.
Tredje akt blir det mer fres over. Den
åpner ved påsketider i 2009. Røkke selger fem
selskaper fra Aker til Aker Solutions for noe
mange mener er en meningløst høy pris. Røkke
blir rikere, Aker Solutions tilsvarende fattigere.
De fem selskapene var i en slik forfatning at det
ville krevd store investeringer å få dem skikkelig
på fote. Etter finanskrisen var det heller ingen
vits i å selge dem på det åpne marked. Følgelig
blir de solgt til Aker Solutions, der staten for to år
siden har skutt inn fem milliarder. Salget finner
sted uten at regjeringen er informert. I hvert fall
oppfatter den ikke selv at den er det.
Næringsministeren er rasende. Dag etter
dag rykker hun ut i media og lufter sin indignasjon.
Dette vil hun ikke finne seg i. Røkke sier
ingenting. Han er på påskeferie på sitt hyttepalass
og lar seg ikke forstyrre. En av hans direktører
gjør et forsøk på å forklare at transaksjonen er
både juridisk, økonomisk og moralsk i orden. Det
faller ikke spesielt heldig ut. Næringsminister
Sylvia Brustad er like rasende.
Så en dag er påsken over. Røkke stiger
ned fra sin opphøyde utilgjengelighet. I et av de
merkeligste enmannsshow noen kan huske å ha
sett, går han fnysende til motangrep. Han gjør
narr av næringsministerens dialekt; han erklærer
seg grenseløst forurettet; han er såret og indignert.
Til slutt gjentar han at transaksjonen var
ryddig og at regjeringen var informert.
Krangelen fortsetter i en eim av svovel.
Juridiske hjerner skrur saken fra hverandre og
setter den sammen igjen. Resultatene henger
ikke på greip. Jus er heller ikke nødvendigvis
ensbetydende med fornuft.
Så inntreffer det som kunne reddet
statens ære. En granskningsrapport slår fast at
Røkkes salg er et brudd med god eierstyring og
selskapsledelse. Han hadde fastsatt en salgskurs
som lå anslagsvis femti prosent over den
faktiske verdien, og sikret seg på den måten en
fortjeneste på rundt regnet 500 millioner kroner.
Med andre ord: han hadde dumpet fem dårlige
selskaper i fanget på det selskapet regjeringen
hadde gått tungt inn i to år tidligere – antagelig
for å hjelpe ham.
Rapporten gav regjeringen alle muligheter
til å slå tilbake. Men den gjør ikke det.
Av en eller annen grunn. Tvert imot kommer
næringsministeren på banen noen dager senere
og sier at regjeringen ikke lenger har noen
innsigelser. Hva …? Departementet ville stemme
sammen med Røkke på den ekstraordinære
generalforsamlingen i Aker Solutions og godta
transaksjonen og kursene.
”Et gedigent politisk mageplask”, skrev
Aftenposten. ”Motet sviktet. Regjeringen har
stilt seg så vettløst dumt at den for en hver pris
ønsket å få saken ut av verden før valgkampen”.
Snipp, snapp, snute – så var eventyret ute.
Plutselig. Det ble helt stille. Saken var definitivt
ute av verden før valgkampen. Historien så ut
til å ha hatt samme virkning som en episode
av Hotel Cæsar. Det offentlige Norge betraktet
dramaet med spenning, og glemte alt da det var
over. Journalistene også. Et uoversiktlig antall
spørsmål blir liggende ubesvart.
For eksempel disse: Hvor mange andre tilfeller
av maktutøvelse i lukkete rom pågår egentlig
rundt oss? Er det her beslutningene som styrer
våre liv egentlig blir tatt? Er det parlamentariske
demokrati bare et tåketeppe, hvis oppgave er å
la velgerne sveve i den tro at de har innflytelse
over sine egne liv?
Eller – for å si det på en annen måte: Er makten
slik innrettet at Bjørnstjerne Bjørnsons konflikt
i ”Over Ævne II” blir like aktuell i hver eneste
generasjon fremover?
MaNus/PROsjEKtlEDER/KONsEPt/REsEaRCh/CO-REgI: Pia Maria Roll. KONsEPt/DRaMatuRgI/REgI:Marius Kolbenstvedt. sceneteksten
er utviklet i samarbeid med aktørene. tEKst CIRKa PaRI: Finn Iunker. sCENOgRaFI: stefan schröder. MusIKK: jon Platou og Kjell Olav jørgensen.
PRODusENt, gRaFIsK DEsIgN Og KOstyME: Catherine haanes. lys: svein Inge Neergård. lyD: anthony Barratt. PROD.ass: Irmelin granneman
Roald. KONsulENt: Christian Borch. På sCENEN: are larsen, Dominik Niespodzianski, Drude von der Fehr, gregor Niespodzianski, jon Platou,
Kari Breirem, Kari Veiteberg, Kjell Olav jørgensen, lasse Eriksson, Marius von der Fehr, Nigel Krishna Iyer, Pia Maria Roll og stefan schrøder. støttEt
aV Norsk kulturråd og Fond for lyd og bilde. CO-PRODuKsjON: Black Box teater.