Norsk Sokkel nr.2-2010 - Oljedirektoratet

Finansministerens Forpliktelser • klart For ryddesjau 

navet i norsk økonomi 

tidsskrift fra oljedirektoratet nr 2 - 2010

2 

INNHOLD 

DEN NORSKE OLJEMODELLEN 

4 Ønskebrønner 

6 Intervjuet: Masterplanens bokholder 

11 10 oljebud til å leve med 

14 God gassavkastning 

18 Harde fakta 

22 Oljenorges databank 

24 Kamp mot kvartalskapitalismen 

27 Statlige etater i petroleumsnæringen 

28 Bedre enn sitt rykte? 

30 OD profilen: Alf, kart og godt 

32 Krafttak i Nordsjøen 

36 Fossil teft 

38 Ringen sluttet 

44 Oljemodellen 

46 Steinbra 

6 

24 

36 

44

Papirbrønner 

Det skrives stadig nye resepter i form av utredninger 

for å øke utvinningen på norsk kontinentalsokkel. 

Men medisinen kjenner vi. Den er like enkel som den 

er krevende: Selskapene må bore flere brønner. 

Dette har vært en fanesak for Oljedirektoratet i 

mange år. Vi er glade for at det nå er økt oppmerksomhet 

om utfordringene knyttet til økt utvinning. 

Åm-utvalgets rapport, som kom tidligere i høst, har 

vært en nyttig gjennomgang, og den skal være med 

å danne grunnlaget for omtalen av økt utvinning i 

Oljemeldingen som kommer i 2011. 

Oljedirektoratets utålmodighet er vel begrunnet. 

Vi opplever nedskriving av planlagt produksjon på 

flere felter. Det haster å gjennomføre tiltak for å sikre 

maksimal verdiskaping på flere av våre store, modne 

felter. Venter vi for lenge, går økonomisk lønnsomme 

oljeressurser tapt. Samfunnet kan gå glipp av flersifrede 

milliardbeløp. 

Hvorfor bores det ikke flere brønner? Få eller 

ingen i næringen er uenige i at det er påkrevd. 

Likevel sliter selskapene med å bore planlagte produksjonsbrønner. 

Årsakene er flere, men noen felles 

trekk ser vi. Flere brønner er blitt relativt gamle, og 

utstyret som skal brukes til vedlikeholdet, krever 

oppgraderinger. Vedlikehold og oppgraderinger går 

på bekostning av nye produksjonsbrønner. I tillegg 

er antall havbunnsbrønner økende, med mer krevende 

operasjoner for vedlikehold og intervensjon 

enn plattformbrønner. 

Naturgitte ressurser, et framsynt rammeverk, 

evnen til å bryte teknologiske barrierer og god 

drift på feltene har skapt enorme verdier for det 

norske samfunn siden starten for over 40 år siden. 

Oljealderen har vært et eventyr for A/S Norge. 

Gjennom flere artikler i denne utgaven belyser vi 

verdiskapingen og hvilken framsynthet som lå til 

grunn. 

De mange teknologiske sprangene har også 

vært avgjørende for at oljenasjonen har lykkes. Skal 

trenden fortsette, må næringen møte nye, krevende 

teknologiutfordringer. Gjenværende olje og gass på 

norsk sokkel ligger vanskeligere til – og volumene 

er gjennomgående lavere enn før. Det er ikke lenger 

slik at ett enkelt felt alene kan bære kostnadene 

ved teknologiutvikling - slik eksempelvis Statfjord 

gjorde. Nå må stadig smartere teknologi utvikles 

mer kostnadseffektivt enn før – og med høye krav 

til kvalitet. Mye av denne teknologien må omfatte 

boring og brønn. 

Den nylig framlagte Åm-rapporten ble bestilt av 

oljeog energiminister Terje Riis-Johansen. Målet var 

å belyse tiltak for å øke utvinningen av petroleum 

på norsk sokkel. I rapporten foreslår utvalget blant 

annet endringer knyttet til regelverket. 

Allerede gjennom dagens regelverk forplikter 

selskapene seg til å sikre optimal utvinning av olje- 

og gassressursene når de får en konsesjon på norsk 

sokkel. Oljedirektoratet prioriterer tett dialog med 

selskapene slik at de følger opp forpliktelsene knyttet 

til konsesjonen. 

Myndighetene satte i 2005 et mål om å øke de 

norske oljereservene med fem milliarder fat innen 

utløpet av 2015. Vi anslo at tre av fire fat kommer 

som et resultat av tiltak for økt utvinning. Status er 

at industrien ligger på etterskudd i forhold til målet. 

Innsatsen bør økes, og boring av flere brønner er det 

tiltaket som raskest kan lukke gapet. i 

Bente Nyland 

oljedirektør 

"Allerede gjennom dagens regelverk forplikter 

selskapene seg til å sikre optimal utvinning." 

3

4 

Ønskeb 

Bjørn Rasen 

Foto: Helge Hansen/Statoil 

DEN NORSKE 

OLJEMODELLEN

Ønner 

Naturen har vært raus med Norge. Den la grunnlaget 

for et eventyr som startet for over 40 år siden. Mer 

enn 3000 brønner på kontinentalsokkelen har gjort 

det mulig å etablere velferdsordninger nasjonens 

innbyggere ellers kunne sett langt etter. Nasjonens 

kvinner og menn har vært lærevillige og har bidratt til å skape 

teknologisprang ingen kunne drømme om ved starten. 

Dette har ført til økt utvinning og eksport av teknologi – og med 

det fylt statskassen med enda mer inntekter. 

Bruttoinntektene fra petroleumsvirksomheten har 

passert 8000 milliarder kroner. I økonomiske krisetider i vårt 

europeiske nærområde, sitter Norge med over 3000 milliarder 

kroner på bok. 

Få, om ingen, nasjoner har forvaltet sitt oljepund bedre – 

til å høyne levestandard og gi velferdstilbud til innbyggerne. 

Framsynte ledere og politikere har mye av æren for den norske 

modellen som ligger i bunn for hvordan oljeog gassvirksomheten 

drives. Inntektene fra petroleumsnæringen smører norsk 

økonomi. Og slik kan det fortsette i mange år. 

Veien videre er preget av en mer krevende jakt – både 

teknologisk og kostnadsmessig – på ressurser som skal erstatte 

den oljen og gassen som er produsert og brukt. Ifølge 

Oljedirektoratets analyser er grovt sett 40 prosent av oljen 

og gassen produsert, 35 prosent er påvist, men ikke produsert 

og 25 prosent gjenstår å finne. Sagt på en annen måte, så 

har nasjonen gode utsikter for fortsatt å nyte godt av 

inntekter fra næringen i mange tiår. 

I de påfølgende artiklene ser Norsk Sokkel på 

ulike sider av den norske oljemodellen. 

a 

5

6 

intervjuet: 

Bjørn Rasen og Emile Ashley (foto) 

”stortingsmeldingen i 1974 

ble en slags masterplan 

for utviklingen av olje- 

virksomheten i norge, 

også for hva vi skal 

bruke pengene til.” 

(Finansminister Sigbjørn Johnsen)

DEN NORSKE 

OLJEMODELLEN 

a 

7

8 

Høstingen av olje og gass på norsk sokkel 

har gitt mer enn 5000 milliarder kroner i inntekter. 

Nær 3000 milliarder ”står på bok”, 

resten av pengene har nasjonen brukt. 

Masterplanens 

bokholder 

Den foreskrevne medisin for edruelighet 

i bruken av Norges hovedfinansieringskilde 

står å lese i den 

36 år gamle stortingsmeldingen. 

Finansminister Johnsen er opptatt 

av å holde stø kurs. Og han peker på 

viktigheten av å overholde handlingsregelen 

for hvordan oljeinntektene 

skal fases inn i statsbudsjetteringen. 

Regjeringen kan årlig i gjennomsnitt 

bruke fire prosent av avkastningen i 

Statens pensjonsfond utland, oftest 

kalt Oljefondet. Det ble etablert i 

1990. 

Har nasjonen kommet dit stortingsmeldingen 

i 1974 skisserte? 

Det var en veldig god stortingsmelding. 

Den var stutt og grei og lett 

å få oversikt over med sine 22 sider. 

Stortingsmeldingen i 1974 ble en 

slags masterplan for utviklingen av 

oljevirksomheten i Norge, også for 

hva vi skal bruke pengene til. 

Det fundamentale i en masterplan 

er et helhetlig konsept og de langsiktige 

strategiske føringene for utvikling. 

En masterplan er sektorovergripende 

og etablerer løsninger i en tidlig fase. 

I ettertid vil jeg trekke fram to 

viktige stolper i meldingen. Den første 

er at meldingen slår fast at oljen 

er folkets eiendom, og den andre er 

at inntektene fra oljen skal brukes til 

beste for hele befolkningen. 

Det er forbløffende i ettertid å se 

hvor forutseende og flinke de var, 

de som skrev meldingen. De beskrev 

organiseringen av virksomheten, 

etableringen av Statoil, etter hvert 

også SDØE (Statens direkte økonomiske 

engasjement som ble etablert i 1984. 

journ. komm). 

Egentlig er denne stortingsmeldingen 

på mange måter et lite mesterverk. 

Hvordan er Norges forvaltning av 

oljeformuen målt mot andre nasjoner? 

Det er vanskelig å sammenligne. 

Hvert land må finne sin modell. Jeg 

blir stolt når jeg er i utlandet og det 

kommer rosende ord om Norge og 

måten vi har organisert oljevirksomheten 

på, og ikke minst hvordan vi 

klarer å håndtere de store inntektene. 

Modellen med pensjonsfondet 

(Oljefondet) vekker stor oppmerksomhet. 

Jeg møter kollegaer som har 

store inntekter fra naturressurser som 

spør om hvordan vi har organisert 

dette fondet, så det vi gjør blir lagt 

merke til. 

Hvis du skulle skrive fornyet melding 

og gi en analyse for framtiden, hva 

skulle den inneholde med tanke på 

utfordringer og videre opptjening av 

formuen? 

Sett i ettertid ser jeg at vi må vektlegge 

utvikling av arbeidsstyrken. 

Da meldingen ble skrevet, var mye 

arbeidskraft tilgjengelig, ikke minst 

den kvinnelige arbeidskraften som 

kom ut i de 20 etterfølgende årene. 

Nå står vi overfor en annen utfordring 

med kampen om arbeidskraft. De 

demografiske utfordringene har blitt 

mye tydeligere; antall eldre og antall 

i arbeidsstyrken. I en ny melding ville 

jeg nok ha lagt mer vekt på generasjonsutfordringen. 

Teknologien har tatt store sprang, 

og hele informasjonsteknologien har 

endret mye. Men grunntrekkene med 

at oljeformuen er folkets eiendom 

og utviklingen av et kvalitativt bedre 

samfunn skulle ligget fast. 

Hvordan ser du for deg petroleumssektorens 

rolle i framtidens samfunn? 

Generelt sett så har Norge et høyt 

velferdsnivå. Noe av prisen for dette 

er at vi har et kostnadsnivå som er 

betydelig høyere enn de som er våre 

konkurrenter ute i verden. Det er klart 

at det å ha en større oppmerksomhet 

på kostnadene blir viktig, både i 

finanspolitikken og i inntektspolitik-

Finansminister Sigbjørn Johnsen minner om 

at ”vi tar opp disse ressursene – som det har tatt 

flere titalls millioner av år å skape – på 

én generasjon og litt til. Det forplikter.” 

ken. Omstillingsevnen i næringslivet blir 

en nøkkel til å håndtere store kostnader. 

Frykter du den hollandske* syke; flere 

politikere snakker høyt om det? 

Til tider er temperaturen høy i norsk 

økonomi, men jeg frykter ikke at vi 

pådrar oss hollandsk syke. Men vi må 

være påpasselig. Vi har den fordelen at 

vi vet hva denne sykdommen kommer 

av, vi har den historiske erfaringen, og 

det betyr at vi har den historiske erfaringen 

til å gjøre de riktige grepene slik at 

vi unngår å havne der. 

Det viktigste grepet vi har er fireprosentsbanen 

hvor vi ikke bruker av 

Oljefondet, men vi bruker det vi kan 

kalle renta. Det er vekstkraft i økonomien 

ellers som bestemmer hvor mye du 

har til rådighet. Jeg synes derfor at vi har 

funnet et verktøy som gjør at vi unngår 

denne syken uten at vi kan utstede noen 

evighetsgaranti. 

I offentligheten gis det stadig sterkere 

uttrykk for at denne virksomheten er 

en svøpe for nasjonen. Hvordan vil du 

kommentere det bildet? 

Jeg synes det blir helt feil tilnærming. 

Noen ganger synes jeg at vi har en alt 

for stor evne til å problematisere. Du må 

snu på det, dette er en kjempemulighet 

som gjør oss privilegerte i forhold til 

mange andre nasjoner. Det er en mulighet 

både til å spare for framtiden og for 

å opprettholde velferden. Så langt har 

* Hollandsk syke er et økonomisk problem et land står overfor når 

landet som følge av eksport av en naturressurs har avindustrialisert mer 

enn det som det viser seg å være forenlig med langsiktig næringsstruktur. 

Fenomenet ble først observert i Nederland på slutten av 1970-tallet. 

vi håndtert disse mulighetene bra, etter 

mitt syn. 

Hvis det vi tar opp fra havbunnen 

minker og sågar tar slutt, så har vi bygd 

noe i stedet for oljen. Ett eksempel på 

det – og som vi prater mindre om – er 

den enorme industriutviklingen som har 

skjedd i forbindelse med oljevirksomheten. 

Vi har en verkstedsindustri og en 

teknologisk industri som er i verdensklasse. 

Denne ville vi antageligvis ikke 

ha hatt hvis det ikke hadde vært for de 

mulighetene som oljen har gitt. 

Fram til nå har det vært oljepolitisk 

konsensus i Norge. Er denne konsensusen 

mellom de politiske partiene truet? 

Politisk posisjonering kommer vi 

alltid til å oppleve, men det er en grunnleggende 

enighet om oljepolitikken 

– og det er en styrke ved Norge. Det har 

vært noen kompromisser. For eksempel 

så måtte vi inngå et kompromiss for å 

bevare Statoils styrke samtidig som vi 

fikk SDØE. I ettertid så viser det seg at 

det var et meget klokt grep. Relatert til 

inntekten så har vi pensjonsforliket som 

er det er bred enighet om. 

På Stortinget er det bare 

Framskrittspartiet som vil skrote fireprosentsregelen. 

Der uenigheten har vært 

størst, er utvinningstempoet og det å 

utlyse nye områder. Miljøaspektet er en 

viktig del av den diskusjonen. Likevel, 

de grunnleggende forholdene i oljevirksomheten 

og bruken av oljeinntektene, 

9 

er det fortsatt bred politisk enighet om. 

En tredjedel av petroleumsformuen er 

konvertert til penger på bok. Hvor mye 

kan oljefondet vokse? 

Det avhenger mange ting. Av oljeprisen 

selvsagt. Og av tilgjengelighet 

på de ressursene som er igjen. Over tid 

så kommer kontantstrømmen til å avta. 

Fondet vokser fortsatt, men kontantstrømmen 

blir mindre. 

Så blir spørsmålet når passerer kontantstrømmen, 

på vei ned, fireprosentbanen. 

Dette er en veldig god bankbok 

– og den forblir en god bankbok for 

framtidige generasjoner. Likevel, det er 

hvordan vi håndterer arbeidskraften vår 

som avgjør framtiden vår – og ikke oljen. 

Hvor urokkelig er fireprosentsregelen; 

gitt at nasjonen havner i en vanskelig 

situasjon? 

Hvis vi kommer inn i en krise, så tillater 

handlingsregelen at du bruker mer 

i nedgangstider enn i oppgangstider. 

Over tid skal det utgjøre fire prosent. 

Dersom vi ryker inn i en ny finanskrise, 

har vi økonomiske muskler til å håndtere 

det. Det er viktig at vi bruker gode tider 

til å bygge oss opp igjen. 

Hva har oljen gjort med oss nordmenn 

og folkesjelen? Er det grunn til å 

kalibrere virkelighetsoppfatning hos 

”mette” nordmenn? 

Oljen gjør oss ikke til den arbeidsfrie 

a

10 

Stortingsmelding nr. 25 (1973-74) Petroleumsvirksomhetens plass i det norske sam- 

funn ble lagt fram den dagen Sigbjørn Johnsen kom inn på Stortinget. Han har vært 

med i diskusjonen om bruken av oljeinntektene siden. Finansminister 1990 til 1996. 

Fylkesmann Hedmark fra 1996 til 2009 da han igjen ble finansminister. 

"De grunnleggende 

forholdene i oljevirksomheten 

og 

bruken av oljeinntektene, 

er det fortsatt 

bred politisk 

enighet om.” 

klasse. Naturressursene er lite verdt uten 

kompetent arbeidskraft. Sammenligner 

vi nordmenn med andre, er vi arbeidsomme 

og vi klorer oss fast. Vi har en 

underliggende sterk arbeidsmoral. 

Det som har skapt det landet vi har, er 

arbeidsinnsatsen til folk – og at vi har 

vært heldig med naturressursene. 

Selv om norsk økonomi er i en sterk 

posisjon nå, kan det skje ting ute som 

også rammer oss. Vi går ikke skadefri hvis 

verden rundt oss raser sammen. Vi må 

passe oss slik at vi ikke blir selvtilfredse. 

Og der har vi politikere en veldig viktig 

oppgave med ikke å fyre opp under stigende 

forventninger. 

Vi vet at halvparten av oljen blir liggende 

igjen i undergrunnen og sektoren 

har klokkertro på at mer forskning 

bidrar til å øke utvinningen flere 

prosent – olje og gass verdt et tresifret 

milliardbeløp og hvor staten er største 

aksjonær. Sett i det lyset, hvordan vil 

du kommentere dreining av midlene – 

mindre til petroleumsforskning og mer 

til annen forskning? 

Generelt har det vært en sterk økning 

i ressursene til forskning. Forskning har 

fått prioritet de siste årene. Det er et 

ansvar for det offentlige, men også for 

industriselskapene. I fortsettelsen vil vi 

nok forsterke innsatsen for forskning 

innen det vi kan kalle miljøteknologi og 

fornybar energi. Det er viktig for å bygge 

den nye industrien vår. 

Det er klart at disse ekstra petroleumsressursene 

krever enorme investeringer, 

for de er vanskeligere tilgjenglig. 

Jeg synes oljeselskapene har vært flinke 

til å utvikle ny produksjonsteknologi. 

Levetiden på feltene er jo en helt annen 

enn det vi så for oss på 1970-tallet. i

I 1971 skrev Stortingets industrikomité det som i ettertid er blitt 

kalt de 10 oljebud. Innholdet har hatt betydning for retningen og 

utformingen av norsk oljepolitikk. Bjørn Vidar Lerøen har fulgt norsk 

oljevirksomhet fra de første år. Her etterprøver han oljebudene. 

OLJEbuD tIL 

å LEvE MED 

11 

DEN NORSKE 

OLJEMODELLEN

12 

Med utgangspunkt i Regjeringens prinsipielle 

syn, at det utvikles en oljepolitikk med sikte 

på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel 

utnyttes slik at de kommer hele 

samfunnet til gode, gir komiteen i tilslutning 

til dette uttrykk for: 

FØRSTE bud 

At nasjonal styring og kontroll 

må sikres for all virksomhet på 

den norske kontinentalsokkel. 

KOMMENtAR: Dette bud må anses oppfylt. 

Staten ønsket at virksomheten skulle styres 

og kontrolleres av staten. Stortinget etablerte 

i forbindelse med opprettelsen av Statoil og 

Oljedirektoratet i 1972 en tredelingsmodell 

med en sentralstyringsfunksjon, en forvaltningsfunksjon 

og en forretningsfunksjon. 

Navneetikettene på denne oljepolitikkens 

trekant var Industridepartementet, 

Oljedirektoratet og Statoil. I 1978 ble Olje- og 

energidepartementet opprettet. 

I 1984 besluttet Stortinget å splitte Statoils 

kontantstrøm gjennom opprettelsen av Statens 

direkte økonomiske engasjement (SDØE). 

Statoil hadde fortsatt ansvaret for å forvalte 

de statlige eierandelene og å selge statens olje 

og gass. 

Da Statoil ble børsnotert i 2001, ble det 

samtidig opprettet et nytt statsselskap for å ta 

vare på SDØE-porteføljen. Dette selskapet er 

Petoro. Som følge av børsnoteringen, besluttet 

Stortinget dertil å opprette Gassco, et statsselskap 

som fikk til oppgave operere transportnettet 

for gass fra feltene på den norske 

kontinentalsokkelen. Statoil er i hovedsak det 

selskap som tilbyr Gassco de tekniske tjenester 

for å gjøre selve jobben. 

Også med Oljedirektoratet har det skjedd 

endringer, idet Stortinget i 2004 besluttet å 

skille ut sikkerhetsavdelingen, og opprette 

Petroleumstilsynet (Ptil). De revisjoner som er 

foretatt ivaretar fullt ut ønsket om nasjonal 

styring og kontroll for all virksomhet på den 

norske kontinentalsokkel. 

ANdRE bud 

At petroleumsfunnene utnyttes 

slik at Norge blir mest mulig 

uavhengig av andre når det 

gjelder tilførsel av råolje. 

KOMMENtAR: Da Ekofisk ble funnet trodde de 

fleste at dette ville kunne gjøre Norge selvforsynt 

med olje i 15-20 år. Raskt viste det seg at 

oljeforekomstene på den norske kontinentalsokkelen 

langt oversteg nasjonens egne behov. 

Norge ble derfor en stor eksportør av råolje, og 

er nå i ferd med å bli en enda større eksportør 

av gass. Norge vil i overskuelig fremtid være 

uavhengig av importert olje. 

TREdJE bud 

At det med basis i petroleum 

utvikles ny næringsvirksomhet. 

KOMMENtAR: Petroleumsvirksomheten på 

den norske kontinentalsokkelen har ført til 

at det er blitt utviklet en stor og sterk norsk 

petroleumsindustri. Sektoren sysselsetter i dag 

omkring 200 000 mennesker. På viktige teknologiområder 

har Norge skaffet seg en posisjon 

blant de fremste i verden. Dette gjelder innfor 

boring, store utbygginger til havs, undervannsløsninger 

og flerfasetransport i rørledninger. 

Norsk oljeog gassteknologi har også blitt en 

betydelig eksportvare. 

FJERdE bud 

At utviklingen av en oljeindustri 

må skje under nødvendig hensyn til 

eksisterende næringsvirksomhet og 

natur- og miljøvern. 

KOMMENtAR: Oljen og gassen har gjort Norge 

til et av verdens rikeste land. Rikdommen har 

også fått sitt motstykke i et høyt innenlandsk 

kostnadsnivå. Gjennom 40 år som oljenasjon 

har Norge også gjennomgått dyptpløyende 

strukturelle endringer som industrinasjon. 

Oljeinntektene har i ulike faser satt Norge 

i stand til å føre en motkonjunkturpolitikk som 

har gjort landet unikt i forhold til de nasjoner 

det er naturlig å sammenligne seg med. Etter 

40 år som oljenasjon har staten bygd opp 

reserver på over 3000 

milliarder kroner i 

Statens pensjonsfond 

utland. Norge har 

også kunnet møte den 

globale finanskrisen 

med tiltak som har 

bidratt til å sikre lav 

arbeidsledighet og 

rimelig lønnsvekst. 

I den perioden 

Norge har produsert 

Foto: 

Arne Bjørøen 

Foto: Arne Bjørøen

olje og gass har klima og miljø fått mye større 

oppmerksomhet. Å være en stor produsent av 

petroleum samtidig som man ønsker å være 

blant de ledende nasjoner i arbeidet for bedre 

klima og miljø, har ofte vist seg å være en krevende 

kombinasjon. Norsk oljeog gassproduksjon 

kan på den annen side fremholdes som en 

av de reneste i global sammenheng. 

FEMTE bud 

At brenning av unyttbar gass på 

den norske kontinentalsokkel ikke 

må aksepteres unntatt for kortere 

prøveperioder. 

KOMMENtAR: Dette budet har vært retningsgivende 

for ressursforvaltningen, og det har vært 

etterlevd slik at miljøhensyn har blitt ivaretatt 

og ført til stor verdiskaping. 

SJETTE bud 

At petroleum fra den norske 

kontinentalsokkel som hovedregel 

ilandføres i Norge med unntak 

av det enkelte tilfelle hvor 

samfunnspolitiske hensyn gir 

grunnlag for en annen løsning. 

KOMMENtAR: Dette ble et vanskelig bud å 

oppfylle. De to første feltutbyggingene på 

norsk sokkel, Ekofisk og Frigg, førte til at rørledninger 

for olje og gass ble ført til tyskland 

og Storbritannia. De første ilandføringsstedene 

var Emden i tyskland, teesside i England og St 

Fergus i Skottland. 

Det store gjennombruddet for ilandføring 

av petroleum til Norge og Kårstø kom med 

Statpipe og kryssingen av Norskerenna på 

360 meters vanndyp tidlig på 1980-tallet. 

Senere lyktes det med rørledninger for gass til 

Kollsnes, Nyhamna, tjeldbergodden og Melkøya 

og oljerør til Sture. 

Med over 7000 kilometer undersjøisk rørledning 

befinner Norge seg i verdenstoppen. 

SYVENdE bud 

At staten engasjerer seg på alle 

hensiktsmessige plan, medvirker til 

en samordning av norske interesser 

innenfor norsk petroleumsindustri og 

til oppbygging av et norsk, integrert 

oljemiljø med både nasjonalt og 

internasjonalt siktepunkt. 

KOMMENtAR: Dette budet er kanskje et av 

de som er blitt best etterlevd, og bekreftes av 

Norges rolle som en ledende oljeog gassnasjon 

i verden. (Se forklaringene til det første 

oljebud). 

ÅTTENdE bud 

At det opprettes et statlig oljeselskap 

som kan ivareta statens forretningsmessige 

interesser og ha et formålstjenlig 

samarbeid med innenlandske 

og utenlandske oljeinteresser. 

KOMMENtAR: Dette budet ble oppfylt med 

en gang gjennom etableringen av Statoil i 

1972. Statoil ble en viktig del av den norske 

modellen, men underveis skjedde det store 

revisjoner (se forklaringene til det første oljebud). 

Norge lot i motsetning til flere andre 

oljeland seg aldri friste til ren nasjonalisering. 

Konkurransen på norsk sokkel sikret medvirkning 

fra verdens ledende teknologimiljøer. 

NIENdE bud 

At det nord for 62. breddegrad velges 

et aktivitetsmønster som tilfredsstiller 

de særlige samfunnspolitiske forhold 

som knytter seg til landsdelen. 

KOMMENtAR: ”De særlige samfunnsforhold” 

ble tolket både som et innenriks- og et utenrikspolitisk 

anliggende. Fra starten innså norske 

politikere at petroleumsvirksomhet i nordområdene 

ville kunne bli sensitiv, først og fremst i 

forhold til vår store nabo i øst. Flere tok til orde 

for at nordområdene burde reserveres for norske 

oljeselskaper. 

Det største uavklarte spørsmål var delelinjen 

mellom Norge og Russland. Etter forhandlinger 

gjennom fire tiår, er dette spørsmålet nå 

i ferd med å finne sin løsning. 

Den innenrikspolitiske dimensjon var knyttet 

til ønsket om at den nordlige landsdel fikk 

del i en verdiskaping basert på egne ressurser. 

Utbyggingen av Snøhvit med ilandføring til 

Melkøya i Hammerfest er et paradigmeskifte 

for landsdelen. 

Debatten om åpning av Lofoten og 

Vesterålen for oljeleting viser noe av den sårbarhet 

som er knyttet til nordområdene i et 

miljøperspektiv. Miljøbevegelsen har varslet 

en tøffere kamp mot petroleumsvirksomhet i 

disse områdene enn det vi har sett tidligere og 

lenger sør på norsk sokkel. 

TIENdE bud 

At norske petroleumsfunn i større 

omfang vil kunne stille norsk utenrikspolitikk 

overfor nye oppgaver. 

13 

KOMMENtAR: tidligere utenriksminister 

thorvald Stoltenberg – far til statsminister Jens 

Stoltenberg – formulerte en gang utfordringen 

slik: ”Vi må sørge for å gi oljepolitikken en 

utenrikspolitisk dimensjon og utenrikspolitikken 

en oljepolitisk dimensjon.” 

Selvfølgeligheter? tilsynelatende, men likevel 

en viktig erkjennelse.

14 

Utstrakt myndighetsovervåking og strenge regler for bruk av 

av norske oljeog gassressurser som ellers kunne gått tapt. 

Leif Hinderaker og Steinar Njå, sjefingeniører i Oljedirektoratet 

Siden oljeog gassvirksomheten 

startet på norsk sokkel i 

1971, har over 2000 milliarder 

standard kubikkmeter 

(Sm3) gass blitt produsert. 

Mesteparten er eksportert til det europeiske 

markedet. 

En liten andel av gassen har blitt 

brukt i Norge som råstoff i petrokjemiske 

fabrikker, som drivstoff på plattformene 

og til transport. Som følge av 

streng regulering og finansielle insentiver 

har lite blitt faklet eller brent. 

Mer enn en fjerdedel av den produ- 

serte gassen er injisert tilbake i reservoarene 

for å opprettholde trykket, og 

dermed bidra til å øke utvinningen. 

Slik injisering er anslått å ha økt 

utvinningen av olje og kondensat med 

omlag to milliarder fat (320 millioner 

Sm3). Det meste av den injiserte gassen 

kan sannsynligvis produseres og selges 

senere. 

brenning forbudt 

For å sikre at oljeselskapene forvalter 

gassen på en måte som er til størst 

mulig nytte for samfunnet, har myn- 

GOD GASS- 

AVKAStNING 

dighetenes regler for forsvarlig utnytting 

av Norges petroleumsressurser 

hatt svært stor betydning. 

Disse slår fast at “brenning ut over 

det som er nødvendig av sikkerhetsmessige 

grunner for normal drift er 

ikke tillatt med mindre departementet 

godkjenner det”. 

Selskapene har derfor vært nødt til 

å finne egnede metoder for å utnytte 

den assosierte gassen fra dag én. I de 

fleste tilfeller har det betydd å transportere 

gassen i rør til markedet. Men 

injeksjon har vært det eneste alter-

assosiert gass har økt verdien 

nativet når ikke rørledninger har vært 

tilgjengelige. 

Til å begynne med utgjorde assosiert 

gass fra oljefelt størstedelen av gassuttaket 

fra norsk sokkel. Men etterhvert har 

reserver fra rene gass- eller gass/kondensatfelt 

spilt en stadig større rolle. 

samarbeid 

Streng regulering av gassbrenning helt 

fra starten, en CO 2-avgift som ble innført 

på begynnelsen av 1990-tallet, og ustrakt 

samarbeid mellom myndigheter og 

Brenning av utnyttbar 

gass på den norske 

kontinentalsokkel er 

ikke tillatt unntatt for 

kortere perioder. 

(fra De 10 oljebud, Industrikomiteen på 

Stortinget 1971. Se egen artikkel.) 

industri har gitt gode resultater. 

Det samlede volumet av faklet og ventilert 

gass har vært bemerkelsesverdig lavt, og utgjorde 

bare 0,16 prosent av produksjonen i 2004. Og 

som figur 2 viser, har trenden vært nedadgående 

i de siste 20 årene. 

Transport 

Norge slutter seg til prinsippet om åpen adgang 

til gasstransportsystemet. Det er en svært viktig 

forutsetning for at assosiert gass skal kunne 

utnyttes optimalt. 

Når produksjonen på et felt minker, vil det 

frigjøre kapasitet i eksisterende produksjonsanlegg 

og rørledninger, som dermed kan ta inn 

ressurser fra andre felt. 

I noen tilfeller vil dette være avgjørende for 

at felt som er for små til å forsvare egne utbygningsløsninger, 

likevel kan produseres lønnsomt. 

Myndighetene spiller en viktig rolle i å 

bygge og utvide transportkapasiteten, og i å 

utrede alternative transportmetoder som kan 

sikre effektive utbygginger. 

Utvikling 

Mange av de tekniske løsningene som er i bruk 

på norsk sokkel i dag, er resultat av betydelige 

investeringer i forskning og teknologiutvikling 

på 1970-, 1980- og 1990-tallet. 

Omfattende F&U-programmer har sett på 

ulike metoder for økt utvinning eller Improved 

Oil Recovery (IOR), inkludert nytten av gassinjeksjon. 

Siden det vil bli mer teknologisk krevende 

og kunnskapsintensivt å opprettholde verdiskapingen 

på norsk sokkel i årene framover, er en 

Global fakling 

sett utenfra. 

15 

DEN NORSKE 

OLJEMODELLEN

16 

Utfordringer ved gassinjeksjon 

Nesten alle funn på norsk sokkel inneholder både gass, olje og kondensat. 

Oljefelt inneholder assosiert gass. Det er naturgass som blir 

funnet i tilknytning til oljen, enten oppløst i oljen eller som en gasslomme 

over oljen. Et slikt felt er troll, hvor en svær gasslomme ligger 

på toppen av en ganske tynn oljesone. 

Gass/kondensatfelt inneholder både gass og tyngre komponenter 

av hydrokarbon. Det gjør at oljen, gassen og kondensatet ikke kan 

utvinnes hver for seg. 

Erfaringer viser at den norske regjeringen ofte anvender et lengre 

tidsperspektiv enn oljeselskapene. Den ønsker derfor å maksimere 

feltenes verdi over en lengre periode. 

I noen tilfeller gir gassinjeksjon den beste langtidsløsningen, selv 

om det å selge gassen tidlig kan gi best kortsiktig gevinst. 

Virkningen av gassinjeksjon avtar over tid. Før eller senere blir 

det nødvendig og ønskelig å endre produksjonsstrategi, og utvinne 

gassen for salg der det er mulig. 

Et eksempel på dette er Osebergfeltet, hvor omfattende gassinjeksjon 

er den viktigste utvinningsmetoden. Feltets rettighetshavere 

har flere ganger utsatt en planlagt nedblåsing av gasskappen, fordi 

oppdaterte studier har slått fast at dette vil øke oljeutvinningen. 

tilsvarende utfordringer må takles på felt hvor oljen ligger under 

en stor gasskappe. Et hovedspørsmål er hvor lenge det vil lønne seg 

å holde gassen inne i reservoaret, for slik å opprettholde trykket og 

utvinne så mye olje som mulig. 

I mange tilfeller vil en omfattende gassproduksjon sette en stopper 

for utttaket av olje. Et eksempel er trollfeltet, som inneholder store 

mengder av både olje og gass. Studier har vist at jo tidligere gass blir 

tatt ut av troll Vest-reservoaret, jo mindre olje vil det være mulig å 

produsere. 

Som regel vil mange av fordelene med å injisere gass for å øke utvinningen 

av olje kunne gå tapt, hvis gassen blir tilbakeprodusert for 

tidlig eller for raskt. 

Gross gas production bn scm 

160 

140 

120 

100 

80 

60 

40 

20 

Gas flaring (Sm3) per Sm3 sold 

o.e. 

Flere måter å 

injisere gass på 

metodene for gassinjeksjon omfatter 

ikke-blandbar injeksjon (brukt på feltene 

Oseberg og Grane), blandbar injeksjon 

(brukt i statfjord-formasjonen på statfjord 

og på deler av Åsgard). For å øke produksjonen 

av kondensat på gass/kondensatfelt, 

bruker noen (som sleiner Øst og deler 

av Åsgard) gassinjeksjon og alternerende 

vann- og gassinjeksjon (WaG). 

siden WaG ikke krever store mengder 

gass, er metoden i bruk på en rekke norske 

felt som snorre, Gullfaks, statfjord og 

Ula. Den utgjør bare 10-12 prosent av den 

totale mengden gass som årlig blir injisert 

på sokkelen. 

61 elds, gas reserves below 50 bn scm 

5 elds, gas reserves above 50 bn scm 

Ormen Lange 

Frigg 

Sleipner E/W 

Åsgard 

Troll 

0 

1971 1976 1981 1986 1991 1996 2001 2006 

Figur 1: Samlet norsk gassproduksjon og andel injisert gass 

40 

35 

30 

25 

20 

15 

10 

5 

0 

Gas export start 

CO2-tax introduced 

1975 1979 1983 1987 1991 1995 1999 2003 2007 

Figur 2: Brenning og ventilering av gass, Sm 3 per Sm 3 av 

solgte oljeekvivalenter 

80 

70 

60 

50 

40 

30 

20 

10 

0 

% fraction gas injected

Gas injection, billion scm per year 

45 

40 

35 

30 

25 

20 

15 

10 

5 

Sleipner E 

Statfjord 

Oseberg 

Åsgard 

0 

1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 

Figur 3: Historisk gassinjeksjon fordelt på felt. 

fortsatt satsing på F&U nødvendig for 

å sikre en konkurransedyktig oljeog 

gassindustri i Norge. 

Økt utvinning 

Vann- og/eller gassinjeksjon er som 

regel nødvendig for å oppnå en høy 

utvinningsgrad på et oljefelt. Langt de 

fleste feltutbygginger på norsk sokkel 

har tatt inn slike metoder i sine utbyggingsplaner. 

De fleste norske oljefelt bruker 

vannflømming som sitt viktigste tiltak i 

arbeidet med å øke utvinningen. Ifølge 

reservoarevalueringer som er utført, 

kunne utvinningen ha økt betydelig 

mer hvis gassinjeksjon hadde blitt tatt i 

bruk på noen av disse feltene. 

Disse evalueringene – kombinert 

med finansielle vurderinger – har nå 

gjort gassinjeksjon til den foretrukne 

IOR-metoden på slike felt. Som et supplement 

til vannflømming, har også 

alternerende vann- og gassinjeksjon 

(WAG) blitt tatt i bruk. 

I noen tilfeller har mangel på 

eksportmuligheter vært den viktigste 

pådriveren for gassinjeksjon. Metoden 

er derfor også brukt på felt som bare 

har oppnådd en beskjeden økning i 

utvinningsgraden som følge av injek- 

OD 0903006 

Injected gas, billion scm per year 

Figur 4: Historisk gassinjeksjon og prognose for gassinjeksjon 

(basert på godkjente planer) 

sjonen. Men gassinjeksjon har med 

svært få unntak hatt en positiv effekt. 

Utskilt gass 

Gass- eller gass/kondensatfelt kan 

produseres enten ved hjelp av naturlig 

trykkavlastning, eller ved å injisere den 

utskilte tørrgassen helt eller delvis i en 

periode. 

I det siste tilfellet reduseres væskeutfellingen 

i reservoaret, og en høyere 

andel av kondensatinnholdet i gassen 

kan utvinnes. 

Per 31. desember 2009 hadde totalt 

595 milliarder Sm3 gass blitt injisert 

på 28 felt. Om lag 60 prosent har blitt 

injisert på feltene Oseberg, Statfjord 

og Åsgard. 

Figur 3 viser mengden gass som 

har blitt injisert på ulike felt inntil 2008. 

Noen av disse har supplert egen gass 

med gass fra nabofelt. 

Flertallet av feltene har imidlertid 

injisert egenprodusert gass. Den 

samme gassen kan dessuten produseres 

og injiseres flere ganger. 

Figur 4 viser både historisk og 

anslått framtidig gassinjeksjon, basert 

på selskapenes planer. I de senere 

årene har om lag 35-40 milliarder 

standard kubikkmeter gass blitt injisert 

45 

40 

35 

30 

25 

20 

15 

10 

5 

Historical gas injection 

Planned gas injection 

0 

1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010 2015 2020 

OD 0903005 

17 

årlig. Dette nivået ser ut til å bli opprettholdt 

i noen år framover. 

Basert på godkjente planer fra 

oljeselskapene, er den framtidige, 

gjennomsnittlige utvinningsgraden 

på norsk sokkel ventet å ligge på 46 

prosent. 

Dette tallet er imidlertid antatt 

å øke til 60-70 prosent på noen av 

de store feltene som Oseberg og 

Statfjord. Den høye utvinningsgraden 

er en kombinasjon av vellykket bruk av 

gassinjeksjon og svært gode reservoaregenskaper. 

kartlegging 

Oljedirektoratet gjennomførte i 2005 

en kartlegging av felt på norsk sokkel 

som enten hadde eller planla å injisere 

store mengder naturgass. 

Undersøkelsen ble oppdatert i 

2009, og Oljedirektoratet anslo at 

gassinjeksjon vil gi mellom to og 2,3 

milliarder fat ekstra olje og kondensat 

på norsk sokkel. 

I tillegg kommer høyere eller 

framskrevne inntekter. Det skyldes at 

gassinjeksjon gjør det mulig å opprettholde 

en oljeog kondensatproduksjon 

som ellers ville sunket eller 

opphørt. i

18 

Daglig oppdateres oversikter om 

aktiviteten på norsk sokkel på 

Oljedirektoratets faktasider på Internett 

– og det registreres mange treff i løpet 

av en arbeidsdag. Blant de faste brukerne 

finner vi veteraner og nykommere i 

næringen, samt konsulenter som bruker 

dataene som grunnlag i sine analyser 

og rapporter. 

Astri Sivertsen og Emile Ashley (foto) 

HARDE

FAKtA 

Over halvparten av Norges petroleumsressurser er fanget 

i sand som ble avsatt der elver møtte havet for 190 til 164 

millioner år siden. Bildet viser 20 centimeter av mellomjuraisk 

deltasand fra reservoaret i Gullfaksfeltet (brønn 

34/10-A-8, ved 2034 meter dyp). 

19 

DEN NORSKE 

OLJEMODELLEN 

a

20 

Noe av det første Kirsten 

Gramstad gjør når hun 

kommer på jobb om morgenen, 

er å hente opp forsiden 

til Oljedirektoratets 

(OD) nettsted på pc-en sin. Der blir 

den som regel liggende resten av 

arbeidsdagen på kontoret utenfor 

Stavanger. 

“Den er fasiten for det vi gjør,” sier 

hun. 

“Vi” omfatter også kollegaen Knut 

B. Hjelle og de andre i Statoil som 

arbeider med strategi og forretningsutvikling 


Gramstad må inn og sjekke hvem 

som har rettigheter til hva på sokkelen, 

før hun kan utveksle informasjon om 

brønner og felt med andre selskaper 

som er på jakt etter data. Hun sjekker 

hvor det er planlagt å samle inn 

seismikk, og når seismikkdata fra 

tidligere tokt blir frigitt for offentligheten. 

Dessuten er hun ofte inne på 

Oljedirektoratets sider for å se hva som 

står i petroleumsloven og forskriftene. 

“Og det fantastiske elektroniske 

kartet bruker vi mange ganger om 

dagen,” sier geologi- og geofysikkoordinatoren. 

Hjelle legger til at Oljedirektoratets 

faktasider er basis for flere av de 

interne rapporteringssystemene i 

Statoil: “Vi går inn og henter data fra 

OD og sørger for at vår interne database 

er i samsvar med det som OD har 

på sine faktasider. Det er et uvurderlig 

verktøy, i og med at det er det eneste 

stedet vi kan få 100 prosent oversikt 

over aktiviteten på norsk sokkel, helt 

fra tidenes morgen og fram til i dag.” 

Oppdatert 

Selv ikke for et selskap som er operatør 

for om lag 75 prosent av all oljeog 

gassproduksjon på sokkelen, er det 

praktisk mulig å holde oversikt, forklarer 

Hjelle. Geofysikeren har en fartstid 

på 34 år i oljeselskapet. 

”OD skal ha all ære for at nettsidene 

er oppdatert nesten til en hver tid. 

Det tar utrolig kort tid fra en beslutning 

er tatt til basen er oppdatert,” sier 

han. 

Ifølge Hjelle brukes 

Oljedirektoratets faktasider og -kart 

bevisst i alt arbeid som har med planlegging, 

strategi og rapportering å 

gjøre. Ledelsen, fra konsernsjef Helge 

Lund og nedover, benytter ODs tall og 

grafer i sine presentasjoner og foredrag, 

internt i selskapet og ute i verden: 

“Til og med børsrapporteringen 

til New York baserer seg på tellingsmetodikk 

som kommer fra OD.” 

Noen mil unna ligger det norske 

hovedkontoret til franske Total. Olje- 

og gasselskapet er blant de største 

utenlandske aktørene på norsk sokkel, 

målt i antall lisenser og størrelsen på 

reservene som det har fått tillatelse 

til å utvinne. Her følger lisens- og 

porteføljekoordinator Robert P. 

Johannessen, også han geofysiker, 

daglig med på Oljedirektoratets nettsider. 

Også han bruker nettstedet for å 

overvåke aktivitetene på sokkelen, og 

som et verktøy til å lage presentasjonsmateriell: 

“Faktasidene har en høy grad 

av troverdighet i vårt selskap. Hvis OD 

er oppgitt som kilde på et lysark, er 

det en anerkjennelse av at dataene er 

riktige.” 

Det er mye gjennomtrekk blant 

internasjonalt ansatte, som gjerne 

bor i Norge i tre-fire år før de reiser 

igjen. Fra dem får Johannessen stadig 

spørsmål om å finne fram informasjon 

om for eksempel brønner, reserver, 

produksjonstall og andre selskapers 

aktiviteter på sokkelen. 

”De setter pris på å få svar i løpet 

av kort tid, og mye takket være sidene 

fra OD, er det mulig for meg å gi rask 

tilbakemelding,” sier han. 

Når de spør hvor han har fått tak i 

informasjonen, og han svarer at den 

kommer fra OD sine websider, da er 

det greit. 

Et annet viktig poeng for 

Johannessen er at tallene fra 

Oljedirektoratet er de offisielle, slik at 

selskapene kan forholde seg til en felles 

plattform internt og seg imellom. 

Som ansatt i et internasjonalt selskap 

samler Johannessen informasjon 

fra kilder i mange land. Han har 

inntrykk av at mye som er åpent tilgjengelig 

i Norge, blir holdt hemmelig 

andre steder. På britisk side av sokkelen 

er navn og plassering omtrent alt 

du får vite om brønner som bores. 

“Du klarer som regel å tolke deg 

fram til hva som skjer. Men du får ikke 

fakta, og må bruke mye tid på å skaffe 

informasjon,” sier Johannessen, som 

tror myndigheter i andre land har mye 

å lære av norsk åpenhet. 

nykommerne 

Han får støtte fra en av nykommerne 

på sokkelen, Faroe Petroleum Norge. 

Selskapet startet på Færøyene i 1997, 

men ble britisk i 2002. Det har andeler 

i 19 utvinningstillatelser på norsk sokkel 

og hovedkontor i Stavanger. 

Britiske Jayne Roberts er geolog 

og dataansvarlig i selskapet. Utenfor 

Vest-Shetland har Faroe andeler i 

utvinningstillatelser som ligger på 

både norsk og britisk sokkel. Roberts 

har derfor grunnlag for å kunne sammenligne 

informasjonen som tilbys i 

de to landene. 

“OD faktasider er veldig mye bedre 

enn de som finnes i Storbritannia. 

Dataene som finnes hos OD er mer 

presise og mer standardiserte enn de 

britiske,” sier hun. 

“Det er veldig mye informasjon, og 

informasjonen er mer oversiktlige. Når 

jeg er på jakt etter data, begynner jeg 

nesten alltid med å søke i faktasidene,” 

sier Roberts. 

Dessuten er det flott å kunne laste 

ned informasjon i form av regneark. 

Det gjør livet mye lettere når hun har 

behov for raskt å sette sammen en 

presentasjon. 

To andre nykommere vet også å 

sette pris på informasjonen som tilgjengeliggjøres 

på faktasidene: Spring 

Energy – et to år gammelt norsk selskap 

med 24 ansatte i Oslo og andeler 

i 24 utvinningstillatelser – og den 

norske avleggeren til italienske Edison 

International. Etter tre år i landet sitter 

15 ansatte i Stavanger og administrerer 

en håndfull utvinningstillatelser på 

sokkelen. 

Sissel Melgaard i Spring Energy og 

Anne-Brit Ramse i Edison er begge 

dataansvarlige i sine respektive selskaper. 

De sørger for at kollegene får tak 

i den informasjonen de trenger, og de 

har samme svar på spørsmålet om de 

bruker informasjonen som

OD legger ut på sine nettsider: 

Oljedirektoratets faktasider og –kart, 

sammen med den øvrige informasjonen, 

blir mye brukt. Gjerne flere ganger 

om dagen. 

Ifølge Melgaard er informasjon om 

brønner mest etterspurt. Selskapets 

geologer er på jakt etter bilder av kjerneprøver 

i frigitte brønner, og vil vite 

om det har kommet nye formasjonstopper 

på brønner som er under boring. 

Informasjon om pågående seismikk 

kommer også høyt opp på lista. 

Dessuten er finansfolkene mye inne 

på sidene. De vil være sikre på at de 

sitter på den nyeste selskapsinformasjonen, 

dersom det for eksempel skulle 

by seg en anledning til å bytte andeler i 

utvinningstillatelsene på sokkelen. 

“Er man i tvil, er dette det beste stedet 

å oppsøke,” sier Melgaard. Hun laster 

ned data fra Oljedirektoratet til selskapets 

egne datasystemer, for at geologene 

i Spring skal kunne jobbe videre 

med å tolke informasjonen herfra. 

Ramse i Edison bruker sidene til 

å holde seg orientert om brønner, 

seismikk og generelle nyheter om 

sokkelen. Hun laster ikke ned data fra 

Oljedirektoratet til interne systemer, 

men søker fram informasjon etter 

behov. 

“Faktasidene er det OD som har 

ansvaret for å oppdatere. Da vil 

ikke vi laste ned data til oss, for selv 

å måtte sjekke for oppdateringer. 

Oljedirektoratets base er vår database,” 

sier hun. 

konsulentene 

Oljeselskapene er nok de tyngste brukerne 

av Oljedirektoratets informasjonstjenester, 

forteller Jan Bygdevoll, ODs 

direktør for prognoser, analyser og data, 

og øverste ansvarlig for faktasidene. 

”Og konsulentselskaper i oljebransjen,” 

legger han til. 

Disse tar Oljedirektoratets data og 

kombinerer dem med data fra andre kil- 

der, og lager produkter som kan selges. 

Eksempler på dette er konsulentselskapene 

Rystad Energy og Acona 

Wellpro. Jarand Rystad, grunnlegger og 

leder i analyseselskapet Rystad Energy, 

gir villig sin karakter: “ODs baser er best 

practice’ globalt.” 

“Det vet vi en del om, siden vi har 

utviklet en global database over alle 

verdens oljeog gassfelt. Vi jobber mot 

myndigheter i alle land i verden, samt 

flere enn 1000 selskaper. Dermed har vi 

et godt utgangspunkt for å bedømme 

hvor god kvaliteten er.” 

På spørsmål om hva slags informasjon 

Rystad laster ned fra OD, er svaret: 

“Alt. Brønner, produksjon, reserver, 

areal. Alt.” 

Jarand Rystad skryter av at strukturen 

på dataene er veldig entydig, med 

hensyn til hvor de ligger og hvilket 

format de er lastet opp i. Og så er det 

kvaliteten på dataene, som etter hans 

mening er veldig god, og det faktum at 

Oljedirektoratet har lagt inn informasjon 

som går helt tilbake til 1966. 

“De har klart å få alle de gamle 

dataene inn på en nidkjær, systematisk 

måte,” sier han. 

Informasjonen fra Oljedirektoratet 

blir pakket inn med data fra andre 

kilder, og lagt ut som databaser som 

inngår i konsulenttjenestene selskapet 

selger. Kundene er oljeselskaper, oljeserviceselskaper, 

investorer og myndigheter 

– hovedsakelig i Nord-Europa. 

Rystad Energy lever av å gi råd om forretnings- 

og strategiutvikling, og hjelp i 

forbindelse med oppkjøp. 

Rystad, som tidligere var ansatt i 

konsulentselskapet Wood Mackenzie, 

skulle gjerne hatt ut mer informasjon 

fra Oljedirektoratet. Rystad viser til 

prognoser og framskrivninger som 

Oljedirektoratet gjør i andre sammenhenger, 

men som ikke ligger inne i de 

offentlige databasene. 

“Men det er forsåvidt bra, for vi må 

gjøre en del value add’ på egen hånd, 

og det inngår i rådgivningstjenestene 

vi tilbyr,” sier han. 

Geoportal 

Kjell-Are Vassmyr, direktør for nye 

forretningsområder i Acona Wellpro, 

har nettopp lansert nettportalen 

Arctic web. Her inngår mesteparten av 

Oljedirektoratets data, sammen med 

annen myndighetsinformasjon om 

miljø, næring, værforhold, infrastruktur 

og beredskap langs kysten og til havs 


Geoportalen er et resultat av 

Demo 2000 – et prosjektrettet 

teknologi utviklingsprogram i regi 

av Olje- og energidepartementet og 

Norges forsk ningsråd – og utviklingen 

er sponset av seks oljeselskaper. 

Arctic web er ment å være et planleggingsverktøy. 

Det er rettet mot folk 

som jobber med beredskapsplanlegging 

eller miljøanalyser, eller planlegger 

ulike offshoreaktiviteter som leteboring 

eller feltutvikling, opplyser Vassmyr. 

Hans beskrivelse av kvaliteten på 

informasjonen han får via faktasidene 

er god: “Vi har gjort en vurdering av 

alle de ulike dataeeierne, og det er 

“Til og med børsrapporteringen til New York baserer seg på 

tellingsmetodikk som kommer fra OD.” Knut B. Hjelle, Statoil 

21 

ikke noen hemmelighet at vi er svært 

begeistret for den måten OD presenterer 

sin informasjon på. Vi er imponert 

både over kvalitet og responstid.” 

Foreløpig tar ikke Acona betalt 

for bruken av Arctic web, som nå blir 

markedsført overfor universiteter og 

forskningsinstitusjoner, kommuner, 

fylker og departementer. Flere av de 

forannevnte eier faktisk dataene som 

ligger tilgjengelig i portalen, men de er 

kanskje ikke klar over at de finnes. 

“Vi sammenstiller informasjon fra 

OD med annen informasjon. Det er ikke 

nødvendigvis OD sin oppgave verken 

å formidle eller hente inn. Men vi gjør 

ODs data tilgjengelig for brukere som 

normalt kanskje ikke går inn på ODs 

faktasider,” sier Vassmyr. i

22 

Det er gode grunner til at Oljedirektoratet 

legger ut så mye informasjon som det gjør. 

Oljenorges 

databank 


“Vår politikk er å være så åpne 

som mulig,” sier Jan Bygdevoll, 

Oljedirektoratets direktør for prognoser, 

analyser og data. 

Informasjonen om aktivitetene 

på sokkelen er nasjonens eiendom, 

forklarer han. Når den blir spredt 

og utnyttet effektivt, medfører det 

at selskapene utnytter ressursene 

bedre. Det er ikke nødvendig å gjøre 

ting om igjen, når selskapene kan 

basere seg på data fra andre. 

De leter bedre og utvinner bedre 

når de har tilgang til informasjon fra 

andre. 

Operatørselskapene er lovpålagt 

å rapportere til Oljedirektoratet om 

sine boreaktiviteter og seismiske 

undersøkelser og må sende inn data 

og prognoser over felt, funn og 

transportsystemer. De må innrapportere 

ressursene i de enkelte felt 

og funn, og dessuten overlevere 

prognoser for produksjon, kostnader 

og utslipp til miljøet. 

Ønskebrønner 

Oljedirektoratet forvalter derfor en 

enorm samling av informasjon. Ikke 

bare digitale data, men også fysiske, 

for eksempel kjerneprøver fra de 

fleste letebrønnene som har blitt 

boret i løpet av de 40 årene det har 

foregått oljeog gassvirksomhet på 

norsk sokkel. Kjernelageret er 2870 

kvadratmeter stort og rommer kjerner 

fra 1457 brønner. 

Bygdevoll kan fortelle at kjerneprøvene 

er i bruk nesten daglig. 

Geologer bruker dem til hjelp for å 

danne seg et bilde av et område før 

de eventuelt utforsker det videre. 

Direktoratets folk jobber ikke 

bare med å ta i mot og bearbeide 

all denne informasjonen. De legger 

også ned et betydelig arbeid i å 

kontrollere kvaliteten på dataene de 

tar imot, før de blir gjort tilgjengelig 

på Oljedirektoratets nettsider (www. 

npd.no) eller publisert på andre 

måter. 

Tillit 

Sjefingeniør Alf Stensøy og kollega 

Magnar Haugvaldstad fremmer 

kvalitet og tilgjengelighet som en 

forutsetning for at selskapene som 

avleverer og bruker informasjonen 

skal ha tillit til Oljedirektoratet. 

Mange av selskapene laster ned 

Oljedirektoratets data til egne systemer, 

for selv å produsere prognoser, 

grafer og kart. 

”Det er viktig at informasjonen 

får en status, en verdi, slik at 

de vil bruke den selv internt,” sier 

Haugvaldstad. 

Stensøy legger til at det slett ikke 

bare er oljeselskaper som bruker 

faktasidene. Mange serviceselskaper 

er blant de ivrigste til å hente informasjon: 

”De legger opp driften etter 

våre oversikter. De vil finne ut hvor 

og hvor mye det bores, slik at de kan 

planlegge hvor mye stål de må kjøpe 

inn, for eksempel.” 

Stensøy og kollegene får mye 

spørsmål fra brukerne. De snakker 

med folk hver dag, og henviser 

videre til andre fagfolk hvis de ikke 

Paleontolog Robert Williams (t.v.) og 

ansvarlig for kjernelageret, Odd Kristiansen, 

får daglig besøk fra fagfolk som studerer 

kjerneprøver fra de nær 1500 letebrønnene 

som har blitt boret gjennom 40 års virksomhet 

på norsk sokkel.

selv kan svare. Dessuten er tilbakemeldingsfunksjonen 

på nettsidene flittig 

brukt. 

Tilbakemeldinger 

“En viktig kvalitetssjekk av sidene våre 

er faktisk den store bruken. For hvis 

vi har lagt ut ting feil — og jeg må jo 

innrømme at det også skjer — så får vi 

veldig raskt tilbakemelding,” forteller 

Jan Bygdevoll, som legger til at direktoratet 

har interne prosesser også for å 

kontrollere at informasjonen er korrekt. 

”Det er et tillitsforhold mellom oss 

og selskapene. De gir fra seg data mot 

at de blir presentert på en riktig måte.” 

Den første internettversjonen av 

faktasidene kom i 1999. Siden har det 

blitt lagt ut stadig mer informasjon, og 

den blir presentert på nye måter etter 

som teknologiutviklingen gjør det 

mulig. Hver dag får www.npd.no besøk 

av nærmere 1700 brukere. Mellom en 

tredjedel og halvparten går direkte inn 

på faktasidene og kartet. 

Olje-atlas 

Faktakart er en viktig del av 

Oljedirektoratets tjeneste på Internett. 

Utgangspunktet var det store veggkartet 

som viser alle utvinningstillatelser 

på kontinentalsokkelen. I elektronisk 

versjon er dette bygd ut videre med 

informasjon og lete- og produksjonsbrønner 

og annen feltinformasjon. 

Hans Stokka, systemutvikler i 

Oljedirektoratet, sier at all informasjon 

på kartet er synkronisert med faktasidene 

– oppdatert hvert døgn. 

Data fra faktasidene kan lastes ned 

som regneark, og folk kan søke seg 

fram på sokkelen ved hjelp av Google- 

23 

kart. Alle data blir oppdatert en gang i 

døgnet, men snart skal det være mulig 

å oppdatere dem kontinuerlig. 

Da en helt ny versjon av nettstedet 

ble lansert i fjor høst, fikk etaten 

kritikk fra en offentlig etat fordi sidene 

ikke krever innlogging og passord av 

brukerne. 

“Men hele hensikten med våre 

data er at alt skal være gratis og lett 

tilgjengelig for Oljenorge,” konstaterer 

Stokka. i 

DEN NORSKE 

OLJEMODELLEN

24 

Kamp mot 

kvartalskapitalismen

Eldbjørg Vaage Melberg og Emile Ashley (foto) 

Når beslutninger om store petroleumsprosjekter skal 

fattes, er økonomien avgjørende. Det kan oppstå ulike 

synspunkter på lønnsomheten i prosjekter mellom oljeselskapene 

og myndighetene. Populært kan dette uttrykkes 

som at samfunnsøkonomi står mot kvartalskapitalisme. 

Begrepet samfunnsøkonomi 

er viktige for å forstå hvordan 

Oljedirektoratet (OD) 

arbeider med økonomisk 

analyse for ressursene på 

norsk sokkel – blant annet i forbindelse 

med utbyggingsprosjekter. 

Samfunnsøkonom Benvenutta 

Henriksen har arbeidet med økonomisk 

analyse i Oljedirektoratet i 17 år. 

Hva er samfunnsøkonomi? 

Samfunnsøkonomi handler om 

hvordan vi forvalter ressursene våre 

- enten det gjelder naturressurser, 

arbeidskraft eller produksjonsutstyr, 

på mest mulig effektiv måte. 

Samfunnets ressurser er knappe, og 

vi ønsker å få mest mulig ut av ressursene. 

Markedet er normalt et effektivt 

virkemiddel for å allokere samfunnets 

ressurser. Men det er ikke alltid samsvar 

mellom det som er selskapsøkonomisk 

beste løsning og det som er 

best for samfunnet. Litt spissformulert 

kan vi si at i stedet for at ”den usynlige 

hånd” bidrar til den beste løsning for 

samfunnet, så kan markedet bidra til 

at den ”usynlige fot” spenner ben for 

oss. Da må myndighetene korrigere 

de løsningene selskapene kommer 

fram til og sikre at løsningene sammenfaller 

med det som er best for 

samfunnet. Samfunnsøkonomiske 

analyser er et virkemiddel til å få til en 

effektiv og fornuftig prioritering av 

samfunnets ressurser. 

Er det derfor OD foretar samfunnsøkonomiske 

analyser? 

Benvenutta Henriksen er fagkoordinator 

og har jobbet med petroleumsøkonomiske 

og samfunnsøkonomiske analyser 

i Oljedirektoratet siden 1993. 

Det er flere grunner til det. For det 

første er det et krav til departementer 

og underliggende etater, som OD, at 

det skal gjennomføres samfunnsøkonomiske 

analyser i forbindelse med 

prosjekter, utredninger, forskrifter, 

reformer og tiltak samt meldinger og 

proposisjoner til Stortinget. Dette kravet 

om gjennomføring av samfunnsøkonomiske 

analyser er forankret i 

Utredningsinstruksen. Formålet er å 

sikre god forberedelse og styring av 

offentlige tiltak. 

Dessuten er det ikke alltid samsvar 

mellom det som er selskapsøkonomisk 

beste løsning og det som er best 

for samfunnet. Når perspektivene er 

forskjellige, kan også de økonomiske 

beslutningskriteriene bli forskjellige. 

For eksempel har samfunnet 

vanligvis et lavere avkastningskrav 

enn selskapene, noe som tilsier at 

myndighetene finner flere oljeog 

gassprosjekter lønnsomme enn 

det selskapene gjør. Spesielt store 

avvik i lønnsomhetsbetraktninger 

kan vi få for langsiktige prosjekter 

med høye initielle kapitalutlegg og 

inntekter som kommer langt ut i tid. 

Dette blir forsterket av den såkalte 

kvartalskapitalismen som kan gjøre 

ledelsen i selskapene ekstremt kortsiktige 

i stedet for å konsentrere seg 

mer om den langsiktige utviklingen. 

Kvartalskapitalismen får dessverre 

oljeindustrien til å tenke kortsiktig litt 

for ofte, mener Henriksen. 

I tillegg kan selskapenes ulike 

eierinteresser gi opphav til strategisk 

adferd som kan gi betydelige avvik 

25 

DEN NORSKE 

OLJEMODELLEN 

a

26 

”All petroleumsaktivitet på sokkelen vil gi ringvirkninger på land som 

kan være betydelige. Disse prøver vi å synliggjøre så godt som mulig, 

dersom de er viktige for beslutningene som skal tas. Men det er ikke sikkert 

at de rent tallmessig skal inn i den konkrete økonomiberegningen.” 

mellom samfunnsøkonomi og selskapsøkonomi. 

En investeringsbeslutning på norsk 

sokkel gir gjerne implikasjoner for andre 

eksisterende prosjekter, og av og til også 

for prosjekter under planlegging. I tillegg 

er ofte den økonomiske konsekvens for et 

selskap avhengig av utfallet av ulike kommersielle 

forhandlinger mellom partene 

i de ulike prosjekter. Dette gir vanskelige 

interessekonflikter, hvor det ofte kan bli 

avvik mellom bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk 

optimal utnyttelse av et 

prosjekt. 

Kan du eksemplifisere dette slik at det blir litt 

mindre fagøkonomisk? 

La oss ta utgangspunkt i utbygging av 

et oljefelt med assosiert gass som satellitt 

til et eksisterende felt. Det nye oljefeltet må 

frakte den assosierte gassen i gassrørledningsnettet 

fram til kjøperen på kontinentet. 

Det nye feltet må betale tariffer, eller 

leie, for prosessering av oljen på det gamle 

feltet og tariffer i rørledning for frakt av 

gass. Noen av eierne i det nye satellittfeltet 

er også eiere i det gamle feltet som brukes 

for prosessering og i rørledningen. 

”Kvartalskapitalismen 

får dessverre oljeindustrien 

til å tenke kortsiktig 

litt for ofte.” 

(Benvenutta Henriksen) 

Verdien av en utbygging av det nye 

feltet vil derfor være avhengig av hvilke 

prosesseringstariffer og transporttariffer 

som betales og hvilke eierandeler den 

enkelte eier har i de ulike delprosjektene. 

Den beste løsningen realøkonomisk eller 

samfunnsøkonomisk vil ikke nødvendigvis 

være den beste økonomiske løsningen for 

den besluttende eierfraksjonen i utvinningstillatelsen. 

Hvordan gjennomføres slike samfunnsøkonomiske 

analyser? 

I samfunnsøkonomisk analyse, 

eller nytte-kostnadsanalyse som er et 

vanligere brukt ord om slike analyser, 

er en vanlig framgangsmåte først å 

beskrive alle relevante virkninger, for 

så å tallfeste dem, og gjerne verdsette 

dem i kroneverdier så langt det 

er mulig. Kroneverdiene brukes til å 

veie betydningen av de ulike effektene 

mot hverandre. Dersom den 

beregnede verdien av alle effektene 

ved et tiltak eller et prosjekt legges 

sammen og summen blir positiv, sier 

vi at tiltaket er samfunnsøkonomisk 

lønnsomt. 

Selv om samlet nytteverdi er 

større enn samlede kostnader, er ikke 

det nødvendigvis det samme som 

at tiltaket er ønskelig for samfunnet. 

Det kan være flere grunner til dette, 

for eksempel at alle effektene av et 

tiltak ikke alltid kan måles i kroner 

på en god måte, eller at fordelingsvirkningene 

av prosjektet kan ses på 

som uheldig. Som en hovedregel vil 

samfunnsøkonomisk lønnsomhet 

bedre oppsummere et tiltaks effekter 

jo mindre betydningsfulle fordelingsvirkningene 

er, jo flere konsekvenser 

vi finner det faglig forsvarlig å verdsette 

i kroner og jo mindre innslag 

det er av etisk vanskelige spørsmål. 

Nytte-kostnadsanalyser vil derfor 

ikke uten videre gi et klart svar på 

om et tiltak er ønskelig for samfunnet 

som helhet. Analysen bør derfor 

også redegjøre for, og vurdere relevante 

forhold som ikke tallfestes i 

nytte-kostnadsanalysen. 

Har du noen konkrete eksempler på 

slike virkninger som er vanskelig å verdisette? 

I forbindelse med miljøtiltak, kan 

det være mulig å måle kun enkelte 

virkninger i kroner. Andre virkninger 

kan det være vanskelige å måle på 

annen måte enn i fysiske enheter. I 

slike tilfeller kan vi gjennomføre en 

nytte-kostnadsanalyse basert på de 

nytte- og kostnadseffektene vi finner 

det faglig forsvarlig å verdsette. 

De andre virkningene bør imidlertid 

(Benvenutta Henriksen) 

beskrives og inngå i en samlet vurdering 

av tiltaket. Det samme gjelder 

for eksempel for ringvirkninger av et 

prosjekt. 

Det kan være vanskelig å forklare at 

ringvirkninger ikke alltid er med i de 

samfunnsøkonomiske regnestykkene. 

Det forstår jeg godt. All petroleumsaktivitet 

på sokkelen vil gi 

ringvirkninger på land som kan være 

betydelige. Disse prøver vi å synliggjøre 

så godt som mulig i de samfunnsøkonomiske 

analysene, dersom 

de er viktige for beslutningene som 

skal tas. Men det er ikke sikkert at 

de rent tallmessig skal inn i den konkrete 

økonomiberegningen – i det 

samfunnsøkonomiske regnestykket. 

For at ringvirkninger skal inn 

i selve beregningen, bør de gi et 

bidrag til netto verdiskaping og ikke 

bare føre til ren omfordeling av verdiskapingen. 

Slik omfordeling kan 

for eksempel være at økt aktivitet i 

nord motsvares av redusert aktivitet 

i Stavanger- eller Bergens-området. 

Det kan også være at økt aktivitet i 

petroleumsindustrien går på bekostning 

av andre næringer som i alle 

fall på lang sikt konkurrerer om de 

samme knappe ressursene, slik som 

arbeidskraft. 

Dersom verdien av økt aktivitet i 

et område eller innenfor en næring 

er lik verdien av redusert aktivitet i 

andre områder (eller andre næringer), 

vil ikke den samlede verdien av 

prosjektet bli endret, og skal følgelig 

ikke tas med i regnestykket. 

Denne fordelingsvirkningen kan 

likevel ha betydning for beslutningstakernes 

vurdering av prosjektet, 

og bør derfor så godt som mulig 

omtales i analysen. Det blir da også 

som regel gjort i myndighetenes 

analyser. Generelt må det imidlertid 

stilles strenge krav til den empiriske 

analysen for å kunne regne inn ringvirkninger 

i en samfunnsøkonomisk 

analyse. i

Statlige etater 

i petroleumsnæringen 

Gassco AS 

Gassco AS er eit statleg 

selskap som har ansvaret 

for transport av gass frå 

den norske kontinentalsokkelen. 

Selskapet 

er operatør for Gassled. 

Gassco har ikkje eigardelar 

i Gassled, men 

varetek operatørskapet 

på ein nøytral og effektiv 

måte i forhold til eigarane 

og brukarane. 

Gassled 

Gassled er den formelle 

eigaren av 

infrastrukturen knytt 

til gasstransporten frå 

norsk sokkel. Gassled 

er eit interessentskap 

som er eigd av olje- 

og gasselskapa på 

norsk sokkel. Gassled 

har ingen tilsette, 

interessentskapet er 

organisert gjennom 

ulike komitear med 

spesifikke oppgåver. 

Petoro AS 

Petoro AS er eit statleg 

selskap som tek 

hand om Statens 

direkte økonomiske 

engasjement (SDØE) 

på vegne av staten. 

Gassnova 

Gassnova SF har som 

føremål å forvalte Staten 

sine interesser knytt til 

handsaming av CO 2. 

Frå 1. januar 2008 er 

Gassnova Staten sitt 

utøvande selskap ved 

utbygging og drift av 

anlegg og infrastruktur 

for planlagde fangst- og 

lagringsløysingar for CO 2 

på Kårstø og Mongstad. 

Olje- og energi- 

departementet (OED) 

Olje- og energidepartementet 

har det overordna ansvaret for 

forvaltninga av petroleumsressursane 

på den norske kontinentalsokkelen. 

Departementet skal 

sjå til at petroleumsverksemda 

blir driven etter dei retningslinjene 

Stortinget og regjeringa dreg opp. 

Departementet har i tillegg eit særskilt 

ansvar for å følgje opp dei statlege 

selskapa Petoro AS og Gassco 

AS, og det oljeselskapet som staten 

eig delar av, Statoil ASA. 

Oljedirektoratet 

(OD) 

Oljedirektoratet er administrativt 

underlagt Oljeog 

energidepartementet. 

Oljedirektoratet har ei 

sentral rolle innanfor petroleumsforvaltinga, 

og er eit 

viktig rådgivande organ for 

Olje- og energidepartementet. 

Oljedirektoratet utøver 

forvaltingsmyndigheit i samband 

med undersøkingar 

etter og utvinning av petroleumsførekomstar 

på den 

norske kontinentalsokkelen. 

Det omfattar óg myndigheit 

til å fastsette forskrifter og 

fatte vedtak etter regelverket 

for petroleumsverksemda. 

Petroleumstilsynet 

(Ptil) 

Petroleumstilsynet har myndigheitsansvaret 

for teknisk og 

operasjonell tryggleik, mellom 

anna beredskap og arbeidsmiljø. 

Myndigheitsansvaret dekker 

alle fasar av verksemda – som 

ved planlegging, prosjektering, 

bygging, bruk og ved eventuelt 

seinare fjerning. Tryggleik er eit 

ord som i Petroleumstilsynet 

sin terminologi famnar vidt. 

Omgrepet omfattar ta av tre 

kategoriar verdiar: Tryggleik 

for menneske sine liv, helse 

og velferd, det ytre miljøet og 

økonomiske investeringar og 

driftsregularitet. 

Statoil ASA 

Illustrasjon: 

Øystein Nag 

Statoil ASA er eit internasjonalt 

selskap som 

er til stades i 41 land. 

Selskapet er børsnotert 

i Oslo og New York. 

Staten eig per 31. 

desember 2009 

67 prosent av aksjane 

i selskapet. 

27

28 

Bedre 

enn sitt rykte? 

Det er mer enn 40 år siden petroleumsvirksomheten 

startet på norsk 

kontinentalsokkel. I dag er dette 

Norges viktigste næring målt i 

eksportverdi og inntekter til staten, 

og næringen sysselsetter over 

200 000 personer, både i havet og 

på land. De aller fleste av landets 

kommuner har innbyggere som på 

ett eller annet vis er knyttet til petroleumsnæringen. 

Så langt har petroleumsindustrien 

skapt verdier for 

ca 8000 milliarder kroner. 

Det bildet mediene formidler 

av næringen, viser en industri som 

møter motbør, også i deler av befolkningen. 

Slik oppfattes det i alle fall 

i stor grad av næringen selv. 

Reklamemannen Kjetil Try i Oslo 

gjorde for et par år siden en jobb 

for Utdanningsdepartementet som 

ønsket å øke søkingen til lærerutdanningen. 

Det ble laget en målrettet 

reklamekampanje, og søkingen til 

lærerutdanningen økte. Det hjalp 

altså med reklame. 

Try mener at oljenæringen har et 

bra omdømme. Han tror at nordmenn 

flest er stolt av industrien og at vi 

vet er avhengige av oljeinntektene: 

”Nordmenn ser på oljen som en 

Lotto-gevinst, selv om stadig flere 

snakker om fornybar energi og hva vi 

skal gjøre når oljen tar slutt.” 

Han utdyper ved å peke at 

meningsmålinger er ikke alltid til å 

stole på: ”Der svarer folk det de tror er 

politisk korrekt. De sier at de er opptatt 

av miljø – men det viser ikke igjen 

i valgresultater, for eksempel 

gjorde miljøpartiene det 

dårlig ved siste stortingsvalg. Så 

lenge vi slipper å ofre noe, er det 

ok med miljø.” 

Han ser at folk gjerne kan kildesortere 

melkekartonger hvis det er 

bra, fordi det ikke koster noe. Det 

folk i Norge er aller mest opptatt av, 

er trygghet, helse, skole, samferdsel. 

Hvis folk blir spurt om de tror at oljeindustrien 

skader miljøet i Norge vil 

nok mange svare ja, men det er ikke 

sikkert at de mener det. Bak det politisk 

korrekte ligger også et behov for 

trygghet – og takknemlighet. 

Try tror altså ikke at det er nødvendig 

for petroleumsnæringen med 

noen reklamekampanje for å opplyse 

allmennheten om betydningen av 

olje og gass for norsk velferd. 

selvopptatt 

Når folk som jobber i oljenæringen 

samles, snakker de ofte om at folk vet 

for lite om petroleumsvirksomheten 

og den økonomiske betydningen av 

næringen. Da er nok folk i næringen 

litt selvopptatt, tror Try: ”Folk skjønner 

at vi har det så bra som vi har det 

på grunn av oljen. De forbinder olje 

med velstand. Men samtidig vet de at 

oljen tar slutt, at oljeeventyret er litt 

på hell.” 

Han tror ikke at katastrofen i 

Mexicogolfen betyr særlig mye for 

hvordan de fleste betrakter virksomheten. 

Det var noe som skjedde i 

USA. I Norge er vi mye flinkere, men 

det som hendte der minner oss på at 

noe kan gå galt. Oppfatningen er at 

BP og andre kanskje er for griske, at 

selskapene ikke er så forsiktige som 

de sier at de er. 

Men det ville aldri ha skjedd 

med Statoil: ”Som norsk selskap er 

de ordentlige, forsiktige, har god 

teknologi. Det tror jeg at nordmenn 

mener – på samme måte som at vi 

føler oss sikrest når vi flyr med SAS 

eller Norwegian.” 

At bransjen framstilles som den 

gjør i mange medier, ligger i medias 

natur, ifølge Try. Oljenæringen er en 

maktfaktor, derfor går media løs på 

industrien. Olje handler om alt det 

media liker å angripe, mye penger, 

makt, miljøkatastrofer og korrupsjon. 

Tett på 

Aslak Sira Myre kom som et frisk pust 

inn i norsk oljedebatt da han lanserte 

sin bok Herskap og tjenere tidlig i høst. 

Han er født og oppvokst i Stavanger 

med en far som jobbet i oljeindustrien. 

Han konstaterer at det er mange 

negative holdninger til oljevirksomheten, 

både fortjent og ufortjent, og 

han bruker Statoil som et eksempel 

på begge deler: ”Kjeften er vel unt, 

blant annet på grunn av oljesandprosjektet 

i Canada, men hvis en ser 

på oppbyggingen av Statoil til et 

stort selskap på norsk sokkel, er det 

en god ting. Alt blir sauset sammen. 

Men oljeindustrien fortjener et kritisk 

blikk.”

Han reagerer på forestillingen om 

at saken framstilles som om den bare 

har en side. 

Industrien må gjøre noe konkret 

for å bedre sitt omdømme, mener 

Aslak Sira Myre, for eksempel kan 

Statoil droppe oljesandprosjektet. 

”Jeg har ingen tro på kjappe 

mediegrep. Industrien har et imageproblem. 

Det er det de gjør som skaper 

problemene. For å skape et annet 

bilde av industrien, må noen fortelle 

historier om industrien. På godt og 

vondt. Det er det jeg gjør i boken 

min, ” sier han. 

Sira Myre mener Stavanger 

Aftenblad er gode til det – men det er 

ingen i Oslo som leser den lokalavisen. 

”De som skriver i avisene ser 

ingen industri. I Oslo ser journalistene 

innvandrere og moskéer på vei til 

jobb. Derfor blir spørsmål rundt islam 

viktigere enn norsk industri i norske 

medier. Journalister skriver om det de 

ser,” sier han. 

Sira Myre tror absolutt at folk 

ser sammenhengen mellom olje og 

velstand. De fleste har faktisk overdreven 

tro på hvor mye oljepenger som 

egentlig blir brukt. De som ikke ser 

sammenhengen, er miljøbevegelsen 

og enkelte politikere. 

Mexicogolfen 

Ulykken i Mexicogolfen har påvirket 

norske forhold, og han har derfor 

ingen tro på at Lofoten og Vesterålen 

blir åpnet – på grunn av riggkatastrofen 

i Mexicogolfen og fordi ressursanslagene 

utenfor Lofoten og 

Vesterålen er lavere enn forventet: 

”Dette er ikke noen klimasak – det er 

helt konkret – de sa at det var trygt, 

det var det ikke.” 

Mange mener noe om petroleumsvirksomheten 

– på godt og vondt. 

Næringen selv opplever nok at den 

møter mye motbør. Stemmer det, eller 

er næringen for hårsår? Vi søkte svar 

hos en reklamemann, en synser og en 

merkevarespesialist. 

Eldbjørg Vaage Melberg 

Sira Myre ønsker å vri oljedebatten. 

Tidligere hadde oljemiljøene 

hegemoni i debatten. I dag er industrien 

nesten marginalisert, mener han. 

Miljødebatten overdøver energi- og 

oljedebatten. Det er dette han prøver 

å vri på i boka: ”Når du representerer 

verdens største industri er det lite 

kledelig å stå på sidelinjen og sutre. 

Skal oljenæringen delta i debatten, 

nytter det ikke å snakke om hvor bra 

det er med olje. Næringen må ha noe 

vesentlig å si, for eksempel om elektrifisering. 

Næringen må ha en mening 

ut over det at de liker olje.” 

klagesang 

Peggy Simcic Brønn er merkevarespesialist 

ved Bedriftsøkonomisk institutt 

(BI). Hun mener at næringen klager 

for mye: “Oljeindustrien blir oppfattet 

som sytete. Mange i næringen mener 

at nordmenn bør tie stille og tenke seg 

godt om – hvilket liv og velferdsgoder 

hadde de hatt uten oljeindustrien.” 

Brønn mener industrien omdømmemessig 

er i en nær umulig situasjon. 

Hvis næringen mener at folk vet 

for lite, kan det være et tegn på at de 

mangler informasjon. Får de den, spør 

hun. 

”Og enda viktigere, føler folk at de 

er i dialog med næringen? Mitt inntrykk 

er at oljeindustrien er dårlig til å 

lytte,” sier Brønn. 

”Næringen må innse at de blir 

omtalt som en skitten bransje. Når det 

er sagt, så vet vi at folk ikke ønsker å 

gi slipp på de godene oljen fører med 

seg.” 

Titusenkroners-spørsmålet blir 

da hva næringen kan gjøre for å bøte 

på Brønns beskrivelse av det dårlige 

omdømmet. Hun har en rekke spørs- 

mål som hun mener verken er stilt 

eller besvart: Er oljenæringen noen 

gang proaktiv og fremmer troverdige 

saker? Lytter næringen til interessentene, 

og hvilke eksempler på dette 

har vi i så tilfelle sett? Er det ikke slik 

at næringen uttrykker at den bryr seg, 

mens folk oppfatter at praksis er det 

motsatte? Og hva forventer egentlig 

det norske folk seg fra oljenæringen? 

Hun tror folk flest ser sammenhengen 

mellom norsk velferd og oljeinntektene. 

De aksepterer det på en 

måte, men føler seg bundet på hender 

og føtter: ”Mine studenter diskuterer 

ofte hykleriet i den norske regjeringen. 

Den ønsker å bli anerkjent som grønn, 

men pumper opp olje, den ønsker å 

fremme fred, men eksporterer våpen. 

Slike selvbedrag er ikke bærekraftige i 

det lange løp. Faktum er at Norge produserer 

olje og kommer til å fortsette 

med det.” 

Ubehagelig 

Brønn peker på at folk flest har et 

todelt forhold til miljø og klima. De 

nære ting, som resirkulering av søppel 

er greit, mens de store spørsmålene 

har vært overlatt organisasjoner som 

Bellona og Naturvernforbundet. 

Utblåsingen i 

Mexico golfen har vært 

en brutal vekker 

for mange om at det er 

nødvendig å følge oljeselskapene 

med argusøyne 

– også hva de faktisk sier. 

Oljeselskapenes omdømme 

er alvorlig svekket, 

mener Brønn. i 

29 

DEN NORSKE 

OLJEMODELLEN

30 

Alf, kart og 

Arkitekten bak kartet Den norske kontinentalsokkel, 

Alf Stensøy, morer seg over at det i vår elektroniske 

tidsalder er et papirkart som gir den raskeste oversikten. 

Bjørn Rasen og Emile Ashley (foto) 

GJENGaNGEr. Alf Stensøy delte ut den 

39. utgaven av kartet Den norske kontinentalsokkel 

under ONS 2010. Til nå har 

150 000 interesserte mottatt kartet.

godt 

Området som nasjonen Norge høster 

mesteparten av sin velferd fra, henger 

i glass og ramme på mange kontorer 

i og utenfor oljeog gassnæringen, 

også internasjonalt. 

Jorda er verken flat, tynn eller firkantet. 

Den 39. utgaven av kartet Den 

norske kontinentalsokkel viser derimot 

et todimensjonalt bilde av forholdene. 

Det har vist seg å gjøre god 

nytte for 150 000 eiere. Og fortsatt er 

Oljedirektoratets kart den mest omsatte 

gi-bort-tingen under ONS, petroleumsnæringens 

store sammenkomst i 

Stavanger annethvert år. 

Det startet beskjedent, ifølge 

sjefingeniør Stensøy, som har jobbet 

med kartet siden han gikk inn dørene i 

Oljedirektoratet i 1978. 

Det første kartet kom i 1972 og de 

tre første årene ble sjøkart farget for 

hånd. Opplaget de to første årene var 

100 kart. 

Fram til 1980 viste kartene kun 

Nordsjøen. Siden har hele Norges kyst 

og havområder kommet med. Og 

trolig står omstridt område for tur til 

å inkluderes. Stensøy sier han er klar 

til å kalkulere nye areal, hvis og når 

delelinjen blir besluttet i den russiske 

Dumaen og i det norske Stortinget. 

OD pROfIL 

Geodesi 

En side av saken er russerne, mens 

en annen er geodesi. Arealberegning 

er ikke en rett fram-øvelse. Ettersom 

jorda er rund, tyr Stensøy og andre 

kartografer til geodesi; læren om 

jordens størrelse, form og tyngdefelt. 

Jordens størrelse og form blir målt ved 

hjelp av satellitter. Ved hjelp av målestasjoner 

rundt om i verden, beregner 

Statens kartverk bevegelser i jordskorpene, 

variasjoner i havnivå og tyngdebelastninger 

på jorda. Alle faktorene 

må så inkluderes i beregningene. 

Stensøy medgir at sokkelkartets 

todimensjonale format (av tredimensjonale 

forhold), framstilt på en firkantet 

plakat kun gir korrekt målestokk 

midt på kartet. 

Likevel framholder Stensøy at sokkelkartet 

”gir verdifull, hurtig oversiktlig 

informasjon om petroleumsvirksomheten 

på norsk sokkel.” 

Han tror ikke papirversjonen har 

utspilt sin rolle: ”Nei, det er snarere 

slik at de elektroniske kartene vi har i 

databasene utfyller papirkartet. Våre 

sokkeldata og kartdata – tilgjengelig 

for alle via Oljedirektoratets nettsted 

– gir grunnlag for andre å produsere 

egne kart. Tilbakemeldingen tyder på 

at våre data har enormt stor betydning 

for andre.” 

norge i rødt og rosa 

For noen tjener Oljedirektoratets 

generaliserte avbildning av geografiske 

objekter med deres romlige relasjoner, 

som det heter i én definisjon 

av kart, flere formål. For eksempel en 

estetisk funksjon i tillegg til det rent 

informative. Vedkommende hadde 

gjort seg flid med interiøret på kontoret, 

og kartet, det ville hun ha. 

”Ja, vi har faktisk laget en spesialutgave 

i rosa,” forteller Stensøy. En 

ansatt i et av departementene nevnte 

at kartet var fint, men at det ikke passet 

helt inn fargespekteret på kontoret 

hennes. Kunne det la seg gjøre å få et 

i rosa…” 

Veteranen er rask til å understreke 

at versjonen med rødt fastland og rosa 

kontinentalsokkel er en engangsforeteelse: 

”Vi tar ikke imot spesialbestillinger.” 

Grenseløs optimist 

Lite kommer av seg selv. Selv med 

gode kart er veien til god utnyttelse 

av oljeog gassressursene krevende. 

Ifølge Oljedirektoratets analyser, er 40 

prosent av oljen og gassen på norsk 

sokkel tatt opp. Ytterligere 25 prosent 

er påvist, besluttet og planlagt produsert. 

Restbeholdningen på 35 prosent 

venter på å bli funnet. Det knytter seg 

selvsagt usikkerhet til tallene. Uansett 

så ønsker Stensøy å høyne: ”Jeg tror 

det er mye mer.” 

Han begrunner sin optimisme 

med studier av utviklingen på andre 

sokler – og legger fram kart som viser 

funnutvikling utenfor Norge. Hvorfor 

DEN GIlDEStE JulENISSEN 

på olJEmESSEN oNS. 

Her mottar Gasscos Elisabeth 

Sande det nyeste sokkelkartet 

fra Alf Stensøy. 

skal ikke dette også være mulig på 

norsk sokkel, spør han, og minner om 

at også utviklingen innen teknologi og 

tonnevis av stadig ny kunnskap – hvis 

satt i system – bør kunne avsløre ytterligere 

hemmeligheter i undergrunnen. 

Han har kjent lukten av suksess og 

vært tett på de store reservene. 

Oljeeventyret for maskinist Stensøy 

startet med på testproduksjonen på 

Ekofisk i Nordsjøen tidlig på 1970-tallet, 

og han var maskinist på den oppjekkbare 

riggen Gulftide da feltet ble 

utbygd. 

Utsyn 

Hans jobb er også å se ut over de 85 

ganger 112 centimeterne som utgjør 

det norske sokkelkartet.”Hver uke leverer 

jeg en rapport om internasjonal 

aktivitet, og særlig interesse har boringer 

på sokler som har felles grense 

med vår,” sier han. 

Få andre land produserer tilsvarende 

sokkelkart, og ingen har samme 

informasjonsmengde og detaljeringsgrad. 

Sammenligningen omfatter også 

alle andre data som publiseres gjennom 

Oljedirektoratets nettsider. 

Når Stensøy ikke følger med leteboringer 

og produksjonen på norsk 

og internasjonal sokkel inne fra kartkontoret 

sitt, så foretrekker han å dra 

på sjøen i fritidsbåten sin. Forholdet til 

sjøen fikk han allerede som guttunge 

da han var med på fiske. Han kan navigere 

etter fyrlykter, radiofyr og med 

sekstant. 

Selv mener veteranen at hvis han 

ble sluppet ned fra oven i en småbåt 

hvor som helst på den kystnære 

kontinentalsokkelen mellom Bergen 

og Stavanger, så kan han finne veien 

hjem – uten sjøkart eller andre 

navigasjonsmidler. 

Selv om han etter 

utallige turer 

kjenner skjærgården 

som sin egen 

bukselomme, så har 

han alltid sjøkart 

om bord. 

31 

DEN NORSKE 

OLJEMODELLEN

32 

KRafttaK I 

NORDSJøEN 

Spenning. BPs kraftomformerstasjon 

på Lista er tilknyttet det nordiske kraftnettet. 

Herfra går strømkabelen ut til 

Valhallfeltet i Nordsjøen. (Foto: BP)

Bjørn Rasen 

For 10 år siden ble det utredet store planer om å forsyne 

plattformene i Nordsjøen med elektrisk kraft fra land. 

Nå realiseres noen av planene, mens flere utredes. 

a 

33

34 

Stortinget vedtok allerede 

i 1996 at kraft fra land skal 

utredes av utbygger og følges 

opp av myndighetene i forbindelse 

med hver ny utbygging 

på sokkelen. 

Enkelte røster har tatt til orde for at 

alle plattformer på norsk sokkel bør 

skifte strømforsyning; fra gassturbiner 

om bord til kraftkabel fra land. Trass i 

at de totale utslippene fra disse gassturbinene 

representerer de største 

utslippene av karbondioksid i Norge, 

har elektrisk kraft fra land begrenset 

effekt som utslippsreduserende tiltak. 

Det skyldes at mange av de store feltene 

har fallende produksjon og det er 

lite hensiktsmessig med store investeringer 

for noe som bare har funksjon i 

få år – før nedstenging. Et annet poeng 

er at en ombygging av eksisterende 

plattformer for å få plass til modulene 

som trengs for å omforme kraften fra 

land, er i flere tilfeller kostbart. Videre 

gjør plass- og vekthensyn dette svært 

vanskelig. 

Studier, blant annet gjort av 

Oljedirektoratet, viser at kraftforsyning 

fra land er realistisk å vurdere ved nye 

utbygginger og ved større ombygginger 

av eksisterende anlegg. 

Derfor vurderes nå muligheter for 

samordnet kraftforsyning til feltene 

Ekofisk, Eldfisk og Ula i Nordsjøen. 

Resultatet forventes å foreligge innen 

utgangen av året. 

nordsjøstudier 

Studiene utføres av operatørene 

ConocoPhillips og BP og målet er å 

identifisere tekniske muligheter og 

kostnader ved en eventuell samordning. 

Oljedirektoratet har bedt operatørene 

utrede dette i forbindelse med at 

det planlegges for større ombygginger 

og nye installasjoner i Ekofisk-området, 

samt at kraftforsyningen på BPs Ulafelt 

planlegges skiftet ut om få år. Både 

Ekofisk, Eldfisk og Ula har forventet 

gjenværende, lang levetid. 

”Oljedirektoratet har full tillit til 

at operatørene gjør de nødvendige 

utredninger slik at elektrifisering av 

disse feltene framstår som en reell 

mulighet når selskapene framlegger 

sine utbyggingsplaner for godkjennelse 

hos myndighetene. Kostnadene ved 

et slikt tiltak må vurderes når utredningene 

er ferdigstilt,” sier Johannes 

Kjøde, Oljedirektoratets direktør for 

funn og felt, område sør. 

Full-elektrifisert 

Kraftforsyning fra land er mulig – også 

i et økonomisk, lønnsomt perspektiv. 

Et av de eldste feltene på norsk sokkel, 

Valhall lengst sør i norsk sektor, utvikles 

med nytt feltsenter mens de eldste 

plattformene fases ut. For Valhall 

har brikkene falt på plass – og operatørene 

BP skal fra 2011 operere nye 

Valhall som det første full-elektrifiserte 

feltet på norsk sokkel. 

I BP-konsernet er Valhall – av flere 

årsaker – definert som ett av gruppens 

utvalgte Field of the future. 

Kraftforsyningen kommer fra det nordiske 

kraftnettet via BPs kraftstasjon 

på Lista, ved sørspissen av Norge. 

Tanken om kraftforsyning med 

Elektrifisert 

Stortingets vedtak i 1996 førte til at noen av de lengstlevende installasjonene får kraft fra land. Det gjelder Ormen Lange i 

Norskehavet, nordsjøinstallasjonene troll A, Valhall fra 2011, Gjøa fra 2010 og Goliat i Barentshavet fra 2013. Disse feltene står for 

en stor del av produksjonen etter 2020. Også flere terminaler og landanlegg benytter kraft fra strømnettet.

landfast. Her trekkes strømkabelen 

på land ved BPs omformerstasjon på 

Lista, ved sørspissen av Norge. (Foto: BP) 

strømkabel fra land er ikke ny, verken for 

BP eller Ekofisk-operatør ConocoPhillips. 

Sverre Gilje, pensjonert fra BP, nå innleid i 

BP, beretter at han har jobbet med elektrifisering 

av plattformer i Nordsjøen, basert 

på kraftkabel fra land, i mer enn 10 år. 

”I 2000 tenkte vi stort. En gruppe fra BP 

(Storbritannia og Norge) og ConocoPhillips 

utredet mulighetene for kraft fra land 

til hele Nordsjøen og var i kontakt med 

mange av operatørene. Vi samarbeidet 

også med Statnett og tilsvarende National 

Grid i Skottland,” sier Gilje. 

Tanken var å føre en kabel fra kraftstasjonen 

i Suldal i Rogaland, via Karmøy 

og ut til BPs 2/4 G-plattform på Ekofisk 

som skulle tjene som knutepunkt (hub) 

og videre til det britiske feltet Forties som 

det andre knutepunktet. Derfra skulle 

kabelen føres til land i Peterhead, nordøst 

i Skottland. 

”Interessen var til stede, men forutsetningene 

blant aktørene var forskjellige, 

eksempelvis var feltene i ulik modning. 

Det endte med prosjektet Norway Power 

Project med BP i førersetet og hvor 

Statnett var med.” 

I 2002 stoppet prosjektet opp. Det var 

høye strømpriser og situasjonen var annerledes 

med kraftunderskudd. 

startet på ny frisk 

I 2003 startet Gilje og kollega Asbjørn 

Tansø nye studier med tanke på å forsyne 

Valhall med kraft fra land ettersom det 

skulle bygges ny prosess- og hotellinstallasjon 

på feltet. I løsningen inngikk en 300 

kilometers strømkabel ut fra Lista, lengst 

sør i Norge med en kapasitet på 78 megawatt. 

”Noe av det viktigste i et 40-års perspektiv, 

som er nye Valhalls anslåtte levetid, 

er kostnader spart på drift og vedlikehold, 

løsningen gjør det lettere å holde 

kostnadene nede,” framholder Gilje. 

I mai 2005 tok BP og partnerne beslutningen 

om å forsyne Valhall med kraft 

fra land. Plan for utbygging og drift ble 

godkjent i Stortinget i juni 2007. I oktober 

2010 ble anlegget testet. 

Når nye Valhall settes i drift i 2010/2011 

er gassturbinene stengt til fordel for en 

stillegående elektrisk omformer. Denne 

omformeren gjør om likestrøm fra land og 

forsyner hele feltet. Gilje forteller at det på 

feltet kun blir plassert tre små nødaggregat 

(6 MW) som gjør at BP kan holde folk 

om bord til kraftforsyningen er tilbake. 

”Vi regner imidlertid kraftforsyningen 

som pålitelig. Dette er for så vidt kjent 

teknologi, men den er kun anvendt andre 

steder enn offshore tidligere. Det blir nytt 

for operatørene som skal drive dette som 

er et høyspentanlegg,” sier Gilje. 

Nå er BP i gang med en ny studie 

sammen med ConocoPhillips. Muligheter 

for å forsyne sistnevntes nye Ekofisk-/ 

Eldfisk-installasjoner og BPs Ula-plattform 

med kraft fra land utredes. Gassturbinene 

på Ula vurderes erstattet i 2014-2015 og 

dette gjør kraftforsyning interessant når 

dette samordnes med Ekofisk. 

I BP pågår en intern studie på hvorvidt 

levetiden på gassturbinene kan forlenges 

ytterligere. Konklusjon på studien kan 

foreligge i fjerde kvartal 2010. Selskapet 

framholder at ”dersom levetiden på eksisterende 

gassturbiner på Ula kan forlenges, 

kan utredningen om samordnet kraftforsyning 

bli utsatt.” i 

mr Kraft fra land. Sverre Gilje. 

(Foto: Emile Ashley) 

35 

I klimakurs 

kjølvann 

Da Klimakur 2020-rapporten ble presentert 

i februar, pekte Oljedirektoratet på mulighetene 

for å forsyne felter på sokkelen med 

strøm fra land, som det tiltaket som raskest 

kan gi klimagassreduserende effekt. 

Klimakur konkluderte med at for å 

innfri klimaforliket måtte en gjennomføre 

tiltak opp mot en tiltakskostnad på om 

lag 1500 kroner. Klimakur vurderte noen 

elektrifiseringstiltak til å ligge under dette 

kostnadsnivået. 

Elektrisk kraft fra gassturbiner på 

innretningene kan erstattes av kraft fra 

strømnettet på land. I tillegg til kraftkabel 

mellom land og sokkelen, kan det være 

nødvendig å installere mye tungt utstyr på 

innretningene, avhengig av kraftbehov og 

avstand fra land. 

Oppdaterte tiltakskostnader ved områdeelektrifisering 

(sør, sentralt og nord i norsk 

sektor av Nordsjøen og i Norskehavet) er 

beregnet til 1350-3100 kr per tonn karbondikosid 

redusert. 

Elektrifiseringstiltak på eksisterende 

innretninger har begrenset levetid. 

Utslippsprofilen faller raskt, og tiltakskostnadene 

øker tilsvarende. Disse tiltakene bør 

derfor vurderes mot andre tiltak med lengre 

virketid. Det kan oppnås lavere kostnader 

for tiltakene på felter i drift – med lang 

gjenværende levetid – dersom de gjennomføres 

samtidig som andre store prosjekter. 

Kraftsamkjøring er også utredet for 

Statfjord, Gullfaks og Snorre i Nordsjøen. 

Dette gir høye tiltakskostnader og nesten 

ingen effekt. 

Oljedirektoratet har også vurdert elektrifisering 

av landanlegget på Melkøya i 

Finnmark og deler av Kårstø-anlegget i 

Rogaland. For disse anleggene er også karbonfangst 

og lagring (CCS) vurdert. Disse to 

tiltakene utelukker hverandre gjensidig. 

En forutsetning for Melkøya er at 

planlagte nettforsterkninger til Finnmark 

bygges ut i tråd med Statsnetts nettutviklingsplaner. 

Oljedirektoratet har vurdert mulighetene 

for å bruke kraft fra vindmøller til å 

elektrifisere innretninger i sør i Nordsjøen. 

Resultatene så langt tyder på at dette først 

og fremst er interessant i forbindelse med 

utvikling av ny teknologi fra offshore vindmølleanlegg. 

Framtidsbildet for petroleumsindustrien 

ser annerledes ut enn for de andre sektorene. 

Produksjonen faller - og med det, 

utslippene – mer enn 40 prosent i 2030.

36 

Erlend Kolve har brukt tida godt siden han fikk sin første 

sommerjobb hos ExxonMobil. Resultatet så langt er at 

arbeidsgiveren hans får opp 5000 fat ekstra olje hver dag 

og at Kolve har fått en internasjonal pris 

for unge ingeniører. 

Fossil teft


Den 27 år gamle reservoaringeniøren 

er født og oppvokst 

på Voss. Da han var 11 

år gammel, flyttet familien 

til et gårdsbruk. 

“Når du vokser opp på gard lærer du 

praktisk tenkemåte og litt godt, gammaldags 

hardt arbeid. Det har alltid 

appellert til meg,” sier Erlend Kolve. 

Gutten hadde dessuten en onkel 

som fôret ham med Illustrert vitenskap 

og annet lesestoff, og som ga næring 

til iveren hans etter å skjønne hvordan 

ting henger sammen. 

Vitebegjæret førte ham etter hvert 

til Universitetet i Stavanger, hvor han 

ville studere til ingeniør. At det ble 

petroleumsteknologi, var nærmest tilfeldig 

og på tross av gode råd om å la 

være. Året var 2002, og oljeprisen var 

svært lav. 

“Jeg fikk råd fra de som var eldre 

om at det ikke var noen vits i å studere 

petroleum. Vi var jo snart tomme for 

olje i Nordsjøen, så det var det ingen 

framtid i,” forteller han. 

Avansert 

Men underveis i studiene følte han at 

han var kommet på riktig hylle: “Jeg har 

innsett at det er utrolig avansert det vi 

klarer å få til, i forhold til andre disipliner. 

Det appellerte, det virket interessant, 

og det trigget nysgjerrigheten 

min.” 

Da han var ferdig bachelor i 2006, 

hadde situasjonen i bransjen snudd. 

Oljeprisen hadde gått i været, og kullkamerater 

som ikke hadde lyst til å studere 

videre, fikk jobb på flekken. 

“Det er en helt annen verden å 

komme ut av studiet når oljebransjen 

er på topp, enn å komme ut på bunnen. 

Jeg var veldig heldig, uten at jeg hadde 

tenkt over det på forhånd,” sier han. 

De to første studieårene hadde 

Kolve sommerjobb i Statoil. Den tredje 

sommeren kom han til ExxonMobils 

norske hovedkontor på Forus i 

Stavanger. Her har han vært siden. 

Masteroppgave 

Etter å ha hatt sin andre sommerjobb i 

selskapet, spurte Erlend Kolve om å få 

skrive masteroppgaven sin her, og fikk 

ja. Oppgaven tok et halvt år å skrive, og 

mens han jobbet på selskapets egenutviklede 

simulatorverktøy, fikk han god 

bruk for det han hadde lært om reservoarteknikk 

på universitetet. 

Han studerte hvilke brønn- og reservoarparametre 

som er viktigst for produksjonsrater 

og utvinningsgrad i reservoarer 

som er utsatt for vannkoning – et 

fenomen som oppstår i reservoarer 

med olje som er seigere og tyngre enn 

vann. 

Vann strømmer mye lettere enn 

olje. Når reservoaret tappes, vil brønnen 

derfor produsere stadig mer av 

vannet som ligger under oljesonen. 

Produksjonsraten kan ifølge Kolve lett 

falle fra 20 000 til 5000 fat olje i døgnet 

når vannet strømmer inn. Etter hvert 

som vannmengden øker, vil det oppstå 

problemer med opphopning av gass, 

olje og vann i rørene. Det skaper store 

trykksvingninger i separatorene, og 

fører i verste fall til at brønnen må stenges. 

“Det var en veldig interessant oppgave, 

for du jobber jo med reelle data, 

reelle problemstillinger, reelle felt. Det 

var veldig motiverende,” sier Kolve. 

Vrien ringhorne 

Han fikk fast jobb i ExxonMobil – 

ett år før mastergraden var fullført. 

Kunnskapene hans var etterspurt i et 

prosjekt som han allerede hadde vært 

i kontakt med. Det dreide seg om en 

vanskelig brønn på Ringhorne-feltet 

som var blitt stengt fordi den etterhvert 

bare produserte vann. En komplisert 

intervensjon for å stenge av vannet 

og rekomplettere brønnen var under 

utredning. Hvis dette lyktes, kunne produksjonen 

tas opp igjen. Ifølge Kolve 

lå dette helt på grensen av hva som var 

teknologisk og økonomisk mulig å gjennomføre. 

En brønnintervensjon koster 

gjerne mange titalls millioner kroner 

og blir ikke satt i verk med mindre selskapene 

er rimelig sikre på å få igjen 

investeringen. 

Ved å tolke geologiske data på nytt 

og sammenholde disse med produksjondata 

og Kolves kunnskaper om 

vannflømming, fikk prosjektet klarsignal 

fra ledelsen. Et hull ble skutt i produksjonsrøret, 

et sandfilter ble montert, 

og dermed kunne produksjonen starte 

igjen. Resultatet var 3000 nye fat olje i 

døgnet. 

Den andre store utfordringen var å 

finne en løsning på problemene som 

fulgte av vannkoning på Ringhorne og 

Balder, to av feltene i den norske delen 

av Nordsjøfeltene der ExxonMobil er 

operatør. 

Her fikk Kolve igjen bruk for de kunnskapene 

han hadde skaffet seg gjennom 

arbeidet med masteroppgaven sin 

og som hadde gitt ham innsikt i mekanismene 

bak fenomenet. 

Løsningen ligger i å produsere 

minst mulig vann, og det lyktes gjennom 

å planlegge brønnene bedre: 

37 

Optimalisere hvilke brønner som skulle i 

produksjon når, hvordan og hvor lenge. 

På den måten var det mulig å holde 

produksjonen gående uten avbrudd. 

Resultatet var 2000 flere fat olje i døgnet 

– uten at det kostet selskapet noe 

ekstra. 

sPe-pris 

De 5000 ekstra oljefatene ble lagt 

merke til i ExxonMobil. Halvannet år 

etter at han var ansatt i selskapet, ble 

Kolve nominert som kandidat til Society 

of Petroleum Engineers’ (SPE) Young 

engineer of the year for 2010. Han vant 

prisen, og den ble overrakt i begynnelsen 

av juni. 

“En av de viktigste grunnene til at 

han ble nominert og vant, er hans evne 

og dyktighet i å anvende de akademiske 

kunnskapene sine direkte i arbeidet,” 

forteller Dave Frye, teknisk leder for 

undervannsoperasjoner i ExxonMobil 

og mannen bak nominasjonen. 

“Erlend har gitt et betydelig bidrag til 

å øke vår produksjon i Nordsjøen,” sier 

han, og legger til at selskapet vurderer å 

ta i bruk metodene hans på andre brønner 

i Balder/Ringhorne-feltene. 

“Dessuten er han veldig utadvendt 

og entusiastisk i alt han driver med. Det 

er en fornøyelse å være i nærheten av 

ham,” sier Frye. 

elefanttiden ikke forbi 

Erlend Kolve har hatt en “flying start” 

som ingeniør. Om han hadde villet, 

kunne han sannsynligvis ha siktet mot 

en karriere som forsker. 

“Ren forskning appellerer ikke til 

meg. Det blir litt for tørt. Jeg liker å 

jobbe med folk, og å være del av et 

miljø. Jeg liker å få hands-on erfaring 

med å gjøre feil eller gjøre gode prosjekter,” 

sier han. 

Dessuten er han ikke lenger bekymret 

for at oljeproduksjonen i verden går 

nedover. 

Mens han studerte, hadde universitetet 

flere anerkjente geologer inne som 

gjesteforelesere. De var sikre på at tida 

for de store elefantene – de store oljefunnene 

– var over og at det bare var 

småtterier igjen. 

“Men plutselig finner Brasil et felt på 

størrelse med hele Norges reserver! De 

finner noe som er så utrolig stort at jeg 

ikke tror folk skjønner hvor stort det er. 

Så det endret synet mitt på framtida 

totalt. Jeg tror ikke at oljealderen nødvendigvis 

kommer til å gå over med det 

første,” slår han fast. i

38 

Astri Sivertsen og Monica Larsen (foto) 

RINgEN SLut 

Vatsfjorden i rogaland var en gang åsted for sammenstilling av noen 

av de største betongplattformene på norsk sokkel. nå blir gamle, 

utrangerte oljeinstallasjoner hugget opp her.

tEt 

39 

SKrotSJEF. Plassjef Arne 

Skogheim ved Miljøbasen i Vats.

40 

På det 68 mål store industrianlegget 

til AF Decom Offshore 

står moduler, dekksrammer 

og stålunderstell fra Ekofisk på 

rekke og rad, og i forskjellige 

faser av demontering og opphugging. 

Helt ytterst på kaia gjør et par gravemaskiner 

kål på de sørgelige restene av 

elektromodulen til bore-, produksjons- 

og boligplattformen Albuskjell 2/4 F. 

Den var i drift fra 1979 til 1990, og har 

siden stått til nedfalls på feltet, inntil 

den ble fraktet til Vats i fjor sommer. 

Like ved er et arbeidslag på tre i ferd 

med å klippe, dra og plukke ned elektriske 

kabler og lysarmatur på en lagermodul 

fra samme plattform. 

Noen av disse installasjonene har 

stått nedstengt siden tidlig på åttitallet. 

Frontrunner Magnar Midtun står ved 

et gult skilt med teksten Area blocked 

off. Det henger i en kjetting på tvers 

over en trapp. Midtun tar grep om det 

nederste trappetrinnet. Stålet er så gjennomrustet 

at det smuldrer opp mellom 

fingrene hans. 

Jobben som frontrunner betyr at Midtun 

fjerner alt utstyr før metallkonstruksjonene 

overlates til de store saksene. De 

er montert på fem av gravemaskinene 

som er i sving på anlegget. 

“Vi tar ut det vi må, og lar stålet bli 

igjen,” sier han. En av oppgavene er å 

bore hull i rørene for å tømme dem for 

vann og olje, før gravemaskinene slipper 

til. Til slutt, når vinteren kommer, skal de 

i gang med skjærebrennere på utstyr 

som saksene ikke har greid å klippe i 

stykker. 

Midtun legger armaturer i containere 

på bakken, mens kollegene Stian Berg 

og Torbjørn Bjåen er opptatt med å 

trekke ut elektriske kabler fra modulen. 

Kablene inneholder kobber, aluminium 

og andre metaller som er etterspurte på 

markedet. 

Rundt omkring på kaia ligger hauger 

av stål, ferdig klippet opp og klare til å 

skipes ut og smeltes om. 

stålpriser 

Plassjef Arne Skogheim, som har vært 

med i AF Gruppen siden starten i 1985, 

har fortalt oss at prisen på stål er fire- 

doblet i løpet av de siste ni årene. Mens 

selskapet fikk 500 kroner per tonn i 

2001, kan de nå kassere inn 2000 kroner 

tonnet. 

“Stålet er ettertraktet. Det har skikkelig 

høy kvalitet,” sier driftssjef Bjørn 

Hundhammer. For at vi ikke skal bli truffet 

av metallbiter som fyker gjennom 

lufta, har han bedt oss holde god avstand 

fra klippemaskinene. Det høres et 

skarpt smell når kjeften på den grønne 

maskinen – som arbeiderne selvfølgelig 

har gitt navnet Hulken – jafser et stort 

stykke av dekksrammen på Albuskjellplattformen. 

Anlegget i Vats stod ferdig i 2009. Da 

hadde selskapet brukt 600 millioner 

kroner på å utvide området fra 18 til 68 

dekar, og klargjøre det til å håndtere 

utrangert offshoreutstyr. Blant annet er 

kaia dimensjonert til å tåle en vekt på 

10 tonn per kvadratmeter. Det er dobbelt 

av normal styrke, ifølge Skogheim. 

På 1970- til 1990-tallet holdt betongentreprenøren 

Norwegian Contractors 

til på tomta. Flere av gigantunderstellene 

på blant annet Statfjord-, Gullfaks- 

og Troll-feltene ble sammenstilt med 

dekkene her. 

Etter at betongens storhetstid var 

over, har området huset både fiskeoppdrett 

og et gjenvinningsanlegg for bildekk, 

før AF Decom Offshore tok over 

tomta i 2004. 

Tunge løft 

På kaia står allerede stålunderstellene 

og dekksrammene til to av pumpeplattformene 

som i sin tid sørget for at oljen 

strømmet gjennom rørledningen Norpipe 

fra Ekofisk til Teesside i England. 

Understellene ble delt i to ute på 

feltet før de ble fraktet til land. De fire 

delene på til sammen 5000 tonn ligner 

“Stålet er ettertraktet. Det har 

skikkelig høy kvalitet.” 

driftssjef Bjørn Hundhammer. 

SKal GJENVINNES. Magnar Midtun 

demonterer lysarmaturer. 

avkappede fiskehjeller, og de gir fra seg 

en stram lukt av fjære og råtten tang. Fra 

de øverste stagene flagrer lange vekster 

som minner om trollskjegg, og vaiende 

fiskesnører vitner om fritidssyslene til 

menneskene som en gang bodde og 

arbeidet der ute. 

rust 

Seniorrådgiver Evy M. H. Lærdal forteller 

at installasjoner som har stått lenge 

nedstengt på feltet ofte er i dårlig forfatning, 

og krever mange sikringstiltak 

før de kan fraktes i land. Utstyr som har 

stått over havoverflaten er spesielt mye 

utsatt for rust, mens det som har stått 

under vann som regel er i bedre stand. 

Tilbake i Vats høres larmen fra gravemaskinene 

og smellene fra metallklippingen, 

ellers er det ganske stille inne på 

området. Men fra hallen nærmest por- 

a

KJEmpEKrEFtEr. Hulken klipper opp dekksrammen til pumpeplattform 

ryddesjau på sokkelen 

På norsk sokkel er det om lag 500 

flytende og faste stål- og betonginnretninger 

og undervannssystemer. 

Mange av disse skal pensjoneres i de 

nærmeste årene. 

noen undervanns- og stålkonstruksjoner 

er allerede fjernet fra 

flere av de eldste feltene i nordsjøen, 

men fjerningsaktiviteten er 

ventet å ta seg kraftig opp rundt 

2020. 

siden flere operatører er i ferd 

med å søke om forlenget levetid på 

sine installasjoner, er det vanskelig 

å gi et nøyaktig tall på hvilke installasjoner 

som skal fjernes når. Men 

uansett blir det, ifølge seniorgeolog 

Øystein Dretvik i Oljedirektoratet, en 

sterk økning i etterspørselen etter 

kompetanse og utstyr for å fjerne 

disse på forsvarlig måte. 

basert på kostnadstall innrapportert 

fra operatørselskapene, har 

Oljedirektoratet regnet ut at det 

vil koste anslagsvis 160 milliarder 

kroner å avvikle installasjonene. Da 

er bunnfaste betongunderstell ikke 

tatt med, fordi framgangsmåten 

for å fjerne og transportere disse er 

lite utprøvd. betonginstallasjonene 

utgjør rundt 70 prosent av den totale 

vekten av alle innretninger på 

6,9 millioner tonn. Tre av de tolv 

bunnfaste betongunderstellene er i 

utgangspunktet ikke konstruert for 

å fjernes. 

Oslo- og Pariskonvensjonen 

(Ospar) om beskyttelse av det 

marine miljøet i det nordøstlige 

Atlanterhavet forbyr å dumpe og etterlate 

offshoreinnretninger i havet – 

med visse unntak. betong understell, 

ankerfundament i betong og stålunderstell 

som veier mer enn 10 000 

tonn kan bli stående, men det må 

likevel søkes om tillatelse i hvert 

enkelt tilfelle. 

a 

41

42 

StorE DImENSJoNEr. 35 år gamle 

stag. Jo nærmere havoverflaten, jo mer 

vokser det på dem, konstanterer (f.v.) 

Evy Lærdal, Bjørn Hundhammer og Arne 

Skogheim.

Tungvekter 

AF Decom Offshore er underleverandør 

til det nederlandske 

tungløft- og transportselskapet 

Heerema Marine Contractors, som i 

2007 fikk en kontrakt med ekofiskoperatøren 

ConocoPhillips om å 

fjerne ni installasjoner innen 2014. 

AF Decom Offshore har tidligere 

hugget opp prosessanlegget på 

ekofisk-tanken, samt flammetårn 

og broer fra feltet. 

Miljøbasen i Vats – som har 

90 ansatte – er et av fire anlegg 

i norge som har tillatelse til å ta 

imot og behandle utrangerte offshoreinstallasjoner. 

De andre er 

Aker stord og scandinavian Metall 

i Hordaland, og Lyngdal recycling 

i Vest-Agder. Ifølge klima-og forurensingsdirektoratet 

(klif) har disse 

anleggene tilstrekkelig kapasitet til 

å motta og behandle avfall fra sokkelen 

de nærmeste 10 årene. 

Fjerning må godkjennes 

Avslutning og disponering av innretninger 

er regulert i Petroleumslovens 

§ 5-1. Tidligst fem og senest to år 

før en innretning skal tas ut av 

bruk, må rettighetshaveren legge 

fram en avslutningsplan for Olje- 

og energidepartmentet (OED). 

Planen – som skal utrede kostnader 

og miljømessige konsekvenser av 

ulike disponeringstiltak – sendes 

også til Arbeidsdepartementet og 

Petroleumstilsynet. Oljedirektoratet 

bistår OED i behandlingen av planene, 

før departementet fatter vedtak 

om disponering og setter en frist for 

når vedtaket skal være gjennomført. 

Les mer på www.npd.no 

ten til anlegget kommer en jevn og 

høy dur fra høytrykksspyleren som 

renser prosessrørene fra Ekofiskinstallasjonene. 

En operatør styrer 

prosessen inne i hallen, og vi får 

ikke gå inn fordi vannstrømmen inneholder 

farlige stoffer. På innsiden 

av oljeog gassrør kan det blant 

annet avleires radioaktive stoffer, 

som selskapet har godkjenning fra 

Statens strålevern til å håndtere og 

lagre. 

Asbest 

Tidligere på dagen har vi gått forbi 

to menn iført hvite overtrekksdresser 

og pustevernutstyr. De 

hadde nettopp fjernet asbest fra 

en prosessmodul og pakket det inn 

i store sekker, som skal sendes til et 

godkjent deponi. 

Inntil 98 prosent av materialene 

blir ifølge Lærdal resirkulert. Alt 

metall går til omsmelting og gjenvinning. 

De meste av stålet skipes 

til Celsa Armeringsstål i Mo i Rana, 

mens resten blir tatt imot av Norsk 

Metallretur. Selv om det meste av 

utstyret på offshoreinstallasjonene 

er gammelt, blir delene i turbiner 

og motorer ofte brukt om igjen. 

brent spar 

Opphugging av offshoreinstallasjoner 

er for øvrig ikke noe nytt 

fenomen i Vats. Den kjente lager- 

og lastebøya Brent Spar, som Shell i 

sin tid ville senke i havet, men som 

på grunn av protester fra miljø - 

"Installasjoner som har stått lenge 

nedstengt på feltet er ofte i dårlig 

forfatning." seniorrådgiver Evy Lærdal 

43 

organisasjoner ble tatt på land for 

opphugging, endte sine dager her 

på slutten av 1990-tallet. Det ble 

starten på den nye gjenvinningsindustrien. 

Restene av Brent Spar ble brukt 

som fundament i dypvannskaia 

i Mekjarvik, utenfor Stavanger – 

hvor verdens største løftefartøy, 

Thialf, er i ferd med å kaste anker 

med kurs mot Vats. 

Gjengen på kaia gjør seg klar til 

å ta imot det siste lasset fra Ekofisk 

i årets sesong. i 

EXIt pumpEplattForm. Denne 

stod nedstengt på feltet fra 1983 

til den ble heist på land i fjor.

44 

Oljemodellen 

Gunnar Berge er på vei til maleren. Siste strøk skal legges før portrettet 

av ham skal pryde veggen i Oljedirektoratets nye bygg i Stavanger. 

Tonje Pedersen og Bård Gudim (foto) 

Det er en iskald dag i slutten av 

november. Den tidligere oljedirektøren, 

politikeren, finans- og kommunalministeren 

og arbeiderpartibastionen 

Gunnar Berge, stiger ut gjennom 

flytogdøra i Oslo. 

”Denne veien,” roper han, og 

beveger seg raskt i retning rulletrappa. 

Han er én av dem som går i 

rulletrappene og synes trolig han mister 

tid ved å vente. Berge skal møte 

kunstneren Sverre Andreas Koren 

Bjertnæs, maleren som har fått i oppdrag 

av Oljedirektoratet (OD) å portrettere 

den tidligere oljedirektøren. 

Berge innrømmer at han synes det er 

morsomt: ”Det er litt stas, ja. Men bildet 

er fryktelig stort.” 

Bjertnæs beskrives som en spennende 

og begavet kunstner. 34-åringen 

er født med penselen i munnen. 

Han har vært elev og bodd hos Odd 

Nerdrum, er gift med kunstneren 

Unni Askeland og har hatt utallige 

utstillinger i inn- og utland. Bjertnæs 

har utviklet seg til å bli en anerkjent 

kunstner innenfor figurativ kunst og 

er én av få malere som lever godt av 

bildene sine. 

På veggen 

Som et vitne på Berges tid som oljedirektør, 

skal maleriet pryde veggen 

i lang tid. Oljedirektoratet flytter 

inn i nye og mer tilpassede lokaler 

neste år. Bygget ligger vegg i vegg 

med dagens kontorer på Ullandhaug 

i Stavanger. Berge skal henge ved 

siden av den første direktøren, Fredrik 

Hagemann. 

”Tiden i OD tenker jeg tilbake på 

med stor glede. Jeg syntes olje var 

interessant helt fra starten av. Jeg 

begynte i politikken i 1969, samme 

år som Ekofisk ble oppdaget, og fikk 

med meg toppen av oljealderen. Det 

har vært en spennende utvikling, og 

jeg har vært med på de store endringene.” 

Det var ikke tilfeldig at Gunnar 

Berge gikk over til oljebransjen etter 

at han ferdig som aktiv politiker. Da 

Oljedirektoratet var under planlegging 

i begynnelsen på 70-tallet, var 

han med å legge føringene for hvordan 

det skulle være. Og da direktoratet 

ble etablert i 1972, satt Berge i 

styret. 

Lokalkjent 

Lommekjent trasker Gunnar Berge 

oppover Oslos beste vestkant. Han 

peker opp på Nobelinstituttet og 

mimrer tilbake til da han selv var en 

del av Nobelkomiteen. Han var medlem 

fra 1997 til 2002, de tre siste årene 

satt han som formann. 

Noen kvartal lenger oppe ligger 

leiligheten han deler med samboer 

Vigdis Magistad, Oslo-advokaten som 

var hans rådgiver i finansdepartementet 

på 1980-tallet. Nå har de leilighet 

på Frogner og hus på Tasta og pendler 

fram og tilbake, alt etter hva som 

passer. Hun er også med på møtet 

med maleren. 

”Nå er jeg er så spent på bildet. 

Jeg har sett det før. Øynene er prikk 

like. Det er helt utrolig hvor bra de 

samsvarer med Gunnars eget blikk,” 

sier Magistad fornøyd. 

Utenfor en bygård står Bjertnæs 

og venter på modellen sin. Han klemmer 

hånda til den tidligere oljedirektøren. 

De to virker som gamle kjente. 

”Dette er vel tredje eller fjerde 

gangen du er her, så vi begynner 

jo å kjenne hverandre litt nå,” sier 

Bjertnæs. 

erfaren 

Inne i leiligheten står et stort maleri 

på staffeli. Gunnar Berge kikker skrått 

ut av bildet, uttrykket er varmt, med 

et blikk fullt av erfaring. Berge selv 

setter seg i stolen, skrått overfor maleriet. 

Ifølge kunstneren har den tidligere 

oljedirektøren vært lett å jobbe 

med: ”Et portrett er egentlig en autoritær 

form som blir brukt til å skildre 

maktpersoner. Jeg prøver å få fram 

hele mennesket, med humor, varme 

og naturlig autoritet. Jeg befinner 

meg altså midt mellom møtet med 

Gunnar og den offentlige personen 

Gunnar Berge.” 

Han beskriver oppdraget som 

takknemlig: ”Jeg har opplevd møtet 

med Gunnar som spennende. Han er 

en mann som har gjort mye viktig. 

Samtidig er han også et veldig fint 

menneske. Og det ønsker jeg skal 

komme fram i maleriet.” 

Gunnar Berge blir litt flau og 

rister skrytet av seg med en spøk. 

Mens maleren prikker med penselen 

i fargepaletten, flikker på maleriet, 

tørker på skyggene og legger på litt 

ekstra farge i munnviken, sitter Berge 

og forteller. Små anekdoter, vitser og 

tilbakeblikk kommer på rams. 

Detaljer 

Nøye studerer Bjertnæs alle detaljer 

i portrettet og diskuterer det med 

Berges samboer Vigdis. 

”For meg er det nesten helt perfekt, 

men det er noe med munnen 

som jeg ikke kjenner igjen,” sier hun 

og kikker opp på samboeren. 

”Jeg er enig med deg. Og så føler 

jeg han er litt smalere ved hakepartiet 

enn det jeg har fått til,” sier Bjertnæs. 

”Det er nok fordi jeg har jogget så 

mye,” repliserer Berge. 

Da Berge i sommer feiret 70 årsdag, 

inviterte han hele familien med 

barn, barnebarn og bonusbarn til 

Madeira. Han fikk spørsmål om han 

snart skulle roe ned. Men for Berge 

er livet rolig nok. Han er styreleder 

i Petoro, styremedlem i Helse Vest, 

styremedlem ved Universitetet i 

Stavanger og leder en offentlig utredning 

(NOU) om organisering av mottak 

for asylsøkere. I tillegg er han far 

til tre og bestefar til sju: ”Nå har jeg 

akkurat passe mye å gjøre, og det ligger 

jo i tiden at seniorer skal bidra. For 

meg skjer det for mye spennende til 

at jeg kan gå glipp av det.” 

Bjertnæs begynner å bli ferdig. 

Han noterer ned de små endringene 

som skal ordnes på bildet. Nå skal han 

legge siste hånd på verket før portrettet 

sendes over til Oljedirektoratet. i

SamSpIll: Et møte midt mellom Gunnar 

og den offisielle Gunnar Berge, er det 

oljemaler Sverre Andreas Koren Bjærtnes 

forsøker å skape på lerretet. 

Gunnar berge var Oljedirektør fra 

1990 til 2007. Han tiltrådte ikke som 

direktør før i 1997, da han var ute av 

Stortinget. Berge har 34 år som aktiv 

politiker bak seg. Fra lokalpolitiker i 

Stavanger, til stortingspolitiker, finansminisiter 

i Brundland I- og kommunalminister 

i Brundland II-regjeringen. 

Maler og grafiker sverre Andreas 

koren bjærtnes deltok med sin første 

utstilling som 15-åring. Sin første 

separatutstilling hadde han i Bjarne 

Melgaards galleri i 2000. Som tenåring 

bodde han to år hjemme hos Odd 

Nerdrum som en av hans elever og 

ble siden tatt opp ved Statens kunstakademi 

i Oslo. Deretter studerte han 

kunst ved ArtEZ hogeschool voor den 

kunsten i Enschede i Nederland. 

45

46 

STEINBRA 

ANVENDELIG KAOLIN 

Et klima med høy fuktighet og 

temperatur kan føre til kjemisk forvitring 

av størkningsbergarter. Et 

av produktene her er leirmineraler 

som for eksempel kaolinitt, med 

utgangspunkt i mineralet feltspat. 

Foregår forvitringen over lang nok 

tid kan det avsettes store mengder 

av dette mineralet, enten på 

stedet eller langtransportert, som 

på bildet. Som avsetningsbergart 

kalles det kaolin. Bildet er tatt i 

et kaolinbrudd ved Newbridge i 

Dorset, England. De mørke lagene 

er lignitt, som kan brukes til brensel 

og kaolinen her er derfor uren. 

Kaolin har mange bruksområder, 

det er hovedingrediens i porselen 

på bad blant annet, og brukes i 

glanset papir. Det brukes også i 

tannpasta, medisiner og har mange 

andre bruksområder. I Norge fin- 

nes det noen få forekomster med 

hydrotermalt utfelt kaolin, blant 

annet ved Seljord i Telemark og ved 

Jøssingfjord i Rogaland. i 

(Terje Solbakk og Astri Fritsen, foto)

www.npd.no 

Årgang 7, nr 2 

Ansvarlig utgiver 

Oljedirektoratet, 

Postboks 600, 

4003 Stavanger 

Telefon: +47 51 87 60 00 

Telefaks: +47 51 55 15 71 

e-post: postboks@npd.no 

redaksjonsråd 

Bjørn Rasen, redaktør 

Bente Bergøy Miljeteig, journalist 

Eldbjørg Vaage Melberg, 

kommunikasjonsrådgiver 

Rolf Wiborg, sjefingeniør 

Terje Solbakk, geolog 

Produksjon 

Arne Bjørøen - grafisk 

Trykk: Kai Hansen, Stavanger 

Papir: Arctic Volume 200/130 gr 

Opplag norsk: 7000 

Opplag engelsk: 2000 

Layout/design 

Janne N’Jai - formgiver 

Abonnement 

NorskSokkel@npd.no 

Magasinet er gratis 

norsk sokkel på nett 

www.npd.no 

Forsiden 

Inntektene fra petroleumsindustrien 

smører norsk økonomi. 

(Foto: Emile Ashley) 

47

Norsk Sokkel nr.2-2010 - Oljedirektoratet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?