hvalposten 2-11v1

More documents

Recommendations

Info

det kunne være temmelig tungvint - altså tungt arbeid ved spillet - å tømme en hel skute med håndkraft. Tid var penger i den tiden også, så det ble lange økter før mannskapet kunne skeie ut for kvelden. Da kunne de kanskje gå på land og «skeie ut» slik som landkrabber gjør, men ofte var de så slitne at det bare var å krype til køys. Den usle hyren gav heller ikke rom for store utskeielser. Forhaling og forseiling Det var ikke uvanlig at lasting skjedde et annet sted enn lossing, slik at skuta måtte forhales. Kanskje var det ikke last å få i denne havna i det hele tatt. Da måtte skuta ta inn ballast og forseile dit hvor det var last å få. Sin fulle hyre Skuta skulle kanskje gå i opplag eller ligge så lenge at mannskapet ble mønstret av. Da fikk sjømannen utbetalt sin fulle hyre og kunne forlate skuta som en fri mann - til pengene tok slutt og han tok hyre igjen på en annen skute. Skipperen kunne imidlertid logge av hyra - trekke for forseelser eller påstått skade - og mangt et påskudd ble brukt for å spare rederiet for «unødige» utlegg. Til slutt ble det aktuelt å avseile, og da ble nytt mannskap hyret (på). Etter en lang overfart måtte skutene som regel supplere mannskapet. Dødsfall eller alvorlige skader var ikke uvanlig. Skulle skuta forseiles før det nye mannskapet kom om bord, ble dette gjort av spesielle sjøfolk som «rønnet», altså seilte skuta dit hun skulle. Disse ble kalt rønnere, men dette begrepet har flere betydninger: En rønner kunne også være assistent til den lokale hyresjefen, vanligvis en forferdelig fyr som ikke skydde noe middel til å skaffe mannskap til skuter som trengte mer folk før neste overfart. Likeså ble ordet brukt om dem som spesialiserte seg på å lokke folk om bord med mer eller helst mindre sympatiske midler. Et annet navn på slike rønnere var pressegjeng, og mang en mann er ufrivillig blitt presset om bord. En oppstiver Hadde skuta gått i ballast, måte denne losses før man kunne ta last om bord. Men det kunne være risikabelt, for uten ballast kunne skuta miste stabiliteten og bli farlig rank, ja så rank at hun kunne kantre, bare på riggen, dersom det virkelig skulle blåse opp. Når lasten eller ballasten var losset, ble skuta derfor stivet opp med noe last, før hun ble liggende og vente på tur for lasting. Det motsatte av rank er altså stiv. Kan det kanskje være opprinnelsen til eufemismen «stiv» om en kortvokst, tykk person (med lavt tyngdepunkt)? Når lasten så ble tatt om bord, var det skipperens ansvar, da som nå, å sørge for at den ble stuet riktig, slik at skipet skulle få den ønskede stabiliteten og flyte på rett kjøl. Det siste betyr faktiske ikke å flyte med kjølen ned og masten opp, slik vi kanskje ville forstå uttrykket i dag, men at langskips trim ble riktig. Det vil si at skuta fløt rett på vannlinjen, altså sett fra siden. 8
Hvalfangerkoner og barn forteller Hjemmeliv fra 1930-1967 Av Jorun Vesterlid Avreise KONA PAKKET SKIPSSEKKEN Kjøkken og stue var fulle av klær hun ble vemodig - kunne ikke la vær'. Hun nynnet vel kanskje en hvalfangersang, og pakket sekken enda en gang. Jo, hun hadde "rustet ut" mange sesonger før, det er slikt som "hvalfangerkjærringer" gjør. Men nå altså: vemodig og litt sår, for det var så annerledes i år - - - Og hun hadde mye å pakke i kveld, for i år reiste også eldstegutten Kjell! Huff, som det led og lakket, men omsider var skipssekkene pakket, og hun satte seg - tok den siste kaffetår'n nå var det bare å vekke dem i morgen. I vinter hadde hun strikket nye votter med to tomler, slik at vottene kunne slites på begge sider. Hun hadde brukt hårstrå fra sitt eget hår til å forsterke både votter og sokker. På den måten kunne også en del av henne være med på feltet. Koner, mødre og søstre hadde i lange vinterkvelder strikket strømper, votter, sokker og gensere, og alt kom godt med når bagasjen skulle pakkes om høsten. Ullundertøy, varme klær, arbeidstøy og sengetøy måtte de ha med, likeså ulltepper som ble sydd sammen i endene som en slags sovepose. Noen hvalfangere hadde med seg gamle klær som de brukte til byttemiddel i havnene. De byttet til seg duker, tobakk og andre ting. Maskinistene hadde også med seg verktøykasse, men både dette og skaffetøy ble det mer eller mindre slutt på i årene etter 2. verdenskrig. Innkjøpene ble gjort hos Ole Gjekstad og Råstad i Sandefjord eller hos Magnus Larsen i Tønsberg. Mennene gjorde stort sett innkjøpene selv, noen hadde konene med seg, og andre overlot helt til kona å gjøre innkjøpene etter liste fra mannen. Etterhvert fikk de fleste båter en slags butikk ombord kalt" slappen" eller" slappkista" hvor bl.a. utstyr kunne kjøpes. De som spilte instrumenter tok med seg trekkspill, gitar, mandolin, fiolin, 9
Page 1 and 2: HVALPOSTEN MEDLEMSBLAD FOR 21. årg
Page 3 and 4: Tur til Tyskland Hvalfangerklubben
Page 5 and 6: ikke mer til, men noen blir også,
Page 7: unna. Da måtte kanskje trossa stre
Page 11 and 12: Kvinnene var ofte mer omtenksomme i
Page 13 and 14: Vestfoldminne Av Per Thoresen Lege
Page 15 and 16: ikkmeter bak ryggfinnen, på oppsid
Page 17 and 18: jækla grov, masse fett og flesk. M
Page 19 and 20: storm. Stil med drikkingen. Det var
Page 21 and 22: Gudstro og kristenliv på hvalfangs
Page 23 and 24: Humorhjørnet Godt kjent En jaktesk

hvalposten 2-11v1

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?