Grenser

46
Men heller ikke dette er egentlig noe nytt. Alle
som har lest «Mr. Jekyll and Mr. Hyde», eller hørt om
varulver, kjenner til motivet med den glatte fasaden
og monsteret inni. At monsteret kunne være en av
«våre egne» har nok mange tenkt, ja, håpet på. Vi er
mange som lenge har tenkt at det er galt, farlig og
ikke minst basert på en skjør illusjon, det å dele inn
verden basert på oss og dem. Det ligger en falsk trygghet
i det å tro at ikke jeg en dag kan ha blitt monsteret
HF-studentens forsvars-
mekanisme #1: ufarliggjøring
gjennom litteraturanalyse.
selv – sannsynligvis uten å være klar over det. Broenmorderen
hevder han handler for å gjøre samfunnet
til et bedre sted, at han må. Og jeg må innrømme at
han har noen gode poeng. Hvor ligger da grensen for
meg, når tråkker man over den? Våkner man en dag
og har blitt forvandlet, som en annen Gregor Samsa?
Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste på dette
fakultetet som har prøvd å identifisere meg med
den andre. Og som har forsøkt å skrive noveller fra
en drapsmanns synspunkt og lekt med motivet
«monsteret i oss selv».
Men så var det kanskje der det sa stopp. Da dette
sluttet å være en tankeøvelse, en intellektuell lek,
et litterært motiv. Monsteret brøt seg ut av sin trygge
innhegning av papir og blekk og tv-skjermer, som har
erstattet den fysiske veggen mot utmarka. Det kom
inn med et brak og et bulder, og plutselig var ordenes
og bildenes verden erstattet med en som består av
glasskår og stein og flammer fra en bygning litt lenger
nedi gata. Før det igjen fylte skjermene, med noe
som virket som en parodi på all verdens plot som
involverte gale drapsmenn. Men det var ikke det.
Det var ikke det.
Og mens jeg sitter her og skriver kjenner jeg at
trykket rundt brystet bygger seg opp igjen, og av alle