tekst asle finseth | foto tom sandberg <strong>Strek</strong> | Genre strek | reportasje side 10 | 2007 | nr 1 | strek strek | nr 1 | 2007 | side 11 tekst asle finseth | foto tom sandberg <strong>Strek</strong> | Genre Stillheten skaker fangebunkeren Det gjærer i dypet av Sveriges best bevoktede fengsel: I en nybygd klosterfløy hengir draps- dømte fanger seg til stillhet, bønn og åndelig veiledning. Åtte mann om gangen. 30 dager i strekk. Her inne, sier fangene, «eksploderer det gode». Slikt vekker oppsikt i verdens mest sekulariserte land. I løpet av seks år har presten Truls Bernhold og hans medhjelpere fulgt 75 fanger gjennom Ignatius av Loyolas selverkjennelses- program fra 1500-tallet. Nå står over 80 andre fanger i kø for å slippe til. Ventetiden strekker seg opp i tre-fire år. Karene får over 700 fortettede timer med seg selv, rullebladet og en heller ukjent gud. De begir seg på jakt etter en annen og dypere identitet enn den de bærer i mediene: Morder. Narkobaron. Ransmann. Oppskriften er eldgammel. Den er å finne i Ignatius’ Ejercicios Espirituales, først utgitt i 1541. I boken presenterer jesuittgeneralen sine metodiske «Åndelige øvelser», utviklet over et tidsspenn på 25 år. Her sammenfatter den tidligere playboyen og karrierekrigeren innsikten han samlet på seg under sin egen omvendelsesreise; Ignatius rakk selv å bli straffedømt noen år før han ble kvestet i et slag – og sendt på hodet i sykesengen og selvransakelsen. I den kristne litteraturen er Ejercicios Espirituales en klassiker. I klostervesenet har øvelsene gått i arv fra mester til nykomling i århundrer. De siste ti årene har øvelsen bredt seg langt inn i protestant- ismen, og – i kortversjonen – helt opp i Skandinavia. Men som behandlingsopplegg i svenske fengsler?
strek | reportasje Mine øyne er blitt åpnet. Jeg har sett hatet mitt brenne opp. Sabri Fra minneboken med fangers «testamente» til andre retreatdeltakere I håndjern Til det digre <strong>Kumla</strong>-<strong>fengselet</strong>, en mils vei fra Örebro, får retreatdeltakerne spesialskyss. De kommer fra anstalter i hele Sverige, mange av dem i håndjern og under tung bevoktning. De er innvilget et slags eksistensielt avbrekk fra TV-surret, løspraten, pokerlagene og gi faen-kulturen. I første omgang ankommer de til et prøveopphold på tre dager. Den fungerer både som smaksprøve og silingsmekanisme; fanger som går på stoff eller ikke har psyke til de 30 dagene, tas hånd om på andre måter. De som ikke er motivert nok, melder pass. Så blir det å vente på tur. På dag en i langretreaten låses de inn på den spesialbygde klosterfløyen på <strong>Kumla</strong>. En litt annen verden enn soningshverdagen, javel, med parkett på gulvene og dundyner i cellesenga. Men med et regime som i miljøet fremstår som en straff verre enn noen: Ingen TV. Ingen radio, ikke aviser eller blader, ingen medbrakte bøker. Full taushet, døgnet rundt, med unntak for den daglige halvtimen med veilederen. Bønn og bibelvers. Fire timelange meditasjonsøkter om dagen. På avdelingene ryktes det også om røkelse og ikoner, om bønneceller og meditasjonsputer og, verst av alt, om fanger som står i ring og holder hverandre i hendene. Lenge. I fangeklosteret er det dessuten dårlig med fluktveier. Og da tenker jeg ikke på vindusgitterne, på de mangedoble fengselsmurene og de 60 000 volt som summer i det høyeste sikkerhetsgjerdet rundt komplekset. Jeg tenker på hvor strippet det hele er for velkomne distraksjoner, buffere mot møtet med et litt for nakent jeg. Det dreier seg, med andre ord, om retreat i hardcore-versjon. Skal en hvilken som helst kirkeansatt i Skandinavia få adgang til noe liknende skal hun lete godt, vente lenge og ha et fond i ryggen. Som en kompis på kåken sa det til en deltaker: – Du sitter allerede i et vanvittig elände. Och så söker du deg inn i det där? Enestående Ut kommer fangene også, en måned senere. Fengselsvokter Lena Ohlsson, med over 30 års fartstid på <strong>Kumla</strong>, rister sakte på hodet. - Jeg har aldri sett på maken til forandring, sier hun stille. - Aldri i noen annen form for behandlingsprosess, aldri i noe av det vi styrer med her. Hun kaller seg selv, småironisk, for klosterets husmor. 63-åringen i den blå tjenestemannsskjorten har sett dem komme og gå, alle 75, og blir moderlig i stemmen. - Det begynner allerede etter noen dager. Killarna blir nesten ikke til å kjenne igjen. Fangedrakten er den samme. Men kroppsspråket er et annet. Skuldrene senkes. Blikket er annerledes. Du skimter et ansikt bak alt det harde, tøffe. Og mot slutten ser du at noe tungt er løftet av dem, sier hun. Francisco Norling (53), dømt til livstid for mord, oppsummerer det slik: - Guds godhet er som dynamitt. Ja, en sånn bunt med dynamittgubber. Når den får eksplodere inne i deg... – Jeg har aldri sett på maken til forandring i fangers væremåte, aldri, sier fengselsbetjent lena Ohlsson, som er «husmor» i fengselsklosteret. Han lar det synke inn et par sekunder, før han slipper latteren løs: - Ja, da kan det skje mye godt! Som at han etter retreatoppholdet har begynt å bygge opp igjen den ødelagte relasjonen til sine barn - han har i alt åtte av dem. Som at den tidligere geriljasoldaten nå holder kurs i ikkevold for forbryterspirer ved andre fengsler i Sverige. Som at han har fått et begrunnet håp om å bli benådet. Kvitt skiten Leif Nilsberth, den tidligere sjefen for livstidsavdelingen ved <strong>Kumla</strong>, er også rystet. - En makeløs effekt, sier han om 30-dagersprogrammet. - Det er som om de er blitt kvitt all skiten de har innabords. Etterpå er det noe nytt i dem, noe som sitter. Nilsberth har en 40 år lang karriere i Kriminalvårdsverket å vise til. I mange av disse årene ledet han det beryktede «Svarta gänget». Det sortkledde spesialkorpset gikk uanmeldte raid i hele Fengsels-Sverige, på jakt etter dop og ulovligheter. - Jeg vet jo godt hva slags karer dette er. Dem tuller du bare ikke med. En sånn som Francisco har jeg stått overfor i helt andre omstendigheter enn dette, sier han og nikker mot ikonene og lysgloben i fengselskapellet. - Vi var jo fiender, legger Francisco til. - På liv og død! Men nå... De to gir hverandre et broderlig dunk i ryggen. Nilsberth flirer ved tanken på reaksjonene som skyllet mot ham da han i år 2000 gav klarsignal for klosteropplegget. - Det var protester, kan du skjønne, både fra de ansatte strek | reportasje og fra bossene i fangemiljøet. Det var masse frykt for det religiøse. De sa at jeg åpnet for tvangsreligion. Hadde det ikke vært for at jeg var såpass gammel i dette gamet, hadde de nok nedkjempet det hele. Og rundt om på avdelingene veddet de på hvor lenge karene ville holde ut i klosteret. Ett døgn? To? Så gikk ukene. Og gutta, verstingene, holdt stand der inne. - Da begynte de virkelig å lure, sier han, og siterer villig: - Va’ fan är det som händer? Va’ i helvete håller ni på med där inne? Så legger Nilsberth til, liksom for å holde det hele på jorda, at det ikke er snakk om noe kjapt frelsesknips fra helvete til himmel. - Du går ikke fra busemann til engel på 30 dager. Men for mange blir retreaten punktet der noe snur, på dypet. Pen statistikk Anno 2006 er klosteropplegget blitt et anerkjent innslag i den svenske kriminalomsorgen. Da Truls Bernhold gjorde opp status for prosjektet i august 2006, så bildet slik ut: Av de 58 som har gjennomgått 30-dageren siden 2001, har 29 mann sonet ferdig eller blitt benådet. Mot de fleste odds er det bare to eller tre av dem som, etter hva fader Truls vet, har åkt inn igjen. - Okey, medgir han. - De har jo ikke vært ute mer enn maks tre-fire år. Og vi kjenner ikke status for dem alle. Men for mange i denne gjengen har mønsteret vært et lite år på frifot, så åker de inn igjen for ett eller annet. Tre-fire år der ute er meget bra. Særlig i lys av at samfunnet gir blaffen. De får ikke jobb, de får ikke lån til bolig, de stenges ute fra så mye av det som holder oss andre på plass. Bernhold tenker etter. - For en av dem, en jeg har jevn kontakt med, var ni måneder det lengste han hadde drevet det til mellom fengselsturene. Nå har han, så langt jeg vet, kjempet seg til tre år uten tilbakefall. Oj, som han sliter. Får ikke jobb. Jeg kan bare si: «Ikke gi deg. Hver eneste dag du holder deg straffri er ny rekord. Ny rekord, mann!» Og de 29 som ennå sitter, da? - Voktere og medfanger rapporterer om store forandringer hos de aller fleste – at de, for å si det forsiktig, har lugnat sig, sier Nilsberth. Jo, medgir både Nilsberth og fader Truls, det dreier seg ofte om to skritt side 12 | 2007 | nr 1 | strek strek | nr 1 | 2007 | side 13 frem og ett tilbake. En av retreatdeltakerne har nylig fått ni nye år for en grov pengeaffære administrert fra fengselscellen. Og under en av retreatene gjøv to av deltakerne på hverandre i raseri. Men hovedmønsteret, sier de, er dette: De såkalte verstingene og regelsabotørene begynner å tilpasse seg. De begynner å snakke med betjentene. De våger, i andre fangers påhør, å omtale betjentene som «personale». Normen er skjellsordet plit. Fangene roses som konfliktdempere i et miljø fullt av aggresjon. De blir tillitsvalgte på avdelingene. De får permisjoner, de overflyttes til åpnere anstalter. - Det sørgelige er at mange i apparatet mistror en så radikal endring, sukker Bernhold. - De tror lett at det hele er et forsøk på manipulasjon, på å få systemet til å slakke tøylene. Så gjør de ansatte seg harde, de fryser fangen i rollen han en gang spilte. Slo hull på presten Resultatene har gitt gjenlyd i Fengsels-Sverige. Ergoterapeuter, fengselsprester, generalsekretærer, politikere og andre er blitt sluset inn i den lille klosterfløyen på studiebesøk. Det har blitt avisoppslag og TV-programmer av det. Tidligere statsminister Göran Persson og justisminister Thomas Bodström har åkt inn, de også, for å se hva det er som skjer på <strong>Kumla</strong>. Fader Truls, den tidligere stiftskapellanen i Karlstad stift, er kanskje mest opptatt av å avmystifisere. Han har selv kjent en 30-dagers på skinnet. - Når en sånn prosess kan slå hull på en hardnakket folkekirkeprest som meg, er det ikke rart om den kan ta hull på en hvilken som helst kriminell … Han kommer mitt spørsmål i forkjøpet. - Jeg ser det slik: Akkurat slik forbryterkulturen beskytter den kri- minelle mot sannheten om seg selv, ja, slik fungerte også min yrkesrolle for meg. Hele det kirkelige kjøret, du vet. Jeg var biskopens nærmeste medarbeider, det var alt det der med å være på fornavn med dem som bestemte i kirken, med politikerne og byråkratene. Hele den profesjonelle, fullpakkede agendaen. Tidlig på 90-tallet fikk den travle presten plass på en 30-dagers retreat hos jesuittene ved Loyola Hall i Liverpool. - Det som først og fremst traff meg i magen de første dagene, var et spørsmål: Og Truls, hvor er så du i alt dette? Han lar blikket gli ut av gittervinduet i kapellveggen. - Det er jo denne type fariseerkultur som styrer samfunnet der ute … Majoriteten forlegger sitt mørke til sam- Fra minneboken med fangers «testamente» til andre retreatdeltakere Før gjorde tanken på framtiden meg så vettskremt at jeg krøp under sengen. Nå er dette den eneste nåden jeg ber om – at Gud fortsetter å gjøre det han vil. Marcel funnets tapere. For eksempel til karene som sitter her. Så får man bære sine masker i fred. Men for killarna her inne er demaskeringen en kamp på liv og død. De vet jo hvordan masken og det indre livsmønsteret styrer dem ut i helvetet, sier Bernhold. - For dem er omstendighetene litt krassere. Noen særlig større forskjell er det ikke. Tilbake til start Det er ikke sikkert at Jari (50) er enig i en slik vurdering. I Tabloid-Sverige fikk han oppslag av typen «Knark-kungen». Han vet hvor dypt man kan havne, hvordan møkka eter seg inn når man først har drattet ned i den. Slik oppsummerer han fengselskarrieren sin: - I den første fengselsrunden mistet jeg firmaet mitt. Under den andre strafferunden mistet jeg kona og familien; kona og jeg hadde vært sammen i 25 år. Under den tredje mistet jeg - kan man vel si - meg selv. Jeg begynte å knarke Amfetamin.
Change language