Kumla-fengselet - Strek

tekst asle finnseth | foto håvard sæbø 

Strek | Reportasje 

Kumla er Sveriges best bevoktede fengsel. 

Og åsted for verdens kanskje eneste 

fengselskloster. 

tekst asle finseth | foto tom sandberg 

Strek | Genre 

FOrvA NDLiNG 

PåGår



strek | reportasje 

side 10 | 2007 | nr 1 | strek strek | nr 1 | 2007 | side 11 



Stillheten skaker 

fangebunkeren 

Det gjærer i dypet av Sveriges best bevoktede 

fengsel: I en nybygd klosterfløy hengir draps- 

dømte fanger seg til stillhet, bønn og åndelig 

veiledning. Åtte mann om gangen. 30 dager 

i strekk. Her inne, sier fangene, «eksploderer 

det gode». 

Slikt vekker oppsikt i verdens mest sekulariserte land. I løpet 

av seks år har presten Truls Bernhold og hans medhjelpere 

fulgt 75 fanger gjennom Ignatius av Loyolas selverkjennelses- 

program fra 1500-tallet. Nå står over 80 andre fanger i kø for 

å slippe til. Ventetiden strekker seg opp i tre-fire år. 

Karene får over 700 fortettede timer med seg selv, rullebladet 

og en heller ukjent gud. De begir seg på jakt 

etter en annen og dypere identitet enn den de bærer i 

mediene: Morder. Narkobaron. Ransmann. 

Oppskriften er eldgammel. Den er å finne i Ignatius’ 

Ejercicios Espirituales, først utgitt i 1541. I boken presenterer 

jesuittgeneralen sine metodiske «Åndelige øvelser», 

utviklet over et tidsspenn på 25 år. Her sammenfatter 

den tidligere playboyen og karrierekrigeren innsikten 

han samlet på seg under sin egen omvendelsesreise; 

Ignatius rakk selv å bli straffedømt noen år før han ble 

kvestet i et slag – og sendt på hodet i sykesengen og 

selvransakelsen. I den kristne litteraturen er Ejercicios 

Espirituales en klassiker. I klostervesenet har øvelsene 

gått i arv fra mester til nykomling i århundrer. De siste 

ti årene har øvelsen bredt seg langt inn i protestant- 

ismen, og – i kortversjonen – helt opp i Skandinavia. 

Men som behandlingsopplegg i svenske fengsler?


Mine øyne er 

blitt åpnet. 

Jeg har sett 

hatet mitt 

brenne opp. 

Sabri 

Fra minneboken med fangers «testamente» 

til andre retreatdeltakere 

I håndjern 

Til det digre Kumla-fengselet, en mils 

vei fra Örebro, får retreatdeltakerne 

spesialskyss. De kommer fra anstalter 

i hele Sverige, mange av dem i 

håndjern og under tung bevoktning. 

De er innvilget et slags eksistensielt 

avbrekk fra TV-surret, løspraten, pokerlagene 

og gi faen-kulturen. 

I første omgang ankommer de til 

et prøveopphold på tre dager. Den 

fungerer både som smaksprøve og 

silingsmekanisme; fanger som går 

på stoff eller ikke har psyke til de 30 

dagene, tas hånd om på andre måter. 

De som ikke er motivert nok, melder 

pass. 

Så blir det å vente på tur. 

På dag en i langretreaten låses de 

inn på den spesialbygde klosterfløyen 

på Kumla. En litt annen verden 

enn soningshverdagen, javel, med 

parkett på gulvene og dundyner i cellesenga. 

Men med et regime som i 

miljøet fremstår som en straff verre 

enn noen: Ingen TV. Ingen radio, 

ikke aviser eller blader, ingen medbrakte 

bøker. Full taushet, døgnet 

rundt, med unntak for den daglige 

halvtimen med veilederen. Bønn og 

bibelvers. Fire timelange meditasjonsøkter 

om dagen. 

På avdelingene ryktes det også om 

røkelse og ikoner, om bønneceller 

og meditasjonsputer og, verst av alt, 

om fanger som står i ring og holder 

hverandre i hendene. Lenge. 

I fangeklosteret er det dessuten 

dårlig med fluktveier. Og da tenker 

jeg ikke på vindusgitterne, på de 

mangedoble fengselsmurene og de 

60 000 volt som summer i det høyeste 

sikkerhetsgjerdet rundt komplekset. 

Jeg tenker på hvor strippet det hele er 

for velkomne distraksjoner, buffere 

mot møtet med et litt for nakent jeg. 

Det dreier seg, med andre ord, om 

retreat i hardcore-versjon. 

Skal en hvilken som helst kirkeansatt 

i Skandinavia få adgang 

til noe liknende skal hun lete godt, 

vente lenge og ha et fond i ryggen. 

Som en kompis på kåken sa det 

til en deltaker: – Du sitter allerede 

i et vanvittig elände. Och så söker du deg 

inn i det där? 

Enestående 

Ut kommer fangene også, en måned 

senere. 

Fengselsvokter Lena Ohlsson, 

med over 30 års fartstid på Kumla, 

rister sakte på hodet. - Jeg har aldri 

sett på maken til forandring, sier 

hun stille. - Aldri i noen annen form 

for behandlingsprosess, aldri i noe 

av det vi styrer med her. 

Hun kaller seg selv, småironisk, 

for klosterets husmor. 63-åringen i 

den blå tjenestemannsskjorten har 

sett dem komme og gå, alle 75, og 

blir moderlig i stemmen. - Det begynner 

allerede etter noen dager. 

Killarna blir nesten ikke til å kjenne 

igjen. Fangedrakten er den samme. 

Men kroppsspråket er et annet. 

Skuldrene senkes. Blikket er annerledes. 

Du skimter et ansikt bak 

alt det harde, tøffe. Og mot slutten 

ser du at noe tungt er løftet av dem, 

sier hun. 

Francisco Norling (53), dømt til 

livstid for mord, oppsummerer det 

slik: - Guds godhet er som dynamitt. 

Ja, en sånn bunt med dynamittgubber. 

Når den får eksplodere inne i 

deg... 

– Jeg har aldri sett på maken til forandring i 

fangers væremåte, aldri, sier fengselsbetjent 

lena Ohlsson, som er «husmor» i fengselsklosteret. 

Han lar det synke inn et par sekunder, 

før han slipper latteren løs: 

- Ja, da kan det skje mye godt! 

Som at han etter retreatoppholdet 

har begynt å bygge opp igjen den 

ødelagte relasjonen til sine barn 

- han har i alt åtte av dem. Som at 

den tidligere geriljasoldaten nå holder 

kurs i ikkevold for forbryterspirer 

ved andre fengsler i Sverige. Som at 

han har fått et begrunnet håp om å 

bli benådet. 

Kvitt skiten 

Leif Nilsberth, den tidligere sjefen 

for livstidsavdelingen ved Kumla, er 

også rystet. - En makeløs effekt, sier 

han om 30-dagersprogrammet. - Det 

er som om de er blitt kvitt all skiten 

de har innabords. Etterpå er det noe 

nytt i dem, noe som sitter. 

Nilsberth har en 40 år lang karriere 

i Kriminalvårdsverket å vise 

til. I mange av disse årene ledet han 

det beryktede «Svarta gänget». Det 

sortkledde spesialkorpset gikk uanmeldte 

raid i hele Fengsels-Sverige, 

på jakt etter dop og ulovligheter. 

- Jeg vet jo godt hva slags karer dette 

er. Dem tuller du bare ikke med. 

En sånn som Francisco har jeg stått 

overfor i helt andre omstendigheter 

enn dette, sier han og nikker mot 

ikonene og lysgloben i fengselskapellet. 

- Vi var jo fiender, legger Francisco 

til. - På liv og død! Men nå... 

De to gir hverandre et broderlig 

dunk i ryggen. 

Nilsberth flirer ved tanken på 

reaksjonene som skyllet mot ham 

da han i år 2000 gav klarsignal for 

klosteropplegget. - Det var protester, 

kan du skjønne, både fra de ansatte 


og fra bossene i fangemiljøet. Det var 

masse frykt for det religiøse. De sa at 

jeg åpnet for tvangsreligion. Hadde 

det ikke vært for at jeg var såpass 

gammel i dette gamet, hadde de 

nok nedkjempet det hele. Og rundt 

om på avdelingene veddet de på hvor 

lenge karene ville holde ut i klosteret. 

Ett døgn? To? 

Så gikk ukene. Og gutta, verstingene, 

holdt stand der inne. 

- Da begynte de virkelig å lure, sier 

han, og siterer villig: - Va’ fan är det 

som händer? Va’ i helvete håller ni på med 

där inne? 

Så legger Nilsberth til, liksom for 

å holde det hele på jorda, at det ikke 

er snakk om noe kjapt frelsesknips 

fra helvete til himmel. - Du går ikke 

fra busemann til engel på 30 dager. 

Men for mange blir retreaten punktet 

der noe snur, på dypet. 

Pen statistikk 

Anno 2006 er klosteropplegget blitt 

et anerkjent innslag i den svenske 

kriminalomsorgen. 

Da Truls Bernhold gjorde opp status 

for prosjektet i august 2006, så 

bildet slik ut: Av de 58 som har gjennomgått 

30-dageren siden 2001, har 

29 mann sonet ferdig eller blitt benådet. 

Mot de fleste odds er det bare to 

eller tre av dem som, etter hva fader 

Truls vet, har åkt inn igjen. 

- Okey, medgir han. - De har jo ikke 

vært ute mer enn maks tre-fire år. Og 

vi kjenner ikke status for dem alle. 

Men for mange i denne gjengen har 

mønsteret vært et lite år på frifot, så 

åker de inn igjen for ett eller annet. 

Tre-fire år der ute er meget bra. Særlig 

i lys av at samfunnet gir blaffen. 

De får ikke jobb, de får ikke lån til 

bolig, de stenges ute fra så mye av det 

som holder oss andre på plass. 

Bernhold tenker etter. 

- For en av dem, en jeg har jevn 

kontakt med, var ni måneder det 

lengste han hadde drevet det til mellom 

fengselsturene. Nå har han, så 

langt jeg vet, kjempet seg til tre år 

uten tilbakefall. Oj, som han sliter. 

Får ikke jobb. Jeg kan bare si: «Ikke 

gi deg. Hver eneste dag du holder 

deg straffri er ny rekord. Ny rekord, 

mann!» 

Og de 29 som ennå sitter, da? 

- Voktere og medfanger rapporterer 

om store forandringer hos de aller 

fleste – at de, for å si det forsiktig, har 

lugnat sig, sier Nilsberth. 

Jo, medgir både Nilsberth og fader 

Truls, det dreier seg ofte om to skritt 


frem og ett tilbake. En av retreatdeltakerne 

har nylig fått ni nye år for 

en grov pengeaffære administrert 

fra fengselscellen. Og under en av 

retreatene gjøv to av deltakerne på 

hverandre i raseri. 

Men hovedmønsteret, sier de, er 

dette: De såkalte verstingene og regelsabotørene 

begynner å tilpasse seg. 

De begynner å snakke med betjentene. 

De våger, i andre fangers påhør, å 

omtale betjentene som «personale». 

Normen er skjellsordet plit. Fangene 

roses som konfliktdempere i et miljø 

fullt av aggresjon. De blir tillitsvalgte 

på avdelingene. De får permisjoner, 

de overflyttes til åpnere anstalter. 

- Det sørgelige er at mange i apparatet 

mistror en så radikal endring, 

sukker Bernhold. - De tror lett at det 

hele er et forsøk på manipulasjon, på 

å få systemet til å slakke tøylene. Så 

gjør de ansatte seg harde, de fryser 

fangen i rollen han en gang spilte. 

Slo hull på presten 

Resultatene har gitt gjenlyd i Fengsels-Sverige. 

Ergoterapeuter, fengselsprester, 

generalsekretærer, politikere 

og andre er blitt sluset inn i den lille 

klosterfløyen på studiebesøk. Det har 

blitt avisoppslag og TV-programmer 

av det. Tidligere statsminister Göran 

Persson og justisminister Thomas 

Bodström har åkt inn, de også, for å 

se hva det er som skjer på Kumla. 

Fader Truls, den tidligere stiftskapellanen 

i Karlstad stift, er kanskje 

mest opptatt av å avmystifisere. Han 

har selv kjent en 30-dagers på skinnet. 

- Når en sånn prosess kan slå hull 

på en hardnakket folkekirkeprest 

som meg, er det ikke rart om den 

kan ta hull på en hvilken som helst 

kriminell … 

Han kommer mitt spørsmål i forkjøpet. 

- Jeg ser det slik: Akkurat slik 

forbryterkulturen beskytter den kri- 

minelle mot sannheten om seg selv, 

ja, slik fungerte også min yrkesrolle 

for meg. Hele det kirkelige kjøret, 

du vet. Jeg var biskopens nærmeste 

medarbeider, det var alt det der med 

å være på fornavn med dem som bestemte 

i kirken, med politikerne og 

byråkratene. Hele den profesjonelle, 

fullpakkede agendaen. 

Tidlig på 90-tallet fikk den travle 

presten plass på en 30-dagers retreat 

hos jesuittene ved Loyola Hall i Liverpool. 

- Det som først og fremst traff 

meg i magen de første dagene, var 

et spørsmål: Og Truls, hvor er så du 

i alt dette? 

Han lar blikket gli ut av gittervinduet 

i kapellveggen. 

- Det er jo denne type fariseerkultur 

som styrer samfunnet der ute … Majoriteten 

forlegger sitt mørke til sam- 

Fra minneboken med fangers «testamente» til andre retreatdeltakere 

Før gjorde tanken på framtiden meg så vettskremt 

at jeg krøp under sengen. Nå er dette den eneste nåden 

jeg ber om – at Gud fortsetter å gjøre det han vil. 

Marcel 

funnets tapere. For eksempel til karene 

som sitter her. Så får man bære 

sine masker i fred. Men for killarna her 

inne er demaskeringen en kamp på 

liv og død. De vet jo hvordan masken 

og det indre livsmønsteret styrer dem 

ut i helvetet, sier Bernhold. - For 

dem er omstendighetene litt krassere. 

Noen særlig større forskjell er 

det ikke. 

Tilbake til start 

Det er ikke sikkert at Jari (50) er enig 

i en slik vurdering. I Tabloid-Sverige 

fikk han oppslag av typen «Knark-kungen». 

Han vet hvor dypt man kan havne, 

hvordan møkka eter seg inn når 

man først har drattet ned i den. 

Slik oppsummerer han fengselskarrieren 

sin: 

- I den første fengselsrunden mistet 

jeg firmaet mitt. Under den andre 

strafferunden mistet jeg kona 

og familien; kona og jeg hadde vært 

sammen i 25 år. Under den tredje 

mistet jeg - kan man vel si - meg selv. 

Jeg begynte å knarke Amfetamin.




Strek | Genre


– Brorskapet er sterkere enn angsten, 

enn smerten; det er dette som gir 

oss oppdrift når vi er tilbake på våre 

avdelinger, sier Francisco norling 

(t.h.) Her på vennskapelig vandring 

med retreatbroder Kumar. 

Prosjektleder og prest i Svenska Kyrkan, Truls Bernhold 

«Når en sånn prosess kan slå hull på en hardnakket 

folkekirkeprest som meg, må den jo slå hull på en 

hvilken som helst kriminell.» 

- når en sånn 30-dagers retreat 

kan slå hull på en hardnakket folkekirkeprest 

som meg, er det ikke 

rart om den gjør det samme med 

en hvilken som helst kriminiell, sier 

Truls Bernhold, prest og leder av 

klosterprosjektet. 

Det hadde en lugnande effekt; jeg kunne 

se et helt TV-progratil ende. Nå er jeg 

inne i fjerde runde. Har gjort seks år av 

en samlet straff på elleve og et halvt - 

for grove narkotikaforbrytelser. 

- Og, legger han til. - Nå er jeg tilbake 

i ruta ett, i startfeltet. 

Det han tenker på er arven fra det 

oppvekstmiljøet han foraktet så intenst. 

Det finlandssvenske pinsemiljøet. 

De evig nøysomme foreldrene, 

«aldri kjøpe noe på lån», den snille 

søndagsskolen hos baptistene - og 

senere et år på bibelskole. 

- Det de stadig gjentok, mine foreldre, 

var dette: «Ja. Vi er fattige. Men 

vi er hele og rene.» Fikk de en trafikkbot, 

bukket de jammen for purken. 

Åh, som jeg hatet dette. Jeg har 

alltid vært en rebell. Nektet å være 

fattig, ble syk etter penger, slo fra 

meg når det trengtes. Jeg har aldri 

fått noen diagnose. Men mye tyder 

jo på ADHD, det gjør det. 

Det ballet på seg i tenårene, fra 

små brekk til de større. I en mer 

veltilpasset periode bygde han seg 

opp med et firma i byggebransjen. 

Det tok av. På det meste hadde Jari 

hundre ansatte, blant dem nære 

slektninger. Det første bankranet 

var et desperat forsøk på å avverge 

konkurs. - Jeg ville berge ansikt. Og 

så mistet jeg alt. Det ble fengsel og 

senere flere ran. Det høres sykt ut å 

si det på den måten. Men for meg var 

det slik at «alle problemer kan løses 

med et ran». 

Bombardert 

Så fikk han det han kaller muligheten.Den 

åpnet seg etter at han tok 

et steinhardt valg. Å kutte ut amfetaminen. 

Muligheten var en elleve 

dagers kortvariant av Ignatius’ åndelige 

øvelser på Kumla. Det var i 

påsken 2004. Først kom fasen der 

fader Truls, som presten selv sier 

det, «bombarderte dem med fortellingene 

om Guds godhet». Så fulgte 

fasen der kapellveggene ble drapert 

i sort. Nå gjaldt det å se sine synder 

i hvitøyet. 

- Fader Truls gav oss noen blanke 

ark. Vi skulle skrive ned alle våre synder, 

alt det vi kunne huske fra vi var 

små og til nå. Og inni meg protesterte 

det vilt: «Skal jeg skrive ned ALT? 

Og så går han vel til påtalemyndighetene 

med det? Nei. Nei!» Men... 

Den mannen hadde jeg faktisk begynt 

å få tillit til. Jeg tok sjansen på 

å gjøre som han sa. 

Jari tar seg i dette med skrivingen. 

- Men, så var det jo dét: Jeg er så elendig 

til å skrive. Jeg hater å skrive, jeg 

orker ikke skrive navnetrekket mitt. 

Men da jeg gikk inn på cellen den dagen 

og satte meg ned med pennen 

og arket, så skjedde det utrolige. Det 

gikk som smurt. Jeg skrev som bare 

det. Og det var jo ikke fordi det jeg 

skrev ned var særlig fint. Noe, eller 

noen, hjalp meg. Jeg vet ennå ikke 

helt hva det var. 

Så skulle de vise presten sitt synderegister, 

før de puttet arkene inn 

i en konvolutt. 

- Vi gikk ut i luftegården utenfor. 

Der hadde fader Truls tent et bål og 

reist et stort kors. Vi fikk utdelt en 

hammer. Så spikret vi konvolutten 

til korset. Vi bad en regle. Vi bad om 

forlatelse, vi ba Gud om å tilgi oss. 

Det rykker litt i Jaris store, glattrakede 

skalle; noe får rekken av øreringer 

til å dingle. 

- Ja. Nå ble det veldig sterkt. Vi tok 

konvolutten løs fra korset, la den i 

ilden ... Puh!! 

Han pruster, den muskelsterke 

finnen. 

- Jeg vet ikke hvordan jeg skal si 

det. Det der med forlatelsen bare 

rant gjennom hele kroppen min. En 

voldsom lettelse, som å få lempet av 

seg noe veldig tungt. Det finnes håp, 

tenkte jeg. Håp. 

Lettet over Jesus 

I dagene som kom gikk de opp Jesu 

liv. Bibeltekst for bibeltekst. Lignelser. 

- Det jeg husker best er den der 

om horekvinnen de ville steine. Jeg 

kjenner meg jo litt sånn som henne. 

Og så hører jeg Jesus si det der med 

at bare den som er ren kan kaste 

den første stein. Og jeg vet det: De 

er jo ikke rene, alle de som har fakket 

meg og dømt meg. Å være politi 

burde være et kall, ikke en hvilken 

som helst jobb. Det er en viss lettelse 

å høre Jesus si det der. 

Også i lignelsen om den fortapte 

sønn åpnet det seg noe. Det var noe 

med den hjemmeværende broren, 

dette med forakten, dette som nektet 

ham å komme hjem. 

Mot slutten av de 11 dagene registrerte 

han dessuten en pussig 





«Jeg hadde Satan i meg» 

Det var et spørsmål fra en fireåring som for alvor naglet livstidsdømte Francisco til realitetene: 

«Pappa? Når kommer du ut av fengsel?» 

Den tidligere geriljasoldaten 

fra Uruguay, hardkokt og drapsdømt, 

prøvde å riste det av seg. 

Møtet fant sted bare tre år ut i 

soningen av en dom på livstid. 

- Men det var noe med 

barnets ærlighet. Renheten: 

Spørsmålet fra sønnen min slo 

en sprekk i hardheten min. Jeg 

måtte jo svare: Aldri. Kanskje 

aldri. 

For i den svenske straffeloven 

er livstid virkelig livstid. Ikke 

- som i Norge - 21 år med sannsynlig 

løslatelse etter 14. 

- Jeg ble konfrontert med 

alt det livet ikke var blitt. Med 

hatet som bodde i meg. Som 

en frost. 

Kapitulasjonen, som han 

kaller det, kom imidlertid først i 

det syvende fengselsåret, under 

en 30-dagers retreat i fengselsklosteret 

på Kumla. 

Gummihansker 

Som vanlig før måltidene stod 

karene i ring rundt bordet og 

holdt hverandre i hendene. 

Med en lett bisarr forskjell: 

Denne dagen hadde de gummihansker 

på. Fader Truls hadde 

fått et innfall, de var inne i en 

fase der temaet var Jesu lidelse, 

og mer spesifikt, situasjonen 

der Jesus ble sveket i Getsemane. 

Karene skulle kjenne på 

hvordan det var å bli isolert fra 

varmen i det nye fellesskapet 

som vokste mellom dem. 

- Til da hadde jeg gjort mitt 

beste for å mestre retreaten, 

beholde kontrollen, være flink. 

Men der og da slo det meg 

plutselig: Jeg har Satans hansker 

på meg! 

- Hva mener du? 

- Vanligvis kan man jo kjenne 

litt av hvordan den man holder 

i hånden har det - om han er 

varm eller kald. Men nå, nå 

kjente jeg bare hvor iskald jeg 

selv var. Isende, isende kald. 

Av hat. Jeg kjente Satan i meg, 

tvangen til å være kald og hard. 

Jeg brøt sammen, tumlet inn 

på bønnecellen og hev meg på 

kne. Ropte: Hjelp meg! Så gråt 

jeg, jeg gråt som et lite barn. 

Fader Truls kom etter og la 

seg på kne, han også. La en 

hånd på Franciscos skulder. 

- Det holdt, sier Francisco. 

En smak av kjærlighet 

Sammenbruddet ble begynnelsen 

på noe nytt. 

- Fra den dagen ble det 

avgjørende for meg å være 

bånn ærlig i hva jeg kjente og 

så inne i meg selv. Det være seg 

mørke - eller godhet og fred. 

Det er jo sånn at Gud nedla sin 

godhet og sin fred i oss da han 

skapte oss. Men når vi avviser 

Gud, mister vi kontakten med 

denne godheten. Den kapsles 

inne. Erfaringen på bønnecellen 

hadde gitt meg en avgjørende 

innsikt: At det fantes en Gud, 

noen jeg kunne overgi meg til. 

Francisco legger til. 

- Til da hadde jo kjærlighet 

bare vært et firkantet begrep 

for meg, jeg ante ikke hva det 

innebar. Nå hadde jeg fått erfare 

litt, jeg hadde fått mersmak. 

Og jeg oppdager stadig mer av 

Nå øyner Jari starten på et annet liv. Når 

dommen er sonet håper han å kunne ta med seg 

trygden og ett av sine voksne barn, og emigrere 

til et billigere land enn Sverige. Et land der han 

ikke skylder staten 30 millioner kroner. 

- Der sør kan jeg leve på litt mer enn eksistensminimum, 

«fattig, men hel og ren». Nå er 

det ikke så farlig lenger, det som var så farlig 

kraften i den, at kjærligheten 

også handler om tap og lidelse, 

om å gi sitt liv for andre. 

Tortur og asyl 

Francisco hadde mye å forsone 

seg med. Og god tid til å gjøre 

det indre arbeidet. Den Gud 

han var blitt oppfostret med 

hjemme i katolske Uruguay, var 

streng – en diger pekefinger. 

Fra han var 13 til han var 19 var 

han innrullert i Tupamarosgeriljaen; 

bar våpen, kriget. Regimet 

han kjempet mot drepte 

broren hans. Selv ble han tatt og 

stuet bort i et militærfengsel i 

Montevideo i åtte år. - Ja, vi ble 

torturert, de seks første månedene 

ble vi det. I 1980 fikk han 

asyl i Sverige - og ble etter hvert 

gjenforent med sine åtte barn 

fra to forskjellige parforhold. 

- I 1995 gikk det helt galt. Jeg 

åkte inn på livstid for drap. 

rystende lesning 

Hva som skjedde vil han ikke 

nærmere inn på. Men til Svenska 

Dagbladet for noen år siden 

sa Francisco at domspapirene 

var rystende lesning. 

- Også i fengselet forble jeg 

tro mot mitt eget bilde av den 

steinharde Francisco. Nå hadde 

jeg ikke lenger noe å miste. 

Jeg saboterte alle opplegg. 

Betjentene forholdt jeg meg til 

som fiender… Ja. Det er fortsatt 

ikke alltid lett å se seg selv i 

speilet. Stå der med tatoveringene. 

Fastholde at Gud har 

tilgitt meg. Jeg har jo sveket så 

masse. Jeg har begått drap. Jeg 

før. Jeg drømmer om de enkle tingene. Ikke 

raske biler, penger og dop. Bare å tusle ned på 

brygga, sitte der og se ut over havet. Det drømmer 

jeg om. 

Der hjemme på fengselsavdelingen er den 

tøffeste fangen på gangen blitt straight. Han 

går i behandling. Han prøver å få av seg flere 

maskelag. 

Jeg kjente hvor kald jeg selv var. Isende, isende kald, sier Francisco Norling. 

har sveket mine kvinner, mine 

barn. Nå har jeg sett at nøkkelen 

til å tilgi seg selv ligger i 

å øve seg i å tilgi andre. Mine 

fiender. Fascistene. De som 

drepte min bror. 

Han viser til Jesu ord i Bergprekenen. 

«Tilgi dine fiender.» 

- Jeg prøver. Hver gang jeg 

ærlig synes jeg kan gjøre det, er 

det som om jeg også kan forlate 

meg selv - lite grann. Dette 

er en lang prosess. Men den går 

i riktig retning. 

Fransiskaner 

I årene siden kapitulasjonen 

har Francisco kjent et sug etter 

å tjene andre. Ikke minst de 

fattige og utslåtte, dem han 

brant så intenst for i årene som 

geriljasoldat. Han har tatt tre år 

med diakonutdanning, godt 

hjulpet av å ha blitt overført 

til Tidaholm, en langt åpnere 

anstalt enn Kumla. Han er blitt 

lekbroder i Fransiskanerordenen. 

- Og så har jeg fullstendig 

mistet troen på vold som virkemiddel 

- til noe som helst. 

Jeg har laget et kurs som jeg 

får lov til å reise rundt med på 

ungdomsfengslene. Det heter 

«Nei til vold - et språk for livet». 

Jeg underviser de unge guttene 

i hvilke tankemønstre som ligger 

i bunnen av den kriminelle 

livsstilen. Dette med makt og 

kontroll, oppblåste selvbilder, 

hyperoptimismen, selvmedlidenheten. 

Mye av stoffet henter 

jeg fra de innsiktene Ignatius av 

Loyola gjorde seg... 

Målet er å jobbe som diakon. 

Innenfor murene. Eller utenfor. 

- Svaret på den benådningssøknaden 

jeg nå har inne har 

tatt tid, lang tid. Det er et godt 

tegn, smiler Francisco. 

Kompisene på kåken gjør det riktignok ikke 

lett. En utbryter som Jari blir truende. Etter 

retreaten prøvde de å gi ham bank. Han hadde 

sluttet, merket de, å omtale betjentene som 

plitdjävlar. 

- De vil så gjerne tvinge på meg masken igjen. 

De blir så minnet på hvor gjerne de skulle vært 

kvitt sin egen.




Det finnes ikke språk for det jeg har opp- 

levd her i klosteret. Men én ting er klart: 

Jeg skal ikke nekte Jesus noen ting. Marcel 

Under retreaten har hver av fangene sin egen bønnecelle – i tillegg til den låste cellen de sover i. 

Underjordisk labyrint 

Vi var heldige, fotografen og jeg. 

Vi fikk nyss om verdens kanskje 

eneste fengselskloster bare få uker 

før fader Truls hadde innkalt til 

en sjelden oppfølgingsøkt. Nå 

var besøket mulig. Det var duket 

for gjensyn mellom Francisco og 

Fredrik, fader Truls, Jari og Lena, 

Kumar og Martin og de andre. 

Regnet hadde bøttet ned over 

Kumla i dagevis. I radioen snakket 

de om syndfloden. Vi småløp 

inn den digre porten i høyspentgjerdet, 

og gjennom en bred sikkerhetsgate 

mot inngangen til 

bygningsmassen. 

På en ødslig vegg fant vi ringeknappen. 

Den utløste et helt lite forhør, 

en metallisk stemme som snakket 

til oss. 

«Vem är ni?» 

«Vad heter ni?» 

«Vem ska ni möta?» 

Våre svar gir klarsignal, for nå 

knepper det i dørlåsen. 

Sikkerhetskontrollen var til å 

få assosiasjoner av - Guantanamo. 

Vi ble strippet for telefon, penger, 

alle metallgjenstander og legitimasjon. 

Så var vi inne. 

«Husmor» Lena Ohlsson møter 

oss, beklager syndfloden og geleider 

oss under jorden. All ferdsel 

som ikke er særlig klarert foregår 

på Kumla i en underjordisk labyrint 

av kulverter, korridorer, en 

betongverden med dryppende tak 

som generasjoner av fanger har 

forsøkt å blidgjøre med veggmalerier. 

Scener fra Lucky Luke, blomsterenger, 

revolusjonære slagord. 

Lena låser oss gjennom dør 

etter dør, med en mildhet som 

virker fremmed her nede. - Alt 

i alt er det halvannen kilometer 

med sånne korridorer her. 

Rundt neste hjørne lyser det 

mot oss, pent malt på veggen. 

«Känn ingen oro. Och tappa inte modet.» 

Joh 14,27. 

- Jo, sier Lena. - Vi er snart ved 

klosteret. 

En heisetasje opp, et par jern- 


dører til, så åpner klosterfløyen 

seg. En dunkel korridor med vegger 

av mørkerød murstein. På 

den venstre siden: Åtte fangeceller, 

noen av dem har døren og de 

tunge låsemekanismene på klem. 

På den høyre: Åtte små bønnerom, 

en for hver fangecelle. Det glinser 

matt av bladgull i mørket der inne; 

rommene er møblert med ikoner, 

Maria-skikkelser, puter, draperier 

i skarlagensrødt og blått. 

Avslappet våkenhet 

Innerst, i klosterkapellet, bak 

hvite draperier, sitter fangene, 

med stolene i en luftig sirkel. 

Fader Truls byr oss velkommen. 

Killarna nikker, de også. Lugnt. 

Det buler i muskler under de grå 

fangedraktene. 

- Vi drøfter hvordan det bør se 

ut på den neste klosteranstalten, 

sier fader Truls. - En kommunitet. 


Ukene i klosteret har vært en eksplosjon 

av følelser og innsikter om meg selv. Tony 

Hjertelig gjensyn i luftegården: livstidsfangen Kumar tar imot sin faste besøker gjennom fem år, 

pastor Rajan Gandamall fra metodistkirken i Örebro. 

Den skal bygges ikke langt fra birgittasøstrene 

på Vadstena... Slå 

dere ned! 

Vi tar runden for å håndhilse. 

Faste håndtrykk, bebodde blikk, 

en mild og avslappet våkenhet. 

Narkobaroner? Drapsmenn? 

Deretter er det presentasjonsrunde. 

- Jeg heter Peter, og sitter på 

livstid... - Jeg heter Kari og har 

livstid. 

Så er det Martin, som har 8 år. 

Bulent, 7 år, Fredrik, 9 år. Micke, 

11 år. Francisco, livstid. Og Kumar, 

som idet han begynner å si 

«livstid» sprekker opp i et bredt 

smil. - Nei, ikke livstid lenger, 

stråler han. Jag har fått nåd, jeg er 

benådet av regjeringen. Slipper fri 

i november. 

Mannen fra gravhulene 

Teksten for ettermiddagens sam- 

lingsstund i kapellet er drastisk. 

Den om Legion, den besatte fra 

gravhulene, mannen som ingen 

var i stand til å binde, han som 

sprengte sine fotjern og skamslo 

seg selv med steiner. Helt til Jesus 

gikk i land, der ved Gerasenerlandet, 

og sendte demonene via en 

svineflokk og ut over stupet. 

- Han var invadert, mannen, av 

selvdestruksjon. Og da han så Jesus 

ble han konfrontert med sitt 

kaos … 

Fader Truls gjør den kort, veien 

fra tekst til liv. 

- Det Ignatius’ øvelser handler 

om er jo seier over det selvdestruktive, 

det som vil ødelegge mitt liv. 

Redningen er å overgi seg til det 

som er større enn deg selv. Til 

Gud … 

- Okey. Gud er ikke til å forstå, og 

hvordan du gjør det er ikke viktig. 

Men det handler om å kapitulere. 

Si: «Jeg vil bli fri. Finnes du som 

kan befri meg, så legger jeg meg 

i din hånd.» Mange, også av oss, 

har erfart at det er befrielse å få. Vi 

har prøvd. Vi vet at det virker. 

I broderkretsen 

Så går vi til måltidet som Micke 

har gjort i stand inne på klosterkjøkkenet. 

Et kjøkken som mange 

andre, bare at knivene er tjoret til 

veggen med kraftige lenker og har 

rundslipt spiss. Maten damper på 

bordet, alle er på plass. Men ingen 

setter seg. Det er andakt i luften. 

Killarna gir hverandre vektløfternevene. 

De danner en menneskelig 

kjede rundt bordet, der også gjestene 

fra Norge og Lena og Nils og 

Truls får være med. Grepet holdes 

i to sekunder, taust. Det går et 

lite rykk gjennom kjeden. Så er 

det over. 

- Uten dette fellesskapet, sier 

Francisco etterpå, hadde det aldri 

gått. - Brorskapet er sterkere 

enn angsten, enn smerten; det er 

det som gir oss oppdrift når vi er 

tilbake på våre avdelinger. Du vet 

at det er andre som kjemper den 

samme kampen som deg.


Fra minneboken med fangers «testamente» 

til andre retreatdeltakere 

Gud, undrenes under, 

veldigere enn uendeligheten, 

rommes i menneskehjertet. 

Sven-Erik 

For å befeste og tilrettelegge for dette fellesskapet, 

har noen av fangene dannet S:t Petrus 

Brödraskap. Foreningen jobber for å fjerne sperrene 

i fengselssystemet som hindrer dem som 

har gått retreatene i å møtes. Medlemmene holder 

seg med en brorskapsregel. Den handler om 

å kjempe for å være forbilder ved avdelingene, 

forholde seg realt til personalet. Og, som fader 

Truls sier det, om å «bære sitt kors». - Redningen 

er jo gratis. Men det ekte disippelskapet 

koster. I fengslet, som overalt ellers. 

Fem dager senere er brodersamlingen til 

ende. På den siste kvelden samles killarna i 

kapellet for å velsigne Kumar, som er benå- 

det og skal deporteres til hjemlandet India. De 

legger hendene på ham, omfavner ham én etter 

én. Tårer får trille. 

Dagen etter spres brødrene for fengselsvindene. 

Francisco er såpass fri at han kan rusle 

til stasjonen og ta toget hjem til anstalten i 

stockholmstraktene. Andre blir hentet som var 

de bin Laden selv. 

Ut av bønnecellene, ut av klosteret, på med 

håndjernene, og inn i svartemarja. 



Fader Truls Bernhold utlegger bibelteksten for fangene, den om «legion, 

den besatte fra gravhulene». – Han var invadert, mannen, av selvdstruksjon. 

Og da han så Jesus ble han konfrontert med sitt kaos. 

kilder 

lillian høgerås, avhandling om endring i gudsbilder hos del- 

takerne på 30-dagersretreat på Kumla, intervju-studie før, under 

og etter oppholdet. 

dagens nyheter, 29. september 2002 

dagens nyheter, 17. november 2003 

Artikkelserie av Agneta Lagerkrantz om klosterprosjektet i Svenska 

Dagbladet, i perioden 7. til 14. januar 2002 

kyrknytt, nr. 3, 2004 

Uke 

1 

Uke 

2 

Uke 

3 

Uke 

4 

Uke 

5 

Fem steg inn i en ny start 

30–dagersretreaten er delt i fem faser. Hver av 

dem har et særskilt tyngdepunkt, sin farge og 

sine ritualer. Her sammenfatter Truls Bernhold 

hva deltakerne går inn i: 

Guds godhet 

– Jeg bombarderer karene med fortellinger om Guds godhet. De mediterer over hvordan Gud 

skaper det hele. Hvordan han ødsler med sin kjærlighet og omsorg. Denne fasen har jeg lagt 

inn spesielt; den er et preludium til der Ignatius tar fatt. Noe av det som har slått meg sterkest 

her i fengselet er jo ikke menneskers ondskap. Det er snarere den katastrofale mangel på 

godhet og omsorg i karenes oppvekst og voksenliv. Bare med godheten som ramme våger 

man å gå inn i ransakelsen. 

Synden 

– Spørsmålet er: Når alt er skapt så vidunderlig godt, hva er min personlige rolle i verdens 

ondskap? Fangene utfordres nå til å skrive ned alle sine synder, stort og smått, helt fra barneårene. 

Det blir fort mange tettskrevne A4-ark å legge i konvolutten; sånn ville det jo vært for oss 

alle. Karene får god tid til å ta det inn, smake på ondskapen. «Må vi virkelig åpne konvolutten 

og vise deg dette,» spør de. «Røper du oss, kan vi jo få enda verre straff!» Jeg viser til at jeg 

som prest har full taushetsplikt, at det er en sjanse de må ta, at det å bekjenne synden for et 

menneske er en av nøklene til å bli fri. 

Så kommer den felles kveldsseansen rundt et stort bål i luftegården. Én etter én får karene 

sjansen til å kaste synderegisteret på ilden. Mens de ber om tilgivelse for Jesu skyld. Så går vi 

inn igjen til nattverdfeiring i kapellet, som for anledningen er drapert i sort. 

Jesu liv 

– Natten etter syndsoppgjøret, mens fangene sover, kler vi kapellet i blått. Det er bekymringsløshetens 

farge. Nå tar vi for oss Jesu liv, i detalj, alt hva Gud gjorde for å rette opp det 

ødelagte. De mediterer blant annet over spørsmålet: «Hva gjorde Jesus i årene fra han var 

12 til han ble 30, altså da han stod frem?» Bibelen gir jo ikke noe svar. Men øvelsen gir viktig 

selvinnsikt. Noen ser for seg et sånn middels, svensk hedningeliv med sprit og fruentimmer, 

andre ser ham for seg på en barnevernsinstitusjon. 

Så kommer et kraftfullt rituale: fotvaskingen. En medfange (med rollen som retreatvert), 

samler karene i kapellet, bøyer seg, vasker og tørker deres føtter. For mange er dette en nesten 

sjokkartet erfaring av opp-ned-verdiene i Guds Rike. Jeg vet at Hells Angels har kraftige 

innvielsesritualer. Vi skal ikke være redde for å ta like kraftige ritualer i bruk. 

Korset 

– Også denne fasen har en mørk grunntone. Men til forskjell fra fase 2 er det ikke våre synder 

det mest handler om, men om Jesu forløsende lidelse. De følger mannen med tornekronen 

mens han styrer rakt inn i systemets straffemekanismer, den mekanismen de selv er innesperret 

i, og med den tornekronen de må bære, stigmatiseringen, den de ikke blir kvitt etter løslatelsen. 

Fangene faster. De grunner over lidelsesberetningen, over hvordan han ble forkastet av 

sine egne. Så er det langfredag. Og i søppelrommet i etasjen under klosteret har vi lagt klart 

et digert trekors på det stinkende gulvet. I seremonien legger de seg til rette på det grove 

korset, én etter én, som om det var deres tur til å bli naglet fast. De må strekke armene ut, 

de må trosse en av sine største redsler: å blottstille seg. Så er døden der, og episoden avsluttes 

med at de bærer korset ut på gressmatten. Der svøper de det i tøyremser og foretar en 

symbolsk begravelse. 

Oppstandelsen 

– I løpet av natten draperes kapellet i hvitt, vi pynter det med masse blomster kjøpt inne i 

byen. Ute i luftegården henger vi opp det hvite «liksvøpet» – lange, flagrende former. Så 

vekker vi fangene med tilrop gjennom den lille luken i celledøren: «Våkn opp! Se ut! Han er 

stått opp!» 

– Før frokost feirer vi messe med masse levende lys og blomster, med stor og stille glede. 

Så innleder vi dager med meditasjon over bibeltekster om oppstandelseslivet, som også er 

«mitt nye liv». De får øvelser som skal hjelpe dem til å fastholde hva de nå vet at de må bryte 

med, mønstre som må endres, hva som nærer og bærer dem i det nye livet.

Kumla-fengselet - Strek

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?