3-2011 ARTILLERI - TIDSSKRIFT - Artilleriets offisersforening

Slottsplassen ble så brukt i tur og
omgang som scene for begivenheter
som skjedde delvis parallelt og etter
hverandre, for å kunne la publikum
bivåne det hele fra samme plass
hele tiden. Først hadde altså skurker
inntatt slottet. I neste omgang var
slottplassen åsted for by og kongens
menn, der det forut for jobben som
skulle gjøres ble samlet de soldater
som akkurat hadde tatt farvel med
familien for avdelingsorganisering
og edsavleggelse. Høytidelig og
underholdende alt sammen. Deretter
ankom rytter-ordonanser i full
galopp og ga offiserene tilbakemelding
om hvordan det hele sto til på det
kaprede slottet. Soldatene linet opp
og avsted bar det for å befri befolkningen
fra rebellene – vi så styrkene
forsvinne ut i skogen for å ta seg til
slottet. Så byttet scenen hatt igjen,
og slottplassen var på nytt selve
slottsområdet. Rytter-ordonanser ble
sendt fram for om mulig å kjøpslå
med skurkene, men uten hell. Så da
var det klart for å ta det på den harde
måten. Tallrike horder med soldater
omringet slottet og skjøt kuleregn på
kuleregn mot inntrengerne. Med
jevne mellomrom samlet soldatene
seg nemlig og sto tett i tett – når alle
da siktet og løsnet skudd mot samme
mål måtte de simpelthen treffe en
god del. Men du verden hvor lang
tid det i praksis tar å lade et gammelt
munnlader-gevær. Ikke rart at styrker
måtte være tallrike for å ha slagkraft
– man var jo «sitting duck» hele tiden
36 Norsk Artilleritidsskrift
der man i mer eller mindre oppreist
stilling var henvist til å gjennomføre
lading for å i det hele tatt få det til.
Røverne som var i klart mindretall
måtte ta tap etter hvert, og tapene
økte på etter at de også mistet
kanonene over til kongens menn.
Til slutt var det bare noen få pirater
igjen, og de tok beina på nakken det
beste de var god for – redde seg den
som kunne!
Kruttladninger klargjøres for pistol.
Så kom vi til avslutningen. Kongens
menn samlet likene av rebellene i en
haug. Parallelt med dette ble en av
de overlevende skurkene - som de
mente var anfører for banden, og
som hadde vist seg svært så gjenstridig
etter gjenerobringen - puttet i
fangehullet. Etter noe betenkningstid
fra offiserene, kom de til at de ikke
kunne ta risikoen ved at vedkomm-
ende dro i gang et nytt opprør, så de
besluttet derfor å halshugge ham (!).
Ut på plassen ble han ført med fotjern
og flankert av en soldat på hver
sin side ettersom han knapt greide å